Det var lyset

Det var lyset

Det var lyset. Valpen skinte der den hoppet rundt mellom de såre, støvete potene på de få hundene som var igjen der borte. Fattigdom hemmer veksten og gir revet skinn, risper langsomt opp sine avkom, får huden deres til å tørke ut og sprekke, påtvinger dem en gitt morfologi. Valpen, derimot, var foreløpig upåvirket av dette, den sprudlet av glede over å være til, utstrålte et lys som var uberørt av den triste dunkelheten i en fattigdom som – så mye er sikkert – fremfor alt besto i mangel på ideer.

Vi sultet ikke, men alt var støvete og grått, så skittent at jeg ved synet av valpen umiddelbart visste hva jeg ville ha: noe som skinte. Det var ikke første gang jeg så en slik liten skapning; jeg hadde jo selv satt barn til verden, og sletta var heller ikke fullstendig blottet for glans. I regnet glitret den og livnet til enda den sto i fare for å drukne, den var ikke lenger like at, men bølget av korn, indianertelt, berusede indianere, tilfangetatte kvinner som nå var fri, og hester som svømte med gauchoen sin på ryggen mens doradoene vaket i nærheten, hurtige som lyn før de for-

11

svant ned i dypet, mot midten av vannveien som ommet over. Og i hver minste lille dråpe av denne elva som åt seg innover sine bredder, var det noe av himmelen som speilte seg, og det kjentes nærmest uvirkelig å se alt dette, hvordan hele verden tumlet rundt og ble ført av gårde med den mudrete strømmen som rant sakte fremover, snodde seg hundrevis av kilometer i retning havet.

Først var det mennesker, hunder, hester og kalver som kjempet imot de kvelende, fortærende kreftene, det morderiske vannet. Noen timer senere var krigen over, og den fortapte horden øt nå både i lengden og i bredden, tøylesløs som elva selv, krøtterne ble snarere slept enn drevet nedover strømmen, sauebukker og annet fe duppet rundt med beina i været, fremover, nedover, bakover, som snurrebasser med horisontal akse, de drev av sted i hastig trengsel, var spill levende da de gikk uti, men endte ferden som en haug med råtnende kjøtt. Det var en od av kyr i et rivende, horisontalt fall – elvene faller slik der jeg kommer fra, i en druknende fart, og med det vender jeg tilbake til støvet som gjorde alt så dunkelt i utgangspunktet, og lyset fra hundevalpen jeg så som om jeg aldri før skulle ha sett en valp, og som om jeg aldri skulle ha sett de svømmende kyrne eller den glinsende huden deres, og heller aldri sletta, som lyste som en våt stein i formiddagssola.

Jeg så hvordan valpen skinte, og siden har jeg ikke gjort annet enn å søke den samme glansen selv. For å ta det første først så beholdt jeg valpen. Jeg kalte den Stjærne, og det heter den fremdeles, enda jeg selv har skiftet navn. Nå heter jeg China, Josephine Star Iron og Tararira. Fra den tiden har jeg bare beholdt – i oversatt form – Fierro, som ikke engang var mitt eget

12

navn, og Star, som jeg valgte da jeg valgte Stjærne. Hva jeg het? Jeg hadde jo ikke noe navn. Foreldreløs kom jeg til verden, hvis nå det går an; som om det var gresset med olette blomster som hadde forløst meg, dette gresset som tok av for pampasens råskap. Slik tenkte jeg når hørte det evinnelige «en skulle tro du var født av ugress» til kvinnen som oppdro meg, la Negra som ubeistet Fierro – mannen min – og kniven hans gjorde enke av. Kanskje var han så full at han ikke så klart og drepte el Negro fordi han var svart, fordi han kunne, eller kanskje – og jeg liker å tro at det hadde seg slik – drepte han ham for å gjøre la Negra til enke, hun som mishandlet meg halve barndommen, som om jeg var slaven hennes.

Det var jeg også: la Negras slave halve barndommen, og så, like etter, ble jeg skjenket til den syngende gauchoen i hellig ekteskap. Jeg tror el Negro tapte meg i et slag kort en kveld de satt og drakk sukkerbrennevin i den falleferdige kramboden, og trubaduren ville ha meg med det samme. Da han så hvor ung jeg var, ville han gjøre regning med tillatelse fra høyere makter, et sakrament for å kunne kaste seg over meg med Guds velsignelse. For meg var Fierro en byrde; før jeg fylte orten, hadde jeg gitt ham to sønner. Da de kom og hentet ham – og de tok med seg praktisk talt hver eneste mann i denne armodsgrenda som ikke hadde så mye som egen kirke engang – var jeg like overlatt til meg selv som jeg vel bare har vært som nyfødt, alene i en dyrisk ensomhet, for på pampasen er det bare dyrene imellom at visse avstander kan overkommes: Et lyshudet barn falt ikke uten videre i en svart kvinnes hender.

13

Da de hentet råtampen Fierro og alle de andre, tok de også med seg gringoen fra «Inca la perra», som den spøkefuglen skulle synge senere, og i et forsøk på å få mannen sin tilbake ble denne rødhåringen, Elizabeth – navnet skulle jeg få vite senere og huske for all ettertid – værende i landsbyen. Det var ikke med henne som med meg. Jeg tenkte aldri på å følge etter Fierro og langt mindre på å holde kustus på de to sønnene hans. Jeg følte meg fri, jeg kjente hvordan det gradvis løsnet, det som hadde holdt meg bundet, og jeg etterlot barna hos den gamle landarbeideren og kona hans som var blitt igjen på estanciaen. Jeg løy og sa jeg skulle ut for å redde ham. For min egen del spilte det ingen rolle om faren deres kom tilbake eller ikke; jeg var rundt orten år gammel og hadde vært hensynsfull nok til å la ungene bli igjen hos et par snille gamlinger som tiltalte dem ved navn når de snakket til dem, langt mer enn noen hadde gjort for meg noen gang. Det var mangelen på ideer som hadde holdt meg igjen, uvitenheten. Jeg var ikke klar over at jeg kunne bevege meg fritt, innså det ikke før friheten var min og jeg ble respektert nesten som en enke, som om Fierro skulle ha ofret livet under en heltedåd. Til og med bestyreren kondolerte en av de dagene, mine siste dager som china, der jeg lot som om jeg led, men var fylt av en lykke så boblende at jeg løp de mange kilometerne fra grenda til bredden av den brune elva, kledde meg naken og ropte av glede mens Stjærne og jeg plasket rundt i gjørma. Jeg burde ha hatt mine mistanker, men det var ikke før langt senere jeg kk vite at det var bestyreren selv som hadde satt opp listen over gauchoer som ble utskrevet til militærtjeneste. Han hadde sendt den

14

til eieren av estanciaen, som så hadde sendt den til dommeren. Den uslingen av en mann jeg hadde, Fierro – en sjarlatan av de sjeldne – nei se, det sang han aldri et ord om.

Hadde jeg visst det, ville jeg ha sagt dem så mange slags takk, men det ble det ikke tid til. Ene og alene på grunn av fargen hennes – jeg hadde ikke sett mange hvite, og jeg næret et håp om at hun kunne være en slektning – steg jeg opp i vognen til Elizabeth. Kan hende kjente hun det på samme vis, for hun gjorde plass til meg, som hadde manerer dårligere enn et muldyr, mindre oppdragelse enn valpen som var med meg. Hun sendte meg et mistenksomt blikk og rakte meg en kopp med varm væske og sa «tea», som om hun forutsatte at jeg ikke kjente til ordet, og det gjorde jeg jo ikke heller. «Tea» sa hun, og på spansk lyder det som om noen vil gi deg noe, «a ti» – til deg – en dagligdags seremoni på engelsk, og slik lærte jeg det første ordet på dette språket som kanskje kunne ha vært morsmålet mitt. Og det er te jeg drikker på en dag som denne, da omgivelsene synes truet av et voldsomt mørke, av rasende drønn som ikke er annet enn en av de mange stormene som får denne elva til å bølge.