BLA I Korkøya

Gamlehuset

Det var et gammelt hus, med stor takhøyde og enorme rom. Å mane fram minnene om det krever at jeg aktiverer alle sansene, lar nervecellene finne sine egne veier, de det kun er mulig å bevege seg langs når man tenker på akkurat det. Det er sånn jeg klarer å gjenoppleve kulden fra det nyvaskede gulvet, gulvets struktur når jeg går barbeint. Jeg hører vannet som strømmer bortover terrassen når det pøsregner, den særegne lyden fra dørhammeren, latteren, stemmen til papegøyen vår som gjentar siste del av setningene våre. Jeg fremkaller fargene på de forskjellige rommene, mønstrene jeg gjettet meg fram til i den avskallede malingen på veggen ved siden av senga før jeg sovnet. Jeg ser murveggen i den endeløse gangen hvor jeg brakk kjevebeinet, bordet jeg spiste ved og hvor jeg satt og så på barne-TV, smijernssenga, porselensfigurene. Jeg hører den klaprende lyden fra skrivemaskinen jeg fra seks-sjuårsalderen

!9

aldri lot stå i fred, symaskinen til tanten min, gitaren søsteren min prøvde å få noen akkorder ut av, det evige kaoset.

Dette var tempelet vårt. Her bodde vi sammen med bestemor, storfamiliens matriark, hun som flere ganger om dagen tok imot den talløse hæren av barn og barnebarn som kom på besøk. Alt dette gjorde huset vårt til et forsamlingslokale, et sted for konfliktløsning, en familiedomstol hvor viktige avgjørelser ble tatt. Det var der jeg hørte moren min gjenta gang på gang at fra den dagen jeg ble født, befant vi oss i «spesialperioden». Jeg spurte meg alltid om hvorfor akkurat adjektivet «spesial», og jeg antok at det var den beste eufemismen de fant for å slippe å snakke om den brutale krisen som begynte etter sosialismens fall i Øst-Europa, og som overgikk den permanente krisen vi allerede hadde levd med i flere tiår.

Denne, derimot, måtte få et navn. Mangelen var så stor at det ikke holdt med «spesial», og man begynte etter hvert å snakke om «nullalternativet». Uansett så overdrev moren min litt.

Jeg ble født i 19(!, noen år før krisen kom, men det er dette som er svaret hennes den dag i dag når jeg klager over at det ikke finnes barnebilder av meg, eller jeg sier til henne at jeg ikke kan huske å ha fått en eneste gave i hele oppveksten min.

Men jeg kan likevel ikke anklage henne for at jeg aldri hadde bursdagsfester, for det var mitt eget valg. Jeg var allergisk mot både egne og andres bursdagsfester, en allergi jeg først kvittet meg med etter fylte tretti. En regressiv utvikling, muligens?

3%

Noe som imidlertid begeistret meg veldig, var å vente på det nye året. Vi hadde ikke noen julemiddag, vi snakket ikke engang om det, det eneste jeg hadde hørt om jula var en og annen historie fra moren min og tantene mine, og som i deres oppvekst handlet om gaver og mat i overflod. Likevel var jeg full av forventning de siste dagene i desember, dager som også brakte en liten dose engstelse. Rundt disse dagene var de enda strengere enn vanlig med oppmøte på skolen, og vi fikk ingen andre fridager enn den første januar og noen ganger den andre. Det største godet vi kunne oppnå, var å få fri etter lunsj på årets siste dag, noe som gjorde at jeg begynte å grue meg lang tid i forveien fordi jeg visste at jeg kom til å gå glipp av store deler av nyttårsforberedelsene hjemme.

Det politisk korrekte på den tida var å si at det vi feiret var å vente på den første januar, en ny årsdag for Revolusjonens triumf, noe som i praksis handlet om å ta imot det nye året og spise best mulig. Hvis man hadde klart å feite opp en liten gris hjemme, slaktet man den for å spise på nyttårsaften. Om mulig, grillet man den hel, og for ikke å kaste noe, grillet man i det minste en skinke og stekte resten, for det var risikabelt å fryse kjøttet med alle strømbruddene. Faren min hadde bygget to griseinnhegninger i enden av bakhagen, hvor noen purker hadde nedkommet etter å ha blitt befruktet av en eller annen galte. På Cuba bruker man også ordet galte om en uintelligent person, noe som forundrer meg siden hanngrisene

31

overhodet ikke har noe uintelligent ved seg. De vet nemlig utmerket godt hva som er jobben deres: å plante frøet sitt i den aktuelle purka. Resten overlot eierne til alle helgenene som skulle passe på at purka fikk så mange grisunger som mulig, noen som kunne selges og andre man kunne beholde for videre avl.

Hver eneste dag gav foreldrene mine dem mat, noen ganger med restene våre som på grunn av matmangelen ble stadig færre, andre ganger med rishalm eller eget grisefôr som gjorde at de la på seg raskere fram mot det store øyeblikket hvor de skulle slaktes. Slakteprosessen lærte meg masse om biologi! Den var et helt ritual: De begynte tidlig om morgenen, når slakteren kom. Han var en spesialist fra landsbyen som visste hvor i den stakkars grisen man skulle stikke inn kniven for at den skulle dø uten altfor mye hyling og lidelse.

Så varmet de opp vann i noen store beholdere over ildstedet i patioen, og når dyret var dødt la de det på et bord, og helte kokende vann over det litt etter litt for å vaske det og barbere det hvis det hadde mye bust. Og når alt var klart, åpnet de grisen og tok ut organene ett for ett: først hjertet, så lungene, leveren, innmaten, hjernen. Etterpå skar de den opp og benet ut skinker og bogstykke, som er de fremre delene av dyret, og så hodet, selvfølgelig. De skar også av en stor bit for å lage fleskesvor, og i flere dager luktet hele huset av harskt svinefett og stekt kjøtt.

3!

Det var ikke hver nyttårsaften vi hadde gris. Det var noen veldig tø)e år hvor vi spiste det vi fikk tak i. Jeg husker et år, et av de tø)este under «spesialperioden», hvor jeg spiste ris, bønner og gul løk. Moren min skjulte sku)elsen over å ikke kunne servere oss noe bedre, men for meg var det ikke så ille. På denne tida hadde løk blitt noe av det beste jeg visste.

Når det nærmet seg midnatt lagde vi en alkoholfri daiquirí, rettere sagt en slags kvasilimonade. Mennene i familien drakk nesten ikke, så det var kvinnene som måtte skride til verket og tilberede den for å ha noe å skåle i. På et eller annet tidspunkt i løpet av kvelden utvekslet vi noen små gaver – alltid innenfor en viss prisklasse, man kunne ikke bruke mer enn et par-tre dollar, avhengig av forholdene akkurat da. Gaven måtte tilpasses det de til enhver tid solgte på shoppingen i den prisklassen, sånn som for eksempel sukkertøy eller noe annet småtteri. Siden det ikke var penger til at alle kunne gi hverandre gaver, hadde vi en hemmelig venn-lek, og hver person gav noe til én annen sånn at alle fikk noe. Det var også bestandig en eller annen gærning som tok turen rundt kvartalet med en ko)ert, et nyttårsritual for å påkalle muligheten til å reise til utlandet i året som skulle komme (å reise hadde alltid stått på ønskelista til de fleste kubanere, det spilte ingen rolle hvor turen gikk, bare det var til utlandet).

For at nyttårsønskene våre skulle gå i oppfyllelse skrelte vi noen mandariner når vi hadde, istedenfor å spise druer,

33

slik vi pleide. Vi delte dem i båter og fordelte dem mellom oss når klokka slo tolv. Jeg ser meg selv stå der med lukkede øyne mens jeg nervøst prøver å velge noen passende ønsker, for jeg ville så gjerne huske dem for etterpå å kunne bekrefte at jeg hadde fått oppfylt noen av dem. Jeg kan også se for meg hvordan jeg går rundt i huset jeg har følt som mitt mer enn noe annet. Det er som å gå tilbake til utgangspunktet, til det stedet hvor jeg har vært best beskyttet, til selve fundamentet, til stedet der familietreet jeg har tegnet om og om igjen, forgreiner seg. Og på samme tid er alt dette borte. Noen er døde, andre har migrert. Til slutt var det bare moren min og jeg igjen i det enorme og stadig mer forfalne herskapshuset.

Til slutt dro vi også.

Mange år senere vendte vi tilbake, på besøk. Moren min hadde sørget for at huset ble i familien, men det var ikke lenger det samme, det ble det aldri mer. Dette var likevel ikke første gangen jeg erfarte å miste noe som hadde vært mitt. Jeg visste allerede at det fantes ting som var mine, men som jeg likevel måtte betrakte på avstand, som noe fremmed. Man narrer hjernen for at den skal slutte å betrakte noe som sitt eget, for å kunne slippe det, for å kunne fortsette.

I dag kan jeg si med sikkerhet at det er dette huset som er mitt jordiske paradis. Det er der minnene om de største gledene fortsatt bor: smaken av barndommens måltider, stemmene til foreldrene mine, alle klemmene, huden til tante

3*

María. Huset er mitt fedreland. Min tilhørighet til et land er redusert til det huset. Det er det eneste stedet og den eneste tida jeg skulle ønske jeg kunne vende tilbake til.