Bla i China Irons eventyr av Gabriela Cabezón Cámara

China Irons eventyr

GABRIELA CABEZÓN CÁMARA

China Irons eventyr

Oversatt fra spansk av Kjersti Velsand (MNO) Med etterord av Guro Nore Fløgstad

© Gabriela Cabezón Cámara Las aventuras de la China Iron (Literatura Penguin Random House, 2017) © Camino forlag, 2021 China Irons Eventyr 1.utgave, 1. opplag Oversatt fra spansk av Kjersti Velsand (MNO) Etterord av Guro Nore Fløgstad Omslagsdesign og sats: Tore Holberg / Studio Holberg Papir: Creamy 2.0, 80 g Omslag: Munken Pure, 300 g Trykk: UAB Balto Print Boken er innkjøpt av Kulturrådet

Etterordet er støttet av Fritt Ord

ISBN Trykket: 978-82-93867-05-0 ISBN E-pub: 978-82-93867-06-7

Til Karina Chowanczak og Lola Cabezón García Til Natalia Brizuela

Innhold

FØRSTE DEL: Ørkenen Det var lyset | 11 Vognen | 17 Det er jo fra støvet vi kommer | 21 China is not a name | 25 Som en ny hud over min egen | 29 Under det britiske imperiet | 33 Drager og pampas i skjønn forening | 39 Overlatt til gribbene | 43 I egne tanker uten å se meg for | 47 Det onde lyset er lyset fra bein | 51 Du kurerer meg, du, señora, tænkju | 53 Av alle krefter | 59 Også det inntar en til scones | 63 Engelsk vitenskap | 69 De svirret summende i luften | 75 Så merket vi hvert enkelt dyr | 81 Den foreldreløses skjebne | 87 Jeg brente broer | 93 Penselens profet | 99

7

ANDRE DEL: Fortet Vi kunne ikke la dem overrumple oss | 105 En støvsky kan se ubevegelig ut | 107 Ay, my darling, stig på, stig på | 109 Fargenes frigjøring | 111 Slik kom jeg | 117 Sammenflettede bein | 121 Svarte, undersetsige analfabeter | 133 Pisk og svøpe | 139 That strange gaucho who believed he was a writer | 145 Punsj og whisky | 153 Din fordømte tøyte! | 159 Farvel, oberst | 163 TREDJE DEL: Tierra adentro Skumhvit og glitrende | 171 Som om Melkeveien begynte eller sluttet med hendene hennes | 175 Jorden kvekket | 177 Flagrende flukt | 179 De fleste var nakne og svært vakre | 181 Det vi mangler, er våpen | 207 På øyene er lyset dobbelt | 211 Kontemplasjon under yvyraene | 215 Vi er litt av et syn | 221 Takk | 225 Ordliste | 227 Etterord | 231

FØRSTE DEL

Ørkenen

Det var lyset

Det var lyset. Valpen skinte der den hoppet rundt mellom de såre, støvete potene på de få hundene som var igjen der borte.

Fattigdom hemmer veksten og gir revet skinn, risper langsomt opp sine avkom, får huden deres til å tørke ut og sprekke, påtvinger dem en gitt morfologi. Valpen, derimot, var foreløpig upåvirket av dette, den sprudlet av glede over å være til, utstrålte et lys som var uberørt av den triste dunkelheten i en fattigdom som – så mye er sikkert – fremfor alt besto i mangel på ideer.

Vi sultet ikke, men alt var støvete og grått, så skittent at jeg ved synet av valpen umiddelbart visste hva jeg ville ha: noe som skinte. Det var ikke første gang jeg så en slik liten skapning; jeg hadde jo selv satt barn til verden, og sletta var heller ikke fullstendig blottet for glans. I regnet glitret den og livnet til enda den sto i fare for å drukne, den var ikke lenger like flat, men bølget av korn, indianertelt, berusede indianere, tilfangetatte kvinner som nå var fri, og hester som svømte med gauchoen sin på ryggen mens doradoene vaket i nærheten, hurtige som lyn før de for11

svant ned i dypet, mot midten av vannveien som flommet over.

Og i hver minste lille dråpe av denne elva som åt seg innover sine bredder, var det noe av himmelen som speilte seg, og det kjentes nærmest uvirkelig å se alt dette, hvordan hele verden tumlet rundt og ble ført av gårde med den mudrete strømmen som rant sakte fremover, snodde seg hundrevis av kilometer i retning havet.

Først var det mennesker, hunder, hester og kalver som kjempet imot de kvelende, fortærende kreftene, det morderiske vannet.

Noen timer senere var krigen over, og den fortapte horden fløt nå både i lengden og i bredden, tøylesløs som elva selv, krøtterne ble snarere slept enn drevet nedover strømmen, sauebukker og annet fe duppet rundt med beina i været, fremover, nedover, bakover, som snurrebasser med horisontal akse, de drev av sted i hastig trengsel, var spill levende da de gikk uti, men endte ferden som en haug med råtnende kjøtt. Det var en flod av kyr i et rivende, horisontalt fall – elvene faller slik der jeg kommer fra, i en druknende fart, og med det vender jeg tilbake til støvet som gjorde alt så dunkelt i utgangspunktet, og lyset fra hundevalpen jeg så som om jeg aldri før skulle ha sett en valp, og som om jeg aldri skulle ha sett de svømmende kyrne eller den glinsende huden deres, og heller aldri sletta, som lyste som en våt stein i formiddagssola.

Jeg så hvordan valpen skinte, og siden har jeg ikke gjort annet enn å søke den samme glansen selv. For å ta det første først så beholdt jeg valpen. Jeg kalte den Stjærne, og det heter den fremdeles, enda jeg selv har skiftet navn. Nå heter jeg China, Josephine Star Iron og Tararira. Fra den tiden har jeg bare beholdt – i oversatt form – Fierro, som ikke engang var mitt eget 12

navn, og Star, som jeg valgte da jeg valgte Stjærne. Hva jeg het?

Jeg hadde jo ikke noe navn. Foreldreløs kom jeg til verden, hvis nå det går an; som om det var gresset med fiolette blomster som hadde forløst meg, dette gresset som tok av for pampasens råskap. Slik tenkte jeg når hørte det evinnelige «en skulle tro du var født av ugress» til kvinnen som oppdro meg, la Negra som ubeistet Fierro – mannen min – og kniven hans gjorde enke av.

Kanskje var han så full at han ikke så klart og drepte el Negro fordi han var svart, fordi han kunne, eller kanskje – og jeg liker å tro at det hadde seg slik – drepte han ham for å gjøre la Negra til enke, hun som mishandlet meg halve barndommen, som om jeg var slaven hennes.

Det var jeg også: la Negras slave halve barndommen, og så, like etter, ble jeg skjenket til den syngende gauchoen i hellig ekteskap. Jeg tror el Negro tapte meg i et slag kort en kveld de satt og drakk sukkerbrennevin i den falleferdige kramboden, og trubaduren ville ha meg med det samme. Da han så hvor ung jeg var, ville han gjøre regning med tillatelse fra høyere makter, et sakrament for å kunne kaste seg over meg med Guds velsignelse.

For meg var Fierro en byrde; før jeg fylte fjorten, hadde jeg gitt ham to sønner. Da de kom og hentet ham – og de tok med seg praktisk talt hver eneste mann i denne armodsgrenda som ikke hadde så mye som egen kirke engang – var jeg like overlatt til meg selv som jeg vel bare har vært som nyfødt, alene i en dyrisk ensomhet, for på pampasen er det bare dyrene imellom at visse avstander kan overkommes: Et lyshudet barn falt ikke uten videre i en svart kvinnes hender.

13

Da de hentet råtampen Fierro og alle de andre, tok de også med seg gringoen fra «Inca la perra», som den spøkefuglen skulle synge senere, og i et forsøk på å få mannen sin tilbake ble denne rødhåringen, Elizabeth – navnet skulle jeg få vite senere og huske for all ettertid – værende i landsbyen. Det var ikke med henne som med meg. Jeg tenkte aldri på å følge etter Fierro og langt mindre på å holde kustus på de to sønnene hans. Jeg følte meg fri, jeg kjente hvordan det gradvis løsnet, det som hadde holdt meg bundet, og jeg etterlot barna hos den gamle landarbeideren og kona hans som var blitt igjen på estanciaen. Jeg løy og sa jeg skulle ut for å redde ham. For min egen del spilte det ingen rolle om faren deres kom tilbake eller ikke; jeg var rundt fjorten år gammel og hadde vært hensynsfull nok til å la ungene bli igjen hos et par snille gamlinger som tiltalte dem ved navn når de snakket til dem, langt mer enn noen hadde gjort for meg noen gang.

Det var mangelen på ideer som hadde holdt meg igjen, uvitenheten. Jeg var ikke klar over at jeg kunne bevege meg fritt, innså det ikke før friheten var min og jeg ble respektert nesten som en enke, som om Fierro skulle ha ofret livet under en heltedåd. Til og med bestyreren kondolerte en av de dagene, mine siste dager som china, der jeg lot som om jeg led, men var fylt av en lykke så boblende at jeg løp de mange kilometerne fra grenda til bredden av den brune elva, kledde meg naken og ropte av glede mens Stjærne og jeg plasket rundt i gjørma. Jeg burde ha hatt mine mistanker, men det var ikke før langt senere jeg fikk vite at det var bestyreren selv som hadde satt opp listen over gauchoer som ble utskrevet til militærtjeneste. Han hadde sendt den 14

til eieren av estanciaen, som så hadde sendt den til dommeren.

Den uslingen av en mann jeg hadde, Fierro – en sjarlatan av de sjeldne – nei se, det sang han aldri et ord om.

Hadde jeg visst det, ville jeg ha sagt dem så mange slags takk, men det ble det ikke tid til. Ene og alene på grunn av fargen hennes – jeg hadde ikke sett mange hvite, og jeg næret et håp om at hun kunne være en slektning – steg jeg opp i vognen til Elizabeth. Kan hende kjente hun det på samme vis, for hun gjorde plass til meg, som hadde manerer dårligere enn et muldyr, mindre oppdragelse enn valpen som var med meg. Hun sendte meg et mistenksomt blikk og rakte meg en kopp med varm væske og sa «tea», som om hun forutsatte at jeg ikke kjente til ordet, og det gjorde jeg jo ikke heller. «Tea» sa hun, og på spansk lyder det som om noen vil gi deg noe, «a ti» – til deg – en dagligdags seremoni på engelsk, og slik lærte jeg det første ordet på dette språket som kanskje kunne ha vært morsmålet mitt. Og det er te jeg drikker på en dag som denne, da omgivelsene synes truet av et voldsomt mørke, av rasende drønn som ikke er annet enn en av de mange stormene som får denne elva til å bølge.

Vognen

Det er vanskelig å vite hva en husker, om det er det en har opplevd, eller fortellingen som i årenes løp er blitt skapt og gjenskapt, pusset og slipt som en diamant, og som altså skinner, men som er like død som en stein er død. Hadde det ikke vært for drømmene, disse marerittene hvor jeg atter en gang er en skitten, barbeint liten jente som ikke eier annet her i verden enn noen fillete klær og en søt liten hund, om det ikke var for trykket jeg kjenner i brystet, som får halsen til å snøre seg sammen de sjeldne gangene jeg drar til byen og ser en mager, bustete og uttrykksløs liten unge, om det til syvende og sist ikke var for drømmene og rystelsene som hjemsøker denne kroppen, ville jeg neimen ikke ha visst om det var sant, det jeg nå skal fortelle dere.

Hvem vet hva slags ukjent landskap som speilte seg i Elizabeth. Kanskje var det ensomheten. Fremfor seg hadde hun to oppgaver: redde mannen sin, el Gringo, og ta hånd om estanciaen han skulle forpakte. Hun kunne trenge noen til å oversette, ha en med seg i vognen som sa ting som de var. Det lå nok noe 17

der, men jeg tror ikke det var det eneste. Jeg husker blikket hennes den dagen: Lyset jeg så i de øynene, åpnet døren til verden for meg. Hun satt med tømmene i hånden, var på vei et sted uten riktig å vite hvor hun skulle, i en vogn som rommet madrass og sengetøy, tekanne og kopper, bestikk og underskjørt og en masse annet jeg ikke ante hva var. Jeg stanset og så opp på henne med samme tillit som Stjærne pleide å se på meg med når vi streifet rundt ute på sletta, eller slettene; slettelandet var jo likt overalt, så hvordan visste du om det skulle omtales i entall eller flertall? Med tiden ble det avklart likevel: De begynte å telle da gjerdetrådene og jordeierne kom. På den tiden var det ikke slik, eiendommen til jordeieren var et helt univers som ingen rådde over; vi ruslet over enga, og iblant så vi på hverandre, den vesle hunden min og jeg, og han hadde denne tilliten som dyr har – i meg fant Stjærne en sikkerhet, et hjem, noe som bekreftet at han ikke ville bli overlatt til vær og vind. Og slik var det jeg selv så på Liz, som en hundevalp, med den forrykte vissheten om at bare hun sendte meg et bekreftende blikk tilbake, ville det ikke lenger finnes noe å være redd for. Og det kom et ja fra den rødhårede kvinnen, hun som var så gjennomsiktig at en kunne se blodet flyte i årene hennes når hun var glad eller sint for noe. Senere skulle jeg se det samme blodet stivne av skrekk, bruse av begjær eller få ansiktet hennes til å gløde av hat.

Stjærne og jeg steg opp i vognen, hun gjorde plass til oss på bukken. Dagen var i ferd med å gry, og lyset sivet gjennom skyene. Det duskregnet, og idet oksene satte seg i bevegelse, var verden blek, men gyllen. De ørsmå regndråpene ble ført av gårde 18

med den lette vinden, og gresset der på enga var grønnere enn noensinne. Idet regnet tiltok i styrke, var det som om alt glitret, også de mørkegrå skyene; det var opptakten til et nytt liv, et skinnende tegn. Badet i lys la vi i vei. «England», sa hun. Og fra da av var det lyset England for meg og het light.

Det er jo fra støvet vi kommer

De første timene vi tilbrakte sammen, var vi svøpt i dette gylne lyset. Very good sign, sa hun, og jeg forsto, ikke vet jeg hvordan jeg nesten alltid kunne forstå det aller meste av det hun sa, og jeg svarte ja, Rødtopp, det må være et godt tegn, og hver for oss gjentok vi det den andre hadde sagt, helt til vi sa det riktig. Vi var et kor av forskjellige språk – like og ulike – akkurat slik det vi sa, var det samme, men fremdeles ubegripelig inntil det øyeblikket da vi sa det samtidig. Vi hermet frem og tilbake, gjentok det den andre sa helt til ordene ikke var annet enn lyder, good sign, godt tegn, gudd sain, guddsain, guddsain, guddsain, vi brast i latter, og det vi sa, lignet en sang som kunne nå så langt, så langt, for pampasen er en verden der lyden bærer i alle retninger; det er nærmest ikke annet enn stillhet der. Vinden, skrikene fra en og annen karakarafugl og summingen fra insektene når de kommer veldig nær ansiktet, eller sirissene, som spiller så godt som hver eneste natt, bortsett fra de aller kaldeste vinternettene.

Vi dro av sted, alle tre. Jeg følte ikke at jeg etterlot meg annet 21

enn støvet som ble virvlet opp av vognen, men den morgenen støvet det lite. I bedagelig tempo trillet vi bortover den smale veien, et gammelt tråkk etter indianerne fra den gangen de kom og gikk som de ville; de hadde etterlatt seg en sti så hardtrampet at den var like fast etter alle disse årene – hvor mange år visste jeg ikke, bare at det var flere enn dem jeg selv hadde levd.

Snart var ikke sola gyllen lenger, den omhyllet oss ikke, men boret seg inn i huden. Skyggene var der fremdeles det meste av tiden, men formiddagssola tok til å brenne, det var september, og nye spirer sprengte seg grønt opp av bakken. Hun satte på seg en hatt og fant frem en til meg, og slik var det jeg ble kjent med livet under åpen himmel uten vabler i ansiktet. Nå støvet det også: Støv som vognen virvlet opp, og alt støvet fra jorden rundt ble ført mot oss med vinden; det varte ikke lenge før det dekket ansiktet, kjolen, dyrene og hele vognen. Jeg skjønte fort at det aller viktigste for min venninne var å holde vognen lukket, bevare dens indre fritt for støv, og for meg ble det en av de største utfordringene under hele ferden. Vi kastet bort flere dager på å børste ren hver enkelt gjenstand, hver eneste av dem måtte befris fra støvet. Liz levde i frykt for å bli fortært av denne ville jorden.

Hun var redd den skulle sluke oss alle, at vi til slutt ville bli en del av den slik Jonas ble en del av hvalfisken. Jeg fikk vite at hvalen lignet en fisk. Omtrent som en dorado, bare grå, med digert hode og like stor som en hel rekke med oksevogner. Også den kunne frakte ting i magen: Guds hvalfisk svømte rundt med en profet og pløyde havet slik vi pløyde jorden. Hvalen sang, en mørk sang om vann og vind; den danset, hoppet og slapp ut damp gjennom 22

en åpning i hodet. Oppe på bukken, fri mellom jord og himmel, begynte jeg selv å føle meg som en hval: Jeg svømte.

Den første prisen å betale for all denne lykken var støvet. Jeg, som hadde levd i støv med hele meg, som selv ikke hadde vært stort mer enn en av alle de mange formene støvet kunne anta, som hadde vært omgitt av denne atmosfæren – på pampasen er jorden også himmel – jeg begynte å fornemme det, å merke det, å hate det når det fikk tennene mine til å gnisse, når det klebet seg fast i svett hud, når det la seg tungt på hatten. Vi erklærte støvet krig, enda vi visste at det er en krig vi bestandig vil tape: Det er jo fra støvet vi kommer.

Men krigen vår ble utkjempet fra dag til dag, ikke i evigheten.

China is not a name

Så snart vi kom til en elvebredd, stanset la Gringa okser og hester og vogn og smilte til oss begge. Stjærne hoppet og spratt rundt henne, hele den vesle hundekroppen dirret av hengivenhet og fryd. Med et smil krøp Elizabeth inn i vognen; selv ventet jeg fremdeles på at hun skulle gi meg lov til å følge etter henne. Det gjorde hun ikke, men straks kom hun ut med en børste og et stykke såpe. Like smilende, og med myke bevegelser kledde hun av først meg, så seg selv, løftet opp Stjærne og førte oss begge ut i elva, som ikke var like brun som den eneste jeg frem til den dagen hadde sett. Hun badet først. Huden hennes var så blek og fregnete, kjønnshårene oransje, brystvortene rosa, hun lignet en hegre, et gjenferd av kjøtt og blod. Etterpå gned hun hodebunnen min inn med såpe, det sved i øynene, jeg lo, vi lo begge. Jeg ga Stjærne samme behandling, og da vi alle var rene, ble vi liggende i vannet og plaske. Liz gikk opp før meg, hun pakket meg inn i et hvitt tøystykke, så børstet hun håret mitt, tok på meg underskjørt og kjole og fant frem et speil jeg kunne se meg i. Jeg hadde 25

aldri sett meg selv annet enn i tjernet når vannet lå nesten stille, et speilbilde omkranset av fisk og siv og kreps. Jeg så meg selv, og jeg lignet henne, en señora, a little lady, sa Liz, og jeg begynte å oppføre meg deretter, og selv om jeg aldri satt med beina samlet på én side av hesten, og snart skulle ta i bruk gauchobuksene som lå igjen i vognen etter el Gringo; den dagen ble jeg lady for alltid, enda jeg red barbak som en indianer og skar halsen over på kuene med kniv.

Også navnespørsmålet ble løst denne dåpsettermiddagen. «Jeg Elizabeth», sa hun flere ganger, og på et tidspunkt hadde jeg lært meg det, Elizabeth, Liz, Eli, Elizabeta, Elisa, «Liz», hun forkortet det til Liz, og slik ble det. «Og navn du?» spurte hun på den stakkarslige spansken hun hadde på den tiden. «La China», svarte jeg; «that’s not a name», sa Liz da. «China», sa jeg sta, for det var det hun brukte når hun ropte på meg, la Negra – henne ubeistet Fierro hadde gjort enke av – og Fierro selv kalte meg China når han, som han senere sang, «ville sove som folk i kjærlighetens favn».

Og når han ville ha mat eller buksene sine eller at jeg skulle gjøre i stand en mate til ham eller hva det måtte være. La China, det var meg. Liz sa at der jeg kom fra, ble alle kvinner kalt «china», men at de også hadde et eget navn. Ikke jeg. Der og da skjønte jeg ikke hvorfor hun ble så beveget, hvorfor tårene sto i de lyseblå, nesten hvite øynene. Det kan vi ordne, sa hun, uten at jeg vet hvilket språk det ble sagt på, eller hvordan jeg skjønte det hun sa, og så ga hun seg til å tråkke rundt i ring mens Stjærne hoppet i beina på henne. Brått snudde hun på hælen og så rett på meg: «Kunne du tenke deg å hete Josefina?» Jeg likte det: la China Josefina fra 26

Argentina, la China Josefina krinolina, la China Josefina er altfor god for de svina, la China Josefina går det ikke to på dusinet a’.

La China Josefina var bra. China Josephine Iron var navnet hun ga meg. Da hun kom frem til at jeg i mangel på noe annet like gjerne kunne bruke navnet til ubeistet Fierro, sa jeg at jeg heller ville ha navnet til Stjærne. China Josephine Star Iron, da. Hun kysset meg på kinnet, jeg ga henne en klem, og så tok jeg fatt på den krevende oppgaven det var å gjøre opp ild og steke kjøtt uten hverken å svi eller skitne til den fine kjolen, og greide det. Den natten sov jeg inne i vognen. Det var en bedre kåk enn skuret jeg kom fra, med whisky, klesskap, skinker, kjeks, bøker, bacon, et par spritlamper; Liz fortalte hva hver enkelt av tingene het. Og det beste, det beste av alt sett fra en enslig jentunges synspunkt: to geværer og tre esker fulle med patroner.

Jeg la armene rundt Stjærne, som hadde krøllet seg inntil Liz, ga meg hen til blomsterduften deres – vi var jo nybadet, alle tre.

Jeg rullet meg inn i laken som anget av lavendel; at det var dét det var, skulle jeg ikke lære før langt senere; den gangen trodde jeg alt sengetøy luktet slik. Det samme trodde jeg om teksturen i lakenene som omsluttet meg den natten og alle de nettene som litt grovt sagt og temmelig dramatisk inndelt skulle bli resten av mitt liv. Jeg kjente pusten fra Liz, en myk, krydderaktig ånde i det parfymerte sengetøyet, og der ville jeg bli liggende, synke til bunns i denne pusten. Hvordan visste jeg ikke. Slik sovnet jeg, fredfull og tilfreds, omgitt av vellukt og bomullslaken, hunden, rødhåringen og geværet.