Arven etter Askeladden

langstrakte og grisgrendte Norge til ett rike, da den i 1933 ble etablert som et nasjonalt radioselskap. Etter hvert kunne Mari i Mandal, Ola i Oppdal og Hanna i Hammerfest lytte til de samme lydbølgene og høre de samme kjente stemmene.

Norge består fremdeles av mye natur som har «stått som nå helt siden Haralds-tiden» og vel så det. Noe er likevel i endring. Norges befolkning sentraliseres, og i 2019 bodde 82 prosent av Norges befolking i tettsteder. Det ble færre på «den yderste nøgne ø».6 Likevel lever den norske nasjonalmytologien fremdeles av ideen om at norsk selvstendighet gror og vokser fram fra knaus og knatter, langs fjorder og på fjell. Vi har ikke så mange krigsdåder og erobringer å briske oss med, om vi ikke drar fram vikingtiden. Den karakteristiske følelsen av frihet oppstår fordi vi forstår oss selv som et folk som står sammen tross kalde vintre og sterke høststormer. Det er i møte med naturens motstandskrefter at vi finner fram til dypet av den norske folkesjela. Først da kan vi se at vi bor i et vakkert land med «fjell og fjorder, dal og strand», som supportersangen til fotball-VM i 1994, Alt for Norge, pompøst erklærer. Kanskje er det også derfor det er så viktig at kongen og dronningen jevnlig kommer seg rundt for å besøke alle små og store deler i vårt langstrakte land?

Et annet motiv som skal bidra til positiv samling om det norske, er det vi kunne kalle appellen til arven etter Askeladden. Kongen nevnte ikke Espen Askeladd i nyttårstalen sin i 1994, men man kan ane en appell til det samme idealet. Han løftet fram «at det er stor kreativitet og oppfinnsomhet blant folk», og at «mange suksesser har startet opp som en ide i hodet til en lokal ‘Petter Smart’». Det finnes visse paralleller mellom oppfinneren Petter Smart og Askeladden. I de norske folkeeventyrene blir Askeladden ofte framstilt som en litt merkelig type, en heimføding. Men bak det noe tafatte førsteinntrykket skju-