Natten er dyp og iskald over Parken. Eldgamle trær som nettopp har mistet bladene, de bønnfaller liksom himmelen om noe uløselig, men likevel livsnødvendig for naturen. En gruppe travestier går runden sin. Bladverket beskytter dem der de går. De er som én organisme, celler fra ett og samme dyr. Og slik beveger de seg også, som om de var en okk. Kundene passerer i bilene sine, sakker farten når de får se dem, og blant alle travestiene velger de seg ut én, som de tilkaller med en håndbevegelse. Den utvalgte kommer til den som kaller. Og sånn er det, natt etter natt.
Parque Sarmiento ligger i hjertet av byen. En stor grønn lunge, med dyrehage og fornøyelsespark. Men om nettene blir den vill. Travestiene står under greinene eller foran bilene og venter, lar trolldomskunstene leke med ilden, foran statuen av Dante, den historiske skulpturen som har gitt avenyen dens navn. Hver natt klyver travestiene opp fra underverdenen ingen skriver om, for å gi verden våren tilbake.
Sammen med travestiene er det også en gravid kvinne, den eneste blant dem som er født kvinne. Alle de andre har skapt seg om til å kunne være kvinne. I travestienes del av Parken er det
hun som er annerledes, den gravide kvinnen som alltid drar den samme spøken: Plutselig griper hun travestiene mellom beina.
Akkurat nå gjør hun det, og alle gapskratter.
Kulda stopper ikke opptoget av travestier. En lommelerke med whisky sendes rundt, små poser med kokain er innom hver eneste nese, noen av dem svære og naturlige, andre små og opererte. Det naturen ikke har gitt deg, kan du låne fra helvete.
Derfra, i Parken, like ved bykjernen, låner travestikroppen trolldomskunstens egenart.
Tía Encarna tar del i heksesabbaten med voldsom entusiasme.
Hun er euforisk av all kolaen. Hun kjenner seg udødelig, hun kjenner seg like usårbar som en gammel avgud i stein. Men noe i natta og kulda tiltrekker seg oppmerksomheten hennes, vender henne bort fra venninnene. Noe kaller på henne fra krattet. Mellom latteren og whiskyen som passerer mellom de malte munnene, mellom tutene fra dem som er på utkikk etter en salig tur med travestiene, skjelner Tía Encarna lyden av noe annet, en lyd fra noe eller noen som ikke ligner resten av dem vi ser framfor oss.
De andre travestiene fortsetter på runden sin uten å legge merke til Tía Encarnas bevegelser. Tía har begynt å bli glemsk, igjen og igjen forteller hun de samme gamle historiene. Det som nettopp har hendt, det som ligger nærmest, får ikke plass i hukommelsen hennes. Det kommer en tid i livet da intet minne kan føle seg trygt. Nå noterer hun alt i små notatbøker og henger lapper på kjøleskapsdøra, som en måte å overvinne glemselen på. Det er dem som tenker at hun holder på å bli gal, mens andre tror
hun er så sliten at hun har sluttet å huske. Tía Encarna har måttet tåle mange spark, fra politistøvler, fra kunder som har spilt fotball med hodet hennes, og med nyrene hennes også. Slagene mot nyrene gjør at hun tisser blod. Derfor blir ingen urolige når hun går, når hun forlater dem, når hun reagerer på skjebnens varsel.
Hun er litt i villrede der hun forsvinner, pint av stilettskoene som for hennes ett hundre og syttiåtte år kjennes som en spikermatte. Hun vakler over den tørre bakken og den ustyrlige, viltvoksende krattskogen, som et sus i vinden krysser hun Dantes aveny, i retning den delen av Parken hvor det er torner og kløfter og en hule som homoene drar til for å kline og trøste hverandre, og som de har kalt Bjørnehulen. Noen meter unna ligger Hospital Rawson, infeksjonssykehuset: vårt andre hjem.
Grøfter, avgrunner, stikkende kratt, runkende fylliker. Mens
Tía Encarna forsvinner i villniset, begynner magien å skje. Horene, de kåte parene, de tilfeldige forbindelsene, de som lykkes med å nne fram til hverandre i fantasiskogen, alle gir og gis nytelse i bilene som står parkert i buskaset, eller liggende i gresset, eller stående oppetter trestammene. På denne tiden av døgnet er Parken som en nytelsens buk, et kar av skamløs sex. Ingen bryr seg om hvor kjærtegnene eller slikkene kommer fra. Her, på denne tiden av døgnet, knulles det bare.
Men det er en lyd eller en duft Tía Encarna er på sporet av. Man kan aldri vite hva når man ser henne gå etter noe. Langsomt avdekkes det som har kalt henne dit: Det er en baby som gråter.
Tía Encarna snuser ut i lufta med skoene i hånda, trenger seg inn i det nådeløse krattlandskapet for å se den med egne øyne.
Svært sulten og svært tørst. Det kan man høre på babyens skrik, og Tía Encarna holder det ikke ut, desperat begir hun seg inn i skogen, for hun vet at et sted der inne er det et barn som lider. Og i Parken er det vinter, og kulda er så streng at tårene fryser til is.
Encarna nærmer seg grøftene der horene gjemmer seg når de ser lysene fra en politibil som nærmer seg, og endelig nner hun ham. Babyen ligger gjemt under tornegreiner. Den gråter fortvilt, og det er som om Parken gråter med. Tía Encarna blir så engstelig, der og da setter all verdens skrekk seg fast i halsen hennes.
Babyen er tullet inn i en voksenjakke, en grønn boblejakke.
Den ligner en skallet papegøye. Idet hun forsøker å løfte babyen opp av graven, stikker hun seg på hendene og begynner å blø, bluseermene hennes blir ekkete. Hun ligner en jordmor som stikker hendene inn i hoppa for å trekke føllet ut. Hun føler ingen smerte, hun sanser ikke kuttene fra tornene. Hun fortsetter å skyve greinene til side og får endelig reddet den lille, som hyler i natta. Den har bæsjet seg fullstendig ut, stanken er uutholdelig.
Mellom brekningene og blodet trykker Tía Encarna barnet til brystet og begynner å rope på venninnene. Ropene hennes må rekke hele veien over på den andre siden av avenyen. Det skal mye til for at de hører henne.
Men travesti-tispene i Córdobas Parque Sarmiento hører mye mer enn de este. De hører Tía Encarnas rop, for de kan kjenne eimen av frykt i lufta. Og de er i alarmberedskap, får gåsehud, ståpels, gjellene åpner seg, kjevene bites sammen.
«Travestier i Parken! Kom hit! Kom, jeg har funnet noe!» roper hun.
Et tre måneder gammelt guttebarn som noen har forlatt i Parken. Dekket av greiner, lagt der for at døden skulle gjøre som den vil med ham. Eller hundene og villkattene som lever der: Overalt i verden er et barn en bankett.
Travestiene nærmer seg nysgjerrig, som en invasjon av zombier som sultent nærmer seg kvinnen med babyen i armene. En legger hendene for munnen, hender så store at de kunne dekket hele sola. En annen utbryter at gutten er vakker, en skatt. En annen begynner straks å rygge bakover:
«Jeg har ingenting med dette å gjøre, jeg har ikke sett noe.»
«Sånn er de», svarer en annen og mener egentlig: «Sånn er disse skjeggete soperne når skoen trykker.»
«Vi er jo nødt til å ringe politiet», sier en.
«Nei!» roper Tía Encarna. «Ikke politiet! Man kan ikke ta med et barn til politiet. Ingen stra er verre enn det!»
«Men vi kan da ikke beholde ham», argumenterer en stemme som vil appellere til fornuften.
«Gutten blir hos meg. Han blir med oss hjem.»
«Men hvordan skal du bære ham, han er jo full av dritt og blod?»
«I veska. Det er plass til hele ham.»
I overraskende tempo går travestiene hele veien fra Parken til området rundt bussterminalen. Et opptog av hunnkatter med dårlig tid på grunn av omstendighetene. De går med bøyd hode, den bevegelsen som gjør dem usynlige. De drar hjem til Tía
Encarna, til verdens aller mest homsete pensjonat, som har gitt så mange travestier husrom, som har gjemt dem, beskyttet dem, gitt dem asyl i desperate øyeblikk. Dit drar de, for de vet at barnet ikke vil være tryggere noe annet sted. De bærer barnet i en veske.
En av dem, den yngste, våger å si høyt det alle allerede har brukt tankekraften til å meddele seg imellom:
«Det er kaldt til å måtte overnatte på cella.»
«Hva mener du?» spør Tía Encarna.
«Bare det, at det er kaldt til å måtte overnatte på cella. Og særlig for å ha bortført en baby.»
Jeg er vettskremt. Jeg nærmest løper etter dem. Synet av gutten har gjort meg tom innvendig. Plutselig er det som om jeg verken har organer eller blod, ikke bein eller muskler. Dels skyldes det panikken, dels besluttsomheten, to forhold som ikke alltid går hånd i hånd. Jentene er nervøse, det kommer frostånde og redde sukk ut av munnen deres.
De ber til alle helgenene om at gutten ikke må våkne, at han ikke må gråte, og ikke skrike sånn som han nettopp skrek i Parken, som en gris på slakteriet. På veien støter de på biler med fulle sjåfører som roper de groveste ting til dem, politibiler som sakker farten ved synet av dem, studenter som døgner og er ute for å kjøpe røyk.
Bare de bøyer hodet, oppnår travestiene usynlighetens nådegave, den de kk utdelt det øyeblikket de ble døpt. De går som om de mediterer og undertrykker frykten for å bli oppdaget. For jammen er man nødt til å være travesti og gå med et blodig spedbarn i en håndveske for virkelig å vite hva frykt er.
De kommer hjem til Tía Encarna. Et digert rosa hus over to etasjer som ser ut som det er forlatt og tar dem imot med åpne armer. De går bort en enkel gang og rett ut i patioen, som er omgitt av glassdører hvor travestitansikter titter ut med stor nysgjerrighet i blikkene. Fra rommene ovenpå høres en stemme i falsett, og den triste sangen drukner i alt oppstusset. En av jentene gjør i stand en diger balje, en annen løper på apoteket etter bleier og tørrmelk til nyfødte, en annen nner sengetøy og rene håndklær, en annen tenner en joint. Tía Encarna snakker til gutten med veldig lav stemme, hun fremfører litaniet, synger stille for ham, sjarmerer ham så han skal slutte å gråte. Hun kler av gutten og tar også av sin egen tilgrisede kjole, og slik bader hun ham på kjøkkenbordet, halvnaken sammen med venninnene.
Noen av dem tar sjansen på å spøke, selv om de står der med gjensnurpet anus, som de sier, på grunn av galskapen i å ha tatt barnet med. Reddet ham og beholdt ham som maskot. De begynner å lure på hva han kan hete, hvor han kommer fra, hvem den dårlige moren kan være som forlot ham i Parken. En våger til og med å si at hvis moren hadde mot til å slenge ham fra seg i en grøft på den måten, har hun sikkert ikke gitt ham noe navn. En annen sier han ser ut som en som kunne hett Glansen i øynene, så rørt blir man av ham. En annen ber henne slutte å være så jævlig poetisk og minner om faren de be nner seg i.
Politiet kommer til å la sirenene ule, trekke våpnene sine mot travestiene, nyhetssendingene vil gjøre anskrik, nyhetsredaksjonene vil stå i brann, samfunnet, som alltid er parat til å lynsje, vil fremsette sine krav. Barndom og travestier er uforenelige
variabler. Bildet av en travesti med et barn i armene er helligbrøde for pakket. Idiotene vil mene at det beste er å holde dem skjult for barna, de ikke må få se hvor degenerert et menneske kan bli. Selv om de vet alt dette, er travestiene der og ledsager Tía Encarna i galskapen.
Huset fylles av de foreldreløses delaktighet.
Så snart gutten er ren og rullet inn i et laken som en annen cannelloni, kan Tía Encarna puste ut og ta seg en hvil på rommet sitt, som er innredet som en sultans værelse. Alt er grønt der inne, håpet ligger i lufta, i lyset. Rommet er et sted der gode hensikter aldri forsvinner.
Litt etter litt faller huset til ro. Travestiene har trukket seg tilbake, noen for å sove, andre ut på gata igjen. Jeg legger meg for å sove i en sofa i spisestua. De har gitt den dødssultne gutten en tåte aske og blitt lei av å se på ham, av å teste ut navn, av å tilegne seg foreldrerollen. Og da gutten ble lei av å gråte, ga han seg til å betrakte dem, med en oppvakt nysgjerrighet, så hver enkelt rett inn i øynene. Det gjorde inntrykk på dem, de hadde aldri opplevd seg sett på akkurat sånn.
Det store rosa huset, det mest transrosa i verden (i alle vinduene er det planter som vikler seg inn i andre planter, frodige planter med fruktlignende blomster der biene danser) har plutselig blitt stille, for ikke å uroe barnet. Tía Encarna blotter det silikonfylte brystet sitt og legger barnet inntil. Gutten snuser på den harde puppen og begynner rolig å suge. Ikke en dråpe melk
vil han klare å få ut av den brystvorta, men travestien som har ham i armene, later som hun ammer ham og synger en vuggevise.
Ingen i denne verden har vel virkelig sovet med mindre det har vært til nattasangen fra en travesti.
María, en pur ung, døvstum og nokså puslete jente går forbi meg som en succubus og åpner Tía Encarnas dør uten å spørre først, men svært varsomt, og står der, ansikt til ansikt med dette bildet. Av Tía Encarna som ammer en nyfødt med puppen full av yolje. Tía Encarna svever ti centimeter over bakken, slik fred kjenner hun i hele kroppen akkurat da, med gutten som tømmer henne for den historiske smerten hun har boende i seg. Den ammendes best bevarte hemmelighet er nytelsen og smerten ved å bli tømt av en valp. En smertefull sprøyte fred. Tía Encarnas øyne er vrengt bakover, den absolutte ekstase. Hun hvisker, badet i tårene som renner nedover puppene hennes og faller på guttens klede.
Med en spørrende gest lurer María på hva hun driver med. Tía Encarna svarer at hun ikke vet hva hun gjør, at gutten begynte å suge på puppen hennes, hun våger ikke å ta den ut av munnen hans. Stumme-María folder hendene over brystet, får henne til å forstå at hun ikke kan amme, at hun ikke har melk.
«Det spiller ingen rolle», svarer Tía Encarna. «Det er bare noe jeg gjør», sier hun.
María rister misbilligende på hodet og lukker døra igjen, like forsiktig denne gangen. I mørket sparker hun borti et bordbein og må holde seg for munnen for ikke å skrike. Øynene hennes fylles med tårer. Da hun får øye på meg i sofaen, peker hun i
retning Tías rom og bruker den samme hånda til å tegne rundinger i tinningen, for å fortelle meg at Tía Encarna har mistet vettet.
Bare noe hun gjør. Det er handlingen til en kvinne som adlyder kroppen sin, og slik knyttes barnet til kvinnen, som Romulus og Remus til den kapitolinske ulvinne.
Fra sofaen jeg har fått tildelt denne natta, tenker jeg på det som alltid ble sagt om fødselen min hjemme. Moren min hadde rier i to døgn, men kk ikke åpning og taklet ikke smertene. Legene nektet å ta keisersnitt, helt til faren min truet den ansvarshavende legen på livet. Han stakk en pistol i tinningen på ham og sa at dersom han ikke opererte kona hans så barnet ble født, ville han være død før natta var omme.
Og om meg sa de senere: jeg ble truet ut i livet. Og i ettertid skulle faren min gjeninnta den holdningen overfor meg, både én og ere ganger. Alt det som ga meg liv, ethvert ønske, enhver kjærlighet, alle avgjørelser jeg tok, skulle han true på livet. Moren min sa på sin side at etter at jeg ble født måtte hun begynne på benzodiazepiner for å få sove. Det må ha vært årsaken til likegyldigheten, til passiviteten hun utviste i møte med sønnens liv. Det stikk motsatte av det som hender nå, på den andre siden av den døra, i rommet hvor lyset fortsatt står på. Et grønt skinn blender døden og truer den med livet. Det råder døden til å trekke seg tilbake, til å glemme gutten som ble funnet i Parken, det gir døden beskjed om at her i huset har den ikke lenger loven på sin side.
I sofaen, med jakkene til de andre travestiene over meg, sovner jeg til vuggevisen som Tía Encarna synger for gutten med klokkeklar stemme. Fortellingen jeg har hørt tusen ganger om den smertefulle fødselen min, går i oppløsning, som sukker i teen. I dette travestihuset kan sødmen fortsatt skremme døden vekk. I dette huset kan selv døden være vakker.
Hvis noen skulle få lyst til å skrive om fedrelandet vårt, om dette fedrelandet vi har sverget at vi skal dø for hver eneste gang vi har sunget nasjonalsangen i skolegården, dette fedrelandet som har tatt de unges liv i krigene sine, fedrelandet som har begravet folk i konsentrasjonsleirer; hvis noen skulle få lyst til å lage en nøyaktig oversikt over all den dritten, så burde de ta en titt på kroppen til Tía Encarna. For sånn er vi også som land, den vedvarende skadingen av travestienes kropp. Merket som settes igjen på visse kropper, på en urettferdig, hasardiøs, unngåelig måte, hatets merke.
Tía Encarna var etthundre og syttiåtte år gammel. Tía Encarna hadde alle slags kutt, kutt hun hadde påført seg selv i fengsel (siden det alltid er bedre å ligge på sykestua enn å be nne seg i sentrum for all volden), men som også var resultat av gateslagsmål, slemme kunder og overraskelsesangrep. Hun hadde et arr på venstre kinn som ga henne et nådeløst, hemmelighetsfullt preg. Puppene og hoftene hennes bar evige blåmerker, etter slagene hun kk de gangene hun satt inne, inkludert under de militære (hun sverget på at hun sto ansikt til ansikt med menneskets ondskap
under diktaturet). Nei, forresten: De blåmerkene var etter yoljen hun hadde brukt å forme kroppen sin med, mamma italianakroppen som ga henne mat på bordet, som betalte for strøm, gass og vannet til å vanne den vakre, overgrodde patioen med, patioen som var en videreføring av Parken, akkurat slik kroppen hennes var videreføringen av krigen.
Tía Encarna kom til Córdoba i helt ung alder, da man fortsatt kunne kjøre båt på Suquía-elva uten å bli sittende fast i søppel. Hun hadde omgitt seg med travestier hele livet. Hun forsvarte oss mot politiet, hun ga oss råd når noen knuste hjertet vårt, hun ville frigjøre oss fra fuckboyene, hun ville at vi skulle bli fri. At vi ikke skulle la oss lure av fortellingen om den romantiske kjærligheten, men heller bruke tiden på noe annet, vi som hadde løsrevet oss fra kapitalismen, familien og velferdssamfunnet.
Morsinstinktet hennes var teatralsk, men dominerte likevel personligheten hennes som om det var ekte. Hun overdrev som en mor, utøvde kontroll som en mor, var grusom som en mor. Terskelen hennes for å bli fornærmet var lav, og hun hadde lett for å bære nag.
I Formosa tvang hun en lastebilsjåfør fra Chaco til å gifte seg med henne. Historien dem imellom hadde begynt godt. Hun var ung, deklamerte dikt av Gabriela Mistral etter hukommelsen og sverget på at drømmen var å bli lærer på landsbygda, men det var lastebilene som var livet. «Å være lastebilhore er noe ganske annet, en annen verden. På veien er lastebilsjåførene viktige folk, de blir tatt på alvor», sa hun. Selv etter at hun slo seg til ro i Córdoba og fant sin plass i Parken, frivillig og for alltid skilt fra
fortiden, hendte det ofte at hun dro tilbake til landsbyene langs riksveien, der lastebilsjåførene hadde rasteplassene sine.
Hun hadde sprøytet yolje i puppene, rumpeballene, hoftene og kinnbeina. I tillegg til å være billigere sto den bedre mot overfallene, sa hun. Men hun hadde fått fullt av ekle blåmerker på de stedene hun hadde foretatt innsprøytningene, og væsken hadde spredt seg i alle retninger og etterlatt henne full av buler og groper, som på over aten av månen. Derfor sørget hun alltid for å jobbe i veldig svakt lys.
På venstre kne hadde hun to stygge skuddarr; kulene hadde blitt skutt tvers igjennom og ut på den andre siden, og på regnværsdager hendte det ofte at man så henne sjanglende på vei til kjøkkenet etter et glass vann for å ta en smertestillende, for smerten var så ille at hun skalv.
Regnværsdagene var en fest: Da dro man ikke på jobb. Eller, dersom vi hadde gått allerede og det begynte å hølje, tok alle en drosje sammen til pensjonatet hennes. På veien pleide taxisjåførene å le seg skakke med oss, vi måtte høre dem le sånn for å innse at vi virkelig var morsomme, og modige, at vi gjorde bra ting også.
Vi spilte kort, så på porno lm eller en eller annen såpeopera på TV og gå råd til nykommerne. Etter at babyen kom, ble vi dessuten eksperter på barndom. Men vi holdt på hemmeligheten. María, den døvstumme, påtok seg ansvaret for å passe ham når adoptivmora måtte ut et ærend. Ingen måtte få vite at det var et barn i huset. Så tankeløse var vi. Men det var også så ansvarlige vi var. For vi visste at gutten ikke ville få omsorg noe annet sted,
sånn var det med den saken, og hjemme hos Tía Encarna var han elsket.
Etter en demokratisk avstemning hadde vi til slutt gitt ham et navn. Et ertall valgte å stemme på Glansen i øynene. Og det passet å kalle ham det, for Tía Encarna, og egentlig alle vi andre også, kk glansen tilbake i øynene når vi var sammen med ham.
Slik gikk det til at vi knapt hadde kommet inn døra i det store, rosa huset før vi spurte: «Hvor er Glansen i øynene?», og så gikk vi og løftet ham opp og sa: «Så søt Glansen i øynene er», eller når vi snakket oss imellom, sa vi: «Når Glansen i øynene blir stor», og det var et språk som bare var vårt. Det hendte vi spurte hvor María var og da svarte en av jentene: «Der, hun prater med Glansen i øynene», og så gikk vi dit, og det var helt forblø ende, tempoet Marías hender snakket med gutten på, han stirret oppslukt på henne og ga henne glansen i øynene tilbake.
Glansen i øynene var mørkhudet, tettbygd, med øyne så skjeve som en trist kineser. Etterhvert som dagene gikk, ble han sterkere, gråt mindre og turte å smile til oss. Jeg hjalp til med syngingen, kk ham til å sovne i armene mine. «Gå til tante Camila», sa Tía Encarna når hun ble lei av å bære ham og ga ham til meg, og jeg tok ham med på tur rundt i huset. Noen ganger satte jeg meg på terrassen og tenkte: et barn, en ektemann, et hjem, en patio, blomster i pottene, en bokhylle, besøk av venner i helgene, slutte å prostituere meg, skvære opp med foreldrene mine.