Oppringningen
Douglas Cairns slo nummeret til sin antropologkollega Patricia Bernardi og uten å bruke særlig lang tid på å hilse, sa han:
«Det er en gringo som leter etter forsvunne1.»
For disse to studentene ved Universitetet i Buenos Aires (UBA), hvor det kun var noen måneder siden demokratiet var blitt gjenopprettet, rommet setningen ingen historisk dimensjon, men snarere en rekke verdslige spørsmål, som: Hvem er han, hva leter han etter, og hvorfor?
Douglas – også kjent som Dagui – Cairns hadde ingen svar, men en klar instruks fra sin venn og høyt verdsatte kollega ved
St. Andrew’s School i Buenos Aires, Morris Tidball-Binz. «Vi trenger tre eller re pålitelige arkeologifolk», var oppfordringen fra Morris, og som Dagui følte seg forpliktet til å etterkomme.
I første halvdel av 1980-årene måtte en antropologistudent
1 Man omtaler ofre for tvungne forsvinninger, som «forsvunne». Med tvungen forsvinning menes all form for frihetsberøvelse begått på vegne av, eller med tillatelse, støtte eller stilltiende samtykke, fra staten. Bortføring som er organisert som en virksomhet, og som i tillegg er systematisk gjennomført, kan de neres som forbrytelser mot menneskeheten.
som var ferdig med grunnstudiet, velge én av de to spesialiseringene universitetet hadde å tilby: Etnologi, også kjent som sosialantropologi, eller studiet av forhistorisk tid, som alle bare omtalte som arkeologi. Dagui var sosialantropolog, så han ringte Patricia – Pato – Bernardi, som var arkeolog.
Patos forhold til arkeologi, eller vitenskapen som studerer fortidens samfunn ut fra materielle levninger, besto av både opp- og nedturer. Pato hadde ikke hatt noen lykkelig oppvekst. Moren hennes døde da hun var liten, kort tid etter at hun begynte i førsteklasse på den katolske pikeskolen Jesús María i Buenos Aires. Faren var allerede død, så Pato og søsteren Claudia ble overlatt til den spanske mormoren, som hadde emigrert til Argentina av økonomiske årsaker. «Det var en fæl, mørk tid», minnes hun.
På universitetet ble det bedre, men det tok litt tid. Fordi hun gikk på dykkerkurs og likte livet under vann, begynte hun på biologi ved Fakultet for naturvitenskap, som på den tiden hadde som institusjonell praksis å sjekke etter våpen og gjennomsøke studentenes vesker ved inngangen. Hun oppdaget snart at så mye fysikk og kjemi ikke var hennes greie, og sluttet etter halvannet år. Hun prøvde seg også på musikk, men det fungerte heller ikke. I 1978 valgte hun derfor å begynne på antropologi. Hun ville se om interessen for historie og forhistorie endelig kunne få spillerom der.
Den intellektuelle og kulturelle atmosfæren ved humanistisk fakultet var stimulerende, og selv om diktaturet fortsatt holdt landet i sitt jerngrep, vokste motstanden gjennom økt politisk mobilisering. Pato deltok ikke i denne prosessen. Hun var ikke aktivist, og
ble aldri en del av den gryende universitetspolitiske organiseringen. På den tiden var hun mer opptatt av å nne ut om den tidlige dragningen hun hadde hatt mot arkeologien, fortsatt var gjeldende. Hun prøvde seg med en praksisplass i historisk arkeologi i Israel, en faglig gren som i seg selv ikke overbeviste henne, men som ga konkret erfaring med det mulige yrket. Og hun fant svaret hun hadde lett etter: Arkeologi var noe hun virkelig likte.
Etter hjemkomsten ble hun kjent med en av de ledende skikkelsene på feltet i Argentina, Luis Orquera, som etter å ha blitt utvist fra universitetet i 1977 på grunn av «ideologisk in ltrasjon», startet Asociación de Investigaciones Arqueológicas (Forening for arkeologiske undersøkelser – AIA) for å kunne fortsette prosjektene sine. Orquera arbeidet på øya Tierra del Fuego, Ildlandet, der han undersøkte bosetningene til yagaene, et opprinnelig nomadefolk som livnærte seg på bløtdyr, sel og guanako.
AIAs hovedkvarter lå i hovedstadsbydelen Palermo, noen få meter fra Plaza Güemes. I bakgården ble beinmaterialet som arkeologistudentene samlet inn hver sommer fra utgravningssteder i nærheten av Beagle-kanalen, renset og bearbeidet.
Gjennom en venn av en venn kom Pato til denne knokkelvasken, som kanskje en dag ville gi henne en plass på den sydligste arkeologiske forskningsstasjonen i verden.
«Det gikk i å åpne kasser, vaske, tørke og deretter merke. Sortere. Alle knoklene ble vasket med vann og en tannbørste eller neglebørste, det var alt vi gjorde», sier Pato og forteller med et smil at «det var så hyggelig stemning der, man begynte snart å dele alt mulig».
Det var lange dager. Inkludert lørdager og søndager fra klokka ti om morgenen til sent på kvelden. Men litt av vitsen var at etterpå gikk de ut sammen. Sosialt sett var dette en attraktiv del av byen, full av studenter fra UBA, med noen få unntak.
Et av unntakene var en mager, forsiktig tenåring som hadde kommet til foreningen på forslag fra sosiologen, antropologen og nettverksbyggeren Guillermo Magrassi. Luisito, som han ble kalt, hadde tilbrakt mesteparten av sitt korte liv med å spille fotball med vennene i La Paternal og følge Boca Junior som supporter. Men da han var ferdig med videregående ordnet storebroren Jorge, som studerte litteraturvitenskap, ham en jobb som fotokopist i bokhandelen Biblos, som lå et kvartal unna Institutt for lologi og litteraturvitenskap.
I dødtiden, mellom kopieringen av teoretikere og notater, leste Luisito Claude Lévi Strauss’ Tristes tropiques, et inspirerende verk som gjorde forfatteren og den oppdagelsesreisende vitenskapsmannen, eller etnologen, viden kjent, og til én av de mest berømte intellektuelle i Frankrike og den vestlige verden.
Til denne lesningen føyde samtalene med Jorges antropologvenner seg, og slik gikk det til at Luisito bestemte seg for å ta opptaksprøven i antropologi, som diktaturets akademiske samarbeidspartnere hadde begrenset til et latterlig lavt antall på førti studieplasser. Han forberedte seg ikke i det hele tatt, og strøk også så det sang. Men Luis Bernardo Fondebrider skulle komme tilbake for å bli antropolog i 1983, med en ny studieplan og noen feltturer til Ushuaia i bagasjen.
Et annet unntak fra den nokså ensartede AIA-gruppen var
en mann i begynnelsen av tjueårene fra La Plata, med en intens fortid som inkluderte et tidlig militant engasjement i studentorganisasjonen til motstandsbevegelsen Montoneros, Union de Estudiantes Secundarios (UES), et brudd med denne organisasjonen som følge av uenighet om den væpnede motstandskampen, en kort deltakelse i den peronistiske motstandsbevegelsen Guardia de Hierro frem til denne ble oppløst da Perón døde, og andre eventyr i La Platas politiske og sosiale underverden. I tillegg var Darío Mariano Olmo glad i bohemtilværelsen, nattelivet i alle varianter, og arkeologi, som han i barndommen, på katolsk skole og som del av en arbeiderklassefamilie, kk tilgang på gjennom bilder og illustrasjoner i magasinet Biliken.
De siste årene på videregående kk Darío noen jobber som til sammen utgjorde en god de nisjon på ham selv: løpegutt på provinsens turistkontor, teppegutt på Teatro Lírico i La Plata, en oppgave som besto i å løpe bak sceneteppet hver gang det gikk ned for å hindre det i å gå opp igjen, og oppvaskhjelp på en bodega med ekstra mye liv og røre. Sistnevnte jobb var uforenlig med studentlivet. Dario drakk opp restene i glassene før han vasket dem opp, og når han var ferdig klokka seks om morgenen, var det i en tilstand som var alt annet enn skikket for skolearbeid.
Men han fullførte. Han mistet et år fordi han stadig kom for sent og hadde høyt fravær, men fullførte gymnaset og valgte antropologi av rent økonomiske årsaker: Med tjue fag var antropologi det korteste studiet som den gangen fantes ved det nasjonale universitetet i La Plata.
Antropologistudiet i La Plata ga en solid opplæring i arkeologi,
og Darío så muligheten til å realisere denne drømmen han hadde hatt fra barndommen. I løpet av studietiden møtte han Gustavo Politis, og de dro sammen på utgravninger i Arroyo Seco, et enormt vakkert sted som ligger i nærheten av Tres Arroyos, sør i Buenos Aires-provinsen.
Etter denne første erfaringen kk han vite at materiale fra utgravninger på Ildlandet ble bearbeidet i Buenos Aires. Det var snakk om Luis Orqueras AIA og knokkelvasken, der Pato også var. De ble umiddelbart venner.
Det gikk et par år med børsting og sortering av knokler, før
Orquera og partneren Ernesto Piana sommeren 1982 inviterte dem til å delta i arbeidet på utgravningsstedet Túnel, som var oppkalt etter estanciaen det lå på, ved Beagle-kanalens bredder.
Landskapet kunne ha vært tegnet av en kunstner, så majestetisk var det. Under Orqueras tekniske og teoretiske ledelse oppdaget de at yagaene, som på det tidspunktet nesten var utdødd som folk, hadde i seks tusen år levd med en forblø ende stabilitet, uten å endre livsstil.
Ekspedisjonene var svært godt organisert. De kom dit ombord på marinens skip. De sov i store telt og hadde nysgjerrig dyreliv i nærheten som ikke var redd dem. Det var ganske kaldt om nettene, men hele opplevelsen veide opp for ubehaget. Somrene der, sammen med venner og lærere, var det nærmeste man kom ren lykke.
Året etter, i 1983, ble også Luisito med på Túnel-eventyret, og på dette drømmestedet, med sin utsøkte symbiose av hav, himmel og land, forelsket han og Pato seg i hverandre.
Bestemødrenes lange reise
I oktober 1983, i kjølvannet av det mest brutale diktaturet landet noensinne hadde opplevd, hadde den gryende menneskerettighetsbevegelsen to enkle spørsmål med ett komplekst svar: Hva gjorde de med de forsvunne? Og hvor er de kidnappede babyene?
Falklandskrigen, den økonomiske utplyndringsplanen, sju år med mangel på politiske rettigheter, kulturell undertrykkelse og statsterrorisme hadde svekket den militære makten, men på ingen måte avviklet den. Det tok mange år å eliminere den militære komponenten fra de o entlige beslutningsprosessene. I 1983 var det fortsatt en svært lang vei å gå for å frigjøre Argentina fra folkemordernes kalde skygge.
Uten sikkerhet eller garantier, utover et forsiktig forsøk på å gjeninnføre rettsstaten formelt, mangedoblet de pårørende til de forsvunne innsatsen for å nne svar på disse to spørsmålene de frem til da hadde søkt i skjul.
I dette kollektivet av engasjerte slektninger hadde Bestemødrene på Maiplassen det kompliserte oppdraget med å lete etter ikke bare én, men to generasjoner forsvunne.
Siden 1977 hadde Bestemødrene arbeidet med hele det
statlige rettsapparatet mot seg, og de hadde bare klart å få tilbake en håndfull av barnebarna, i all hovedsak fordi de var født før bortføringene begynte, og fordi det fantes fotogra ske eller dokumentariske spor etter dem. Problemet var de barnebarna som var født i fangenskap, og som hadde fått identiteten sin stjålet ved å bli ulovlig bortadoptert, med rettsvesenets og byråkratiske etaters velsignelse.
Uten andre verktøy for hånden enn sin utholdenhet, begynte Bestemødrene en desperat jakt – på barnehjem, i barnehager, ute i gatene – på disse barna som vokste opp uten å vite hvem de egentlig var. Det fantes ikke en bestemor som ikke lette etter en gutt eller jente som lignet på sønnen eller datteren som forsvant under diktaturet. Selv om man kan tenke at en magefølelse, et instinkt, skjebnen eller hva man vil kalle det, er nok til at en bestemor gjenkjenner barnebarnet sitt, var det et fortvilende problem å bevise i retten at barnet faktisk var barn av en bestemt person, for så å gi barnet dets identitet tilbake og få ham eller henne hjem igjen.
Det var disse akutte utfordringene Bestemødrene levde med på slutten av 1970-tallet.
María Isabel «Chicha» Chorobik de Mariani var én av dem som lette etter barnebarnet sitt på den tiden. I 1976 hadde sønnen Diego blitt tatt, og svigerdatteren Diana Teruggi drept i prosessen. Datteren deres, Clara Anahí, overlevde, men ble tatt sammen med faren. Chicha begynte da å lete, og sammen med en gruppe kvinner som hadde opplevd lignende tragedier, grunnla hun Bestemødrene på Maiplassen.
Ingen institusjoner, og i hvert fall ikke de statlige, ga dem støtte. Det gjorde heller ikke kirken, selv om enkelte medlemmer av kurien, i regi av seg selv, bidro med informasjon om de forsvunne og de kidnappede barna. Av sekretæren for det militære bispedømmet, Emilio Graselli, kk Chicha høre at Anahí var i live.
I sin desperate ensomhet satt Chicha hjemme hos seg selv i La Plata en morgen i 1979, og leste en liten notis i avisen El Día om en blodprøve som hadde bevist farskapet i en familiekon ikt. Chicha mistet artikkelen på én av de mange reisene som Bestemødrene foretok etter denne oppdagelsen, og de andre bestemødrene husker ikke detaljene i saken, så vi vil aldri få vite akkurat hva som sto i notisen. Men vi vet at Chicha delte nyheten med resten av Bestemødrene i La Plata, og at alle ble begeistret over muligheten. Men uansett hvor store muligheter disse analysene åpnet for, var det mye mer komplisert enn mellom foreldre og barn: Det ville bli nødvendig å demonstrere koblinger mellom tre generasjoner, og enda verre, man måtte hoppe over én (de forsvunne foreldrene) og likevel bekrefte, og det uten tvil, forholdet mellom besteforeldre og barnebarn.
«Det var da, midt under diktaturet, at vi begynte å reise ut i verden», minnes Estela de Carlotto, en av bestemødrene fra La Plata som lot seg begeistre den gangen, og som i dag leder organisasjonen.
Med støtte fra medborgere i eksil, møtte bestemødrene leger og forskere i Frankrike, Spania, Italia, Tyskland, England og til og med Sverige på en rundreise i tolv land. Spørsmålet var alltid det
samme: Finnes det en bestemmende bestanddel i blodet som kun opptrer hos mennesker som tilhører samme familie? Hematologer og genetikere nølte, grunnet og regnet. Det var få som sa nei, selv om noen gjorde det. De este sa at de ikke visste, og ba om tid til å nne et svar. Etter hvert som behovet til disse damene med hvite skaut og stjålne barnebarn vokste, ble det internasjonale forskersamfunnet stadig mer engasjert i utfordringen.
Uansett hvor bestemødrene dro, ble de umiddelbart møtt med solidaritet, men realiteten var at det ennå ikke fantes DNA-tester for å bevise slektskap, og blodtypesammenligning var utilstrekkelig for å fastslå «besteforeldreskap».
Som en del av lete- og anmeldelseskampanjene sine foretok Bestemødrene en årlig pilegrimsreise til hovedkvarteret til Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) i Washington D.C. for å presentere sakene de jobbet med.
I 1982 så Emilio Mignone, datteren til grunnleggeren av Senter for rettslige og sosiale studier (Centro de Estudios Legales y Sociales – Cels) en mulighet for å hjelpe bestemødrene. Isabel, som bodde i USA, benyttet OAS-besøket deres til å ta kontakt med en betydelig vitenskapelig organisasjon, med ere nobelpriser blant medlemmene, American Association for the Advancement of Science (AAAS). Der ble bestemødrene tatt imot av Eric Stover, direktør for programmet for vitenskap og menneskerettigheter.
Eric var i trettiårene da, han hadde familie i Chile og hadde møtt store deler av det amerikanske forskningsmiljøet i løpet av sin tid i Amnesty International og Physicians for Human Rights, to ikke-statlige organisasjoner med prosjekter i ulike deler av verden.
I tillegg hadde Stover den spesielle egenskapen at han selv hadde opplevd det argentinske diktaturet på nært hold. Da han var ferdig utdannet i antropologi og engelsk, bestemte han seg, slik så mange romantikere gjør, for å se verden, og sammen med broren Harry la han ut på en lang reise gjennom Latin-Amerika.
Skjebnen ville det slik at han på kuppdagen 24. mars 1976 befant seg i nord-Argentina og ble fengslet for å ha utgitt seg som journalist, som på den tiden ble sett på som en opprørshandling. Han ble utsatt for grov mishandling og kjente på en stor frykt. Eric skulle aldri glemme denne lille oppvisningen i brutalitet i det erne landet.
«Mine damer, jeg vet ikke om det er mulig, men jeg skal sjekke litt rundt», lovet han Chicha, Carlotto og Nélida Navajas, grunnleggerne av Bestemødrene og organisasjonens øverste ledelse på den tiden.
Stovers første kontakt var med Cristián Orrego, en chilensk genetiker han stolte på, og som også var medlem av AAAS. Orrego visste heller ikke svaret, men han mente at dersom noen hadde et svar, eller kunne bidra til å utvikle et, så var det genetikeren Mary Claire King fra Universitetet i California, som lenge hadde arbeidet med statistikk og befolkningsgruppegenetikk.
Tilfeldighetene ville ha det til at også King hadde opplevd diktaturene i sør, da hun i 1972, som gjesteprofessor i Santiago i Chile, ble vitne til kuppet som styrtet Salvador Allende.
Bestemødrenes neste stopp var New York, der de ble møtt av Victor Penchaszadeh, en argentinsk genetiker som på grunn av sitt engasjement for folkehelsespørsmål, hadde blitt drevet i eksil
av den argentinske antikommunistiske alliansen, også den med tre A-er, men uten noen S.
Penchaszadeh tok dem med til direktøren for Blood Center, Fred Allen, som også engasjerte seg i å lete etter svar. De amerikanske og europeiske forskerne tenkte at forskningen deres ville få stor betydning dersom de kunne hjelpe disse kvinnene som lette etter barnebarna sine. For mange av dem var det første gang vitenskapen kunne brukes i et konkret menneskerettighetsanliggende.
Bestemødrenes lange reise ga resultater. Ved hjelp av analyser av genmateriale i blod og komplekse matematiske sannsynlighetsberegninger utviklet King, Orrego, Penchaszadeh og mange andre forskere «besteforeldreindeksen». Dr. King, som var en ivrig menneskerettighetsaktivist, likte å si at «det var som om Gud skapte mitokondrie-DNA for at bestemødre kunne bruke det».
Med denne formelen skulle bestemødrene heretter bevise identiteten til alle gjenfunne barnebarn. Indeksen ble tatt i bruk for første gang i Paula Eva Logares-saken i 1984. Bestemødrene hadde med sine leteaksjoner og sin utholdenhet brakt genetikken et lite skritt videre.
Ettersom det nå fantes en mulighet for å bevise barnas identitet, gjensto det å nne ut hvor de befant seg og hva som var blitt gjort med de forsvunne.
Et av de første tiltakene den første demokratiske presidenten, Raúl Alfonsín, iverksatte så snart han tiltrådte, var å undertegne lovbestemmelsen om opprettelsen av Den nasjonale kommisjonen for forsvunne personer (Conadep), som skulle ledes av
den kommunistiske forfatteren Ernesto Sabato og bestå av en gruppe «vel ansette» borgere, i henhold til kriteriene til det nye liberaldemokratiske regjeringspartiet Unión Cívica Radical.
I artikkel 2 i lovbestemmelsen ble kommisjonens funksjoner listet opp. Den første var å samle anmeldelser om ofre. Den andre var å «fastsl å skjebnen eller tilholdsstedet til de forsvunne personene, samt alle andre omstendigheter knyttet til deres tilholdssted». Conadeps tredje oppgave var å lete etter de bortførte barna.
Så snart kommisjonen startet sin virksomhet, begynte den å motta hundrevis av anmeldelser og vitnesbyrd. Det var første gang den argentinske regjeringen grep inn mot konsekvensene av statsterrorismen, men det var på ingen måte første gang den ble etterforsket. Ofrenes pårørende hadde systematisert all informasjonen de hadde klart å samle inn om diktaturets utryddelsesplan, og spredt den over hele verden for å omgå sensuren i Argentina.
I 1978, lenge før opprettelsen av Conadep, hadde Rafael Mazzella, tidligere medlem av den argentinske Frigjøringsfronten (FAL) og IT-student ved universitetet i Buenos Aires, begynt å systematisere informasjonen om de forsvunne og dele den inn etter geogra sk område i kartotekkort som et år senere skulle bli overlevert til OAS’ menneskerettighetskommisjon. Den samme databasen ble, i utvidet og forbedret stand, publisert i avisen Clarín i oktober 1983 med tittelen: Hvor skal de forsvunne stemme?
Konturene av tragedien var allerede skissert da Conadep kom til, men den institusjonelle formen kommisjonen kk, den
politiske støtten fra regjeringen Alfonsín og den o entlige informasjonsspredningen, gjorde at mange pårørende også henvendte seg til kommisjonen for å melde sin sak.
Det virkelig store ertallet meldte seg, og mengden av bevis og data bekreftet det de pårørende allerede visste: De este forsvunne som ikke ble tatt med på døds yene2, hadde havnet på kommunale kirkegårder.
Uten særlig orden eller vurderingsgrunnlag beordret rettsvesenet utgravning på femten kirkegårder i Buenos Aires-provinsen og på San Vicente-kirkegården i byen Córdoba. Resultatet av disse første undersøkelsene var lite fruktbart og ikke rent gruoppvekkende. Likene ble hentet opp med gravemaskin og spade, slik graverne gjør med foreldede graver. I tillegg blandet de knoklene sammen og mistet ting, som klær og lignende, som var knyttet til ofrene og dermed viktige bevis i retten.
Mediedekningen var også virkelig morbid, og viste hauger av knokler med representanter fra Mødrene fra Maiplassen som falt om i forskrekkelse. «Horrorshowet», som det ble kalt, tjente liten eller ingen hensikt. Rundt 300 lik ble gravd opp, og bare tre personer ble identi sert. De resterende skjelettene ble glemt i ere tiår i et hundretalls søppelsekker som var deponert hos rettssakkyndig avdeling i La Plata.
2 Døds yene – Los vuelos de la muerte: Døds yene var en utryddelsesmetode brukt under militærdiktaturet i Argentina mellom 1976 og 1983, og som gikk ut på å kaste mennesker i havet fra et y med det formål å myrde forsvunne fanger og erne bevis for forbrytelsen. Metoden ble gjennomført med velsignelse fra den katolske kirke, hvis prester ba en bønn for hver enkelt fange i forkant av yvningene.
Disse erfaringene gjorde det klart at menneskerettighetsinstansene og rettssystemet trengte hjelp til å gjøre de forsvunne om til døde, fastslå dødsårsakene og til slutt, stille gjerningsmennene for retten hvis maktforholdene tillot det.
På anmodning fra Bestemødrene bestemte Conadep seg for å be AAAS om hjelp. Stover mottok et brev undertegnet av Sabato, der han ba om hjelp til utgravningene, og antropologen rådførte seg umiddelbart med foreningens president for å nne de beste ekspertene til å danne en egen kommisjon.
«Vi må tilkalle den mest berømte eksperten innen rettsantropologi: Clyde Snow», sa forskeren uten å nøle.
Snow var gringoen som kort tid etter ba noen studenter om hjelp til å lete etter forsvunne.
