Terje Gimnes
Produksjon av kalkmørtel
Bakgrunn Da NDR startet gjenreisingen av Nidarosdomen på slutten av 1800-tallet, ble det brukt sementmørtel til oppmuringen. Den gangen var sementen en relativt ny oppfinnelse, som man hadde stor tro på. I dag ser vi imidlertid at moderne sementmørtel er skadelig for murverket. Sementen er altfor hard. Den tolererer ikke naturlige bevegelser i murverket, noe som fører til oppsprekking. Sementfugene slipper ikke ut fukt. Resultatet av dette blir blant annet frostsprengning. Hvis man ser nøye på murverket på utsiden av Nidarosdomen ser man at de nyere delene av katedralen, hvor det er murt med sementmørtel, har store skader, mens det originale murverket fra middelalderen er godt bevart. Siden tidlig på 2000-tallet, har vi derfor i stadig større grad valgt å bruke kalkbaserte mørtler. Kalk har vært brukt til produksjon av mørtel i ca. 10 000 år. Kalkmørtel ble også brukt da Nidarosdomen ble bygget i perioden fra ca. 1070 – 1300. I dag finnes det flere kommersielt framstilte typer kalkmørtel å velge i, men ingen av disse er ideelle til bruk på Nidarosdomen. I forbindelse med gjenoppmuringen av Kongeinngangen – det største pågående restaureringsprosjektet ved Nidarosdomen – har vi forsket oss frem til en mørtel som vi mener er egnet for muring på domkirka. Brenning og lesking Et viktig mål med fremstilling av kalkmørtel er å finne en mørtel som har lignende egenskaper og kvaliteter som de opprinnelige mørtlene som ble brukt på Nidarosdomen. Det er viktig å ha kunnskap om hele prosessen og om alle materialene i mørtelen; kalkstein, sand og pozzolaner. Kalksteinen kan imidlertid ikke brukes som den er, men
40
må brennes for å omdannes til kalsiumoksid, eller brent kalk som vi kaller det. I form av brent kalk har kalkstein evnen til å leske seg med vann, noe som er nødvendig for å produsere mørtel. I de senere år har vi brent kalk selv for å tilegne oss kunnskap om denne prosessen. I 2016 bygde vi en kalkovn til dette formålet. Til bygging av kalkovnen ble det benyttet moderne byggematerialer som betong, armering, fabrikkproduserte betongkummer, ildfast stein, varmebestandig glass og stål. Dette var ment som et eksperiment for å finne den ideelle konstruksjonen på ovnen i forhold til størrelse, utforming og bruk. Vi ser etter flere gangers bruk at ovnen fungerer etter forventningene. Vi har gjennom dette prosjektet fått mye nyttig kunnskap som vi kan ta med videre dersom vi i fremtiden ønsker å bygge en mer autentisk middelaldersk kalkovn. (Fig. 1) Siste kalkbrenning ble gjennomført i mars 2020. En kalkbrenning gjøres på følgende måte: Ovnen blir lastet opp med ca. 1 m2 kalkstein. Steinene er på størrelse med en knyttneve. Det blir etablert luftekanaler gjennom steinmassene ved å sette inn tre til fire trestokker på høykant, som etter hvert brenner opp og danner luftekanalene. Dette for å sikre god trekk under fyringen og for å lettere holde riktig temperatur. Det blir lagt en leirekant på toppen av brennkammeret, for å tette mellom pipehatten og brennkammeret. Dette blir gjort for å unngå falsk trekk og for å få pipehatten til å stå stødig under brenningen. Vi fyrer med tørr furuved, noe som gjør det enkelt å holde en jevnt høy temperatur. Etter opptenning prøver vi å holde temperaturen svakt stigende de første timene. En stigning på ca. 100 C˚ i timen er
