Hva menes med kristendom?

Brubakers femte og siste element dreier seg om stil. Kort sagt kan man si at populister kjennetegnes av en «lav» framfor en «høy» stil. Det kan være en rå, ærlig, rett-på-sak, folkelig og forenklet måte å snakke eller skrive på, framfor komplekse, avanserte, dannede, forfinete eller intellektuelle kommunikasjonsformer. «Sunn fornuft», men også følelsesladet retorikk og språklig direkthet settes opp mot forbeholdene, nyansene og kompleksiteten som kjennetegner høflig språkbruk og såkalt «politisk korrekthet».

Ved å forstå populisme som et diskursivt og stilistisk repertoar, bestående av ulike retoriske elementer som kan settes sammen på ulike måter og i ulik grad, mener vi Brubaker tilbyr en måte å fortolke samfunnet på som synliggjør viktige sider ved dagens politikk. De ulike populistiske elementene inngår i svært forskjellige, og til dels motstridende, politiske prosjekter avhengig av hvordan folket, eliten og eventuelt andre «motstandere» av folket konstrueres. På den måten unngår Brubaker et populismebegrep som er moralsk og politisk entydig, samtidig som han vil kunne si at noen praksiser er mer populistiske enn andre, og at populisme dermed ikke er altomfattende og ensbetydende med all politikk. På denne bakgrunnen egner Brubakers populismeforståelse seg godt som analytisk kategori, og mange av kapitlene i boka trekker veksler på hans tilnærming.

Dette betyr imidlertid ikke at det ikke er mange likhetstrekk mellom Brubaker og andre toneangivende teoretikere på feltet. Og det betyr heller ikke at Brubakers tilnærming ikke kan kritiseres. Rommer den for mye? Hva er til syvende og sist forholdet mellom form og innhold i hans populismeforståelse? Hvor går grensen mellom populisme og ulike former for nasjonalisme, for eksempel?

På bakgrunn av den brede debatten om populisme og Brubakers mer finmaskede forståelse, kan vi oppsummerende identifisere tre gjennomgående hovedpunkter i denne bokas fortolkninger av populisme: Populistiske strategier setter folket opp mot eliten og «de andre». Populister påberoper seg å direkte representere folket og dets egentlige vilje. Og, til sist, de entydiggjør og mobiliserer det de hevder er folkets nasjonale og kulturelle identitet, og tilbyr seg å verne om denne. Det er særlig på dette siste punktet at religionens betydning melder seg.

I likhet med populisme kan også religion forstås på ulikt vis. Fram til årtusenskiftet var religionsstudier ofte dominert av en forståelse av religion som noe som først og fremst omhandlet religioners lære og idémessige innhold. Fokuset

20

var på trosinnhold og tekststudier.15 Religion ble videre forstått som noe som omhandlet det transcendente, det som er over og bak den erfarte virkeligheten.16 Det sentrale var troen på Gud eller guder, på engler og demoner, på et evig liv bortenfor det menneskelige forgjengelige liv. Og studieobjektet var typisk trosinnhold formulert i religiøse tekster knyttet til religiøse institusjoner.

Denne tilnærmingen til religion har møtt mye kritikk de siste tiårene. Kritikken rettes blant annet mot en snever forståelse av religion, som noe som primært omhandler kognitivt trosinnhold. Det har også blitt reist kritikk mot forståelsen av religion som et enhetlig kulturelt system som primært foregår innenfor religiøse institusjoner. I boken More Than Belief (2011) formulerer Manuel A. Vásquez kritikken slik: «Denne forståelsen av religion tilbyr få ressurser til å utforske den konstante bevegelse, forhandling og det hybride som er involvert i det som har blitt kalt folkelig religion – religion slik den er levd […]».17 Med dette formulerer han også hva som regnes som alternativet: en forståelse av religion som noe som er i bevegelse, som hybrid og som noe man finner i kulturen, på ulike samfunnsarenaer og i menneskers levde liv.

I tråd med den framvoksende kritikken har det skjedd et skifte i religionsforskningen. Fra å fokusere på religionens tankemessige innhold, er man nå mer opptatt av at religion er noe som skjer. Skiftet har sin bakgrunn i den større kulturelle vendingen i antropologiske og humanistiske fag mot slutten av forrige århundre. Da begynte man å vektlegge at kultur ikke er et enhetlig objekt, og at begreper får sin mening gjennom sine brukssammenhenger.18 Dette har konsekvenser også for forståelsen av religion. Det er ikke slik at religiøse ideer, lære og teori finnes først, løsrevet fra praksis, for så å anvendes i praksis. Religiøs lære får sin mening gjennom sin brukssammenheng, og er dermed noe som gjøres. 19 For å forstå religiøse begreper, symboler, doktriner og teorier må man derfor studere dem i deres brukssammenhenger. Slike brukssammenhenger er

15 McGuire, Lived Religion, 20–1; Vásquez, More Than Belief, 1. 16 Vásquez, More Than Belief. 17 Vår oversettelse av «This understanding of religion offers few resources to explore the constant movement, contestation, and hybridity involved in what has been called popular religion – religion as it is lived […]» fra Vásquez, More Than Belief, 2. 18 Se for eksempel Clifford, The Predicament of Culture; Wittgenstein, Filosofiske undersøkelser og Taylor, Philosophical Arguments. 19 Dette poenget framheves av religionsforskere innenfor ulike fagdisipliner: i religionssosiologien (se f.eks. McGuire, Lived Religion og Ammerman, Everyday Religion), i religionspedagogikken (se f.eks. Afdal, Religion i bevegelse), i religionsvitenskapen (se f.eks. Orsi, «Everyday Miracles») og i teologien (se f.eks. Henriksen, Religion as Orientation and Transformation).

21

grunnleggende sosiale. Det er gjennom deltakelse i sosiale fellesskap og praksiser at mennesker får tilgang til religiøst språk og mening.20

Et annet kjennetegn ved skiftet i religionsforskningen er at religion forstås som noe som gjøres i ulike sammenhenger, og ikke bare innenfor religiøse og akademiske institusjoner. For eksempel har religionssosiologene Nancy Ammerman og Meredith McGuire gjennom deres studier av levd religion undersøkt religion og religiøsitet slik den kommer til uttrykk i og gjennom menneskers hverdagsliv og arbeidsliv.21

Videre ser man i teologiske, religionsvitenskapelige og religionssosiologiske retninger et økt fokus på religion i relasjon til andre samfunnsområder.22 Religion er sammenvevd og samhandler med andre felt som for eksempel økonomi, juss, idrett, kultur og politikk.23 For å forstå disse samfunnsområdene bedre, og for å bedre forstå religion, er det relevant å studere nettopp disse krysningsområdene. Religion er noe som kommer til uttrykk som interaksjon, 24 og ikke noe som skjer isolert fra andre områder i samfunnet.

Skrevet og tenkt ut fra en norsk kontekst, handler denne boka mest om kristendom. Samtidig er det kristendom i relasjon til andre religioner og livssyn, og den politiske reguleringen av dette, som gjerne er i fokus. Islam som «den andre» er et hovedtema i forskning på religion og populisme i vestlige sammenhenger, noe som også preger denne boka. Populistiske strømninger bidrar til å forsterke tros- og livssynspolitikkens tyngde og konfliktpotensiale.

Forståelsen av kristendom i denne boka befinner seg innenfor det skiftet i religionsforståelse som er tegnet opp ovenfor. Innenfor denne svært brede religionsforståelsen vil de ulike kapitlene i varierende grad ha mer spesifikke tilnærminger til kristendom. Dette avhenger av hva det enkelte kapittelets siktemål og fokus er. Vi kan likevel identifisere tre gjennomgående trekk ved bokas tilnærminger til kristendom: Ett slikt trekk er en forståelse av kristendom som noe som gjøres, og en særlig interesse for kristendom slik den skjer på ulike samfunnsarenaer der populisme også gjør seg gjeldende. Et annet gjennomgå-

20 Se Afdal, Religion i bevegelse og Ammerman, Sacred Stories. 21 McGuire, Lived Religion og Ammerman, Sacred Stories. I norsk sammenheng har ikke minst teologer og religionssosiologer tilknyttet Universitetet i Agder bidratt til denne type religionsforskning. Se f.eks. Repstad (red.), Norsk bruksteologi i endring og Repstad, Political Religion, Everyday Religion. 22 Gilhus og Mikaelsson, Nytt blikk på religion. 23 Se Alpert, Religion and Sports; Forbes og Mahan, Religion and Popular Culture in America og Furseth mfl., Religionens tilbakekomst i offentligheten? 24 Se Afdal, «Two Concepts of Practice and Theology».

22