kapittel 1
en slik person å svare ærlig, eller å innrømme at han er på tynn is. Hvis samtalepartneren er forfengelig, vil han lettere kunne bli narret av den ironiske beundringen fra Sokrates til å påstå noe han ikke har dekning for, og dermed skryte på seg innsikter han ikke besitter. Hvis han er en hissigpropp, vil utspørringen kunne få ham til å se rødt, slik at det blir umulig for ham å unngå å tenke at alt blir gjort bare for å nedverdige ham.4 Hver av disse typene forteller oss noe om farene og idealene som den dialogiske tenkningen innebærer. De er alle sammen vanskelig å forene med søken etter sannheten, fordi samtalepartneren ender opp med å se noe annet enn sannhet som målet med samtalen. Igjen og igjen dramatiserer Platon hvordan det på forskjellige måter er det kjære selv, karakterens selvbilde og ønske om å bli sett på en viss måte, som kommer i veien for en vellykket dialog.
Samtalens form For det andre blir det nå veldig interessant å se mer nøyaktig hvordan hver enkelt samtale utspiller seg. En platonsk dialog er ikke bare en tilfeldig ordveksling, men et forholdsvis avansert spill med regler for logikk og fremgangsmåte. Hvilke regler ser ut til å definere spillet? Svaret på dette spørsmålet avhenger delvis av hvilket spill vi fokuserer på. For Platon dramatiserer ikke bare én, men minst tre hovedformer for samtale i de tekstene vi har fått overlevert. I de tekstene vi gjerne regner som de tidligste, er Sokrates alltid en hovedperson, og vi får et inntrykk av den type kritisk aktivitet som kan ha brakt den historiske Sokrates i døden. Handlingen er alltid en variasjon over følgende tema: En person påstår å ha viten om et eller annet (gjerne mer eller mindre lurt til det av Sokrates). Sokrates begynner så å spørre ham ut, inntil det viser seg at samtalepartneren ikke lenger er i stand til å svare for seg. Dette lille mønsteret byr på
22
200525 GRMAT Dialog 220101.indd 22
20/12/2021 13:42
