Annerledeslandet

ler det seg en snarrådig kar, en ukuelig optimist som til slutt viser sine overtalelsesevner når han målbinder prinsessen og vinner halve kongeriket. Askeladdens vei til suksess skyldes ikke nedarvet storhet, men kløkt, nøysomhet og en slags kreativ oppmerksomhet for det han snubler over på sin vei. Askeladden blir dermed en målbærer av nasjonale verdier som eventyrlyst og tålmodighet.

Denne norske anti-helten opptrer som motstykke til de to brødrene Per og Pål. De to eldre brødrene framstår misunnelige og selvsikre og kan muligens tolkes som uttrykk for en skepsis til alt som smaker av kontinental arroganse. Askeladden, derimot, er en naiv og litt udannet kar som representerer Norges selvforståelse som annerledes.7

Askeladden er altså en annerledes helteskikkelse. Vi kan gjenfinne mye av Askeladden-motivet i en av de mest kjente reklamene i Norge, nemlig Lotto-reklamene som proklamerer at «Lotto-millionærer er ikke som andre millionærer». Akkurat som Askeladden, så har lottomillionærene snublet over rikdommen de har fått. Og da er det bare en fordel om de uttrykker gleden over denne rikdommen på forunderlig vis. For det er nemlig norsk å være annerledes.

Fortellingen om raringen Askeladden er på sett og vis fortellingen om Norge. Vi smykker oss gjerne med å være et annerledesland. I Fridtjof Nansens beskrivelse i 17. mai-talen fra 1905 framstilles det norske folk som «et taalmodigt og fredselskende Folk, og vi har derfor fundet os i meget; men vi lader os ikke trampe paa». Norges mest avholdte eventyrfigur kommer haltende på etterskudd, men er samtidig på forunderlig vis forut for sin tid. Det var muligens denne arven kongen appellerte til i sin nyttårstale i 1994.

Senere i talen brukte kongen historien for å mane til samling. Han trakk nemlig fram noen kommende jubileer som skulle kunne bidra til å forene Norge som nasjon. For det første påpekte han at det i mai

1995 var 50 år siden frigjøringen. Derfor minnet kongen folket om «gleden over å få leve i et fritt land», og at vi må uttrykke «en varm takk til dem som gjorde sin innsats i kampen for freden». Det å peke på tidligere tiders offer og lidenskap kan være et kraftfullt redskap for å appellere til samling og fellesskap. Kongen trakk også fram den kommende markeringen av «kirkens 1000-årige virke i vårt folk», med jubileum på Moster i pinsen 1995. Samtidig så kongen også ut over landets grenser og manet til «solidaritet og innsats for dem som ikke har del i vår velstand og frihet». Ja, kongen ble nesten lyrisk idet han avsluttet talen med å oppfordre til handling: «La den norske raushet få fri flyt, slik det så ofte har kommet til uttrykk gjennom lokale initiativ, innsamlingsaksjoner og annet viktig hjelpearbeid.»8 Norge er et lite land, en outsider og et annerledesland i verdenssammenheng. I et forsøk på å få bedre grep på hva «det norske» kan være, kan det være klokt å lytte til mennesker som ser på Norge og nordmenn litt fra utsiden. Da kulturhistorikeren og litteraturviteren Nina Witoszek flyttet fra Polen til Norge på 1980-tallet ble hun slått av en tilsynelatende mangel på kultur. Nordmenn så ut til å sidestille fiskeboller og Ibsen som likeverdige norske kulturuttrykk. Derfor bestemte hun seg for å bruke fire år på å tråle gjennom alt nordmenn hadde skrevet, sunget og malt om naturen. Til slutt kom hun fram til ti trekk ved norsk kultur som hun opplevde som særlig oppsiktsvekkende. Mye av det Witoszek fant fram til er kjent stoff, som høy tillit til staten og regjeringen, sterk dugnadsånd, en naiv kjærlighet til flagget og dets iboende godhet, egalitære verdier og snusfornuft. Men tre av karaktertrekkene Witoszek fant, er særlig verdt å merke seg. De korresponderer nemlig godt med appellen til nasjonal stolthet og selvforståelse som har kommet til uttrykk i de talene vi har sett på til nå:

• En idé om frihet som noe som kommer innenfra. • En søken etter konsensus snarere enn konfrontasjon. • En erotisk naturpatriotisme.9

Vi så det tydelig både hos Nansen, Bratteli og Lahnstein: Den som vil nå fram med sitt budskap i Norge, må treffe den norske frihets- og selvstendighetstrangen. Vi merket det også i kongens tale på nyttårsaften i 1994: Det er en forventning om at dette lille folket skal finne sammen, gjerne ved hjelp av naturmetaforer eller i lys av heltemodige fortellinger om outsideren Askeladden.

Hva er så bakgrunnen for denne naturpatriotismen, som ser ut til å gi feste for både uavhengighetstrang og nasjonal selvfølelse? Norge er et land som ligger helt i utkanten av den beboelige verden. Vi er rett og slett et langt, stort og kaldt land, bare noen få mennesker, selv om det ikke går fullt så mange isbjørner i gatene som noen utlendinger vil ha det til. Vår nesten mystiske outsiderposisjon er en del av det som gjør Norge både unikt, attraktivt og eksotisk for resten av verden. «Den som ikke greier seg uten det moderne livets luksus, burde unngå Skandinavia», skrev den engelske presten Richard Lovett i sin reiseskildring The Kingdom of Norway fra 1885.10 Ofte er det nettopp det golde og barske klimaet, den storslåtte naturen og nøysomhetskulturen som ser ut til å vekke nordmenns nasjonale stolthet og en slags erkjennelse av at vi er et annerledes folkeslag. Den norske retorikkprofessoren Georg Johannesen har beskrevet Norge som et land for spesielt interesserte.11

Et av kjennetegnene ved dette merkelige landet er derfor at lykken i Norge ikke er noen abstrakt idé. Tvert imot – lykken er gjort av tre, gress, stein og vann og lar seg lokalisere, gjerne i form av en hytte på fjellet eller ved sjøen. Det hevder i alle fall den tyske forfatteren Hans Magnus Enzensberger, som har besøkt Norge flere ganger. I boken Norsk utakt beskriver han den norske distriktspolitikken og understreker at selv på de mest avsidesliggende øyer, helt på randen av Arktis, kan en intetanende tysk bobilturist som har flyktet fra kontinental sivilisasjon snuble over et flunkende nytt skolebygg eller en oppvarmet svømmehall. Disse byggene forkynner at nordmenns forestillinger om likhet ikke bare har sosiale, men også