Taxien kjører fra reklameskiltene før jeg rekker å lese dem ferdig. De farer forbi i veikanten, det ene etter det andre. Jeg prøver å følge dem med blikket for å tyde budskapene deres, helt til de forsvinner for godt. Når jeg er ferdig med å jage ett skilt med øynene, går blikket videre til det neste, for slik å begynne en annen yktig, forgjeves jakt. Det er mørkt ute. Jeg er trettitre år gammel. Og det er første gang jeg setter min fot i et land som ikke er Cuba. På et tidspunkt lener jeg tinningen mot bilruta. Jeg kjenner hvordan hodet mitt rister. Jeg vet ikke om hodet dunker i ruta på grunn av farten, eller om det er kroppen min som skjelver av forblø else. Jeg er overveldet. Aldri før har jeg sett reklameskilt etter hverandre på den måten. Aldri før har jeg sett så mye reklame, så mye propaganda. På Cuba er den eneste reklamen og den eneste propagandaen som nnes på murene i gatene, på reklametavlene langs veiene, på TV, i radioen, i avisene og på alle plattformer som nnes, politiske budskap for «revolusjonen».
På radioen i taxien sender en sportsstasjon direkte fra søndagens kamp i den spanske fotball-ligaen. De to programlederne snakker katalansk. Det eneste jeg kjenner igjen, er navnet på klubbene og spillerne de nevner. Jeg kjører inn i Barcelona med språket deres som lydkulisse.
Jeg har tilbragt hele livet på ett sted, på én øy, levd med de samme kodene, med den samme typen mennesker, omfavnet den samme særmerkede adferden, og nå er plutselig alt borte. Ingenting av det som kvelte meg, ingenting av det som beskyttet meg, er lenger nær.
Jeg ser ut av ruta. Det lille jeg kan se, spinner i øynene mine. Det føles som om jeg er inni en virvelvind. Et ubegripelig antall barer og restauranter ligger på rekke og rad. I hver og en av dem er det folk som drikker, spiser, snakker, mange butikker er fortsatt åpne på tross av klokkeslettet, folk er ute og jogger, folk spaserer langs avenyene og kikker seg rundt. Jeg kjenner at det er et liv der. Et fremmed liv.
Jeg går ut av taxien i Barceloneta, bydelen der jeg skal tilbringe mine første ti dager utenfor Cuba. En kald vind tre er meg rett i ansiktet mens jeg ser på de trange gatene, de små balkongene og de smale bygningene. I dette øyeblikket minner dysterheten i denne delen av byen meg om gamlebyen i Havanna. Mens jeg står på fortauet og venter på argentineren som skal leie ut det syv kvadratmeter store værelset sitt til meg, fryser jeg på hendene. Det er re varmegrader. Jeg er vant til Cubas vintre med sine tjue.
Jeg går opp til leiligheten. Jeg later som om jeg lytter til argentinerens instruksjoner, for jeg begynner å kjenne at kroppen min slår sprekker. Jeg føler meg kvalm, hodet verker, jeg skjelver. Argentineren får betalt i kontanter. Så går han. Etter å ha hørt lyden av ytterdøra, setter jeg meg på senga. Jeg tar stedet i nærmere øyesyn: en ettroms med et bord og to stoler, et kjøkken med et lite kjøleskap, re glass, re tallerkener, re sett bestikk, et bad der kroppen min ikke får plass, et digitalt termometer på veggen, og senga der jeg ligger. Jeg tar av meg skoene og går barbeint bort til et av vinduene som er dekket av en hvit gardin. Jeg åpner det. På en av balkongene i bygningen overfor oppdager jeg en kvinne i femtiårene som sitter og drikker et glass vin og røyker en sigarett. Så ser jeg ned. Jeg forlater henne på terrassen til fordel for en restaurant der re personer sitter og spiser. Jeg ser ikke hva de spiser, men å være vitne til scenen gjør meg sulten. Men jeg har ingenting å spise og ingen lyst til å gå ut for å nne noe.
Et grøss fører meg tilbake til senga. En av de få tingene jeg kan huske fra alt argentineren sa, er ordet oppvarming. Jeg ser meg rundt i rommet etter apparatet som kan gi den e ekten. Når jeg nner det, tør jeg ikke slå det på, for det er identisk med en type klimaanlegg på Cuba. På Cuba, som er en karibisk øy, nnes det ikke oppvarming, så de av oss som aldri har vært noe annet sted, vet ikke hvordan det fungerer.
Mens jeg står der og bakser med ubesluttsomheten om jeg skal slå på klimaanlegget eller varmen eller apparatet som gjør begge deler, eller hva det nå er jeg har foran meg, kjenner jeg en smerte i nakken. Jeg tenker det kan skyldes den ni timer lange
yturen fra Havanna til Madrid, pluss de to timene fra Madrid til Barcelona, eller at jeg vridde nakken så mange ganger for å lese reklameskiltene langs veien. Smertene i nakken, den frosne kroppen, sulten og uvissheten om hva som skal komme, leder meg til en bekymrende tanke: Jeg har rømt fra et galehus, og nå be nner jeg meg naken i en fortapt skog.
Jeg var altfor opptatt av meg selv.
Jeg hadde fantasert om det på så mange måter at da dagen først kom, forløp den uten den høytideligheten eller storheten som jeg hadde forestilt meg. Sånn er det alltid med det jeg ønsker meg. Det er som om det å få et glimt av det på forhånd erner det emosjonelle laget fra fakta, og når det så blir realisert, er det som gjenstår den tørre hendelsen, uten substans, uten sanseladningen.
Den dagen var jeg klar over at hver eneste handling jeg foretok meg, ville være det siste jeg gjorde på lenge på den øya. Jeg var vokteren av min egen oppførsel.
Jeg ba faren min om å hente meg tidlig i sin gamle Lada, en sovjetisk bil fra 1980 som jeg hadde øvelseskjørt med for mange år siden, for å kjøre meg hjem til moren min og ta farvel med mormor og de to søstrene mine. Jeg var anspent i kroppen da jeg kom til bydelen Centro Habana. Faren min stoppet bilen på
veien for å bekjenne at han ikke stolte på at myndighetene ville la meg forlate landet.
Vi parkerte under et løvrikt tre i bydelen El Vedado. Der i skyggen sa faren min til meg at det ikke ga mening at de hadde gitt meg passet mitt, etter å ha nektet meg det så lenge, for så å nedlegge utreiseforbud på yplassen.
«Det samme tenker jeg», svarte jeg.
«Men du må være forberedt i tilfelle de ombestemmer seg i siste øyeblikk», la han til.
En mistanke som gjorde meg redd. Setningen satte i gang en tanke i hodet som vi kubanere alltid går rundt med: Det er best å ikke forsøke å nøste opp i regjeringens modus operandi, for den er det umulig å forstå. Da gjenstår det bare å handle, for ingenting avhenger av deg. Faren min ba meg om å ringe ham umiddelbart hvis jeg faktisk kom meg gjennom tollen.
«Jeg kommer ikke til å gjøre noe annet enn å vente på beskjed fra deg», sa han.
Da han var ferdig med å snakke, kjørte en politibil forbi oss.
Vi så den begge to, men vi turte ikke å si hva vi tenkte. Politibilen parkerte omtrent femti meter fra oss. To politimenn med solbriller steg ut. Vi kunne ikke se hva de så på. Faren min startet Ladaen og kjørte sakte derfra. Mens vi la politibilen bak oss, kikket vi begge i bakspeilet. Vi så hvordan de to politimennene fulgte oss med blikket.
«Jeg trodde de kom til å arrestere oss», mumlet faren min.
Vi ankom huset til moren min. Bestemor sto og lagde mat.
Storesøsteren min ryddet på rommet sitt, mens den lille nevøen
min lå på gulvet og la et puslespill. Lillesøsteren min og kjæresten hennes snakket sammen i stua. Moren min feide den indre gårdsplassen. Den timen jeg var der, gikk som en hvilken som helst annen dag. Helt til bestemor lagde ka e. Hun kom inn i stua med den på et brett med de små porselenskoppene fra karmelittnonnene. De ka ekoppene tar bestemor bare ned fra spisestuehylla når det er besøk eller når hele familien er samlet. Et sett med åtte kopper og åtte små tallerkener som hennes mor, min oldemor, kk i gave av sin far. Bestemor sier at det ikke nnes så perfekte ka ekopper i hele verden. Hver gang hun tørker støv av dem, forteller hun at oldemors far målte ngrene hennes før han kk dem laget, slik at hankene skulle få helt riktig størrelse. Ifølge bestemor rommer disse koppene «nøyaktig den mengden ka e man trenger om morgenen for å våkne og lande i det virkelige livet». På utsiden har koppene bølger i relie .
Alle satte seg rundt meg. Jeg satt og vippet i en gyngestol av aluminium. Bare faren min ble stående. Ingen sa noe. Alle stirret på et fast punkt i huset. Det eneste som kunne høres, var lyden av stolen mot gulvet. Det var som om alle ville unngå øyeblikket som nærmet seg. Flere minutter satt vi i stillhet. Bestemor så på ka ekoppen sin, gransket den ved å snu på den med de rynkete ngrene sine over bølgene i porselenshavet. Storesøsteren min satt med tomt blikk og hånda viklet inn i håret til nevøen min. Lillesøster lente hodet på brystet til kjæresten sin, og de to klet sjenert med hverandres hender. Moren min forsøkte å kse et av stolbeina. Faren min fulgte med ut av vinduet for å forsikre seg om at ingen stjal noe fra Ladaen. Jeg svelget den siste slurken av ka en og sa:
«Ok, jeg må gå.»
Jeg reiste meg. Jeg tok noen skritt mot døra uten å nå den. Jeg snudde meg rundt. Der var de alle sammen. De hadde fulgt etter meg. Den første jeg gikk bort til, var bestemor. Hun var åttitre år gammel, og det var sannsynligvis siste gang jeg kk klemme henne. Hun sa noe til meg, med tårer i øynene og en sprukket stemme jeg ikke forsto, ord jeg ikke ba henne gjenta. Jeg klemte kjæresten til lillesøsteren min, som kysset meg på kinnet. Jeg klemte lillesøsteren min, som klamret seg til halsen min i noen sekunder uten å si noe. Jeg ga storesøsteren min et kyss og en klem, og da vi skiltes, ba jeg henne ta godt vare på min re år gamle nevø. Jeg bøyde meg ned for å være på høyde med gutten. Det føltes som om kroppen min kk elektrisk sjokk. Da jeg reiste meg igjen, hadde jeg krampe i beina og veldig lyst til å gråte. Moren min, som skulle være sammen med meg dagen ut, tok meg i armen. Vi gikk ut til Ladaen. Faren min startet bilen, og jeg ville se familiens hus en siste gang. Til min overraskelse ble jeg møtt av det samme bildet som seks år tidligere, da jeg første gang ble anholdt av statssikkerhetstjenesten og tatt inn til avhør: Familien min sto ved døra, stive som trepinner, med urolige ansikter, og så på at jeg forsvant, uten å vite når de ville se meg igjen.
Noen timer senere, ved døra hjemme hos meg selv, tok jeg farvel med faren min. Det var rart. Jeg følte at han var unnvikende. Etter en klem nærmest løp han nesten ned trappene i bygningen.
I etasjen under kom det en merkelig lyd fra halsen hans, som om han hadde satt fast et stykke brød i den.
Jeg ba moren min om å bli med meg til Malecón. Å sitte på
muren og se på havet var det siste jeg ville gjøre før jeg dro til yplassen. Alle morgenene og ettermiddagene de siste ukene på Cuba hadde gått med til å sitte på den muren. Jeg ville ta farvel med byen. For bortsett fra familien min, hadde jeg ingen å ta farvel med. Alle vennene mine, fra nabolaget, fra ungdomsskolen og videregående, militærtjenesten, universitet, arbeidskollegaer, alle hadde dratt fra øya. Og de få som ennå ikke hadde gjort det, måtte holde seg unna meg for ikke å bli utsatt for de represaliene det ville medføre. Så jeg utnyttet pandemien og fraværet av turister til å oppsøke alle de klisjéfylte stedene i Havanna jeg aldri hadde besøkt. Jeg ville se dem en siste gang. På vei tilbake fra disse turene endte jeg alltid opp på Malecón, et sted som for meg var som et åndelig til uktssted. Moren min klatret opp på muren sammen med meg. Vi lot begge føttene henge og dingle. Under oss brøt havet voldsomt mot klippene. Vannet som slo mot steinene løftet gardiner av skum som kjærtegnet huden vår og etterlot smaken og lukta av salt på kroppen. Vi stirret ut i horisonten en stund, helt til hun sa at alt kom til å gå bra, vi måtte ha tro på det. Med tro mente hun det å forlate landet. Slik forsto jeg at ingen av foreldrene mine var sikre på at dagen ville komme, den jeg hadde lengtet sånn etter. Så gikk vi hjem uten å snakke stort. Jeg gikk rett på badet. Alt falt ut av hendene mine: såpestykket, håndkleet, tannbørsten, undertøyet. Jeg begynte å bli nervøs. Jeg var klar lenge før taxien skulle komme. All ventetiden gikk med til å se på klokka mens jeg gikk opp og ned i gangen og så på sirklene som var tegnet i isene. Så hørte jeg tuting. Jeg kikket ut fra balkongen og så at det var taxien. Før jeg
tok ko erten, ville jeg vite hva den kubanske statskanalen sendte akkurat idet jeg forlot Cuba. Der fant jeg et spesialprogram til minne om de sekstitre årene siden Fidel Castro og hans skjeggete hær rykket inn i Havanna. Jeg gikk ned trappene, la bagasjen i bagasjerommet på taxien og ga moren min en klem, som var ganske kort til anledningen å være.
Ved inngangen til terminal 3 på José Martí internasjonale lufthavn oppdaget jeg at en av skolissene mine hadde løsnet. Jeg knyttet den med det ene kneet i bakken. Da jeg reiste meg, kk jeg øye på statssikkerhetsagenten som vilkårlig hadde beordret min siste husarrest. Han sto på motsatt fortau sammen med en annen mann. Begge snakket i mobiltelefon. Begge så på meg. Blikkene til disse mennene boret seg gjennom meg. Jeg kjente en uro i brystet, og begynte å bli varm. Jeg kk lyst til å løpe min vei, men før jeg rakk å ta de første skrittene, stoppet jeg bevegelsen, som ble til en grov, merkelig gest. «Løpe hvor?» spurte jeg meg selv, forskrekket. Jeg grep tak i ko erten og kjente at hendene mine var gjennomvåte av svette, de skalv. Kroppen min ville løpe ut i intet. Den ville løpe fra nåtiden og over i en annen tid. Den ville endelig få ykte. Den ville løpe, selv om det ikke ga noen mening nå. For uansett hvor jeg løp, ville de følge etter meg. Uansett hvor jeg gjemte meg, ville de nne meg. For jeg befant meg på en øy der alle vet alt, alle hører alt, og der det ikke nnes en eneste mulighet til å unnslippe denne vanvittige omringningen. Den eneste måten å unnslippe innesperringen på, er å sette sammen en åte for å forsvinne i havet eller sette seg på et y. Jeg hadde vært på nippet til å gjøre det første, men hadde
ikke mot til å gjennomføre. Og nå som det andre alternativet var såpass nært, sa jeg til meg selv at det eneste jeg kan gjøre, er å beholde roen. Rolig, rolig, rolig, gjentok jeg for meg selv.
Inne på yplassen så jeg i øyekroken at de to sivilkledde agentene fulgte etter meg. De snakket fortsatt i mobilene sine. Jeg mistet dem av syne i noen minutter i køen til skranken. Jeg så dem igjen da jeg hadde fått boardingpasset mitt. Jeg gikk mot passkontrollen. På veien så jeg at de holdt øye med meg. De hadde fått selskap av tre menn til. De sto gjemt bak noen bannere med budskap knyttet til verdien av fedrelandet, suvereniteten, nasjonen, revolusjonen. Disse forkledde mennene, som skjulte seg i navnet til og bak den enfoldige kubanske nasjonalismen, gjenspeilte – uten å være klar over det – på en perfekt måte demensen som har slukt landet. Jeg ville vite om de fortsatt fulgte etter meg, så jeg mistet ko erten med vilje. Da jeg snudde meg for å plukke den opp fra gulvet, så jeg dem i ansiktet. De var like bak meg. Alle ble tvunget til å stoppe, bortsett fra én som fortsatte å gå og passerte meg på venstre side. Da hørte jeg ham si i mobilen den klassiske frasen i slike situasjoner: «Alt under kontroll». En setning han må ha slengt ut akkurat der og da for at jeg skulle høre det.
Jeg kom til en passkontroll for første gang i mitt liv. Det var bare én kvinne foran meg som ventet på tur. Jeg stilte meg bak henne. Kvinnen passerte, og jeg gikk mot skranken. Uten å si noe gjorde passkontrolløren noen bevegelser med hendene for å be meg gå bakover og stille meg bak linja som var markert på gulvet. Etter anmodningen ventet jeg et par minutter på tegn til
å komme fram, men mannen så ikke opp fra pulten, det virket som om han leste noe. Helt til han, uten et ord, igjen gjorde tegn til meg med hendene. Jeg stilte meg foran ham, og uten å gi ham dokumentene mine, sa han navnet mitt. Jeg svarte ikke. Jeg tok fram dokumentene og rakte ham dem under glasset vi hadde mellom oss. Tjenestemannen tok imot papirene og stirret meg i ansiktet, som for å si at han ikke hadde bedt om dem ennå. Han tok dem i hendene og begynte å lese. Han leste og så på meg, leste og så på meg, leste og så på meg. Dette gjentok han kanskje fem ganger. Det føltes som om han skannet kroppen min med øynene. Han løftet en telefon og snakket med noen. Det var hit jeg kom, tenkte jeg. Men så satte han et stempel i passet mitt. «Vær så god, señor.»
Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. I tillegg til nervøsiteten over å bli forfulgt av agentene, hadde jeg ingen erfaring med yplasser. Jeg så at folk la eiendelene sine i små plastkasser som rullet langs en mekanisk matte. Jeg begynte å herme etter dem. Jeg trodde at hver personlige gjenstand skulle i en kasse, så jeg brukte ganske mange av dem. Da de små kassene begynte å rulle inn i røntgentunnelen, tenkte jeg at hvis jeg ikke fulgte etter, ville de falle ned i bakken på den andre siden. Jeg ville følge etter dem langs siden av båndet uten å utsette kroppen min for den større røntgenbuen som folk må passere gjennom. En tollbetjent tok meg i hånda for å indikere at jeg også skulle skannes. Mannen forklarte at jeg ikke skulle bekymre meg, kassene kom ikke til å falle på bakken. Bak meg hadde det allerede samlet seg en kø av passasjerer som stirret forblø et på oppførselen min. Noen la
ikke engang skjul på latteren. De så på meg som om jeg var en performer. Som om alt var planlagt. Med den svette genseren klistret til kroppen som et frimerke, samlet jeg sammen tingene mine på den andre siden. Jeg skulle til å begynne å gå da jeg husket på sikkerhetsagentene. Jeg kikket meg rundt, men så dem ikke. I samme øyeblikk møtte øynene mine det dømmende blikket til en rekke tollere som holdt øye med meg. De fulgte hver eneste bevegelse, hvert eneste skritt, hver eneste gest, hvert eneste åndedrag. Med blikkene deres i ryggen gikk jeg videre.