Et menneske som er i ferd med å drukne, puster under vann. Det puster fordi det vil leve, men glemmer at det er et menneske og husker kanskje at det engang var en sk med gjeller. Vedkommende puster instinktivt inn og ut, uten å være klar over at vannet som pustes inn blir en ytende mur som blokkerer tilførselen av luft i vevets små hulrom. Etter at vedkommende erkjenner dette, forsøker han eller hun å tilpasse det sympatiske og parasympatiske åndedrettet med en logisk og kunstig måte å puste på. Han eller hun får igjen hodet over vannet og puster inn, men blir nok en gang omsluttet av vann. Mangelen på samordning mellom ubevisst og bevisst pusting blir en ødeleggende dans som fører til døden. Talen til en som drukner oppløses i vannet. I en dødskamp under vann er språkets løsrivelse synlig i de sekundene disse boblene av ord varer.
I tilfeller av hengning, dør et individ på grunn av en blokkering av taleorganet; sammenpressede ord setter seg fast i halsen og fører til en smertefull stumhet. Stumheten til et lik er åpenbar, men den døde kroppen til dem som har hengt seg er som de døde kroppene etter dem som har druknet; det er ord de slipper ut etter at de er døde, og disse tilfellene er spesielle fordi språklydene stiger direkte opp fra kroppen, fra det døde kjøttet.
Vi vet at døde kropper gir fra seg lyder når luften som er fanget i dem kommer ut, men i disse tilfellene blir ikke ordene artikulerte i luftrøret eller i andre kroppsåpninger. Språkcellene lever videre og er til stede gjennom forråtnelsesprosessen. Vanligvis dør og forsvinner språkcellene gradvis i løpet av en naturlig og normal dødskamp, men i de nevnte tilfellene, under vann eller ved hengning, holder disse cellene seg i live i den døde kroppen til de skrapes av og sprekker. Ord som ikke kom ut i løpet av dødskampen oppløses av kroppen i forråtnelsesprosessen.
Kort sagt: Dersom menneskene desperat prøver å ytre ord i dødsøyeblikket er det fordi de, heller enn å være redde for å dø, er livredde for
Nå lurer du sikkert på hvordan jeg har kunnet skrive alt dette, og særlig hvordan jeg har klart å få historien min hit til Jorden, enten den er skrevet eller lest. For akkurat nå leser du meg, skjønner du? Men det er enkelt: Alt som trengtes var noen som tenkte på en død hund og som skrev. Tenk deg det: Hvor mange kan tenke på en død hund og skrive? Det kunne ha vært deg, men det var henne.