Bakgrunn

er å anse som en form for dialog. I to forskjellige tekster fra Platons hånd, Theaitetos og Sofisten, blir det bemerket at det å tenke er som å føre en samtale med seg selv. I dialogen Theaitetos sies det på denne måten.

Sokrates: […] Mener du det samme som jeg med ‘tenkning’? Theaitetos: Hva mener du med det? Sokrates: En samtale [logos] som sjelen går gjennom med seg selv, om de tingene den betrakter. Jeg forteller deg jo bare min mening, slik det virker på meg, men dette er det bildet jeg har av det. Det virker på meg som om det å tenke ikke er noe annet enn å samtale. Når sjelen tenker, gjennomfører den ganske enkelt en diskusjon der den stiller seg selv spørsmål og svarer på dem, med bekreftelse eller benektelse. Og når den kommer frem til noe bestemt, enten ved en gradvis prosess eller ved et plutselig sprang, når den bekrefter én ting gjennomført og uten tvil, så kaller vi det sjelens dom eller avgjørelse.2

Som vi skal se, er det ikke uten videre slik at hvis noe står skrevet i en dialog av Platon, så utgjør det Platons egen oppfatning. Men i mangel av noe bedre alternativ er det rimelig å anta at Platon har tatt ideen om at tenkning er en form for indre dialog alvorlig. Det betyr i så fall at valget kan ha falt på dialogformen ikke minst fordi Platon ønsket å formidle eksempler på tenkning, og anså dialogen som tenkningens rette form.

Platon finner ikke opp dialog som skriftlig uttrykksform. Tvert imot hadde han gode eksempler å bygge på. Allerede i Homers to diktverk Iliaden og Odysseen, nedtegnet tre hundre år før Platon, har vi fine eksempler på dialoger eller ordvekslinger mellom forskjellige karakterer. Og de greske tragediene og komediene, som var populær underholdning både før og samtidig med Platon, er jo skrevet på