av Kongeinngangen?

Espen Sørburø

Hvordan har vi arbeidet med oppslag, mal og dokumentasjon ved restaureringen av Kongeinngangen?

Kongeinngangen, en kort historie Kongeinngangen er en overbygget, hvelvet forhall på korets sørfasade, og er en av de rikest dekorerte delene av Nidarosdomen. Den ble opprinnelig bygget på 1240-tallet. Den ytre «hovedbueåpningen» ble trolig murt igjen en gang i senmiddelalderen, av ukjente årsaker. Kanskje kan dette ha skjedd i forbindelse med stabilitetsproblemer etter brann og hvelvkollaps i koret?

Kongeinngangen blir nå restaurert for fjerde gang. Første gang var i 1870-årene, da forhallen ble helt demontert og gjenoppbygd med store mengder kleberstein av svært dårlig kvalitet. Gjenmuringen av åpningen ble fjernet, og det samme ble minst tre jernstag som spente over åpningen i hovedbuen og inn til korveggene1. Den enkle gavlen ble også erstattet av en høyere, dekorert gavl med rosevindu og spir. (Fig. 1 og 2)

Siden denne første restaureringen (trolig også tidligere) har Kongeinngangen lidd under stabilitetsproblemer og oppsprekking av murverket. Mange av problemene kan tilskrives den dårlige steinkvaliteten fra starten av restaureringen, samt bruk av sementmørtel. En restaurering av mindre skala ble foretatt i 1920-årene. På 1950-tallet ble omtrent halve Kongeinngangen demontert blant annet grunnet store sprekker i gavl og hvelv. Hele gavlen og deler av sideveggene ble plukket ned til et lite stykke ovenfor toppen av hovedbuen. Halvparten av hvelvet i forhallen ble også demontert og bygget opp igjen.

Fig. 1: Kongeinngangen før restaureringen. Tegning av Franz Wilhelm Schiertz. The King’s Entrance before the restoration. Drawing by Franz Wilhelm Schiertz.

Fig. 2: Kongeinngangen i 2010, før nåværende restaurering. The King’s Entrance in 2010, before the current restoration.

1 Vi gjeninnfører disse jernstagene i vår nåværende restaurering, for å ta opp eventuelle strekkrefter fra bue og hvelv.

Den nåværende restaureringen, så langt… Den pågående, store restaureringen av Kongeinngangen har vært planlagt siden 1990-tallet. De synligste symptomene på at nok en restaurering var nødvendig var de bulende og deformerte hovedpilarene ved bueåpningen, store sprekker på opptil flere centimeter i veggene og ikke minst den voldsomme forvitringen av klebersteinen fra 1870-tallet. Etter årevis med planlegging og dokumentasjon var vi i 2011 klar til nok en total demontering. Denne ble fullført i 2015, og året etter startet gjenoppbyggingen. Ved utgangen av årets mursesong (2020) har restaureringen nådd rosevinduet i gavlen.

De tre foregående restaureringene har endret portalens geometri og bæreevne. Grunnen til dette er utskifting av stein og delvise demonteringer i en deformert konstruksjon. Kongeinngangen er som et komplekst 3D-puslespill bestående av både middelaldersk murverk og ulike restaureringers tilføyelser og endringer. Dagens restaurering vil gå over en tidsperiode på over ti år. Det er et voldsomt arbeid å demontere mer enn 1500 steiner for så å bygge det hele opp igjen. Omtrent 600 nye steiner er hugget, og 600 har blitt reparert/konservert. 300 steiner vil bli gjenbrukt uten behov for reparasjoner eller utskiftning.

Den følgende teksten gir en kort oversikt over planlegging og dokumentasjon før og under demontering. Videre skal vi se på det omfattende arbeidet med oppslag og mal, og beskrive hvordan dette arbeidet er uunnværlig i restaureringsarbeidet.2

Forarbeid Kongeinngangen er en bygningsdel med avansert geometri, og på grunn av mange restaureringer og dårlig steinkvalitet har konstruksjonen gradvis blitt svekket og deformert. Dette har ført til høy kompleksitet på problemstillingene i restaureringen. De opprinnelige middelalderske byggetegningene eksisterer ikke, og 1870-tallets bevarte tegninger gir inntrykk av å være byggetegninger helt til man studerer de nærmere. Da oppdager man at de er utkast og idéer.

Det er foretatt mange kartlegginger av Konge- inngangen de siste 20 årene. De tar bl.a. for seg restaureringshistorie og steinhuggermerker, sprekker og skadet/forvitret stein, ulike steintyper og opphavssted/steinbrudd og nummerering av alle synlige steiner med et unikt referansenummer. Dokumentasjonen er hovedsakelig registrert på todimensjonale tegninger, som viser de ulike fasadene på portalen. Disse tegningene kan kun gi oss informasjon om overflaten til den deformerte bygningsdelen slik den eksisterer før demontering. (Fig. 3)

Fig. 3: Utsnitt fra område ved rosevinduet på Kongeinngangen som viser steinenes unike referansenummer. Primært er tegningen benyttet til steinkartlegging. Oransje er Grytdalstein fra 1870-tallet, og de grønne steiner fra 1950-tallsrestaureringen. Section near the rose window shows the naming of the stones. The primary function of this drawing is to document the provenance of the stones. The orange coloured are the poor quality Grytdal stone, and the green colour represent the stone quarried for the 1950’s restoration.

At hele Kongeinngangen skulle demonteres var ingen enkel beslutning å ta, men med bakgrunn i synlige skader og de gjennomførte kartlegginger så man at dette var nødvendig. Det var ikke

2 Ordet «oppslag» beskriver her prosessen å gjøre en fullskala arbeidstegning som en del av prosessen med å lage en mal. Oppslaget blir gjerne gjort på et tegnegulv eller lignende.

Fig. 4: De grunne forblendingssteinene og den bakenforliggende oransje Grytdal-steinen vises godt her på Kongeinngangens sør-østlige pilar. The shallow ashlar stones and the orange Grytdal stones behind are clearly visible on one of the pillars of the King’s Entrance.

ønskelig å utføre nok en «førstehjelps-restaurering» og overlate de uunngåelige større problemene til neste generasjon.

Kleberstein og sementmørtel Kleberstein fra Grytdal har vist seg å være av dårlig kvalitet, da den inneholder aggressive sulfider som får steinen til å svulme opp og forvitre svært raskt 3. Denne ble mye brukt på slutten av 1800-tallet, og omtrent halvparten av steinene i portalen er fra Grytdal. Den dårlige klebersteinen, kombinert med den harde sementmørtelen som ble brukt i de tre foregående restaureringene, har forårsaket mange av problemene med portalen. På 1920- og 1950-tallet ble de ytterste delene av de mest forvitrede Grytdal-steinene hugget av fasaden for å erstattes av grunne forblendingsstein. Effekten var kun kosmetisk da de store steinene fortsatte å forvitre bak fasaden. Dette har svekket forbandet mellom steinene ytterligere og trolig forverret portalens evne til å bære sin egen vekt. (Fig. 4)

Kongeinngangen har kanskje i utgangspunktet hatt et for spinkelt design til å tåle de utskytende kreftene fra hovedbuen og hvelvet, og dette kan være grunnen til at hovedbuen i sin tid ble murt igjen. Jernstagene, som kan være fra den opprin-

3 Grytdal-steinen kommer fra et brudd på gården Grytdal ved Rognes i Gauldalen. Mer informasjon om Grytdal-steinen kan man finne hos Norges Geologiske Undersøkelse (NGU) på Internett, eller i Per Storemyrs «The Stones of Nidaros. An applied Weathering Study of Europe’s Northernmost Medieval Cathedral», Trondheim 1997.

nelige byggingen, ville fungert som strekkstag for å motvirke de horisontale kreftene i en spinkel konstruksjon, men de ble fjernet i den første res- taureringen i 1870-årene. Den harde sementmørtelen som ble benyttet i tidligere restaureringer har nærmest limt steinene sammen, og kan kanskje krediteres for å ha hindret portalen i å kollapse. Dessverre har sementmørtelen også påført skade med sin evne til å holde på fuktighet i murverket, noe som er en dårlig egenskap i vårt klima. Videre har den svært harde og ufleksible sementmørtelen i mange tilfeller skadet stein i forbindelse med bevegelser i bygningen. Lim-effekten av sementmørtelen til den relativt myke klebersteinen har også gitt oss en ekstremt krevende demonteringsprosess, da det har vært svært vanskelig å ikke påføre ytterligere skade på klebersteinene.

Reetablere kompetanse på oppslag- og malfremstilling Før demontering trengte vi å øke bygghyttens kompetanse i å gjøre oppslag og å produsere maler på en best mulig måte. Etter at den store gjenoppbyggingen av skipet og vestfronten ble avsluttet i siste halvdel av 1900-tallet, hadde vår kunnskap i å gjøre kompliserte oppslag gradvis forsvunnet. Dette ble tydelig da vi jobbet med korets sørfasade i årene 2000–2010. Vi møtte da stadig på problemer under gjenoppmuringen av demonterte områder, grunnet både dårlig dokumentasjon og dårlig oppslag- og malfremstilling.

Kongeinngangen er langt mer komplisert enn noe annet vi har jobbet med på korets sørfasade. Det var ingen tvil om at vi måtte forbedre dokumentasjonsteknikkene våre og ferdighetene i det å gjøre oppslag og å produsere maler til steinhuggerne. I starten av denne prosessen hadde vi noen uvurderlige arbeidsutvekslinger med bygghytten York Minster Works Department i England, hvor oppslag- og malmaker Dr. John C.E. David delte av sin store kunnskap.

Det er viktig å påpeke den fullstendige involveringen håndverkerne (restaureringsteknikerne) ved NDR har i beslutningsprosessene. Murere og steinhuggere har en sentral rolle i planlegging og gjennomføring av dokumentasjon, oppmåling, tegning, oppslag- og malproduksjon. Dette fungerer meget bra fordi man har en nærhet til materialet og erfaring til å forutse hvilken type planlegging og dokumentasjon som er nødvendig.

Det er mureren som til slutt må løse de praktiske problemene som kan oppstå etter avgjørelser tatt tidligere i restaureringsprosessen. Det er ikke uten videre tydelig for noen som ikke har erfaring med muring å se hva som er viktig å planlegge og dokumentere for mureren. Når bygningsdelen er demontert, kan det være for sent å ta gode avgjørelser dersom den riktige dokumentasjonen ikke ligger til grunn. Oppslag- og malfremstilling vil sannsynligvis bli bedre utført om den gjøres av steinhuggere med erfaring i muring. En person som ikke er steinhugger eller har inngående kjennskap til prosessene med å bearbeide stein, vil ikke så lett kunne forutse hva som kreves av en mal for å gi nødvendig informasjon til steinhuggeren.

Fastpunktsystemer for måling, tegnegulvet på oppslaget og mestermalen Over tid har bevegelse i konstruksjonen og tidligere restaureringer deformert Kongeinngangen fra dens opprinnelig tiltenkte form. Proporsjonene er ikke lenger symmetriske, veggene er ikke loddrette eller jevne lenger. En så rikt dekorert og kompleks forhall krever omfattende dokumentasjon slik at en får registrert så mye informasjon som mulig før demontering. Alle bygninger må planlegges fra fundamentnivå; selv en bue eller hvelving høyt oppe i en struktur må planlegges inn allerede i fundamentet. Å finne byggmesterens/arkitektens opprinnelige intensjoner uten å ha de originale tegningene eller målene, er svært viktig og krever et omfattende detektivarbeid.

For å måle og dokumentere deformasjonene og dimensjonene til Kongeinngangen før demontering, ble det etablert et målesystem av fastpunkter. Dette brukes gjennom hele prosessen: fra den opprinnelige dokumentasjonen før demontering, til overføring av målingene til tegnegulvet på opp-

slaget og til slutt under gjenoppmuringen av den demonterte portalen. På utsiden av Kongeinngangens sokkel ble et midlertidig fundament av lettbetongblokker murt opp, og aluminiumsskinner ble boltet til toppen av disse. De nøye posisjonerte horisontale skinnene, i form av bokstaven ”E”, brukes som en gitter-referanse å måle ut fra. Et laserinstrument montert på en liten vogn, kan deretter flyttes til hvilken som helst målsatt posisjon på disse skinnene for å registrere en tredimensjonal måling av bygningen. (Fig. 5)

Fig. 5: Fastpunktsystemet før demontering. Aluminiumsskinnene er her representert i blått og laseren og laser-linjene i rødt. Tegning av Espen Sørburø. The fixed point measuring system before the dismantling. The aluminium rails are represented in blue and the laser and laser lines in red. Drawing by Espen Sørburø.

I motsetning til en tradisjonell byggeprosess der tegninger ligger til grunn, måtte vi i dette prosjektet lage tegninger ut fra tolkninger av eksisterende bygg. Vi har derfor etablert et verksted der vi kan gjøre oppslag og arbeidstegninger i full skala. På loftet over steinhuggerverkstedet ble det bygget et tegnegulv på syv ganger syv meter. Fastpunktsystemet samt alle målene av Kongeinngangen før demonteringen ble her overført til tegnegulvet. Slik kunne vi produsere tegninger i full størrelse av plan, snitt og fasader, måle høydereferanser og avsløre alle deformasjoner i konstruksjonen. (Fig. 6)

Selv om vi utarbeidet god dokumentasjon av Kongeinngangen før demontering, ville ikke denne hjelpe oss videre uten mye bearbeiding. Vi eliminerte alle deformasjoner og skjevheter i den eksisterende portalen for å rekonstruere byggmesterens opprinnelige grunnplan. Fra dette kunne vi konstruere millimeternøyaktige byggetegninger – en mestermal – beregnet på produksjon av maler for nyhugging av stein og ikke minst med tanke på gjenoppmuringen. Den er en forenklet versjon av inngangen, strippet for dekorelementer og basert på gjennomsnittsmål. Alle steiner, både nye og gamle, må passe inn i mestermalen. (Fig. 7)

Fig. 7: Tegnegulvet på oppslaget. Her ser vi også understøttingene som blir brukt under demontering og gjenoppmuring av hovedbuen. The tracing floor in the setting-out workshop. The centerings for the main arch is laid out on the master templet.

Slike fullskala tegnegulv brukes som regel ikke lenger i nybygging, da digitale tegninger (DAK/ CAD) dominerer fullstendig. Disse er selvsagt overlegne i forhold til de tradisjonelle teknikkene når det gjelder å prosessere store mengder data og ikke minst ved revisjon og endring av tegningene. Den tradisjonelle metoden har likevel sine fordeler, og det er ingen grunn til ikke å benytte seg av begge verktøy. Et tradisjonelt tegnegulv for å gjøre

Fig. 6: Mestermalen på oppslagets tegnegulv. The master templet as drawn on the tracing floor.

oppslag gir en annen nærhet til materialet, målene og proporsjonene man jobber med. Man jobber i full skala gjennom hele prosessen.

Oppslag ble også ble brukt i middelalderens katedralbygging, hvor tegninger i full skala ble risset i en overflate, ofte av gips eller kalkmørtel. Dette var byggmesternes arbeidstegninger, og alle mål og maler ville da blitt tatt fra denne. I Nidarosdomens søndre vestfronttårn er selve kirkeveggen benyttet som oppslag. Her finner vi innrissede spor i klebersteinen, trolig fra siste halvdel av 1200-tallet. Denne er mest sannsynlig en arbeidstegning for vinduene i sideskipet. (Fig. 8)

Demontering Murerne og steinhuggerne som demonterte Kongeinngangen lagde en nedskalert plantegning av hvert skift (lag) med stein før de ble demontert. Tegningene gir svært viktig informasjon ettersom de dokumenterer murkjernen, som ikke er synlig før demontering. Denne informasjonen er uvurderlig for oppslagsverkstedet, ved produksjon av nye steiner og ikke minst i gjenoppmuringen. Alle tegninger, foto og registrerte mål gjort under demonteringen er av vital betydning under gjenreisningen. (Fig. 9)

Fig. 8: Det middelalderske oppslaget fra søndre vestfronttårn. Oppmålt av Henning Grøtt og Espen Sørburø. The medieval tracing on the wall in the west front tower.

Fig. 9: Utsnitt av skalert dokumentasjonstegning av skift 7 gjort under demonteringen. Tegnet av Johannes Klem. Section of scale documentation drawing of course 7 made during the dismantling. A drawing like this exist for every course. Drawing by Johannes Klem.

Hver stein er forskjellig, noen veier et halvt tonn og andre veier bare en halv kilo, men hver stein er viktig for den ferdige portalen. Som nevnt tidligere fikk alle steiner et nummer før demontering. Når de nummererte steinene ble demontert, ble de fotografert, målt og midlertidig tilstandsvurdert. De ble deretter plassert på en nummerert pall.

Database All nødvendig informasjon om hver stein ble registrert i Kongeinngangens database. Denne gir oss mulighet til å søke og finne informasjon om en gitt stein. Fra hvilket steinbrudd kommer den? Har den blitt restaurert? Hvem restaurerte steinen, hvorfor ble den reparert og hvilke metoder ble brukt? Databasen viser også tegninger, foto og mål som ble tatt før og under demontering på stillaset, og gjør oss i stand til å se den fullstendig historien til alle demonterte steiner gjennom hele restaureringsprosessen. Databasen kan brukes på nettbrett, smarttelefon eller på en stasjonær datamaskin. Databasen har mange muligheter og tilpasses ulike oppgaver. Nye funksjoner kan implementeres etter hvert som behov oppstår. Denne dokumentasjonen vil forhåpentligvis gi god informasjon til fremtidens restaureringsarbeidere omkring våre valg av metoder og materialer.

Kartlegging og vurdering av hver stein Å lage én eller flere maler for produksjonen av en ny stein varierer i kompleksitet fra enkelt til komplisert (og med kompleks geometri). Prosessen vil vanligvis starte med en kartlegging av steinen som skal skiftes, enten den er demontert eller fortsatt står i veggen. Før arbeidet med å produsere malen starter er den aktuelle steinen som regel undersøkt to ganger tidligere, og en midlertidig tilstandsvurdering foreligger.

Før noe inngrep foretas lages det en restaureringsplan, som godkjennes av Riksantikvaren. Denne inneholder en beskrivelse av alle planlagte utskiftinger og reparasjoner. Deretter foretar murene og steinhuggerne som demonterer en ny vurdering, da det bare er under demontering at bindingen gjennom veggen avsløres tredimensjonalt. Til slutt foretar oppslag- og malverkstedet en siste vurdering. På dette stadiet blir de to tidligere undersøkelsene og forslagene vurdert mer detaljert og satt inn i en større sammenheng. Enkelt fortalt kan en stein havne i en av tre hovedkategorier: 1: Gjenbruk av stein uten tiltak, unntatt å fjerne sementmørtel og/eller rense den. 2: Reparasjon av stein ved hjelp av en rekke spesifiserte restaureringsteknikker, som konsolidering, steininnfelling, bruk av reparasjonsmørtler, liming, kramper, dybler etc. 3: Hugge en ny stein.

Reparasjon av en stein kan også kreve at man lager maler, avhengig av kompleksiteten og omfanget av reparasjonen.

Fullskala tegninger av hver stein i hvert skift Når beslutningen om å hugge en ny stein er tatt, blir den først sett i forhold til mestermalen og steinene som omgir den (under, over, på sidene og bak). Én stein vil normalt være i kontakt med 6-8 andre steiner, men det kan selvsagt være både flere og færre. Den viktigste informasjonskilden er de nedskalerte skifttegningene fra demonteringen. Disse tegningene avslører forbandet (overlappingen) mellom steinene. Størrelsen på en ny stein kan ikke avgjøres før den er vurdert i forhold til alle tilstøtende steiner, og man tilstrebet å forbedre det svekkede forbandet. Som en konsekvens av tidligere restaureringer hadde forbandet i Kongeinngangens murverk gradvis blitt endret og svekket.

Prosessen med å styrke forbandet tar utgangspunkt i mestermalen. En semi-transparent tegnefolie ble rullet ut over oppslagsgulvet, og mestermalen fra Kongeinngangen ble kopiert over til denne. Kopien representerte nå ett av skiftene i Kongeinngangen. Det ble laget individuelle forenklede maler av alle de gamle steinene som skulle gjenbrukes i dette skiftet. Disse individuelle malene ble plassert i ideelle posisjoner i forhold til mestermalen, opprinnelig plassering samt i forhold til alle nabosteiner. Da den ideelle posisjonen for hver av steinene som skulle brukes på nytt var bestemt, ble de overført til tegnefolien som representerte skiftet. Å plassere ut alle de gamle steinene på dette skiftet ga oss tykkelsen på alle

Fig. 10: Fullskala tegnefolie av skift 7 kopiert fra mestermalen på tegnegulvet. Gjenbrukssteiner og steiner som skal nyhugges er plassert inn på mestermalen (de nye steinene er her merket med en rød ring rundt steinnummeret). Full scale plastic tracing sheet of the 7th course laid out on top of the tracing floor’s master templet. New and old stones are placed in ideal positions.

fuger mellom steinene, og viste også hvor godt de gamle steinene passet inn i vår nye mestermal. Når dette var på plass kunne vi bestemme størrelse og form på de nye steinene med svært stor nøyaktighet. Dette var en svært arbeidskrevende prosess, da den måtte gjentas for hvert enkelt skift. Vi måtte i praksis lage maler for nesten alle steinene i portalen, uansett om de ble gjenbrukt eller ble erstattet av nye. (Fig. 10)

Fugene ble i gjennomsnitt planlagt til å være 5 mm brede, både de horisontale og vertikale. Vi kan ikke endre fugehøydene ettersom vi må holde oss til de samme dimensjonene som forhallen hadde før demontering. Deler av Kongeinngangens sidevegger ble ikke demontert og stikker ut fra korveggen som en fortanning. Kapitelene og anfengersteinene for den nordlige halvdelen av hvelvet står også igjen i korveggen og gir ikke spillerom for å endre fugehøydene.

Når vi har jobbet grundig med noen skift, og vi føler oss sikre på at vi har funnet en god løsning på problemene – integrering av nye og gamle steiner for å sikre et godt forband – blir fullskala folietegninger nedskalert og tegnet over skifttegningene fra demonteringen. Slik får vi lett lesbare byggetegninger for gjenoppmuringen.

De nedskalerte byggetegningene brukes av steinhuggerne når de hugger nye steiner eller reparerer gamle steiner for å se forholdet til bygningen og nabosteinene. Byggetegningene brukes også under hele gjenoppmuringsprosessen sammen med de fullskala folietegningene av hvert skift. Disse tegningene gir informasjon om alt fra fugetykkel-

Fig. 11: Skalert byggetegning av skift 7. Nye steiner er merket med grønn farge. Scaled construction drawing of the 7th course with new stones marked in green.

ser, nummer på de enkelte steinene og høydereferanser (i praksis et «x – y – z-koordinat» for hver eneste stein). (Fig. 11)

Å lage individuelle maler i plast eller sink Da fullskala folietegninger for noen skift var fullført, kunne de individuelle malene for steinene lages. Disse benyttes av steinhuggeren (og av og til sagføreren) i produksjonen av nye steiner. For enklere steiner kan det lages en mal av en stiv tegnefolie. Plastfoliemalene kan ofte avtegnes direkte fra fullskalategningen fra oppslagsgulvet og deretter klippes/skjæres ut til riktig form. Noen ganger trenger en stein bare én eller to maler, men i andre tilfeller er det nødvendig med 10-15 maler for bare én stein. Dersom det skal lages flere lignende eller identiske steiner eller steiner med mange detaljer, er det som regel best å lage en mal i sink. Sinkmalen har høyere nøyaktighet og holdbarhet, og tåler bedre langvarig bruk enn en mal i plastfolie. Også sinkmalens levetid er overlegen plastfoliemalene dersom dokumentasjon og lagring for framtiden er med i vurderingen.

Fig. 12: Sinkmaler av den kompliserte typen. Her vises malene til anfengersteinene til hvelvet i Kongeinngangen. Zinc templets of the complicated kind for the springing stones for the vault.

All nødvendig informasjon for å produsere en stein overføres til malen på en slik måte at den ikke kan misforstås. Hvordan sinkmalene produseres er godt beskrevet i den utmerkede boken «Practical Stone Masonry», av Hill og David.4 (Fig. 12)

Når fullskala folietegninger, skalerte byggetegninger og de enkelte malene for steinhuggerne er fullført, blir informasjonen ført inn i databasen så den blir tilgjengelig for sagfører, steinhugger og murer.

Gjenoppmuring av Kongeinngangen I 2016 ble gjenoppbyggingen av forhallen igangsatt. Været i Trondheim dikterer mursesongen. Vi bruker bygghyttens egenproduserte «hot-mix» (varmlesket) kalkmørtel, og i likhet med alle kalkmørtler er den følsom for lave temperaturer. Dette betyr at mursesongen kan være ganske kort. Fra slutten av april til starten av oktober er kanskje det vanlige spennet for en god sesong. De nymurte steinene må beskyttes med isolasjon og oppvarming hele den påfølgende vinter.

Dokumentasjonen som er et resultat av oppslag- og malarbeidet brukes på flere måter under gjenoppmuringen. Fastpunkt-målesystemet som ble brukt til dokumentasjon før demonteringen, ble bygget ut med flere funksjoner som hjelp til gjenoppmuringen. Seks loddsnorer av tynn metallwire ble montert rundt portalen, og på disse kan vi feste horisontale mursnorer til å mure etter. Disse tre horisontale mursnorene (hvorav bare to er vist i figuren under) fungerer som et fastpunktsystem som samsvarer med mestermalen. Dette gjør oss uavhengig av laseren og aluminiumskinnene fra det opprinnelige oppsettet.

Mange mål på Kongeinngangen er gjentagende og følger et bestemt mønster fra bunn til topp. Dette gjør mursnorene raske, enkle og svært pålitelige å bruke. Et høydereferansesystem ble montert i form av to vertikale aluminiumskinner nær korveggene på hver side av Kongeinngangens sidevegger. Et målebånd er festet til skinnen samt en vogn for en horisontal laser som kan skyves opp eller ned på skinnen. Dette gir oss informasjon om høydereferansene, som kan avleses for hver enkelt stein på de skalerte byggetegningene for hvert skift.

4 Peter R. Hill and John C. E. David, Practical Stone Masonry, London 1995, Donhead Publishing Ltd

Fig. 13: Fastpunktsystemet etter demontering, påbygget med lodd-wirer i mørkeblått og mursnorer i gult. Til høyre i tegningen kan den vertikale aluminiumsskinnen og laseren for høydereferansene sees. Tegning av Espen Sørburø. The fixed point measuring system after dismantling. Plumb cables for the horizontal string lines have been attached for the fixing process. The vertical aluminium rail and laser represent the height reference system. Drawing by Espen Sørburø.

Dessverre er ikke skiftene jevne som i for eksempel en teglsteinsvegg. Mange av steinene har sprang (en avtrapping) som gjør at deler av veggen ser ut som et «Tetris»-spill. Avviker man fra høydereferansene under muring, vil dette raskt få store konsekvenser. I løpet av et skift eller to vil feilene raskt vise seg som uønskede fugetykkelser, fortanning mellom steiner som ikke skal ha det, og man vil ikke lenger klare å holde de bestemte høydereferansene. Dette er vanskelig å endre på annet vis enn å plukke ned til den første unøyaktigheten og prøve igjen. (Fig. 13)

Systemene med de horisontale mursnorene festet til loddwirene og den vertikale høydereferanse- laseren gir oss et x – y – z-koordinatsystem for hver stein som mures på Kongeinngangen. De skalerte tegningene sammen med fullskala- tegningene, gir uvurderlig informasjon for å kunne ta i bruk målesystemet beskrevet ovenfor. Selvfølgelig brukes også databasen i hvert trinn i arbeidet. Når steinene skal transporteres til stillaset, vil de skalerte byggetegningene fortelle hvilke steiner som trengs, og databasen vise hvor du finner dem. Å finne én stein blant 1500 steiner fordelt på mer enn 350 paller ville være en tidkrevende jobb uten denne. Databasen gir også murerne verdifull informasjon om hver stein, noe som igjen kan være avgjørende for oppmuringen. I tillegg til dette fungerer databasen som en dagbok, der gjenoppmuringen blir dokumentert med bilder av hver enkelt stein etter at den er murt inn samt bilder av det fullførte skiftet.

Konklusjon Kongeinngangen er fortsatt ikke ferdig gjenreist. Artikkelen beskriver bare noen få av oppgavene som er utført i forbindelse med restaureringen. En fullstendig evaluering av beslutningene vi har tatt under veis vil bli gjort etter at prosjektet er fullført, men det er nok de fremtidige generasjoner av restaureringsarbeidere som best vil se de faktiske konsekvensene av våre valg.

For restaureringen av Kongeinngangen har bygghytten blant annet utviklet bedre metoder for å håndtere og digitalisere dokumentasjon og reetablert kunnskap og ferdigheter i oppslag- og malfremstilling. Forskning på kalkmørtel har spilt en annen svært viktig rolle. En fullstendig demontering av portalen har bekreftet vår erfaring av at restaurering er mye mer krevende enn å bygge noe fra et nytt design. Så langt har gjenoppbyggingen vært vellykket og bekreftet viktigheten av arbeidet vi har lagt ned i planlegging, dokumentasjon, oppslag og mal. Å gjenoppbygge et verdifullt kulturminne, en kompleks forhall, med forutsigbarhet, nøyaktighet og høy kvalitet er svært tilfredsstillende. Alle involverte har utviklet sin kompetanse gjennom prosjektet. Bygghytten bør alltid søke å forbedre metoder og heve kompetanse innen restaurering og håndverksferdigheter. Som et nasjonalt kompetansesenter for verneverdige bygninger i stein bør vi alltid strebe etter å utvikle oss videre.