Samtalens form

en slik person å svare ærlig, eller å innrømme at han er på tynn is. Hvis samtalepartneren er forfengelig, vil han lettere kunne bli narret av den ironiske beundringen fra Sokrates til å påstå noe han ikke har dekning for, og dermed skryte på seg innsikter han ikke besitter. Hvis han er en hissigpropp, vil utspørringen kunne få ham til å se rødt, slik at det blir umulig for ham å unngå å tenke at alt blir gjort bare for å nedverdige ham.4

Hver av disse typene forteller oss noe om farene og idealene som den dialogiske tenkningen innebærer. De er alle sammen vanskelig å forene med søken etter sannheten, fordi samtalepartneren ender opp med å se noe annet enn sannhet som målet med samtalen. Igjen og igjen dramatiserer Platon hvordan det på forskjellige måter er det kjære selv, karakterens selvbilde og ønske om å bli sett på en viss måte, som kommer i veien for en vellykket dialog.

For det andre blir det nå veldig interessant å se mer nøyaktig hvordan hver enkelt samtale utspiller seg. En platonsk dialog er ikke bare en tilfeldig ordveksling, men et forholdsvis avansert spill med regler for logikk og fremgangsmåte. Hvilke regler ser ut til å definere spillet?

Svaret på dette spørsmålet avhenger delvis av hvilket spill vi fokuserer på. For Platon dramatiserer ikke bare én, men minst tre hovedformer for samtale i de tekstene vi har fått overlevert. I de tekstene vi gjerne regner som de tidligste, er Sokrates alltid en hovedperson, og vi får et inntrykk av den type kritisk aktivitet som kan ha brakt den historiske Sokrates i døden. Handlingen er alltid en variasjon over følgende tema: En person påstår å ha viten om et eller annet (gjerne mer eller mindre lurt til det av Sokrates). Sokrates begynner så å spørre ham ut, inntil det viser seg at samtalepartneren ikke lenger er i stand til å svare for seg. Dette lille mønsteret byr på

en rekke interessante trekk, og forteller oss mye om en av Platons former for samtalekunst:

1. Det er to deltakere. 2. En av deltakerne stiller spørsmål, mens den andre skal svare. 3. Den som skal svare, forsvarer en bestemt påstand eller tese. 4. Tesen har form av en påstand som sier at noe er noe annet, for eksempel «Mot er en dyd» eller «Nytelse er det gode». (Eller utgangspunktet kan være et spørsmål, som for eksempel «Hva er mot?», som blir fulgt opp av konkrete forslag – «Mot er viten».) 5. Spørreren stiller spørsmål med det mål for øye å få svareren til å si seg enig i noe som motsier tesen. 6. Spørrerens spørsmål skal være av en slik art at de gjør det mulig å svare med «Ja» eller «Nei». 7. Svareren svarer med «Ja» eller «Nei». Hvis spørsmålet på en eller annen måte ikke er klart nok, sørger man for å klargjøre hva man mener med ordene man bruker før man går videre. 8. Spillet avsluttes idet spørreren har fått svareren opp i et hjørne, det vil si idet svareren er kommet til et punkt der han eller hun motsier seg selv, eller ikke kan si noe mer uten å motsi seg selv.

De dialogene som har denne grunnstrukturen, er kjent som de sokratiske dialogene, fordi man tenker seg at de forteller oss mer om hvordan den historiske Sokrates gikk frem enn andre dialoger gjør. De kalles også ofte aporetiske dialoger, fordi handlingen primært går ut på at samtalepartneren (og Sokrates selv, om vi tar ham på ordet) havner i en posisjon der han hverken vet ut eller inn: Det greske ordet aporia betegner en situasjon der man ikke vet hvilken vei man skal gå, eller snarere, der det ikke synes som det finnes noen råd i det hele tatt (poros: vei, strede). Et mer teknisk adjektiv for Sokrates’ metode er ‘elenktisk’ fordi elenchus (test) er en rimelig betegnelse på hva Sokrates utsetter sitt stakkars offer for. Dette er også et ord som brukes en del i dialogene.