Årbok 2020 Bygghytta

Årbok 2020

BYGGHYTTA

Årbok 2020

BYGGHYTTA

Steinar Bjerkestrand 1952-2020 in memoriam

Utgiver: Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeiders forlag Redaksjon: Kristin Bjørlykke, Birgitta Syrstad, Øystein Ekroll, Rune Langås Alle figurer der ikke annet er angitt tilhører NDR. Vår egen husfotograf steinhugger Henning Grøtt har tatt fotografier for NDR i tillegg til artikkelforfatterne selv.

Sats og trykk: BK Trykkpartner A/S, Trondheim Bilde forside: Johannes Klem i ferd med å fullføre sin kopi av Lewis-sjakkbrikken.

Den er 12 ganger større enn originalen, og vil bli plassert vest for Artilleribygget.

Front page: Johannes Klem putting the finishing touches on our copy of the Lewis warder.

It is 12 times larger than the original and shall stand outside the west end of the «Artillery Building».

Bilde bakside: Den nye belysningen i Nidaros domkirke gjør oss i stand til å oppdage vakre detaljer som tidligere har vært skjult i mørket.

Foto: Morten Warhom/BERRE, NDR Back page: The Cathedral’s new lighting system illuminates many beautiful architectural details which until now have been hidden by darkness.

ISSN/ISBN: ISSN 2703-8114 Trondheim, desember, 2020

Forord ................................................................................................................................................................................... 4 Minneord Steinar Bjerkestrand ................................................................................................................................... 5 Rune Langås Årbok 2020 – Første utgave av «Bygghytta» ..................................................................................................... 6 Kristin Bjørlykke Arkitekt Christies restaurering av Kongeinngangen ........................................................................................ 9 Ida Johanne Berg Bodvar Marmorsøylene på Kongeinngangen ................................................................................................................... 14 Espen Sørburø Hvordan har vi arbeidet med oppslag, mal og dokumentasjon ved restaureringen av Kongeinngangen? ................................................................................................................................................... 20 Øystein Aarlott Digre Praktisk bruk av 3D-teknologi ................................................................................................................................ 32 Anita Gjersvold NDR på Instagram ........................................................................................................................................................ 38 Terje Gimnes Produksjon av kalkmørtel ......................................................................................................................................... 40 François Guillot Mastik fantastik ............................................................................................................................................................ 44 Kristin Bjørlykke Utvikling av en reparasjonsmørtel for kleberstein – utfordringer og valg .......................................... 49 Eva Stavsøien Steinens evige liv – en illusjon ............................................................................................................................... 54 Johannes Klem Hugging av en Lewis-sjakkbrikke ......................................................................................................................... 60 Espen Sørburø Skulpturer i benkene på det nye Torvet .............................................................................................................. 68 Ståle Gjersvold Den «nye verden» ........................................................................................................................................................ 70 Jens Strassegger, Torgeir Henriksen & Odd Inge Holmberget Tanker rundt toppen av kirken ................................................................................................................................ 74 Anne C. Offergaard Tilvirking av ny taklist til gammel rosett ............................................................................................................ 78 Joseph Carter Norsk Gipsmakerforenings årsmøte og samling 2020 ................................................................................ 82 Atle Elverum Bedriftsidrett ................................................................................................................................................................. 86 Birgitta Syrstad Olavsfrontalet på utstilling i Europa .................................................................................................................... 88 Øystein Ekroll «Spøkelsesskipet» - nytt spor etter det forsvunne romanske skipet i Nidarosdomen .................. 92 Kjersti Kristoffersen Tett på - en analyse av steinhuggermerkene i Lektoriet ............................................................................. 96 Øystein Ekroll Nidarosdomen og marmorbrotet på Allmenningen.................................................................................... 103 Forfattere...................................................................................................................................................................... 111

3

Forord

Nidarosdomen er bygget og vedlikeholdt av håndverkere i mange ulike fag. Står du foran Vestfronten og ser den imponerende veggen med alle statuene, er det lett å glemme at hver stein er hugget og murt opp for hånd, og hver eneste glassbit i vinduene er håndskåret og satt inn i bly. Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider (NDR) består av fagfolk på mange felt, og i denne første årboken forteller flere av dem om sine arbeidsoppgaver og prosjekter.

Flere av artiklene omhandler det store prosjektet med «Kongeinngangen», korets forhall mot sør som de siste årene er demontert og gjenoppbygget. Arbeidet har gitt oss verdifull erfaring med oppmåling, konservering av stein, utvikling av mørtler og formidling av arbeidet. NDR er ledende på dette området, helt fra brenning av kalkstein til utvikling av nye digitale metoder for dokumentasjon.

NDR deltar i samfunnet gjennom eksterne oppdrag og oppgaver, som steinhugging til det nye Torvet, reparasjon av gamle kirkespir og gipsornamenter i private hus. Kunnskapen blir holdt ved like gjennom faglig utvikling og gjennom utdanning av lærlinger i flere fag. Vi er også bevisst på vår historie og bygningene vi forvalter. Det kommer stadig ny kunnskap om Nidarosdomens historie gjennom bygningsarkeologiske undersøkelser, som årboka også inneholder eksempler på.

Et dokument fra året 1293 forteller at en av prestene ved Nidarosdomen hadde grjotsysla (grjot = kleberstein), det vil si ombudet for bygging og vedlikehold av domkirka som da var nesten fullført.

Håndverkerne er ikke omtalt, men de var der. Redaksjonen håper at denne årboka vil skape interesse for det store og daglige arbeidet som utføres for å bevare Norges vakreste bygning.

Redaksjonen

4

Minneord Steinar Bjerkestrand

Mandag 16. november kom meldingen om at Steinar Bjerkestrand, NDRs direktør fra april 2011 til oktober 2019 var gått bort etter kort tids sykdom, 68 år gammel. Han fikk bare ett år i sitt nye liv som pensjonist på Oppdal sammen med sin kjære Eli, barn og barnebarn før sykdommen slo til. Steinar kom til NDR fra stillingen som direktør for Domkirkeodden på Hamar, og han var «kommet hjem», som han sa.

Han ble født i Malm i 1952 og tok artium ved Trondheim Katedralskole, og hadde allerede da et nært forhold til Nidarosdomen. Han utdannet seg til teolog og var sokneprest i Haltdalen 1982-91 og stiftskapellan i Hamar 1991-97. I 1991 ble han hentet inn som spesialrådgiver ved Nidaros bispedømmekontor i forbindelse med signingen av kong Harald og dronning Sonja i Nidarosdomen, der han også deltok. Seinere forlot han prestegjerningen og ble museumsmann og direktør ved Domkirkeodden på Hamar 1997 - 2011.

Steinar kom til NDR som et friskt pust, og kunne varte opp med både stev og akevitt i festlig lag, og hans innsats som effektiv og humørfylt reiseleder på studieturer glemmer vi ikke. Steinars bakgrunn som prest var god å ha i vanskelige stunder, som da vi mistet vår kjære kollega Bjørn Roar i 2016, men også i gode stunder da han kunne vie sine medarbeidere som Anne.

Ved NDR fikk han hendene fulle med store prosjekter som restaureringen av Artilleribygningen og Kongeinngangen, langvarige prosjekter som han ikke oppnådde å få se avsluttet. Mye av tiden gikk med til krevende arbeid med utvikling av organisasjonen for å møte framtiden, bl.a. med integreringen av Nasjonalt Pilegrimssenter i NDRs organisasjon. Et lysende minne om Steinar er Nidarosdomens nye lysanlegg som han klarte å få finansiert. For første gang kan de besøkende oppleve kirkerommets rike utsmykking i fullt monn.

Steinar var historieinteressert av hjertet, og fikk arrangert flere seminarer om Olavsarven som resulterte i gode bøker. Han deltok aktivt i skrivingen av NDRs store jubileumsbok i forbindelse med 150års-jubileet i 2019. Et særlig hjertebarn var den nye oversettelsen av Passio Olavi som ble presentert under Olavsfesten i 2019. Det siste prosjektet ble utlånet av Olavsfrontalet til utstillingen av norsk og katalansk middelalderkunst i Utrecht og i Vic. Begge steder var Olavsfrontalet midtpunktet, og den store publisiteten omkring utstillingene satte St. Olav og Nidarosdomen på det europeiske kartet.

Steinar hadde mange planer for pensjonisttilværelsen i tillegg til friluftsliv i Oppdal. Han ble styreleder for Helgeland Museum, styremedlem i Stiftelsen Falstadsenteret og i Nordisk Museumsforbunds norske avdeling. Han var levende opptatt av forberedelsene til det nasjonale Olavsjubileet i 2030, men dette får han dessverre ikke oppleve.

Vi er takknemlige for de nesten ni årene vi fikk ha det gode mennesket fra Malm som vår direktør, og som en siste hilsen dediserer vi Bygghyttas første årbok til Steinars minne. NDRs motto er «Gud i himmelen ser ditt arbeid», og vi føler at dette også er det beste minneordet over Steinar. Fred over hans minne.

5

Rune Langås

Årbok 2020 – Første utgave av «Bygghytta»

Fig. 1: De ansatte i Bygghytta – Nasjonalt kompetansesenter for verneverdige bygninger i stein – 2020.

The Restoration Workshop staff in 2020.

2020 ble året da den første utgaven av årboka for Nasjonalt kompetansesenter for verneverdige bygninger i stein (NKS) ble utgitt. Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider (NDR), som ble etablert allerede i 1869 for å restaurere og gjenreise Nidaros domkirke, er virksomheten kompetansesenteret ligger innunder. Dermed tok det altså hele 151 år før den første årboka kom.

Våre forgjengere har selvsagt også dokumentert sine arbeider, på ulike måter og med ulik kvalitet.

6

I dag dokumenteres arbeidet i databaser, ulike arkivsystemer og den formelle årsrapporten som vår overordnede i kulturdepartementet krever.

Det å lage ei årbok som forteller litt mer inngående om kompetansesenteret sine aktiviteter gjennom året, er noe vi nå har lyst til å gjøre som en tradisjon. Dere vil få mulighet til å lese faglige og morsomme kapitler, om både håndverk, historie og mer til. Årboka har vi valgt å kalle Bygghytta.

En bygghytte er definert som en organisasjon som utfører bygge-/restaureringsoppgaver i tilknytning til en katedral, og de oppsto allerede i middelalderen. Kompetansesenteret ved NDR er i dag Nordens eneste bygghytte. Her i våre verksteder i Bispegata 11 på Kalvskinnet har vi et slikt fagmiljø. Vi utøver både forskning og utredningsoppgaver, og vi har de håndverksfagene som kreves for å holde en katedral ved like. Til sammen blir dette bygghytta. (Fig. 1) Sammen med våre kollegaer i 17 andre europeiske bygghytter har vi søkt Unesco om å bli innlemmet i deres verdensarvliste for immateriell kulturarv. Svaret på denne søknaden er ventet mot slutten av inneværende år.

Men hva har skjedd i 2020?

Kompetansesenteret har jobbet med en rekke oppgaver innenfor ulike fagområder. Vi har, som mange andre, blitt preget av pandemien Covid-19.

Det gjelder både ved tapte inntekter og ved redusert faglig aktivitet rundt omkring i Norge og Europa, der mye er avlyst eller foreløpig utsatt til 2021. I sommer bidro vi sammen med de øvrige avdelingene ved NDR med å skape nye aktiviteter i Borggården i Erkebispegården. Her klarte vi å skape et stort folkeliv for Norgesturistene, med både servering, teater, kunst og mange andre aktiviteter. Bygghytta bidro med håndverksdemonstrasjoner, forelesninger og rigging av arrangementet. (Fig. 2) I tillegg har vi uført en rekke mer ordinære oppgaver. Restaureringen av Kongeinngangen går sin gang. Denne forhallen på korets søndre side fra ca. 1230 er en svært rikt dekorert bygningsdel.

Den krever det ypperste av flere faggrupper, slik at den om ikke alt for lenge kan vises frem i all sin prakt til de besøkende. Arbeidene startet i 2011, og dersom alt klaffer i innspurten vil restaureringen avsluttes i 2021. Flere av artiklene i årboka omhandler arbeidet med Kongeinn-

Fig. 2: Vår nyansatte smed Jens Strassegger viste stort publikumstekke under sommerens arrangement i Borggården.

Our new blacksmith Jens Strassegger had great rapport with the visitors during our summer arrangement in the Archbishop’s Palace.

7

Fig. 3: Etter mange års arbeid ble endelig Artilleribygget i Erkebispegården ferdigstilt.

«Rasmussalen» har fått navn etter en av våre snekkere Rasmus Skrydstrup som har mye av æren for det flotte resultatet.

After several years years of restoration work, the «Artillery Building» was completed in 2020.

The «Rasmus Hall» is named after our carpenter Rasmus Skrydstrup who executed much of the fine work.

lingen vår på Dora, anslagsvis 1000 paller med stein. Vi vil også få presentert den første delrapporten angående steinhuggermerkene på Nidaros domkirke, da med hovedfokus på tverrskipene.

Se også artikkelen i årboka om dette temaet.

gangen, både stein, mørtler og dokumentasjon.

Parallelt med dette har vi startet forberedelsene til det neste store restaureringsprosjektet: Korets nordre fasade. Når de permanente stillasene kommer opp her, vil de nok sees fra byen de kommende ti årene, minst.

Likeså er 2020 det året da Nidarosdomen fikk ny innvendig belysning. Dette har vært et krevende og omfattende prosjekt. Men når det nå står ferdig ser vi hvor utrolig mange flotte arkitektoniske detaljer som nå kommer til syne. Detaljer som tidligere har vært skjult av mørket.

I Erkebispegården ble Artilleribygget fra 1809 ferdig restaurert i 2020. Her har NDR sin publikumsavdeling, Nasjonalt pilgrimsenter og Forsvarsmuseet (Rustkammeret) nå flyttet inn i flotte kontorlokaler. (Fig. 3) Vi har også drevet med ulike forsknings- og utredningsprosjekter. Her kan nevnes at vi i løpet av 2020 har katalogisert ferdig hele steinsam-

8

Selv om Covid-19 reduserte den eksterne aktiviteten noe, har vi jobbet med flere slike oppdrag. Den omfattende restaureringen av Victor Sparres glassmaleri i Aurskog kirke har tatt mye av ressursene på glassverkstedet. Likså har vi utført restaurering og konservering på Rosenkrantztårnet i Bergen. Selv om det har vært færre rådgivningsoppdrag, har vi bidratt på flere prosjekter blant annet for både kirkevergen her i Trondheim, Sukkerhuset på Kalvskinnet, Austråttborgen på Ørlandet og Nærøy kirke i Namdalen. Disse prosjektene er under arbeid og vil bli presentert i kommende årbøker.

Mange av de ovenfor nevnte oppgavene vil du kunne lese om i Bygghytta 2020. Vi håper at artiklene faller i smak.

Kristin Bjørlykke

Arkitekt Christies restaurering av Kongeinngangen

Forrige år var det 150 år siden restaureringen av Nidarosdomen tok til, og vi nærmer oss sluttfasen på et av den senere tidens største restaureringsprosjekter på katedralen. Forhallen til den søndre portalen på koret er i ferd med å bli reist på nytt etter å ha vært demontert til grunnen. Portalen går under navnet Kongeinngangen og er en av de mest utsmykkede middelalderportalene vi har i Norge.

Før selve demonteringen startet ble det gjort et omfattende dokumentasjonsarbeid. Det ble også gjort grundige vurderinger av hvorvidt det var antikvarisk forsvarlig å gå så drastisk til verks som å plukke ned hele forhallen for å bygge den opp igjen. Uansett hva valget falt på var det en selvfølge at den skulle oppføres etter samme design og ikke endres på. Å restaurere middelalder Første gang Kongeinngangen ble demontert var i 1870-årene under ledelse av arkitekt Christian Christie (1832-1906). Christie tilhørte en generasjon arkitekter som hadde et spesielt hjerte for middelalderarkitektur, og han ledet restaureringen av Nidarosdomen fra 1872-1906.

Gjennom 1800-tallet vokste det frem en stor interesse for middelalderen både i Europa og her hjemme, og gotikk gikk fra å være en utskjelt stilart til etter hvert å bli svært så populær. Mange middelalderske katedraler og kirker ble restaurert i denne perioden, blant annet Notre-Dame i Paris som i fjor ble rammet av en katastrofal brann. Det

fantes ulike motiver for restaureringsbølgen i de ulike landene, men en sentral faktor flere stedet var nasjonsbygging. Ikke minst i Norge var dette viktig. Nidarosdomen var, som eneste bygning i landet, nevnt i Grunnloven av 1814. Katedralen ble ansett som et symbol på Norges og Nidaros’ storhetstid i middelalderen, og utpekt til å være kroningskirke. Det ble agitert for restaureringen ved å si at kirken og nasjonen speilet hverandre, og at nå som nasjonen hadde gjenvunnet seg selv og sin ære, så måtte domkirken gjenvinne sin.

Det var en formidabel rekonstruksjonsoppgave.

Store deler av murverket, både på Kongeinngangen og Nidarosdomen for øvrig, var blitt skadet ved ulike anledninger som følge av branner bygningen var blitt utsatt for. Gjennom tiden var mye av det ødelagte murverket gjenoppbygget og modernisert, og katedralen hadde dermed fått stilelementer fra ulike tidsperioder.

Moderne restaureringsfilosofi hevder at elementer fra alle epoker ved et kulturminne må respekteres, fordi enhetlig stil ikke er et mål for en restaurering. Slik var det ikke for Christie og hans meningsfeller på 1800-tallet. På den tiden pekte den stilmessige kompassnålen mot middelalderen, og de nyere delene av bygningen ble ikke lenger ansett å ha særlig verdi. De ble knapt nok dokumentert før de ble fjernet, og i dag har vi bare noen ytterst få illustrasjoner som viser hvordan Kongeinngangen så ut før restaureringen. Å restaurere et nasjonalmonument i en frigjørings-

9

Fig. 1

tid er i utgangspunktet ikke en situasjon som kaller på beskjedenhet, og Christie ga både Kongeinngangen og katedralen en staseligere utforming enn de hadde før restaureringen. Målet var å gjenskape den storslåtte middelalderkatedralen.

Det førte til at den Kongeinngangen som Christie la sin siste hånd på skilte seg forholdsvis mye fra den han hadde startet å restaurere. (Fig. 1 og 2) Ingen visste hvordan de øvre delene av portalen

10

hadde sett ut da den første gang ble bygget på 1230-tallet. De nedre delene var middelalderske, bortsett fra gjenmuringen i portalåpningen, men den øvre og enklere delen var kommet til gjennom senere reparasjoner. Christie bestrebet seg på en vitenskapelig tilnærming i forsøket på tilbakeføring. Hans endelige design bygget på tolkning av spor i det gamle murverket, samt resultater av sammenpuslede fragmenter funnet i fyllmassene

Fig. 1 og 2: FØR OG ETTER: Kongeinngangen på Nidarosdomen før og etter arkitekt Christies restaurering i 1870-årene. Den øvre delen med gavlen var ombygd på et tidligere tidspunkt da restaureringen startet. Sannsynligvis var dette en reparasjon etter en av brannene. Christie fjernet de delene av murverket som ikke var middelalder og designet toppen på nytt. Ingen vet hvordan de øvre delene av forhallen opprinnelig så ut da den ble bygget på 1230-tallet.

BEFORE AND AFTER: The King’s Entrance on Nidaros Cathedral before and after architect Christie’s restoration in the 1870s. The gable in the upper part was rebuilt at an earlier stage, before Christie’s restoration. This was probably a repair after one of the fires. Christie removed the non-medieval parts of the masonry and redesigned the gable. No one knows how this part of the porch originally looked like when it was built in the 1230s.

Fig. 2

av det etter-reformatoriske murverket. Ut over dette tok han inspirasjon fra utformingen av kapellene rundt oktogonen i østenden av katedralen.

Middelalderens byggestil var det estetiske idealet, men gjennom restaureringen tok man også i bruk tidens teknologiske nyvinninger. Helt siden starten av arbeidet var nye materialer blitt introdusert i den hensikt å forbedre byggverket. For

Nidarosdomens del innebar dette for eksempel at de fleste takkonstruksjonene i tre ble erstattet med stålkonstruksjoner, og at kalkmørtelen i murverket ble erstattet med sement. Så lenge det stilmessig så ut som middelalder ble det i stor grad ansett som positivt å modernisere de konstruktive elementene.

Arkitektene, som stod ansvarlige for det byggetekniske arbeidet, var opptatt av at bygningene

11

var sikre og funksjonelle etter restaureringen.

Andre, som hadde en mer romantisk tilnærming til kulturminnene, kunne være mer opptatt av historiens patina og mystikk, og var motstandere av inngrep i bygningene. «Heller en krykke enn et mistet lem», tordnet den engelske kunstskribenten John Ruskin i sin kritikk av samtidens restaureringspraksis. På den annen side fnøs den franske arkitekten Eugène Viollet-le-Duc av de som motsatte seg å installere varmeanlegg i en middelalderkirke: «Det er direkte latterlig at de troende skal plages til forkjølelse av historiske grunner». De to har fått rollen som motpolene i sin tids debatt om hvordan man skulle tilnærme seg en restaurering.

Erfaringer fra 150 år med restaurering av Nidarosdomen tilsier at gode intensjoner om å styrke middelalderbygningen med moderne materialer ikke har vært en ubetinget suksess. I dag forsøker vi heller å rekonstruere materialer og metoder fra tiden da katedralen opprinnelig ble bygget.

Lærlingen mot mesteren Løsningen arkitekt Christie valgte for restaureringen av Kongeinngangen førte til et aldri så lite drama, da resultatet møtte sterk kritikk fra hans egen assistent arkitekt Joakim Mathisen.

Mathisen var 26 år og hadde sluttet som assistent for Christie omtrent et halvt år tidligere, da han i februar 1883 sendte et brev direkte til Stortinget med grundig kritikk av flere valg som sjefen hadde foretatt ved restaureringen. Han var en ung og begavet arkitekt med stor tro på egne vurderinger, og uten omsvøp la han seg ut med den mektige ledelsen. Kritikken endte opp i stortingsforhandlingene samme år. Dokumentene som omhandler Kongeinngangen er interessante av flere årsaker.

For det første viser de at det også ved Nidarosdomen fantes ulike oppfatninger i samtiden av hvordan bygningsrestene skulle tolkes og hva som ville være en korrekt restaurering. For det andre førte den åpne striden til at Christie, som sjelden skrev noen begrunnelser for valgene sine, følte seg presset til å skriftlig forsvare dem.

12

Hele kostebinderiet av landets ledende restaureringselite ble tvunget på banen, og de likte det dårlig. Saken ble omtalt i pressen, og situasjonen var ikke gunstig for Christie. Én ting var faglig uenighet om tolkingen av funnene i murverket og de arkitektoniske valgene. En annen ting var at negativ oppmerksomhet rundt restaureringen kunne risikere å påvirke Stortingets vilje til bevilgninger.

Mathisen var ikke snauere enn at han stilte fem krav for at Stortinget skulle fortsette å bevilge penger til restaureringen av Nidarosdomen, blant annet at alt det igangsatte arbeid måtte innstilles og endres etter Mathisens egne vedlagte tegninger.

(Fig. 3) Aftenpostens journalist var i sjokk over Mathisens «vanvittige» og dristige kritikk av Christie. Ikke minst var han fortørnet over at Mathisen tillot seg å gå så langt at: «… han forlanger, at det skal kasseres og gjøres om igjen paa hans, den ukjendte, forhenværende, Assistents Autoritet!» Lagtingspresident Ole Anton Qvam, som hadde vært Mathisens døråpner til Stortinget, ble syrlig kommentert med at: «Hvem ved – maaske kan vi endog opleve den Tid, da Storthinget hjælper Lærlingen til at holde Skoleret over Mesteren.»

Mathisen var hard i sin kritikk, og Christie hadde store problemer med å tilbakevise den med gode argumenter. Han beholdt likevel sakligheten.

Andre aktører uttrykte i større grad indignasjon på Christies vegne, og bidro mer eller mindre til et karakterdrap på den unge arkitekten. Året etter striden reiste Mathisen fra Norge og bosatte seg i USA. Han døde i San Fransisco allerede i 1896.

Han skal angivelig ha ledet oppføringen av vestkystens første skyskraper – The Crocker Building.

Fig. 3: Christies assistent Joakim Mathisen var uenig med sjefens tolkninger av det gjenværende middelaldermurverket i Kongeinngangen, og han skisserte sitt eget forslag til rekonstruksjon. Han valgte å dekorere gavlen med buer og skulpturer, og han ga den en vannrett avslutning i toppen. Tegningen hans ble gjengitt i Adresseavisen i 1921, og er den eneste framstillingen vi i dag har av hans forslag. (Illustrasjon: Adresseavisen) Christie’s assistant Joakim Mathisen disagreed with his boss’s interpretations of the remaining medieval masonry in The King’s Entrance, and he outlined his own proposal for a reconstruction. He decorated the gable with arches and sculptures, and designed it with a horizontal finish at the top. His drawing was reproduced in Adresseavisen in 1921, and is the only copy we have today of his proposal.

13

Ida Johanne Berg Bodvar

Marmorsøylene på Kongeinngangen

Det var et karrig, lite fiskevær som gjorde Nidarosdomen til selveste marmorkatedralen i Nord-Europa. Alle de hvite marmorsøylene, tusenvis i tallet, som pryder både vegger og tårn på domkirken kommer fra Allmenningen, en liten øy utenfor Roan. I årtusener har den hvite bergåren med den fine steinen ligget synlig.

I 1153 ble erkesetet opprettet, og byggingen av den nye Nidarosdomen startet. Det var behov for store mengder stein av ulikt slag, og da nyheten om denne makeløse, hvite steinen nådde Trondheim, gikk fiskeværet og Almenningskollen inn i historiebøkene. Steinhuggerne ved domkirkens bygghytte fikk oppdraget med å bearbeide steinemnene til skinnende marmorsøyler.

På 1200-tallet så Nidarosdomens byggherre til England for inspirasjon, og fant at den mørke klebersteinen som kjennetegner katedralen, trengte en lys kontrast. Den gotiske stilen var i full utvikling, og inspirert av dens arkitektoniske prinsipper ble et samarbeid mellom fiskeværet og erkebiskopen opprettet. I dag ser vi at marmoren er benyttet på Nidarosdomen i stor grad, både i den opprinnelige byggeperioden og de ulike restaureringsfasene. Århundrer med bruddvirksomhet førte til over 3300 marmorsøyler på domkirken, hovedsakelig som utsmykkende elementer. Steinen fra Allmeningen er lett å kjenne igjen fordi den har årer eller striper av mørkere mineraler, og geologisk sett er den en dolomittmarmor. Det betyr at den både er hardere og mer grovkornet enn marmoren fra Middelhavsområdet. De naturlige sprekkene i steinen gjør at den kan kløves og spaltes i lange, rette steinemner som er ideelle til å lage lange og tynne marmorsøyler og trappetrinn.

14

Kongeinngangen er fra 1230-tallet. Portalen har 69 marmorsøyler, der mange er så lange at de er delt i flere elementer; til sammen hele 98 i tallet.

De har varierende lengde fra 93 cm til 547,8 cm (uten fuge), og diameteren ligger på 6,4 cm til 9,0 cm. Søylene er først og fremst til pynt, men enkelte søyler på innsiden av inngangen bærer likevel noe av kapitelenes vekt. Forhallen er domkirkens mest utsmykkete bygningsdel, og har i tillegg til søylene omfattende ornamenter med figurer og blad hugget ut i kleberstein.

Den skarpe motsetningen mellom den mørke utsmykningen og søylenes hvite, enkle linjer gjør Kongeinngangen kontrastfylt og spennende. Å hugge marmorsøyler er en svært arbeidskrevende prosess, og det må ha kostet noe ekstra av steinhuggeren. Prinsippet er det samme som ved hugging i kleberstein, men marmoren er sprø og krevende. Dette gjør at steinhuggeren må ha et godt håndlag med steinen, og steinhuggeren må kunne «lese» steinen og forstå den. Det var nok både blod og svette som rant under dette arbeidet, for marmor-steinstøvet er hardt for tynne slimhinner. I senere restaureringsfase ble det bygget maskiner til effektiv sliping av overflaten, men disse brukes ikke i dag.

Kongeinngangen har vært gjenstand for både ombygging og flere restaureringer. På 1700-tallet var de fleste søyler fjernet, men dukker så opp igjen under restaureringsperioden fra 1869 og fremover. Flere av de demonterte søylene har spor som tyder på ulike forsøk på å tilpasse den eksisterende søylen til under- eller overliggende kapitel, og dette gjør det vanskelig å datere huggeperioden for hver enkelt søyle. Noen kan faktisk være fra middelalderen, men de fleste er

Fig. 1: Plansjen viser Kongeinngangens 69 søyler. Rød linje markerer søyler som er ferdig konservert og skal nanokalkes, mens grønn linje markerer brudd i søylene.

The plan shows the 69 columns of the King’s Entrance. Red lines mark columns that have been restored and are yet to be treated with nano-lime, while green line marks fractures in the columns.

fra senere tidsperioder og fra restaureringsperoden etter 1869.

informasjon om tilstand, konserveringsbehov og besluttet tiltak. (Fig. 1)

I 2010 startet en ny restaureringsfase for Kongeinngangen hvor det ble bestemt at den skulle demonteres for så å bygges opp igjen. Flere problemområder ble avdekket, og kvaliteten på klebersteinen, sementmørtelen og konstruksjonens prinsipp måtte nøye revurderes. Da var det gode nyheter at dolomitten fra Allmenningen så og si er bevart i sin helhet. Det er likevel ikke til å unngå at vær, vind og utallige restaureringer har satt, og fortsatt setter, sine spor. Det gir en patina som forteller om søylens liv og reise. Før søylene ble demontert fikk de hvert sitt unike nummer, en adresse som forteller om steinens tilhørighet på Kongeinngangen. I verkstedets database kan man enkelt søke opp hver søyle og lese av unik

Søylene ble demontert i to omganger. De utvendige hadde brede fuger og var lett tilgjengelige, mens de innvendige var lengre, hadde smale fuger og måtte tåle vekten av murverk og kapitel.

Her ville en demontering krevd at man satte opp støtteelementer. De ytre ble derfor demontert før hele Kongeinngangens skadebilde var klart, og de indre ble tatt ned etter beslutningen om å demontere hele inngangen. Søylene var festet med dybler av messing i topp og bunn, og det har vært brukt hard sementmørtel i fugene. Noen søyler har også vært festet med sement mellom søylen og vegglivet, og flere søyler har blitt skjøtet sammen. Kanskje var det ikke mulig å ta ut lange nok emner?

15

Søylene ble demontert ved at man hugget ut eller skar løs topp- og bunnfuge. Ofte er en kombinasjon av den moderne vinkelsliperen og tradisjonelt verktøy som fugemeisel og feisel, mest skånsomt, både for stein og håndverker. Selve dybelen ble skåret av med et tradisjonelt skjærfilblad, og videre arbeid med å borre den ut gjøres i verkstedet med et slagbor. Søylene som var skjøtet ble festet med både dybler og sementfuger. Dyblene var laget hos smedene. De ligner en liggende T; én stang i muren og én stang i hver av de to søylene. Det er tydelig at det under tidligere restaureringer har vært noen utfordringer og tilpasningsvansker, for ved demontering fant man vegg-dybler med løs tapp. Disse dybelen er også utformet som en T, men den ene delen

er forankret i veggen og den andre delen er løs.

Den løse delen brukes til å låse søyleelementer sammen ved at den øverste delen av dyblen går inn i bunnen på den ene søylen og den andre enden festes inn i toppen på søylen under. Ved oppmuring av søylene kan man da justere dem uavhengig av hverandre og vegglivet, og disse to søyleelementene fremstår da som en hel søyle.

I januar 2020 startet restaureringen av marmorsøylene. De hadde da ligget til lagring siden demontering, og bar preg av både støvete og fuktig oppbevaring samt tidligere transport. Et fåtall av søylene var knekt, hadde brudd i skaftet eller flekker med rust, og noen hadde ukompliserte hårsprekker. (Fig. 2)

Fig. 2: Etter demontering ble søylene lagt på paller og satt til lagring. Da de skulle restaureres oppdaget man at noen søyler hadde fått oppbevaringsskader. Enkelte hadde knekt skaft, avskallinger, rustflekker og spor etter bruk av silikon som feste til nummereringslappene. De aller fleste søylene fremstår likevel i god stand.

After de-mounting, the columns were placed on pallets and put to storage.

When they were to be restored, it was discovered that some of the columns had been damaged during storage. They were cracked or had surface damage, there were rust stains and traces of the silicone used to attach reference numbers. Most of the columns were, however, still in good condition.

16

Fig. 3: Skitt og smuss blir fjernet skånsomt ved bruk av vann. Hver time roteres søylene slik at alle sider får samme behandling, og når hele søylen er vasket legges den til tørking.

Dust and dirt are gently removed using water. Every hour, the columns are rotated so that all sides receive the same treatment and when the entire column has been washed, it is left to dry.

En konserveringsgruppe bestående av steinhuggere og konservator laget en plan for videre restaurering, med skånsom håndtering og oppbevaring av søylene. Hver søyle har blitt tilstandsvurdert, og dokumentasjonen blir lagret i verkstedets database. Her beskrives de tidligere demonteringsopplysningene, lengde og diameter, restaureringstiltak og dokumentasjon i form av bilder. Tiltakene har bestått av tørr rengjøring med «viskelærsvamp» og støvsuger, fjerning av marmorsilikon-merker etter

nummerering og fjerning av rester etter sementmørtel. I et spesialbygget vannkar har så søylene blitt vasket rene under et jevnt vanntrykk. Dette har fjernet smuss og skitt som ikke kunne tørkes eller støvsuges bort. (Fig. 3) Skadene på søylene var av ulik karakter. Noen hadde brudd mellom søylebitene. Var det en tidligere reparasjon, ble messingdybelen fjernet og erstattet med syrefast stål. (Fig. 4) Søylene ble

17

Fig. 4: Å finne egnet arbeidsmetode er svært viktig når man skal repareres søylene. Det er flere hensyn å ta, både hvor søylen er plassert og skadeomfang, samt at metoden blir på steinens premiss. Fjerning av gammel og uegnet dybel, og erstatte med bredere og dypere borehull og dybel i syrefast stål er ett eksempel. Dette er et enkelt inngrep som gjør søylen stabil og trygg når den for eksempel plasseres i høyden.

It is very important to find suitable working methods for the repair of the columns. There are several considerations to consider regarding the extent of damage and their ultimate locations - the methods are premised on each of the column’s situation. For example: The removal of old and unsuitable dowels and replacing them with wider and deeper boreholes and dowels of acid resistant stainless steel. This is a simple intervention that makes a column stable and safe when it is placed at height.

limt sammen med epoxy (Mapepoxy L).

Flere søyler fikk skader under den kompliserte demonteringen, og det ble vurdert om det skulle hugges nye. Smale sprekker ble limt med akryl (Wesutex D340) blandet med marmorstøv i ulik gradering, og mindre sprekker, slik som hårsprekker, ble fylt med Syton X30. Dette fordi akrylen

18

er for tyktflytende til å trekke ned i de smale sprekkene. (Fig. 5 og 6) Etter rens og reparasjoner på verkstedet påføres søylene nanokalk, som er en blanding av lesket kalk og etanol. Ved oppmuring får de nytt liv til glede for generasjoner. Nidarosdomen er igjen selveste marmorkatedralen nord for Alpene.

Fig. 5: Sprøyten inneholder X30 silica-suspension (kiesel løst i vann) med 10% alkohol, for å bryte opp overflatespenningen og hjelpe kiselen til å trenge inn i sprekken. Videre ble sprekken fylt med en blanding av marmorstøv og akryl, og så hugget og pusset til en jevn overflate.

The syringe contains X30 silica suspension (silica dissolved in water) with 10% alcohol, to break the surface tension and help the silicon to penetrate the crack. The crack was then filled with a mixture of marble dust and acrylic. When cured, the protruding surface is chiselled and sanded until smooth and flush.

Fig. 6: En egnet arbeidsbenk ble laget slik at det arbeidshøyden ble god for steinhuggeren som skulle konservere. Etter rens med vann og svamp, ble mørtelrester fjernet og egnet reparasjonsmetode valgt. Søyler med større oppsprekkinger eller delte elementer, ble dyblet og limt sammen før marmorstøv blandet med akryl ble brukt som restaureringsmørtel. Den ble lagt slik at sprekkene ble fylt og ikke lenger var synlige.

A workbench was made at a suitable height for the stonemason to carry out the preservation work. After cleaning with a sponge and water, mortar residues were removed, and a suitable repair method chosen. Columns with larger cracks or split elements were dipped and glued together before a restoration mortar of marble dust mixed with acrylic was applied. This mixture was laid so that the cracks were filled and were no longer visible.

19

Espen Sørburø

Hvordan har vi arbeidet med oppslag, mal og dokumentasjon ved restaureringen av Kongeinngangen?

Kongeinngangen, en kort historie Kongeinngangen er en overbygget, hvelvet forhall på korets sørfasade, og er en av de rikest dekorerte delene av Nidarosdomen. Den ble opprinnelig bygget på 1240-tallet. Den ytre «hovedbueåpningen» ble trolig murt igjen en gang i senmiddelalderen, av ukjente årsaker. Kanskje kan dette ha skjedd i forbindelse med stabilitetsproblemer etter brann og hvelvkollaps i koret?

Kongeinngangen blir nå restaurert for fjerde gang.

Første gang var i 1870-årene, da forhallen ble helt demontert og gjenoppbygd med store mengder kleberstein av svært dårlig kvalitet. Gjenmuringen av åpningen ble fjernet, og det samme ble minst tre jernstag som spente over åpningen i hovedbuen og inn til korveggene1. Den enkle gavlen ble også erstattet av en høyere, dekorert gavl med rosevindu og spir. (Fig. 1 og 2) Siden denne første restaureringen (trolig også tidligere) har Kongeinngangen lidd under stabilitetsproblemer og oppsprekking av murverket.

Mange av problemene kan tilskrives den dårlige steinkvaliteten fra starten av restaureringen, samt bruk av sementmørtel. En restaurering av mindre skala ble foretatt i 1920-årene. På 1950-tallet ble omtrent halve Kongeinngangen demontert blant annet grunnet store sprekker i gavl og hvelv. Hele gavlen og deler av sideveggene ble plukket ned til et lite stykke ovenfor toppen av hovedbuen. Halvparten av hvelvet i forhallen ble også demontert og bygget opp igjen.

1

Fig. 1: Kongeinngangen før restaureringen.

Tegning av Franz Wilhelm Schiertz.

The King’s Entrance before the restoration.

Drawing by Franz Wilhelm Schiertz.

Fig. 2: Kongeinngangen i 2010, før nåværende restaurering.

The King’s Entrance in 2010, before the current restoration.

Vi gjeninnfører disse jernstagene i vår nåværende restaurering, for å ta opp eventuelle strekkrefter fra bue og hvelv.

20

Den nåværende restaureringen, så langt…

Den pågående, store restaureringen av Kongeinngangen har vært planlagt siden 1990-tallet. De synligste symptomene på at nok en restaurering var nødvendig var de bulende og deformerte hovedpilarene ved bueåpningen, store sprekker på opptil flere centimeter i veggene og ikke minst den voldsomme forvitringen av klebersteinen fra 1870-tallet. Etter årevis med planlegging og dokumentasjon var vi i 2011 klar til nok en total demontering. Denne ble fullført i 2015, og året etter startet gjenoppbyggingen. Ved utgangen av årets mursesong (2020) har restaureringen nådd rosevinduet i gavlen.

De tre foregående restaureringene har endret portalens geometri og bæreevne. Grunnen til dette er utskifting av stein og delvise demonteringer i en deformert konstruksjon. Kongeinngangen er som et komplekst 3D-puslespill bestående av både middelaldersk murverk og ulike restaureringers tilføyelser og endringer. Dagens restaurering vil gå over en tidsperiode på over ti år. Det er et voldsomt arbeid å demontere mer enn 1500 steiner for så å bygge det hele opp igjen. Omtrent 600 nye steiner er hugget, og 600 har blitt reparert/konservert. 300 steiner vil bli gjenbrukt uten behov for reparasjoner eller utskiftning.

Den følgende teksten gir en kort oversikt over planlegging og dokumentasjon før og under demontering. Videre skal vi se på det omfattende arbeidet med oppslag og mal, og beskrive hvordan dette arbeidet er uunnværlig i restaureringsarbeidet.2 Forarbeid Kongeinngangen er en bygningsdel med avansert geometri, og på grunn av mange restaureringer og dårlig steinkvalitet har konstruksjonen gradvis blitt svekket og deformert. Dette har ført til høy kompleksitet på problemstillingene i restaureringen. De opprinnelige middelalderske byggeteg-

ningene eksisterer ikke, og 1870-tallets bevarte tegninger gir inntrykk av å være byggetegninger helt til man studerer de nærmere. Da oppdager man at de er utkast og idéer.

Det er foretatt mange kartlegginger av Kongeinngangen de siste 20 årene. De tar bl.a. for seg restaureringshistorie og steinhuggermerker, sprekker og skadet/forvitret stein, ulike steintyper og opphavssted/steinbrudd og nummerering av alle synlige steiner med et unikt referansenummer. Dokumentasjonen er hovedsakelig registrert på todimensjonale tegninger, som viser de ulike fasadene på portalen. Disse tegningene kan kun gi oss informasjon om overflaten til den deformerte bygningsdelen slik den eksisterer før demontering.

(Fig. 3)

Fig. 3: Utsnitt fra område ved rosevinduet på Kongeinngangen som viser steinenes unike referansenummer. Primært er tegningen benyttet til steinkartlegging. Oransje er Grytdalstein fra 1870-tallet, og de grønne steiner fra 1950-tallsrestaureringen.

Section near the rose window shows the naming of the stones.

The primary function of this drawing is to document the provenance of the stones. The orange coloured are the poor quality Grytdal stone, and the green colour represent the stone quarried for the 1950’s restoration.

At hele Kongeinngangen skulle demonteres var ingen enkel beslutning å ta, men med bakgrunn i synlige skader og de gjennomførte kartlegginger så man at dette var nødvendig. Det var ikke

Ordet «oppslag» beskriver her prosessen å gjøre en fullskala arbeidstegning som en del av prosessen med å lage en mal. Oppslaget blir gjerne gjort på et tegnegulv eller lignende.

2

21

Fig. 4: De grunne forblendingssteinene og den bakenforliggende oransje Grytdal-steinen vises godt her på Kongeinngangens sør-østlige pilar.

The shallow ashlar stones and the orange Grytdal stones behind are clearly visible on one of the pillars of the King’s Entrance.

ønskelig å utføre nok en «førstehjelps-restaurering» og overlate de uunngåelige større problemene til neste generasjon.

Kleberstein og sementmørtel Kleberstein fra Grytdal har vist seg å være av dårlig kvalitet, da den inneholder aggressive sulfider som får steinen til å svulme opp og forvitre svært raskt 3. Denne ble mye brukt på slutten av 1800-tallet, og omtrent halvparten av steinene i portalen er fra Grytdal. Den dårlige klebersteinen, kombinert med den harde sementmørtelen som ble brukt i de tre foregående restaureringene, har forårsaket mange av problemene med portalen. På

1920- og 1950-tallet ble de ytterste delene av de mest forvitrede Grytdal-steinene hugget av fasaden for å erstattes av grunne forblendingsstein. Effekten var kun kosmetisk da de store steinene fortsatte å forvitre bak fasaden. Dette har svekket forbandet mellom steinene ytterligere og trolig forverret portalens evne til å bære sin egen vekt. (Fig. 4) Kongeinngangen har kanskje i utgangspunktet hatt et for spinkelt design til å tåle de utskytende kreftene fra hovedbuen og hvelvet, og dette kan være grunnen til at hovedbuen i sin tid ble murt igjen. Jernstagene, som kan være fra den opprin-

Grytdal-steinen kommer fra et brudd på gården Grytdal ved Rognes i Gauldalen. Mer informasjon om Grytdal-steinen kan man finne hos Norges Geologiske Undersøkelse (NGU) på Internett, eller i Per Storemyrs «The Stones of Nidaros. An applied Weathering Study of Europe’s Northernmost Medieval Cathedral», Trondheim 1997.

3

22

nelige byggingen, ville fungert som strekkstag for å motvirke de horisontale kreftene i en spinkel konstruksjon, men de ble fjernet i den første restaureringen i 1870-årene. Den harde sementmørtelen som ble benyttet i tidligere restaureringer har nærmest limt steinene sammen, og kan kanskje krediteres for å ha hindret portalen i å kollapse.

Dessverre har sementmørtelen også påført skade med sin evne til å holde på fuktighet i murverket, noe som er en dårlig egenskap i vårt klima. Videre har den svært harde og ufleksible sementmørtelen i mange tilfeller skadet stein i forbindelse med bevegelser i bygningen. Lim-effekten av sementmørtelen til den relativt myke klebersteinen har også gitt oss en ekstremt krevende demonteringsprosess, da det har vært svært vanskelig å ikke påføre ytterligere skade på klebersteinene.

Reetablere kompetanse på oppslag- og malfremstilling Før demontering trengte vi å øke bygghyttens kompetanse i å gjøre oppslag og å produsere maler på en best mulig måte. Etter at den store gjenoppbyggingen av skipet og vestfronten ble avsluttet i siste halvdel av 1900-tallet, hadde vår kunnskap i å gjøre kompliserte oppslag gradvis forsvunnet. Dette ble tydelig da vi jobbet med korets sørfasade i årene 2000–2010. Vi møtte da stadig på problemer under gjenoppmuringen av demonterte områder, grunnet både dårlig dokumentasjon og dårlig oppslag- og malfremstilling.

Kongeinngangen er langt mer komplisert enn noe annet vi har jobbet med på korets sørfasade. Det var ingen tvil om at vi måtte forbedre dokumentasjonsteknikkene våre og ferdighetene i det å gjøre oppslag og å produsere maler til steinhuggerne. I starten av denne prosessen hadde vi noen uvurderlige arbeidsutvekslinger med bygghytten York Minster Works Department i England, hvor oppslag- og malmaker Dr. John C.E. David delte av sin store kunnskap.

Det er viktig å påpeke den fullstendige involveringen håndverkerne (restaureringsteknikerne) ved NDR har i beslutningsprosessene. Murere og

steinhuggere har en sentral rolle i planlegging og gjennomføring av dokumentasjon, oppmåling, tegning, oppslag- og malproduksjon. Dette fungerer meget bra fordi man har en nærhet til materialet og erfaring til å forutse hvilken type planlegging og dokumentasjon som er nødvendig.

Det er mureren som til slutt må løse de praktiske problemene som kan oppstå etter avgjørelser tatt tidligere i restaureringsprosessen. Det er ikke uten videre tydelig for noen som ikke har erfaring med muring å se hva som er viktig å planlegge og dokumentere for mureren. Når bygningsdelen er demontert, kan det være for sent å ta gode avgjørelser dersom den riktige dokumentasjonen ikke ligger til grunn. Oppslag- og malfremstilling vil sannsynligvis bli bedre utført om den gjøres av steinhuggere med erfaring i muring. En person som ikke er steinhugger eller har inngående kjennskap til prosessene med å bearbeide stein, vil ikke så lett kunne forutse hva som kreves av en mal for å gi nødvendig informasjon til steinhuggeren.

Fastpunktsystemer for måling, tegnegulvet på oppslaget og mestermalen Over tid har bevegelse i konstruksjonen og tidligere restaureringer deformert Kongeinngangen fra dens opprinnelig tiltenkte form. Proporsjonene er ikke lenger symmetriske, veggene er ikke loddrette eller jevne lenger. En så rikt dekorert og kompleks forhall krever omfattende dokumentasjon slik at en får registrert så mye informasjon som mulig før demontering. Alle bygninger må planlegges fra fundamentnivå; selv en bue eller hvelving høyt oppe i en struktur må planlegges inn allerede i fundamentet. Å finne byggmesterens/arkitektens opprinnelige intensjoner uten å ha de originale tegningene eller målene, er svært viktig og krever et omfattende detektivarbeid.

For å måle og dokumentere deformasjonene og dimensjonene til Kongeinngangen før demontering, ble det etablert et målesystem av fastpunkter.

Dette brukes gjennom hele prosessen: fra den opprinnelige dokumentasjonen før demontering, til overføring av målingene til tegnegulvet på opp-

23

slaget og til slutt under gjenoppmuringen av den demonterte portalen. På utsiden av Kongeinngangens sokkel ble et midlertidig fundament av lettbetongblokker murt opp, og aluminiumsskinner ble boltet til toppen av disse. De nøye posisjonerte horisontale skinnene, i form av bokstaven ”E”, brukes som en gitter-referanse å måle ut fra. Et laserinstrument montert på en liten vogn, kan deretter flyttes til hvilken som helst målsatt posisjon på disse skinnene for å registrere en tredimensjonal måling av bygningen. (Fig. 5)

demonteringen ble her overført til tegnegulvet.

Slik kunne vi produsere tegninger i full størrelse av plan, snitt og fasader, måle høydereferanser og avsløre alle deformasjoner i konstruksjonen.

(Fig. 6)

Fig. 5: Fastpunktsystemet før demontering. Aluminiumsskinnene er her representert i blått og laseren og laser-linjene i rødt.

Tegning av Espen Sørburø.

The fixed point measuring system before the dismantling. The aluminium rails are represented in blue and the laser and laser lines in red. Drawing by Espen Sørburø.

Fig. 7: Tegnegulvet på oppslaget. Her ser vi også understøttingene som blir brukt under demontering og gjenoppmuring av hovedbuen.

The tracing floor in the setting-out workshop. The centerings for the main arch is laid out on the master templet.

I motsetning til en tradisjonell byggeprosess der tegninger ligger til grunn, måtte vi i dette prosjektet lage tegninger ut fra tolkninger av eksisterende bygg. Vi har derfor etablert et verksted der vi kan gjøre oppslag og arbeidstegninger i full skala. På loftet over steinhuggerverkstedet ble det bygget et tegnegulv på syv ganger syv meter. Fastpunktsystemet samt alle målene av Kongeinngangen før

24

Selv om vi utarbeidet god dokumentasjon av Kongeinngangen før demontering, ville ikke denne hjelpe oss videre uten mye bearbeiding. Vi eliminerte alle deformasjoner og skjevheter i den eksisterende portalen for å rekonstruere byggmesterens opprinnelige grunnplan. Fra dette kunne vi konstruere millimeternøyaktige byggetegninger – en mestermal – beregnet på produksjon av maler for nyhugging av stein og ikke minst med tanke på gjenoppmuringen. Den er en forenklet versjon av inngangen, strippet for dekorelementer og basert på gjennomsnittsmål. Alle steiner, både nye og gamle, må passe inn i mestermalen. (Fig. 7)

Slike fullskala tegnegulv brukes som regel ikke lenger i nybygging, da digitale tegninger (DAK/ CAD) dominerer fullstendig. Disse er selvsagt overlegne i forhold til de tradisjonelle teknikkene når det gjelder å prosessere store mengder data og ikke minst ved revisjon og endring av tegningene.

Den tradisjonelle metoden har likevel sine fordeler, og det er ingen grunn til ikke å benytte seg av begge verktøy. Et tradisjonelt tegnegulv for å gjøre

Fig. 6: Mestermalen på oppslagets tegnegulv.

The master templet as drawn on the tracing floor.

oppslag gir en annen nærhet til materialet, målene og proporsjonene man jobber med. Man jobber i full skala gjennom hele prosessen.

av nye steiner og ikke minst i gjenoppmuringen.

Alle tegninger, foto og registrerte mål gjort under demonteringen er av vital betydning under gjenreisningen. (Fig. 9)

Oppslag ble også ble brukt i middelalderens katedralbygging, hvor tegninger i full skala ble risset i en overflate, ofte av gips eller kalkmørtel. Dette var byggmesternes arbeidstegninger, og alle mål og maler ville da blitt tatt fra denne. I Nidarosdomens søndre vestfronttårn er selve kirkeveggen benyttet som oppslag. Her finner vi innrissede spor i klebersteinen, trolig fra siste halvdel av 1200-tallet. Denne er mest sannsynlig en arbeidstegning for vinduene i sideskipet. (Fig. 8) Demontering Murerne og steinhuggerne som demonterte Kongeinngangen lagde en nedskalert plantegning av hvert skift (lag) med stein før de ble demontert.

Tegningene gir svært viktig informasjon ettersom de dokumenterer murkjernen, som ikke er synlig før demontering. Denne informasjonen er uvurderlig for oppslagsverkstedet, ved produksjon

Fig. 8: Det middelalderske oppslaget fra søndre vestfronttårn.

Oppmålt av Henning Grøtt og Espen Sørburø.

The medieval tracing on the wall in the west front tower.

25

Fig. 9: Utsnitt av skalert dokumentasjonstegning av skift 7 gjort under demonteringen. Tegnet av Johannes Klem.

Section of scale documentation drawing of course 7 made during the dismantling. A drawing like this exist for every course.

Drawing by Johannes Klem.

Hver stein er forskjellig, noen veier et halvt tonn og andre veier bare en halv kilo, men hver stein er viktig for den ferdige portalen. Som nevnt tidligere fikk alle steiner et nummer før demontering.

26

Når de nummererte steinene ble demontert, ble de fotografert, målt og midlertidig tilstandsvurdert.

De ble deretter plassert på en nummerert pall.

Database All nødvendig informasjon om hver stein ble registrert i Kongeinngangens database. Denne gir oss mulighet til å søke og finne informasjon om en gitt stein. Fra hvilket steinbrudd kommer den?

Har den blitt restaurert? Hvem restaurerte steinen, hvorfor ble den reparert og hvilke metoder ble brukt? Databasen viser også tegninger, foto og mål som ble tatt før og under demontering på stillaset, og gjør oss i stand til å se den fullstendig historien til alle demonterte steiner gjennom hele restaureringsprosessen. Databasen kan brukes på nettbrett, smarttelefon eller på en stasjonær datamaskin. Databasen har mange muligheter og tilpasses ulike oppgaver. Nye funksjoner kan implementeres etter hvert som behov oppstår. Denne dokumentasjonen vil forhåpentligvis gi god informasjon til fremtidens restaureringsarbeidere omkring våre valg av metoder og materialer.

Kartlegging og vurdering av hver stein Å lage én eller flere maler for produksjonen av en ny stein varierer i kompleksitet fra enkelt til komplisert (og med kompleks geometri). Prosessen vil vanligvis starte med en kartlegging av steinen som skal skiftes, enten den er demontert eller fortsatt står i veggen. Før arbeidet med å produsere malen starter er den aktuelle steinen som regel undersøkt to ganger tidligere, og en midlertidig tilstandsvurdering foreligger.

Før noe inngrep foretas lages det en restaureringsplan, som godkjennes av Riksantikvaren. Denne inneholder en beskrivelse av alle planlagte utskiftinger og reparasjoner. Deretter foretar murene og steinhuggerne som demonterer en ny vurdering, da det bare er under demontering at bindingen gjennom veggen avsløres tredimensjonalt. Til slutt foretar oppslag- og malverkstedet en siste vurdering. På dette stadiet blir de to tidligere undersøkelsene og forslagene vurdert mer detaljert og satt inn i en større sammenheng.

Enkelt fortalt kan en stein havne i en av tre hovedkategorier: 1: Gjenbruk av stein uten tiltak, unntatt å fjerne sementmørtel og/eller rense den.

2: Reparasjon av stein ved hjelp av en rekke spesifiserte restaureringsteknikker, som konsolidering, steininnfelling, bruk av reparasjonsmørtler, liming, kramper, dybler etc.

3: Hugge en ny stein.

Reparasjon av en stein kan også kreve at man lager maler, avhengig av kompleksiteten og omfanget av reparasjonen.

Fullskala tegninger av hver stein i hvert skift Når beslutningen om å hugge en ny stein er tatt, blir den først sett i forhold til mestermalen og steinene som omgir den (under, over, på sidene og bak). Én stein vil normalt være i kontakt med 6-8 andre steiner, men det kan selvsagt være både flere og færre. Den viktigste informasjonskilden er de nedskalerte skifttegningene fra demonteringen.

Disse tegningene avslører forbandet (overlappingen) mellom steinene. Størrelsen på en ny stein kan ikke avgjøres før den er vurdert i forhold til alle tilstøtende steiner, og man tilstrebet å forbedre det svekkede forbandet. Som en konsekvens av tidligere restaureringer hadde forbandet i Kongeinngangens murverk gradvis blitt endret og svekket.

Prosessen med å styrke forbandet tar utgangspunkt i mestermalen. En semi-transparent tegnefolie ble rullet ut over oppslagsgulvet, og mestermalen fra Kongeinngangen ble kopiert over til denne. Kopien representerte nå ett av skiftene i Kongeinngangen. Det ble laget individuelle forenklede maler av alle de gamle steinene som skulle gjenbrukes i dette skiftet. Disse individuelle malene ble plassert i ideelle posisjoner i forhold til mestermalen, opprinnelig plassering samt i forhold til alle nabosteiner. Da den ideelle posisjonen for hver av steinene som skulle brukes på nytt var bestemt, ble de overført til tegnefolien som representerte skiftet. Å plassere ut alle de gamle steinene på dette skiftet ga oss tykkelsen på alle

27

Fig. 10: Fullskala tegnefolie av skift 7 kopiert fra mestermalen på tegnegulvet. Gjenbrukssteiner og steiner som skal nyhugges er plassert inn på mestermalen (de nye steinene er her merket med en rød ring rundt steinnummeret).

Full scale plastic tracing sheet of the 7th course laid out on top of the tracing floor’s master templet. New and old stones are placed in ideal positions.

fuger mellom steinene, og viste også hvor godt de gamle steinene passet inn i vår nye mestermal.

Når dette var på plass kunne vi bestemme størrelse og form på de nye steinene med svært stor nøyaktighet. Dette var en svært arbeidskrevende prosess, da den måtte gjentas for hvert enkelt skift. Vi måtte i praksis lage maler for nesten alle steinene i portalen, uansett om de ble gjenbrukt eller ble erstattet av nye. (Fig. 10) Fugene ble i gjennomsnitt planlagt til å være 5 mm brede, både de horisontale og vertikale. Vi kan ikke endre fugehøydene ettersom vi må holde oss til de samme dimensjonene som forhallen hadde før demontering. Deler av Kongeinngangens sidevegger ble ikke demontert og stikker ut fra korveggen som en fortanning. Kapitelene og anfengersteinene for den nordlige halvdelen av

28

hvelvet står også igjen i korveggen og gir ikke spillerom for å endre fugehøydene.

Når vi har jobbet grundig med noen skift, og vi føler oss sikre på at vi har funnet en god løsning på problemene – integrering av nye og gamle steiner for å sikre et godt forband – blir fullskala folietegninger nedskalert og tegnet over skifttegningene fra demonteringen. Slik får vi lett lesbare byggetegninger for gjenoppmuringen.

De nedskalerte byggetegningene brukes av steinhuggerne når de hugger nye steiner eller reparerer gamle steiner for å se forholdet til bygningen og nabosteinene. Byggetegningene brukes også under hele gjenoppmuringsprosessen sammen med de fullskala folietegningene av hvert skift. Disse tegningene gir informasjon om alt fra fugetykkel-

Fig. 11: Skalert byggetegning av skift 7. Nye steiner er merket med grønn farge.

Scaled construction drawing of the 7th course with new stones marked in green.

ser, nummer på de enkelte steinene og høydereferanser (i praksis et «x – y – z-koordinat» for hver eneste stein). (Fig. 11) Å lage individuelle maler i plast eller sink Da fullskala folietegninger for noen skift var fullført, kunne de individuelle malene for steinene lages. Disse benyttes av steinhuggeren (og av og til sagføreren) i produksjonen av nye steiner. For enklere steiner kan det lages en mal av en stiv tegnefolie. Plastfoliemalene kan ofte avtegnes direkte fra fullskalategningen fra oppslagsgulvet og deret-

ter klippes/skjæres ut til riktig form. Noen ganger trenger en stein bare én eller to maler, men i andre tilfeller er det nødvendig med 10-15 maler for bare én stein. Dersom det skal lages flere lignende eller identiske steiner eller steiner med mange detaljer, er det som regel best å lage en mal i sink. Sinkmalen har høyere nøyaktighet og holdbarhet, og tåler bedre langvarig bruk enn en mal i plastfolie. Også sinkmalens levetid er overlegen plastfoliemalene dersom dokumentasjon og lagring for framtiden er med i vurderingen.

29

Fig. 12: Sinkmaler av den kompliserte typen. Her vises malene til anfengersteinene til hvelvet i Kongeinngangen.

Zinc templets of the complicated kind for the springing stones for the vault.

All nødvendig informasjon for å produsere en stein overføres til malen på en slik måte at den ikke kan misforstås. Hvordan sinkmalene produseres er godt beskrevet i den utmerkede boken «Practical Stone Masonry», av Hill og David.4 (Fig. 12) Når fullskala folietegninger, skalerte byggetegninger og de enkelte malene for steinhuggerne er fullført, blir informasjonen ført inn i databasen så den blir tilgjengelig for sagfører, steinhugger og murer.

Gjenoppmuring av Kongeinngangen I 2016 ble gjenoppbyggingen av forhallen igangsatt. Været i Trondheim dikterer mursesongen.

Vi bruker bygghyttens egenproduserte «hot-mix» (varmlesket) kalkmørtel, og i likhet med alle kalkmørtler er den følsom for lave temperaturer.

Dette betyr at mursesongen kan være ganske kort. Fra slutten av april til starten av oktober er kanskje det vanlige spennet for en god sesong. De nymurte steinene må beskyttes med isolasjon og oppvarming hele den påfølgende vinter.

Dokumentasjonen som er et resultat av oppslag4

og malarbeidet brukes på flere måter under gjenoppmuringen. Fastpunkt-målesystemet som ble brukt til dokumentasjon før demonteringen, ble bygget ut med flere funksjoner som hjelp til gjenoppmuringen. Seks loddsnorer av tynn metallwire ble montert rundt portalen, og på disse kan vi feste horisontale mursnorer til å mure etter. Disse tre horisontale mursnorene (hvorav bare to er vist i figuren under) fungerer som et fastpunktsystem som samsvarer med mestermalen. Dette gjør oss uavhengig av laseren og aluminiumskinnene fra det opprinnelige oppsettet.

Mange mål på Kongeinngangen er gjentagende og følger et bestemt mønster fra bunn til topp.

Dette gjør mursnorene raske, enkle og svært pålitelige å bruke. Et høydereferansesystem ble montert i form av to vertikale aluminiumskinner nær korveggene på hver side av Kongeinngangens sidevegger. Et målebånd er festet til skinnen samt en vogn for en horisontal laser som kan skyves opp eller ned på skinnen. Dette gir oss informasjon om høydereferansene, som kan avleses for hver enkelt stein på de skalerte byggetegningene for hvert skift.

Peter R. Hill and John C. E. David, Practical Stone Masonry, London 1995, Donhead Publishing Ltd

30

Selvfølgelig brukes også databasen i hvert trinn i arbeidet. Når steinene skal transporteres til stillaset, vil de skalerte byggetegningene fortelle hvilke steiner som trengs, og databasen vise hvor du finner dem. Å finne én stein blant 1500 steiner fordelt på mer enn 350 paller ville være en tidkrevende jobb uten denne. Databasen gir også murerne verdifull informasjon om hver stein, noe som igjen kan være avgjørende for oppmuringen.

I tillegg til dette fungerer databasen som en dagbok, der gjenoppmuringen blir dokumentert med bilder av hver enkelt stein etter at den er murt inn samt bilder av det fullførte skiftet.

Fig. 13: Fastpunktsystemet etter demontering, påbygget med lodd-wirer i mørkeblått og mursnorer i gult. Til høyre i tegningen kan den vertikale aluminiumsskinnen og laseren for høydereferansene sees. Tegning av Espen Sørburø.

The fixed point measuring system after dismantling. Plumb cables for the horizontal string lines have been attached for the fixing process. The vertical aluminium rail and laser represent the height reference system. Drawing by Espen Sørburø.

Dessverre er ikke skiftene jevne som i for eksempel en teglsteinsvegg. Mange av steinene har sprang (en avtrapping) som gjør at deler av veggen ser ut som et «Tetris»-spill. Avviker man fra høydereferansene under muring, vil dette raskt få store konsekvenser. I løpet av et skift eller to vil feilene raskt vise seg som uønskede fugetykkelser, fortanning mellom steiner som ikke skal ha det, og man vil ikke lenger klare å holde de bestemte høydereferansene. Dette er vanskelig å endre på annet vis enn å plukke ned til den første unøyaktigheten og prøve igjen. (Fig. 13) Systemene med de horisontale mursnorene festet til loddwirene og den vertikale høydereferanselaseren gir oss et x – y – z-koordinatsystem for hver stein som mures på Kongeinngangen.

De skalerte tegningene sammen med fullskalategningene, gir uvurderlig informasjon for å kunne ta i bruk målesystemet beskrevet ovenfor.

Konklusjon Kongeinngangen er fortsatt ikke ferdig gjenreist.

Artikkelen beskriver bare noen få av oppgavene som er utført i forbindelse med restaureringen. En fullstendig evaluering av beslutningene vi har tatt under veis vil bli gjort etter at prosjektet er fullført, men det er nok de fremtidige generasjoner av restaureringsarbeidere som best vil se de faktiske konsekvensene av våre valg.

For restaureringen av Kongeinngangen har bygghytten blant annet utviklet bedre metoder for å håndtere og digitalisere dokumentasjon og reetablert kunnskap og ferdigheter i oppslag- og malfremstilling. Forskning på kalkmørtel har spilt en annen svært viktig rolle. En fullstendig demontering av portalen har bekreftet vår erfaring av at restaurering er mye mer krevende enn å bygge noe fra et nytt design. Så langt har gjenoppbyggingen vært vellykket og bekreftet viktigheten av arbeidet vi har lagt ned i planlegging, dokumentasjon, oppslag og mal. Å gjenoppbygge et verdifullt kulturminne, en kompleks forhall, med forutsigbarhet, nøyaktighet og høy kvalitet er svært tilfredsstillende. Alle involverte har utviklet sin kompetanse gjennom prosjektet. Bygghytten bør alltid søke å forbedre metoder og heve kompetanse innen restaurering og håndverksferdigheter.

Som et nasjonalt kompetansesenter for verneverdige bygninger i stein bør vi alltid strebe etter å utvikle oss videre.

31

Øystein Aarlott Digre

Praktisk bruk av 3D-teknologi

Fig. 1: Punkteringsapparat for overføring av koordinater fra modell til stein.

Pointing machine (pantograph) for transferring coordinates from model to stone.

Når steinhuggerne hugger skulptur og ornament brukes ofte et kopi-instrument, som vi kaller punkteringsapparat. Punkteringsapparatet er et verktøy for å overføre koordinater fra en modell til steinen skulpturen skal hugges i. Det består av 3 eller flere faste punkter og en justerbar nål som kan beveges i

32

3 dimensjoner og låses til et valgt punkt på overflaten av modellen. Når nålen er låst til et valgt punkt på overflaten, flyttes instrumentet over til fastpunktene på steinblokken, og det hugges bort stein til nålens koordinat er funnet. (Fig. 1)

Avhengig av detaljgrad og størrelse overføres hundretalls punkter. Disse punktene skaper en 3-dimensjonal overflate som steinhuggeren bruker til å hugge linjer, buer og overflater mellom.

Moderne 3D-teknologi kan nærmest beskrives som en evolusjon av denne gamle teknikken for å finne koordinater.

Det finnes flere forskjellige teknologier for å skape 3D-modeller. I hovedsak er de enten laget av tiden det tar for lys eller lyd og reflektere tilbake til senderen eller ved hjelp av måleteknikken fotogrammetri. Ved NDR bruker vi laserskanning og fotogrammetri. Laserskanning er kort forklart lys som sendes ut og treffer en overflate, og tiden

det tar før lyset reflekteres tilbake til senderen bestemmer avstanden til det lyset treffer. En vanlig laserskanner sender flere hundre tusen lyspunkt i sekundet. (Fig. 2) Fotogrammetri utføres ved å ta overlappende bilder av for eksempel en gjenstand, en bygning eller et område. Ved hjelp av programvare måles så pikslenes plassering og overlapping til hverandre, noe som igjen skaper en 3-dimensjonal modell.

(Fig. 3) Når vi har en sky av koordinater – en punktsky – kan programvaren legge til linjer mellom punktene som danner et nett av trekanter – en mesh. (Fig. 4)

Fig. 2: Nidarosdomen er nesten ferdig skannet. Punktskyen fra skanningen består av 500 milliarder koordinater.

Nidaros Cathedral is almost fully scanned. The point cloud from the scan consists of 500 billion coordinates.

Fig. 3: Fotogrammetri av en fasade på Nidarosdomen. Blå markeringer viser kameraets posisjoner. Programvaren benytter avanserte algoritmer for å lage 3D-modeller av bilder.

Photogrammetry of a facade at Nidaros Cathedral. Blue markings show the camera’s locations.

The software utilizes advanced algorithms to create 3D models of images.

33

Fig. 4: Punktene fra laserskanningen har fått linjer mellom seg og danner et nett av trekanter. Trekantene lukkes og blir til en overflate.

The points from the laser scan are joined with straight lines which forms a network of triangles. The network of triangles turns into a closed surface.

Fig. 5: Flatene fylles med tekstur hentet fra fotografiene.

The surfaces are filled with texture taken from the photographs.

34

Fig. 6: Horisontalsnitt av Nidarosdomens østre del tatt fra punktskyen.

Horizontal sections of the eastern part of Nidaros Cathedral taken from the point cloud.

Fig. 7: Overflate på en stein som ved to ulike anledninger er skannet. Skannene er sammenstilt for å undersøke utviklingen av forvitring i overflaten.

The surface of a stone which is scanned at different periods.

The scans are assembled to investigate the development of weathering in the surface.

Trekantene kan bli definert som en flate som kan fylles med farger eller en kollasj av bildene som er tatt for å lage modellen (teksturert modell). (Fig. 5)

eller for planlegging av komplekse stillaser. Ved å lage en lukket overflate på modellen (mesh) kan vi også beregne volumet av en konstruksjon.

Bruksområder for punktskyer og 3D-modeller er mange. NDR har laserskann av nesten hele Nidarosdomen, som består av 500 milliarder koordinater tett i tett på hele katedralens overflate, både ute og inne. Den bruker vi til å ta ut snitt hvor som helst på bygningen. Snittene er for eksempel gode underlag for å lage plantegninger. (Fig. 6) I punktskyen kan mål og vinkler tas fra et punkt til et annet. Dette gjøres for å for eksempel beregne tykkelse på vegger og retningsvinkler ved behov for boring av hull fra et rom til et annet

Punktskyer kan også brukes for å avdekke bevegelse og setninger i en bygning eller se pågående forvitring i overflaten på en stein. Dette gjøres ved å sammenligne skann som er utført på to eller flere ulike tidspunkt. (Fig. 7) Nidarosdomen har rikelig med skulptur og ornamenter, og dokumentasjon av disse utføres tradisjonelt ved å ta en avstøpning i gips. Mange objekter er forvitret på grunn av dårlig steinkvalitet, og objekter fra middelalder ønsker vi ingen

35

Fig. 9: Prinsippskisse av prosjektet Metadata Mesh.

Principle sketch of the project Metadata Mesh.

mekanisk tilnærming på. I disse tilfellene er det enkelt og effektivt å dokumentere med fotogrammetri. Vanligvis brukes et godt kamera, men av og til er forholdene så trange og vanskelig tilgjengelige at bilder tas med telefonkameraer. (Fig. 8) Fotogrammetrien er fleksibel. Avhengig av kameraets oppløsning og objektiv kan man fotografere fra den avstanden til objektet som gir det optimale detaljnivået for det man ønsker å dokumentere.

Muligheten for en godt teksturert modell er også en fordel for fremvisning på nett. NDR har en bruker (Nidaros Cathedral Restoration Workshop) på sketchfab.com med noen tilgjengelige modeller.

I et prosjekt kalt «Metadata Mesh» ser vi på muligheten for å lage en nettside hvor modeller kan lastes opp og markeringer utføres i form av frihåndstegning på modellen tilpasset mobile enheter. (Fig. 9) Dette vil være et nyttig verktøy for å markere skader og forvitring, og for å dokumen-

36

tere alt fra steinhuggermerker og inskripsjoner til å lage 3-dimensjonale tilstandsvurderinger, tiltaksplaner og presentasjoner. I dette prosjektet ønsker vi også at koordinatene til markeringene skal knyttes sammen med vår egenutviklede database for all dokumentasjon og registrering på Nidarosdomen. Med andre ord et 3-dimensjonalt kartleggingssystem.

Informasjonen som håndverkere og forskere knytter til koordinater på bygningen har et spennende formidlingspotensial. Teknologien AR (utvidet virkelighet) gjør det mulig å knytte data til steder og objekter. Eksempelvis kan det lages løsninger hvor vi gjennom mobilskjermen og etterhvert briller, kan se og oppleve en skulptur fortelle om seg selv eller til og med forvandles til et levende vesen.

Vi holder oss oppdatert på utviklingen i dette feltet, og Nidarosdomen er et yndet objekt for teknologiselskapene.

Fig. 8: 3D-modell av en skulptur fra katedralens vestfront. Bildene som er grunnlaget for denne fotogrammetrien er tatt med et mobiltelefonkamera.

3D model of a sculpture from the Cathedral’s western facade. The basic images for this photogrammetry are taken with a mobile phone camera.

37

Anita Gjersvold

NDR på Instagram

I en tid hvor sosiale medier har en stor innvirkning i hverdagen vår, har vi nå en mulighet til å vise oss fram for omverdenen på en ny måte. Vi har tidligere brukt Facebook for å spre informasjon om det vi gjør, men ved å stadig utvide plattformen vår kan vi nå ut til et bredere publikum.

Instagram er en foto-delingstjeneste som gjør det mulig for oss å vise frem alt kompetansesenteret har å by på, som ikke mange ser utad. Gjennom denne appen kan vi skape et nettverk som visuelt får ta del i arbeidet som tidligere har vært skjult bak verkstedene sine lukkede dører. (Fig. 1) I mange år hadde verkstedene som jobbet med restaureringen tilholdssted like ved Nidarosdomen, noe som gjorde oss veldig synlige. Byens befolkning kunne få et innblikk i hvilke ressurser de ulike prosessene faktisk krevde. Man kunne se arbeidere vandre rundt kirken iført arbeidsklær, og kanskje kunne man få noen glimt av hva de gjorde. Slik er det dessverre ikke nå lenger, og derfor må vi prøve å tenke i nytt for å få vist folk hvilken fantastisk fin jobb vi har. (Fig. 2) Gjennom Instagram ønsker vi å vise frem og formidle alle de ulike håndverkene som restaureringen av Nidarosdomen krever. Vi ønsker å grave i arkivene våre for å virkelig fremheve all historien vi sitter på som et nasjonalt kompetansesenter.

Ikke minst er det viktig for oss å framheve kunnskapen og engasjementet som finnes i våre flinke håndverkere og kompetente fagfolk. (Fig. 3)

Fig. 1: Du finner oss på Instagram under navnet: verkstedene_ved_nidarosdomen.

You can find our Instagram page by using the name: verkstedene_ved_nidarosdomen.

Gjennom fine bilder og morsomme videosnutter som viser hva vi gjør og jobber med, ønsker vi å fange oppmerksomheten til folk rundt om i Norge og resten av verden. Ved bruk av emneknagger/ hashtags (#), som er en form for sosial bokmer

king, blir vi en del av et stort nettverk som har interesse for det arbeidet vi utfører. Vi oppfordrer derfor alle å gå inn på vår Instagramside: verkstedene_ved_nidarosdomen.

Ta en titt, og del gjerne!

38

Fig. 2: Du får se flere glimt av våre flotte kolleger.

You will see glimpses of our great colleagues.

Fig. 2: Vi deler også noen skatter og historier fra vårt arkiv..

We also share some treasures and stories from our archives.

39

Terje Gimnes

Produksjon av kalkmørtel

Bakgrunn Da NDR startet gjenreisingen av Nidarosdomen på slutten av 1800-tallet, ble det brukt sementmørtel til oppmuringen. Den gangen var sementen en relativt ny oppfinnelse, som man hadde stor tro på. I dag ser vi imidlertid at moderne sementmørtel er skadelig for murverket. Sementen er altfor hard. Den tolererer ikke naturlige bevegelser i murverket, noe som fører til oppsprekking.

Sementfugene slipper ikke ut fukt. Resultatet av dette blir blant annet frostsprengning. Hvis man ser nøye på murverket på utsiden av Nidarosdomen ser man at de nyere delene av katedralen, hvor det er murt med sementmørtel, har store skader, mens det originale murverket fra middelalderen er godt bevart. Siden tidlig på 2000-tallet, har vi derfor i stadig større grad valgt å bruke kalkbaserte mørtler.

Kalk har vært brukt til produksjon av mørtel i ca.

10 000 år. Kalkmørtel ble også brukt da Nidarosdomen ble bygget i perioden fra ca. 1070 – 1300.

I dag finnes det flere kommersielt framstilte typer kalkmørtel å velge i, men ingen av disse er ideelle til bruk på Nidarosdomen. I forbindelse med gjenoppmuringen av Kongeinngangen – det største pågående restaureringsprosjektet ved Nidarosdomen – har vi forsket oss frem til en mørtel som vi mener er egnet for muring på domkirka.

Brenning og lesking Et viktig mål med fremstilling av kalkmørtel er å finne en mørtel som har lignende egenskaper og kvaliteter som de opprinnelige mørtlene som ble brukt på Nidarosdomen. Det er viktig å ha kunnskap om hele prosessen og om alle materialene i mørtelen; kalkstein, sand og pozzolaner. Kalksteinen kan imidlertid ikke brukes som den er, men

40

må brennes for å omdannes til kalsiumoksid, eller brent kalk som vi kaller det. I form av brent kalk har kalkstein evnen til å leske seg med vann, noe som er nødvendig for å produsere mørtel.

I de senere år har vi brent kalk selv for å tilegne oss kunnskap om denne prosessen. I 2016 bygde vi en kalkovn til dette formålet. Til bygging av kalkovnen ble det benyttet moderne byggematerialer som betong, armering, fabrikkproduserte betongkummer, ildfast stein, varmebestandig glass og stål. Dette var ment som et eksperiment for å finne den ideelle konstruksjonen på ovnen i forhold til størrelse, utforming og bruk. Vi ser etter flere gangers bruk at ovnen fungerer etter forventningene. Vi har gjennom dette prosjektet fått mye nyttig kunnskap som vi kan ta med videre dersom vi i fremtiden ønsker å bygge en mer autentisk middelaldersk kalkovn. (Fig. 1) Siste kalkbrenning ble gjennomført i mars 2020.

En kalkbrenning gjøres på følgende måte: Ovnen blir lastet opp med ca. 1 m2 kalkstein. Steinene er på størrelse med en knyttneve. Det blir etablert luftekanaler gjennom steinmassene ved å sette inn tre til fire trestokker på høykant, som etter hvert brenner opp og danner luftekanalene. Dette for å sikre god trekk under fyringen og for å lettere holde riktig temperatur. Det blir lagt en leirekant på toppen av brennkammeret, for å tette mellom pipehatten og brennkammeret. Dette blir gjort for å unngå falsk trekk og for å få pipehatten til å stå stødig under brenningen.

Vi fyrer med tørr furuved, noe som gjør det enkelt å holde en jevnt høy temperatur. Etter opptenning prøver vi å holde temperaturen svakt stigende de første timene. En stigning på ca. 100 C˚ i timen er

Fig. 1: Forfatteren klargjør kalkovn før brenning.

The author preparing for loading the lime kiln.

41

i nord. Typen tilsetning vi har valgt er en italiensk pozzolan med lange tradisjoner som mørteltilslag.

Romerne var sannsynligvis de første som oppdaget og brukte denne typen pozzolan til mørtelproduksjon. Det er en vulkansk aske som har vært utsatt for høy temperatur i dannelsesprosessen.

Den har egenskaper som reagerer med kalk og vann, noe som gjør kalkmørtelen bedre i stand til å overleve i norsk klima.

Fig. 2 og 3 : Kalkbrenning.

Lime burning.

greit, men 800 - 1000 C˚ bør ikke nås før etter ca.

24 timer. Temperaturen må deretter holdes mellom 900 og 1000 C˚. Brenningen i sin helhet tar minimum tre døgn. Det er viktig å holde oppsyn med ovnen gjennom hele prosessen, for å kontinuerlig mate på ved og sørge for riktig temperatur.

(Fig. 2 og 3)

Blandeprosessen er kanskje det viktigste i framstillingen av mørtel. Det er mange måter å blande kalkmørtel på. Vi har valgt hotmixing. Dette er en prosess hvor sand, kalk og pozzolan blir tilsatt vann. Når kalken lesker utvikles stor varme.

Dette gjør at delmaterialene binder seg bedre til hverandre enn om kalken blir lesket alene. En annen fordel med hotmixing er at den ferdige kalkmørtelen kan tas i bruk umiddelbart.

Mørtelen vi produserer i dag består i hovedsak av tre delmaterialer; sand, knust brent kalk og pozzolan. Sanden vi bruker er lokal fra Kalvskinnet, et steinkast fra Nidarosdomen. Den ble funnet dypt i bakken i forbindelse med byggingen av en skole og viste seg å være velgradert sand av god kvalitet. Sandprøver foretatt av Norsk Betong og Tilslagslaboratorium, viser at sanden egner seg godt som tilslag i mørtelen.

Gjenoppdagelse av glemt kunnskap Etter flere års forskning og utprøving av ulike typer kalkmørtel, føler vi oss trygge på at den oppskriften vi bruker i dag tilfredsstiller våre krav til egenskaper og kvalitet ved gjenoppmuring av Kongeinngangen. Det er likevel slett ikke sikkert at denne mørtelen vil være ideell til fremtidige prosjekter på andre deler av Nidarosdomen.

Vi ser derfor for oss å fortsette forskningen på mørteloppskrifter. Vi tilstreber bruk av lokale materialer og planlegger derfor å teste ut trøndersk blåleire som erstatning for italiensk pozzolan. De middelalderske katedralbyggerne brukte sannsynligvis bare lokale ingredienser og tilpasset mørteloppskriftene etter hvilke materialer som var tilgjengelig. Et annet alternativ kan være å finne kalkstein som inneholder de «riktige» urenhetene, og som kan ivareta en ønsket herding uten pozzolanisk tilslag.

Kalksteinen vi brenner kommer fra Tromsdalen nord i Trøndelag og er veldig ren, noe som betyr at den har lite innhold av andre mineraler enn kalk. På grunn av den rene kalksteinen trenger vi tilsetninger som endrer egenskapene til mørtelen, noe som er helt nødvendig i det kalde klimaet her

Vi erfarer at den kunnskapen vi tilegner oss ved å produsere mørtel selv er veldig verdifull. Vi håper at vi ved å nærme oss middelalderens produksjonsmetoder og mørteloppskrifter vil sørge for at Kongeinngangen står støtt i til glede for fremtidens generasjoner.

Når brenningen er ferdig og ovnen er avkjølt, kan den tømmes. Dette gjøres ved å demontere pipe og topphatt før den ferdig brente kalksteinen håndplukkes ut. Kalksteinen lastes over i lufttette tønner hvor den oppbevares fram til mørtelproduksjon.

42

Fig. 3

43

François Guillot

Mastik fantastik

Fig. 1: Kalkbrennerens håndbok.

Manual of the lime burner.

Innledning Ved demontering av Kongeinngangen, som startet i 2010, ble det fort klart at både store og små tiltak ville være nødvendig på mange av de drøyt 1500 steinene som var i ferd med å bli tatt ned. Etter tre restaureringer, med både delvis og total de-

44

montering, er utstrakt bruk av sement siden 1869 ikke den eneste årsaken til alle skadene. Variabel kvalitet av stein og bruk av mekanisk verktøy er også faktorer som har gjort utvikling av en effektiv reparasjonsmørtel for kleberstein nødvendig.

Etter mange tester av ulike bindemidler, tilslag og teknikker, falt valget på en modelleringsmasse bestående av en vannbasert akryl som bindemiddel og kleberstein- sand/pulver. Modelleringsmassen dekket kriteriene våre; den er reversibel, diffusionsåpen, holdbar, funksjonell og estetisk passende.

Den kan i tillegg brukes effektivt på alle typer overfladiske småskader på kleberstein.

Diskusjoner rundt autentisitet og antikvariske retningslinjer relatert til bruk av akryl i reparasjonsmørtelen førte til opprettelse av en arbeidsgruppe som skulle forske på mulige alternative materialer.

Historikk Det finnes flere steder på Nidarosdomen og Erkebispegården der steiner er påført en slags reparasjonsmasse, enten grå eller rød, som kan minne om det som kalles mastik. Undersøkelser av disse materialene viser at det er reparasjoner som veldig sannsynlig ble utført allerede ved byggingen av katedralen eller like etter, slik at de er av stor interesse for vår aktuelle og fremtidige forskning.

opprinnelige utførelse; linolje og kritt. De fleste håndverkene har benyttet seg av en eller en annen form for mastik gjennom tidene, og de fleste utviklet selv sine egne oppskrifter. Man kan for eksempel nevne Corbel mastik som egner seg spesielt til fuging av værutsatt murverk, fontene-mastik brukt til å lime og fuge stein under bygging av fontener eller blyoksid-mastik som membran over terrasser og til liming av stein. Villmanns-mastik er den aboriginene bruker for å feste steinene til sine steinøkser og flaske-mastik til forsegling av kork. Listen er nærmest uendelig. Mastik er også det vi i dag finner i patroner og som vi kaller silikon, sparkel, fugemasse, etc.

Eksempler på Nidarosdomen og Erkebispegården Ideen om å prøve ulike mastikoppskrifter startet med oppdagelse av ukjente reparasjonsmasser i kapellet i Erkebispegården, utvendig rundt oktogonen på Nidarosdomen samt på korets søndre og nordre sideskipsfasader. (Fig. 2)

Bedre kjent under navnet kitt er begrepet mastik likevel å finne i Store Norske Leksikon: «Mastik er en teknisk fellesbetegnelse for plastiske og elastiske masser som brukes til fylling av sprekker og fuger, for eksempel kitt, sparkel- og fugemasser» Det var i boken Kalkbrennerens håndbok, skrevet av Valentin Biston i 1828, jeg fant ulike mastikoppskrifter til forskjellige formål. (Fig. 1) Disse viser at innholdet kunne bestå av mange ulike ingredienser, som for eksempel hydraulisk kalk eller luftkalk – både lesket og ulesket, teglpulver, linolje, blyoksid eller treaske.

Fig. 2: Kapellet i Erkebispegården. Eksempel på reparasjon av stein.

The chapel in the Archbishop’s Palace. An example of a stone repair.

Mastik har vært kjent lenge, og alt tyder på at allerede i den antikke byen Cartagena ble vannsisterner pusset innvendig med et slik materiale.

Formålet med mastik er som regel vanntetting, fuging og liming av en eller flere ulike materialer som stein, metall, tre og glass. Den mest kjente er sannsynligvis vinduskitt, som fortsatt finnes i sin

Før pussing av hvelvene i kapellet i Erkebispegården i 2014, ble det utført en omfattende registrering av alle flatene for fremtidig dokumentasjon.

Blant annet var det observert en rød mørtel påført små skader på enkelte steiner i gurtbuene. Analysen av prøver utført av NTNU viste at innholdet i hovedsak består av quarts, kalsitt, aluminosilikater

45

Fig. 3: Oktogonen på Nidarosdomen. Eksempel på reparasjon av stein.

The Octagon on Nidaros Cathedral. An example of a stone repair.

Fig. 4: Oktogonen på Nidarosdomen. Eksempel på reparasjon av stein.

The Nidaros Cathedral Octagon. An example of a stone repair.

rasjoner der mørtelen er brukt til både utfylling av hull og liming av små steinfragmenter. (Fig. 5) Siste funn av liknende reparasjon er ganske høyt oppe på korets nordre sideskipsfasade. Der er mørtelen brukt til å sette inn steinfragmenter for å fylle et hull i en større kvaderstein. I dette tilfellet er det benyttet en masse som likner den røde mørtelen i kapellet i Erkebispegården.

Fig. 5: Korets nordre sideskipsfasade. Eksempel på reparasjon av stein.

The Chancel’s northern aisle facade. An example of a stone repair.

og jern. Alle er vanlige ingredienser i flere mastikvarianter. (Fig. 3 og 4) Mørtelanalyser, som ble utført på sørsiden av koret i år 2000, viser noen reparasjoner utført med en gråhvit masse, og som den gangen ble beskrevet som en reparasjonsmørtel. Man finner tilsvarende materiale flere steder på oktogonen.

Prøvene består av knust marmor med enten gips eller kalk som bindemiddel og eventuelt organisk tilsetning. Det er nylig registrert tilsvarende repa-

46

Eksperimentering Fra Kalkbrennerens håndbok ble det valgt ut fire oppskrifter, og for hver av dem ble tester utført både med det angitte tilslaget og parallelle tester med klebersteinpulver. Dette for å etterlikne kleberstein. Oppskriftene ble valgt ut fra hvor enkle de så ut til å være å ta i bruk. De ble utført etter boka, det vil si uten å tolke teksten for mye. Dette førte til at også et eksperiment jeg i utgangspunktet ikke hadde tro på ble utført; som å leske kalk i linolje, noe som er helt utenkelig. Hensikten var å sette seg inn i tankene til de som beskrev oppskriftene i 1828. Imidlertid viste det seg i enkelte tilfeller, at både tolkning og oversettelse av en 200 år gammel skrivemåte var ytterst nødvendig for å lykkes.

Fremgangsmåten var lik for alle blandingene.

Først ble tørrstoffet blandet sammen med oljen i

Fig. 6: Mastikblandingen.

The mastic mix.

Fig. 7: Påføring av mastik på stein.

Applying mastic on stone.

Fig. 8: Mastikprøven lesker.

The mastic sample slakes.

Fig. 9: Mastikblandingen.

The mastic mix.

Fig. 10: Påføring av mastik på stein.

Applying mastic on stone.

Fig. 11: Etter tørking.

After drying.

Fig. 12: Mastikblandingen.

The mastic mix

Fig. 13: Sjamott på kleberstein.

Chamotte on soapstone.

Fig. 14: Prøve på stein.

Test on stone.

en morter til riktig konsistens, deretter ble de ulike mastikene sparklet på steinprøver med bruddflater og satt til tørk.

Murer-mastik: treaske, ulesket kalk, linolje og enten knust teglstein eller knust kleberstein. (Fig. 6, 7, 8)

Tunis-mastik: treaske, tørrlesket kalk, vann, linolje og enten sand eller knust kleberstein. (Fig. 9, 10, 11) Blyoksid-mastik: blyoksid, linolje, sikkativ og enten knust tegl eller knust kleberstein.

(Fig. 12, 13, 14)

47

Fig. 15: Blanding med sjamott.

Mix containing chamotte.

Fig. 16: Blanding med kleberstein.

Mix containing soapstone.

Fiennes-mastik: Hydraulisk kalk, linolje og enten knust tegl eller knust kleberstein.

(Fig. 15, 16, 17) Resultat Masons-mastik: Denne fungerte dårlig fordi den uleskede kalken reagerte med luftfuktighet i løpet av det første døgnet etter påføring. Her ser det ut som teksten ble tolket feil på grunn av skrivemåten og at man burde ha lesket kalken i vann mens man tilsatte linolje.

Tunis-mastik: Etter 2-3 døgn var prøven fortsatt litt svak under kniven, men ga tilfredsstillende styrke etter hvert. Blandingen med sand var litt vanskelig å bearbeide på grunn av sandkorn, men det ga et godt resultat med kleberstein.

Blyoksid-mastik: Denne var ikke egnet som modelleringsmasse på grunn av den knalloransje fargen og det faktum at blyoksid er giftig. Oppskriften ble valgt likevel fordi den skulle ha gode limegenskaper.

Fiennes-mastik: Desidert best i test på grunn av kort herdetid, fin konsistens under påføring og lett å bearbeide. Den holder seg dessuten bra utendørs året rundt.

48

Fig. 17: Modellering av et hjørne.

Modeling a corner.

Konklusjon Utprøving av oppskriftene viser både fordeler og ulemper ved bruk av mastik som steinreparasjonsmørtel. Det kanskje mest negative aspektet ved første blikk er smittefare som linolje utgjør når mastiken blir påført kleberstein, da den etterlater et merke rundt reparasjonen. Langsom herding vil også være en ulempe for restaurering i stor skala.

Egenskaper som heft, porøsitet og hardhet er ikke målt i eksperimentet, men prøvene gir en indikasjon på at noen av dem kan tilfredsstille kravene vi er ute etter.

En utdypning av prøvene ser ut til å være nødvendig før man kan si mer om hvorvidt produktene er egnet til vårt formål eller ikke. Det ser ut til at flere faktorer kan justeres for å forbedre resultatene, men generelt er resultatet av eksperimentet positivt. Det viser at glemt kunnskap kan erstatte moderne materialer.

Kristin Bjørlykke

Utvikling av en reparasjonsmørtel for kleberstein – utfordringer og valg

Innledning I forbindelse med det pågående restaureringsprosjektet på Kongeinngangen fikk vi en spesiell utfordring. Mange av de demonterte steinene, som skulle tilbake i murverket ved gjenoppmuringen, hadde opptil flere små skader langs kantene.

Det store antallet skader gjorde at det var mest hensiktsmessig å reparere dem i verkstedet før de skulle fraktes til stillaset og mures opp. At hver skade var forholdsvis liten gjorde at vi vurderte andre metoder enn den tradisjonelle; å felle inn nytt steinmateriale der det manglet. Det å isteden rekonstruere formen med en mørtel ville være mindre inngripende der skadene var små. På bakgrunn av denne situasjonen startet vi et prosjekt med utvikling av en mørtel tilpasset kleberstein som kan brukes for å reparere mindre skader.

Problemstillinger På grunn av Kongeinngangens svært dårlige statiske situasjon, besluttet vi i 2011 å demontere portalens forhall fullstendig, for å mure den opp på nytt med kalkmørtel. De strukturelle skadene har en sammensatt årsak, der tidligere bruk av sementmørtel er en av de sentrale faktorene. Styrkeforholdet mellom materialene er avgjørende når det oppstår bevegelser i konstruksjonen. Erfaringen er at sementen er hardere enn klebersteinen, og hvis materialene kommer i konflikt og ett av dem må gi seg, så har det vært steinen.

Etter demonteringen av portalen hadde vi drøyt 1 500 enkeltsteiner av ulik tilstand, der de fleste skulle tilbake til sin opprinnelige plass på bygningen. I hovedsak kan vi dele disse steinene inn i tre kategorier:

1) Steiner som var i god stand og som skulle brukes igjen uten tiltak.

2) Steiner som var så ødelagte at de måtte erstattes fullstendig med nye.

3) Steiner som kunne brukes på nytt, men som hadde skader og skulle repareres før de ble gjenbrukt.

Skadene var av ulik størrelse og karakter. De det dreide seg om i dette tilfellet var små og i hovedsak langs kantene på steinene, inn mot fugene.

Antallet mindre skader som skulle repareres var stort, ca. 2 500. Før vi besluttet hvordan vi skulle forholde oss til problemet, stilte vi det mest fundamentale spørsmålet: Er det viktig å reparere de små skadene? Skal vi kun reparere de større skadene og bare la de mindre kantskadene være?

Vår endelige konklusjon på spørsmålet var todelt: et estetisk perspektiv og et teknisk.

Fra et estetisk perspektiv så vi det uheldig å la skadene få dominere inntrykket av den ferdig restaurerte portalen. Vi var redd det ville gi et falleferdig inntrykk. Fra et teknisk perspektiv så vi det uheldig at alle de små skadene ville skape lommer i murverket, som kunne bidra til at en større mengde fukt ville bli ledet inn i konstruksjonen ved regn og snøvær. Fukt i murverket og konsekvensene av dette har generelt vært et av våre største problem gjennom årene. Ikke minst dette perspektivet økte motivasjon vår for å reparere kantskadene.

Den tradisjonelle metoden for å reparere enkeltsteiner har vært å felle inn små biter av nytt

49

Fig. 1: Det finnes ulike metoder for å reparere skadet stein. Bildet viser en reparasjon der det er benyttet innfelling og forming av nytt steinmateriale i den gamle steinen.

There are various methods to repair damaged stone. The picture shows a repair where an inset and shaping of new stone material in the old stone has been used.

steinmateriale og rekonstruere formen på denne måten. Dette er en metode vi fortsatt benytter på større skader. På de små skadene ønsket vi imidlertid å komme frem til en løsning som gir minst mulig inngrep i steinen. (Fig. 1) Også det store antallet små skader på Kongeinngangen gjorde det nødvendig å vurdere alternative reparasjonsmetoder, og vi besluttet å prøve å finne en passende mørtel for å erstatte manglende

50

steinmaterialer. Vi hadde observert at kolleger ved andre katedraler i enkelte anledninger brukte mørtel for å rekonstruere manglende deler. De bruker da gjerne sementbaserte mørtler.

Kriterier for mørtelen Over en periode testet vi ut forskjellige mørtelblandinger basert på en rekke spesifikke kriterier; slik som reversibilitet, diffusjonsåpenhet, holdbarhet, funksjonalitet, estetikk og autentisitet. Etter å

Fig. 2: Illustrasjonen viser styrkegraden på materialene i murverket i forhold til hverandre og rekkefølgen på hvordan de ofrer seg er bestemt til følgende: Steinen skal være sterkest, deretter reparasjonsmaterialet, og mørtelen skal være svakest. Steinen har høyeste prioritet. Illustrert av Kristin Bjørlykke.

The illustration shows the different degree of material strength in the masonry. The order in which they sacrifice is determined by the following: The stone should be the strongest, second the repair material, and the joint mortar should be the weakest. The stone is given the highest priority. Illustrated by Kristin Bjørlykke.

ha sett skadene som sement hadde påført steinen var vi opptatt av å komme frem til en mørtel som var reversibel, og som kunne fjernes igjen om det var ønskelig. Dette uten å skade steinen.

bruke tradisjonelle materialer som er så autentiske som mulig. Det vil si liknende materialer som da bygningen opprinnelig ble oppført. For Kongeinngangen sin del – i 1230-årene.

Tidligere problem med innestengt fukt i konstruksjonen og de skadene det hadde ført til, gjorde at vi var opptatt av at mørtelen skulle være diffusjonsåpen og slippe fukten ut.

Tester av ulike mørtelblandinger På grunn av vår dårlige erfaring med den harde sementmørtelen, besluttet vi at styrkeforholdet materialene imellom skulle være slik at steinen skulle være det sterkest. Reparasjonsmørtelen skulle ha tilnærmet steinens styrke, men være litt svakere, og fugemørtelen skulle være svakest. Dette representerer i hvilken rekkefølge materialene skal ofre seg i forhold til hverandre. (Fig. 2)

Det var viktig at mørtelen skulle være holdbar.

På grunn av det store antallet skader, ønsket vi å reparere steinene på forhånd i verkstedet. Dette innebar at reparasjonene også måtte tåle en viss påkjenning under transport fra verkstedet, over til katedralen og videre gjennom oppmuringsprosessen. Mørtelen måtte også være forholdsvis enkel å arbeide med. Den burde ikke ha et for komplisert blandingsforhold eller for mange ingredienser, og den måtte ha en konsistens som gjorde den praktisk mulig å bruke.

Utseendemessig skulle mørtelen likne på steinen, men en viss nyanse som skilte dem fra hverandre var akseptabelt og for så vidt ønskelig. Og til slutt, fra et prinsipielt perspektiv foretrekker vi å

Kleberstein skiller seg fra andre steintyper som for eksempel kalkstein og sandstein. Med sitt forholdsvis høye talkinnhold er kleberstein et materiale som det er vanskelig å hefte til. Historisk er kleberstein i stor grad benyttet til å lage kokekar, og det er slettes ikke uten grunn. Talkinnholdet fungerer som et slippmiddel, og klebersteinsgrytene kan fint konkurrere med egenskapene til dagens teflongryter. Denne egenskapen viste seg derimot å være vår aller største utfordring når det gjaldt å reparere de små skadene.

51

Gjennom tester vurderte vi ulike bindemidler for mørtelen, og hvordan de fungerte sammen med kleberstein. Vi startet med kalkbaserte mørtler, siden vi generelt foretrekker å benytte tradisjonelle materialer i restaureringsarbeidet. Kalkmørtel scoret høyt på å tilfredsstille de nevnte kriteriene.

Erfaringen vår var imidlertid at kalkmørtelen ikke ville hefte tilstrekkelig til klebersteinen, og at den enkelt kunne plukkes av med fingrene.

Om en kalkmørtel skulle kunne brukes til små reparasjoner slik vi ønsket, måtte steinen først primes med et annet materiale som kunne gi heft mellom stein og reparasjonsmørtel. Aberet med en metode der steinen må primes er at hver skade må behandles i to operasjoner: Først med primer og deretter med selve reparasjonsmørtelen. Med det store antall reparasjoner vi stod overfor var det et ønske å komme frem til et materiale som kunne benyttes i én operasjon.

Vi testet heftegenskapene til flere materialer.

Da vi hadde selektert ut noen vi mente hadde tilstrekkelig heft, testet vi disse i ulike blandingsforhold med tanke på diffusjonsåpenhet og hvor lav konsentrasjon av bindemiddel vi kunne ha i blandingen og likevel oppnå et tilfredsstillende resultat. Gjennom en elimineringsprosess basert på de ulike testene, fant vi ut at akryl hefter til kleberstein på den mest tilfredsstillende måten. Vi arbeidet oss videre frem til en mørtel bestående av knust kleberstein i ulik siktingsgrad, blandet med akryl som bindemiddel. Det finnes ulike meninger om hvor egnet akryl er til utendørs bruk, men vi fant referanseprosjekter og forskningsartikler som underbygget egnetheten.

Gjennom forsøksperioden snevret vi inn testene til ulike blandinger med akryl som bindemiddel,

med tilslag av ulik finhetsgrad og fra ulike steintyper. Dette med tanke på både styrke og estetikk.

Vi utførte egne klimatester der vi så på holdbarheten til mørtelen etter at den hadde blitt utsatt for stress med gjentatte vann- og frostpåkjenninger.

Målingene viste at knust kleberstein egnet seg som tilslag, og at mørtelen med dette holdt seg stabil gjennom testene og ikke endret kvalitet i vesentlig grad. Mørtelen har små variasjoner mellom tørr og fuktig tilstand i likhet med steinen selv. At knust kleber fungerte så bra er positivt både med tanke på tilgangen på materialet, den estetiske likheten mellom steinen og reparasjonsmørtelen og til dels med hensyn til materialautentisitet.

Fig. 3: Blandingsforholdet i den akryl- og klebersteinsbaserte reparasjonsmørtelen.

Illustrert av Øystein A. Digre.

The mixing ratio of the acrylic and soapstone based repair mortar.

Illustrated by Øystein A. Digre.

52

Fig. 4: Reparert og gjenbrukt stein i det gjenreiste murverket på Kongeinngangen. Reparasjonene er markert med sirklene.

Repaired and reused stone in the rebuilt masonry at the King’s Entrance. The repairs are marked with circles.

Konklusjon Det store antallet reparasjoner gjorde at flere personer kom til å være involvert i arbeidet. Det var derfor viktig å tilstrebe et enkelt blandingsforhold, slik at vi ikke risikerte for stor variasjon mellom de ulike reparasjonene. Det blandes små mengder mørtel av gangen, og om man benytter en mørtel bestående av et stort antall ulike ingredienser i kompliserte brøkforhold vil faren for kvalitetsvariasjon øke.

Siktingsgraden til tilslaget/steinen og sammensetningen påvirker også krympeegenskapene til mørtelen. Etter å ha testet et stort antall ulike sammensetninger viste testene våre at en blanding av 3 deler grovsiktet kleberstein, 2 deler finsiktet og 1,25 del akryl var den mest stabile mørtelen, og den viste minimal til ingen krymp. Blandingen viste seg også uproblematisk å påføre, og den er god å arbeide med. (Fig. 3)

Hvordan tilfredsstilte så reparasjonsmørtelen vi kom frem til de kriteriene vi innledningsvis hadde nedfelt? Vi konkluderte med at den ivaretar reversibilitet, diffusjonsåpenhet, holdbarhet, funksjonalitet og estetikk. Det punktet den innfrir svakest på er autentisitet. En akrylbasert mørtel har naturlig nok ingen tradisjon på Nidarosdomen.

På bakgrunn av klebersteinens spesielle egenskaper så vi imidlertid at vi ikke kunne innfri 100 % på alle kriteriene, og at dette var den beste løsningen om vi skulle reparere de små kantskadene.

Hver restaurerings-generasjon har sin egen oppfatning av hva som er de beste løsningene. Med det i tankene er selvsagt graden av reversibilitet viktig.

Hvis våre kolleger i fremtiden skulle mene at vi har gjort et dårlig valg kan vår reparasjonsmørtel fjernes uten å ødelegge klebersteinen. (Fig. 4)

53

Eva Stavsøien

Steinens evige liv - en illusjon

Fig.1: Grytdalskleberen har et høyt innhold av magnetkis (jernsulfid), dette fører til at den «ruster», derav den gul-oransje fargen.

Denne formen for nedbryting får steinen til å svelle ut, før den går i oppløsning. Grytdalskleberen ødelegges ikke bare selv, men fører også til skader på tilliggende murverk. Bildet over viser et motstandsdyktig konsollhode omgitt av forvitrende Grytdalskleber.

Soapstone from the Grytdal quarry contains a high amount of iron sulphides. This causes the stone to corrode, as the yellowish colour indicates. Corrotion also causes the stone to swell, which can damage surrounding masonry. The photo shows one corbel head in good condition surrounded by badly weathered Grytdal soapstone.

Innledning Byggverk oppført i stein vil, spesielt om de er av en viss alder, gi inntrykk av å være solide og motstandsdyktige mot enhver form for ytre påvirkning. Et hardt, tungt og massivt byggemateriale, som til alt overmål er tidkrevende å nyttiggjøre seg, må betraktes som velegnet til å gi inntrykk av å være evigvarende. En del steinbygninger hører i tillegg hjemme i kategorien «monumentale», og er oppført for å huse funksjoner vi forbinder med kontinuitet og stabilitet, for ikke å si «evig liv».

Realitetsorientering Alle naturmaterialer, også stein, vil brytes ned over tid. Dette er helt naturlig, og skjer uavhengig av om steinen befinner seg i sitt naturlige miljø eller i en bygning. Steinens «evige liv» må derfor betraktes som en illusjon. – En illusjon, som vi som arbeider med konservering og restaurering av verneverdige bygninger i stein bidrar til å opprettholde. Du tror kanskje steinen du ser på er den originale fra middelalderen, men den kan ha blitt erstattet med en ny, en eller flere ganger underveis.

Nidarosdomen er et godt eksempel på dette; oppført, senere gjenreist og restaurert med betydelige mengder kleber. Men, er det ikke noe som skurrer her? Når aktiviteter som gjenreising og restaurering nevnes, peker dette i retning av at stein likevel ikke er så varig som inntrykket tilsier…

Når ødelagt stein skal erstattes, er det innlysende at dette fordrer tilgang til nytt materiale. Her møter vi en utfordring. Hvor skal vi få tak i dette når driften i samtlige kleberbrudd her i landet er avviklet? Utfordringen ligger ikke i mangel på råvaren, «Moder Jord» har tilgodesett Norge med betydelige forekomster av så vel kleber som

54

Fig. 2: Kleberen fra Bjørnålia preges av to typer nedbryting. Den ene er den godt synlige, men relativt ufarlige avflakingen på overflaten. Den andre er ikke nødvendigvis synlig før det plutselig oppstår brudd og deler faller av. Dette representerer en betydelig risiko for ulykker.

Two weathering types appear at the Bjørnålia soapstone. One is the visible, but relatively harmless flaking surfaces. The other type is not necessarily visible before the stone cracks and pieces fall down. The latter represents a considerable risk of accidents.

55

Fig. 3: Det spesielle med kleberen fra Kvikne er at den forvitrer utrolig fort. I løpet av et par tiår kan overflaten smuldre bort, slik vi ser på denne dragen. Når nedbrytingen har kommet så langt vil den eskalere og objektet vil i løpet av kort tid bli ugjenkjennelig.

The soapstone from Kvikne is a rapidly weathering material. Within 10- 20 years the surface will crumble, as seen on this dragon.

Weathering so far come will escalate, and in short time the object will hardly be recognizeable.

andre bergarter. Det dreier seg heller om at det rent generelt er lite lønnsomt å drive steinbrudd i et høykostland. Når det gjelder kleber spesielt, vil etterspørsel relatert til restaureringsformål alene være så beskjeden, at bruddvirksomhet uansett ville være uinteressant i kommersiell sammenheng.

Ikke nok med at vi har behov for kleber, vi stiller også en del krav til materialets kvalitet. Kvalitet handler i denne sammenheng om at kleberen skal ha egenskaper egnet til bruksområdet; objektets utforming, funksjon og plassering. Når vi er kresne, er det med god grunn; vi er kloke av skade.

I løpet av de siste 150 årene har NDR benyttet kleber fra flere titalls brudd, godt spredd over det ganske land. Kleber fra noen av disse bruddene ble brukt i betydelig omfang. I ettertid viser det seg at nettopp de mest brukte kleberkvalitetene er lite «levedyktige». Dette gjelder spesielt den såkalte Grytdalskleberen fra Gauldalen, samt kleber fra

56

Bjørnålia i Mosjøen og Kvikne i Tynset. I årene fremover må det derfor påregnes at mengder av objekter, tilvirket i kleber fra disse bruddene, må erstattes med nye. Utfordringen ligger dermed ikke i manglende tilgang på materialet alene, i tillegg er behovet stort og kravene til kvalitet høye.

(Fig. 1, 2 og 3) Kleberen, dens egenskaper og levedyktighet Vi som i det daglige arbeider med kleber tar det ofte for gitt at andre har samme forståelse for steinens egenskaper som oss. Med erkjennelsen av at dette ikke er tilfelle, følger behov for en liten redegjørelse. Når det gjelder naturmaterialer kan vi ikke påvirke opphav og sammensetning.

Kleber fra forskjellige forekomster kan derfor ha betydelige variasjoner i utseende og egenskaper.

Likevel er det slik at alt som betegnes som kleber har ett fellestrekk, de inneholder talk, det mykeste mineralet vi kjenner til.

Talk dannes i de fysiske og kjemiske prosessene metamorfosen, hvor en moderbergart omdannes til kleber. Moderbergartens sammensetning og struktur, samt omdanningsprosessens karakter er avgjørende for resultatet; kleberens utseende og øvrige egenskaper. Innholdet av talk og andre myke mineraler, i et ikke definert mengde- og blandingsforhold, plasserer kleber i kategorien myke bergarter. Når det er sagt, mykheten er relativ, og egenskapene for øvrig mangfoldige.

Egenskapene kan plasseres i to kategorier relatert til henholdsvis bruk og bearbeiding.

Bruksegenskaper handler i hovedsak om den enkelte kleberkvalitets bestandighet mot de ytre påvirkningsfaktorene den vil bli utsatt for, ut fra funksjon/ plassering og utforming. Bearbeidingsegenskaper handler om noe så subtilt som hvordan materialet oppleves å arbeide med og hvordan dette påvirker den tid og innsats som kreves for å oppnå ønsket resultat. I ytterste konsekvens om et tilfredsstillende resultat i det hele tatt er mulig å oppnå.

Gode egenskaper når det gjelder bruk og bearbeiding er ikke nødvendigvis sammenfallende.

Kviknekleberen gir steinhuggeren stjerner i øynene, men brytes ned i løpet av få år om den utsettes for klimatisk påvirkning. I motsetning til dette, vil kleber fra Gullfjellet, som oppfattes som lite samarbeidsvillig under bearbeidingen, tåle store belastninger.

På tross av undersøkelser og analyser av materialet med moderne metoder, kan vi ikke med sikkerhet vite hvor bestandig kleber fra ulike forekomster vil være. Den beste indikasjonen på levedyktighet er fortsatt det visuelle inntrykket av steinen etter at den har vært eksponert for klimatisk påvirkning over lengre tid, enten i et steinbrudd eller en bygning.

Jakten på drømmekleberen Helt siden gjenreisingen av Nidarosdomen tok til, har NDR vært på mer eller mindre konstant leting etter kleber – god kleber. Først søkte man

Fig. 4: Saget flate på kleber fra Klungen. Fukt i sprekker tørker senere enn på overflaten for øvrig. De mørke «årene» på flaten over indikerer sprekkdannelser i et omfang som gjør materialet uegnet til NDRs behov.

Sawn surface of Klungen soapstone. Moisture in cracks will dry out slowly, compared to an intact surface. The darker «veins» crisscrossing the surface indicate crack formations at a level unacceptable for NDR’s needs.

til de lokale bruddene, hvor steinen ble hentet i middelalderen. Etter hvert med større spredning nasjonalt.

I mange tilfeller var ansatte ved NDR, i større eller mindre grad, involvert både i letingen og i arbeidet i steinbruddene. For eksempel var driften i bruddet på Bubakk i Kvikne et internt anliggende i hele driftsperioden, helt fra oppstarten på 1950-tallet frem til den ble stoppet midt på 1990-tallet. På om lag samme tid startet arbeidet med en langsiktig plan for restaurering av Nidarosdomen. Gjennom dette arbeidet ble det synliggjort at tilgang til kleber i betydelige mengder ville være en forutsetning for virksomheten også i fremtiden.

I samarbeid med NGU tok jakten på en høvelig kilde til råvaren til med fornyet energi. Nok en gang ble de første undersøkelsene iverksatt lokalt, i kjente brudd fra middelalderen og gjenreisningsperioden. Først på Klungen i Melhus og deretter på Solem i Budalen. Utfallet av prøveuttakene var i begge tilfellene lite oppløftende. Kort tid etter uttak oppstod omfattende sprekkdannelser i blokkene, en mulig konsekvens av kombinasjonen bergspenninger og hurtig frigjøring fra berget.

Med dette svant håpet om lokal bruddvirksomhet,

57

Fig. 5: Til frisen over Kongeinngangens portal var den harde kleberen fra Dalhaugen velegnet. Ikke minst på grunn av den grønnlige fargen, som liknet på fargen på steinene som skulle erstattes. På tross av at kleberen er hard, erfarte Jan Strand at små flak kunne løsne under huggingen.

Fig. 6: Steinhuggerne tester bearbeidingsegenskapene i Grunnes, mens Gurli Meyer fra Norges Geologiske Undersøkelser (NGU) følger med på prosess og verbale beskrivelser.

Det ble deretter samlet steinprøver fra testområdet for videre geologiske undersøkelser. (Foto: Gurli Meyer, NGU)

For carving the frieze above The King’s Entrance’s main arch, the hard Dalhaugen soapstone was considered suitable. Not least due to its greenish colour, similar to the stones it should replace.

Despite this soapstone’s hardness, Jan Strand experienced small flakes loosening during the carving process.

Stonemasons testing the materials workability in Grunnes soapstone quarry. Gurli Meyer from Norwegian Geological Survey (NGU) observing the process. Stone samples from the test area were collected for further geological analyzes.

som i tillegg til nødvendig materialtilgang, ville sikret at NDRs kompetanse på bryting av kleber ble opprettholdt. (Fig. 4)

kroppen» kunne det finnes en kleberkvalitet steinhuggerkropper kunne tåle. Etter vurdering av ressursbehov knyttet til å starte bruddvirksomhet sett i forhold til usikkerhet knyttet til utbyttet, ble prosjektet skrinlagt. Samtidig vendte vi nesen mot Grunnes i Målselv, denne gangen til det nedlagte bruddet. (Fig. 6)

I påvente av at det skulle dukke opp andre muligheter, måtte behovet for kleber dekkes på en eller annen måte. Fremdeles var det drift i regi av en kommersiell aktør i bruddet på Grunnes i Målselv, og de leverte gjerne til NDR. Etter noen år ble også driften her avviklet, og vi ble henvist til skrottippen, hvor vi de siste årene har rotet rundt for å finne høvelige blokker.

Dette var ingen holdbar situasjon, så jakten på drømmekleberen fortsatte. Denne gangen gikk turen til Dalhaugen ved Mosjøen. En smule skepsis var knyttet til at forekomsten lå i samme område som Bjørnålia og dermed kunne ha tilsvarende kvalitetsmessige utfordring. Analyser av materialet viste at dette ikke var tilfelle, og roen senket seg.

Noen løsblokker som befant seg i området, ble etter hvert transportert til NDR, saget opp til emner og hugget til bruk på Kongeinngangen. (Fig. 5) Steinen viste seg å være relativt homogen og grei å bearbeide, men var dessverre hard, til dels veldig hard. Kjerneboringene i forekomsten viste det samme, men et godt stykke inne i «kleber-

58

Kleberen fra Grunnes kjenner vi godt, med hensyn til både bruk og bearbeiding. På begynnelsen av 1960-tallet ble øvre deler av Vestfronttårnene murt opp i denne. Etter mer enn 50 år, med relativt tøffe påkjenninger fra vær og vind, viser den lite tegn til svakhet. Det vi har erfart i løpet av de senere årene vi har brukt kleberen herfra, er at bearbeidingsegenskapene er svært variable.

Når forekomsten i Grunnes nå skulle undersøkes på nytt, ville noen forhold være av spesiell interesse, blant annet å lokalisere kleber med ulike bearbeidingsegenskaper i det nedlagte bruddet.

Det ble prøvehugget, beskrevet og tatt prøver på flere steder. Beskrivelsene ble senere sammenholdt med analyseresultatene for å avdekke mulige sammenhenger mellom kleberens mineralogi og tekstur og dens bearbeidingsegenskaper. Ut fra dette, og andre forhold som ble undersøkt, har vi

Fig.7: Befaring i forbindelse med utarbeidelse av kostnadsestimat for uttak av kleber med wiresag i Grunnes.

Surveying the Grunnes soapstone quarry, calculating costs associated to wiresaw cutting.

nå en formening om hvor i bruddet kleber med tilfredsstillende kvalitet, så vel bruks- som bearbeidingsmessig, er lokalisert.

forvaltning konsesjon og økonomiske forhold ligger til rette for det, håper vi å komme i gang med opprydding og uttak sommeren 2021. (Fig. 7)

NDR satser nå på å gjenåpne bruddet på Grunnes, dette etter at en rekke forhold har blitt undersøkt. Formålet er å sikre stabil materialtilgang, i hovedsak til eget behov. Driften vil være av periodisk karakter, og uttakene vil bli utført med bistand fra en ekstern entreprenør.

Kleberen fra Grunnes i Målselv er ikke steinhuggerens våte drøm, ei heller er den velegnet til absolutt alle formål. Den er likevel en helt grei «allrounder». I en ideell verden burde det nasjonale kompetansesenteret for restaurering av verneverdige bygninger i stein ha en materialbank. Verden er ikke ideell, noe som innebærer at letingen etter kleber til bruk når helt spesielle objekter må erstattes med nye bør fortsette.

Her står vi, hvor går vi?

I skrivende stund klargjøres NDRs søknad om driftskonsesjon for klebersteinsbruddet på Grunnes i Målselv. Gir Direktoratet for mineral-

For utdypende informasjon og korrekte opplysninger relatert til det som beskrives anbefales blant annet: Heldal, T et. al. (1998). Detaljundersøkelse av klebersteinsforekomsten ved Klungen, Melhus kommune. (NGU-rapport 98.114).

Heldal, T & Storemyr, P (1997). Geologisk undersøkelse og arkeologisk registrering av de middelalderske bruddene ved Øye, Klungen og Huseby i Sør-Trøndelag. (NGU-rapport 97.149).

Keiding, Jakob K., Lund, Vegard og Meyer, Gurli B. (2016). Kjerneboring og resultater fra logging av borkjerner fra Dalhaugen klebersteinsforekomst, Vefsn, Nordland (NGU-rapport 2016.040).

Meyer, Gurli B, Stavsøien, Eva og Strand, Jan (2018). Vurdering av byggesteinskvaliteten for kleberstein fra Grunnesforekomsten, Målselv, Troms (NGU-rapport 2018.029).

Meyer, Gurli B, Aasly, Kari A, Pettersen, Eirik (2015). Dalhaugen klebersteinsforekomst, Vefsn, Nordland.

Geologisk beskrivelse og avgrensing av forekomsten for bygningsstein (NGU-rapport 2015.021).

Storemyr, Per (2015). Nidarosdomens grunnfjell. I steinbryternes fotspor fra Det gamle Egypt til Europas nordligste katedral.

Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeiders forlag, Trondheim.

Storemyr, P. (2000). Report Raphael I Nidaros Cathedral Restoration R99- Lab2/S12.90474 Project 59.

«Attempt at reopening Klungen Medieval soapstone quarry for modern use at Nidaros Cathedral».

Storemyr, Per (1997). The Stones of Nidaros. An Applied Weathering Study of Europe’s Northernmost Medieval Cathedral.

(Doktor Ingeniøravhandling, Institutt for arkitekturhistorie) NTNU, Trondheim.

59

Johannes Klem

Hugging av en Lewis-sjakkbrikke

Fig. 1: Utvalg som representerer alle typer sjakkbrikker i Lewis-funnet. (Foto: British Museum, London) A selection representing all types of chess pieces in the Leweis hoard.

Som et bidrag til Olavsfesten 2020 skulle NDR lage en utstilling i Erkebispegården med temaet «sjakk». Sjakkutstillingen skulle spille på Olavsfestens hovedtema «ære» og ta utgangspunkt i de verdenskjente Lewis-sjakkbrikkene. Før trodde man at sjakkbrikkene ble laget et sted på De britiske øyer, mens nyere forskning peker på 1100-tallets

60

Norge, og nærmere bestemt Trondheim, som det mest sannsynlige opphavsstedet. Trondheim var på denne tiden Norges makt- og kultursenter, samtidig som det var hovedhandelsplassen for figurenes råmateriale, hvalrosstann fra Grønland.

Som en slags maskot for utstillingen skulle det hugges en forstørret utgave av én av brikkene i

kleberstein i målestokk 12:1. Etter utstillingen skulle denne figuren pryde og bevokte uteplassen foran vestenden av Artilleribygningen mot Ytre Kongsgård. Slik skulle figuren også bli en offentlig skulptur som beriker Trondheims bybilde og minner om sjakkbrikkenes tilknytning til Norge og Trondheim. (Fig. 1) Olavsfesten og sjakkutstillingen ble det på grunn av Korona-situasjonen dessverre ingenting av, men sjakkbrikken skulle hugges likevel og settes opp på Ytre Kongsgård ved Artilleribygningen.

I dette innlegget skal jeg gi en kort oversikt over sjakkbrikkenes historiske bakgrunn og se på forutsetningene den middelalderske håndverkeren hadde for sitt arbeid på sjakkbrikkene. Videre skal jeg beskrive hvordan jeg prøvde å rekonstruere en del av den opprinnelige produksjonsprosessen av sjakkbrikken, bl.a. gjennom laging av en leiremodell. Til slutt blir det et sammendrag av de viktigste momentene i den egentlige huggeprosessen av steinskulpturen. Figuren er planlagt å stå ferdig ca.

1. november 2020.

Historisk bakgrunn Sjakkbrikkene ble funnet på en strand på vestkysten av den skotske øya Lewis i 1831. Senere ble mesteparten av figurene solgt til British Museum i London mens noen forble i Skottland, i dag i Nasjonalmuseet i Edinburgh. En brikke som hadde vært i privat eie og mest sannsynligvis tilhører samme funn, hadde kommet på avveie og ble først gjenoppdaget i 2019. Nesten alle de 79 figurene er skåret ut av hvalrosstann, noen få er laget av hvaltann. Bondefigurene er mellom 3,5 og 5,8 cm høye og har ulike geometriske utforminger. Offisersbrikkene (de viktigste brikkene som står i bakerste rekke) er mellom 7,0 og 10,2 cm høye og er menneskelige avbildninger av de ledende skikkelsene i 1100-tallets middelaldersamfunn: konge og dronning, biskoper og krigere.

Dateringen av figurene ble gjort ut ifra figurenes stil og visse attributter. Utformingen av figurene og de ornamentale utskjæringene på tronene til kongene, dronningene og noen biskoper ligner

stilmessig veldig på utsmykninger vi finner på 1100-tallets stavkirker eller de romanske deler av Nidarosdomen. Mot slutten av 1100-tallet skjedde det en endring i kunsten, en overgang til det man kaller den gotiske stilperioden, slik at man antar at brikkene må ha vært laget før denne overgangen.

Videre finner vi et attributt på en type figurer som hjelper å avgrense produksjonsperioden bakover i tid. Biskopene bærer sine hatter (mitraer) slik at spissene er rettet fremover og bakover. Dette finner vi først fra midten av 1100-tallet, før hadde biskopene hatter med spisser som pekte til sidene.

Slik kan vi innsnevre sjakkbrikkenes antakelige produksjonsperiode til et tidsrom som strekker seg fra ca. 1150 til 1175.

Forutsetningene for produksjonen av sjakkbrikkene Både figurenes funksjon som sjakkbrikke og hvalrosstannens form, beskaffenhet og materialverdi setter en del rammer og begrensninger for sjakkbrikkenes utforming.

Elfenben, som man kaller støttennene fra forskjellige dyrearter som elefanter, hval eller hvalross, var et veldig dyrt og ettertraktet materiale. Derfor var det viktig at det ble utnyttet på en mest mulig effektiv måte, med hensyn til materialets form og egenskaper. Det skulle helst ikke bli mye avskjær.

(Fig. 2)

Fig. 2: Hvalross-hodeskalle med de lange, bøyde støttennene (Foto: Colby Fisher, wikimedia.org) A walrus skull with tusks.

61

De krumme støttennene til hvalrossene blir opptil 1m lange og er ca. 5 cm brede i den tykkeste delen. Bare det ytterste laget av tannas uregelmessige ovale tverrsnitt består av tett og hardt materiale. Kjernen består av et porøst materiale som ikke er godt egnet til å skjære i. Den spisse enden av tanna består derimot gjennomgående av hardt materiale. (Fig. 3)

Så er det figurenes funksjon som spillebrikker som stiller visse krav til deres utforming. De skal tåle at de blir brukt og kanskje også blir litt herjet med: i kampens hete kan de bli slengt rundt eller falle fra spillebrettet. De skal være solide og kompakte uten deler som stikker ut og kan knekke av.

På Lewis-brikkene forsvinner hodene nesten inn i kroppen, de har ikke noen hals som kunne vært et svakt punkt for knekking. Deler som armer, sverd og bispestaver, som ellers lett kunne knekke av, holdes tett inntil kroppen.

I forhold til størrelsen har Lewis-figurene relativ lav høyde, i tillegg er det størst mulige tverrsnittet på nedsiden av figurene. Dette medfører at brikkene står godt og stødig på brettet uten å velte alt for lett. Brikkene skal også være gode og behagelige å ta på mens man spiller og flytter på dem. De har ikke noen spisser eller skarpe kanter som kunne tatt bort oppmerksomheten fra spillet.

Fig. 3: Undersiden av en kongebrikke hvor den porøse kjernen vises. (Foto: British Museum, London) The base of a king piece showing the porous core

I den spisse enden av hvalrosstanna blir avsmalningen større, derfor ble denne delen trolig benyttet til de mindre figurene som bøndene og krigerne (uten hest). Tannens tykkere deler nær hodeskallen ble benyttet til ridderne (på hest), biskopene, dronningene og kongene. På denne måten kunne den porøse kjernen godt skjules i kronene og mitraene (bispehattene). Når man ser på undersiden av figurene, så ser man på nesten alle det intakte, ovale hvalrosstanntverrsnittet. På de større figurene ser man ofte også den porøse kjernen. Her ble det tatt bort minst mulig materiale. Mange deler av figurene ser ut til å ligge i den originale tannoverflaten.

Det er åpenbart at håndverkerne benyttet seg av materialets naturlige former når de skar ut de små figurene. Dette vises f.eks. på de stående figurenes rygg, tronenes ryggstøtte eller krigernes armer og skjold. På noen av figurene kan man til og med skimte hvalrosstannens krumming: figurene bøyer hode eller hele kroppen nesten umerkelig til den ene eller andre siden.

62

«Skjoldbiteren» Det ble bestemt at figuren som skulle hugges var en av de fire såkalte «skjoldbitere» som finnes i Lewis-funnet. Skjoldbiterne er en utformingstype av de stående krigerne som har samme funksjon som tårnet i et moderne sjakkspill. De blir også kalt «berserk», og var sannsynligvis inspirert av vikingkrigerne som nettopp gikk berserk mens de slåss, trolig i en transeaktig og beruset tilstand.

(Fig. 4) Av de fire skjoldbiterne valgte jeg den som, etter min mening, hadde det livligste, nesten litt gærne, uttrykket. Krigeren bærer et dråpeformet, såkalt normannisk, skjold foran seg. Mønsteret på skjoldet viser et kors med en sirkel i sentret. Inne i sirkelen ser vi det skråstilte Andreaskorset, eller «saltire» som det også heter på engelsk. Sverdet holder han på høyre side av kroppen inntil skuldra og hodet og med spissen i været. Den høyre underarmen er såpass forkortet at sverdet smyger seg tett langs overarmen, mens nedre delen av venstre arm forsvinner helt under skjoldet. Slik får skjoldbiteren en enda mer kompakt utforming.

På hodet bærer figuren en enkel, konisk hjelm

Lewisbrikkene og spesielt skjoldbiteren jeg skulle hugge. Med hjelp av bildene prøvde jeg å finne ut hvordan figuren kunne ha ligget i det opprinnelige hvalrosstannemnet. Her tok jeg som forutsetning at håndverkeren ikke hadde skåret bort mer materiale enn nødvendig og at hvalrosstannens bøyde linjer fortsatt kunne gjenkjennes i figurens konturer. Jeg brukte bildeutskrifter som viser figuren forfra og fra siden, la en bøyelig linjal langs figurens ytterpunkter og merket linjene med blyant. Slik kunne jeg rekonstruere konturene til et hvalrosstannformet emne som figuren kunne blitt skåret ut av. Dette emnet ville ikke vært helt i toppen av hvalrosstanna, slik at selve spissen kunne blitt brukt til en av de minste bondefigurene.

(Fig. 5)

Fig. 4: «Skjoldbiteren» som skal hugges i kleberstein.

(Foto: British Museum, London) The «shield biter» which is to be carved in soapstone.

med et enkelt bånd ved kanten og uten nese- eller ørebeskyttere. Krigeren har på seg en rutete drakt som dekker hele kroppen og hodet, bortsett fra ansiktet og det venstre øret. Denne skjoldbiteren har de samme stirrende øyne som resten av Lewis-funnet, og det at øynene ikke stirrer helt i samme retning bidrar i stor grad til det gærne og litt rå uttrykket som kjennetegner figuren. Skjoldbiterens lange bart krøller seg over skjoldkanten mens de litt skjeve tennene hans i overmunnen biter seg fast i skjoldet.

Bortsett fra hjelmens manglende spiss befinner figuren seg i en god og lite forvitret tilstand.

Rekonstruksjon av produksjonsprosessen og modellering Første trinn i produksjonen var å finne mest mulig informasjon og bildemateriale knyttet til

Fig. 5: Skisse: Oppdeling av hvalrosstanna/rekonstruksjon av skjoldbiteremnet. Tegnet av Johannes Klem.

Sketch showing how the tusk was divided/reconstruction of the how the «shield biter» piece was taken from the tusk.

Drawing by Johannes Klem.

Ut ifra bildemateriale og egen drøfting laget jeg først en leiremodell i forminsket målestokk (1:5) i forhold til den store steinfiguren jeg skulle hugge

63

Fig. 6 – 10: Modellering av sjakkbrikken i leire.

Modeling the warder piece in clay.

ut. Modellen har da en lett håndterbar størrelse som likevel er stor nok til å kunne brukes som arbeidsmodell. Dette innebærer at detaljene vises rimelig godt fra litt avstand. Målestokken 1:5 er også godt egnet til å overføre mål fra modellen til steinen, fordi man greier å regne om målene i hodet i istedenfor å bruke kalkulator hele tiden (gange med 10 og dele på 2). Av den ferdige leiremodellen laget jeg en støpeform av silikon, slik at jeg hadde en mer solid gipsmodell som jeg kunne jobbe med. I tillegg kunne silikonformen brukes til å lage flere gipsfigurer som kan selges i butikken vår ved Nidarosdomen. (Fig. 6-10)

originalstørrelse, og forming av den myke leira ligner litt mer på den lille elfenbenfiguren som det er forholdsvis lett å skjære i. Det går mye raskere, og formgivningen er mer intuitiv enn når man hugger en stor steinfigur hvor man fjerner bare litt stein om gangen, og det tar lang tid til å få frem formen i steinen.

Modellering av en figur simulerer huggeprosessen i en slags hurtigfilm. Det blir enklere å finne ut av de ulike arbeidstrinnene og skjønne hvordan håndverkeren har jobbet seg frem. Størrelsen av leiremodellen er ikke så langt unna sjakkbrikkens

Hugging av steinfiguren Når jeg begynte på steinfiguren valgte jeg den samme fremgangsmåten som på modelleringen.

Først skulle jeg hugge ut et hvalrosstannemne som skulle være utgangspunkt for den videre form-

64

For å komme arbeidsprosessen nærmest mulig, skar jeg først et hvalrosstannformet emne ut av leira. Så merket jeg av på emnet hvor figurkonturene kunne ligge inn i tannas overflate. Så fortsatte jeg med den videre modelleringen av figuren.

givningsprosessen. Det som gjorde det litt mer utfordrende var at jeg ville ha en størst mulig figur ut av den kvaderformede steinblokken jeg hadde som utgangsemne. (Fig. 11) Dette førte til at noen deler av hvalrosstannemnet allerede lå utenfor steinblokken (se skisse fig. 5). Dette problemet hadde jeg allerede simulert og løst i modelleringsprosessen, hvor jeg startet med å bygge opp en kvaderformet leirekloss som hadde tilsvarende mål (i målestokk) som steinblokken.

For en litt raskere fremgang i å forme steinblokken til hvalrosstannformen, benyttet jeg meg unntaksvis av vinkelsliperen. Dette er ikke vanlig praksis når vi hugger stein til Nidarosdomen, men i dette tilfelle tillot vi oss å bruke litt maskinhjelp.

Fremgangsmåten for å skjære ut hvalrosstannemnet kan godt sammenlignes med hugging av en profilstein. Når man hugger en vulst eller en søyle, nærmer man seg rundingen ved å hugge flere og flere faser. Et firkantet tverrsnitt blir til en åttekant, så til en sekstenkant, osv. Til slutt avrunder man det polygonale tverrsnittet til en runding.

(Fig. 12-14) Leiremodellen modellerte jeg ganske fritt. Jeg brukte bildene av originalen som en slags mal og overførte noen hovedmål, men jeg hadde ikke som mål at modellen skulle ligne originalen på en

Fig. 11: Merking av steinblokken.

Marking the stone.

prikk. Når jeg hugget steinfiguren brukte jeg modellen mye mer som referanse, og overførte mange

Fig. 12 - 14: Produksjon av det hvalrosstannformede emnet med hjelp av vinkelkutter.

Creating the walrus tusk-shaped stone by help of an angle-grinder.

65

Fig. 15: Steinen er tilbake i verkstedet.

Viktige holdepunkter er merket og delvis jobbet frem.

The stone returned to the workshop, the most important points are marked and partly carved.

Fig. 16 - 19: Hugging av den grove formen med pigg- og tannmeisel, delvis med hjelp av en sterk lufthammer.

Carving the rough shape of the stone with pneumatic tools.

mål fra modellen til steinen. I tillegg til modellen brukte jeg hele tiden også bildene av originalen i kopieringsprosessen. Dette, synes jeg, var viktig for å holde fokus på originalfigurens uttrykk og karakter. Ellers kunne det blitt som i en hviskelek hvor det opprinnelige ordet oftest blir mer og mer forandret når det blir fortalt videre. Siden jeg laget en kopi av en kopi, var det fare for at jeg fjernet meg mer og mer fra originalen. (Fig. 15) Når jeg hugget steinfiguren, prøvde jeg å jobbe meg frem på samme måten som da jeg skar modellen ut av leira. Viktige holdepunkter som plassering av skuldre og albuer, sverdspiss og nedkant av hjelm, samt de mest markante ansiktstrekkene (øye, nese, bart og tenner) merket jeg av på emnet, og hugget dem frem tidlig i prosessen for å gjøre

66

den videre formingen enklere og mer effektiv. Når det gjaldt formgivningen av de større og enkelt formede delene som skjoldet, hjelmen og drakten var det hensiktsmessig å bruke lufthammeren med en bred tannmeisel. Stein-sjakkbrikken er en stor skulptur, spesielt sammenlignet med den originale figuren, og med den sterke lufthammeren klarer man å modellere disse formene mye bedre enn når man hugger ett og ett slag for hånd. I tillegg er det enklere å få til en jevn overflate. Når det gjelder hugging av sjakkbrikkens mer kompliserte detaljer (og generelt hugging av stein i mindre og mer vante dimensjoner), så trenger lufthammeren ikke være overlegen håndhugging. Da trenger man ofte de små pauser og tenkerom mellom slagene slik at hjernen holder tritt med verktøyet og klarer å styre meiselen i riktig retning. (Fig. 16-19)

Fig. 20: Grovhugget ansikt med tydelige spor etter tannmeisel.

Coarsely carved face with tool marks.

Overflatestrukturen av originalfiguren er nokså glatt i sin helhet. (Fig. 20) Spesielt på de plassene hvor håndverkeren pusset og polerte materialet, men også der hvor man ser spor etter det skarpe huggjernet (små hakk eller fasetter). I motsetning til elfenben, gir bearbeiding av stein en del flere muligheter. De forskjellige steinverktøy og andre hjelpemidler (ulike meisler, hakke, prikkhammer, rasp, sandpapir o.a.) gir en stor variasjonsbredde i hvordan en bearbeidet steinoverflate kan se ut.

Og hvis man tillater bruk av lufthammer, og for så vidt også vinkelsliper, kan man skape enda flere overflatestrukturer som det ellers hadde vært vanskelig eller nærmest umulig å få til.

Likevel valgte jeg å holde meg ganske nær originalens uttrykk, og ga sjakkbrikken en ganske jevn og fin overflatebearbeiding. Bare gjennom en nærmere betraktning og med litt fagkunnskap ser man de små forskjellene i bearbeidingen.

På hjelmen forsøkte jeg å gjenskape originalfigurens radiale fasetter, som er tydelige spor etter bruk av hoggjernet. Her brukte jeg vinkelsliperen og pusset bort sirkelsporene med sandpapir. På skjoldet raspet jeg bort alle spor etter tannmeiselen og pusset overflaten nokså glatt med sandpapir. På drakta valgte jeg en litt røffere finish.

Her gikk jeg også over tannmeiselsporene, men raspet dem ikke bort alle plasser og pusset heller ikke over med sandpapir. På ansiktet hugget og raspet jeg også vekk alle tannmeiselspor, men gikk forsiktig over hele overflaten med en svak

Fig. 21: Den ferdige skjoldbiteren.

The completed «shield-biter».

lufthammer og flatmeisel. Slik fikk jeg til en jevn og relativt glatt struktur, som likevel oppleves som livlig på grunn av de små meiselhakk i overflaten.

Den glatteste overflaten, pusset med finkornet sandpapir som siste finish, forbeholdt jeg bare øynene og tennene. (Fig. 21) Avslutning Etter min oppfatning, så bidro alt forarbeidet og researchen jeg gjorde i forkant, til at selve huggeprosessen ble mer strukturert og effektiv. I tillegg ga det prosjektet en annen relevans og dimensjon.

Det var spennende å dykke inn i 1100-tallets verden, og det var gøy å ha litt mer spillerom enn når vi hugger stein til Domkirken, både med tanke på formgivning og når det gjelder bruk av verktøy og hjelpemidler.

Kilder: - Lewis chessmen: wikipedia.org (6.10.2020) - youtube.com (BBC-dokumentar «The Lewis Chessmen - Masterpieces of the British Museum»)

67

Espen Sørburø

Skulpturer i benkene på det nye Torvet

kunne deltagerne også velge å melde seg på en alternativ oppgave, nemlig å bidra til en offentlig utsmykking i forbindelse med den omfattende fornyelsen av torvet i Trondheim sentrum. 25 av steinhuggerne konkurrerte om å få sitt bidrag antatt av juryen.

I god tid før festivalen startet ble ideen om at festivalen skulle bidra med permanente utsmykninger av steinbenkene på Torvet født. Heldigvis var Trondheim kommune og Prosjektgruppa for det nye Torvet positive til dette. Ideen ble knadd og utviklet i samarbeid med NDR, og regler for konkurransen ble etablert. Ti steiner skulle velges, og én av disse ble på forhånd plukket ut av juryen. Dette fordi Trondheim kommune ønsket at ett av bidragene med sikkerhet skulle komme fra NDRs verksteder. For at dette skulle bli mulig arrangerte NDR i forkant av festivalen en intern modelleringskonkurranse der juryen skulle velge ett bidrag. Dette forhåndsvalgte motivet skulle også hugges i stein under festivalen.

Fig. 1: Det rehabiliterte Torvet med en av benkene med ferdig innmurt skulptur.

The restored Market Square with the sculpture «Masks» by Henning Grøtt inserted in one of the new benches.

Mot slutten av en, på alle vis, svært vellykket festival valgte juryen ut åtte motiver. Det tiende og siste motivet ble valgt ut ved at publikum stemte frem sin favoritt.

Midtsommerhelgen i 2019 arrangerte Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider for tredje gang en internasjonal steinhuggerfestival. I likhet med i 2012, var NDR vertskap for European Stone Festival. 79 deltakere fra 15 ulike nasjonaliteter hugde kleberstein i to lange dager for å produsere skulpturer til den avsluttende dagens juryering og auksjon. Tema for festivalen var «Games» og kunne tolkes i videste forstand. Vanligvis blir alle skulpturene lagt ut på auksjon for å dekke utgiftene med å arrangere festivalen, men denne gangen

68

Først i mai 2020 var det klart for å mure steinene inn i benkene på Torvet, og det ble gjort med NDRs egenproduserte kalkmørtel. De er plassert i ett av hjørnene på hver sin benk. Den offisielle åpningen var 16. juni. Både mediedekning og publikumsresponsen har vært stor og positiv. Vi oppfordrer alle til å gå en runde på Torvet og ta utsmykningen av steinbenkene i øyesyn.

Dette er steinene som ble valgt av juryen:

Fig. 2: «Donkey Kong – Super Mario» av Martin Ebb (Storbritannia) “Donkey Kong – Super Mario“ by Martin Ebb (Great Britain)

Fig. 3: «Masker» av Henning Grøtt (Norge) “Masks“ by Henning Grøtt (Norway)

Fig. 4: «Løp med haren – jakt med hunden» av Akira Inman (Canada) “Run with the Hare – Hunt with the Hound”

by Akira Inman (CA)

Fig. 5: «Klinkekulebane» av Johannes Klem (Tyskland / Norge) “Marble run“ by Johannes Klem (Germany / Norway)

Fig. 6: “Cat and Mouse“ av Samuel Matthews (Storbritannia) “Cat and Mouse“ by Samuel Matthews (Great Britain)

Fig. 7: «Brettspill» av Jan Strand (Norge) “Board Games“ by Jan Strand (Norway)

PUBLIKUMSFAVORITTEN Fig. 8: «Hell i spill – uhell i kjærlighet» av Henrik Størksen (Norge) “Lucky at Cards – Misfortune in Love“ by Henrik Størksen (NO)

Fig. 9: «Gjemsel» av John Swift (Storbritannia) “Hide and Seek“ by John Swift (Great Britain)

Fig. 10: «Hund og katt» av Espen Sørburø (Norge), valgt av juryen før festivalen “Dog and Cat“ by Espen Sørburø (Norway)

Fig. 11: «Gjemsel» av Graham Wilson (Australia) “Hide and Seek“ by Graham Wilson (Australia)

69

Fig. 12: Torvet med en av de nye benkene og skulpturen «Hund og katt» av Espen Sørburø, i bakgrunnen Hornemannsgården.

The Market Square with one of the new benches and the sculpture “Dog and Cat“

by Espen Sørburø.

Ståle Gjersvold

Den «nye verden»

Fig. 1: Originaltegningen ferdig fargelagt.

The original drawing with colours.

Fig. 2: Kopi av originaltegningen klar til å bli klippet opp.

Copy of the original drawing, ready to be cut into pieces.

Fig. 3: Alle bitene som skal brukes som maler er nummerert.

All the pieces are numbered.

I fjor sommer var jeg på flyttefot. 10 år i steinhuggerverkstedet var over, og jeg fikk sjansen til å flytte til glassverkstedet. Elisabeth og Geir skulle prøve å få en som har slått løs på hard kleberstein i årevis til, å med nennsom hånd, begynne å «pusle» med glassbiter.

hvert tok det form. Til slutt ble det også flettet inn et hjerte, og da syntes jeg at jeg «var der».

Jeg kunne lagt ut i store ordelag om livet, fred og kjærlighet for å forklare bildet, men så storslagent var det altså ikke. Jeg er en enkel sjel, så store filosofiske tanker lå altså ikke bak utformingen.

Jeg skal med denne artikkelen prøve å gi dere et innblikk i hva hverdagen består av i «Den nye verden». Helt korrekt blir jo dette ikke, da vi til daglig i all hovedsak restaurerer de gamle vinduene i Nidarosdomen. Dette handler derimot om et nytt arbeidsstykke.

Med skissen som utgangspunkt, satte jeg så i gang med å lage arbeidstegningen. Den ble deretter fargelagt. (Fig. 1) Når den var ferdig måtte jeg lage en kopi i 1:1 for å kunne lage maler til hver enkelt glassbit. (Fig. 2) Hver enkelt bit ble nummerert, også på den originale tegningen. (Fig. 3) Så ble kopitegningen klippet opp. Til det bruker vi en spesiell saks, som klipper bort plass til blyprofilet. Da hadde jeg fått nøyaktige, nummererte papirmaler til alle glassbitene som må til for å lage bildet. (Fig. 4)

Før de torde å slippe meg bort i de gamle vinduene ble jeg utfordret til å lage meg en oppgave for å øve litt på teknikker. Det syntes jeg var spennende, og jeg gikk i gang. Det ble litt googling til å begynne med, for å prøve å få en idé om hva dette kunne bli. Jeg landet fort på at en fugl hadde vært fint å ha med i motivet, samt sola og himmelen. Så gikk jeg i gang med å tegne en skisse, og etter-

70

Når dette er gjort, starter jobben med å lete fram glass som har ønsket farge og nyanser.

De som har besøkt glassverkstedet og sett alle

Fig. 4: Ferdig klippede maler sammen med originaltegningen.

The cut pieces and the original drawing.

Fig. 5: Glassbitene begynner å ta form.

The glass pieces taking shape.

hyllemeterne med glass, skjønner at det kan være et møysommelig arbeid. Glasskjæringen står deretter for tur. Det er en spennende jobb for en fersking, og mye kan gå galt. De nummererte malene legges på glasset, og en skjærer rundt med glasskjærer. Bitene må være helt like malene for at alt til slutt skal passe sammen. I og med at jeg for sola hadde valgt et glass som hadde ganske store nyanseforskjeller, var det spesielt viktig å passe på at de riktige bitene ble skåret fra den riktige delen av glassplata. (Fig. 5) Det samme kan en vel si om den blå glassplata til himmelen.

Underveis i prosessen med å skjære glass ombestemte jeg meg med hensyn til valg av glass til den ytre borden. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å lage annenhver bit rød og grønn, men syntes at det ble for mye dartskive, så en mørk gråfarge ble valgt i stedet. Da alle glassbitene var skåret var det tid for videre bearbeiding av fuglen/duen.

(Fig. 6) Malingen sto nå for tur. Nebb, øyne og vingefjær ble malt på med en spesiell glassmaling som består av jernoksid, gummi arabicum og vann. Dette blandes møysommelig til det blir klumpfritt og påføres deretter glassbiten på baksiden. Når malingen tørker kan man fjerne det man ikke er fornøyd med og tilføre nytt. Malingen sitter fortsatt ikke fast i glasset. Det skjer først i neste steg, når glassbiten skal brennes. De malte glassbitene blir lagt i en ovn og varmet opp til ca. 630 grader slik

Fig. 6: Alle glassbitene ferdig skjært.

All the glass pieces are cut.

at malingen brennes fast i glasset. Når ovnen er nedkjølt og glassbitene er kalde, tas de ut. (Fig. 7)

Fig. 7: Duen har fått maling. Klar til brenning.

The dove is painted and the pieces ready for burning.

Jeg hadde bestemt meg for at fuglen/duen skulle få et matt uttrykk. For å få til det ville jeg sandblåse de tre bitene. Nede i smia har de en sandblåserstasjon som jeg brukte. Måten det foregår på er at glassbitene høytrykkblåses med en blanding av luft og sand. Sanden lager da merker i glasset, og etter hvert mattes det ned. (Fig. 8) Dette gjøres helt til ønsket uttrykk oppnås.

71

Fig. 8: Sandblåsing av due.

Sandblasting of the dove.

Fig. 9: H-formet blyprofil som brukes mellom glassbitene.

H-shaped lead s trip which separates the glass pieces.

Da kan man begynne å sette sammen bildet. Her brukes et spesielt blyprofil som er H-formet, slik at glasset smetter inn på begge sider. (Fig. 9) Man bruker originaltegningen som underlag når bildet skal settes sammen. Det blir en rettesnor for at for at det ferdige bildet skal bli likt det man har tenkt og tegnet.

Så, da er det bare å «pusle» sammen bly, glass, bly, glass. Blyprofilet må tilpasses nøyaktig rundt glassbitene, slik at en får tette, fine skjøter. Underveis i arbeidet bruker jeg spiker for å holde på plass

glass og bly. (Fig. 10) Det hele kan være ganske ustabilt, da det ennå bare består av løse biter som ikke er festet sammen. Da det hele er «puslet» sammen, må man feste sammen alle blyprofilene.

Dette gjøres med loddebolt og loddetinn. (Fig. 11) Hver blyskjøt loddes før bildet snus og det samme gjøres på baksiden. Da er bildet blitt til et sammenhengende stykke og er mer stabilt.

I og med at det til arbeidet ble brukt munnblåst glass, kan tykkelsen på glasset variere. Dette gjør at det kan bli noe plass igjen i blyprofilet som må tettes, og det gjøres med kitt. Her brukes linoljekitt som er farget svart. Kittet presses inn i mellomrommet mellom glass og bly på alle bitene, og dette gjøres på begge sider av bildet. (Fig. 12) Deretter drysses det kritt over bildet og det skrapes og rengjøres med sagflis/spon. (Fig. 13) Etter at jeg hadde gjort dette var bildet ferdig, og resultatet syntes jeg ble ganske bra. (Fig. 14) Dette var et forsøk på å gi dere et innblikk i min nye verden og hva vi sysler med på glassverkstedet. Når dette leses, skulle det ikke forundre meg om øvingsoppgaven ligger i disken på butikken for salg, hvis da ingen med fet lommebok allerede har forbarmet seg over det!

Fig.10: Glassbitene legges på plass med nøyaktig tilpasset bly imellom.

The glass pieces are pieced together with lead strips inbetween.

72

Fig.11: Alle skjøtene loddes sammen.

The joints are soldered.

Fig.12: Kitting med linoljekitt mellom glass og blyprofil.

The cracks between lead and glass is filled with linseed putty.

Fig.14: Og her er det ferdige resultatet.

The completed result.

73

Fig.13: Rengjøring etter kitting.

Dry cleaning after infill of the putty.

Jens Strassegger, Torgeir Henriksen & Odd Inge Holmberget

Tanker rundt toppen av kirken

Fig. 1: Tegning av spiret på Edøy kirke.

Drawing of the Edøy Church spire.

Fig. 2: Tegning av spiret på Rindal kirke.

Drawing of the Rindal Church spire.

I smia sitt bidrag til årboken vil vi se nærmere på prosesser og valg vi må forholde oss til ved restaurering av smijernsspir. I de siste tyve årene har arbeid med restaurering og kopiering av kirkespir vært en gjenganger. 1 Derfor er smia ved NDR sannsynligvis det fremste kompetansemiljøet i Norge på dette feltet.

Det synes å ha vært en gjengs oppfatning i kon-

geriket når det gjelder hva som hører hjemme på kirkespir av ornamentikk og utstyr for at de skal se «riktige» ut. C- og/eller S-formede ornamenter i samlinger på fire, er en gjenganger. Bladkranser av fire stk. blad er heller ingen sjeldenhet. Det mest obligatoriske av applikasjoner er antagelig vindfløy og en kule eller to. Til tross for dette er to spir som har identisk oppbygging og form,

Da vi skulle sette navn på de forskjellige delene av spiret, oppdaget vi at uttrykket spir blir brukt noe upresist i dagligtale. Vi bruker ordet spir som beskrivelsen av smijernsstamme med tilbehør.

1

74

Fig. 3: Her er takfestene rustet bort (Edøy kirke).

The roof holds are missing due to corrosion (Edøy Church).

75

Fig. 4: Takfestene er i brukbar stand, men treverket er råtnet (Rindal kirke).

The roof holds are OK, but the woodwork is rotten (Rindal Church).

Fig. 5: Store rustskader på stammen som ikke var synlig før demonteringen, fordi denne delen var tekket med kobber (Rindal kirke).

Serious corrosion damage on the stem, which was invisible because of the copper coating (Rindal Church).

likevel ulike. Ved å studere objektene kan vi som regel fastslå at noen av prosessene frem til ferdig resultat må ha vært forskjellige. Slik blir hvert spir vi får inn til restaurering gjenstand for utforskning i smia. Et førende prinsipp innenfor restaureringsfilosofien i dag, er at det ikke er nok å bare kopiere form, men at prosessen også skal være så autentisk som mulig. Utforskningen vi gjør i denne forbindelsen, er derfor en viktig del av arbeidet.

smi en ny kopi og å magasinere originalen. Dette sikrer at fremtidige generasjoner får tilgang til originalen uten at deler og kunnskap forsvinner

Utredning For å få oversikt over tilstand på et spir utarbeider vi en tilstandsrapport. Dette gjøres enten ved at vi får tilsendt spiret eller ved at vi utfører en befaring på åstedet. I denne fasen leter vi også etter kilder og historiske dokumenter som kan støtte våre valg. I tilstandsrapporten kommer vi med anbefalinger om hva som må og bør gjøres.

Hvis tilstanden vurderes som bra nok, restaureres spiret. Hvis det er i for dårlig stand, anbefaler vi å

76

Før demontering lager vi en skisse som brukes som arbeidstegning gjennom prosessen. Tegningen har en oversikt over alle delene som spiret består av, inkludert hovedmålene og en inndeling av spiret i seksjoner. Dette er for å holde oversikt over delene ved demontering. Tegningen er også viktig for at kunden skal kunne forstå hva som er beskrevet i rapporten. (Fig. 1 og 2) Takfeste Takfeste og overgangen fra takfeste til stamme, er et område som nesten alltid har større skader.

Både råteskader på trekonstruksjonen og store rustskader på jernet. Her er et eksempel fra Edøy kirke, hvor alle festene er rustet av. (Fig. 3) Et annet eksempel er fra Lensvik kirke hvor festene var i veldig god stand, men kongen (trestolpen

blader etc. Disse kan være festet på forskjellige måter, men det er i møtene og skjøtene at det kan danne seg fuktige miljø som resulterer i rustspreng.

Vindfløy Vindfløyer er laget av tynne materialer, da de skal følge vinden. På grunn av den lette konstruksjonen er vindfløyen ekstra sårbar for rust. Ofte består den av jern og kobberlegeringer, og derfor kan galvanisk korrosjon også være en del av problemet. Galvanisk korrosjon innebærer at når to edle metaller kommer i kontakt med hverandre under bestemte forutsetninger, så oppstår det en kjemisk reaksjon der det minst edle av metallene ofrer seg for det andre og forvitrer. Det er ofte nødvendig med veldig omfattende renoveringer, og ikke sjeldent må man lage en ny kopi.

Fig. 6: Stor rustskade på stammen inne i kula (Edøy kirke).

Serious corrosion damage on the stem inside the copper ball (Edøy Church).

spiret er festet i) var råtnet helt vekk. Dette har nok skjedd ved at vann har fått renne inn i takkonstruksjonen over flere år. (Fig. 4) Kledning og kuler I de tilfeller spir har kledning av noe slag, har vi sett at det ofte oppstår betydelige rustskader i disse områdene. Alle deler på stammen som er tildekt på en eller annen måte, for eksempel med kuler, ornamenter og kledning, er ekstra utsatt for korrosjon. Dette fordi disse områdene holder på fukt over lengre tid. Nesten hele stammen kan være rustet av uten at det er synlig, noe som kan resultere i at det knekker, faller ned og forårsake store skade både på spir og kirke. Spiret på Rindal og Edøy kirker er eksempler på dette. (Fig. 5 og 6) På figur 5 fra Rindal kirke er kobbertekkingen brettet til side og store rustskader kommer til syne. Vi ser at rommet mellom stamme og kobber er fylt med mose med blytetting i begge ender.

Ornament Med ornament menes de dekorative delene på et spir, som ikke er en del av spirstammen. Dette kan være S- og C-kurver, snirkler, vindfløyer og

Spirspiss Noen spir har en avslutning som fungerer som lynavleder. Disse endene er ofte laget i kobberlegeringer, og noen i sølv. Dette er fordi disse metallene leder strøm bedre enn jern. Figur 7 viser et spir fra Edøy kirke hvor spissen er av forsølvet kobber. (Fig. 7)

Oppsummering De fleste spirene vi har jobbet med er fra rundt 1850-tallet og fremover. Siden spirene er vanskelig tilgjengelige, blir de gjerne av praktiske og økonomiske årsaker ikke vedlikeholdt. Dette er nok forklaringen på at eldre spir ofte er i dårlig forfatning. Som nevnt tidligere så kan disse skadene ikke alltid bli oppdaget uten å ta av bekledningen og undersøke tilstanden. Mange spir kan se greie ut fra bakken, men ha store strukturelle skader.

Fig. 7: Spirtoppen på Edøy kirke.

The tip of the spire at Edøy Church.

77

Anne C. Offergaard

Tilvirking av ny taklist til gammel rosett

Fig. 1: Rosetten fra jugenstilperioden (1900-1910).

The art deco ceiling rose (1900-1910).

Fig. 2: Anne Cecilie Offergaard under arbeid med ny list.

Anne Cecilie Offergaard working with the new cornice.

Tradisjonelt er det samsvar mellom designen av rosett og listverk i et tak med stukkatur. Det var arkitekten som også tenkte på denne detaljen når han tegnet husene. Da fikk stukkaturen samme stilart som huset i seg selv. Det er flere grunner til at vi i dag ikke finner dette samspillet i like stor grad. Den ene er at kundene selv bestemmer ut i fra smak og behag, og en annen er hvilke modeller gipsmakerverkstedene tilbyr kundene.

Verksteder har gjerne utvalget sitt basert på hvilke arbeid de har gjennomført gjennom forskjellige restaureringsoppdrag. Da finnes kanskje bare rosetten fra det ene oppdraget og bare listverket fra det andre. Det er få som designer nye modeller. Det er i og for seg ikke så rart, for det er en tidkrevende prosess som ikke nødvendig vis gir gevinst i første omgang.

vil gjerne ta dere med på prosessen jeg har gått gjennom for å få dette til. (Fig. 1 og 2) Når du ser listen i dag tenker du kanskje at det er en selvfølge at den ble akkurat slik den ser ut nå, men når man er i startfasen kan resultatet gå i utrolig mange ulike retninger. Det hele blir som et puslespill satt sammen i annen kontekst.

Det var med dette som utgangspunkt jeg gikk og drømte om å lage et listverk som matchet en av de gamle jugendrosettene vi har i vårt sortiment på gipsverkstedet ved NDR. Jeg har smått om senn i ledige stunder endelig kommet i mål, og jeg

Etter nærmere studier av rosetten så jeg at nesten alt er modellert for hånd, ingenting er helt likt selv om det ved første øyekast ser slik ut. Alle øyestikkerne er forskjellige, og alle linjene er ujevne. Dette gjør at elementet får karakter. Hadde rosetten

78

Først måtte jeg finne grunnprofilen. Her prøvde jeg ut ulike varianter med forskjellige dimensjoner. Etter studier og samtaler med «fagnerder» av jugendstilens art, fant jeg ut at en bue med litt langstrakt, loddrett profil med en litt kort, vannrett avslutning ofte var en gjenganger. Med dette som utgangspunkt tok jeg tak i de eksisterende profilene på rosetten og tilførte linjer jeg synes falt naturlig. (Fig. 3)

Fig. 3: Forarbeid til design.

Preparatory work to the design.

Fig. 4: Ferdig trekning i kjerne med sjablong.

Making the cornice with a running mould.

vært lagd av en maskin ville den mistet sin sjarm.

Profilen trekkes med sjablong 1 og slede på bord.

Først trekkes en kjerne, som danner baksiden av listen. Videre trekkes selve listen oppi denne kjernen. I profilen ble det lagt inn utsparinger som skulle gi plass til ornamentikken. (Fig. 4) Det er tre ulike ornamenter som repeterer seg i rosetten, støvknapper, riller og øyenstikkerne.

Støvknappene ser nesten ut som en perlerad nære

midten av rosetten. Jeg vurderte flere muligheter for fremstilling. Jeg prøvde å modellere dem på nytt, men kom frem til at det var vanskelig å få dem helt like. Så jeg valgte å ta et plastelinavtrykk, splitte opp mellom stilkene og rette ut linjen, for så å støpe i denne. Her jobbet jeg med et felt på ca. 10 cm i første omgang. Dette ble retusjert, og det ble lagd en ny form i alginat. Det ble støpt ut tre eksemplarer, som ble satt sammen til en bit på ca. 30 cm. Nå laget jeg enda en ny form i silikon, og støpte ut ønsket mengde for å fylle ut lengden i listen. Her brukte jeg altså tre forskjellige materialer i formene, en plastilin, en alginat og en silikon.

Alle disse materialene har ulike egenskaper når det gjelder herdetid, pris, miljøvennlighet, styrke og nøyaktighet. (Fig. 5, 6 og 7) Rillene går på tvers i rosetten. Leire ble kjevlet ut i tykkelsen jeg hadde spart ut i profilen, og den ble lagt inn i profilen for å følge den rette buen.

Jeg prøvde først å skrape ut leiren med en spatel, men det ble ikke så pent. Så jeg bestemte meg for å lage et snitt gjennom rosetten, tegnet av profilen og overføre denne til en liten trelist, som så ble filt til i riktig form. Treprofilen brukte jeg som en

Sjablong - er en plate i sink som er skåret til etter den formen som skal fremstilles. Det blir også skåret til en plate i treverk som understøttelse for sinkplaten. Slede - Verktøy som anvendes til trekningsarbeid. Den glir langs en bordkant eller en list for å gi retningen på profilen. Sjablongen festes til sleden.

1

79

Fig. 5: Modellert støvknapp i leire og trykkform i plastelina.

A modelled detail in clay and a pressmould in plasteline.

Fig. 6: Støvknapper med siliconform og utstøp.

Stamens with a silikon mould and a completed cast.

håndholdt sjablong, og dro den loddrett nedover leirestykket flere ganger til profilen fant formen sin i rett bue. Dermed var ca. 10 cm. av dekoren ferdig. Nå kunne jeg lage en form i gips som det kunne støpes flere eksemplarer ut fra. Jeg satte sammen tre av dem, og laget enda en form som nå var ca. 30 cm. Denne støpe jeg ut i ønsket antall og plasserte inn i profilen. (Fig. 8, 9 og 10)

Fig. 7: Ferdig støvknapp element montert i profilen.

Finished cast of stamens in position upon the profile.

Fig. 12: Nitidig retusjeringsarbeid.

Painstaking retouching.

Nå var det bare øyenstikkerne igjen. Disse støpte jeg ut fra silikonformen til rosetten. Så kom det store spørsmålet. Hvor mange øyenstikkere ville jeg ha? Den kunne bli enkel med bare en øyenstikker per list (130 cm.), eller jeg kunne sette dem like tett som på rosetten. Ville det bli for mye? Jeg var i utgangspunktet veldig i tvil, men da jeg endelig hadde bestemt meg tenkte jeg det ville være morsomt å sjekke ut med mine kollegaer. Min lille undersøkelse kom frem til et litt interessant resultat.

De fleste kvinnene, eller de som hadde et snev av femininitet ved seg, gikk for varianten med mange øyenstikkere. Mennene, derimot, valgte den med få. Selvfølgelig var det noen få unntak. Som dere vet valgte jeg den med mange. Om det er fordi jeg er kvinne eller om det er fordi jeg valgte å holde meg tro til rosetten der vingene overlapper og jeg faktisk mente det ble estetisk vakrest, er jo litt usikkert. Men det ble i hvert fall slik dere ser på figur 11.

Når all dekoren var på plass saget jeg listen i to, og flyttet den ene delen bakerst for så å sette dem

80

sammen igjen. Så retusjerte jeg skjøten. Dette gjorde jeg for at jeg ved en senere montering av listen skal få en helt perfekt skjøt som det vil ta minst mulig tid å retusjere. Til slutt måtte hver lille detalj gåes over og retusjeres perfekt. Dette var en meget tidkrevende prosess, og til og med min tålmodighet ble satt på prøve. (Fig. 12) Da prototypen var ferdig laget jeg en silikonform, og dermed var alt klart for å produsere listen for salg.

Jeg kan oppsummere med at det har vært et givende og tidskrevende prosjekt. Jeg hadde problemer med å estimere både tidsbruk og å lage en prosjektbeskrivelse i forkant, for jeg visste faktisk ikke helt hvordan jeg skulle løse oppgaven. Det måtte prøves ut på forskjellige måter. Jeg fikk også brukt mange ulike teknikker og forskjellige type former. Det hele forteller mye om hvordan vi som håndverkere jobber oss gjennom prosesser, og at det ofte er flere metoder som kan føre frem til samme resultat. Så som man ofte sier : det finnes mange veier til Rom. Nå har dere fått være med på min….

Fig. 8: Detalj riller.

Detail of rills.

Fig. 9: Snitt gjennom rillene med tilsvarende sjablong i tre.

A cut through the profile of the rills and the form in wood.

Fig. 11: Ferdig list.

The completed cornice.

81

Fig. 10: Ferdig utstøp av riller med silikonform.

Finished plaster cast of the rills, ready to be placed upon the cornice.

Joseph Carter

Norsk Gipsmakerforenings årsmøte og samling 2020

I mars, like før landet ble stengt ned under pandemien, ble det fjerde årsmøtet for Norsk Gipsmakerforening (NGF) holdt i NDR sine lokaler. I tillegg ble det også holdt kurs for gipsmakerne i bruken av digitalt verktøy for plantegning og illustrasjon. Dette var første gang foreningsmøtet ble holdt i Trondheim. Vi gipsmakerne ved NDR har de siste årene dratt til Oslo for samlinger i regi av foreningen, men i år skulle vi prøve på å få med oss gipsmakerne ut av hovedstaden. Tilbudet om kursing, samt muligheten til å samle seg og snakke fag med flere dyktige kolleger, ble fristende nok til at 9 personer deltok. (Fig. 1) NGF ble stiftet 6.10.2016 av Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider sine gipsmakere Anne Cecilie Offergaard, Joseph Robert Carter og Peder Alme. Formålet med foreningen er å «arbeide for å fremme gipsmakerfaget, og fungere som et kontaktnettverk og samarbeidsforum for gipsmakere». Gipsmakerfaget er klassifisert av Sekretariatet for små og verneverdige fag i samsvar med utdanningsdirektoratet, som et av de verneverdige tradisjonshåndverkfagene. Per i dag er det 18 praktiserende gipsmakere her til lands, de fleste på Østlandet. De aller fleste arbeider i små bedrifter eller i enkeltpersonsforetak. Det ble derfor naturlig at vi som har staten og Nasjonalt Kompetansesenter for verneverdige bygninger i stein (NKS) i ryggen tok på oss ansvar for å etablere en forening for dette faget.

Samlingen begynte med en presentasjon av kalkbrenning i regi av en av våre murmestere, Chris Pennock. Presentasjonen ble holdt ved NDR sin kalkovn, som på dette tidspunkt hadde brent i 4 dager og var full av nybrent, ulesket kalk. Chris fortalte om prosessen ved produksjon av kalk og

82

hvordan dagens restaurasjonsmørtler blir produsert her ved NDR. Etter presentasjonen ble det gode diskusjoner rundt kalkbruken i gipsmakerfaget og restaureringsarbeid for øvrig. (Fig. 2)

Fig. 2: Chris Pennock orienterer gipsmakerne om kalkproduksjon ved NDR. Chris Pennock explaining the production process for Nidaros Cathedral’s lime mortar.

Etter kalkpresentasjonen og litt å spise, ble det holdt årsmøte. Her ble det diskutert flere relevante tema for gipsmakere i Norge. Det som kan være interessant å nevne i denne sammenheng er diskusjonen som gikk på rekruttering og opplæring til faget.

Det jobbes for tiden med «fagfornyelsen», dvs. nye læreplaner i det norske utdanningssystemet.

Formålet er å fornye læreplanene i tråd med Kunnskapsløftet. I denne sammenheng har tre av foreningens medlemmer vært direkte involvert med utviklingen av læreplanen for gipsmakerfaget på det videregående utdanningsløpet. Arbeidet har vært krevende, men utkastet er nå ute på den siste høringsrunden, og læreplanen trer i kraft skoleåret 2021/22. Gipsmakerfaget, som tidligere ble

Fig. 1: Gipsmakerne foran Nidarosdomen. Fra venstre: Peter van der Ent, Janne Lorentzen, Roald Kluge, Maths Løland, Peder Alme, Joseph Carter, Ødin Øistad, Hans Petter Stix og Anne Cecilie Offergaard.

Plasterers in front of Nidaros Cathedral. From the left: Peter van der Ent, Janne Lorentzen, Roald Kluge, Maths Løland, Peder Alme, Joseph Carter, Ødin Øistad, Hans Petter Stix and Anne Cecilie Offergaard.

83

lagt under byggfag, skal nå tilhøre en ny kategori innenfor videregående utdanning, nemlig Tradisjonshåndverk, Produktutvikling og Design.

Når det gjelder rekruttering, har det vist seg vanskelig å få gode, unge lærlinger inn i gipsmakerfaget. Det siste svennebrevet ble gitt i 2018, og da var det ti år siden sist. Gjennomsnittsalderen for gipsmakere i Norge er i dag på ca. 49 år, og ingen er under 30. Det begynner å haste å få kunnskapen videreformidlet til en ny generasjon. Å få en lærling innenfor bransjen er noe som ikke er gjennomførbart for de fleste bedrifter pga. stramme økonomiske forhold og varierende arbeidsmengde. For å kunne gi en potensiell ny lærling den beste startet i faget er det flere ting som må være på plass. For å få en bred utdanning burde lærlingen oppholde seg hos flere gipsverksteder. Det må være et visst nivå av økonomisk trygghet med støtteordninger som gjør det mulig for kandidaten å reise mellom de ulike verkstedene. En løsning som ble diskutert var om NKS som en statlig bedrift, kunne ta hovedansvaret for en gipsmakerlærling ved å administrere opplæringen og ta seg av den akademiske utdanningen.

Samtidig kunne hele bransjen ta seg av den praktiske undervisningen og oppfølgingen. Dette er noe som NKS kan ha interesse av å støtte i sin rolle som kompetansesenter.

På dag to av samlingen var det tidlig oppmøte med frokost i kantinen i Bispegata 11., og deretter var det kurs. Opplegget gikk ut på å gi gipsmakerne en grunnleggende innføring i bruk av digitale verktøy for tegning og planarbeid, i hovedsak Adobe Illustrator og Adobe Photoshop. Kurset ble holdt over 1 ½ dag av gipsmakeren og kunstneren Odin Øistad. Det hele ble vellykket og alle fikk godt utbytte av det. Hensikten med innføringen i tegneprogrammer var å bidra til etterutdanning til medlemmene. Da de fleste gipsmakere ble utdannet for over 20 år siden, har mange ikke fått denne slags kunnskap tidligere. I de senere år har digitale tegneprogrammer blitt en viktig del av prosjekterings- og dokumentasjonsarbeidet.

(Fig. 3)

84

Fig. 3: Kurs i datategning og planarbeid i regi av Odin Øistad.

The course in digital illustration and plan work, held by Odin Øistad.

Det ble også andre aktiviteter og faglig påfyll i løpet av oppholdet. Det ble holdt omvisning i både NKS sine verksteder og i Nidarosdomen. Det ble også holdt et foredrag av NKS-medarbeideren Øystein Digre om 3D-skanning og fotogrammetri.

Dette viste seg å være veldig interessant for deltakerne og ganske oppsiktsvekkende for noen. Det ble flere morsomme kommentar om at det digitale kommer til å gjøre slutt på alt gipsmakerarbeid, men alle så på det som en stor mulighet og et nyttig verktøy for oss som jobber tredimensjonalt.

Det var bred enighet om at det å tilpasse seg moderne arbeidsmetoder er et viktig moment i vern av faget. Ved å bruke moderne, digitale verktøy kan det bli mulig å utføre tradisjonelle arbeidsmetoder på en mer effektiv måte og gjøre kommunikasjonen med andre aktører innenfor byggebransjen mer tilpasset dagens standard.

(Fig. 4 og 5) NDR gjorde det mulig å holde fagsamlingshelgen ved å la foreningen bruke lokalene sine og å gi økonomisk støtte. Dette bidro til å styrke samholdet i gipsmakerfaget og å heve kunnskapen til våre gipsmakere og foreningens medlemmer for øvrig. Det å ta være på landets gipsmakere er et bidrag til at ornament og dekor på landets mur- og steinbygninger blir bedre bevart. Norsk Gipsmakerforenings samling var et positivt bidrag til å markere NDR som et nasjonalt kompetansesenter for verneverdige bygninger i stein.

Fig. 4: Omvisning på verkstedene ved NDR. A guided tour of Nidaros Cathedral Restoration Workshop.

Fig. 5: Foredrag om 3D-skanning og fotogeometri i regi av Øystein Digre.

A presentation of 3D-scanning and photogrammetry methods by Øystein Digre.

85

Atle Elverum

Bedriftsidrett

Fig. 1: Logoen til St. Olavsloppet.

The logo of St Olavsloppet.

Fig. 2: Deltakermedalje fra St. Olavsloppet.

Medal for participating in St Olavsloppet.

Året igjennom har NDR to dager i uka der det er satt av tid til å bedre helse og miljø. Mandagene har vi en halvtime til en gåtur så langt unna at vi er tilbake på plass innen halvtimen har gått. Det er i år 20-årsjubileum for at Bård Sagfjæra stod i spissen for å få verkstedansatte og kontoransatte ut for å røre seg i frisk luft. Et velkjent bilde av Bård, var da han hadde med seg Turid (bikkja) og et haleheng av ansatte på tur langs Nidelva eller ut på Marinen.

Torsdagene har vi en hel time til å drive egentrening. Det begynte med lysten til å delta på St. Olavsloppet, som er et stafettløp som går mellom Östersund og Trondheim. (Fig. 1 og 2) For å prestere bedre mente flere av oss at det var nødvendig med felles joggetrening. En vanlig joggerunde er ut fra verkstedet bortover langs Osloveien, over Cecilie broa og noen runder på Øya stadion med en velfortjent dusj etterpå. Andre går heller på tur på ulike steder i marka rundt Trondheim for å variere og å gjøre seg kjent. I en periode hadde vi også yoga som et treningsalternativ.

Det foregikk på spiserommet med en profesjonell instruktør. Dette var utfordrende for mange, og ga vel så god trening som en løpetur.

86

I år har vi ikke deltatt på St. Olavsloppet av en vel kjent grunn, koronaen, og heller ikke i fjor pga. sykdom. Første gangen vi sprang stafetten var i 2013, og start var fra Östersunds nye stadion.

Flott opplegg på stadion, men løperen vår misforstod og sprang ut for tidlig. Han var nær ved å bli disket, hadde det ikke vært for heiagjengen vår som forsøkte å stoppe han med tilrop. Løperen misforstod i begynnelsen og sprang bare videre, men fikk heldig vis en ny start etterpå. I nesten alle år siden har NDR stilt eget lag og brukt hele bedriftsnavnet. Navnet ble godt lagt merke til og kommentert av andre, fordi det var så langt. Noen få andre år har vi stilt lag sammen med menigheten og bispekontoret, og vi kalte oss da bare Nidarosdomen. (Fig. 3) Noen år før deltagelsene i St. Olavloppet støttet NDR opprettelsen av et bedriftsidrettslag. Det ble bevilget et oppstartsbeløp på kr. 8000. Året var 1990, og laget fikk navnet Domen BIL. Det ble spilt håndballkamper i vinterhalvåret og fotball i sommerhalvåret. Treningen ble av og til utført i gymnastikksalen på Kalvskinnet barneskole, noe resultatene bevitnet. (Fig. 4) Artig var det uansett.

Navnet Domen var ukjent for flere spillere vi

Fig. 5: Hjemmedrakter og baller tilhørende Domen BIL. Team jerseys and balls belonging to Domen Sports Club.

Fig. 6: Innebandy-utstyr.

Floorball equipment.

Fig. 7: Premieskapet med gamle pokaler.

Our trophy case.

Fig. 3: NDRs lag etter målgang i Östersund 2018.

Our team after completing the 2018 run.

klister på sine hender. Han traff innbyttespilleren fra det andre laget som satt på benken i ansiktet, noe motstanderen selvsagt ikke ble så glad for. På hjemmekampene stilte vi med sekretariat, og det kunne ofte by på utfordringer å følge med på alle mål, innbytter og utvisninger. Da en spiller, som var utvist i 2 min etter minst 5 min. etterlyste når han skulle inn på banen igjen, fikk han til svar: «Ja, akkurat nå har tiden gått, kom deg innpå.»

Fig. 4: Håndballtrening på vinterstid.

Handball practise during winter.

møtte, og noen trodde til og med vi kom fra Nidar sjokoladefabrikk da de tenkte vi tok navnet etter Domen kokesjokolade. (Fig. 5)

Domen BIL deltok også i bowling på Dora, volleyball i Cementstøperihallen og innebandy på Adolf Øyen skole. (Fig. 6) Enkelte av oss har også brukt Domen BIL som navn under egne idrettsprestasjoner.

Et par lystige historier fra Domen er for eksempel da sola stod så lavt på en fotballkamp at målvakta ble blendet. Hans skyggelue blåste av i vinden samtidig som motstanderen angrep. Da var prioriteringen klar, skyggelua måtte hentes først og dermed kom målet til motstanderen. En annen gang var da en håndballspiller fra oss skulle spraye

Også enda lenger tilbake i tiden, på 1950-60tallet, hadde NDR bedriftsidrett, og til og med sjakklubb og bridgelag. Går vi tilbake til 1920-30-tallet, hadde det såkalte Domkirkelauget og Døveskolen på Kalvskinnet mange forskjellige idrettslige sammenkomster, noe premieskapet i kantina i Bispegata vitner om. (Fig. 7)

87

Birgitta Syrstad

Olavsfrontalet på utstilling i Europa

Fig 1: Olavsfrontalet.

The St Olav altar frontal.

Olavsfrontalet er et middelaldersk alterfrontale fra første halvdel av 1300-tallet, som viser helgenkongen Olavs historie rett før, under og etter slaget på Stiklestad i 1030. Det er trolig laget i Nidaros, som Trondheim da het, der erkebiskopen og miljøet rundt ham utgjorde et betydelig religiøst og kulturelt sentrum. (Fig. 1)

88

I 1691 ble fontalet sendt til Kongens Kunstkammer i København, og det kom tilbake til Norge og Nidarosdomen først i forbindelse med Olavsjubileet i 1930. I 2003 ble det av sikkerhetshensyn flyttet til Museet i Erkebispegården, og er i dag en sentral del av NDRs samlinger, som alle er underlagt Bygghytta.

Høsten 2018 fikk NDR en henvendelse fra Museum Catharijneconvent i Utrecht, Nederlands nasjonalmuseum for middelaldersk kirkekunst.

Sammen med Catalonias tilsvarende museum, Museu Episcopal de Vic nord for Barcelona, hadde de fått midler fra EU til utstillingsprosjektet «North & South - Medieval art from Norway and Catalonia 1100-1350». For første gang skulle noen av de mest verdifulle og best bevarte eksemplene på høymiddelalderens kirkekunst fra Norge og Catalonia samles og presenteres i utstillinger i de to respektive museene.

I de mer sentrale deler av Europa er det meste av periodens kunstgjenstander blitt ødelagt som et resultat av kirkens reformasjon, kriger, revolusjon og endringer i kunstnerisk uttrykk. Blant fjell og daler i de mer perifere strøk, derimot, fikk kirkekunst i større grad stå uberørt, og mye har vært i bruk langt inn i vår tid. I Catalonia i sør og i Norge i nord finner vi kunstskatter som blant annet alterfrontaler, kalker, krusifikser og relikvieskrin, og ved å presentere disse sammen ser vi hvilket ensartet og likt uttrykk kirkekunst hadde i den katolske høymiddelalder. For en reisende ville kirkerommet være gjenkjennbart uansett hvor i Europa ferden gikk, og religionsutøvelsen med alle sanseinntrykk den representerte var forutsigbar.

vært ansvarlig for ned- og oppakking og montering og demontering av frontalet i Utrecht og Vic. (Fig. 2 og 3)

Fig. 2: Olavsfrontalet undersøkes av konservator Daniela Pawel ved Vitenskapsmuseet NTNU i Museet i Erkebispegården før det fraktes til Vitenskapsmuseet.

Inspection of the frontal by Curator Daniela Pawel in The Archbishop´s Palace Museum.

Det var med stor glede NDR til slutt signerte kontrakten som sa at Olavsfrontalet skulle lånes ut til prosjektet North & South, og sammen med høydepunkter fra norsk middelaldersk kirkekunst utlånt fra Universitetsmuseet i Bergen og Kulturhistorisk museum i Oslo skulle det stilles ut først i Nederland og deretter i Spania.

Mye skal forberedes før kunsthistoriske gjenstander av nasjonal betydning kan fraktes ut av landet, som for eksempel tilstandsvurdering med påfølgende rapport, eksporttillatelse og spesialfrakt med kurér. Da NDR ikke har en egen malerikonservator, ble frontalet før utlån fraktet til laboratoriet ved Vitenskapsmuseet NTNU, for en grundig gjennomgang. Vitenskapsmuseet har også

Fig. 3: Olavsfrontalet pakkes for frakt til Vitenskapsmuseet av Daniela Pawel og NDRs driftsteknikere Roy Vollvik og Anders Kviseth.

Preparing the frontal for transportation to NTNU University Museum.

89

siden på den omfattende utstillingskatalogen.

(Fig. 4) Olavsfrontalet hadde en sentral plass i utstillingen, som var flott med et moderne og fargesterkt uttrykk. Det var fascinerende å se vårt frontale plassert mellom to katalanske og se den slående likheten både i farger, uttrykk og maleteknikk. Det samme gjaldt for de øvrige gjenstandene som representerte de to utkantene av Europa.

(Fig. 5)

Fig. 4: Utstillingskatalogen.

The Exhibition Catalogue.

25. oktober 2019, tre uker etter at frontalet ble fraktet fra Erkebispegården, var det klart for utstillingsåpning i den vakre byen Utrecht. I tillegg til representanter fra museene i Norge var den norske ambassadøren og en journalist fra NRKprogrammet Museum til stede.1 Vi kunne med stolthet registrere at vår helgenkonge og frontalet prydet både utstillingsplakater, bannere og for-

Etter tre måneder og 30 000 besøkende i Utrecht ble North & South pakket ned med konservatorer fra Norge til stede og fraktet med kurerer til Spania. Den 15. februar åpnet utstillingen i Museu Episcopal i Vic, og det var tydelig at vi nå var i Catalonia og ikke først og fremst i Spania. All utstillingstekst og alle taler ved åpningen var på katalansk, og representanter fra det katalanske kulturdepartementet var på plass. Igjen var representanter fra de norske museene til stede, samt den ansvarlige for kulturell utveksling ved den norske Ambassaden i Madrid.

Fig. 5: Fra utstillingen i Utrecht. Olavsfrontalet i midten sammen med to frontaler fra Catalonia.

The exhibition in Utrecht. The St Olav altar frontal between two Catalan frontals.

1

Episoden som omhandler utstillingsåpningen kan du lytte til her: https://radio.nrk.no/serie/museum/sesong/201911/DOOF01005219

90

Olavsfrontalet var igjen sentralt i utstillingen, og det ble sammen med de øvrige gjenstandene vakkert presentert i en kontekst med helt andre farger og et helt annet uttrykk enn i Nederland. (Fig. 6, 7 og 8) Alt lå til rette for at mange besøkende kunne få en flott opplevelse. Så kom mars, Spania og spesielt Catalonia ble hardt rammet av koronapandemien og museet måtte stenge for besøkende.

Under tiden da Museu Episcopal holdt stengt ble «Nord & Sud - Art medieval de Noruega y Catalunya 1100-1350» formidlet på museets nettsider.

Siste utstillingsdag skulle egentlig være 17. mai, men lånet og utstillingsperioden ble forlenget til 15. september. Dermed rakk museet å igjen åpne dørene slik at mange besøkende fikk oppleve utstillingen før den ble demontert.

Grunnet pandemien var det ikke aktuelt at noen fra Norge skulle reise ned for å demontere og pakke gjenstandene for frakt tilbake til museene her hjemme. Det hele ble gjennomført med videolink, der konservatorene kunne følge med og gi veiledning og råd underveis fra sine kontorer hjemme i Oslo, Bergen og Trondheim. Det var heller ingen kurér som fulgte gjenstandene på ferden tilbake til sine respektive museer. Det er for en middelalderhistoriker bare å innse at menneskers liv og helse går foran sikkerheten til middelalderens kirkekunst.

Den 29. september, nesten ett år etter at det forlot trøndersk jord, kom Olavsfrontalet endelig tilbake til Trondheim. Etter en siste undersøkelse av malerikonservator for å forsikre oss om at Europaturneen og kjendisstatusen ikke hadde satt spor i middelalderens malingsstrøk, er frontalet nå i midlertidig deponi ved Vitenskapsmuseet. Der, i umiddelbar nærhet til våre lokaler på Kalvskinnet, skal frontalet overvintre i påvente av at et nytt og moderne utstillingsmonter skal stå klart våren 2021. Da kan igjen besøkende få se nasjonalskatten der den hører hjemme, i Erkebispegården nær Nidarosdomen. Det gleder vi oss veldig til!

Fig. 6: Fra utstillingen i Vic. Olavsfrontalet i midten sammen med to frontaler fra Catalonia.

The exhibition in Vic. The St Olav altar frontal between two Catalan frontals.

Fig. 7: Fra inngangen til utstillingen i Vic. St. Olav er sammenstilt med St. Cyprian fra et katalansk alterfrontale.

The entrance to the exhibition in Vic. St. Olav is paired with St. Cyprian from a Catalan frontal.

Fig. 8: Tre madonnafigurer utlånt fra museene i hhv. Bergen, Utrecht og Vic. Three sculptures of the Madonna lent from Bergen, Utrecht and Vic respectively.

91

Øystein Ekroll

«Spøkelsesskipet» - nytt spor etter det forsvunne romanske skipet i Nidarosdomen

Fig. 1: Den nyfunne romanske sokkelsteinen sett rett ovanfrå. Nord er ned, sør er opp.

The newly discovered Romanesque wall base seen from above.

Det skal lite til for å glede ein arkeolog. Ein stein er ofte nok. Etter lang planlegging er det store prosjektet med ny lyssetting i heile Nidarosdomen i ferd med å bli avslutta. Eldre kablar og armatur blir skifta ut og erstatta med nytt. I samband med dette arbeidet blir det opna mange «kikkhull», men som regel i murverk yngre enn 1869. Av og til dukkar det likevel opp nye og uventa funn.

Funn av ein stein I desember 2019 skulle det lagast ei lita sjakt under golvet i nordre sideskip i vestskipet for å gi plass til nye kablar. Marmorgolvet er lagt i 1930åra, og under det ligg kjellaren frå ca. 1900. Det var derfor ingen grunn til å vente seg interessante

92

ting. Sjakta vart lagt inntil basen til den nordvestre hovedtårnpillaren og portalen til nordre tverrskip.

Etter fjerning av marmorheller og fyllmasser, avdekte Francois Guillot ca. 40 cm under golvet ein stor kleberstein med fas (skråkant) langs eine sida. Denne vart først tolka som ein gravstein, og arkeologen vart tilkalla.

Etter reingjering viste det seg at dette var ingen gravstein, men ein sokkelstein som heilt klart låg på opprinneleg plass. (Fig. 1) Mot aust, ved tårnpillaren, knekker profilen i rett vinkel mot nord og forsvinn under den seinare trappa og den nye rampen ned til nordre tverrskip. (Fig. 2) Profilen dukkar deretter fram igjen og kan følgast i om lag

same nivå rundt portalen og tårnpillaren inn mot tverrskipet og tårnfoten.

Steinen er frilagt i ei lengde på 117 cm og ei breidde på ca. 30 cm (resten er skjult av golvet i skipet).

Steinen har rett kant mot vest utan avfasing, som viser at dette fundamentet eller muren opphavleg heldt fram vidare mot vest.

Kva er denne steinen ein del av? Profilen kan altså følgast rundt heilt hovedtårnpillaren, og er dermed samtidig med det romanske tverrskipet som er reist ca. 1150-80. Men den nyfunne steinen er eit nytt bevis for det som vi først har innsett dei siste 10-15 åra: at Nidarosdomen også hadde eit treskipa, romansk skip der det gotiske skipet står i dag, bygd i samanheng med og i same stil som det ståande tverrskipet. Men dette romanske skipet er forsvunne nesten utan spor og dei fleste har tvilt på at det har eksistert – eit verkeleg «spøkelsesskip»!

«Spøkelsesskipet» Ved utgravinga av det indre av skipet omkring år 1900, for å styrke fundamenta og lage kjellar under skipet, vart gamle graver og restar av murverk målt opp og teikna inn på ein stor grunnplan (teikning nr. 2903 i arkivet) før dei vart fjerna og erstatta med nytt murverk. Ved dette arbeidet vart det avdekt eldre fundament under både midtskipsog sideskipsmurane i det gotiske skipet. (Fig. 3) Alle dei eldste fundamenta stoppa tvert mot vest på same punkt, om lag der Steinmeyerorgelet står i dag, ca. 11 meter frå vestfronten. Det var derimot nesten ingen spor etter eit murt fundament til ein vestvegg, berre ein usikker murstump lengst mot sør.

Dei avdekte fundamenta er derfor blitt tolka som berre grunnmurar til eit planlagt, men aldri bygd skip. Funn av steinar som har tilhøyrt kraftige, sylindriske pillarar med ein diameter på over ein meter er også blitt tolka (eller rettare bortforklart) som at byggearbeidet var starta, men innstilt etter kort tid. Restane av kapitel og pillarbasar har same ornamenta som i nedre del av tverrskipet

Fig. 2: Sokkelsteinen sett mot aust, med litt av tårnpillaren og portalen til det nordre tverrskipet.

The wall base seen towards the east, wit some of the NW pier of the central tower.

og må vere samtidige, altså frå ca. 1150-80. Den «nye» steinen er ikkje avmerka på teikning 2903, men på motsett side av fundamentet er det avmerka ein liknande stein. (Fig. 4) Gerhard Fischer, som med tobindsverket «Domkirken i Trondheim» frå 1965 etablerte den «offisielle» historia om bygningshistoria til Nidarosdomen, hevda at det romanske skipet aldri vart bygd. I verket sitt rekonstruerte Fischer endåtil ein grunnplan over dette romanske skipet med tittelen «Skipet bare planlagt» (Plansje XXVI, Plan 3). Fischer hadde derimot sin heilt spesielle teori om eit smalt, «angelsaksisk» skip frå Olav Kyrres

93

Fig. 3: Større utsnitt av arkivteikning nr. 2903 som viser grunnmuren til det romanske skipet, avdekt omkring 1900.

Part of plan 2903, depicting the excavated foundations of the Romanesque nave.

Fig. 4: Utsnitt av arkivteikning 2903 med det nye steinfunnet innteikna.

Detail of plan 2903, with the new find marked.

tid på slutten av 1000-talet, ein bygningsdel som saknar alt grunnlag i det undersøkte materialet og derfor må kallast eit fantom eller ekte spøkelse.

94

Samle trådane Gjennom dei siste åra, i samarbeid med bygningshistorikar Stuart Harrison i York Minster, og ved studiar i både steinsamlinga og i Domen, har det

Fig. 5: Nedre del av korgavlen (arkivteikning 516b) som viser eit parti av klerestoriet i det romanske skipet, flytta hit omkring 1240-50.

East gable of the choir, showing a section of the clerestorey of the Anglo-Norman nave, moved here c.1240-50.

derimot danna seg eit heilt anna inntrykk. Sett under eitt, så er det funne så mange delar av det romanske skipet at det ikkje kan vere tvil om at det faktisk vart bygd. Eit heilt parti av den øvre veggen (klerestoriet) er blitt flytta stein for stein til gavlen i koret og murt opp att der ein gang etter 1230. (Fig. 5) Ein stor steinboge over porten til Erkebispegarden som er dekorert med chevroner (sikk-sakk-border), stammar truleg frå arkaden i det romanske skipet. Bogen er sett opp omkring år 1250 i samband med bygginga av Vesthuset.

Delar av basar og kapitel vart funne omhogd og gjenbrukt i restane av vestfronten, som vi veit vart grunnlagt i år 1248.

Det er ei ny og viktig innsikt at alle restane av det romanske skipet står i eller er funne i bygningsdelar som kan daterast til ca. 1240-50. Det viser at det romanske koret er rive og steinane gjenbrukte samtidig med at det gotiske skipet, som delvis står i dag, vart bygd. Det romanske skipet eksisterte derfor i berre 60-70 år eller 2-3 generasjonar før det måtte vike. Denne lagnaden var forresten også tiltenkt det ståande tverrskipet. Det er mange spor i veggane og arkitekturen som viser at etter det gotiske skipet var fullført, så var planen at

tverrskipet skulle rivast og fornyast i same gotiske stil som skipet og koret og med same vegghøgd.

Heldigvis, må vi seie i dag, vart desse planane aldri gjennomførte.

Men kva med den manglande vestveggen? Skipet kan vel ikkje ha stått åpent mot vest? Det sannsynlege svaret er at skipet var stengt med ein lett trevegg, fordi byggearbeidet stoppa opp. Kanskje var det på grunn av pengemangel, kanskje fordi det var usemje om korleis vestveggen skulle utformast, eller kanskje fordi fokuset no vart flytta til austenden av Domen og bygginga av oktogonen starta? Slike midlertidige treveggar er kjent frå andre stader, m.a. i Værnes kyrkje der skipet vart bygd i to omgangar med eit opphald omkring 1150-60. Ein slik vegg var så lett fundamentert at alle spora lett kunne fjernast av dei seinare gravleggingane under golvet.

Denne murflukta er ikkje innteikna på kartet frå ca. 1900 over alle gravingsfunn (mellom nr. 83b og 177 på teikning nr. 2903), men det er derimot er eit hjørne med fas på sørsida (inn mot midtskipet), slik at vi dermed har breidda av fundamentet.

95

Kjersti Kristoffersen

Tett på – en analyse av steinhuggermerkene i Lektoriet

Fig. 1: Lektoriet mot øst.

The Lectorium towards the east.

96

Fig. 2: Tegning som viser utviklingen av Nidarosdomen fra 1090-1180.

A drawing showing Nidaros Cathedral’s progression from 1090 to 1180.

Lektoriet i nordre tverrskip Lektoriet er et utstikkende kapell i første etasje i nordre tverrskip med vinduer mot nord, øst og sør. Det blir også omtalt som Kvinnenes minnekapell, men jeg velger å bruke Lektoriet fordi det er det eldste navnet. Inngangen til Lektoriet er i østveggen i nordre tverrskip. I nordveggen innvendig er det en liten dør inn til et lite rom i muren.

Kapellet har et ribbehvelv, og på flere av hvelvribbene har det blitt funnet fargespor. Over inngangen til kapellet er det en bue med fire bueledd.

Både vinduene utvendig samt buen og hvelvet i lektoriet er dekorert med chevroner. (Fig. 1) Ingen skriftlige kilder kan fortelle nøyaktig hvilket årstall Lektoriet ble påbegynt og når det sto ferdig. Johanneskapellet i søndre tverrskip er et tilsvarende kapell med en innskrift som forteller at Johanneskapellet ble vigslet i 1161. Fordi de to kapellene er veldig like, så går man ut fra at Lektoriet ble bygd om lag 1150 +/- 10 år. 1 Tverrskipet ble bygd som en utvidelse av en eldre kirke som etter hvert ble revet, slik at Lektoriet er i en av de eldste delene av Nidarosdomen.2 (Fig. 2)

1 2 3

På den tiden Lektoriet ble bygd var bygghytta ved Nidarosdomen nyetablert, da det hadde vært byggestopp siden en gang på slutten av 1000-tallet.

Her til lands var stein et nytt og lite utbredt byggemateriale på den tiden.3 Buen og hvelvet i Lektoriet var altså en av de første mer kompliserte konstruksjonene som ble bygd av den nyetablerte bygghytta. Dette gjør Lektoriet veldig interessant for meg som bygningsarkeolog.

I jobben min er jeg mye i Nidarosdomen. Flere ganger har jeg tatt meg selv i stå foran inngangen til Lektoriet og prøvd å se for meg kapellet mens det ble bygd. Jeg har sett for meg Lektoriet som en byggeplass med både stillas og forskaling til buen og hvelvet. Jeg har også prøvd å se for meg håndverkerne på byggeplassen. Og så har jeg lurt på hvor mange steinhuggere det var der, om de hadde spesialiserte arbeidsoppgaver eller ikke, om de snakka norsk eller et annet språk og om de møtte på utfordringer når de skulle hugge stein til buen og hvelvet og mure det opp. Jeg har hele tiden vært klar over at det finnes steinhuggermerker i Lektoriet og at merkene er en viktig kilde til kunnskap. Likevel så har jeg tenkt at det neppe er bevart så mange merker i en av de eldste delene

Pers. med. Øystein Ekroll.

Ekroll, 1997: 149-150.

Ekroll, 1997: 25.

97

Tabell 1: Oversikt som viser på hva slags stein det har blitt funnet merker på samt antall.

Kvader

Base

Halvsøyle

Kapitel

Dør

Vindu

Bue

14

1

15

13

4

55

190

av kirka til at det er mulig å besvare noen av disse spørsmålene. Ganske raskt har jeg derfor slått fra meg tanken om at jeg noensinne kom til å få noe særlig kjennskap til steinhuggerne i Lektoriet.

Steinhuggermerkene i Nidarosdomen Når man ser nærmere på murverket i Nidarosdomen vil man som oftest finne et steinhuggermerke. Et steinhuggermerke var steinhuggerens personlige signatur. Steinhuggermerkene hadde en praktisk funksjon, for steinhuggerne merket arbeidene sine når de hadde akkordbetaling slik at arbeidsformannen kunne holde oversikt over hvem som hadde hugd de ulike steinene.4 (Fig. 3)

Blindbue Hvelvribbe 90

51

Totalt 433

Steinhuggermerkene i Nidarosdomen er et kildemateriale som kan gi mye kunnskap. For det første kan de gi kunnskap om steinhuggerne som utførte arbeidene. Man kan anslå antall steinhuggere med bakgrunn i merkene. Det er også mulig å få innblikk i hva hver enkelt håndverker gjorde, om noen av håndverkerne utførte spesialiserte arbeidsoppgaver, hvem som arbeidet sammen og om steinhuggerne arbeidet i bygghytta over en kortere eller lengre periode. For det andre kan steinhuggermerkene gi kunnskap om bygningshistorien. Med begrepet bygningshistorie menes når de ulike delene av bygningen ble påbegynt og avsluttet, varigheten av de ulike byggefasene og om bygningen har gjennomgått endringer etter at den sto ferdig. Steinhuggermerkene kan gi informasjon om bygningshistorien ved at ulike byggefaser og opphold i byggearbeidene vil vises i form av forskjellige merker og nye merker.

Det finnes knapt skriftlige kilder som kan gi kunnskap om steinhuggerne og bygningshistorien, og derfor er steinhuggermerkene et svært viktig kildemateriale.5

Fig. 3: Steinhuggermerket til «Timeglasset» på buen i Lektoriet.

The mason’s mark «Hourglass» on the arch in the Lectorium.

4 5

Kristoffersen, 2010: 319.

Kristoffersen, 2010: 320.

98

Arbeidet med å registrere og dokumentere steinhuggermerkene i Nidarosdomen ble startet opp på 1920-tallet. Dette var et tidkrevende arbeid, og det ble fullført først rundt 1960. Det ble publisert en artikkel om steinhuggermerkene i Fischers tobindsverk om Nidarosdomen. Steinhuggermerkene var også en viktig kilde til Fischers tolkning bygningshistorien. For 15 år siden oppdaget jeg at Nidarosdomen var langt dårligere registrert enn tidligere antatt. Fordi det viste seg at bare om lag halvparten av murverket fra middelalderen var registrert, ble det besluttet å registrere og dokumen-

Fig. 4: Kapitel med steinhuggermerke Capital with a mason’s mark.

Fig. 5: Steinhuggermerkene «Korset» og «Z/N» på buen.

The stonemason marks «The Cross» and «Z/N» on the arch.

tere steinhuggermerkene på nytt.6 Arbeidet med å registrere og dokumentere steinhuggermerkene på nytt ble startet opp i 2008, og det har hovedsakelig blitt utført av meg. Det er et omfattende arbeid å undersøke alt av murverk fra middelalderen i Nidarosdomen. For å komme til over alt har det blitt brukt lift eller stillas. For en beskrivelse av hvordan dette arbeidet har blitt utført, se artikkelen min i «Ny forskning – gammel kirke» fra 2010.

Arbeidet med å registrere og dokumentere steinhuggermerkene nærmer seg slutten, og prosjektet går inn i en ny fase. Nå skal materialet legges inn i en database slik at det kan skrives rapporter og forskes på.

i Lektoriet disse og deretter undersøke om de kan besvare alle spørsmålene jeg har om de som hugde steinen til Lektoriet. (Fig. 4)

Nå arbeider jeg med en rapport om steinhuggermerkene i tverrskipet. Fordi tverrskipet er den eldste delen av kirka, så forventet jeg ikke å finne så mange merker der. Jeg ble derfor veldig overraska når jeg oppdaget at det er eksepsjonelt gode bevaringsforhold og mange steinhuggermerker innvendig i Lektoriet. I denne artikkelen skal jeg først presentere steinhuggermerkene innvendig 6

Steinhuggermerkene innvendig i Lektoriet Det er registrert totalt 433 steinhuggermerker innvendig i Lektoriet. (Fig. 5) Dette er et uvanlig stort antall merker. Til sammenligning er det registrert i overkant av 800 steinhuggermerker innvendig i hele nordre tverrskip. Det er ikke bare det store antallet som er uvanlig, men også på hva slags stein merkene er å finne. Vanligvis finner man steinhuggermerker på kvaderstein, innfatningsstein rundt dører og vinduer samt på hvelvribber. Men i Lektoriet har det også blitt funnet steinhuggermerker på arkitekturelementer som baser, halvsøyler og kapiteler. (Se tabell 1 for mer detaljert informasjon om dette.)

Men hvorfor er det så mange steinhuggermerker i Lektoriet? En årsak må være at systemet med steinhuggermerker ble brukt i spesielt stor grad der. Det ser ut til at de aller fleste steinhuggerne

Kristoffersen, 2010: 322-324.

99

Tabell 2: Oversikt som viser hva slags stein og hvor mange stein gruppa på tre har hugd.

Steinhugger- Kvader merke utformet som

Base

Halvsøyle

Kapitel

Dør

Vindu

Buen til lektoriet

Blindbue

Hvelvribbe

«Timeglasset»

7

-

2

3

-

37

55

40

14

«Korset»

1

1

9

10

-

7

14

23

20

«Z/N»

4

-

1

-

-

8

37

20

13

brukte systemet med merker samt at det aller meste av fint tilhugd stein ble merket. En annen årsak må være de gode bevaringsforholdene. I Lektoriet er det meste av steinen fra middelalderen, for det er bare en og annen kvader samt ett kapitel og søylene i forbindelse med blindbuene som er skiftet ut under restaureringa. Overflaten på steinen er også godt bevart. På de fire bueleddene i kapellåpningen har 81% av steinen steinhuggermerker, og dette er et eksempel som viser hvor eksepsjonelt gode bevaringsforhold det er i Lektoriet.7 For å kunne finne antall ulike merker, så må man lage en katalog over materialet. Av de 433 merkene i Lektoriet var det bare 5 som var så dårlig bevart at de ikke var mulig å katalogisere. Etter å ha gjennomgått materialet kom jeg fram til at det var 14 ulike typer steinhuggermerker.

Et arbeidslag i Lektoriet?

Fjorten ulike typer steinhuggermerker vil si at det var minst fjorten steinhuggere i sving for å hugge stein til Lektoriet. Fordi ikke alt av stein er godt bevart og noen få godt bevarte stein ikke har merker, så kan det hende at det har vært noen flere steinhuggere. Men fordi det er lite stein uten merker, er det neppe snakk om mange. De fjorten steinhuggerne vi har spor etter kan deles inn i to grupper, en gruppe på tre som har hugd mye stein og en gruppe på elleve som har hugd lite stein.

Gruppen på tre steinhuggere har hugd hele 76 % av steinen til Lektoriet, og må ha vært det faste 7

Kristoffersen, 2018: 2.

100

arbeidslaget. Det varierer litt hvor mye stein de enkelte har hugd, for «Timeglasset» har hugd 37 % av steinen, «Korset» 20 % og «Z/N» 19 %.

Det er også noe forskjell på hva slags stein de har hugd. (Se tabell 2 for nærmere informasjon om dette.) Alle tre var allsidige og har hugd mye forskjellig stein. «Timeglasset» og «Korset» framstår som spesialister, for de utmerker seg på ulike områder. «Timeglasset» utmerker seg med å være den steinhuggeren som har hugd desidert mest stein til buen. Buesteiner har nok vært hans spesialitet, for han har også hugd flest stein til blindbuene inne i kapellet. Ellers var han en av to som har hugd kapiteler, men bare tre stykker. «Korset» har derimot, hugd hele ti kapiteler. Ellers har «Korset» også hugd flest halvsøyler og flest hvelvribber.

«Korset» var den i trioen som har hugd færrest stein til inngangsbuen, og han var også bare med på det første bueleddet. «Z/N» var en allsidig steinhugger som har hugd mye forskjellig stein.

Gruppa på elleve steinhuggere har til sammen hugd bare 24 % av steinen til Lektoriet. Det varierer litt hvor mye stein hver enkelt har hugd, fra mellom 1-19 stein hver. (Se tabell 3.) Mesteparten av disse steinene er å finne på inngangsbuen, nærmere bestemt 81 %. Seks av de elleve har bare hugd stein til buen. Disse seks har deltatt på tredje og fjerde bueledd. Det er interessant at disse steinhuggerne hadde erfaring med å hugge chevroner fra før, noe som flesteparten av steinhuggerne ikke hadde. Gjengen på seks har bidratt i en kort periode med sin spesialkompetanse. Det var en sjuende steinhugger som var med på buen, nemlig han

Tabell 3: Oversikt som viser hva slags stein og hvor mange stein gruppa på elleve har hugd.

Steinhugger- Kvader merke utformet som

Base

Halvsøyle

Kapitel

Dør

Vindu

Buen til lektoriet

Blindbue

Hvelvribbe

T

-

-

2

-

-

-

-

-

-

Pil

1

-

-

-

-

3

9

2

4

Armbrøst

-

-

-

-

4

-

-

-

-

Enkelt geometrisk figur

-

-

1

-

-

-

-

-

-

Triskel/028

-

-

-

-

-

-

4

-

-

Enkel stjerne

-

-

-

-

-

-

16

-

-

Øks

-

-

-

-

-

-

13

-

-

Pentagram

-

-

-

-

-

-

14

-

-

Murerskei

-

-

-

-

-

-

11

-

-

C

-

-

-

-

-

-

14

-

-

Latinsk A

1

-

-

-

-

-

-

1

-

som hadde et merke utformet som en pil. Han var med på første bueledd og på baksida. Denne karen framstår som mer allsidig enn gjengen på seks, for han har hugd stein til vindu, blindbue og hvelvribber. Det kan hende at han har vært en del av det faste arbeidslaget, men det er vanskelig å si sikkert. Antall stein taler mot, mens variasjonen i stein taler for. Ellers er det en steinhugger som har hugd alt av innfatningsstein til den lille døra.

Det er mulig at han ikke var alene, for det er bare fire av steinene på døra som har merker. De resterende tre steinhuggerne er det vanskelig å få et klart bilde av ettersom de har hugd få stein.

Men hvilket språk snakka gjengen i Lektoriet?

Tidligere har det blitt hevdet at steinhuggerne i tverrskipet kom fra England fordi stilen var anglonormannisk.8 Men var det tilfelle? For å kunne besvare dette spørsmålet skal jeg først se

8

på om steinhuggerne møtte utfordringer i arbeidet med å hugge stein til inngangsbuen og å mure opp denne. Dette gjør jeg for å få danne meg et bilde av hvor dyktige og erfarne steinhuggerne var, noe som er nyttig informasjon i diskusjonen om nasjonaliteten til steinhuggerne.

Spørsmålet om steinhuggerne møtte utfordringer i arbeidet med buen har jeg som arkeolog ikke kompetanse til å undersøke. Ett av mange privilegier ved å jobbe ved NDR, er at man har kunnskapsrike håndverkskolleger som jobber tilnærmet likt som håndverkerne gjorde i middelalderen. Våren 2018 undersøkte jeg og steinhugger Eva Stavsøien inngangsbuen sammen. Eller det vil si at hun undersøkte selve buen og jeg steinhuggermerkene på buen. Målet med prosjektet var å undersøke om man fant ut mer ved å undersøke oppbyggingen av buen i tillegg til steinhuggermer-

Ekroll, 1997: 152.

101

kene. Rapporten fra undersøkelsen er å finne på hjemmesida til NDR.9 Eva steinhugger fant ut at håndverkerne har strevd litt med første bueledd, for de måtte sette inn en kile i toppen av buen fordi steinene passet ikke nøyaktig sammen.10 Det at steinhuggerne strevde litt med første bueledd tolker jeg som at de hadde manglende erfaring med å bygge buer. Derfor var det neppe et erfarent arbeidslag fra England som bygde buen. Men om enkelte av steinhuggerne kom fra England er det vanskelig å si noe sikkert om.

Tett på steinhuggerne Etter å ha analysert steinhuggermerkene i Lektoriet sitter vi igjen med et klart bilde av mange av steinhuggerne der. Ettersom «Korset» og «Timeglasset» har etterlatt seg mange merker kommer vi enda tettere på disse to enn resten av steinhuggerne.

Tidligere har det blitt påpekt at «Timeglasset» var den steinhuggeren i arbeidslaget som har hugd mest stein til buen, samt at han var en av to som var med på alle bueleddene. Buen over inngangen består av 255 stein som passer nøyaktig sammen.11 Det er ikke tvil om at noen må ha både planlagt og koordinert steinhuggingen når 11 personer skulle hugge i overkant av 250 stein. Men hvem kan ha gjort det? Min teori er at «Timeglasset» har vært en form for bas som har planlagt og koordinert arbeidet.

«Timeglasset» har også etterlatt seg andre spor enn steinhuggermerker. Det er spor etter bruk av passer på et stort hjørnekapitel som han har hugd.

Der har han brukt passer til å lage hjelpelinjer for å hugge dekoren på kapitelet. (Fig. 6) Dette er det eldste sporet etter passer i Nidarosdomen. I oktogonen og koret finner man flere eksempler på at steinhuggermerker ble utformet ved hjelp av dette verktøyet og i koret er det til og med ett steinhug-

germerke utformet som en passer. I tverrskipet er alle steinhuggermerkene hugd på frihånd, slik at passer må ha vært et lite utbredt hjelpemiddel i Nidarosdomen på den tiden. Det er interessant at det er «Timeglasset» som har brukt passer, og det underbygger at han hadde en spesiell rolle i arbeidslaget.

«Korset» utmerker seg med å ha hugd mange kapiteler, for han har hugd ti av tretten kapiteler med merker på. Det varierer hvordan kapitlene i Lektoriet er utformet, noen er enkle mens andre har rik dekor. Ettersom «Korset» har hugd mange av kapitelene, er det mulig at han kan ha hatt et overordnet ansvar for huggingen av disse.

Selv om jeg hadde store forventninger til analysen av steinhuggermerkene i Lektoriet, så er jeg overraska over hvor tett det faktisk er mulig å komme på steinhuggere i bygghytta for om lag 850 år siden. Spørsmål som jeg først trodde det var umulig å besvare har faktisk blitt besvart. Nå ser jeg fram til å forske mer på steinhuggerne i tverrskipet. Blant annet blir det spennende å følge steinhuggerne i Lektoriet videre i nordre tverrskip samt finne ut hvor stort arbeidslaget var i hele tverrskipet. Fortsettelse følger i årboka for 2021.

Fig. 6: Kapitel med spor etter bruk av passer.

A capital marked by compass.

«Steinhuggermerker og bygningsstein som kilde. En tverrfaglig undersøkelse av buen over inngangen til Kvinnenes minnekapell».

Rapport fra tverrfaglig undersøkelse i Kvinnenes minnekapell vinter 2018.

Stavsøien, 2018: 17.

11 Stavsøien, 2018: 13.

9

10

102

Øystein Ekroll

Nidarosdomen og marmorbrotet på Allmennningen

Fig. 1: Allmenningen sett mot nord frå marmorbrotet. I framgrunnen utkilte steinblokker med borehol frå perioden 1874 - 1911.

Foto: Per Storemyr.

Allmenningen Island seen from the marble quarry towards the north.

I april 1956 skreiv Henrik Guttelvik i Roan til «Kontoret for Nidaros Domkirkes Restaurasjon» og bad om opplysingar om uttak av stein til domkyrkja frå Allmenningen i Bjørnør, både når dette skjedde og kor mykje som i så fall vart brote ut. Var det verkeleg marmor som vart sendt til domkyrkja, og var det så mykje stein at det var verdt å nemne? Det var i samband med ei planlagt bygdebok at Guttelvik samla opplysingar.

Han var på denne tid heile 90 år gammal (f.1866), og bygdeboka kom først ut i 1990-åra. Først i juli kom svaret frå arkitekt Wilhelm Swensen ved NDR, som måtte grave djupt i arkivet for å finne opplysingar: I elleve sesongar mellom 1874 og 1911 var det drift i steinbrotet på den vesle øya, og til saman vart det henta 8125 kubikkfot

med marmorstein til domkyrkja. I vekt utgjorde dette om lag 700 tonn. Alle dei hundrevis av tynne, kvite marmorsøyler som pryder veggar og tårn i domkyrkja både ut- og innvendig kjem frå Allmenningen. Men dei er ikkje alle frå tida etter 1874: Allmenningen har gjennom 800 år levert den finaste marmoren til Nidarosdomen, og gjort Nidarosdomen til sjølve marmorkatedralen nord for Alpane.

Ei marmoråre i havet Allmenningen og Været (gardsnummer 75 og 74 i Roan), ofte samla berre kalla Allmenningsværet, er to små øygrupper i havet utanfor Roan, berre skilde av sundet Skaftleia. (Fig. 1) I dag er det ingen fastbuande på øyane, men for eit par gene-

103

Allmenningsmarmoren er svært hard, og er lett å kjenne att gjennom striper eller slirer av mørkare mineraler. Geologisk sett er det ein dolomittmarmor som er hardare og meir grovkorna enn marmoren frå Middelhavsområdet. Steinen hadde inga praktisk nytte for menneska her ute i førhistorisk tid, men det endra seg for nokså nøyaktig åtte hundre år sidan. For steinen er ikkje berre kvit og hard – det viktigaste er at han på grunn av dei naturlege sprekkene kan kløyvast og spaltast i lange, rette emne som er perfekte til å lage lange og tynne marmorsøyler og trappetrinn. Til større plater vart det henta marmor frå Len og Frøset i Sparbu.

Då erkesetet vart oppretta i 1153 og bygginga av den nye Nidarosdomen starta, var det bruk for store mengder stein av ulikt slag. Klebersteinen til veggane vart for det meste henta frå Øysand i Gaulosen, og sandstein til dei tynne søylene kom frå Reppe i Strinda. Men sjølv om denne steinen kløyver seg naturleg i fine søyleemne, er han like grå som klebersteinen. Reppestein finn vi brukt i tverrskipet, kapittelhuset og dei nedre delane i oktogonen, men så skjer det noko midt oppe på veggane i oktogonen: dei kvite marmorsøylene frå Allmenningen erstattar dei grå Reppe-søylene. Vi er i åra omkring år 1200, i slutten på styringstida til kong Sverre og midt i hardaste striden mellom birkebeinarar og baglarar.

Fig. 2: Marmorsøyler frå Allmenningen ved hovudportalen på Vestfronten i Nidarosdomen, sett opp omkring 1908-10.

Shafts in the Cathedral, made of Allmenningen marble.

rasjonar sidan var det eit hundretal fastbuande her, eit levande samfunn med skule og butikkar. I fiskesesongen var det eit yrande liv på øyane med mottak og salting av fisk til eksport. Allmenningen var ingen utkant, for øyane ligg midt i skipsleia og i kanten av det store matfatet som Norskehavet er.

Fisket var livsgrunnlaget saman med litt jordbruk og dyrehald. På øyane er det registrert mange tufter etter busetting frå vikingtid og mellomalder, men truleg har det budd folk her heilt frå yngre steinalder. Langsetter Allmenningen går det ei bergåre med fin, kvit stein som er synleg på lang avstand, og som reiser seg opp til ein rygg som heiter Almenningskollen.

104

I England, der stilen til Nidarosdomen er henta frå, var på denne tid den gotiske stilen i full utvikling. Ein viktig del av utsmykkinga av dei engelske katedralane var bruken av «Purbeck-marmor», som trass i namnet er ein mørk kalkstein frå sørkysten av England. Ved polering med feitt blir steinen skinande og blank, men altså heilt svart. Derimot er veggane i dei engelske katedralane bygd av gulkvit kalk- og sandstein, så kontrasten er stor. Den mørke klebersteinen treng derimot ein lys kontrast, og då er marmoren frå Allmenningen perfekt for å skape denne effekten.

(Fig. 2) Men kven i all verda var det som oppdaga at nettopp dette karrige fiskeværet, eitt av svært mange langs kysten, gøymde på det som skulle til

for å gi Nidarosdomen ein heilt ny utsjånad?

Vi kan spinne nokre tankar omkring dette: Kanskje var det ein byggmeister eller steinhoggar på reise til eller frå ei kyrkjebygging på Helgeland som låg vêrfast på Allmenningen og brukte liggetida til å sjå nærare på det kvite fjellet? I så fall oppdaga han at frost og regn hadde kløyvd ei rekkje emne ut frå berget, klare til å hentast. Han hadde sikkert verktøy med seg, hogg litt i ein stein og tok med seg ei prøve i båten til byen for vise til dei andre i bygghytta.

Deretter må det ha gått fort, og gjennom det neste hundreåret vart det sendt last på last med søyleemne til Trondheim. Ikkje berre det, men erkebiskopen fekk hand om heile Allmenningen.

I tiendeskattelista for 1520 står erkesetet som eigar av Allmenningen, som har ei skyld på heile 3 spann smør (eit spann tilsvarte verdien av 15,4 kilo smør). Saman med Utro og Innro (g.br. 64 og 65) som også svarte 3 spann smør kvar, og som erkesetet også åtte, hadde Allmenningen størst landskyld i Osen, Roan og Stokksund.

I resten av nordre Fosen var berre Tørhogg i Åfjord og Nedre Fevåg i Stjørna større, med 4 spann i skyld, og berre Lauvøya i Åfjord hadde like stor landskyld (Dybdahl 1996: 19-20). Det var knappast marmoren som gav Allmenningen så høg landskyld, men heller inntekta frå fisket som gav både tiende og andre avgifter. Erkebiskopen hadde truleg eigne folk på øya til å styre både steinbrytinga og fiskeria, og vi kan sjå for oss eit yrande liv både sommar og vinter.

Kunnskapen om marmorsteinen frå øya i havgapet heldt seg lenge i Trondheim. Då rektor Gerhard Schøning i 1762 gav ut boka «Beskrivelse over den tilforn meget prægtige og vidtberømte Dom-Kirke i Throndhjem», skreiv han også ein del om den kvite marmoren og at den «er saa haard, at den meget vanskelig med noget Jern kan hugges». Mange trudde at dei var støypte, men den fornuftige Schøning heldt det for truleg at dei var saga og deretter slipte og polerte (Schøning

1762: 30). Så legg han til i ein note at «paa en Øe Almenningen kaldet, beliggende 10 Mile omtrent Norden for Throndhjem, hvorfra jeg har faaet Stene af selv samme Art, hvoraf de hvide Pillarer i Domkirken ere, hvor endnu skal vises store Levninger efter halv tilhugne Stene og Pillarer, som under Arbeidet har gaaet i Støkker, og endnu sees Tegn efter Broer, som man har brugt, for at bringe Stenene ned til Søen, tet hos hvilken Bierget ligger» (Schøning 1762: 30, note 4). Schøning rekna seg fram til at i velmaktstida hadde Nidarosdomen hatt 3361 søyler, og det store fleirtalet av desse var marmorsøyler frå Allmenningen.

Den personen som hadde besøkt øya og fortalte dette til Schøning, hadde også med steinprøver til rektoren, og skildra ein anleggsplass som brått var forlaten for 2-300 år sidan. Der låg halvferdige og kasserte emne, og det var tydelege spor etter ein transportveg ned til sjøen der dei lange steinemna skulle lastast om bord i skuter og seglast rundt Agdenes, inn gjennom Trondheimsfjorden og opp Nidelva til erkebiskopens brygger berre eit par hundre meter frå byggjeplassen. Der var sikkert også restar av hustufter der steinarbeidarane budde i driftsperiodene og ikkje minst ei smie til skjerping av verktøy. Kanskje finst det enno i dag spor etter ei kai eller brygge til å laste steinane ombord i skutene? Søyleemna kunne vere opptil 4 meter lange, men dei fleste målte 2-3 meter. Det var likevel tunge tak.

Ein stad på kollen er det enno synlege spor etter korleis uttaket av stein skjedde i mellomalderen. Langs ein kant står det med ein halvmeters avstand tydelege spor etter breie kilar. Det er hogd ut hol til kiler langsetter ei synleg sprekk i berget, og så er solide trekilar blitt banka ned til emnet vart kløyvd ut. Det er same teknikken som blir brukt til kløyving av ein trestokk. Dersom dette området vart reinska for torv og kratt, vil det utan tvil finnast mange fleire slike spor. Dei halvferdige emna som Schøning omtaler, er derimot ikkje lenge å finne. Dei vart det seinare bruk for.

Domkyrkja vart sterkt skadd i den store by-

105

Fig. 3: Marmorsteinbrotet på Allmennningen slik det har stått urørt sidan 1911, med spor etter uttak av søyleemner.

Foto: Per Storemyr.

The marble quarry as it was left in 1911, with visible traces of the quarrying.

brannen i 1531, og berre murane stod att. Dei innvendige veggane var så dårlege at dei måtte rivast. Gjenreisinga vart gjort på enklaste måte, og det var ikkje tid eller råd til å hente marmor på Allmenningen. Ved Reformasjonen i 1537 måtte erkebiskopen flykte frå landet, og kongen slo under seg alt godset til domkyrkja og erkebiskopen.

Allmenningen vart dermed kongseige.

Svein Henrik Pedersen har gjort framlegg om at det var Richard Hagerup (1730-84), kapellan i Bjørnør 1757-72 og sokneprest same stad 1772-84, som samla opplysingar om Allmenningen til Schøning si bok om domkyrkja. Hagerup var fødd på Refsnes i Stokksund og var elev på latinskulen i Trondheim 1740 – 52. Schøning vart rektor der i 1751, og førde Hagerup fram til eksamen.

På innsamlingsreisa i 1774 var véret svært dårleg og Schøning vart sjuk. Han måtte avbryte reisa og kom derfor ikkje sjølv til Bjørnør, men på nytt var det Hagerup som kom til hjelp. Schøning skriv at «Hr. Rich. Hagerup, Sogne-Prest for Biørnør, min forige Discipel, har indhentet følgende Efterretning om bemeldte Prestegiæld» (Schøning 1910/I: 228). Her står det berre om Allmenningen at der «ere anseelige Marmor-brudde.

Biærgene berettes at indeholde hvid og rød, deels og blaae Marmor» (Schøning 1910/I: 331).

106

Ny drift på Allmenningen Ved oppstarten av restaureringa av Nidarosdomen i 1869 vart det bruk for stein av same type som i mellomalderen. Kapittelhuset var det første som vart restaurert, men det var bygd omkring 1170-80, altså før marmor kom i bruk. I 1872 starta restaureringa av oktogonen, og det var der marmoren først kom i bruk i mellomalderen.

Det var bevart ein del marmorsøyler både ut- og innvendig på oktogonen, men det var på ingen måte nok til å fylle alle dei ledige plassane. Etter to år kom arbeidet så langt at det vart bruk for meir marmor.

I 1874 vart folk for første gang på 4-500 år sende ut til Allmenningen for å bryte stein til nye søyler.

(Fig. 3) Det vart henta ut 244 emner, og kanskje var det mellom desse også dei gamle emna som Schøning omtalte. Det vart betalt avgift eller bergleige på kr. 40,- til «Anton Allmenningen», som må vere Anton Hansen Lindbak (f.1831) på br.nr. 4. I 1875 betalte ein kr. 32,- i bergleige, og frå dette året er det bevart ei rekning, truleg frå Anton Lindbak. Den omfattar steinkøyring frå steinbrotet til sjøen, der både mann og hest kosta kr. 2,50 pr. dag. For lastinga fekk kvar mann tre kroner pr. dag. Det blir også betalt for båtskyss for seks mann til og frå Sydkrogø (Sørkråkøy), og frakt av to «Boder» eller brakker over til øya.

I 1877 var utgiftene ved uttak av stein heile kr.

1896,09 og i 1878 kr. 1580,20 inkludert bergleige på kr.120,-. Det siste året var det fleire på øya som skulle dele på bergleiga, både Anton Lindbak, Ole Samuelsen, Johan Samuelsen, Anders Ingebrigtsen og Jonas Nilsen fekk kvar i snitt kr. 24,-. I tillegg var kanskje fleire av dei i arbeid i steinbrotet.

Det såg lyst ut, for restaureringa av domkyrkja skulle vare i mange år framover, og marmoren frå Allmenningen kunne ikkje erstattast av andre steintyper. Det gjorde kanskje at det var andre som lukta pengar i dette: Då domkyrkjefolka kom til øya tidleg på sommaren 1880, fekk dei ei stor overrasking: Øyfolket hadde selt retten til uttak av stein til ein privatperson på Inderøy.

Arkitekt Johan Martin Helgesen Tidleg i juni 1880 fekk domkyrkjearkitekten eit uventa brev: «Hr. Arkitekt Christie. Bekjendt med at der fra Domkirken er sendt folk op til Almindingsø i Bjørnør for der at udbryde Marmor, tillader jeg mig herved at underrette dem om at jeg i forrige Aar har arvefæstet disse Brud, hvilket Dokument er i thinglæst Stand, og at jeg saaledes er eneberettiget til at lade udbryde og bortføre Sten fra disse Brud. Domkirken kan imidlertid nok fremdeles erholde den Sten derfra som behøves for Restaurationsarbeiderne, dog kun efter Overenskomst herom med mig. Med Agtelse, ærb. J. M. Helgesen».

Johan Martin Helgesen var fødd i Meløy i Nordland i 1841 og var utdanna til arkitekt i Danmark.

Han var visst også bergingeniør. Som arkitekt hadde han ingen stor praksis ser det ut som, men i 1874 leverte han teikningane til Rindal kyrkje.

Omkring 1880 budde han på Inderøy med familie og losjerte hos Lorents Muus på Sundfær. I folketellinga for 1875 titulerte han seg som arkitekt og verkseigar for Strømmen Kalkverk, og seinare budde han på Haugen. Han tok mange initiativ, m.a. bygde han ei kornmølle i Straumen (Mølnmuran) som berre var i drift i nokre år.

I eit nytt brev til Christie forklarer Helgesen at han året før var på reise i Bjørnør, og høyrde at ein utlending ville kjøpe marmorbrotet som spekulasjon. Han reiste derfor ut til øya, undersøkte

staden og skreiv festekontrakt på kr. 120,- pr. år som vart tinglyst i oktober 1879. Han prøver nærast å framstille det som dette var ei patriotisk gjerning frå hans side. I brevet gav han domkyrkja lov til å ta ut alle den marmor det var bruk for mot å dekke utgiftene til Helgesen. Både Christie og inspektør O. Krefting sette seg i sving og bad sorenskrivar Paaske i Fosen om ei utskrift av det tinglyste dokumentet. Det viste seg at det var berre Anton Lindbak som stod som underskrivar.

Krefting bad straks lensmann Anton M. Hassel (lensmann i Bjørnør 1875-82) om å undersøke saka nærare. Han reiste ut til øya, men Anton Hansen låg ute på fiske. Dei andre fire eigarane kunne derimot stadfeste at det var rett at dei hadde bortfesta steinbrotet til Helgesen, men at det var Anton Hansen som hadde ordna det heile og dei kjende ikkje innhaldet før dei skreiv under.

«De paastaar imidlertid, at Anton Hansen forbeholdt sig, at Domkirken først skulde faa tage den Sten, den tiltrængte, men om dette er indført i Dokumentet, ved de ikke».

Hassel tilbyr seg i brevet å sette opp eit nytt dokument med dei andre eigarane som gir domkyrkja rett til å bryte marmor der. Han legg også til at «Deres Arbeidere har brudt store lange Blokke paa Almindingens Indmark og sagde jeg dem, at forsaavidt der fandtes god og tjenlig Sten paa Hjemmarken var det fornuftigst at tage der. Deres Formand ved Arbeidet bad mig fortelle Dem, at det gik riktig godt og at de har fundet pen Sten. Da jeg foreholdt Eierne af Almendingen det Urigtige i hvad de havde gjort, bemærket de, at de troede, at Domkirken ikke tiltrængte mere Sten, da det var saa længe siden det blev arbeidet» (brev datert 23.6.1880).

Eigarane ser ut til å ha fått kalde føter etter lensmannsbesøket. Ei ny kontrakt frå oktober 1880 (berre eit utkast er bevart i arkivet vårt), mellom domkyrkja og grunneigarane Anthon Lindbak Hansen, Ole Samuelsen, Johan Samuelsen, Richard Andersen, Mathias Jonassen og Jakob Rasmussen, gir domkyrkja rett og adgang til å bryte og frakte marmor på eigedomane deira så lenge det ikkje er i konflikt med Helgesen sine rettar. Dessutan forpliktar domkyrkja seg til at

107

med Christie der han for kr. 140,- «paatager sig at bringe Resten af den i Sommeren 1900 udbrudte og nu i Almendingsøens Marmorbrud gjenliggende Marmorsten fra Bruddet og ned til den sædvanlige Lastingsplads paa «Sjøvolden». Arbeidet udføres i Løbet af Vinteren og saa betids at Stenen kan indlastes i Fartøi i Vaaren 1901 og er jeg ansvarlig for, at Stenen kommer paa Lastepladsen i uskadt Stand». Dette var søyler til gavlane i tverrskipet og til hovudtårnet, der arbeidet vart avslutta i 1902.

Fig. 4: Eit råemne til ei marmorsøyle frå Allmenningen er brukt som avvisar på hjørnet Kjøpmannsgata/Kannikveita ved Gamle Bybru.

Marble block from Allmenningen, later used as corner protection in Trondheim.

dersom Helgesen «maatte anlægge noget Søgsmaal mod nogen eller mod samtlige forannævnte Eiere, da at overtage samme mulige Process og tilsvare samtlige med samme forbundne Omkostninger». Det ser ut som at Helgesen dermed var ute av dansen. Det er i alle fall ikkje spor etter han i denne saka seinare. Det var drift i 1880, 1881, 1883 og i 1888, tilsaman 2071 kubikkfot til ein pris av kr. 9430,24.

Vidare drift på Allmenningen Dei same eigarane ber i eit brev i november 1887 om å få utbetalt bergleiga, og i oktober 1888 sender Anton Lindbak rekning på bergleige på kr.

50,- pluss betaling for 4 jektelastar á kr. 50,-. Det er nok steinen frå dette arbeidet som verksmeister William Bergstrøm nemner i dagboka for 2. juni: «I Dag er Nils Myren, L. Eriksen, Ove Berg, Hans Auran, Petter Pettersen og i Dag antaget ny Arbeider Hans Toresen til Sydkragö for at bryde ud Marmor til Trin foran Corbuen og en del manglende Søiler til Kleristoriet i Koret».

Dette viser at det var ikkje berre søyler, men også innvendige trappetrinn steinen vart frå Allmenningen brukt til.

Seinare var det sonen Adolf Lindbak som var kontaktmann. I november 1900 inngår han kontrakt

108

Med dette var eigentleg restaureringa avslutta etter dei godkjende planane. Det var ikkje meininga å byggje opp att skipet, for det vart sett på som altfor kostbart og omfattande. Sidan 1878 hadde skipet fungert som verkstad for restaureringsarbeidet, med eit lågt tak over dei bevarte murane. Men ting var i endring. 3. desember 1900 gav Stortinget løyve til å sette i stand dei gjenståande murane av skipet, og 20. juli 1905 – seks veker etter oppløysinga av unionen med Sverige – gav regjeringa klarsignal til å bygge opp att også det indre av skipet.

Dette hang sjølvsagt saman med det nye sjølvstendet for landet – ein sjølvstendig nasjon kunne ikkje ha ein halv nasjonalheilagdom! Arbeidet med dei indre søylene gjekk raskt unna på akkord, og snart var det trong om meir marmor.

1. mai 1907 reiste sju mann frå domkyrkja under leiing av steinbasen Ole Lundemo til Almenningsøya, og dei kom att 1. august. Verksmeister Albertsen noterte i dagboka for 7. juli at det «er ankommet en Last Marmor (ca. 126,9 ton) fra Almendingsøen (Søileemner for Triforium og Hvælvsøiler)».

Denne lasten bestod av 349 søyleemner, men ved kontrollmåling nokre dagar seinare viste det seg at vekta var berre 95 ½ tonn, «hvorved altsaa indsparedes Kr. 130». I volum var dette ca. 1100 kubikkfot.

(Fig. 4) Det siste bevarte brevet frå Allmenningen er frå 1907, der dei fem eigarane ber om betaling på kr.1,- pr. tonn for steinen som vart henta dette året, «vilket vi haaber dere ingen insigelse vil gøre da de er efter gamel takst. Med Aktelse Markus Rasmussen, Alfred Markussen, Karen Dahl, Adolf Lindbak, Mathias Jonnasen Almindingen».

Fig. 5: Eit råemne til ei marmorsøyle frå Allmenningen er brukt som avvisar på hjørnet Kjøpmannsgata/Kannikveita ved Gamle Bybru.

Marble block from Allmenningen, later used as corner protection in Trondheim.

Seinare kom det 73 søyleemner til, slik at det i alt dette året vart henta ut 422 søyleemner. Dette var truleg det største årlege uttaket nokon gong.

Dei ferdige søylene vart sette opp i 1908, og i verksmeisteren si dagbok står det spesifisert kva alle emna vart brukte til: - 106 søyler, i fire ulike lengder frå 158-252 cm, 15 cm tjukke, til kvelvingane - 150 søyler, 116 cm lange og 7 cm tjukke, til triforiet/galleriet - 120 søyler, 126 cm lange og 7 cm tjukke, til klerestoriet (øverste del av veggen)

I alt vart det hogd 376 søyler, og dei siste 46 emna vart lagra til seinare bruk. Det var enno usikkert kva som skulle skje med sjølve vestfronten, og ei gjenoppbygging av denne låg langt ute i framtida.

Etter ein siste sesong i 1911 var det slutt på drifta. (Fig. 5) Det var då henta ut nok emner til marmorsøyler til å vare dei neste seksti åra, heilt til gjenoppbygginga av Vestfronten var fullført i 1969. Enno ligg det nokre ferdighogde søyler på lageret til minne om dette, og til bruk i framtida.

Litteratur: Dybdahl, Audun: Matrikkel over sentraleid jordegods i Trøndelag på reformasjonstiden.

Senter for middelalderstudier, skrifter nr. 3. Trondheim 1996.

Digitalarkivet (www.digitalarkivet.no): Folketelling 1875 Kulturlandskapsprosjektet. Rapport: Roan kommune. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag 2006.

Kulturminner i Roan. Kulturminnedelplan for kulturminner 2018-2021, Roan kommune 2018.

Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeiders arkiv: Verksmesterens dagbøker (Ga-140), div. korrespondanse (arkivboks Db-0100), Lundemos notatbok «Stenbruddene» (Rd – 0474).

Schøning, Gerhard: Beskrivelse over den tilforn meget prægtige og vidtberømte Dom-Kirke i Throndhjem. Throndhjem 1762.

Schøning, Gerhard: Reise giennem en Deel af Norge i de Aar 1773, 1774, 1775. Trondhjem 1910/I-II Sognnes, Kalle: Glimt fra kystens kulturlandskap. Heimen, nr. 3/2015 Storemyr, Per: Nidarosdomens grunnfjell. Trondheim 2015

109

110

F O R F A T T E R E

Bjørlykke, Kristin Selboe, f. 1964, ansatt 1989, tømrer, steinhugger, BA restaureringstekniker, MA arkitekturvern Bodvar, Ida Johanne Berg, f. 1980, ansatt 2007, steinhugger, BA restaureringstekniker Carter, Joseph, f. 1976, ansatt 2005, billedhugger, gipsmaker, BA restaureringstekniker Digre, Øystein Aarlott, f. 1980, ansatt 1999, steinhugger, sagfører, digital dokumentasjon, restaureringstekniker Ekroll, Øystein, f. 1957, ansatt 1992, middelalderarkeolog, Ph.D, forsker Elverum, Atle Magnus, f. 1964, ansatt 1987, teknisk tegner, steinhugger, restaureringstekniker Gimnes, Terje, f. 1969, ansatt 2007, murer, BA restaureringstekniker Gjersvold, Anita, f. 1994, ansatt 2017, lærling, steinhugger Gjersvold, Ståle, f. 1966, ansatt 1999, murer, steinhugger, restaureringstekniker Grøtt, Henning, f. 1972, ansatt 1995, teknisk tegner, steinhugger, BA restaureringstekniker Guillot, François, f. 1973, ansatt 2012, gipsmaker, murer, BA restaureringstekniker Henriksen, Torgeir, f. 1953, ansatt 1999, tømrer, smed, BA restaureringstekniker Holmberget, Odd Inge, f. 1960, ansatt 1983, smed, BA restaureringstekniker Klem, Johannes, f. 1979, ansatt 2014, steinhugger, BA restaureringstekniker Kristoffersen, Kjersti, f. 1975, ansatt 2006, middelalderarkeolog, cand.philol.

Langås, Rune, f. 1966, ansatt 1983, steinhogger, BA restaureringstekniker, avdelingsdirektør Offergaard, Anne C., f. 1974, ansatt 1999, gipsmaker, BA restaureringstekniker Stavsøien, Eva, f. 1961, ansatt 1988, steinhugger, BA restaureringstekniker, MA kulturminneforvaltning Strassegger, Jens, f. 1990, ansatt 2020, faglærer kunst og håndverk, smed Syrstad, Birgitta, f. 1971, ansatt 2003, middelalderhistoriker, cand.philol.

Sørburø, Espen, f. 1977, ansatt 1999, steinhugger, BA restaureringstekniker

111

Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider (NDR) utøver statens ansvar for restaurering, drift og vedlikehold, forskning og formidling av Nidarosdomen og Erkebispegården i Trondheim, og er utpekt av Stortinget til å være et nasjonalt kompetansesenter for bevaring og restaurering av verneverdige bygninger i stein.

NDR er delt i tre avdelinger, der Bygghytta er den som ivaretar forskning og det håndverksfaglige knyttet til bygningene. I middelalderens Europa var det vanlig å organisere byggingen av katedralene i en bygghytte. Den var lokalisert ved siden av eller i nærheten av katedralen, og her var flere håndverksfag representert.

NDRs bygghytte er den eldste i Norden, og ble opprettet i 1869 for å restaurere og gjenoppbygge Nidarosdomen.