Kristin Bjørlykke Arkitekt Christies restaurering av Kongeinngangen

Kristin Bjørlykke

Arkitekt Christies restaurering av Kongeinngangen

Forrige år var det 150 år siden restaureringen av Nidarosdomen tok til, og vi nærmer oss sluttfasen på et av den senere tidens største restaureringsprosjekter på katedralen. Forhallen til den søndre portalen på koret er i ferd med å bli reist på nytt etter å ha vært demontert til grunnen. Portalen går under navnet Kongeinngangen og er en av de mest utsmykkede middelalderportalene vi har i Norge.

Før selve demonteringen startet ble det gjort et omfattende dokumentasjonsarbeid. Det ble også gjort grundige vurderinger av hvorvidt det var antikvarisk forsvarlig å gå så drastisk til verks som å plukke ned hele forhallen for å bygge den opp igjen. Uansett hva valget falt på var det en selvfølge at den skulle oppføres etter samme design og ikke endres på.

Å restaurere middelalder Første gang Kongeinngangen ble demontert var i 1870-årene under ledelse av arkitekt Christian Christie (1832-1906). Christie tilhørte en generasjon arkitekter som hadde et spesielt hjerte for middelalderarkitektur, og han ledet restaureringen av Nidarosdomen fra 1872-1906.

Gjennom 1800-tallet vokste det frem en stor interesse for middelalderen både i Europa og her hjemme, og gotikk gikk fra å være en utskjelt stilart til etter hvert å bli svært så populær. Mange middelalderske katedraler og kirker ble restaurert i denne perioden, blant annet Notre-Dame i Paris som i fjor ble rammet av en katastrofal brann. Det fantes ulike motiver for restaureringsbølgen i de ulike landene, men en sentral faktor flere stedet var nasjonsbygging. Ikke minst i Norge var dette viktig. Nidarosdomen var, som eneste bygning i landet, nevnt i Grunnloven av 1814. Katedralen ble ansett som et symbol på Norges og Nidaros’ storhetstid i middelalderen, og utpekt til å være kroningskirke. Det ble agitert for restaureringen ved å si at kirken og nasjonen speilet hverandre, og at nå som nasjonen hadde gjenvunnet seg selv og sin ære, så måtte domkirken gjenvinne sin.

Det var en formidabel rekonstruksjonsoppgave. Store deler av murverket, både på Kongeinngangen og Nidarosdomen for øvrig, var blitt skadet ved ulike anledninger som følge av branner bygningen var blitt utsatt for. Gjennom tiden var mye av det ødelagte murverket gjenoppbygget og modernisert, og katedralen hadde dermed fått stilelementer fra ulike tidsperioder.

Moderne restaureringsfilosofi hevder at elementer fra alle epoker ved et kulturminne må respekteres, fordi enhetlig stil ikke er et mål for en restaurering. Slik var det ikke for Christie og hans meningsfeller på 1800-tallet. På den tiden pekte den stilmessige kompassnålen mot middelalderen, og de nyere delene av bygningen ble ikke lenger ansett å ha særlig verdi. De ble knapt nok dokumentert før de ble fjernet, og i dag har vi bare noen ytterst få illustrasjoner som viser hvordan Kongeinngangen så ut før restaureringen.

Å restaurere et nasjonalmonument i en frigjørings-

Fig. 1

tid er i utgangspunktet ikke en situasjon som kaller på beskjedenhet, og Christie ga både Kongeinngangen og katedralen en staseligere utforming enn de hadde før restaureringen. Målet var å gjenskape den storslåtte middelalderkatedralen. Det førte til at den Kongeinngangen som Christie la sin siste hånd på skilte seg forholdsvis mye fra den han hadde startet å restaurere. (Fig. 1 og 2) Ingen visste hvordan de øvre delene av portalen hadde sett ut da den første gang ble bygget på 1230-tallet. De nedre delene var middelalderske, bortsett fra gjenmuringen i portalåpningen, men den øvre og enklere delen var kommet til gjennom senere reparasjoner. Christie bestrebet seg på en vitenskapelig tilnærming i forsøket på tilbakeføring. Hans endelige design bygget på tolkning av spor i det gamle murverket, samt resultater av sammenpuslede fragmenter funnet i fyllmassene

Fig. 2 Fig. 1 og 2: FØR OG ETTER: Kongeinngangen på Nidarosdomen før og etter arkitekt Christies restaurering i 1870-årene. Den øvre delen med gavlen var ombygd på et tidligere tidspunkt da restaureringen startet. Sannsynligvis var dette en reparasjon etter en av brannene. Christie fjernet de delene av mur- verket som ikke var middelalder og designet toppen på nytt. Ingen vet hvordan de øvre delene av forhallen opprinnelig så ut da den ble bygget på 1230-tallet. BEFORE AND AFTER: The King’s Entrance on Nidaros Cathedral before and after architect Christie’s restoration in the 1870s. The gable in the upper part was rebuilt at an earlier stage, before Christie’s restoration. This was probably a repair after one of the fires. Christie removed the non-medieval parts of the masonry and redesigned the gable. No one knows how this part of the porch originally looked like when it was built in the 1230s.

av det etter-reformatoriske murverket. Ut over dette tok han inspirasjon fra utformingen av kapellene rundt oktogonen i østenden av katedralen.

Middelalderens byggestil var det estetiske idealet, men gjennom restaureringen tok man også i bruk tidens teknologiske nyvinninger. Helt siden starten av arbeidet var nye materialer blitt introdusert i den hensikt å forbedre byggverket. For Nidarosdomens del innebar dette for eksempel at de fleste takkonstruksjonene i tre ble erstattet med stålkonstruksjoner, og at kalkmørtelen i murverket ble erstattet med sement. Så lenge det stilmessig så ut som middelalder ble det i stor grad ansett som positivt å modernisere de konstruktive elementene.

Arkitektene, som stod ansvarlige for det byggetekniske arbeidet, var opptatt av at bygningene

var sikre og funksjonelle etter restaureringen. Andre, som hadde en mer romantisk tilnærming til kulturminnene, kunne være mer opptatt av historiens patina og mystikk, og var motstandere av inngrep i bygningene. «Heller en krykke enn et mistet lem», tordnet den engelske kunstskribenten John Ruskin i sin kritikk av samtidens restaureringspraksis. På den annen side fnøs den franske arkitekten Eugène Viollet-le-Duc av de som motsatte seg å installere varmeanlegg i en middelalderkirke: «Det er direkte latterlig at de troende skal plages til forkjølelse av historiske grunner». De to har fått rollen som motpolene i sin tids debatt om hvordan man skulle tilnærme seg en restaurering.

Erfaringer fra 150 år med restaurering av Nidarosdomen tilsier at gode intensjoner om å styrke middelalderbygningen med moderne materialer ikke har vært en ubetinget suksess. I dag forsøker vi heller å rekonstruere materialer og metoder fra tiden da katedralen opprinnelig ble bygget.

Lærlingen mot mesteren Løsningen arkitekt Christie valgte for restaureringen av Kongeinngangen førte til et aldri så lite drama, da resultatet møtte sterk kritikk fra hans egen assistent arkitekt Joakim Mathisen.

Mathisen var 26 år og hadde sluttet som assistent for Christie omtrent et halvt år tidligere, da han i februar 1883 sendte et brev direkte til Stortinget med grundig kritikk av flere valg som sjefen hadde foretatt ved restaureringen. Han var en ung og begavet arkitekt med stor tro på egne vurderinger, og uten omsvøp la han seg ut med den mektige ledelsen. Kritikken endte opp i stortingsforhandlingene samme år. Dokumentene som omhandler Kongeinngangen er interessante av flere årsaker. For det første viser de at det også ved Nidarosdomen fantes ulike oppfatninger i samtiden av hvordan bygningsrestene skulle tolkes og hva som ville være en korrekt restaurering. For det andre førte den åpne striden til at Christie, som sjelden skrev noen begrunnelser for valgene sine, følte seg presset til å skriftlig forsvare dem. Hele kostebinderiet av landets ledende restaureringselite ble tvunget på banen, og de likte det dårlig. Saken ble omtalt i pressen, og situasjonen var ikke gunstig for Christie. Én ting var faglig uenighet om tolkingen av funnene i murverket og de arkitektoniske valgene. En annen ting var at negativ oppmerksomhet rundt restaureringen kunne risikere å påvirke Stortingets vilje til bevilgninger.

Mathisen var ikke snauere enn at han stilte fem krav for at Stortinget skulle fortsette å bevilge penger til restaureringen av Nidarosdomen, blant annet at alt det igangsatte arbeid måtte innstilles og endres etter Mathisens egne vedlagte tegninger. (Fig. 3)

Aftenpostens journalist var i sjokk over Mathisens «vanvittige» og dristige kritikk av Christie. Ikke minst var han fortørnet over at Mathisen tillot seg å gå så langt at: «… han forlanger, at det skal kasseres og gjøres om igjen paa hans, den ukjendte, forhenværende, Assistents Autoritet!» Lagtingspresident Ole Anton Qvam, som hadde vært Mathisens døråpner til Stortinget, ble syrlig kommentert med at: «Hvem ved – maaske kan vi endog opleve den Tid, da Storthinget hjælper Lærlingen til at holde Skoleret over Mesteren.»

Mathisen var hard i sin kritikk, og Christie hadde store problemer med å tilbakevise den med gode argumenter. Han beholdt likevel sakligheten. Andre aktører uttrykte i større grad indignasjon på Christies vegne, og bidro mer eller mindre til et karakterdrap på den unge arkitekten. Året etter striden reiste Mathisen fra Norge og bosatte seg i USA. Han døde i San Fransisco allerede i 1896. Han skal angivelig ha ledet oppføringen av vestkystens første skyskraper – The Crocker Building.

Fig. 3: Christies assistent Joakim Mathisen var uenig med sjefens tolkninger av det gjenværende middelaldermurverket i Kongeinngangen, og han skisserte sitt eget forslag til rekonstruksjon. Han valgte å dekorere gavlen med buer og skulpturer, og han ga den en vannrett avslutning i toppen. Tegningen hans ble gjengitt i Adresseavisen i 1921, og er den eneste framstillingen vi i dag har av hans forslag. (Illustrasjon: Adresseavisen) Christie’s assistant Joakim Mathisen disagreed with his boss’s interpretations of the remaining medieval masonry in The King’s Entrance, and he outlined his own proposal for a reconstruction. He decorated the gable with arches and sculptures, and designed it with a horizontal finish at the top. His drawing was reproduced in Adresseavisen in 1921, and is the only copy we have today of his proposal.