China is not a name

China is not a name

Så snart vi kom til en elvebredd, stanset la Gringa okser og hester og vogn og smilte til oss begge. Stjærne hoppet og spratt rundt henne, hele den vesle hundekroppen dirret av hengivenhet og fryd. Med et smil krøp Elizabeth inn i vognen; selv ventet jeg fremdeles på at hun skulle gi meg lov til å følge etter henne. Det gjorde hun ikke, men straks kom hun ut med en børste og et stykke såpe. Like smilende, og med myke bevegelser kledde hun av først meg, så seg selv, løftet opp Stjærne og førte oss begge ut i elva, som ikke var like brun som den eneste jeg frem til den dagen hadde sett. Hun badet først. Huden hennes var så blek og fregnete, kjønnshårene oransje, brystvortene rosa, hun lignet en hegre, et gjenferd av kjøtt og blod. Etterpå gned hun hodebunnen min inn med såpe, det sved i øynene, jeg lo, vi lo begge. Jeg ga Stjærne samme behandling, og da vi alle var rene, ble vi liggende i vannet og plaske. Liz gikk opp før meg, hun pakket meg inn i et hvitt tøystykke, så børstet hun håret mitt, tok på meg underskjørt og kjole og fant frem et speil jeg kunne se meg i. Jeg hadde

25

aldri sett meg selv annet enn i tjernet når vannet lå nesten stille, et speilbilde omkranset av sk og siv og kreps. Jeg så meg selv, og jeg lignet henne, en señora, a little lady, sa Liz, og jeg begynte å oppføre meg deretter, og selv om jeg aldri satt med beina samlet på én side av hesten, og snart skulle ta i bruk gauchobuksene som lå igjen i vognen etter el Gringo; den dagen ble jeg lady for alltid, enda jeg red barbak som en indianer og skar halsen over på kuene med kniv.

Også navnespørsmålet ble løst denne dåpsettermiddagen. «Jeg Elizabeth», sa hun ere ganger, og på et tidspunkt hadde jeg lært meg det, Elizabeth, Liz, Eli, Elizabeta, Elisa, «Liz», hun forkortet det til Liz, og slik ble det. «Og navn du?» spurte hun på den stakkarslige spansken hun hadde på den tiden. «La China», svarte jeg; «that’s not a name», sa Liz da. «China», sa jeg sta, for det var det hun brukte når hun ropte på meg, la Negra – henne ubeistet Fierro hadde gjort enke av – og Fierro selv kalte meg China når han, som han senere sang, «ville sove som folk i kjærlighetens favn». Og når han ville ha mat eller buksene sine eller at jeg skulle gjøre i stand en mate til ham eller hva det måtte være. La China, det var meg. Liz sa at der jeg kom fra, ble alle kvinner kalt «china», men at de også hadde et eget navn. Ikke jeg. Der og da skjønte jeg ikke hvorfor hun ble så beveget, hvorfor tårene sto i de lyseblå, nesten hvite øynene. Det kan vi ordne, sa hun, uten at jeg vet hvilket språk det ble sagt på, eller hvordan jeg skjønte det hun sa, og så ga hun seg til å tråkke rundt i ring mens Stjærne hoppet i beina på henne. Brått snudde hun på hælen og så rett på meg: «Kunne du tenke deg å hete Jose na?» Jeg likte det: la China Jose na fra

26

Argentina, la China Jose na krinolina, la China Jose na er altfor god for de svina, la China Jose na går det ikke to på dusinet a’. La China Jose na var bra. China Josephine Iron var navnet hun ga meg. Da hun kom frem til at jeg i mangel på noe annet like gjerne kunne bruke navnet til ubeistet Fierro, sa jeg at jeg heller ville ha navnet til Stjærne. China Josephine Star Iron, da. Hun kysset meg på kinnet, jeg ga henne en klem, og så tok jeg fatt på den krevende oppgaven det var å gjøre opp ild og steke kjøtt uten hverken å svi eller skitne til den ne kjolen, og greide det. Den natten sov jeg inne i vognen. Det var en bedre kåk enn skuret jeg kom fra, med whisky, klesskap, skinker, kjeks, bøker, bacon, et par spritlamper; Liz fortalte hva hver enkelt av tingene het. Og det beste, det beste av alt sett fra en enslig jentunges synspunkt: to geværer og tre esker fulle med patroner.

Jeg la armene rundt Stjærne, som hadde krøllet seg inntil Liz, ga meg hen til blomsterduften deres – vi var jo nybadet, alle tre. Jeg rullet meg inn i laken som anget av lavendel; at det var dét det var, skulle jeg ikke lære før langt senere; den gangen trodde jeg alt sengetøy luktet slik. Det samme trodde jeg om teksturen i lakenene som omsluttet meg den natten og alle de nettene som litt grovt sagt og temmelig dramatisk inndelt skulle bli resten av mitt liv. Jeg kjente pusten fra Liz, en myk, krydderaktig ånde i det parfymerte sengetøyet, og der ville jeg bli liggende, synke til bunns i denne pusten. Hvordan visste jeg ikke. Slik sovnet jeg, fredfull og tilfreds, omgitt av vellukt og bomullslaken, hunden, rødhåringen og geværet.