Eva Stavsøien Steinens evige liv – en illusjon

Eva Stavsøien

Steinens evige liv - en illusjon

Fig.1: Grytdalskleberen har et høyt innhold av magnetkis (jernsulfid), dette fører til at den «ruster», derav den gul-oransje fargen. Denne formen for nedbryting får steinen til å svelle ut, før den går i oppløsning. Grytdalskleberen ødelegges ikke bare selv, men fører også til skader på tilliggende murverk. Bildet over viser et motstandsdyktig konsollhode omgitt av forvitrende Grytdalskleber. Soapstone from the Grytdal quarry contains a high amount of iron sulphides. This causes the stone to corrode, as the yellowish colour indicates. Corrotion also causes the stone to swell, which can damage surrounding masonry. The photo shows one corbel head in good condition surrounded by badly weathered Grytdal soapstone.

Innledning Byggverk oppført i stein vil, spesielt om de er av en viss alder, gi inntrykk av å være solide og motstandsdyktige mot enhver form for ytre påvirkning. Et hardt, tungt og massivt byggemateriale, som til alt overmål er tidkrevende å nyttiggjøre seg, må betraktes som velegnet til å gi inntrykk av å være evigvarende. En del steinbygninger hører i tillegg hjemme i kategorien «monumentale», og er oppført for å huse funksjoner vi forbinder med kontinuitet og stabilitet, for ikke å si «evig liv».

Nidarosdomen er et godt eksempel på dette; oppført, senere gjenreist og restaurert med betydelige mengder kleber. Men, er det ikke noe som skurrer her? Når aktiviteter som gjenreising og restaurering nevnes, peker dette i retning av at stein likevel ikke er så varig som inntrykket tilsier… Realitetsorientering Alle naturmaterialer, også stein, vil brytes ned over tid. Dette er helt naturlig, og skjer uavhengig av om steinen befinner seg i sitt naturlige miljø eller i en bygning. Steinens «evige liv» må derfor betraktes som en illusjon. – En illusjon, som vi som arbeider med konservering og restaurering av verneverdige bygninger i stein bidrar til å opprettholde. Du tror kanskje steinen du ser på er den originale fra middelalderen, men den kan ha blitt erstattet med en ny, en eller flere ganger underveis.

Når ødelagt stein skal erstattes, er det innlysende at dette fordrer tilgang til nytt materiale. Her møter vi en utfordring. Hvor skal vi få tak i dette når driften i samtlige kleberbrudd her i landet er avviklet? Utfordringen ligger ikke i mangel på råvaren, «Moder Jord» har tilgodesett Norge med betydelige forekomster av så vel kleber som

Fig. 2: Kleberen fra Bjørnålia preges av to typer nedbryting. Den ene er den godt synlige, men relativt ufarlige avflakingen på overflaten. Den andre er ikke nødvendigvis synlig før det plutselig oppstår brudd og deler faller av. Dette representerer en betydelig risiko for ulykker. Two weathering types appear at the Bjørnålia soapstone. One is the visible, but relatively harmless flaking surfaces. The other type is not necessarily visible before the stone cracks and pieces fall down. The latter represents a considerable risk of accidents.

Fig. 3: Det spesielle med kleberen fra Kvikne er at den forvitrer utrolig fort. I løpet av et par tiår kan overflaten smuldre bort, slik vi ser på denne dragen. Når nedbrytingen har kommet så langt vil den eskalere og objektet vil i løpet av kort tid bli ugjenkjennelig. The soapstone from Kvikne is a rapidly weathering material. Within 10- 20 years the surface will crumble, as seen on this dragon. Weathering so far come will escalate, and in short time the object will hardly be recognizeable.

andre bergarter. Det dreier seg heller om at det rent generelt er lite lønnsomt å drive steinbrudd i et høykostland. Når det gjelder kleber spesielt, vil etterspørsel relatert til restaureringsformål alene være så beskjeden, at bruddvirksomhet uansett ville være uinteressant i kommersiell sammenheng.

Ikke nok med at vi har behov for kleber, vi stiller også en del krav til materialets kvalitet. Kvalitet handler i denne sammenheng om at kleberen skal ha egenskaper egnet til bruksområdet; objektets utforming, funksjon og plassering. Når vi er kresne, er det med god grunn; vi er kloke av skade. I løpet av de siste 150 årene har NDR benyttet kleber fra flere titalls brudd, godt spredd over det ganske land. Kleber fra noen av disse bruddene ble brukt i betydelig omfang. I ettertid viser det seg at nettopp de mest brukte kleberkvalitetene er lite «levedyktige». Dette gjelder spesielt den såkalte Grytdalskleberen fra Gauldalen, samt kleber fra Bjørnålia i Mosjøen og Kvikne i Tynset. I årene fremover må det derfor påregnes at mengder av objekter, tilvirket i kleber fra disse bruddene, må erstattes med nye. Utfordringen ligger dermed ikke i manglende tilgang på materialet alene, i tillegg er behovet stort og kravene til kvalitet høye. (Fig. 1, 2 og 3)

Kleberen, dens egenskaper og levedyktighet Vi som i det daglige arbeider med kleber tar det ofte for gitt at andre har samme forståelse for steinens egenskaper som oss. Med erkjennelsen av at dette ikke er tilfelle, følger behov for en liten redegjørelse. Når det gjelder naturmaterialer kan vi ikke påvirke opphav og sammensetning. Kleber fra forskjellige forekomster kan derfor ha betydelige variasjoner i utseende og egenskaper. Likevel er det slik at alt som betegnes som kleber har ett fellestrekk, de inneholder talk, det mykeste mineralet vi kjenner til.

Talk dannes i de fysiske og kjemiske prosessene - metamorfosen, hvor en moderbergart omdannes til kleber. Moderbergartens sammensetning og struktur, samt omdanningsprosessens karakter er avgjørende for resultatet; kleberens utseende og øvrige egenskaper. Innholdet av talk og andre myke mineraler, i et ikke definert mengde- og blandingsforhold, plasserer kleber i kategorien myke bergarter. Når det er sagt, mykheten er relativ, og egenskapene for øvrig mangfoldige. Egenskapene kan plasseres i to kategorier relatert til henholdsvis bruk og bearbeiding.

Bruksegenskaper handler i hovedsak om den enkelte kleberkvalitets bestandighet mot de ytre påvirkningsfaktorene den vil bli utsatt for, ut fra funksjon/ plassering og utforming. Bearbeidingsegenskaper handler om noe så subtilt som hvordan materialet oppleves å arbeide med og hvordan dette påvirker den tid og innsats som kreves for å oppnå ønsket resultat. I ytterste konsekvens om et tilfredsstillende resultat i det hele tatt er mulig å oppnå.

Gode egenskaper når det gjelder bruk og bearbeiding er ikke nødvendigvis sammenfallende. Kviknekleberen gir steinhuggeren stjerner i øynene, men brytes ned i løpet av få år om den utsettes for klimatisk påvirkning. I motsetning til dette, vil kleber fra Gullfjellet, som oppfattes som lite samarbeidsvillig under bearbeidingen, tåle store belastninger.

På tross av undersøkelser og analyser av materialet med moderne metoder, kan vi ikke med sikkerhet vite hvor bestandig kleber fra ulike forekomster vil være. Den beste indikasjonen på levedyktighet er fortsatt det visuelle inntrykket av steinen etter at den har vært eksponert for klimatisk påvirkning over lengre tid, enten i et steinbrudd eller en bygning.

Jakten på drømmekleberen Helt siden gjenreisingen av Nidarosdomen tok til, har NDR vært på mer eller mindre konstant leting etter kleber – god kleber. Først søkte man til de lokale bruddene, hvor steinen ble hentet i middelalderen. Etter hvert med større spredning nasjonalt.

I mange tilfeller var ansatte ved NDR, i større eller mindre grad, involvert både i letingen og i arbeidet i steinbruddene. For eksempel var driften i bruddet på Bubakk i Kvikne et internt anliggende i hele driftsperioden, helt fra oppstarten på 1950-tallet frem til den ble stoppet midt på 1990-tallet. På om lag samme tid startet arbeidet med en langsiktig plan for restaurering av Nidarosdomen. Gjennom dette arbeidet ble det synliggjort at tilgang til kleber i betydelige mengder ville være en forutsetning for virksomheten også i fremtiden.

I samarbeid med NGU tok jakten på en høvelig kilde til råvaren til med fornyet energi. Nok en gang ble de første undersøkelsene iverksatt lokalt, i kjente brudd fra middelalderen og gjenreisningsperioden. Først på Klungen i Melhus og deretter på Solem i Budalen. Utfallet av prøveuttakene var i begge tilfellene lite oppløftende. Kort tid etter uttak oppstod omfattende sprekkdannelser i blokkene, en mulig konsekvens av kombinasjonen bergspenninger og hurtig frigjøring fra berget. Med dette svant håpet om lokal bruddvirksomhet,

Fig. 4: Saget flate på kleber fra Klungen. Fukt i sprekker tørker senere enn på overflaten for øvrig. De mørke «årene» på flaten over indikerer sprekkdannelser i et omfang som gjør materialet uegnet til NDRs behov. Sawn surface of Klungen soapstone. Moisture in cracks will dry out slowly, compared to an intact surface. The darker «veins» crisscrossing the surface indicate crack formations at a level unacceptable for NDR’s needs.

Fig. 5: Til frisen over Kongeinngangens portal var den harde kleberen fra Dalhaugen velegnet. Ikke minst på grunn av den grønnlige fargen, som liknet på fargen på steinene som skulle erstattes. På tross av at kleberen er hard, erfarte Jan Strand at små flak kunne løsne under huggingen. For carving the frieze above The King’s Entrance’s main arch, the hard Dalhaugen soapstone was considered suitable. Not least due to its greenish colour, similar to the stones it should replace. Despite this soapstone’s hardness, Jan Strand experienced small flakes loosening during the carving process. Fig. 6: Steinhuggerne tester bearbeidingsegenskapene i Grunnes, mens Gurli Meyer fra Norges Geologiske Undersøkelser (NGU) følger med på prosess og verbale beskrivelser. Det ble deretter samlet steinprøver fra testområdet for videre geologiske undersøkelser. (Foto: Gurli Meyer, NGU) Stonemasons testing the materials workability in Grunnes soapstone quarry. Gurli Meyer from Norwegian Geological Survey (NGU) observing the process. Stone samples from the test area were collected for further geological analyzes.

som i tillegg til nødvendig materialtilgang, ville sikret at NDRs kompetanse på bryting av kleber ble opprettholdt. (Fig. 4)

I påvente av at det skulle dukke opp andre muligheter, måtte behovet for kleber dekkes på en eller annen måte. Fremdeles var det drift i regi av en kommersiell aktør i bruddet på Grunnes i Målselv, og de leverte gjerne til NDR. Etter noen år ble også driften her avviklet, og vi ble henvist til skrottippen, hvor vi de siste årene har rotet rundt for å finne høvelige blokker.

Dette var ingen holdbar situasjon, så jakten på drømmekleberen fortsatte. Denne gangen gikk turen til Dalhaugen ved Mosjøen. En smule skepsis var knyttet til at forekomsten lå i samme område som Bjørnålia og dermed kunne ha tilsvarende kvalitetsmessige utfordring. Analyser av materialet viste at dette ikke var tilfelle, og roen senket seg. Noen løsblokker som befant seg i området, ble etter hvert transportert til NDR, saget opp til emner og hugget til bruk på Kongeinngangen. (Fig. 5) Steinen viste seg å være relativt homogen og grei å bearbeide, men var dessverre hard, til dels veldig hard. Kjerneboringene i forekomsten viste det samme, men et godt stykke inne i «kleberkroppen» kunne det finnes en kleberkvalitet steinhuggerkropper kunne tåle. Etter vurdering av ressursbehov knyttet til å starte bruddvirksomhet sett i forhold til usikkerhet knyttet til utbyttet, ble prosjektet skrinlagt. Samtidig vendte vi nesen mot Grunnes i Målselv, denne gangen til det nedlagte bruddet. (Fig. 6)

Kleberen fra Grunnes kjenner vi godt, med hensyn til både bruk og bearbeiding. På begynnelsen av 1960-tallet ble øvre deler av Vestfronttårnene murt opp i denne. Etter mer enn 50 år, med relativt tøffe påkjenninger fra vær og vind, viser den lite tegn til svakhet. Det vi har erfart i løpet av de senere årene vi har brukt kleberen herfra, er at bearbeidingsegenskapene er svært variable.

Når forekomsten i Grunnes nå skulle undersøkes på nytt, ville noen forhold være av spesiell interesse, blant annet å lokalisere kleber med ulike bearbeidingsegenskaper i det nedlagte bruddet. Det ble prøvehugget, beskrevet og tatt prøver på flere steder. Beskrivelsene ble senere sammenholdt med analyseresultatene for å avdekke mulige sammenhenger mellom kleberens mineralogi og tekstur og dens bearbeidingsegenskaper. Ut fra dette, og andre forhold som ble undersøkt, har vi

Fig.7: Befaring i forbindelse med utarbeidelse av kostnadsestimat for uttak av kleber med wiresag i Grunnes. Surveying the Grunnes soapstone quarry, calculating costs associated to wiresaw cutting.

nå en formening om hvor i bruddet kleber med tilfredsstillende kvalitet, så vel bruks- som bearbeidingsmessig, er lokalisert.

NDR satser nå på å gjenåpne bruddet på Grunnes, dette etter at en rekke forhold har blitt undersøkt. Formålet er å sikre stabil materialtilgang, i hovedsak til eget behov. Driften vil være av periodisk karakter, og uttakene vil bli utført med bistand fra en ekstern entreprenør.

Her står vi, hvor går vi? I skrivende stund klargjøres NDRs søknad om driftskonsesjon for klebersteinsbruddet på Grunnes i Målselv. Gir Direktoratet for mineralforvaltning konsesjon og økonomiske forhold ligger til rette for det, håper vi å komme i gang med opprydding og uttak sommeren 2021. (Fig. 7)

Kleberen fra Grunnes i Målselv er ikke steinhuggerens våte drøm, ei heller er den velegnet til absolutt alle formål. Den er likevel en helt grei «allrounder». I en ideell verden burde det nasjonale kompetansesenteret for restaurering av verneverdige bygninger i stein ha en materialbank. Verden er ikke ideell, noe som innebærer at letingen etter kleber til bruk når helt spesielle objekter må erstattes med nye bør fortsette.

For utdypende informasjon og korrekte opplysninger relatert til det som beskrives anbefales blant annet: Heldal, T et. al. (1998). Detaljundersøkelse av klebersteinsforekomsten ved Klungen, Melhus kommune. (NGU-rapport 98.114). Heldal, T & Storemyr, P (1997). Geologisk undersøkelse og arkeologisk registrering av de middelalderske bruddene ved Øye, Klungen og Huseby i Sør-Trøndelag. (NGU-rapport 97.149). Keiding, Jakob K., Lund, Vegard og Meyer, Gurli B. (2016). Kjerneboring og resultater fra logging av borkjerner fra Dalhaugen klebersteinsforekomst, Vefsn, Nordland (NGU-rapport 2016.040). Meyer, Gurli B, Stavsøien, Eva og Strand, Jan (2018). Vurdering av byggesteinskvaliteten for kleberstein fra Grunnesforekomsten, Målselv, Troms (NGU-rapport 2018.029). Meyer, Gurli B, Aasly, Kari A, Pettersen, Eirik (2015). Dalhaugen klebersteinsforekomst, Vefsn, Nordland. Geologisk beskrivelse og avgrensing av forekomsten for bygningsstein (NGU-rapport 2015.021). Storemyr, Per (2015). Nidarosdomens grunnfjell. I steinbryternes fotspor fra Det gamle Egypt til Europas nordligste katedral. Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeiders forlag, Trondheim. Storemyr, P. (2000). Report Raphael I Nidaros Cathedral Restoration R99- Lab2/S12.90474 Project 59. «Attempt at reopening Klungen Medieval soapstone quarry for modern use at Nidaros Cathedral». Storemyr, Per (1997). The Stones of Nidaros. An Applied Weathering Study of Europe’s Northernmost Medieval Cathedral. (Doktor Ingeniøravhandling, Institutt for arkitekturhistorie) NTNU, Trondheim.