Ida Johanne Berg Bodvar Marmorsøylene på Kongeinngangen

Ida Johanne Berg Bodvar

Marmorsøylene på Kongeinngangen

Det var et karrig, lite fiskevær som gjorde Nidarosdomen til selveste marmorkatedralen i Nord-Europa. Alle de hvite marmorsøylene, tusenvis i tallet, som pryder både vegger og tårn på domkirken kommer fra Allmenningen, en liten øy utenfor Roan. I årtusener har den hvite bergåren med den fine steinen ligget synlig. I 1153 ble erkesetet opprettet, og byggingen av den nye Nidarosdomen startet. Det var behov for store mengder stein av ulikt slag, og da nyheten om denne makeløse, hvite steinen nådde Trondheim, gikk fiskeværet og Almenningskollen inn i historiebøkene. Steinhuggerne ved domkirkens bygghytte fikk oppdraget med å bearbeide steinemnene til skinnende marmorsøyler.

På 1200-tallet så Nidarosdomens byggherre til England for inspirasjon, og fant at den mørke klebersteinen som kjennetegner katedralen, trengte en lys kontrast. Den gotiske stilen var i full utvikling, og inspirert av dens arkitektoniske prinsipper ble et samarbeid mellom fiskeværet og erkebiskopen opprettet. I dag ser vi at marmoren er benyttet på Nidarosdomen i stor grad, både i den opprinnelige byggeperioden og de ulike restaureringsfasene.

Århundrer med bruddvirksomhet førte til over 3300 marmorsøyler på domkirken, hovedsakelig som utsmykkende elementer. Steinen fra Allmeningen er lett å kjenne igjen fordi den har årer eller striper av mørkere mineraler, og geologisk sett er den en dolomittmarmor. Det betyr at den både er hardere og mer grovkornet enn marmoren fra Middelhavsområdet. De naturlige sprekkene i steinen gjør at den kan kløves og spaltes i lange, rette steinemner som er ideelle til å lage lange og tynne marmorsøyler og trappetrinn. Kongeinngangen er fra 1230-tallet. Portalen har 69 marmorsøyler, der mange er så lange at de er delt i flere elementer; til sammen hele 98 i tallet. De har varierende lengde fra 93 cm til 547,8 cm (uten fuge), og diameteren ligger på 6,4 cm til 9,0 cm. Søylene er først og fremst til pynt, men enkelte søyler på innsiden av inngangen bærer likevel noe av kapitelenes vekt. Forhallen er domkirkens mest utsmykkete bygningsdel, og har i tillegg til søylene omfattende ornamenter med figurer og blad hugget ut i kleberstein. Den skarpe motsetningen mellom den mørke utsmykningen og søylenes hvite, enkle linjer gjør Kongeinngangen kontrastfylt og spennende.

Å hugge marmorsøyler er en svært arbeidskrevende prosess, og det må ha kostet noe ekstra av steinhuggeren. Prinsippet er det samme som ved hugging i kleberstein, men marmoren er sprø og krevende. Dette gjør at steinhuggeren må ha et godt håndlag med steinen, og steinhuggeren må kunne «lese» steinen og forstå den. Det var nok både blod og svette som rant under dette arbeidet, for marmor-steinstøvet er hardt for tynne slimhinner. I senere restaureringsfase ble det bygget maskiner til effektiv sliping av overflaten, men disse brukes ikke i dag.

Kongeinngangen har vært gjenstand for både ombygging og flere restaureringer. På 1700-tallet var de fleste søyler fjernet, men dukker så opp igjen under restaureringsperioden fra 1869 og fremover. Flere av de demonterte søylene har spor som tyder på ulike forsøk på å tilpasse den eksisterende søylen til under- eller overliggende kapitel, og dette gjør det vanskelig å datere huggeperioden for hver enkelt søyle. Noen kan faktisk være fra middelalderen, men de fleste er

Fig. 1: Plansjen viser Kongeinngangens 69 søyler. Rød linje markerer søyler som er ferdig konservert og skal nanokalkes, mens grønn linje markerer brudd i søylene. The plan shows the 69 columns of the King’s Entrance. Red lines mark columns that have been restored and are yet to be treated with nano-lime, while green line marks fractures in the columns.

fra senere tidsperioder og fra restaureringsperoden etter 1869.

I 2010 startet en ny restaureringsfase for Kongeinngangen hvor det ble bestemt at den skulle demonteres for så å bygges opp igjen. Flere problemområder ble avdekket, og kvaliteten på klebersteinen, sementmørtelen og konstruksjonens prinsipp måtte nøye revurderes. Da var det gode nyheter at dolomitten fra Allmenningen så og si er bevart i sin helhet. Det er likevel ikke til å unngå at vær, vind og utallige restaureringer har satt, og fortsatt setter, sine spor. Det gir en patina som forteller om søylens liv og reise. Før søylene ble demontert fikk de hvert sitt unike nummer, en adresse som forteller om steinens tilhørighet på Kongeinngangen. I verkstedets database kan man enkelt søke opp hver søyle og lese av unik informasjon om tilstand, konserveringsbehov og besluttet tiltak. (Fig. 1)

Søylene ble demontert i to omganger. De utvendige hadde brede fuger og var lett tilgjengelige, mens de innvendige var lengre, hadde smale fuger og måtte tåle vekten av murverk og kapitel. Her ville en demontering krevd at man satte opp støtteelementer. De ytre ble derfor demontert før hele Kongeinngangens skadebilde var klart, og de indre ble tatt ned etter beslutningen om å demontere hele inngangen. Søylene var festet med dybler av messing i topp og bunn, og det har vært brukt hard sementmørtel i fugene. Noen søyler har også vært festet med sement mellom søylen og vegglivet, og flere søyler har blitt skjøtet sammen. Kanskje var det ikke mulig å ta ut lange nok emner?

Søylene ble demontert ved at man hugget ut eller skar løs topp- og bunnfuge. Ofte er en kombinasjon av den moderne vinkelsliperen og tradisjonelt verktøy som fugemeisel og feisel, mest skånsomt, både for stein og håndverker. Selve dybelen ble skåret av med et tradisjonelt skjærfilblad, og videre arbeid med å borre den ut gjøres i verkstedet med et slagbor. Søylene som var skjøtet ble festet med både dybler og sementfuger. Dyblene var laget hos smedene. De ligner en liggende T; én stang i muren og én stang i hver av de to søylene. Det er tydelig at det under tidligere restaureringer har vært noen utfordringer og tilpasningsvansker, for ved demontering fant man vegg-dybler med løs tapp. Disse dybelen er også utformet som en T, men den ene delen er forankret i veggen og den andre delen er løs. Den løse delen brukes til å låse søyleelementer sammen ved at den øverste delen av dyblen går inn i bunnen på den ene søylen og den andre enden festes inn i toppen på søylen under. Ved oppmuring av søylene kan man da justere dem uavhengig av hverandre og vegglivet, og disse to søyleelementene fremstår da som en hel søyle.

I januar 2020 startet restaureringen av marmorsøylene. De hadde da ligget til lagring siden demontering, og bar preg av både støvete og fuktig oppbevaring samt tidligere transport. Et fåtall av søylene var knekt, hadde brudd i skaftet eller flekker med rust, og noen hadde ukompliserte hårsprekker. (Fig. 2)

Fig. 2: Etter demontering ble søylene lagt på paller og satt til lagring. Da de skulle restaureres oppdaget man at noen søyler hadde fått oppbevaringsskader. Enkelte hadde knekt skaft, avskallinger, rustflekker og spor etter bruk av silikon som feste til nummereringslappene. De aller fleste søylene fremstår likevel i god stand. After de-mounting, the columns were placed on pallets and put to storage. When they were to be restored, it was discovered that some of the columns had been damaged during storage. They were cracked or had surface damage, there were rust stains and traces of the silicone used to attach reference numbers. Most of the columns were, however, still in good condition.

Fig. 3: Skitt og smuss blir fjernet skånsomt ved bruk av vann. Hver time roteres søylene slik at alle sider får samme behandling, og når hele søylen er vasket legges den til tørking. Dust and dirt are gently removed using water. Every hour, the columns are rotated so that all sides receive the same treatment and when the entire column has been washed, it is left to dry.

En konserveringsgruppe bestående av steinhuggere og konservator laget en plan for videre restaurering, med skånsom håndtering og oppbevaring av søylene. Hver søyle har blitt tilstandsvurdert, og dokumentasjonen blir lagret i verkstedets database. Her beskrives de tidligere demonteringsopplysningene, lengde og diameter, restaureringstiltak og dokumentasjon i form av bilder. Tiltakene har bestått av tørr rengjøring med «viskelærsvamp» og støvsuger, fjerning av marmorsilikon-merker etter nummerering og fjerning av rester etter sementmørtel. I et spesialbygget vannkar har så søylene blitt vasket rene under et jevnt vanntrykk. Dette har fjernet smuss og skitt som ikke kunne tørkes eller støvsuges bort. (Fig. 3)

Skadene på søylene var av ulik karakter. Noen hadde brudd mellom søylebitene. Var det en tidligere reparasjon, ble messingdybelen fjernet og erstattet med syrefast stål. (Fig. 4) Søylene ble

Fig. 4: Å finne egnet arbeidsmetode er svært viktig når man skal repareres søylene. Det er flere hensyn å ta, både hvor søylen er plassert og skadeomfang, samt at metoden blir på steinens premiss. Fjerning av gammel og uegnet dybel, og erstatte med bredere og dypere borehull og dybel i syrefast stål er ett eksempel. Dette er et enkelt inngrep som gjør søylen stabil og trygg når den for eksempel plasseres i høyden. It is very important to find suitable working methods for the repair of the columns. There are several considerations to consider regarding the extent of damage and their ultimate locations - the methods are premised on each of the column’s situation. For example: The removal of old and unsuitable dowels and replacing them with wider and deeper boreholes and dowels of acid resistant stainless steel. This is a simple intervention that makes a column stable and safe when it is placed at height.

limt sammen med epoxy (Mapepoxy L). Flere søyler fikk skader under den kompliserte demonteringen, og det ble vurdert om det skulle hugges nye. Smale sprekker ble limt med akryl (Wesutex D340) blandet med marmorstøv i ulik gradering, og mindre sprekker, slik som hårsprekker, ble fylt med Syton X30. Dette fordi akrylen er for tyktflytende til å trekke ned i de smale sprekkene. (Fig. 5 og 6) Etter rens og reparasjoner på verkstedet påføres søylene nanokalk, som er en blanding av lesket kalk og etanol. Ved oppmuring får de nytt liv til glede for generasjoner. Nidarosdomen er igjen selveste marmorkatedralen nord for Alpene.

Fig. 5: Sprøyten inneholder X30 silica-suspension (kiesel løst i vann) med 10% alkohol, for å bryte opp overflatespenningen og hjelpe kiselen til å trenge inn i sprekken. Videre ble sprekken fylt med en blanding av marmorstøv og akryl, og så hugget og pusset til en jevn overflate. The syringe contains X30 silica suspension (silica dissolved in water) with 10% alcohol, to break the surface tension and help the silicon to penetrate the crack. The crack was then filled with a mixture of marble dust and acrylic. When cured, the protruding surface is chiselled and sanded until smooth and flush.

Fig. 6: En egnet arbeidsbenk ble laget slik at det arbeidshøyden ble god for steinhuggeren som skulle konservere. Etter rens med vann og svamp, ble mørtelrester fjernet og egnet reparasjonsmetode valgt. Søyler med større oppsprekkinger eller delte elementer, ble dyblet og limt sammen før marmorstøv blandet med akryl ble brukt som restaureringsmørtel. Den ble lagt slik at sprekkene ble fylt og ikke lenger var synlige. A workbench was made at a suitable height for the stonemason to carry out the preservation work. After cleaning with a sponge and water, mortar residues were removed, and a suitable repair method chosen. Columns with larger cracks or split elements were dipped and glued together before a restoration mortar of marble dust mixed with acrylic was applied. This mixture was laid so that the cracks were filled and were no longer visible.