Helge Renå
Folkets politi?
NORSK POLITI 1994 – 2025
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2025
ISBN 978-82-02-85510-9
1. utgave, 1. opplag 2025
Omslagsdesign og sats: deTuria Design
Repro: Narayana
Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia
Boken har fått støtte fra NFFO, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Papiret i Cappelen Damms bøker er hentet fra bærekraftig skogsvirke. Ingen av forlagets produkter bidrar til avskoging eller forringelse av skog. Cappelen Damm arbeider for å redusere miljøbelastningen fra våre bøker så mye som mulig.
Les mer om Cappelen Damms miljøarbeid ved å scanne QR-koden:
www.cda.no akademisk@cappelendamm.no
1
Store samfunnsendringer har skapt endringsbehov 14 Bokens metodiske tilnærming og disposisjon
Kapittel 2 Legalitet og internasjonalisering
Kapittel 4
styrket lovregulering og mer internasjonalt
ubetingede goder?
Kapittel 3
Spesialenheten erstattet SEFO, bedre kontroll av politiet?
Kapittel 5
Fyldestgjøringen av enhetspolitiet, eller starten på slutten?
Skulle politiet bli lensmann, eller lensmannen bli politi?
Mer funksjonell spesialisering: over og ut for enhetspolitiet?
lokale siloer til nettverksorientert
Politiet var (og er) fortsatt mer enn orden og etterforskning
Enhetlig og spesialisert, samspill og samarbeid
Kapittel 6
Kampen om nærpolitiet 129
Politirolleutvalget: nærpolitiet var lokalt forankret og bestod av generalister 135
Innføringen av rammemodell: mot en mer ensartet politidistriktstruktur 138
Politireform 2000: sammenslåinger og fortsatt nærhet til befolkningen? 145
Nærpolitireformen: nærpoliti i ny språkdrakt 156
Mer enhetlig og standardiserte politidistrikt, nærmere og fjernere fra folk 161
Kapittel 7
Ordenspolitiets makt og myndighet: politikk, regulering og praksis 164
Politiets makt og myndighetsutøvelse 165 En lovregulert politimyndighet 168
Politiet har ofte latt nåde gå for rett, men ikke alltid overfor alle 176
«Obiora-saken»: rasistisk politivold eller nødvendig maktbruk? 184
Fra ubevæpnet til bevæpnet når de ønsker 195
Kontinuitet i myndighetsutøvelsen, ny kurs i maktmiddelbruken 209
Kapittel 8
Politiets straffeforfølgningsfunksjon 212
Store endringer i den praktiske jobbhverdagen 213
Straffeforfølgingsfunksjonens organisering 215
Etterforskning: digitale spor, spesialisering og profesjonalisering 220
Politijuristenes påtalekompetanse ble betydelig utvidet 227
De fleste straffesaker har blitt avgjort av politiet 231
POT-kritikk, «Furre-saken» og etterforskingsbegrepet 234
Flere inngripende og lovregulerte etterforskningsmetoder 241
Utvidete fullmakter til å lagre og utveksle personsensitiv informasjon 244
Til kamp mot «organisert kriminalitet» 249
Om henleggelsesgrunnlaget 257
Kapittel 9
Forebygging høyere på agendaen 260
En hovedoppgave med uklart lovgrunnlag og meningsinnhold 262
Relasjonsbygging og tilstedeværelse 264
Kriminalitetsforebygging som samarbeid med andre 270
Polisiær etterretning: i grenseland mellom forebygging og etterforskning 272
Et linjeskifte i norsk straffeprosess: forebygging som kontroll 275
Kapittel 10
Det var ikke bare politiet som gjorde politioppgaver 285
Orden og trygghetsskapende arbeid 286
Nye personellgrupper fikk begrenset politimyndighet 292
Forsvarets bistand til politiet 294
Grensekommisæren og grenseoppsynet på landegrensen mot Russland 303
Kystvakten: polisiær virksomhet på havet 305
Kapittel 11
Hvem var, og er, politiet? 309
Kvinnene i anmarsj 311
Et langvarig ønske om mer
flerkulturelt mangfold og kompetanse 317
Fra straffbart og tabubelagt til stordeltakelse i Pride 323
De sivilt ansatte: fra støttefunksjon til uunnværlig ressurs 329
Profesjonalisering og vitenskapeliggjøring 332
Politi som interessekamp 334
Streikerett og lønnskamp 335
Fra homogen til mangfoldig mannskapsstyrke 342
Kapittel 12
Perspektiver på det 21.
Hva som var, og er, politiets oppgaver, har ikke endret seg 344
På vei mot et «føre var- og alltid beredt»-politi? 344
Kriminalitetsendringer og motstridende forventninger gir vanskelige avveininger for politiet
sitt
Forord
Mens jeg skriver dette pågår debatten for fullt om hva man skal få gjort for å stoppe ungdomskriminaliteten, etter at unge helt ned i 12-årsalderen har vært involvert i kasting av håndgranat i Oslo sentrum og lignende hendelser på Strømmen. I en annen nyhetssak uttalte Advokatforeningen seg kritisk til regjeringens forslag til nye regler for Politiets utlendingsinternat på Trandum, fordi reglene, etter Advokatforeningens vurdering ville gi hjemmel for rutinemessig innlåsing, noe som ikke er juridisk holdbart. Et annet forslag fra regjeringen som har møtt kritikk er forslaget om å gi politiet og Politiets sikkerhetstjeneste (PST) adgang til å hente ut IP-data, det vil si informasjon som viser hvem som står bak nettbruk, for å forebygge kriminalitet. Forslaget kan høres uskyldig ut, men utfordrer hvor grenseoppgangen skal gå for grunnleggende prinsipper som kildevernet og ytringsfriheten.
Alle eksemplene er hentet fra de siste par ukene og berører, på ulikt vis, sentrale deler ved politiets oppgaver, myndighet og fullmakter. Og de to siste ukene er ikke unike, en kan ofte finne nyhetssaker som skaper debatt og som har en kopling til po-
litiet på en eller annen måte. Og ofte, som i de tre nevnte eksemplene, handler sakene grunnleggende sett om hva slags politi –og samfunn – vil vi ha, hvilken myndighet og hvilke fullmakter skal politiet ha? Dette er grunnleggende spørsmål som også er en rød tråd i de mange temaene som denne boken favner.
Boken er det femte og siste bindet i flerbindsverket Norsk politi 1686-2025. Da jeg sommeren 2019 ble engasjert på det tverrfaglige forskningsprosjektet Norsk politirettshistorie ved Universitetet i Bergen var tanken at jeg skulle skrive om perioden frem til 2016. På grunn av korona-pandemi, utvalgsarbeid og fødsel med mere ble forskningsprosjektet og eget arbeid forsinket – og det ble mer og mer unaturlig å sette sluttstrek i 2016. Derfor er jeg veldig glad for stipendet fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening som gjorde det mulig for meg å skrive også om utviklingen frem til i dag. For 2025 er boken ajourført (t.o.m. september) avgrenset til store, viktige endringer som for eksempel reguleringen av politiets bevæpning, hvor det skjedde store endringer våren 2025. Bak et såpass omfattende og langva-
rig bokprosjekt som dette har vært er det mange som har bidratt med stort og smått underveis, og som jeg står i gjeld til. En første takk går til de 32 politi-veteranene og andre med nær befatning med politiet i perioden 1994-2025 som tok seg tid til å snakke med meg om politiets utvikling de siste 30 årene og egne erfaringer. Bakgrunnssamtalene har vært et viktig supplement til de skriftlige kildene. Takk også til alle de rundt om i politi-Norge som har svart på mine forespørsler og fakta-spørsmål underveis. Dernest må jeg få takke Universitetet i Bergen og forskningsprosjektet Norsk politirettshistorie for å ha engasjert meg til å jobbe med politiets nyeste historie. Takk til prosjektledelsen ved Anne Lise Fimreite, for å være en trygg og god faglig (statsvitenskapelig) havn i dette tverrfaglige prosjektet; Gert Johan Kjelby, for en imponerende kunnskap om politi- og påtalerett og relaterte emner, og for tålmodighet med meg og mine mange jusrelaterte spørsmål underveis; og Jørn Øyrehagen Sunde – for en fantastisk evne til å trekke de lange linjer og for pedagogiske tilbakemeldinger på hvordan skrive historisk om samtiden. En stor takk også til Yngve Flo som har fulgt prosjektet og gitt mange gode tilbakemeldinger og innspill underveis, og takk til mine medforfattere i fembindsverket: Geir Heivoll, Øystein Hetland og Lisbeth Skyberg for gode samtaler og diskusjoner underveis. Takk også til Ana Elina Martinsson, Unni Kolsrud og Øystein Nordmo for stødig forskningsassistanse underveis, og til forlaget Cappelen Damm Akademisk og redaktør Lars Aase for bistand i sluttfasen.
Videre vil jeg takke min nåværende arbeidsgiver NIBR, og tidligere arbeidsgiver, Politihøgskolen, for å gi meg mulighet til å jobbe videre med bokprosjektet. Takk også til Institutt for samfunnsforskning og Institutt for kriminologi og rettssosiologi for kontorplass underveis i prosjektet. En stor takk også til Erik Inderhaug og Politiforum for bistand med å finne aktuelle bilder til boken. Takk til Justismuseet, Politidirektoratet og Bjarne Langseth for utlån av bilder. Takk til Reid J. Stene og Sigmund Book Mohn for å hjelpe meg med å forstå og fortolke kriminalitetsstatistikk. Takk til Ingvild Bruce og Morten Holmboe for kyndig veiledning i å forstå de mange endringene som har vært i reguleringen av skjulte tvangsmidler.
Det er også mange som velvillig har besvart mer eller mindre konkrete spørsmål fra meg underveis eller lest og kommentert på kapittelutkast underveis eller i sluttfasen. En stor takk til dere alle: Ellen Abrahamsen, Hodan Ahmed, Ole Thomas Bjerknes, Ketil Bråthen, Tuva Bugge, Liv Finstad, Helene O.I. Gundhus, Iselin Hewitt, Magnus Håkenstad, Stian Lid, Tone Liodden, Heidi Mork Lomell, Jenny Maria Lundgaard, Per Lægreid, Trond Myklebust, Marjan Nadim, Terje Nybøe, Hogne Sataøen, Pernille Erichsen Skjevrak, Øyvind B. Solheim, Randi Solhjell, Kai Spurkland og Stein Ulrich.
Og sist, men ikke minst, en stor takk til min familie og ikke minst min kjære Iselin for all støtte og tålmodighet underveis.
Oslo, oktober, 2025
Helge Renå
Politiaksjon i Pilestredet i Oslo sentrum etter en granateksplosjon, 25. september 2025.
Foto: Gabriel Aas Skålevik/VG
KAPITTEL 1
Politietatens samtidshistorie
Terrorisme, økonomisk kriminalitet og økt narkotikaomsetning stiller politiet overfor nye problemer, som utfordrer desentraliseringsog generalistløsningene. De økte problemene gjør at politiets dilemma står fram i klarere relieff enn tidligere. På den ene siden står ønsket om et desentralisert politi, i nærkontakt med lokalsamfunnet og med en sivil profil. På motsatt hold står de daglige kravene om effektivitet, oppklaring av kriminalitet, kontroll med de internasjonale narkotikahaiene og andre oppgaver som krever en oversikt fra toppen av politipyramiden. Disse drar i retning av sentraliserte løsninger. Hvor bærer det hen?1
Tekstutdraget egner seg godt som innledning til denne boken som handler om norsk politi i 31-årsperioden 1994–2025, en periode hvor endringstakten på interne omorganiseringer har skutt fart. Et nytt kriminalitetsbilde, med terrorisme,
økonomisk kriminalitet, narkotikahandel og -smugling har vært tilbakevendende temaer når myndighetene har argumentert for at politiet måtte omorganiseres og gis videre fullmakter. Men tekstutdraget er datert 1981 og hentet fra Håkon Lorentzen sitt forord til andreutgaven av Politiet i det norske samfunn, hvor han beskriver utviklingen i 1970-årene. 2 Myndighetenes argumentasjon i 1990-årene og videre, og utviklingstrekkene den henviste og henviser til, er med andre ord ikke noe nytt, men noe som har vedvart over tid. Å trekke denne typen linjer fra tidligere tiår og århundrer av politiets flere hundre år lange historie og frem til bokens tidsperiode – som altså går fra 1994–2025 (september) er en viktig ambisjon.
En annen viktig ambisjon er å forstå og beskrive politiets utvikling i lys av sin samtid, med de forestillinger, normer, regler og tekniske løsninger som til enhver tid har vært rådende. I 1994 var vi fortsatt på mange måter analoge og lineære. Folk flest leste papiravis, så på lineært
fjernsyn og hørte på radioen.3 Nettaviser og smarttelefoner var ukjente størrelser. Selv om de første nettleserne som gjorde internett tilgjengelig for flere enn de spesielt datakyndige ble utviklet i begynnelsen av 1990-årene, var internett noe folk i beste fall hadde hørt snakk om.4 Slik var det også i politiet. De operative patruljene kommuniserte via analoge radiosamband med kort rekkevidde, som gjorde kommunikasjon på tvers av politidistriktene vanskelig. Etterforskerne jobbet med sine store saksmapper og papirbunker.
30 år senere, når denne boken skrives, er situasjonen en helt annen. Ordenspatruljene kjører rundt med nettbrett i patruljebilen, og den analoge politiradioen er erstattet med et digitalt nødnett som gjør at politikolleger fra Kirkenes i nordøst til Lindesnes i sør kan snakke sammen via radiosambandet. De kan også kommunisere direkte med brannvesenet og akutthelsetjenesten. Etterforskernes store fysiske arkivskap og saksmapper er blitt digitalisert, det samme er mange av de tekniske sporene. De «tause vitnene» finnes ikke lenger bare på fysiske åsteder, i gjerningspersoners biler og boliger. Nå handler det også om å identifisere og kartlegge de digitale sporene på smarttelefoner, datamaskiner og alskens duppeditter, for ikke å snakke om «ute» i cyberdomenene og «oppe» i de digitale skylagrene. Politiets, befolkningens og de kriminelles verktøy for kommunikasjon og samhandling har endret seg radikalt fra 1994 til 2025. Så for å forstå hva politiet var, og hvordan de opererte i 1994, som er startpunktet for denne boken, må vi forsøke å sette oss inn i datidens norske
stat og samfunn, og hvordan verden var da. Hva husker du fra 1994?
For mange nordmenn som levde i 1994, vekker året sterke minner og følelser. Det kan være følelser av glede, begeistring og lykkerus fra vinter-OL på Lillehammer (og Hamar og Gjøvik), fra de to iskalde, men solfylte ukene i februar da det virket som hele Norge stod stille. Vinterferien på grunnskolen var utvidet fra en til to uker slik at alle skulle ha muligheten til å oppleve hvert sekund av vinter-OL. Stemningen var euforisk. Norge ble nest beste nasjon med 10 gull og tok flest medaljer av alle.5 På avslutningsseremonien beskrev IOC-president Juan Antonio Samaranch vinterlekene som «the best Olympic Winter Games ever!» og konkluderte med at «you [nordmenn] are the real winners of these magic games», til nordmenns store jubel og ekstase.6 Mange som jobbet i politiet i 1994, husker også Lillehammer-OL godt, og med et smil.7 De som hadde vaktog sikringsoppgaver i friluft, husker kanskje best den bitende kulden med tjue blå som normalen. 1770 politifolk, som tilsvarte omtrent en femtedel av hele landets politistyrke, var sendt til Lillehammer, Hamar og Gjøvik for å bistå. Sammen sørget de for at vinterlekene var et trygt og sikkert sted for utøvere og frivillige, for publikum og ikke minst for toppolitikere og andre prominente gjester som valfartet til Norge og Lillehammer.8 Forberedelsene til Lillehammer-OL medførte også at politiet fikk over hundre millioner til å investere i nytt materiell og utstyr, ikke minst nytt og moderne kommunikasjonsutstyr. Men det er også en annen grunn til at
1994 vekker sterke minner og følelser hos mange nordmenn. For noen vil det, i likhet med Lillehammer-OL, fortsatt være snakk om følelser av glede, begeistring og lykkerus, mens det for andre er snakk om skuffelse og misnøye. Det handler om noe ganske annet enn sport og sirkus, det handler om Norge og Europa, om norsk suverenitet og europeisk integrasjon. 1994 var ikke bare året da Norge arrangerte «the best Olympic Winter Games ever!», det var også året da det norske folk, for annen gang i norsk historie, skulle ta stilling til om Norge skulle bli medlem av (organisasjonen som nylig hadde skiftet navn til) Den europeiske unionen (EU).9 Som i 1972 vant nei-siden med et knapt flertall: 52,2 prosent stemte imot, mens 47,8 prosent stemte for. Dermed slo vi ikke følge med våre svenske og finske naboer i øst, hvor flertallet tidligere samme år hadde stemt ja til å bli med.10 Danmark hadde vært medlem siden 1973, mens Island forble utenfor EU i likhet med Norge.
Selv om Norge ikke ble medlem av EU, var Norge allerede blitt en integrert del av det europeiske økonomiske samarbeidet (EØS) etter at Stortinget i 1992 vedtok at Norge skulle slutte seg til EØS-avtalen.11 Avtalen trådte i kraft for Norges del i 1994. Vedtaket var historisk. For første gang i sin nærmere 200 år lange historie vedtok Stortinget å overføre myndighet til en internasjonal sammenslutning som Norge var medlem av.12 EØS-avtalen skulle sikre fri flyt av varer, personer, tjenester og kapital («De fire friheter») i EUs indre marked. Påvirkningen fra EU gjennom EØS-avtalen i årene som fulgte var omfattende for
det norske samfunnet.13 Enkelte forvaltningsmiljøer beskrev utviklingen som en «regelveksttsunami».14 Norge hadde riktignok en reservasjonsrett, fordi landet ikke var medlem av EU, men reservasjonsretten ble aldri brukt. Det ble inntatt omtrent én ny EU-rettsakt daglig i gjennomsnitt de første 15 årene, og Norge vedtok omtrent tre fjerdedeler av alle lovene EU vedtok.15 De europeiske integrasjonsprosessene fikk også konsekvenser for justissektoren og for norsk politi. Historisk hadde suverenitetsprinsippet stått sterkt innenfor justisområdet. Et tydelig eksempel er tilknytningsavtalen til Schengen-samarbeidet som Norge inngikk i 1999, og som trådte i kraft to år etter. Politiets grensekontroll på havner og flyplasser, og langs grensen mot Russland var ikke lenger «bare» kontroll av Norges grenser, men også av Europas (Schengen-landenes) ytre grenser. Og grensekontrollen i sørøst flyttet seg fra Svinesund til Middelhavet, hvor norsk politi etter hvert deltok i overvåkningen av EUs yttergrenser gjennom EU-organet Frontex. Mens Schengens yttergrenser var lukket og kontrollert, var det fri flyt og ingen passkontroll mellom Schengen-landene, noe som gjorde det enklere for borgere – og for kriminelle – å reise på tvers av landegrensene. I tillegg kom teknologiutviklingen og finans- og kapitalmarkedene som var blitt globale. Vi var i en tidsperiode hvor vi opplevde «en radikalt ny form for samtidighet, der både informasjon og økonomiske transaksjoner sveipe[t] over kontinenter på sekunder».16 I sum førte det til at kriminaliteten ble mindre stedbundet og lokal, mer grenseløs og internasjonal. Det var
«mobile vinningskriminelle», arbeidslivskriminalitet med forgreininger til utlandet, menneskehandel, narkotikasmugling, hvitvasking og annen økonomisk kriminalitet gjennom kompliserte internasjonale finans- og selskapsstrukturer. Daværende politimester i Oslo, Willy Haugli, sa i 1994 at den tid var forbi for politiet hvor «det ene tiåret var stort sett lik det foregående». Nå skjedde forandringene «i et stadig raskere tempo på så godt som alle områder i samfunnslivet».17
Samtidig som kriminaliteten ble mer grenseoverskridende, fikk også strafferetten, straffeprosessen og politiets arbeid et større internasjonalt tilsnitt.18 Strafferett og justispolitikk har tradisjonelt vært ansett som et nasjonalt anliggende, med tydelig forankring i suverenitetsprinsippet. Men det endret seg fra 1990-årene og utover, hvor det ble mer folkerettslige reguleringer og internasjonalt samarbeid.19 EU-landenes vilje til mer justis- og sikkerhetspolitisk samarbeid er blitt ytterligere styrket på vei inn i 2020-årene, med en mer urolig verden, som følge av Russlands fullskalainvasjon av Ukraina i 2022, krigene i Midtøsten og Donald Trumps gjeninntreden som amerikansk president, som utfordrer etablerte sikkerhetsallianser.
Med Lillehammer-OL og EØS-avtalen ble 1994 et viktig år for Norge som stat og som samfunn, og for norsk politi. De to hendelsene illustrerer sentrale utviklingstrekk som skulle prege politiet og samfunnet mer generelt i perioden: teknologiutvikling (digitalisering) og internasjonalisering. Men 1994 var også et viktig referansepunkt for prosesser in-
ternt i politiet, fordi det var året da de to tradisjonstunge institusjonene politiet og lensmannsetaten ble samlet i én og samme etat. Nå skulle de ha de samme oppgavene og være underlagt den samme administrative ledelsen – politimesteren. Det var med andre ord først i 1994 at man med rette kunne snakke om ett politi og én etat, i alle fall på papiret. I praksis var det fortsatt store forskjeller mellom politistasjonene i byene og lensmannskontorene ute i distriktene, ikke bare i antall ansatte, men også i oppgaver og mer diffuse størrelser som kultur og identitet. Om, og eventuelt når, man med rette kan si at vi fikk ett politi, er et mer åpent spørsmål, og er ett – av mange – spørsmål denne boken gir noen mulige svar på.
STORE SAMFUNNSENDRINGER HAR SKAPT ENDRINGSBEHOV
Det norske samfunnet anno 1994 hadde endret seg på mange måter siden de tidlige etterkrigsårene, både økonomisk, sosialt og kulturelt.20 En konsekvens var at politiet i 1990-årene jobbet i et samfunn som var vesensforskjellig fra det samfunnet politiet hadde jobbet i 40–50 år tidligere. Det var særlig seks endringsprosesser det norske samfunnet gjennomgikk i etterkrigstiden, som hadde betydning for politiet, og som har fortsatt gjennom bokens tidsperiode. For det første har samfunnet blitt mer urbanisert.21 Flyttemønsteret har vært preget av sentralisering, folk flyttet fra bygd og tettsteder inn til byene og de omkringliggende kommunene.22 For eksempel økte befolkningen i de store byene betyde-
lig. I løpet av en 40-årsperiode, fra 1954 til 1994, ble befolkningen i Bergen og Stavanger doblet og i Trondheim nesten tredoblet. Noe av veksten skyldtes utvidelser av bykommunegrensene, men det var også sterk tilflytting.23 For det sentrale østlandsområdet kom veksten i etterkrigstiden i hovedsak til tettstedene og byene rundt Oslo, mens Oslo fikk betydelig befolkningsvekst fra 1990-årene og utover.24 I politiet og i lensmannsetaten var det en viss reduksjon i antall tjenestesteder, mens antallet politikamre holdt seg omtrent uendret frem til Politireform 2000 som ble iverksatt i 2002. Antallet lensmannskontorer og politistasjoner ble redusert fra henholdsvis 464 og 73 i 1955 til 337 og 64 i 1998.25 Det var med andre ord en beskjeden nedgang i antall tjenestesteder, og den skjedde over tid. Og frem til årtusenskiftet var nedleggingene av politistasjoner aldri foranlediget av en politisk initiert reform, det skjedde først med Politireform 2000. Sånn sett kan vi si at organiseringen av den ytre etat var preget av stabilitet og lite politisk innblanding frem til midten av 1990-årene.
For det andre hadde Norge en god økonomisk vekst som la grunnlaget for økt levestandard og en – i internasjonal sammenheng – stor utbygging av velferdsstaten. Folketrygden, med folketrygdloven av 1966, var her en milepæl. Yrkesstrukturen ble omformet. Antallet jobber i produksjon gikk ned, mens antallet jobber i servicenæringen og offentlig sektor økte.26 I 1990 ble oljefondet opprettet, mens de første innskuddene kom i 1997. Utover 2000-tallet var det en kraftig vekst i fon-
det. I perioden 2000–2014 lå Norges bruttonasjonalprodukt på topp i Europa, og i 2019 passerte oljefondet 10 000 milliarder kroner.27 Med økt levestandard og økte offentlige inntekter fulgte en befolkning som hadde høyere forventninger til kvaliteten på statens og kommunenes virke og tjenester, inkludert politiet.
For det tredje har den norske befolkningen gjennomgått en utdanningsrevolusjon. I førkrigsårene tok bare omtrent tre prosent av årskullene examen artium. Etter tusenårsskiftet tok de aller fleste norske ungdommer fatt på en eller annen form for videregående utdanning. Av de som gikk på videregående skole i perioden 2006–2012, fullførte 58,5 prosent på normert tid.28 Andelen 20-åringer som hadde fullført videregående skole, mer enn doblet seg fra 1975 til 1995.29 Etter hvert begynte også en betydelig andel av befolkningen å ta høyere utdanning. I 1980 hadde 20 prosent av befolkningen mellom 30 og 39 år høyere utdanning, mens tilsvarende andel med høyere utdanning innen samme aldersgruppe i 2013 var steget til nærmere 50 prosent. I samme periode ble andelen med master- eller hovedfag tredoblet, fra 5 til 15 prosent.30 Den befolkningen politiet skulle passe på og hjelpe i 1994, var med andre ord betydelig mer utdannet enn hva tilfellet hadde vært de første etterkrigsårene. Over tid ble befolkningen også mindre autoritetstro, og det var flere som offentlig stilte spørsmål ved deler av politiets myndighetsutøvelse og etterlyste mer kontroll og strengere regulering.
For det fjerde er samfunnet blitt mer likestilt. Kvinnekampen i etterkrigstiden tok
for alvor til i 1970-årene hvor lik lønn for likt arbeid, like arbeidsvilkår, selvbestemt abort, barnehage og politisk innflytelse var viktige kampsaker. Den kvinnelige yrkesdeltakelsen økte betydelig utover 1970- og 1980-årene, samtidig som arbeidsmarkedet forble svært kjønnssegregert, også kjent som det norske likestillingsparadokset. Politiet kunne lenge fungere som et illustrerende eksempel på likestillingsparadokset. Selv om kvinner hadde vært formelt likestilt med menn med tanke på opptak, utdanning og ansettelse siden 1958, utgjorde kvinner kun en tiendedel av politistyrken i 1994, mens de var majoriteten av de sivilt ansatte i administrasjonen.31 Men ting var i endring. I 1994-kullet på den nyopprettede Politihøgskolen var hver tredje politistudent kvinne. De neste tre tiårene gjorde kvinnene for alvor sitt inntog i politiet. Men det skjedde ikke uten konflikt og motstand fra deler av de mannlige ansatte. For det femte er samfunnet blitt mer flerkulturelt. Fra tidlig i 1960-årene kom det arbeidsinnvandrere fra Sørøst-Europa, Jugoslavia, Tyrkia og Pakistan. Innvandringen ble møtt med skepsis og fremmedfrykt av deler av befolkningen. Da antallet pakistanere var kommet opp i 335 personer i 1971, beskrev avisene det som en «eksplosiv økning» og at det var «press på grensene». På den tiden ble utlendinger vanligvis ikke avvist på grensen, selv om de kom for å søke jobb.32 I 1975 innførte myndighetene innvandringsstopp med mulighet for å gi dispensasjon. I årene som fulgte, vedvarte migrasjonen og dreide seg i hovedsak om arbeidsinnvandring, familiegjenforening og flyktninger som søk-
te asyl.33 Omfang og innvandringsgrunn varierte, men innvandringen økte utover 1980-årene og skjøt for alvor fart etter EUs utvidelse i 2004, da ti land fra Øst-Europa ble tatt opp som medlem. I 2004 var antallet innvandrere på vel 36 000, sju år senere var antallet økt til nærmere 80 000.34 En mer flerkulturell befolkning skapte nye kompetansebehov og kommunikasjonsutfordringer hos politiet. Ikke alle mennesker som kom i kontakt med politiet, forstod norsk eller engelsk, noen var traumatiserte etter å ha opplevd krig, mens andre var grunnleggende skeptiske til politiet, fordi politiet i hjemlandet var synonymt med korrupsjon og maktmisbruk.
For det sjette er samfunnet i økende grad blitt medialisert, i den forstand at vi har sett en varig transformasjon hvor mediene har fått en mer formende rolle for det offentlige ordskiftet, også i samspillet mellom politikerne og velgerne. Det har vært en økende tendens til at politikerne, men også politiet, har måttet tilpasse seg medienes formater, rytme og arbeidsmåte.35 «Nyhetsdøgnet» ble opphevet med internettalderen, og smarttelefonene og sosiale mediers inntog innebærer en ny virkelighet for politibetjentene, særlig for dem som er ute på patrulje – alt de gjør, kan potensielt havne i en «story» på sosiale medier og gå viralt.
KRIMINALITETENHARENDRETSEG
Det er ikke bare samfunnet som har endret seg vesentlig i etterkrigstiden, det har også kriminaliteten. «Kriminalitetsutviklingen» er, som vi vil se flere steder i bo-
ken, blitt brukt som argument for å gjøre endringer i politiets fullmakter, metoder og virkemidler. Her må det understrekes at det er vanskelig å gi eksakte beskrivelser av kriminalitetsutviklingen, fordi kriminalitetsstatistikken har noen klare begrensninger. Store mørketall som følge av manglende vilje til å anmelde er blant de viktigste.36 For eksempel var det kun 40 prosent av dem som oppga å ha vært utsatt for kriminalitet i 2018, som hadde anmeldt hendelsen eller planla å gjøre det, ifølge en undersøkelse gjennomført av Politidirektoratet.37
I 1960 etterforsket (inkl. alle henleggelser) politiet vel 100 lovbrudd om dagen på landsbasis, mens antallet var steget til 700 om dagen i 1990.38 Denne voldsomme veksten i straffesaker var noe som bekymret politikerne. Noe som vakte særlig bekymring blant (justis)politikerne fra 1970-årene og utover, var narkotikakriminaliteten. Den eksplosive veksten i antall narkotikasaker kommer tydelig frem av
tabell 1.1, som viser den relative fordelingen av etterforskede forbrytelser mellom ulike typer lovbrudd fra 1960 til 2010.39 Mens narkotikaforbrytelser utgjorde 0,7 prosent av totalen i 1970, var den steget til 17 prosent i 2010. Én indikasjon på politikernes tiltagende bekymring for veksten i bruken av narkotika og narkotikakriminaliteten var den dramatiske økningen i den maksimale strafferammen for narkotikalovbrudd. I 1964 var den på seks måneder, 20 år senere var den økt til det som da var maksimal straff innenfor det norske straffesystemet, 21 år.40
Som vi ser av tabell 1.141, var det vinningskriminalitet som utgjorde den klart største lovbruddstypen gjennom hele tidsperioden fra 1960 til 2010. I tillegg til narkotikalovbrudd var det en vesentlig økning i andelen (og antall) seksualforbrytelser fra 1980 til 2010. Økt «anmeldelsestilbøyelighet» kan være noe av forklaringen på økningen i seksuallovbrudd, blant annet som følge av tydelige oppfordringer
TABELL1.1 Andel etterforskede forbrytelser etter type lovbrudd. 1960–2010.
i det offentlige ordskiftet om å anmelde den typen lovbrudd, kombinert med at det ble etablert krise- og støttesentre, en erstatningsordning for voldtatte og mishandlede, og at voldtektsofre hadde fått en lovhjemlet rett til advokat i slike saker.42
Den tilsynelatende kontinuerlige veksten i anmeldelser og etterforskede lovbrudd tok slutt i 2002 og endret seg i stedet til en vedvarende nedgang de neste to tiårene, jamfør tabell 1.2.43 Man må trolig tilbake til slutten av 1980-årene for å finne et år med mindre registrert kriminalitet.44
Tar vi i betraktning befolkningsveksten i samme periode, var antallet anmeldelser nesten halvert i 2023 sammenlignet med «toppåret» 2002, noe som er en sterk nedgang på relativt kort tid. Utviklingen med nedgang i anmeldt kriminalitet er ikke unik for Norge, men del av en internasjonal trend som har gjort seg gjeldende i mange land i Europa, Oseania og Nord-Amerika. En fellesnevner for nedgangen i disse landene, inkludert Norge, har vært en sterk reduksjon i tyveri og annen vinningskriminalitet.45 SSBs levekårsundersøkelser viser lignende utviklingstrekk. I 2023 svarte 5,5 prosent av det landsrepresentative utvalget at de hadde vært utsatt for tyveri eller skadeverk i løpet av de siste tolv månedene, noe som var over en halvering av
resultatene fra 1991. Da var andelen på 13,6 prosent.46 Det er særlig tyveri av og fra bil og tyverier fra bolig og fritidsbolig som har falt drastisk. En mulig forklaring er at stadig flere har skaffet seg tyverisikringsordninger, for eksempel startsperre i bil og innbruddsalarm i bolig.47 Fra og med 2013 var det også en klar nedgang i antallet anmeldelser av narkotikalovbrudd.48
Men en generell nedgang betyr ikke nødvendigvis nedgang i alle typer lovbrudd. Det var for eksempel en økning i antall anmeldte økonomilovbrudd og seksuallovbrudd, og disse lovbruddstypene tok nye former som følge av internasjonalisering og teknologiutviklingen. Finanssystemets fremvekst og internasjonalisering gjennom 1900-tallet, kombinert med ikke-samarbeidende jurisdiksjoner og ugjennomsiktige trust- og selskapsstrukturer, ga gode rammebetingelser for dem som ønsket å hvitvaske penger og skjule formuer de hadde bygget opp på ulovlig vis. Mens store pengestrømmer enkelt kunne forflyttes elektronisk rundt i kompliserte selskapsstrukturer på tvers av landegrenser, foregikk kriminalitetsbekjempelsen – frem til 1990-årene – primært innenfor nasjonalstatene. Økonomene Thomas Tørsløv, Ludvig Wier og Gabriel Zucman anslo i 2023 at 600 milliarder dol-
Anmeldte lovbrudd, i alt og per 1000 innbygger. 1994–2023.
TABELL1.2
lar av multinasjonale selskapers profitt ble flyttet til skatteparadiser hvert år.49 Fremveksten av internett og digitale chatteforum og møtesteder har også gitt nye arenaer for personer med en tilbøyelighet til å begå seksuallovbrudd mot mindreårige. Internettet har gjort det mye enklere for dem å komme i kontakt med mindreårige, og digitale seksuallovbrudd bredte om seg i rekordfart utover 2000-årene.
En viktig begrensning ved denne beskrivelsen av nedgangen i anmeldt kriminalitet er at en del av bedrageri- og svindelsakene (særlig den nettbaserte svindelen) ikke ble anmeldt. SSBs levekårsundersøkelse spurte ikke respondentene eksplisitt om de var blitt utsatt for nettsvindel eller forsøk på det.50 Etter hvert som våre liv er blitt mer og mer digitale, har også omfanget av nettsvindel og -svindelforsøk økt. I 2025 er det å bli utsatt for svindelforsøk på internett, e-post eller sms noe både befolkningen og offentlige og private virksomheter opplever regelmessig. Hadde det ikke vært for at tele- og nettselskapene har utviklet sikkerhetsfiltre for å begrense omfanget av svindelforsøkene, ville nordmenn vært mye mer eksponert. Telenor alene rapporterte at selskapets sikkerhetsfiltre i første kvartal i 2024 hadde stanset mer enn 500 millioner forsøk på digital kriminalitet.51 Denne utviklingen har påvirket folks trygghetsfølelse negativt. Mens den norske befolkningen i det store og hele følte seg trygge i sin fysiske hverdag, var det utover 2010- og 2020-årene en økende andel som følte seg utrygge på digitale plattformer.52
En annen begrensning i beskrivelsen av
kriminalitetsnedgangen er det høyreekstreme terrorangrepet 22. juli, 2011, og dets ringvirkninger for sikkerhets- og beredskapstekning her til lands. Selv om det hadde vært flere terrorangrep i Norge før dette, var 22. juli-angrepet av et helt annet omfang: 77 mennesker ble drept, regjeringskvartalet – det maktpolitiske sentrum i Norge – og AUF sin ungdomsleir på Utøya ble angrepet. Storskala terrorangrep var ikke lenger noe som en bare leste om i avisen eller så bilder av på TV, nå var det også noe som kunne ramme oss her hjemme. Det norske samfunnet gjennomgikk vesentlige endringer fra slutten på andre verdenskrig og frem til 1994, og det var en jevn vekst i antall anmeldte og etterforskede lovbrudd, hvor narkotikalovbrudd, sammen med vinningsforbrytelser, stod for mesteparten av veksten. Likevel hadde det vært begrenset med endringer i reguleringen av politiets myndighetsutøvelse og polisiære oppgaver, og den politiske ledelsen hadde i liten grad initiert større reformer av politiet. Riktignok hadde politikerne flere ganger hatt sentrale temaer oppe til debatt uten at det førte til de store endringene, som det å etablere et nasjonalt politidirektorat. Det skjedde også endringer over tid, men det var ingen større organisatoriske eller regulatoriske endringer. Det som derimot var en markant endring i etterkrigstiden, var veksten i antall ansatte. Mens det i 1972 jobbet 3869 personer i politiet, var antallet mer enn doblet 20 år senere, til 8 617, noe som utgjør en økning på 122 prosent. I samme tidsrom var befolkningsveksten på ni prosent.