Hva menes med populisme?

Denne boka undersøker forholdet mellom kristendom og populisme, og bidrar med teologiske, religionsvitenskapelige og samfunnsfaglige refleksjoner over populistiske praksiser og tankegods. Den argumenterer for at det er mange og ulike koblinger mellom kristendom og populisme. På den ene siden spiller religion ofte en rolle i populistisk retorikk, når noen – direkte eller mer indirekte – defineres innenfor eller utenfor «folket». På den andre siden finnes det også populistiske strømninger og elementer i religion, noen mer kompromissløse, inkluderende eller ekskluderende enn andre.

Kampen om å definere hvem og hva «folket» er, og hvordan det er representert og har innflytelse, er ikke ny. Opplevelser av representasjonskriser og påfølgende populistiske responser har gjort seg gjeldende i ulike politiske og kirkelige sammenhenger opp gjennom historien. Dette kaller på faglig undersøkelse og diskusjon. Er kristendom og populisme på kollisjonskurs, eller er de koalisjonspartnere? For å gå inn i disse spørsmålene, må vi først avklare hva vi mener med populisme og kristendom i denne boka.

I løpet av de siste tiårene har framveksten av nye populistiske bevegelser og partier preget det politiske landskapet i store deler av verden. Populisme som begrep og fenomen er imidlertid ikke nytt. Fenomenet er trolig like gammelt som politikken selv, mens begrepet kan spores tilbake til 1890-tallets USA og det nystiftede partiet People’s Party. 3 Populist var betegnelsen partiets medlemmer brukte om seg selv. De utgjorde en politisk protestbevegelse av småbønder i Midtvesten og arbeidere i de større byene. Begge grupper kjempet for økonomisk omfordeling og demokratisk innflytelse i et USA preget av økende avstand mellom vanlige folk og de økonomiske og politiske elitene.4 Siden den gang har både peronistbevegelsen i etterkrigstidens Argentina og borgerrettighetsbevegelsen i USA på 1950- og 60-tallet omtalt seg selv som populister.

I norsk sammenheng var det trolig Ottar Brox som innførte begrepet. I 1966, i boka Hva skjer i Nord-Norge? En studie i norsk utkantpolitikk (Pax Forlag),5 presenterte Brox en motsetning mellom det han anså som en teknokratisk

3 Strand, «Populisme – hva er nå det?». 4 Frank, The People, No. 5 Dette foreslås av Anders R. Jupskås i hans «Forord. Populisme på norsk», 9.

14

og en populistisk strategi i spørsmålet om verdiskapning i Nord-Norge.6 Den populistiske strategien dreide seg om å bedre de økonomiske mulighetene for den enkelte familien, og gjennom det satse på lokalsamfunnene. Dette til forskjell fra å satse på bedre tilrettelegging for de ulike næringene, som var den teknokratiske oppskriften. I all hovedsak synes begrepet populisme i norsk sammenheng å ha vært brukt av og om venstreorienterte bevegelser på slutten av 1960-tallet og litt utover på 1970-tallet.7 Men dette har endret seg.

For mens disse eldre formene for populisme var kjennetegnet av radikale krav om omfordeling og demokratisering, er den nye populismen mer sammensatt. Populisme brukes i dag vel så mye som et skjellsord rettet mot politiske demagoger, som beskrivelse av en spesifikk form for politikk. Og det gjør det ikke lettere at vidt forskjellige politikere, som for eksempel Donald Trump og Bernie Sanders i USA, ofte omtales som populister. Når to så ulike politikere får samme merkelapp, kan en spørre seg hva begrepet egentlig refererer til.

Realiteten er altså at begrepet populisme brukes på mange ulike måter i dag. På et overordnet nivå kan man likevel si at populisme utfordrer forholdet mellom folk, makt, representasjon og elite. Det handler om politisk representasjon og konflikter mellom folk og elite. Representasjonskriser, enten disse er reelle eller innbilte, får ofte populistiske responser. De springer ut av et opplevd behov for å sette folket, snarere enn eliten, i sentrum.

Noe av grunnen til at begrepet populisme brukes om så mange ulike typer politikk og politikere, er at begrepet folk også er flertydig. Forstått som plebs kan «folket» bety vanlige folk, folk flest eller foraktede, fattige og utbyttede. Forstått som demos er «folket» det politisk myndige fellesskapet, mens i betydningen etnos viser «folket» til nasjonen eller en kulturelt og etnisk avgrenset gruppe.8 Populisme kan på denne måten bety svært ulike ting, avhengig av hva slags folk som er i konflikt med eliten. Når folket forstås som plebs kan populismen handle om fattiges kamp for omfordeling. Når folket forstås som demos, kan populismen dreie seg om en re-demokratisering av områder som har blitt avpolitisert og byråkratisert. Og når folket forstås som etnos, kan konflikten med eliten leses som en form for etnisk eller kulturell nasjonalisme.

6 Brox, Hva skjer i Nord-Norge? 7 Se for eksempel Hartvig Sætra, Populismen i norsk sosialisme. (Oslo: Pax, 1971). Da den reviderte utgaven kom ut to år senere, hadde den skiftet navn til Den økopolitiske sosialismen (Pax, 1973), kanskje et eksempel på at begrepet ‘populisme’ hadde fallende popularitet på venstresiden? 8 Brubaker, «Why Populism?», 359.

15

Men dette er bare én av grunnene til at populisme forstås så forskjellig. I den etter hvert store forskningslitteraturen om populisme er det også ulike meninger om hva populisme, dypest sett, er. En måte å forklare dette litt forenklet på, er ved å anvende følgende skala: På den ene siden av skalaen finnes forskere som forstår populisme som en bestemt type politikk: en ideologi eller et idémessig avgrenset objekt som lar seg definere og påvise. Jan-Werner Müller er kanskje den mest kjente representanten for en slik tilnærming. Han forstår populisme som en anti-elitistisk, anti-pluralistisk og anti-demokratisk posisjon, som kjennetegnes av en moralsk påstand om at «vi – og kun vi – representerer det sanne folket».9 Med en slik sterkt normativ tilnærming, kan han forholdsvis enkelt klassifisere konkret politikk eller konkrete politikere som enten populistiske eller ikke-populistiske. Et (av flere) problem med denne tilnærmingen er derimot at Müllers populismeforståelse ikke fanger opp ulike typer populisme, bl.a. det andre forskere forstår som demokratiske former for populisme.

På den andre siden av skalaen finnes dem som mener at populisme ikke kjennetegner et idémessig innhold. Disse hevder i stedet at populisme betegner en grunnleggende politisk logikk. Ernesto Laclau og Chantal Mouffe er kanskje de mest kjente representantene for en slik tilnærming.10 De forstår populisme som et politisk og språklig vilkår og mønster, uten et spesifikt ideologisk innhold. Populisme er derfor ikke i seg selv anti-pluralistisk eller anti-demokratisk, men uttrykk for en polariserende politisk dynamikk. Populismen konstruerer og profitterer på krasse motsetninger. Dermed vil populismens forhold til demokrati avhenge av de konkrete måtene denne polariserende logikken artikuleres på i ulike kontekster.

Videre finnes det ulike mellomposisjoner mellom disse. To er verdt å nevne her. Den ene, som grenser opp mot Laclau og Mouffe, er artikulert av Rogers Brubaker, som forstår populisme som et retorisk fenomen, et stilistisk repertoar, som blir anvendt i ulik grad og på ulike måter av forskjellige politiske aktører.11 Selv om Brubaker opererer med en idémessig kjerne i det populistiske repertoaret, nemlig å tale på vegne av folket mot eliten, kan den populistiske retorikken anta svært ulike former og brukes til helt forskjellige, og til dels motsatte, politiske formål – avhengig av hvordan «folket» og «eliten» blir konstruert.

9 Vår oversettelse. Se Müller, What is Populism?, 19 og Müller, «Parsing Populism», 4. 10 Laclau og Mouffe, Hegemony and Socialist Strategy; Laclau, On Populist Reason; Mouffe, For a Left Populism. 11 Brubaker, «Why Populism?», 357–385.

16

En annen mellomposisjon, som ligger nærmere Müller, er den til Cas Mudde og Cristóbal R. Kaltwasser. De avgrenser heller ikke populisme til én bestemt type politikk, men forstår det like fullt som et fenomen, et «tynt ideologisk sentrum» som kan inngå i høyst forskjellige politiske prosjekter på både høyre- og venstresiden.12 Det kan med andre ord finnes både sosialistiske, kommunistiske, liberale, nyliberale og sentrumsorienterte populismer. I likhet med Müller forstår de populisme som et moralsk og idémessig innhold (et delt samfunn mellom et uskyldig folk og en korrupt elite), men skiller seg fra Müller ved å si at populismen kan være både ekskluderende og inkluderende – for eksempel overfor minoritetsgrupper.13

Kanskje burde vi heller snakket om populismer i flertall? Vi kan si at noen typer populismer er demokratiske, mens andre er ikke-demokratiske. Demokratiske former for populisme vektlegger solidaritet mellom ulike grupper og bygger på verdier som frihet og likhet for alle, og søker å endre maktstrukturer til fordel for de mange framfor de få. Ikke-demokratiske populismer avskriver at frihet og likhet skal gjelde alle. «Folkets» interesser må gå foran. Ikke-demokratiske populismer definerer gjerne én eller bestemte grupper som folket, på bekostning og eksklusjon av andre. Slike populismer foretrekker derfor ofte direkte former for representasjon, bygd på forestillingen om at folket er homogent og dermed også kan la seg representere fullt ut av en sterk leder, slik vi har sett talende eksempler fra med Trump i USA, Bolsonaro i Brasil, Erdogan i Tyrkia og Orbán i Ungarn. Demokratiske prosedyrer for maktfordeling og ivaretakelse av ulike interesser vil da sees som begrensninger snarere enn et vern om folks interesser.

Denne boka går ikke videre inn i de teoretiske debattene om hva populisme er. De ulike kapitlene vektlegger ulike tilnærminger til populisme, avhengig av forfatterens preferanser og hva som er mest hensiktsmessig for den konkrete analysen av populisme og religion. Like fullt vil et flertall av kapitlene ha en diskursiv tilnærming til populisme, i tråd med Brubakers forståelse. Fordi Brubakers forståelse av populisme egner seg godt som en analytisk kategori, vil vi her kort gjengi noen av hans kjennetegn på populisme. På den måten kan leseren selv vurdere forklaringskraften i begrepet, og lettere vurdere de ulike bidragene i denne boka.

12 Mudde og Kaltwasser, «Populism and (Liberal) Democracy», 1–10; Mudde, «The Political Zeitgeist», 543. 13 Mudde og Kaltwasser, «Exclusionary vs. Inclusionary Populism».

17