Å tale under skiftende norske forhold

geografiske dimensjoner. Samtidig hevder den tyske forfatteren at Norge har noe komplekst ved seg. Landet oppleves nesten som en anakronisme, fordi nordmenn etter oljeeventyret og industrioppbyggingen er både heimfødinger og kosmopolitter på samme tid. Derfor framstår Norge på den ene siden som Europas største folkemuseum, på den andre siden som et gigantisk framtidslaboratorium. Ja, Norge er for Enzensberger som et «324 000 kvadratkilometer stort friluftsmuseum».12

Norge er altså et lite land i verden; et annerledesland med en gjenstridig hang til frihet og selvråderett. Det ser ut til at vi finner oss selv når vi gjenfinner nervetrådene i den nasjonale naturmytologien. De grandiose landskapsmetaforene binder oss sammen. Havet, fjordene, skogen og bjørken minner oss om at vi hører sammen. Til og med i selvstendiggjøringen fra Danmark og fra det danske språket spilte den norske naturen en viktig rolle. Tanken var at norsk natur og folkeliv krevde andre ord enn det det danske språket kunne tilby. Det norske språket måtte finne sine språklige idealer i naturen og hos den norske bonden.13

Men hva betyr så denne lengselen etter vill og værhard natur for en som vil ha noe å si i dette landet? Bør alle talere i Norge bare skufle på med rikelige mengder naturmetaforer for å nå fram til nordmannens hjerte med håp om å vinne fram med den saken de kjemper for? Hvordan skal en lokalpolitiker argumentere for at det skal bygges nye og dyre idrettsanlegg i kommunen i økonomiske nedgangstider? Skal hun sammenligne den grønne teksturen i det nye kunstgressets med den blågrønne (alge-)glansen fra den dype vestlandsfjorden som skjærer gjennom kommunen? Hva skal bøndene som kjemper mot ny firefelts motorvei gjennom matjord appellere til? Skal de advare om at veien fratar nye generasjoner

muligheten til å «springe barføtt i graset / og hoppe i kåte sprett», slik Hans Børli skriver om i diktet Å bli gammel?14 Og dersom du skal ta avskjed fra vervet som nasjonal toppolitiker: Er det klokt å begrunne avgangen med å ha fått «hug til si heimlege strand», som det heter mot slutten i Ivar Aasens Nordmannen? Det avhenger av hva som står på spill. Den som taler, må vurdere hva det står om i den aktuelle talesituasjonen: Hva er det du som taler vil overbevise ditt publikum om, akkurat her og nå?

Hvis vi skal prøve å oppsummere hva det vil si å tale under norske forhold, så er det klart at hva som blir oppfattet som norsk og norske verdier er i stadig endring. Men vi har altså så langt argumentert for at både en kollektiv, frihetssøkende uavhengighetstrang, en litt ærgjerrig følelse av å være annerledesland eller en outsider, og en forestilling om en nesten uskyldsren naturdyrkelse har vært viktig for utviklingen av en slags norsk selvforståelse. Nordmenn ser også ut til å verdsette flere andre verdier som likhet, nøysomhet og enkelhet.15

Vikingsagaen vil kanskje hevde at det norske folk ble samlet til ett rike da Harald Hårfagre vant slaget ved Hafrsfjord i 872. Trolig er det like stor grunn til å hevde at nordmenn blir til ett folk hver høst under TV-aksjonen, med innsamling til veldedige formål av ulike slag. TV-aksjonen fungerer som en slags nasjonal høsttakkefest i Norge, der stadig nye grupper står fram på skjermen og bidrar med sin skjerv og oppfordrer alle andre til å gjøre det samme. Med ett lukter det friskt av brunost, havrelefse og ostehøvler i de tusen hjem. Vi kan høre ekkoet av kongens avsluttende ord fra nyttårstalen i 1994 om å «la den norske raushet få fri flyt, slik det så ofte har kommet til uttrykk gjennom (...) innsamlingsaksjoner.» TV-aksjonen formidler, på samme måte som møter med de vi oppfatter som typiske norske idrettshelter, betydningen av verdier som gjør nordmenn til nordmenn: naturpatriotisme og fellesskap på tvers av fjell og fjord, dyrking av helter som minner oss om outsideren Askeladden og et

blafrende flagg som rister liv i vår hang til frihetssøkende uavhengighet og selvstendighet.

TV-aksjonens dyder og mottoet om å oppfordre alle andre til å gjøre det samme er også noe vi nordmenn gjerne tar med oss når vi entrer den globale scenen. Også ute i verden forstår vi oss selv som et annerledesland. Norge er verdensmester både i bistand og fredsarbeid, særlig i egne øyne. Rollen som bistandsyter og godhetseksportør på den internasjonale arenaen kan også påvirke ordskiftet i Norge: Menneskerettigheter og ideer om hva som er god utvikling blir gjerne oppfattet som universelle verdier, og de kan derfor også bli retningsgivende for den hjemlige, politiske diskusjonen i for eksempel innvandrings- og integreringsspørsmål.16

Den som skal tale under norske forhold må derfor vurdere hvilke fortellinger, bilder, metaforer og symboler som kan fungere når en har noe viktig å melde til nettopp nordmenn. Er det virkelig slik at det norske folk fremdeles næres av en berusende frihetsfølelse av selvgjort selvstendighet? Den taler som evner å overbevise, setter seg gjerne i lytternes sted. Selv om det finnes tradisjoner og verdier mange nordmenn deler, kommer denne arven ulikt til uttrykk avhengig av situasjon og sammensetning av tilhørere. Å orientere seg mot sitt publikum er derfor helt avgjørende både for en partileder som vil vinne et nært forestående valg og for en bedriftsleder som skal kunngjøre nedskjæringer og oppsigelser. Det er ikke mindre viktig for en rektor som skal holde minnetale over en elev som har gått bort i en tragisk ulykke, eller om du er en gründer som skal forlate organisasjonen du har startet opp og er bekymret for hvordan du best kan gi arven videre. For å få bedre tak på hva det innebærer å sette seg i publikums sted i Norge, må vi se nærmere på hva retorikk er, og vurdere hvilke retoriske tilnærminger som kan være særlig hensiktsmessige under norske forhold.