Kunsten å tale til nordmenn av Bård Norheim og Joar Haga: Utdrag

Bård Norheim og Joar Haga

Kunsten å tale til nordmenn En håndbok

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-73417-6 1. utgave, 1. opplag 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen Sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: AIT Grafisk AS www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

Forord God kommunikasjon handler ikke bare om å vekke tilhørerens oppmerksomhet. Gjennom flere års forskning på retorikk og ledelse har vi fokusert på hva som gjør at publikum hengir seg til det lederen har å si. Denne forskningen kan du lese mer om i boken The Four Speeches Every Leader Has to Know (2020). Gjennom podkasten Akademisk karantene, som også handler om retorikk og ledelse, har vi møtt et vidt tilfang av gjester fra næringsliv, akademia og andre arenaer. I boken du nå holder i hendene bruker vi det beste fra denne forskningen og erfaringene med podkasten til å utforske kunsten å tale til nordmenn.

Det er mange som fortjener takk i forbindelse med en slik bokutgivelse. Aller først takk til redaktør Knut Vegard Bergem i Cappelen Damm for godt samarbeid. Dernest en takk til alle gjester i podkasten Akademisk karantene. Bjørn Magnus Berge, Paul Otto Brunstad og Astrid Dalehaug Norheim har lest gjennom bokmanus og kommet med gode råd. Og, som alltid, en stor takk til Britt Marit Haga og Kjersti Gautestad Norheim for alle mulige innspill til manus og ikke minst alle andre bidrag som har sørget for å gjøre både boken og livet bedre.

Bård Norheim og Joar Haga, Bergen og Sola, juli 2021

5

Innhold Forord.. . . . . . . . . . . . . . . .......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

5

Innledning.. . . . . . . . ........................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 Kapittel 1 Norske forhold.. . . ........................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det norske «vi».. . ........................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Arven etter Askeladden.. ................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Annerledeslandet........................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å tale under skiftende norske forhold.. .................. . . . . . . . . . . . . . . . . . .

15 15 20 21 24

Kapittel 2 En retorikk for norske forhold?.. ........................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hva er retorikk?.. . ........................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Retorikkens formål........................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Frivillig tilslutning.. ........................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Rette ord til rett tid........................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . .

De fire talene alle ledere bør kunne...................... . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ledelse som lidelse.......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hvordan beskrive virkeligheten?.......................... . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Taleren som karakter i et drama.. ......................... . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Stillhet som retorisk virkemiddel.. ....................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En retorisk garderobe for norske forhold?.. ............ . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

For deg som vil ha noe å si.. ................................ . . . . . . . . . . . . . . . . . .

27 27 29 30 32 34 38 42 45 46 47 51

Kapittel 3 Åpningstalen: «Jeg erklærer herved…» . ............ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 52 Den nye arbeidsdagen.. ..................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . 52

7

innhold

Hvem er du?.......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hva skjer?............................................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hvem er vi?.......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hvor skal vi?.......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Åpningstalen og liberale demokratiers retoriske dilemma.. . . . . . . . . . . Åpningstalens kriseretorikk...................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

54 58 67 70 73 75

Kapittel 4 Bøddeltalen: «Morna, Jens!» .................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Jäklig ont!.. ........................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tøffe tider, tøffe tiltak?............................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bøddelen – venn eller fiende?..................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ikke bli stående med kniven i hånden!......... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bøddeltalens publikum............................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Valgnatt-talen som bøddeltale................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

78 78 79 81 83 85 86

Kapittel 5 Trøstetalen: «Du sier det for å trøste meg …» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Når ord blir fattige, men likevel viktige.. ........ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å beskrive virkeligheten når lidelsen rammer utenfra.. . . . . . . . . . . . . . . . .

Trøst i møte med lidelse.. .......................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Trøstetalens poetiske mulighet................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Humor i trøstetaler?................................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hvem er vi i møte med lidelsen?................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Trøstetalens formål................................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

90 90 92 93 96 98 99 101

Kapittel 6 Avskjedstalen: «Si meg, hva betyr adjø?» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Avskjedstalen – en overgangsrite................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Festtale eller arveoppgjør?....................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tvunget avskjed.. ................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Avskjedstalens sjanger............................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

103 103 106 108 110

Kapittel 7 «Alle kan vi gjøre feil»: Hvordan si unnskyld på norsk?.. . . . . . . . . . . .

«Vanlige mennesker har sine begrensninger».. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Askeladden som angrende synder?............. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

«Synderens» retoriske dilemma.. ................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

113 113 114 118

8

innhold

Unnskyldning på vegne av andre.. ....................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 123 Hva skal til for å «lykkes» med en unnskyldning?..... . . . . . . . . . . . . . . . . . . 124 Kapittel 8 Festtalen: «Hurra for deg!»............................... . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det er typisk norsk å være takknemlig.. ................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det er typisk norsk å bli konfirmert.. .................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det er typisk norsk å tale lenge i bryllup................ . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det er typisk norsk å feire bursdag...................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bilen, bjerken og Balsfjord – den norske 17. mai-talen.. . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 9 Den norske talegarderoben .............................. . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det er typisk norsk å kle seg etter været................ . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det er typisk norsk å være en karakter i et drama.. .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det er typisk norsk å være litt rar......................... . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det er typisk norsk å være modig – og gjerne tale «Roma midt i mod».. ................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det er typisk norsk å takke................................. . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det er typisk norsk å være flink........................... . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det er typisk norsk å beskrive virkeligheten............ . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det er typisk norsk å tenke over hvor ord egentlig kommer fra.. . . . .

Det er typisk norsk å tenke at alle stiller likt........... . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det er typisk norsk å holde kjeft når det gjelder....... . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det er typisk norsk å være … eh?......................... . . . . . . . . . . . . . . . . . .

126 126 130 133 137 140

152 152 155 158 161 164 167 170 171 175 177 180

Noter.. . . . . . . . . . . . . . . ............................................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . 185 Litteratur.. . . . . . . . . . . ........................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . 193 Stikkord.. . . . . . . . . . . ............................................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . 197

9

Innledning Det er en kunst å treffe sitt publikum. I denne boken tar vi for oss kunsten å tale til nordmenn. Vi ser på hvordan ledere og andre som ønsker å kommunisere godt bør tale for å treffe nordmenn «hjemme». Boken gir rett og slett en innføring i retorikk for norske forhold.

Retorikk handler om kunsten å tale overbevisende. Denne boken tar for seg et bredt tilfang av historiske og dagsaktuelle taler fra norsk virkelighet og ser på hvilke strenger man kan spille på for å nå fram til norske kvinner og menn. Vi diskuterer hva Gerd-Liv Valla gjorde feil da hun måtte gå av som LO-leder i 2007. Vi drøfter hvorfor mange ble overbevist av Petter Northugs unnskyldning for råkjøring og narkotikabesittelse i 2020.

Boken tilbyr ikke en systematisk innføring i retorisk teori. Vi anvender retorikken for å forstå hvilke overveielser en taler bør gjøre. Er du leder i Norge, eller skal du holde tale til nordmenn i ny og ne, ja, da kommer du ikke utenom å reflektere over de utfordringene vi tar for oss her.

Et hovedpoeng i forskningen vår på retorikk og ledelse er muligens litt overraskende. Det synes ikke å være appellen til suksess og framgang som gjør en tale troverdig, men snarere det at lederen taler overbevisende om lidelse og lidenskap. Man kan spørre seg hvorfor det er så viktig med akkurat dette. Vel, målet for en taler er mer enn å vekke publikums tillit. Hun vil få folk til å hengi seg til en sak eller et

11

innledning

formål. For å greie det, må taleren virke troverdig og budskapet må være overbevisende. Problemet med å appellere ensidig til suksess og framgang, er at folk har vanskelig for å tro på det. Det står rett og slett ikke til troende. Livet er ikke en evig opptur.

Seier og suksess er selvsagt mulig, men et hovedpoeng når en vil motivere sine tilhørere handler om å tale slik at omkostningene ved en sak ikke bare framstår nødvendige, men også attraktive. Det handler om å formidle noe som det er verdt å gi seg hen til. For å kunne tale troverdig om lidelse og lidenskap, vil vi derfor hevde at det er fire taler alle ledere, og andre som vil kommunisere godt, bør kunne: åpningstalen, bøddeltalen, trøstetalen og avskjedstalen. Den som behersker disse fire talene vil kunne vekke tillit, slik at de som lytter kanskje til og med gir seg hen til budskapet.

Litt ubeskyttet kan vi si at målet med denne boken er at vi skal få flere gode taler, og ikke minst gode talere, i Norge. Denne tilnærmingen til det å tale er knyttet til et dannelsesideal som strekker seg tilbake til middelalderen. Her framheves tre ting: betydningen av å tenke klart, skrive rett og å tale godt. For å tale godt, må taleren ta hensyn til det unike i hver talesituasjon. Samtidig som enhver talesituasjon er unik, finnes det også noen mer generelle råd og innsikter om talekunst som alle talere bør forholde seg til.

Utgangspunktet er altså at budskapet må kles i ord og uttrykk som passer både taleren, saken og talesituasjonen. Da blir det helt avgjørende hvilke ord og virkemidler taleren henter fram for å legge grunnlag for vellykket formidling. Virkemidlene taleren bruker for å overtale publikum kaller vi for talerens retoriske garderobe. Slike «klær» handler om det repertoaret av ord og uttrykk, gester og fortellinger som en taler kan kle seg selv og talen med.

Hvordan kan så du som er leder og taler utvide og utvikle din retoriske garderobe? Først og fremst ved å lære av andre. Gode talere forstår at deres originale talemåter som oftest er lånte klær. Dernest ved å utvikle selvrefleksjon. Man kan gå rundt som i en klesbutikk og

12

innledning

spørre: Hvilke ord og uttrykk passer på meg? Da er du bedre rustet til å utøve virkningsfull talekunst i den konkrete settingen der du skal formidle ditt budskap. Den taleren som henter fram gode ressurser fra sin retoriske garderobe, øker sjansen for å kunne framtre med overbevisning og troverdighet overfor et konkret publikum.

Dermed er det også større mulighet for å nå fram med budskapet når noe står på spill.

For at en tale skal lykkes, er det altså helt avgjørende at taleren tar hensyn til den aktuelle talesituasjonen. Denne boken handler om kunsten å tale til nordmenn, og derfor tar vi for oss et utvalg sentrale talesituasjoner som er særlig relevante i norsk sammenheng. Vi tar for oss norske åpningstaler, bøddel­taler, trøstetaler og avskjedstaler.

I tillegg drøfter vi hva som skal til for å nå fram til publikum når du holder 17. mai-tale, konfirmasjonstale, bursdagstale eller bryllupstale. Ja, vi spør til og med hvordan man kan si unnskyld på norsk.

Målet med boken er å utvikle og styrke repertoaret til den som vil øve seg i kunsten å kommunisere. Samtidig vil vi også holde fast på at det å tale har en moralsk side. Med utgangspunkt i retorikk og ledelse, de fire talene, talerens retoriske garderobe og det å tale til nordmenn, representerer boken noe nytt og unikt som ikke finnes blant allerede eksisterende bøker om retorikk, kommunikasjon og ledelse på norsk.

De fleste av oss har noe vi ønsker å si til verden, men svært mange har også kjent på frykten for å ta ordet, selv når vi har noe viktig å si. Denne håndboken ønsker å gi frimodighet til deg som vil øve deg i kunsten å tale til nordmenn.

13

Kapittel 1

Norske forhold Det finnes et lite folk langt mot nord som har «fenge sin heim» «[m] ellom bakkar og berg utmed havet», som det heter i Ivar Aasens dikt Nordmannen. I dette kapitlet ser vi på hvordan et knippe nordmenn beskriver «det norske». Vi tar for oss taler fra ulike tider og utforsker hva som skal til for å nå fram til dette folkeslaget som lever i spennet mellom vill og temmet natur.

Det norske «vi» En knapp måned før det norske Stortinget vedtok å oppløse unionen med Sverige, på grunnlovsdagen 17. mai 1905, holdt Fridtjof Nansen en tale på Akershus festningsplass i Kristiania (Oslo). Overskriften for talen var «Vor Selvstendighed og vor Selvbestemmelsesret». 1905 var et akutt tidspunkt i norsk historie. Utfordringen for Nansen var hvilke ord han skulle bruke for å appellere til nasjonalt samhold i en spent tid: Nasjonen stod på randen av krig mot Sverige.

Hvordan skulle Nansen beskrive dette folket som ikke lenger skulle være underordnet andre nasjoner? Hvem var egentlig Norge?

Hvilket «vi» var det snakk om, og hvordan skulle et slikt folk leve ut sin selvstendighet? I talen understreket polfareren, diplomaten, vitenskapsmannen – og den senere vinneren av Nobels fredspris – følgende:

15

kapittel 1

Vi er et taalmodigt og fredselskende Folk, og vi har derfor fundet os i meget; men vi lader os ikke trampe paa; her er Øieblikke i et Folks Liv, som det er i en Mands, da en siger: hellere, om galt skal være, falde med Ære end leve med Skam.1

Nansen beskrev med glød og stolthet den norske frihets- og selvstendighetstrangen, og den norske skepsisen til at en slik selvstendighet skulle påtvinges utenfra. Nei, nasjonens frihet skulle ikke være noe en tigget om, framhevet Fridtjof Nansen i sin sluttappell på festningsplassen: Lad os tro, vi er et Folk af norske Kvinder og Mænd, som ikke vil have noget givendes. Vi kan ikke modtage vor Selvstændighed som Almisse, som noget vi tigger om. Vi vil holde paa den vi har, og har vi den ikke, saa maa vi selv sørge for at vi har den.

Hvordan bør en så tale om en ønsker å treffe nordmenn «hjemme» og appellere til den norske lidenskapen for hjemmesnekret frihet? Å overtale et folk som ser ut til å ha et selvbevisst forhold til egen selvstendighet, kan være krevende, særlig om dette folket føler at den samme selvstendigheten er truet. En måned før folkeavstemningen om EF-medlemskap, høsten 1972, holdt statsminister Trygve Bratteli (Ap) en tale på Gjøvik. I talen prøvde han å overbevise det norske folk om hvor viktig det var å stemme ja til at Norge skulle bli en del av det europeiske fellesskapet ved EF-avstemningen 25. september samme år.

Bratteli prøvde å imøtegå mange nordmenns skepsis til Brüssel, og hevdet blant annet at det var «ren demagogi når det forkynnes over land og rike at all makt skal samles i Brüssel». Nei, understreket Bratteli, «den felles administrasjon i Brüssel har langt færre ansatte enn Oslo Kommune har alene». Det var derfor liten grunn til å frykte at det enkelte menneske skulle måtte reise til Brüssel for å ordne sine saker eller at EF skulle være interessert i å «ta oppgavene fra kommunene på Toten».

16

norske forhold

Vi vet ikke om Bratteli hadde lest Nansens 17. mai-tale fra 1905 og sett hvordan den gamle nasjonalhelten knyttet nordmannens frihetsfølelse til selvspikket selvstendighet og sterk selvbestemmelsesrett. Problemet for Bratteli var at nei-siden så ut til å ha Nansens argumenter på sin side. Statsminister Bratteli kjente godt til EFskepsisen i folket, og i talen prøvde han også å «punktere» nettopp denne skepsisen: Trygve Bratteli appellerte til at det var gjennom EF-medlemskap at den norske trangen til frihet, selvstendighet og selvråderett best kunne uttrykkes. Han argumenterte for at et lite land som Norge kunne utfolde sin storhet som nasjon ved samarbeid, og ikke gjennom isolasjon: Behøver Norge å være med i dette organiserte samarbeid? Er ikke vi med våre fire millioner så små at vi verken blir sett eller hørt i de internasjonale fora? Jeg vil advare mot en slik selvutslettende litenhet. Vårt lands framtid blir på godt og vondt i det vesentlige avgjort ved den europeiske utviklingen. Ikke noe folk er så lite at det har råd til å forsømme sitt ansvar og sin innflytelse. Vi har gått inn i FN. Vi har gått inn i en lang rekke internasjonale og regionale organisasjoner der selvstendige stater møtes. Vi må ikke føle oss så små at vi mister evnen til å vise oss som en selvstendig og moralsk jevnbyrdig nasjon i samarbeid med andre.2

Bratteli tapte EF-avstemningen, og regjeringen han ledet gjorde som den hadde lovet – eller truet med – og gikk av.

20 år senere dukket spørsmålet om Norges forhold til EF, nå EU, opp på nytt. Leder for Senterpartiet, Anne Enger Lahnstein, tok rollen som EU-kampens nei-dronning. I en engasjert og lidenskapelig sluttappell under partilederdebatten på NRK TV senhøsten 1994 sa Lahnstein følgende: Vi står foran et viktig verdivalg. Påstand står mot påstand. Argument mot argument. Jeg legger avgjørende vekt på hensynet til folkestyret, råderetten over naturressursene, arbeid, miljø og rettferdig

17

kapittel 1

fordeling. Derfor mener jeg at folk bør stemme nei. Noen har bedt meg tvile. Det kan jeg ikke gjøre. Det ville ikke vært ærlig.3

Nok en gang gikk det norske folk sin egen vei, og nei-siden fikk flertall også ved folkeavstemningen i 1994.

Senhøsten 1994 var altså dette landet langt mot nord nok en gang delt omtrent på midten i spørsmålet om dets tilknytning til Europa.

Etter en opprivende debatt var spørsmålet hvordan en skulle holde folket sammen. Utfordringen var å tale slik at det kunne appellere til samhold og enhet i en krevende situasjon.

For én person var denne utfordringen veldig konkret: Hva skulle den forholdsvis ferske kong Harald si til folket i sin nyttårstale, nyttårsaften 1994? Talen på nyttårsaften 1994 var kong Haralds femte nyttårstale til nasjonen. I talen prøvde kongen å samle et splittet folk, der noen nippet til sin brandy for å døyve skuffelsen over at det nok ble færre direktefly til Brüssel enn de hadde håpet, mens andre sirlig arkiverte sine flammende prekener om EU som Dyret i Åpenbaringen. De fleste befant seg trolig et eller annet sted midt imellom disse ytterpunktene og håpet på fred og roligere tider. Kongen tok tak i EU-avstemningen allerede i starten av talen. Monarken oppfordret alle, uavhengig av oppfatning i EU-saken, om å stå sammen «som ett folk» og prøve «å unngå splittelse og videreføring av de motsetninger som preget debatten». Kongen ønsket å gi sitt bidrag til å samle nasjonen.

Men hva skulle kongen gripe til, hva kunne være stort nok til å holde folket sammen? I starten av sin 17. mai-tale i 1905 talte Fridtjof Nansen med begeistring om hvordan «Landet, Fjorden og de blaa Aaser i dag straaler saa fagert, som de aldrig har gjort». Nansen grep altså til naturen for å lokke fram den nasjonale felles­skapsfølelsen. Det var ikke uten grunn. Norge er et land med mye natur, og i særdeleshet fjell. Det å vise til naturen eller å bruke naturmetaforer kan ofte være effektivt når en vil si noe «stort» og appellere til en felles, nasjonal tilhørighet.

18

norske forhold

I diktet Mere fjell fra 1979 skildrer den norske dikteren Rolf Jacobsen hvordan fjell formidler storhet og lange linjer: Jeg trivs med fjell.

De lager horisonter med store hugg i, som de var smidd av smeder.

Tenk på: – Den gamle nupen her har stått som nå helt siden Haralds-tiden.4 Den norske nasjonalmytologien bæres av at vår selvstendighet er prøvd mot naturens mektige krefter. Hva gjorde så kong Harald i nyttårstalen i 1994? Vel, Hans Majestet grep ikke direkte til naturen.

Han oppfordret ikke til å være «enig og tro til Dovre faller», som det het i embetseden på Eidsvoll i 1814. Nei, han valgte noe mer tillempet og nedtonet: I den senere tid er det blitt pekt på at Norge er et rikt land. Vi har i alle fall mye å takke for når det gjelder naturressurser. Miljøet og naturen er imidlertid sårbare og må forvaltes med forsiktighet og klokskap.5

I stedet for å appellere til et høystemt «furet værbitt over vannet» valgte kongen å framheve noe mer instrumentelt, nemlig «naturressurser». Slik sett fungerer kongens tale om naturen som et understatement i beskrivelsen av nordmenns bånd til «de mektige fjell».

Kongens smålåtne henvisning til naturen er ikke et ukjent fenomen i Norge. Det er en grunn til at Norge Rundt har gått på fjernsyn helt siden 1976. I denne nasjonale ukerevyen er det norsk utkantnatur og utkantidentitet som utgjør rammefortellingen. Den urnorske helten bor på bygda, står lutende i motvind og jobber med en original oppfinnelse i håp om selv å bli oppdaget. NRKs opphavsfortelling er også knyttet til forestillingen om den barske, norske naturen. Med en viss rett kan en hevde at det var rikskringkasteren som samlet det

19

kapittel 1

langstrakte og grisgrendte Norge til ett rike, da den i 1933 ble etablert som et nasjonalt radioselskap. Etter hvert kunne Mari i Mandal, Ola i Oppdal og Hanna i Hammerfest lytte til de samme lydbølgene og høre de samme kjente stemmene.

Norge består fremdeles av mye natur som har «stått som nå helt siden Haralds-tiden» og vel så det. Noe er likevel i endring. Norges befolkning sentraliseres, og i 2019 bodde 82 prosent av Norges befolking i tettsteder. Det ble færre på «den yderste nøgne ø».6 Likevel lever den norske nasjonalmytologien fremdeles av ideen om at norsk selvstendighet gror og vokser fram fra knaus og knatter, langs fjorder og på fjell. Vi har ikke så mange krigsdåder og erobringer å briske oss med, om vi ikke drar fram vikingtiden. Den karakteristiske følelsen av frihet oppstår fordi vi forstår oss selv som et folk som står sammen tross kalde vintre og sterke høststormer. Det er i møte med naturens motstandskrefter at vi finner fram til dypet av den norske folkesjela. Først da kan vi se at vi bor i et vakkert land med «fjell og fjorder, dal og strand», som supportersangen til fotball-VM i 1994, Alt for Norge, pompøst erklærer. Kanskje er det også derfor det er så viktig at kongen og dronningen jevnlig kommer seg rundt for å besøke alle små og store deler i vårt langstrakte land?

Arven etter Askeladden Et annet motiv som skal bidra til positiv samling om det norske, er det vi kunne kalle appellen til arven etter Askeladden. Kongen nevnte ikke Espen Askeladd i nyttårstalen sin i 1994, men man kan ane en appell til det samme idealet. Han løftet fram «at det er stor kreativitet og oppfinnsomhet blant folk», og at «mange suksesser har startet opp som en ide i hodet til en lokal ‘Petter Smart’». Det finnes visse paralleller mellom oppfinneren Petter Smart og Askeladden. I de norske folkeeventyrene blir Askeladden ofte framstilt som en litt merkelig type, en heimføding. Men bak det noe tafatte førsteinntrykket skju-

20

norske forhold

ler det seg en snarrådig kar, en ukuelig optimist som til slutt viser sine overtalelsesevner når han målbinder prinsessen og vinner halve kongeriket. Askeladdens vei til suksess skyldes ikke nedarvet storhet, men kløkt, nøysomhet og en slags kreativ oppmerksomhet for det han snubler over på sin vei. Askeladden blir dermed en målbærer av nasjonale verdier som eventyrlyst og tålmodighet.

Denne norske anti-helten opptrer som motstykke til de to brødrene Per og Pål. De to eldre brødrene framstår misunnelige og selvsikre og kan muligens tolkes som uttrykk for en skepsis til alt som smaker av kontinental arroganse. Askeladden, derimot, er en naiv og litt udannet kar som representerer Norges selvforståelse som annerledes.7 Askeladden er altså en annerledes helteskikkelse. Vi kan gjenfinne mye av Askeladden-motivet i en av de mest kjente reklamene i Norge, nemlig Lotto-reklamene som proklamerer at «Lotto-millionærer er ikke som andre millionærer». Akkurat som Askeladden, så har lottomillionærene snublet over rikdommen de har fått. Og da er det bare en fordel om de uttrykker gleden over denne rikdommen på forunderlig vis. For det er nemlig norsk å være annerledes.

Fortellingen om raringen Askeladden er på sett og vis fortellingen om Norge. Vi smykker oss gjerne med å være et annerledesland.

I Fridtjof Nansens beskrivelse i 17. mai-talen fra 1905 framstilles det norske folk som «et taalmodigt og fredselskende Folk, og vi har derfor fundet os i meget; men vi lader os ikke trampe paa». Norges mest avholdte eventyrfigur kommer haltende på etterskudd, men er samtidig på forunderlig vis forut for sin tid. Det var muligens denne arven kongen appellerte til i sin nyttårstale i 1994.

Annerledeslandet Senere i talen brukte kongen historien for å mane til samling. Han trakk nemlig fram noen kommende jubileer som skulle kunne bidra til å forene Norge som nasjon. For det første påpekte han at det i mai

21

kapittel 1

1995 var 50 år siden frigjøringen. Derfor minnet kongen folket om «gleden over å få leve i et fritt land», og at vi må uttrykke «en varm takk til dem som gjorde sin innsats i kampen for freden». Det å peke på tidligere tiders offer og lidenskap kan være et kraftfullt redskap for å appellere til samling og fellesskap. Kongen trakk også fram den kommende markeringen av «kirkens 1000-årige virke i vårt folk», med jubileum på Moster i pinsen 1995. Samtidig så kongen også ut over landets grenser og manet til «solidaritet og innsats for dem som ikke har del i vår velstand og frihet». Ja, kongen ble nesten lyrisk idet han avsluttet talen med å oppfordre til handling: «La den norske raushet få fri flyt, slik det så ofte har kommet til uttrykk gjennom lokale initiativ, innsamlingsaksjoner og annet viktig hjelpearbeid.»8 Norge er et lite land, en outsider og et annerledesland i verdenssammenheng. I et forsøk på å få bedre grep på hva «det norske» kan være, kan det være klokt å lytte til mennesker som ser på Norge og nordmenn litt fra utsiden. Da kulturhistorikeren og litteraturviteren Nina Witoszek flyttet fra Polen til Norge på 1980-tallet ble hun slått av en tilsynelatende mangel på kultur. Nordmenn så ut til å sidestille fiskeboller og Ibsen som likeverdige norske kulturuttrykk. Derfor bestemte hun seg for å bruke fire år på å tråle gjennom alt nordmenn hadde skrevet, sunget og malt om naturen. Til slutt kom hun fram til ti trekk ved norsk kultur som hun opplevde som særlig oppsiktsvekkende. Mye av det Witoszek fant fram til er kjent stoff, som høy tillit til staten og regjeringen, sterk dugnadsånd, en naiv kjærlighet til flagget og dets iboende godhet, egalitære verdier og snusfornuft. Men tre av karaktertrekkene Witoszek fant, er særlig verdt å merke seg. De korresponderer nemlig godt med appellen til nasjonal stolthet og selvforståelse som har kommet til uttrykk i de talene vi har sett på til nå: • En idé om frihet som noe som kommer innenfra.

• En søken etter konsensus snarere enn konfrontasjon.

• En erotisk naturpatriotisme.9

22

norske forhold

Vi så det tydelig både hos Nansen, Bratteli og Lahnstein: Den som vil nå fram med sitt budskap i Norge, må treffe den norske frihetsog selvstendighets­trangen. Vi merket det også i kongens tale på nyttårsaften i 1994: Det er en forventning om at dette lille folket skal finne sammen, gjerne ved hjelp av naturmetaforer eller i lys av heltemodige fortellinger om outsideren Askeladden.

Hva er så bakgrunnen for denne naturpatriotismen, som ser ut til å gi feste for både uavhengighetstrang og nasjonal selvfølelse?

Norge er et land som ligger helt i utkanten av den beboelige verden.

Vi er rett og slett et langt, stort og kaldt land, bare noen få mennesker, selv om det ikke går fullt så mange isbjørner i gatene som noen utlendinger vil ha det til. Vår nesten mystiske outsiderposisjon er en del av det som gjør Norge både unikt, attraktivt og eksotisk for resten av verden. «Den som ikke greier seg uten det moderne livets luksus, burde unngå Skandinavia», skrev den engelske presten Richard Lovett i sin reiseskildring The Kingdom of Norway fra 1885.10 Ofte er det nettopp det golde og barske klimaet, den storslåtte naturen og nøysomhetskulturen som ser ut til å vekke nordmenns nasjonale stolthet og en slags erkjennelse av at vi er et annerledes folkeslag.

Den norske retorikkprofessoren Georg Johannesen har beskrevet Norge som et land for spesielt interesserte.11 Et av kjennetegnene ved dette merkelige landet er derfor at lykken i Norge ikke er noen abstrakt idé. Tvert imot – lykken er gjort av tre, gress, stein og vann og lar seg lokalisere, gjerne i form av en hytte på fjellet eller ved sjøen. Det hevder i alle fall den tyske forfatteren Hans Magnus Enzensberger, som har besøkt Norge flere ganger. I boken Norsk utakt beskriver han den norske distriktspolitikken og understreker at selv på de mest avsidesliggende øyer, helt på randen av Arktis, kan en intetanende tysk bobilturist som har flyktet fra kontinental sivilisasjon snuble over et flunkende nytt skolebygg eller en oppvarmet svømmehall. Disse byggene forkynner at nordmenns forestillinger om likhet ikke bare har sosiale, men også

23

kapittel 1

geografiske dimensjoner. Sam­tidig hevder den tyske forfatteren at Norge har noe komplekst ved seg. Landet oppleves nesten som en anakronisme, fordi nordmenn etter oljeeventyret og industrioppbyggingen er både heimfødinger og kosmopolitter på samme tid.

Derfor framstår Norge på den ene siden som Europas største folkemuseum, på den andre siden som et gigantisk framtidslaboratorium.

Ja, Norge er for Enzensberger som et «324 000 kvadratkilometer stort friluftsmuseum».12 Norge er altså et lite land i verden; et annerledesland med en gjenstridig hang til frihet og selvråderett. Det ser ut til at vi finner oss selv når vi gjenfinner nerve­trådene i den nasjonale naturmytologien.

De grandiose landskapsmetaforene binder oss sammen. Havet, fjordene, skogen og bjørken minner oss om at vi hører sammen. Til og med i selvstendiggjøringen fra Danmark og fra det danske språket spilte den norske naturen en viktig rolle. Tanken var at norsk natur og folkeliv krevde andre ord enn det det danske språket kunne tilby.

Det norske språket måtte finne sine språklige idealer i naturen og hos den norske bonden.13

Å tale under skiftende norske forhold Men hva betyr så denne lengselen etter vill og værhard natur for en som vil ha noe å si i dette landet? Bør alle talere i Norge bare skufle på med rikelige mengder naturmetaforer for å nå fram til nordmannens hjerte med håp om å vinne fram med den saken de kjemper for? Hvordan skal en lokalpolitiker argumentere for at det skal bygges nye og dyre idrettsanlegg i kommunen i økonomiske nedgangstider? Skal hun sammenligne den grønne teksturen i det nye kunstgressets med den blågrønne (alge-)glansen fra den dype vestlands­fjorden som skjærer gjennom kommunen? Hva skal bøndene som kjemper mot ny firefelts motorvei gjennom matjord appellere til? Skal de advare om at veien fratar nye generasjoner

24

norske forhold

muligheten til å «springe barføtt i graset / og hoppe i kåte sprett», slik Hans Børli skriver om i diktet Å bli gammel?14 Og dersom du skal ta avskjed fra vervet som nasjonal toppolitiker: Er det klokt å begrunne avgangen med å ha fått «hug til si heimlege strand», som det heter mot slutten i Ivar Aasens Nordmannen? Det avhenger av hva som står på spill. Den som taler, må vurdere hva det står om i den aktuelle talesituasjonen: Hva er det du som taler vil overbevise ditt publikum om, akkurat her og nå?

Hvis vi skal prøve å oppsummere hva det vil si å tale under norske forhold, så er det klart at hva som blir oppfattet som norsk og norske verdier er i stadig endring. Men vi har altså så langt argumentert for at både en kollektiv, frihetssøkende uavhengighetstrang, en litt ærgjerrig følelse av å være annerledesland eller en outsider, og en forestilling om en nesten uskyldsren naturdyrkelse har vært viktig for utviklingen av en slags norsk selvforståelse. Nordmenn ser også ut til å verdsette flere andre verdier som likhet, nøysomhet og enkelhet.15 Vikingsagaen vil kanskje hevde at det norske folk ble samlet til ett rike da Harald Hårfagre vant slaget ved Hafrsfjord i 872. Trolig er det like stor grunn til å hevde at nordmenn blir til ett folk hver høst under TV-aksjonen, med innsamling til veldedige formål av ulike slag. TV-aksjonen fungerer som en slags nasjonal høsttakkefest i Norge, der stadig nye grupper står fram på skjermen og bidrar med sin skjerv og oppfordrer alle andre til å gjøre det samme. Med ett lukter det friskt av brunost, havrelefse og ostehøvler i de tusen hjem.

Vi kan høre ekkoet av kongens avsluttende ord fra nyttårstalen i 1994 om å «la den norske raushet få fri flyt, slik det så ofte har kommet til uttrykk gjennom (...) innsamlingsaksjoner.» TV-aksjonen formidler, på samme måte som møter med de vi oppfatter som typiske norske idrettshelter, betydningen av verdier som gjør nordmenn til nordmenn: naturpatriotisme og fellesskap på tvers av fjell og fjord, dyrking av helter som minner oss om outsideren Askeladden og et

25

kapittel 1

blafrende flagg som rister liv i vår hang til frihetssøkende uavhengighet og selvstendighet.

TV-aksjonens dyder og mottoet om å oppfordre alle andre til å gjøre det samme er også noe vi nordmenn gjerne tar med oss når vi entrer den globale scenen. Også ute i verden forstår vi oss selv som et annerledesland. Norge er verdensmester både i bistand og fredsarbeid, særlig i egne øyne. Rollen som bistandsyter og godhetseksportør på den internasjonale arenaen kan også påvirke ordskiftet i Norge: Menneskerettigheter og ideer om hva som er god utvikling blir gjerne oppfattet som universelle verdier, og de kan derfor også bli retningsgivende for den hjemlige, politiske diskusjonen i for eksempel innvandrings- og integreringsspørsmål.16 Den som skal tale under norske forhold må derfor vurdere hvilke fortellinger, bilder, metaforer og symboler som kan fungere når en har noe viktig å melde til nettopp nordmenn. Er det virkelig slik at det norske folk fremdeles næres av en berusende frihetsfølelse av selvgjort selvstendighet? Den taler som evner å overbevise, setter seg gjerne i lytternes sted. Selv om det finnes tradisjoner og verdier mange nordmenn deler, kommer denne arven ulikt til uttrykk avhengig av situasjon og sammensetning av tilhørere. Å orientere seg mot sitt publikum er derfor helt avgjørende både for en partileder som vil vinne et nært forestående valg og for en bedriftsleder som skal kunngjøre nedskjæringer og oppsigelser. Det er ikke mindre viktig for en rektor som skal holde minnetale over en elev som har gått bort i en tragisk ulykke, eller om du er en gründer som skal forlate organisasjonen du har startet opp og er bekymret for hvordan du best kan gi arven videre. For å få bedre tak på hva det innebærer å sette seg i publikums sted i Norge, må vi se nærmere på hva retorikk er, og vurdere hvilke retoriske tilnærminger som kan være særlig hensiktsmessige under norske forhold.

26