Innledning

Formålet med denne teksten er å tilby en innføring i dialogens filosofiske sider.

Boken er utformet slik at leseren skal kunne få fullt utbytte av den uten at det krever noen spesiell faglig bakgrunn. Leseren jeg primært har skrevet den for, er altså definert ved sin interesse, snarere enn noen bestemt kompetanse. Interessen det er snakk om, kan tenkes å ta særlig to former. På den ene siden kan leserens utgangspunkt være at man har lagt merke til hvordan dialog, og noen ganger mangelen på dialog, preger en selv, livet og virkeligheten. Sosiale og politiske handlinger, bredt forstått, er mangslungne ting, men består i vesentlig grad av dialoger eller dialog-aktige aktiviteter. Ens egen mer personlige og private interaksjon med andre mennesker består også oftest av en eller annen form for dialog. Selv når man setter seg stille ned for å tenke, har denne tenkningen på ett vis form av en indre dialog. Alt dette tyder på at innsikt i dialog gir innsikt i vår identitet, rasjonalitet og etikk, og at denne innsikten berikes av refleksjon over hva dialog er.

På den andre siden kan leserens utgangspunkt være mer skeptisk; at man syns det er mye snakk om dialog, lytting og rom for tilnærming og forståelse gjennom samtale, men at dette snakket er løst, uklart og uforpliktende. Man ønsker noen avklaringer på hva som kan kjennetegne dialog, og kanskje ikke minst, spesifikke argumenter og tanker om hvordan man kan vurdere en dialogs kvalitet, eller om det som foregår overhodet fortjener å kalles dialog.

Boken er ment å gi et filosofisk fundament for begge disse tilnærmingene. Samtidig er den strukturert på en måte som skal gjøre den velegnet for integrering i kurs og undervisningsopplegg. Mest nærliggende er filosofi, men stoffet – enten som et hele eller i utdrag – er relevant for ethvert fag og profesjonsstudium som har dialog som en integrert del, fra litteraturvitenskap til sykepleieutdanning.

Hva er dialog? Helt grunnleggende er dialog en verbal utveksling mellom to eller flere parter, der i hvert fall noe av det som sies, er preget av hva andre har sagt tidligere i utvekslingen. Altså: ingen påvirkning, ingen dialog. Påvirkningen kan være av flere slag. Idealet for en filosofisk dialog slik vi skal se det utfolde seg over de følgende sidene, er at en del av påvirkningen er kognitiv. Det betyr at den på en eller annen måte angår verden, ikke bare subjektive opplevelser.

‘Dialog’ kommer fra gresk dia, ‘gjennom’, og logos, ‘ord’, ‘setning’, ‘argument’, ‘fornuft’. Ordet er tett forbundet med verbet dialegesthai, som betyr noe slikt som ‘konversere’, ‘samtale’. En urmodell er en utveksling der én spør og én svarer. At dialog er noe som finner sted mellom to eller flere, ligger dypt i begrepet. Men dette utelukker ikke at et menneske kan ha en dialog med seg selv, som vi skal se.

Bokens tittel, Dialog: En filosofisk tilnærming, betyr ikke at jeg har spunnet mitt eget personlige filosofiske system om dialog, som jeg her vil presentere. Det filosofiske ligger primært i to andre faktorer. For det første er dialog et filosofisk fenomen, i den forstand at den utgjør både et objekt for filosofi og filosofiens egen arbeidsmetode. For det andre har jeg stort sett valgt ut personer, spørsmål og temaer som er spesifikt filosofiske. Boken tar altså for seg det filosofiske ved dialogen slik den finnes i, og er relevant for, forskjellige retninger, tradisjoner og temaer. Den utgjør altså «min egen filosofi» i den mer begrensede forstand at det er som filosof jeg har identifisert emnene og spørsmålene, tolket og presentert (i noen grad rekonstru-

ert) argumentene og strukturene, og kanskje ikke minst, sammenstilt og systematisert et vell av kilder. La meg si noe om de nevnte retningene, tradisjonene og temaene, for å anskueliggjøre det som skal komme.

Retninger. Opp gjennom den vestlige intellektuelle tradisjonen har enkeltpersoner og skoler arbeidet bevisst med dialogformen. Bokens første del tar for seg avgjørende aktører i disse bestrebelsene, som har vært motivert dels av en innsikt i at dialog utgjør en viktig side ved oss som mennesker og som tenkende vesener, dels av en forståelse for at utvikling av dialog som metode utgjør en forbedring i vår evne til å tenke. Det at dialog allerede er et viktig trekk ved oss, vil si ikke minst at vår tenkning er på formen av dialoger. Mye av vår tenkning foregår mellom mennesker, og ikke bare inne i hver enkelt. Også når vi tenker hver for oss, skrider tenkningen frem som en indre dialog.

Temaer. Enkelte temaer er av en slik art at en forståelse av dialog vil være helt sentral for å forstå dem. Rasjonalitet, personlig identitet og etikk er slike temaer. Samtidig er de blant de viktigste og mest interessante filosofiske problemområdene. Dialog er ved kjernen av hva vi er som både sosiale og tenkende dyr. En forståelse av dialog er derfor også sentral for forståelsen av hvordan vår rasjonalitet mer konkret er utformet, og for hvordan vi bør tenke og handle i omgangen med hverandre. Del II i boken er viet til disse temaene.

Tradisjoner. Med tradisjon menes en bredere historisk strøm eller overføring. Slik kan man tale om for eksempel «den vestlige tradisjon». Selv om den første delen av boken tar for seg nettopp denne tradisjonen, har det vært et anliggende for meg å vise at dialog ikke er noe den vestlige tradisjonen har monopol på. Det skulle da ellers bare mangle, hvis dialog utgjør selve formen til vår menneskelige tenkning. Gitt målet om å vise at dialog ikke er et vestlig patent, har jeg i bokens del III begrenset meg til å gi grunnriss av de valgte tradisjonene, snarere enn å utvikle egne tolkninger, problematiseringer,

eller kontrasteringer. Av samme grunn kan hvert enkeltkapittel i denne delen av boken leses isolert.

Boken avsluttes med noen råd og innspill om hvordan noen av de teoretiske innsiktene kan omsettes i praksis (del IV).

Jeg har forsøkt å skrive den boken jeg gjerne ville hatt tilgjengelig da jeg først ble interessert i temaet dialog. En ambisjon har vært at boken kan tjene som et første utgangspunkt for videre fordypning. For å sikre dette, har jeg lagt vekt på å demonstrere mangfold. Boken presenterer likevel selvsagt bare et utvalg av et uendelig mye større reelt mangfold. Mange tradisjoner og retninger er ikke nevnt, selv om de kan være like interessante, originale eller virkningshistorisk betydningsfulle som de jeg har inkludert.

Ved siden av en bred vestlig tradisjon som eksemplifiseres i bokens første del, tar boken for seg trekk ved hinduistiske, jainistiske, buddhistiske og islamske tradisjoner. Ut over et ønske om å demonstrere at dialog ikke er noe Vesten har monopol på, har utvalget vært motivert av et behov for å vise eksempler på det eksisterende mangfoldet, samt en tanke om at enkelte tradisjoner kan være av spesiell interesse for mange lesere av boken. I tillegg er utvalget selvsagt påvirket av den veien mine egne undersøkelser og stadig nye spørsmål har ledet meg, fra et utgangspunkt som antikkfilosof med forkjærlighet for Sokrates, Platon og Aristoteles. Gjennom mye av boken beveger jeg meg slik sett i randsonen av eller utenfor mitt eget fagfelt. Jeg regner med at enkelte lesere med ekspertise innen de tradisjoner og retninger jeg beskriver, vil mene at andre poenger eller tolkninger ville vært mer relevante eller korrekte, men jeg håper at bokens vinkling og tema bidrar med interessante perspektiver også her.

Dialogens betingelser har vært og er i endring, i ujevn takt med politiske og teknologiske utviklinger. Jeg har valgt å skrive boken

med et siktemål om at den skal fremstå som om lag like aktuell (eller uaktuell) om ti–tyve år som ved utgivelsen.

Valget av sluttnoter fremfor fotnoter kommer av at jeg nesten uten unntak har begrenset notene til kildehenvisninger. Det er altså ingen grunn til å la lesingen brytes opp av notene hvis man ikke er ute etter henvisninger.