Populisme som repertoar

Som nevnt forstår den amerikanske sosiologen Rogers Brubaker (1956–) populisme som et retorisk fenomen, et diskursivt og stilistisk repertoar, som blir anvendt i ulik grad og på ulike måter av ulike politiske aktører.14 Brubaker opererer med et kjerneelement i det populistiske repertoaret, nemlig påstanden om at man snakker på vegne av folket og mot eliten. Men han åpner for en sammensatt forståelse av forholdet mellom folk og elite gjennom en todimensjonal tilnærming hvor både vertikale og horisontale konfliktlinjer spiller inn.

I et vertikalt perspektiv kan folket forstås i motsetning til politiske, økonomiske og kulturelle eliter. Men det kan også avgrenses fra «de på bunnen», som da bestemmes som f.eks. trygdede, velferdssnyltere, kriminelle, innvandrere osv. Den populistiske aggresjonen fra «folket i midten» rettes i begge retninger; mot elitene på toppen som beskytter eller gir de på bunnen mer privilegier eller rettigheter enn det de fortjener.

I det horisontale perspektivet er folket sett på som et avgrenset fellesskap, og det går et skille mellom de som er innenfor og de som er utenfor dette fellesskapet. Mens venstrepolitiske populister oftest tyr til politiske eller økonomiske avgrensninger av fellesskapet, avgrenser høyrepopulister fellesskapet ut ifra kulturelle kjennetegn eller etnisitet. I førstnevnte variant vil «de utenfor», som truer folket, eksempelvis være kapitalister, multinasjonale selskaper eller imperialister. For høyrepopulistene vil truslene komme fra innvandrere, ateister, homofile, multikulturalister eller globalister. Et av Brubakers poenger er at de vertikale og horisontale motsetningene ofte er tett sammenvevd. Konfliktlinjene rommer både vertikale og horisontale dimensjoner. Elitene beskrives dessuten ofte som å være både over og utenfor folket. Ikke bare er de politisk, økonomisk eller maktmessig over folket, men de kan også karakteriseres som avvikende eller utenfor i kultur, verdier og livsstil.

Brubaker lister opp ytterligere fem kjennetegn på populisme, som inngår som elementer i det populistiske repertoaret. Disse elementene eller kjennetegnene er ikke uttømmende, og finnes i ulik grad i ulike populismer, men kan forstås som spesifiseringer av de horisontale og vertikale konfliktlinjene mellom folk og elite. Det første elementet kaller han for antagonistisk re-politisering. Med det menes et krav om å ta tilbake demokratisk kontroll over et område som har blitt avpolitisert, altså skjøvet ut av den ordinære politikken. Det kan være politikk-

14 Utleggingen av Brubakers posisjon baserer seg på «Why Populism?», 360–68.

18

områder med stor betydning for folks liv som nå er overlatt til for eksempel markedet, byråkrater, teknokrater, jurister, eller til overnasjonale institusjoner og internasjonale avtaler. Gjennom å re-politisere slike politiske områder, viser populistene at det finnes alternativer til den rådende politiske orden. Re-politiseringen er imidlertid antagonistisk, dvs. at den baserer seg på å artikulere skarpe og fiendtlige motsetninger mellom folket og eliten. Elitene framstilles som om de anser seg hevet over folket og vet bedre; som om de forstår seg som opplyste, i motsetning til demokratisk politikk som i deres øyne svekkes av følelser, ufornuft og manglende kunnskap. Liberale populismekritikere mener denne antagonistiske motsetningen er polariserende og unødvendig dualistisk, mens populismeteoretikere i tradisjonen etter Laclau peker på potensialet for involvering og engasjement som ligger i den opposisjonelle re-politiseringen.

Det andre elementet i Brubakers populistiske repertoar er forsvaret for majoritetens interesser. Dette kan ta form som populistiske krav rettet mot de på toppen, mot de på bunnen og/eller mot minoriteter eller andre grupper. Brubaker kaller dette for «majoritetisme». Det konkrete populistiske kravet vil variere og være svært ulikt i forskjellige kontekster, alt etter hvem som defineres som majoritet og hvem som defineres som minoritet. Fellestrekket er like fullt at majoriteten vil kritisere eller avvise visse praksiser og tankesett fordi disse ses som en svekking eller symbolsk nedvurdering av majoriteten.

Selektiv anti-institusjonalisme er Brubakers tredje element. Dette henger sammen med den opplevde representasjonskrisen, hvor populister mistror mange institusjoners demokratiske legitimitet og funksjon. At anti-institusjonalismen er selektiv, betyr at ikke alle institusjoner mistros. Også populister er avhengige av og etablerer institusjoner. Men tradisjonelle liberaldemokratiske institusjoner som rettsvesen, politiske partier, media og en del andre byråkratiske, akademiske og kulturelle institusjoner inngår ofte i populisters elitekritikk. I tråd med dette foretrekker populister, ifølge Brubaker, ofte direkte framfor mer indirekte former for demokrati.

Det fjerde elementet er det Brubaker kaller proteksjonisme. Med det mener han at populister hevder å beskytte folket. Det kan dreie seg om alt fra kulturell til økonomisk til sikkerhetsmessig beskyttelse. Poenget er at populistene påstår å beskytte folket mot trusler ovenfra, nedenfra og/eller utenfra. På denne måten er populister avhengige av en type kriseretorikk; en påstand om at folket trues og at populistene har den riktige politiske løsningen som gir folket den beskyttelsen som trengs.

19