Vognen

Vognen

Det er vanskelig å vite hva en husker, om det er det en har opplevd, eller fortellingen som i årenes løp er blitt skapt og gjenskapt, pusset og slipt som en diamant, og som altså skinner, men som er like død som en stein er død. Hadde det ikke vært for drømmene, disse marerittene hvor jeg atter en gang er en skitten, barbeint liten jente som ikke eier annet her i verden enn noen llete klær og en søt liten hund, om det ikke var for trykket jeg kjenner i brystet, som får halsen til å snøre seg sammen de sjeldne gangene jeg drar til byen og ser en mager, bustete og uttrykksløs liten unge, om det til syvende og sist ikke var for drømmene og rystelsene som hjemsøker denne kroppen, ville jeg neimen ikke ha visst om det var sant, det jeg nå skal fortelle dere.

Hvem vet hva slags ukjent landskap som speilte seg i Elizabeth. Kanskje var det ensomheten. Fremfor seg hadde hun to oppgaver: redde mannen sin, el Gringo, og ta hånd om estanciaen han skulle forpakte. Hun kunne trenge noen til å oversette, ha en med seg i vognen som sa ting som de var. Det lå nok noe

17

der, men jeg tror ikke det var det eneste. Jeg husker blikket hennes den dagen: Lyset jeg så i de øynene, åpnet døren til verden for meg. Hun satt med tømmene i hånden, var på vei et sted uten riktig å vite hvor hun skulle, i en vogn som rommet madrass og sengetøy, tekanne og kopper, bestikk og underskjørt og en masse annet jeg ikke ante hva var. Jeg stanset og så opp på henne med samme tillit som Stjærne pleide å se på meg med når vi streifet rundt ute på sletta, eller slettene; slettelandet var jo likt overalt, så hvordan visste du om det skulle omtales i entall eller ertall? Med tiden ble det avklart likevel: De begynte å telle da gjerdetrådene og jordeierne kom. På den tiden var det ikke slik, eiendommen til jordeieren var et helt univers som ingen rådde over; vi ruslet over enga, og iblant så vi på hverandre, den vesle hunden min og jeg, og han hadde denne tilliten som dyr har – i meg fant Stjærne en sikkerhet, et hjem, noe som bekreftet at han ikke ville bli overlatt til vær og vind. Og slik var det jeg selv så på Liz, som en hundevalp, med den forrykte vissheten om at bare hun sendte meg et bekreftende blikk tilbake, ville det ikke lenger nnes noe å være redd for. Og det kom et ja fra den rødhårede kvinnen, hun som var så gjennomsiktig at en kunne se blodet yte i årene hennes når hun var glad eller sint for noe. Senere skulle jeg se det samme blodet stivne av skrekk, bruse av begjær eller få ansiktet hennes til å gløde av hat.

Stjærne og jeg steg opp i vognen, hun gjorde plass til oss på bukken. Dagen var i ferd med å gry, og lyset sivet gjennom skyene. Det duskregnet, og idet oksene satte seg i bevegelse, var verden blek, men gyllen. De ørsmå regndråpene ble ført av gårde

18

med den lette vinden, og gresset der på enga var grønnere enn noensinne. Idet regnet tiltok i styrke, var det som om alt glitret, også de mørkegrå skyene; det var opptakten til et nytt liv, et skinnende tegn. Badet i lys la vi i vei. «England», sa hun. Og fra da av var det lyset England for meg og het light.