Det var lyset
Det var lyset. Valpen skinte der den hoppet rundt mellom de såre, støvete potene på de få hundene som var igjen der borte. Fattigdom hemmer veksten og gir revet skinn, risper langsomt opp sine avkom, får huden deres til å tørke ut og sprekke, påtvinger dem en gitt morfologi. Valpen, derimot, var foreløpig upåvirket av dette, den sprudlet av glede over å være til, utstrålte et lys som var uberørt av den triste dunkelheten i en fattigdom som – så mye er sikkert – fremfor alt besto i mangel på ideer. Vi sultet ikke, men alt var støvete og grått, så skittent at jeg ved synet av valpen umiddelbart visste hva jeg ville ha: noe som skinte. Det var ikke første gang jeg så en slik liten skapning; jeg hadde jo selv satt barn til verden, og sletta var heller ikke fullstendig blottet for glans. I regnet glitret den og livnet til enda den sto i fare for å drukne, den var ikke lenger like flat, men bølget av korn, indianertelt, berusede indianere, tilfangetatte kvinner som nå var fri, og hester som svømte med gauchoen sin på ryggen mens doradoene vaket i nærheten, hurtige som lyn før de for11
