Det er jo fra støvet vi kommer

Det er jo fra støvet vi kommer

De første timene vi tilbrakte sammen, var vi svøpt i dette gylne lyset. Very good sign, sa hun, og jeg forsto, ikke vet jeg hvordan jeg nesten alltid kunne forstå det aller meste av det hun sa, og jeg svarte ja, Rødtopp, det må være et godt tegn, og hver for oss gjentok vi det den andre hadde sagt, helt til vi sa det riktig. Vi var et kor av forskjellige språk – like og ulike – akkurat slik det vi sa, var det samme, men fremdeles ubegripelig inntil det øyeblikket da vi sa det samtidig. Vi hermet frem og tilbake, gjentok det den andre sa helt til ordene ikke var annet enn lyder, good sign, godt tegn, gudd sain, guddsain, guddsain, guddsain, vi brast i latter, og det vi sa, lignet en sang som kunne nå så langt, så langt, for pampasen er en verden der lyden bærer i alle retninger; det er nærmest ikke annet enn stillhet der. Vinden, skrikene fra en og annen karakarafugl og summingen fra insektene når de kommer veldig nær ansiktet, eller sirissene, som spiller så godt som hver eneste natt, bortsett fra de aller kaldeste vinternettene.

Vi dro av sted, alle tre. Jeg følte ikke at jeg etterlot meg annet

21

enn støvet som ble virvlet opp av vognen, men den morgenen støvet det lite. I bedagelig tempo trillet vi bortover den smale veien, et gammelt tråkk etter indianerne fra den gangen de kom og gikk som de ville; de hadde etterlatt seg en sti så hardtrampet at den var like fast etter alle disse årene – hvor mange år visste jeg ikke, bare at det var ere enn dem jeg selv hadde levd.

Snart var ikke sola gyllen lenger, den omhyllet oss ikke, men boret seg inn i huden. Skyggene var der fremdeles det meste av tiden, men formiddagssola tok til å brenne, det var september, og nye spirer sprengte seg grønt opp av bakken. Hun satte på seg en hatt og fant frem en til meg, og slik var det jeg ble kjent med livet under åpen himmel uten vabler i ansiktet. Nå støvet det også: Støv som vognen virvlet opp, og alt støvet fra jorden rundt ble ført mot oss med vinden; det varte ikke lenge før det dekket ansiktet, kjolen, dyrene og hele vognen. Jeg skjønte fort at det aller viktigste for min venninne var å holde vognen lukket, bevare dens indre fritt for støv, og for meg ble det en av de største utfordringene under hele ferden. Vi kastet bort ere dager på å børste ren hver enkelt gjenstand, hver eneste av dem måtte befris fra støvet. Liz levde i frykt for å bli fortært av denne ville jorden. Hun var redd den skulle sluke oss alle, at vi til slutt ville bli en del av den slik Jonas ble en del av hval sken. Jeg kk vite at hvalen lignet en sk. Omtrent som en dorado, bare grå, med digert hode og like stor som en hel rekke med oksevogner. Også den kunne frakte ting i magen: Guds hval sk svømte rundt med en profet og pløyde havet slik vi pløyde jorden. Hvalen sang, en mørk sang om vann og vind; den danset, hoppet og slapp ut damp gjennom

22

en åpning i hodet. Oppe på bukken, fri mellom jord og himmel, begynte jeg selv å føle meg som en hval: Jeg svømte.

Den første prisen å betale for all denne lykken var støvet. Jeg, som hadde levd i støv med hele meg, som selv ikke hadde vært stort mer enn en av alle de mange formene støvet kunne anta, som hadde vært omgitt av denne atmosfæren – på pampasen er jorden også himmel – jeg begynte å fornemme det, å merke det, å hate det når det kk tennene mine til å gnisse, når det klebet seg fast i svett hud, når det la seg tungt på hatten. Vi erklærte støvet krig, enda vi visste at det er en krig vi bestandig vil tape: Det er jo fra støvet vi kommer.

Men krigen vår ble utkjempet fra dag til dag, ikke i evigheten.