Magasin fra Lovisenberg 2020 by Lovisenberg

Lovisenberg MAGASIN FRA

NUMMER 1 2020

FLERE HUNDREÅRINGER

Portretter fra lange liv

JANNE SONERUD: Leder for tusen omsorgsarbeidere FLERE I KRISE: Nyhetsbildet øker trykket hos Kirkens SOS NYE SYKEPLEIERE: Samtalen er et viktig verktøy

LEDER

: MAGASIN FRA LOVISENBERG

Mot normalt, men ikke alt «MIDT I ALT DET EKSTRAORDINÆRE HAR DIAKONISSEHUSET ØNSKET TUSEN NYE ANSATTE I LOVISENBERG OMSORG VELKOMMEN.»

Dette året vil aldri bli glemt. Til det er endringene for inngripende. Det meste har vært «mot normalt». Men noe er likevel normalt: Sykepleierne, helsefagarbeiderne og legene både nasjonalt og internasjonalt står i første rekke og kjemper for oss alle. I Spania, Italia og Frankrike er over 50 000 helsearbeidere smittet. Mange er døde. Sterke inntrykk har festet seg på netthinnen de siste månedene. De fleste er mørke. Men noen er lyse, og de handler først og fremt om innsatsen fra helsearbeiderne. I sykehjemmene handler det særlig om sykepleierne. Det er tradisjon for å omtale sykepleierne som «engler i hvitt». De er også profesjonelle på et høyt nivå. Her i landet begynte dette med Diakonissehusets grunnlegger og den profesjonelle sykepleiens mor i Norge, Cathinka Guldberg, for over 150 år siden. Cathinka dro fra et trygt liv i Norge til Tyskland, hvor hun utdannet seg til sykepleier og arbeidet to år ved fronten i en blodig krig i Preussen. Hun arbeidet i Berlin med prostituerte som var rammet av syfilis og tuberkulose. Som om ikke det var nok, var hun krigssykepleier i Egypt. Denne erfaringskompetansen hadde hun med seg da hun bygget en faglig basert sykepleierutdanning i Norge, bare 28 år gammel. Drivkraften var nestekjærlighet, men metoden var kvalitet. Det leverer sykepleiere over hele verden i dag på vegne av oss alle. Koronaviruset er ordet som snek seg inn i vår hverdag i februar og ble hovedtema i våre samtaler. For ikke å snakke om i vårt arbeidsliv. På Lovisenberg og i de virksomhetene stiftelsen eier eller er deleier i, har pandemien satt dagsorden. De ansatte fikk endrede oppgaver. Studentlivet ble digitalt. Beboerne på våre sykehjem mistet aktivitetstilbud og kunne ikke få besøk. Sykehuset tok imot en ny pasientgruppe. Barnehagebarna lærte seg lek med distanse og hyppig håndvask. Andakter og møteplasser i kirken forsvant. Midt i alt det ekstraordinære har Diakonissehuset Lovisenberg ønsket tusen nye ansatte i Lovisenberg Omsorg velkommen. Vi er blitt store innenfor eldreomsorgen i Oslo, og akkurat nå føles det veldig meningsfylt. Med stiftelsens verdigrunnlag og all den helsekompetansen som springer ut fra Lovisenberg-området, er det ingen som har bedre forutsetninger enn oss til å gi en god og verdig eldreomsorg. Bladet du nå holder i hendene er en videreutvikling av Lovisenberg-posten. Vi har valgt å forandre litt på både innhold og utseende. Magasin fra Lovisenberg skal komme med jevne mellomrom og inneholde godt og interessant lesestoff som også speiler våre verdier; kvalitet og nestekjærlighet. God lesning! VIDAR HAUKELAND Adm. direktør, Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg

MAGASIN FRA

Lovisenberg 2

Ansvarlig utgiver: Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg Ansvarlig redaktør: Vidar Haukeland Redaktør: Solveig Jølstad Redaksjon: Cathrine T. Pettersen, Johan Stenseth og Liv Arnhild Romsaas Øvrige bidragsytere i dette nummeret: Hanne Vestli Andersen, Sunniva Høyning, Tone Hærem, Emmaline Hekneby Forsidebilde: Emmaline Hekneby Design: Nina Simonnes Trykkeri: Haugesund Bok & Offset AS Magasinet er gratis og publiseres også på lovisenberg.no. Kommentarer, innlegg og tips kan sendes på e-post til solveig.jolstad@lovisenberg.no

MAGASIN FRA LOVISENBERG

: NUMMER 1 2020

NUMMER 1 2020

1 2

PROFILINTERVJU. Direktør Janne Sonerud i Lovisenberg Omsorg skjønte at hverdagen ville bli helt forandret da den første ansatte testet positivt for koronasmitte.

AVGANGSSTUDENTER. Amanda Gytrup og Kristian Gjestrum gleder seg til et krevende yrke.

1. Kasser med matpakker bæres ut av våre sjåfører, som kjører ut maten til Lovisenbergs fem sykehjem. 2. Rachel Ukkestad pakker gjerne matpakker til sine kolleger. 3. En næringsrik og god matpakke.

Matpakker til ansatte på sykehjem Hver morgen siden koronaviruset endret dagene våre og ut april var det travelt i Diakonissehusets stuer. Der var en liten gjeng i sving med å lage matpakker til alle ansatte på Lovisenbergs fem sykehjem. – Vi synes det er fint å gjøre noe for dem som jobber nærmest våre beboere. Derfor fikk alle ansatte på våre sykehjem en ordentlig og næringsrik matpakke hver dag, forteller personalsjef Elisabeth Fougner Rø i Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg. Hun organiserte det hele, slik at 500 ansatte fikk yoghurt, frukt, baguette eller lignende på jobb. Presis klokken 07.00 om morgenen var hun på plass og tilrettela for de 5–6 hjelperne, alle ansatte i stiftelsen. Maten, med og uten gluten, ble laget og pakket i poser og plastkasser. – Det var mye logistikk, som også omfattet levering til Cathinka Guldberg-senteret Lovisenberg, Fagerborghjemmet, Smestadhjemmet, Hovseterhjemmet og Manglerudhjemmet. Bestillingen var forskjellig hver dag, sier Elisabeth Fougner Rø. Matpakkene ble laget og levert både på hverdager og i helgene, også hver eneste dag i påsken. Det ble satt stor pris på: – Vi gledet oss over å få mat i en tid da vi ikke hadde tanke for lunsj og måltider. Det var også et godt smitteverntiltak, mener Inger Johanne Walstad, daglig leder på Hovseterhjemmet. •

HOVEDSAKEN. Å leve lenge er ingen selvfølge. Vi har banket på dørene hos fem hundreåringer på Lovisenberg.

KIRKENS SOS. Økt pågang og større alvor når livet kommer under lupen.

AFRIKA. Barnehageansatte dro til Tanga for å hospitere.

HENDERS VERK: Elisabeth Fougner Rø er opptatt av handlinger. Nå får hun en ny rolle overfor Diakonifellesskapet.

MED TRO PÅ LIVET. Liv Arnhild Romsaas om gleden over nyfeide gater.

LOVISENBERG DIAKONALE SYKEHUS. Europas flotteste CT er på plass. Og sykehuset utvider behandlingstilbudet for kreftpasienter.

ARVEN FRA DIAKONISSENE. Berit Hovland om da smittsomme sykdommer og epidemier var vanlig i samfunnet.

ØKONOMIDIREKTØR. Tord Haugstvedt trives i det ideelle arbeidsliv.

BEDRE FOR PASIENTER. Informasjon om behandling lettere tilgjengelig på sykehusenes nettsider.

PROFIL

: JANNE SONERUD

«På Lovisenberg er jeg en del av en lang historie. Det oppleves meningsfylt.»

MAGASIN FRA LOVISENBERG

: NUMMER 1 2020

UTÅLMODIG SJEF

for tusen omsorgsarbeidere Alarmen gikk da den første beboeren testet positivt på koronasmitte. Janne Sonerud skjønte der og da at hverdagen ville bli helt forandret. De ansatte ringte umiddelbart til alle de pårørende ved det aktuelle sykehjemmet. Tekst og foto Solveig Jølstad

Det vil være et før og etter koronaviruset i hele verden. Pandemien har tatt mange liv, og de fleste av dem som rammes bor på sykehjem. – De eldre er ikke så engstelige. Noe av det vanskeligste har vært at de pårørende ikke har fått besøkt sine nærmeste. Nå har vi paviljonger og kan ønske velkommen utendørs, sier direktør Janne Sonerud i Lovisenberg Omsorg. Samtidig minner hun om at eldre på sykehjem også dør av andre årsaker enn korona. Besøksforbudet og restriksjonene gjør at man kanskje ikke får vært sammen som man skulle ønske i denne situasjonen. Dette er sårt for både beboere og pårørende. Over tusen ansatte fikk ny eier i februar da Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg overtok aksjene i Unicare Omsorg og endret navn til Lovisenberg Omsorg. Samtidig ble de formelle grep tatt for å gjøre virksomheten ideell. I mars ble sykehjemsdørene stengt for besøkende. Siden den gang har læringskurven vært bratt. – Vi fikk konstatert koronasmitte på ett av våre sykehjem tidlig. Raskt så vi hvordan dette ville påvirke oss og hva det ville innebære av tiltak. Siden da har vi testet mange, både beboere og ansatte. Hundrevis av ansatte har vært i karantene, og flere beboere er blitt isolert, forteller Janne Sonerud. Hun medgir at en del av de ansatte er urolige for egen del, men kanskje mest fordi de kan komme til å smitte beboere. – De ansatte lever jo med sine familier utenfor sykehjemmene. Derfor jobber vi intenst for å hindre at smitten kommer innenfor dørene og kan få fatale følger. Når samfunnet åpner mer opp, er det avgjørende at vi ikke senker skuldrene, men følger retningslinjene fra myndighetene, sier direktøren. STAS Å VÆRE TILBAKE Direktøren og hennes ledere skulle ha jobbet mest med praktiske forhold dette halvåret. Ny IT-plattform, nytt lønnssystem, nytt verktøy for arbeidstidsplanlegging, nye uniformer – ja, alt

JANNE SONERUD (52) Direktør for Lovisenberg Omsorg Bor på Rasta i Lørenskog

LOVISENBERG OMSORG: Antall ansatte: I overkant av 1000 Sykehjem: Hovseterhjemmet, Fagerborghjemmet, Smestadhjemmet og Manglerudhjemmet. Sistnevnte skal overtas av Oslo kommune før sommeren. Antall langtidsplasser: 387 heldøgnsplasser Dagsenterplasser: 58

som følger med og må læres når man bytter eier og systemer. Koronaviruset gjør at de henger litt etter. – Vi er blitt tatt så godt imot og er imponert over alle som hjulpet oss på plass, sier hun fornøyd. Janne Sonerud har vært på Lovisenberg før, blant annet som viseadm. direktør på Lovisenberg Diakonale Sykehus. – Det er stas å være tilbake. På Lovisenberg er jeg en del av en lang historie. Det oppleves meningsfylt. Å jobbe i en større sammenheng med mulighetsrom og synergieffekter er fint. Jeg håper at vi sammen med Lovisenberg diakonale høgskole, sykehuset og Cathinka Guldbergsenteret Lovisenberg kan finne frem til samarbeidsprosjekter som gir kompetanseutvikling og forbedring av tjenestene, understreker hun. MANGE VALG Janne Soneruds arbeidsliv er innholdsrikt. Bortimot fem år som direktør i Unicare Omsorg, én av de største private leverandørene av omsorgstjenester i Norge. Divisjonsdirektør for sykepleie, prosjektleder og flere andre roller på Akershus universitetssykehus, der hun for 28 år siden begynte som sykepleier. Siden den gang har det vært mange valg, som har hatt betydning for hvor hvem hun er og hvor hun er i dag. Ja, også tidligere hendelser kan ha virket inn. I 1984 var den unge Janne utvekslingsstudent i Iowa. Hun havnet på en gård litt utenfor allfarvei, og det var ingen idyll hun kom til. I familien med fem barn viste det seg at faren var barnemishandler, og moren gikk ut og inn av psykiatriske institusjoner. De ville kanskje ha litt hjelp på gården. Så Janne, som aldri hadde vært nær en ku, måtte opp for å melke kl. 05.00 om morgenen. – Jeg tenkte grundig over hva jeg skulle gjøre med det jeg hadde oppdaget. Så bestemte jeg meg for å fortelle det til presten i menigheten der familien gikk. Etter at det var gjort, gikk det ikke lang tid før jeg en dag kom hjem og fant kofferten og alle klærne på gårdstunet. Jeg ble rett og 5

MAGASIN FRA LOVISENBERG

: NUMMER 1 2020

«Våre beboere har ikke tid til å vente. De trenger gode tilbud nå. Hver dag teller.» slett kastet ut. Prisen for å ha handlet var høy. Jeg var bare 16 år, og det var før alle hadde mobiltelefon. Da tok jeg kofferten og begynte å gå langs highwayen på landsbygda midt i USA, forteller hun. Historien ender ikke her. Hun fikk ringt en skolevenninne, som hun bodde hos resten av tiden som utvekslingsstudent. UFORTJENT RYKTE – Hva gjorde at du havnet innenfor eldreomsorg? – Det var litt tilfeldig. Jeg hadde vært 20 år i spesialisthelsetjenesten og ville prøve noe annet. Å jobbe hos en kommersiell aktør var derfor spennende, sier Janne Sonerud. Diakonissehuset Lovisenbergs oppkjøp av Unicare Omsorg gikk temmelig raskt. Janne Sonerud har mange tanker rundt overgangen fra en kommersiell aktør til en ideell: – Å si at man jobber hos en kommersiell aktør var veldig krevende, både profesjonelt og sosialt. Man blir tillagt motiver og sett på som en «velferdsprofitør». Jeg fikk mange spørsmål som aldri kom da jeg jobbet i en ideell virksomhet som Lovisenberg Diakonale Sykehus eller på offentlig sykehus. Det var interessant, for jeg var jo fortsatt Janne. Å få ny ideell eier gjør forhåpentligvis at jeg kan konsentrere meg om det som er viktig, ikke om driftsform. Janne Sonerud synes det er leit at kommersielle aktører innenfor eldreomsorgen rammes av forutinntatte holdninger. Hun mener det er ufortjent. – Mangfold og konkurranse er bra og kommer de eldste til gode. For meg handler jobben, uansett eier, om å drive med forbedring og utvikling for å sikre best mulig tjenester for våre beboere. UTÅLMODIG OG ENGASJERT Janne Sonerud har hatt mange roller og kan skilte med bred ledererfaring; administrativt, operativt, strategisk og det å lede prosjekter.

1. Hovseterhjemmet 2. Smestadhjemmet 3. Fagerborghjemmet 4. Manglerudhjemmet 6

Som leder har hun tatt mange personlighetstester. Hun scorer høyt på det å sette seg mål og å være tydelig og direkte. Dessuten utmerker hun seg på utålmodighet. – Min filosofi er at det meste kan løses. Jeg hopper raskt på ideer og har mange baller i lufta. Detaljer liker jeg ikke, og heller ikke at noe tar lang tid. Det gjør at jeg ikke alltid ser konsekvenser. Jeg verdsetter at jeg har folk rundt meg som har den kompetansen, sier Janne Sonerud. Hun anerkjenner også idéer og forbedringsforslag som kommer fra de ansatte: – På Hovseterhjemmet var det en ansatt som lurte på om vi kunne lage kino i et tomt rom i kjelleren. Vi snudde oss rundt, kjøpte ordentlige kinostoler fra gamle Frogner kino, fikk opp lyd- og bildeanlegg og selvfølgelig en pop-cornmaskin, forteller hun stolt. Brukerutvalget på sykehjemmet bestemmer hvilke filmer som skal vises. I tillegg lånes kinorommet gjerne bort til skoler og barnehager. – Vi har mange engasjerte ansatte som er opptatt av å utvikle og forbedre tjenestene, ja – vi har en fremoverlent organisasjonskultur. Å samles om prosjekter skaper også samhold, og vi ser

at det påvirker sykefraværet i positiv retning, sier Janne Sonerud. DEN NORSKE ELDREOMSORGEN – Hva er spesielt bra ved den norske eldreomsorgen? – Individuelle ønsker og behov står sentralt, i tillegg til et godt og variert aktivitetstilbud. Vi prøver å bidra til at de som kommer til oss får leve livet mest mulig som de ønsker i forhold til de forutsetningene de har. At vi i dag har høy fagkompetanse, gjør at våre beboere får bedre helsefaglig kvalitet i tjenestene de trenger. Janne Sonerud synes det har skjedd veldig mye positivt de siste årene. Da hun var pleieassistent som helt ung, var det rigide rutiner og tidspunkter for det som er viktig i et liv. Aktivitetstilbudet bestod stort sett av bingo og andakt. – Hva skulle du ønske var annerledes? – Forskjellene i tjenestetilbudet er for store. Det skulle ha vært flere standarder for hva beboere i sykehjem kan forvente. Vi burde hatt nasjonale kvalitetsindikatorer for sykehjemsdrift, mener hun. Janne Sonerud skulle også gjerne sett at det var flere sykepleiere som vil

PROFIL

: JANNE SONERUD

«Noe av det vanskeligste har vært at de pårørende ikke fikk besøke sine nærmeste. Nå kan vi ta imot dem utendørs.» jobbe i eldreomsorgen. Mange søker seg til sykehusene når de er ferdige med utdannelsen. – Det er viktig at sykepleiere i eldreomsorgen får jobbet og utviklet seg innenfor det de er utdannet til. Mange oppgaver kunne ha vært løst langt bedre av andre, for eksempel tilberedning av mat. Opplevelsen av pent tilberedt mat er viktig for matlysten. Dette er en egen kompetanse, ikke nødvendigvis noe en sykepleier er best til. Det gjelder også andre oppgaver. Når hun blir spurt om hva som blir viktig i eldreomsorgen hvis vi ser 20 år frem, svarer hun raskt: – Enda mer av det vi prøver å holde høyt i dag: Et meningsfylt liv med god pleie. De som er på sykehjem i dag tilhører en generasjon som det er lett å tilfredsstille. Om tyve år vil det være andre krav og forventninger rundt det å leve et godt liv. Teknologien vil også ta oss et annet sted. Janne Sonerud reflekterer også over organiseringen av de ulike behovene som følger med det å bli gammel. – I dag er det brukerne som reiser hit og dit. Fremover vil helsepersonell kanskje i større grad være mobile og følge brukerne.

ET MENINGSFYLT LIV Det er mange utfordringer ved det å flytte til et sykehjem. – Hva er de eldre minst forberedt på? – Kanskje det å få så mange rundt seg. For noen er det helt fantastisk. For andre kan det oppleves som tap av uavhengighet. Man har heller ikke eget kjøkken og egen stue, og rommet er gjerne mindre enn det man har hatt. For å gjøre overgangen best mulig, er samtaler med de det gjelder og de pårørende viktig. «Det levde livet» kartlegges i innkomstsamtaler, og den enkeltes behov, ønsker, vaner og døgnrytme blir hensyntatt så langt som mulig. Dettes favnes i en omsorgsavtale, som stadig justeres. – Hvor viktig er måltidene i hverdagen? – For mange er måltidene dagens høydepunkt. Det handler ikke bare om det man spiser, men om opplevelsen av måltidet. Hvordan det er dekket på, hvem man sitter sammen med – og ikke minst om det er noen gode samtaler. – «Den gode dagen» er varemerket til Lovisenberg Omsorg. Hva er en god dag for dem som det står dårligst til med? – Trygghet, at de føler seg hjemme – og at de har en meningsfylt tilværelse, tross alt.

Beboerne våre har et variert spekter av komplekse utfordringer. De har ikke tid til å vente på at vi utvikler tilbud for å gi dem det de trenger. De trenger løsninger som gir dem best mulig livskvalitet NÅ. Hver dag teller! Janne Sonerud er opptatt av potensialet som ligger i det å være noe for noen. Gjennom generasjonsmøter som besøk av barnehagebarn, for eksempel. – Mange av våre beboere har kompetanse og erfaring som gjør at de kunne ha vært nyttige for andre. Vi må jobbe enda mer med å skape møteplasser der de eldres ressurser kan brukes bedre. En tidligere lærer i musikk eller matematikk kan ha mye å by på hvis noen sliter med tall eller har lyst til å lære å spille et instrument, tenker hun. LESEHEST OG SERIESLUKER Janne Sonerud jobber mye, men er opptatt av å hente seg inn. – Jeg er veldig familiekjær og liker å samle flokken med tre barn og mann så ofte jeg kan. Dessuten kan jeg nok kalles en seriesluker. Jeg leser også mye, helst krim, når jeg har ferie. Da velger jeg meg én forfatter og leser alt. – Du slapper av med mord, altså? – Det kan du si, men jeg liker mest spenningen ved mange tråder som skal nøstes opp. Jeg må ta meg sammen for ikke å lese de siste sidene før jeg er der, innrømmer hun. Janne Sonerud avslører enda en ting på tampen: – Jeg eier ikke praktisk sans. Å skifte en lyspære kan være en utfordring. Og jeg er en kløne til å strikke og sy. Moren min designet og sydde klær, men jeg har aldri hatt interessen. Jeg har strikket én genser til meg selv og en halv en til mannen. Det ble med det, forteller Janne. – Er det et spørsmål du alltid har ønsket å svare på? – Nei. Vi er vel ferdige nå, sier hun og ler, lett utålmodig. •

Janne Sonerud skulle ønske at flere sykepleiere ville jobbe i eldreomsorgen. 7

MAGASIN FRA LOVISENBERG

: NUMMER 1 2020

Avgangsstudenter fra Lovisenberg Diakonale Høyskole

– Samtalen er et viktig verktøy Kristian Gjestrum og Amanda Gytrup er i ferd med å runde av tre års skolegang på Lovisenberg diakonale høgskole (LDH). De to studentene synes det faglige utbyttet har vært stort. På vei ut i arbeidslivet er de overbevist om at samtalen er et viktig verktøy tillegg til det kliniske blikket. Tekst og foto Solveig Jølstad

Amanda Gytrup (22) kommer fra en familie stinn av sykepleiere. Far, onkel, tante Én og tante To har alle valgt dette yrket. Moren er også i kategorien helsepersonell. – Derfor skulle jeg i hvert fall ikke bli sykepleier! En venninne fikk øynene mine opp for mulighetene som ligger i dette faget: Pediatri, geriatri, poliklinikk, dagsenter med mer. I tillegg er det en rolle der medmenneskelighet har stor plass, sier hun begeistret. Kristian Gjestrum (23) henger seg på: – Jeg hadde hørt så mye om at LDH var en veldig god skole, fra venner som gikk her og bekjente av moren min, som er sykepleiere. Avgangsstudentene er veldig glade for valget de gjorde. – Høgskolen prøver ut nye tilnærminger. Lærerne er innovative og opptatt av faglighet og gode teknologiske verktøy. Det kom godt med da vi måtte gå over til digitale løsninger for undervisning hjemme nå i vår, mener Kristian Gjestrum. – Skolen vår har oppmerksomhet på storbyhelse og henter inn relevante forelesere. I undervisningen om rus og psykiatri har vi fått møte folk som jobber med dette og har oppdatert kunnskap, forteller Amanda Gytrup. KREVENDE OVERGANG Avgangsstudentene har det siste året vært studentrepresentanter i LDHs styre.

– Hva ser man da, som man ikke ellers legger merke til? – Det gir innsikt i hva som ligger bak alle beslutninger – og hvordan lærerne og de ansatte tenker. Tidvis har vi hatt ulike perspektiver. Men vi er godt involvert og blir hørt i prosessene, sier Kristian Gjestrum. Opptakskravet for å komme inn på LDH er høyt. At høgskolen for sykepleiere er den mest populære blant nye sykepleiestudenter i år, synes de heller ikke er rart. – Slike ting kommer ikke av seg selv. Skoleledelsen får som fortjent, poengterer Kristian Gjestrum. Han legger til at overgangen fra videregående skole med definerte lekser var ganske stor: – For meg ble det et byks i selvstendighet. Her må man ta ansvar selv. Amanda Gytrup syntes også det var krevende: – I begynnelsen satt jeg fra kl. 10.00 og morgenen til 22.00 om kvelden hver dag. Det holdt på å ta knekken på meg. Så var jeg med på en forelesning i studieteknikk og skjønte at jeg ikke behøvde å lese alt. I tillegg kom studentpresten med noen klare meldinger, som hjalp meg videre, sier hun takknemlig. POTENSIALET I SAMTALER Bachelor-utdannelsen er uansett nesten over. – Det å være sykepleier er et krevende yrke, som kjennes på kroppen. Det er ikke

alltid slik at man kan stå i perfekt positur, men ofte bøyd med krum rygg over en person som har sår. Det kreves god fysisk helse for å være sykepleier, og vi må huske på egen rygg og kropp. Jeg er 1,94 meter høy og hever senger for å få en bedre arbeidsposisjon, forteller Kristian Gjestrum. Han legger til at han personlig har opplevd mye vekst og fått endret oppfatning av hva sykepleiere gjør. Amanda Gytrup medgir at sykepleierutdannelsen er krevende – og dynamisk. Hun trekker frem vekslingen mellom teori og praksis som veldig bra. I tillegg er hun opptatt av menneskets mange dimensjoner og hvordan hun skal møte dette best mulig som sykepleier: – Et menneske er så mye mer enn kroppen. Helse er kropp, anatomi og sjel, understreker hun. – Hva har studietiden på LDH gjort dere bevisst på? – Jeg har innsett hvor viktig en samtale er. For egen del er jeg ikke så empatisk til alle tider. Men jeg har lært å sette meg ned for å lytte og prate med dem som trenger det. Jeg kan si: «Nå har du all min oppmerksomhet.» Det har slått meg hvor mye viktig man får vite gjennom en samtale, som ikke nødvendigvis fanges opp gjennom observasjon. Samtalen er ett av de viktigste verktøyene vi har, tror Kristian Gjestrum. Amanda Gytrup er enig: – Av og til er samtalen det eneste du har.

«Et menneske er så mye mer enn kroppen. Helse er kropp, anatomi og sjel.» Amanda Gytrup «Det er viktig å markedsføre alle de spennende oppgavene en sykepleier kan få.» Kristian Gjestrum 8

UTDANNING

: LOVISENBERG DIAKONALE HØYSKOLE

– Vi må praktisere nærhet på litt andre måter nå, mener Amanda Gytrup og Kristian Gjestrum, med en god meter imellom seg.

For eksempel når det ikke finnes kurative løsningerog noen skal dø. I løpet av studietiden på LDH er jeg blitt mindre redd for å snakke om følelser. Å sette ord på følelser kan gi klarhet. Noen ganger handler det om å skape verdighet i en situasjon som ikke lar seg løse. Jeg har fått en veldig sterk bevissthet rundt samtalen som et viktig verktøy i møte med mennesker, reflekterer hun. KUNNSKAP OM JOBBINNHOLD De to studentene er nyutdannet innenfor et felt der etterspørselen etter arbeidskraft er stor. – Mange tenker at sykepleie primært er et stelleyrke. Jeg tror det er viktig å markedsføre alle de spennende oppgavene. Dette bør fremtidige studenter få vite om før det halvåret de velger hva de skal bli, foreslår Kristian Gjestrum. En annen tilnærming til sykepleiermangelen er å følge opp potensialet som ligger i velferdsteknologi enda bedre, tenker studentene.

– Maskiner og teknologi har sine fordeler – og sine begrensninger. Men det ligger mye tidsbesparing i dette, for eksempel maskinelt pakkede multidoser med medisiner fremfor å gjøre dette manuelt, sier Kristian Gjestrum. NÆRHET PÅ NYE MÅTER Normert studieløp er i sikte, konstaterer de begge. Men starten på yrkeslivet blir ikke helt som antatt. – Hva tenker dere om nærhet i rollen i en tid med avstand og forholdsregler? – Sykepleie er et fag der nærhet og fysisk kontakt er viktig. Vi må være mer kreative og finne andre måter å vise nærhet på, eksempelvis gjennom gode samtaler. Men noen ganger har man ikke valg og må gjøre et unntak, utdyper Kristian Gjestrum. Han har praksis i hjemmesykepleien og tenker mye på muligheten for at han kan bringe smitte hjem til dem som trenger ham: – Denne situasjonen gjør at jeg er veldig nøye med hva jeg gjør, og hvor jeg ferdes.

Jeg prøver å være rasjonell i dette og tenker at hvis jeg ikke kommer, så ville det ha gått dårligere med ham eller henne. Noen feiende avslutningsseremoni blir det neppe på årets avgangsstudenter. – En digital seanse må kanskje gjøre nytten, sier Kristian Gjestrum. Selv skal han ha sommerjobb på Rikshospitalet, men høsten er åpen. Han trenger litt tid på å bestemme seg. Amanda Gytrup har planen klar: – Det blir barselavdeling og barselhotell på Ahus for meg i juni, kunngjør hun med glød i stemmen. NY LÆREPLAN Det er to fornøyde studenter og styrerepresentanter som straks er klare for å logge ut. – Da vi begynte, fulgte vi læreplan med undervisning i mange emner parallelt. Fra høsten blir det ny læreplan der man gjør ett og ett emne ferdig og får mulighet til spennende valgfag. Jeg kunne nesten tenke meg å begynne på nytt, smiler Amanda Gytrup. • 9

MAGASIN FRA LOVISENBERG

: NUMMER 1 2020

Hundreåringer på Det begynner å bli mange av dem nå. Som har trosset livets vær og vind, forsert bakker og tålt svinger. Med livsmot, rullator og sviktende helse har de rundet 100-årsbøyen. Tekst Solveig Jølstad Foto Emmaline Hekneby 10

På Cathinka Guldberg-senteret Lovisenberg sitter de på rekke og rad. Tidligere i år ble alle som er 100 år eller mer i 2020 feiret. Ti beboere ble gjort stas på med Oslos ordfører til stede. Åtte av dem ble med på et gruppebilde i særklasse. Samtidig ble det tatt portrettbilder

av fire damer og én mann. I ettertid har vi banket på dørene der de bor. Det skjedde like før koronaviruset kom til Norge og sykehjemmene måtte stenges for besøkende. Resultatet er fem samtaler om viktige hendelser i deres liv, hva de ikke kan glemme – og hva de tenker om egen hverdag nå. Alle har fått hvert sitt store

HOVEDSAK

: HUNDREÅRINGENE PÅ LOVISENBERG

Et gruppebilde i særklasse med hundreåringer: Fra venstre: Eva Wiksén (101), Anne Marie Meyer-Myklestad (107), Marvel Kristine Dahl (snart 100), Ingulf Sletten (101), Augusta Bernhardine Kvalheim (107), Helen Gerner Holager (101), Gretha Hermansen (snart 100) og Gro Haugen (102). Eva Wiksén døde dessverre i februar og Augusta Bernhardine Kvalheim i april. Vi gjengir bildet med tillatelse fra deres pårørende.

rekke og rad innrammede portrettbilde og er blitt spurt om hva de tenker og føler når de ser seg selv slik. På de neste sidene kan du lese om Helen Gerner Holager, som stadig drømmer om å komme hjem. Om Marvel Kristine Dahl, som ikke synes det er noe vanskelig å bli gammel. Om Anne Marie Meyer-Myklestad,

som er opptatt av sin uavhengighet og ikke vil ligge noen til byrde. Om Ingulf Sletten, som synes det er trist at det er så få som vet hvem han egentlig er. Eller om Augusta Bernhardine Kvalheim på 107 år, som bodde hjemme til hun var 101 og har fulgt alle kostholdsrådene hele livet. Dessverre døde hun i april.

De ble født før eller mens spanskesyken herjet i verden og har vært unge under en verdenskrig. I deres levetid har barn og barnebarn kunnet ta utdannelse. Flytrafikken fikk sitt gjennombrudd, og biler ble allemannseie. De husker hvordan det var før strøm, komfyrer, vaskemaskiner og TV var vanlig. For ikke å snakke om livet før og etter den digitale revolusjonen.

MAGASIN FRA LOVISENBERG

: NUMMER 1 2020

«Å være hjemme er jo det beste. Det er en ovenpå-følelse å bo i sitt eget hus.»

HOVEDSAK

Drømmer om å komme hjem Helen Gerner Holager bodde i eget hus på Ris i Oslo i 58 år. Da er det ikke rart at hun stadig lengter hjem. Til den lune villaen, til bokhyllene som bugnet av bøker, til blomster og planter. Til bekken som sildret forbi.

un trives godt der hun bor, men tanken på å komme hjem er aldri langt borte. For eksempel når det nå er vår. For det er jo en fin tid på verandaen. – Hva er kriteriene for å komme hjem? Spør hun stadig sin datter, Ellen Holager Andenæs. – At du er 20 år yngre, svarer datteren. Så ler de litt. Helen kom til Cathinka Guldbergsenteret Lovisenberg med et utvalg av sitt rikholdige liv. Mindre av alt, slik det må være når bopelen teller snaue 20 kvm. Med på lasset var et appelsintre. Det er to av dem nå, og i tillegg et sitrontre. De har fått plass i et stuehjørne på sykehjemmet. Helen liker lukten av bladene, spenningen når fruktene dukker opp og vokser sakte. Når hun endelig kan spise appelsinene, er hun stolt som bare det. KULTIVERT OG BELEST Helen har alltid jaktet på kunnskap og er belest etter et liv med bøker. Hun visste å bruke stundene. Når hun rullet tøy, for eksempel, leste hun høyverdig litteratur oppstilt på et stativ bak rullen. Hun delte også gjerne det hun kunne. Da datteren var barn, tok hun ofte med seg venner hjem. Der fikk vennene hennes te, og Helen hjalp til med stiler og svarte på spørsmål. På en måte førte hun salong for den oppvoksende slekt. – Jeg har alltid likt å lære bort ting og kunne nok likt å være lærer, tenker hun høyt. Helen er 101 år nå. Hun er en kultivert dame som har vært opptatt av klassisk dannelse. Hennes etterkommere har derfor fått utlegninger om litt av hvert, for eksempel doriske, joniske og korintiske

søylehoder fra antikken. For slikt må man vite forskjellene på. Hvis datteren ville oppleve litt ukultur som Barbie-dukker og ukeblader, fikk hun det ikke hjemme. Da måtte hun gå til andre. Som eneste jente i søskenflokken var det ikke Helen som fikk høyere utdannelse. Det var brødrene først. Men hun ga ikke opp, og i en alder av 60, tok hun noe av den utdannelsen hun hadde ønsket seg hele livet. Hun ble student i kunsthistorie og litteratur. Det førte blant annet til at hun holdt foredrag på Nasjonalgalleriet og skrev artikler til leksikon innenfor fagområdene. – Det var en glede å studere, ja – det var og er en skatt for meg, sier hun med overbevisning. LENGE SIDEN ALT Det er lenge siden. Det meste er i grunnen lenge siden. Kanskje hun sitter og tenker over livet sitt nå? – Jeg sitter ikke og tenker. Men tankene kommer, og da blir jeg sittende, parerer hun. Likevel, noen barndomsminner er sterkere enn andre. Far var veterinær, og jeg likte veldig godt å være med ham rundt for å hjelpe syke dyr. Vi hadde ofte dårlig råd, men et godt og lykkelig liv, det var det. Om moren har hun mye å fortelle. Ikke minst om hennes vennskap med tidligere kong Haakon fra 1895. – Mor var fortryllende. Hun var bare 16 år da hun møtte ham, og de fikk et vennskap som varte livet ut. Han skrev brev til henne og sendte en stor krans til mors begravelse, forteller Helen. Hun gir uttrykk for at hun er godt fornøyd med de foreldrene hun fikk. Og med de barna hun selv ble mor til: – Jeg har vært heldig med barn. De har alltid gitt meg glede. Det var aldri noe leit med noen av dem. Og hadde det vært det,

: HUNDREÅRINGENE PÅ LOVISENBERG HELEN GERNER HOLAGER (101) • Født 18.02.1919 • i Namdalen, • vokste opp i Moss • Hjemmeværende, • student som 60-åring • Tre barn, ti barnebarn • og seks oldebarn

hadde jeg ikke husket det, sier Helen lurt. Men hun blir alvorlig når hun forteller om krigen på landet. Da det hamret på døren og nazistene var ute etter medlemmer i Hjemmefronten. Hun var mange ganger engstelig for mannen Jens. Det var en farlig tid. GODT Å IKKE MÅTTE GJØRE NOE Selv om Helen stadig har lyst til å dra hjem, er hun fornøyd med rommet som er hennes. – Å være hjemme er jo det beste. Det er en ovenpå-følelse å bo i sitt eget hus, sier hun tydelig. Men hun synes det er greit å være gammel her hun bor nå også: – Jeg er litt doven av natur, og det er deilig å våkne om morgenen og ikke måtte gjøre noe, humrer hun. Har hun mye besøk, tro? Hun vurderer litt før hun svarer at hun ikke kjenner så mange lenger. Men at hun får besøk når hun har bruk for det. Datteren tar en titt i gjesteboken og ser at seks personer har vært på besøk denne uken. Og det er tross alt bare tirsdag formiddag. Dessuten er det stadig pleiere innom henne for å se at hun har det bra. – Det er mange unge mennesker som jobber her jeg er. De ser ut til akseptere meg, og de er så søte. Men det beste er jo å være hjemme. Det er en ovenpå-følelse å bo i sitt eget hus, sier hun. Helen Holager ser nøye på portrettbildet av seg selv. – Jeg liker dette bildet av meg. Det ser ut som om jeg håper det beste. Og det er ikke overdrevent jålete på noen måte, konstaterer hun. Hun vet ikke at hun er en vakker gammel dame der hun sitter og smiler med både munnen og øynene. Så betyr da også navnet Helen strålende eller lysende. 13

MAGASIN FRA LOVISENBERG

: NUMMER 1 2020

Her er jeg uavhengig Anne Marie Meyer-Myklestad har rundet 101. Hun har levd et langt liv, men synes dagene nå er altfor korte. Du vet, når man skal lese Aftenposten fra første til siste side og hele A-magasinet med bare ett øye. Da tar det sin tid.

n slik finlesning av Aftenposten gjør at Anne Marie er godt orientert og gjerne gir uttrykk for sitt syn på det som skjer i vår egen tid: – Jeg er opprørt over politikernes tull med reiseregninger og etterlønn, sier den tidligere læreren. Hun har også med stor interesse lest Aftenpostens reportasjer om vold og utfordringer på sykehjem og synes det er forferdelig. BARNDOMSHJEMMET I BRANN Ett minne står sterkere enn alle de andre fra Anne Maries barndom. Familien hennes bodde i et langt trehus i Søndre Slagen utenfor Tønsberg. Noen tjenestefolk i båt på vei hjem over fjorden ved Husøy så at huset stod i lys lue. De fossrodde til land og fikk varslet og vekket. Det gjorde at hele familien kom seg ut. Moren kledde på alle barna i en fei, og der på gårdsplassen er minnet som har brent seg fast: – Moren min telte de fem barna sine; én, to, tre, fire, fem. Igjen og igjen. Én, to, tre, fire, fem! Det var nære på at liv gikk tapt, sier hun ettertenksomt. Hun sitter rank i stolen på sitt rom og forteller rolig og tydelig, men det er lett å se at hun ennå er sterkt berørt av det som hendte den gangen hun var barn. BEVEGET AV FØRSTEKLASSINGENE Som ung voksen var hun fast bestemt på å få seg en utdannelse. Hun luktet på filosofi, fonetikk og psykologi, men valgte lærerskolen. – Det var under krigen, og jeg valgte den utdannelsen som raskest ville gjøre meg uavhengig av pengebidrag fra familien til livets opphold, sier hun. Anne Marie forteller om valget hun måtte gjøre da hun var ferdig utdannet 14

i krigsårene. Skulle hun få fast jobb i Oslo kommune, måtte hun melde seg inn i Nasjonal Samling. Derfor begynte hun sin lærergjerning på private skoler. Etter hvert og etter krigen kom hun til Vinderen skole, som var begynnelsen på hennes 40-årige arbeidsliv. – Som lærer har jeg møtt utallige mennesker som små, forteller hun. Én av dem var avdøde forfatter og prest Karsten Isachsen, som husket på sin gamle lærerinne med blomster på hennes 80-årsdag. Hva som gjorde sterkest inntrykk fra tiden som lærer, er hun ikke i tvil om: – Førsteklassingene! De satt nesten og gapte for å få med seg alt jeg sa. Det var som et under, og jeg gledet meg over å kunne følge deres utvikling. Å være lærer var et flott yrke, mener Anne Marie. Hun blir ivrig nå og utdyper gjerne: – Man måtte være fast og bestemt og stille krav til elevene, slik at de kunne lære hva som var riktig og galt både i oppførsel og uttalelser. De hadde oppdragelse. Ute i skolegården kalte de meg tante, mamma og bestemor. Det var helt herlig, sier hun og smiler ved tanken før hun legger til: – I dag har jeg inntrykk av at det er litt annerledes. At lærerne krever for lite, og at det er elevene som stiller krav. Anne Marie har vært med på mange jubileumsfester; 50-, 60- og jammen også 70-årsjubileum. Den gamle læreren ble hentet og kjørt hjem i bil. – Jeg hadde alle fag unntatt engelsk, deriblant forming, som skiftet navn til kunst og håndverk. Da lærte jeg guttene å sy i knapper. Noen mente at «det kan kona mi gjøre for meg», men da svarte jeg: «Hvis ingen vil gifte seg med deg, hva skal du gjøre da?» Knappene ble sydd i. For å lære det ordentlig, laget man knappeleringer, et ord som mange ikke forstår i dag. En knappelering er en figur sydd av knapper, forteller Anne Marie.

Den tidligere læreren liker ord. Ett av de fineste fra vår egen tid er «kul» eller «cool». Det er liksom noe friskt og sporty over det, synes hun. INVESTERTE I BARNEBARN De siste årene som yrkesaktiv gledet hun seg til å bli pensjonist. En stor vevstol ble kjøpt inn. Men hverdagene ble ikke helt slik. Da hun gikk ut av full jobb i skolen, begynte hun i deltidsjobb med barnebarn. I flere år dro hun til barnebarnas hjem om morgenen og tok hånd om dem. Det var til god hjelp særlig for sønnen Lars MeyerMyklestad, som er lege, og hans kone, som er veterinær. – En del av pensjonistårene ble mer aktive enn jeg hadde tenkt, og jeg fikk ikke brukt vevstolen så mye. Men det var veldig koselig, og jeg angrer ikke på den investeringen. Barnebarna, og også oldebarna, er flittige gjester. Det ble litt av en hundreårsfeiring med alle sammen, sier hun fornøyd og smiler over opplevelsen. Anne Marie synes at alderdommen på mange måter er en fin periode. Det kreves ikke så mye av en. Hun er blitt så gammel at hun tar én dag av gangen. Det er tid for å tenke. Hun er takknemlig for livet som ble henne til del. Fine foreldre, en øm mor i særdeleshet, en snill mann. Hun har to sønner, er bestemor til fem og har en liten flokk med fire oldebarn. – Det er veldig flott å ha så mange etterkommere. Jeg liker tanken på at det ikke er slutt med meg, reflekterer hun. VIL VÆRE UAVHENGIG Og helsen? Hun henviser til sin mor og svarer som henne: – Det napper litt her og der, og da vet jeg at jeg er til. Men det var dette ene øyet, da. Grå stær og grønn stær. Hørselen er ikke lenger så god. Heller ikke balansen, så rullatoren er

HOVEDSAK

ANNE MARIE MEYERMYKLESTAD (101) • Født 28.09.1918 på • Eidsvold, vokste opp i • Tønsberg • Lærer • To barn, fem barne• barn og fire oldebarn•

: HUNDREÅRINGENE PÅ LOVISENBERG

«De er ikke mennesker de som jobber her, vet du, sier Anne Marie. De er engler.»

en god venn. Gode hjelpere er også de ansatte på Cathinka Guldberg-senteret Lovisenberg. Hun utdyper: – De er ikke mennesker de som jobber her, vet du. De er engler. Stadig minner de meg om at de er her for å hjelpe. Kan jeg få det bedre? Spør hun. Anne Marie bor på et rom med utsikt. Herfra kan hun følge godt med på alle årstidene og skiftningene. En brennende soloppgang. Blomster som spirer. Trær som blir grønne og glir over i det røde og gule. Snøen som legger seg og blir borte igjen. – Det må være en kraft bak alt dette, men jeg får ikke helt tak i den, reflekterer hun. Hun har alltid vært opptatt av å ikke ligge noen til byrde. Det gjelder også nå. Om egen situasjon velger hun å si dette: – Her er jeg uavhengig. Til mine sønner sier jeg som vi pleide å si i vår familie: «Dra på ferie! Slap off!» Jeg klarer meg bra her jeg er nå og får den hjelpen jeg måtte trenge. MILD, MEN BESTEMT Anne Marie vet ikke helt hva hun skal si når hun blir bedt om å karakterisere portrettet som er tatt av henne nå. Hun prøver allikevel: – Jeg ser veldig streng ut på det bildet, men det er jeg jo ikke, sier hun. Etter noen vurderinger kan hun gå med på at hun fremstår som «mild, men bestemt». Anne Marie følger til døren og ut i korridoren. Med rullatoren som støtte går det fint. – Denne korridoren er liksom min Karl Johan, proklamerer hun og ler. Hun skal gå noen runder her før hun igjen vil fortsette med lesningen av Aftenposten der hun slapp. 15

MAGASIN FRA LOVISENBERG

: NUMMER 1 2020

INGULF SLETTEN (101) • Født 30.10.1918 i Øvre • Rendal, Østerdalen • Statsautorisert revisor • med eget firma • To barn, fire barn • barn og fire oldebarn

HOVEDSAK

: HUNDREÅRINGENE PÅ LOVISENBERG

Å møte Astrid var det viktigste i livet Det er tre datoer Ingulf Sletten aldri kan glemme. Alle er fra et halvår da det viktigste i livet hans hendte. Det var da han møtte Astrid, forlovet seg og giftet seg med henne. Livet har vært en dans, og han danser ennå. Han svingte seg mellom bordene med sin datter Tone da han og andre 100-åringer ble feiret.

ngulf møtte Astrid på skøyteløp på Bislett i januar, og etter åtte dager fant de ut at de passet sammen. De forlovet seg i mars og giftet seg i juli. Alt sammen i løpet av noen måneder i 1949. – Jeg er ikke i tvil om at jeg gjorde rett da jeg i løpet av få måneder slo til på det meste. Astrid hadde dessuten åtte søstre, så jeg kom inn i en svogerklubb det var mye moro og glede med, forteller Ingulf. Men om han selv var rask med å velge kone, hadde han klare råd til sine to døtre om å tenke seg om i valg av kjærester og livsledsagere. – Det at jeg møtte Astrid, har vært det viktigste i livet mitt. Hun jobbet med meg i firmaet mitt og tok ansvar for hus og hjem. Først bodde vi i Prinsdal, men senere skaffet vi hus på Røa og hytte på Norefjell og i Stavern i løpet av en femårsperiode. Vi var et godt team, minnes han.

GLAD I TALL Ingulf tok utdannelse under og etter krigen og ble både økonom og statsautorisert revisor. Han begynte som regnskapssjef, men i 1953 etablerte han eget revisjonsfirma med mange ansatte bak gamle Deichmanske bibliotek. Han var en anerkjent revisor i Oslo. – Yrkesvalget var lett, for jeg var så veldig glad i tall. I tillegg underviste jeg på Treider handelsskole ved siden av jobben da omsetningsavgiften ble erstattet av merverdiavgift. Jeg holdt også kurs for faren til Stein Erik Hagen og de store gutta bak det som i dag er NorgesGruppen, forteller Ingulf litt stolt. MINNER OG SAVN Livet har gått sin gang med barn, barnebarn og oldebarn. Det begynner å bli

mange. Siden Ingulf er så glad i tall, synes han det er fint å si at han har to døtre, fire barnebarn og fire oldebarn. Det var trist å miste kona. Da det hendte, hadde han og Astrid hatt 62 år sammen siden pangåpningen på forholdet i 1949. Han savner henne, men er glad for å ha døtrene å holde seg til. Tone og Bente bor begge i nærheten og er ofte på besøk. I tillegg har han lillebroren, da, som er 95.

«Jeg får det jeg trenger av omsorg, mat og stell. Men ingen her, hverken pleiere eller beboere, vet hvem jeg egentlig er.» Brødrene har stadig glede av å være sammen. – Jeg synes livet har gått så voldsomt fort, og nå er jeg gammel. Men jeg har en fin familie og føler meg trygg. Dessuten er det fantastisk å bo nettopp her, mener han. Det hender at han tenker på det han savner. Familien, vennene og naboene på Røa bor jo ikke der han er. Til sine døtre har han mange ganger sagt: «Her kjenner ingen fullt ut min historie, mine røtter og hva som har vært viktig for meg gjennom et langt liv. Jeg får det jeg trenger av omsorg, mat og stell. Men ingen, hverken pleiere

eller beboere, vet hvem jeg egentlig er.» Ingulf arbeidet som revisor til han var 75. Han var en arbeidshest og har flust av gode minner fra det travle arbeidslivet. Nå liker han å sitte i fellesstuen på Cathinka Guldberg-senteret Lovisenberg. Da kan han være sammen med andre og få med seg det som skjer. – Jeg skulle jo ønske at noen kom inn her og sa: «Se, der er revisoren!» At de kunne ha bruk for et råd, sier 101-åringen med et forsiktig smil. FORNØYD OG TAKKNEMLIG – Hva tenker du om å være slektens eldste? – Jeg håper at hele familien, i alle ledd, kan si at de er godt fornøyd med meg, sier han. Ingulf har fått portrettbildet av seg selv i hendene. Han ser på sitt ansikt i glass og ramme: – Det er et merkelig rart bilde av meg, fortsetter han, som på østerdalsdialekten hans betyr at han synes det er et usedvanlig flott bilde. Han sitter stille en stund og studerer bildet av seg selv. Så kommer han med en hel øse innenfra: – Denne gubben har hatt det godt. Han var så heldig at han fikk en utmerket familie, som han bare har hatt gleder av. Tenk å være opphavet til en hel flokk! Han har all grunn til å være veldig takknemlig. Jeg kan si at han bare har positive minner og har hatt et lykkelig liv så langt, oppsummerer han begeistret. – Ja, jeg føler at jeg har gjort det ålreit som familieforsørger og familiemann, legger han til. Og skulle noen ha lyst til å ta en dans, er han mer enn klar: – Jeg er så glad i å danse. Ågot, som jobber her i nærheten, har danset mye med meg, sier Ingulf fornøyd. 17

MAGASIN FRA LOVISENBERG

: NUMMER 1 2020

Dronning på 107 Augusta Bernhardine Kvalheim var én av Oslos aller eldste damer. Hun likte oppmerksomhet og var litt dronning. Derfor skulle hun være cover girl for denne utgaven av Magasin fra Lovisenberg. Mandag 20. april døde hun.

tter avtale med familien velger vi allikevel å publisere dette intervjuet og la henne trone på forsiden med sitt flotte portrett. Som en heder til vår eldste beboer på Cathinka Guldberg-senteret Lovisenberg de siste årene. Augusta ble født i 1913. Det er samme år som kvinner fikk stemmerett i Norge og rett før første verdenskrig begynte. – De turte ikke annet da jeg ble født, sier Augusta, og deler en innøvd replikk gjennom et langt liv. Da hun var fire år, ble faren hennes påkjørt av toget og døde. Moren satt alene igjen med fire små barn under skolealder. – Det var veldig vanskelig for henne, og vi måtte klare oss på en liten pensjon etter far. Vi sultet ikke, men det var stas da vi fikk matkasser med appelsiner og annet fra to jomfrutanter i Oslo, forteller Augusta. MOR TIL NORGES RASKESTE GUTTER Augusta er mor til to gutter som en gang var Norges raskeste løpere på til sammen 29 distanser, Arne og Knut Kvalheim. Ja, de satte mange norske rekorder og noen nordiske. Sønnene sopte inn priser, pokaler og medaljer gjennom en årrekke. Og hadde hele Norges befolkning som publikum. – Jeg var nøye med hva de spiste. De fikk mye fisk og lite godteri, forteller hun. – Det måtte bli mye klesvask? – Ja, de trente ustanselig, og jeg tok meg av tøyet. Vi hadde bare tilgang til vaskekjelleren hver 14. dag, så det luktet ikke godt. Klærne måtte luftes på snoren ute så ofte vi kunne, husker Augusta. Det var Augustas mann, overkonduktøren Caspar, som primært fulgte opp guttenes idrettslige aktiviteter. Hun var 18

mest opptatt av at sønnene skulle gjøre det godt på skolen og ta utdannelse. – Men du var stolt av dem? – Ja, jeg var det, sier hun nøkternt og fortsetter: – Men alle bør ha en utdannelse. Jeg ønsket selv å studere jus, litteratur eller engelsk, men det gikk ikke. Mor var en fattig enke med fire barn. Augusta gikk middelskolen og handelsskolen på Hamar og hadde derfor en kort

«Jeg har fulgt alle kostholdsrådene, i tillegg til at jeg har prøvd å være sporty og holde meg i form.» utdannelse innenfor bokholderi og regnskap. I mange år jobbet hun i Lutherstiftelsens forlag. – Det var stor arbeidsløshet på den tiden, men jeg hadde så gode karakterer at jeg fikk jobb med én gang. Da hun var langt opp i 60-årene, gjorde hun alvor av sitt ønske om å lære mer. 70 år gammel tok hun eksamen i Cambridge Proficiency i engelsk, et språk hun alltid har likt spesielt godt. – Har du fått bruk for engelsk etterpå? – May be, sier Augusta og smiler kledelig. Hun var 106 år i 2019. Da ble hennes

pårørende kontaktet av Oslo kommune fordi Augusta ikke var innskrevet i skolen. Sønnen bekreftet med munterhet at Augusta riktignok var født i år 13, men at hun var hans mor født i 1913. Hun slapp en ny skolestart. OPPSKRIFTEN PÅ ET LANGT LIV 107-åringen har hele livet hatt god helse. Hva er oppskriften hennes? – Jeg har fulgt alle kostholdsrådene, blant annet har jeg ikke røyket og bare nytt alkohol i svært små mengder. I tillegg har jeg prøvd å være sporty og vært opptatt av å holde meg i form, oppsummerer hun. Augusta fikk hjemmehjelp da hun var 98 og bodde hjemme i de kjente stjerneblokkene i Groruddalen til hun var 101. – Da var hundreogett ute, sier hun og vrir litt humoristisk på et uttrykk fra kortspill. Først flyttet hun til Hovseter-hjemmet, så videre til Cathinka Guldberg-senteret Lovisenberg. Det er ikke de store tingene hun ser frem til nå. Augusta ser dårlig og savner å kunne lese. Hørselen er ikke bra. Men hun er glad for at sønnene stadig kommer på besøk – og for at det er sport på TV. Dagene har sin egen rytme. – Jeg har det godt, og de som er rundt meg er både hyggelige og snille, sier hun. AUGUSTAS ANSIKT Augusta ser med undring på portrettet som er tatt av henne nå. Hun hadde pyntet seg før bildet skulle tas. Håret er frisert og dandert, som på en diva. Hun er svært fotogen, selv i en alder av 107 år. I ansiktet går rynkene som stier og veier. De speiler alder, kanskje også erfaringer og hendelser. – Jeg ser jo veldig gammel ut. Men det er et flott bilde av meg, fastslår hun.

HOVEDSAK

: HUNDREÅRINGENE PÅ LOVISENBERG AUGUSTA BERNHARDINE KVALHEIM (107) • Født 16.01.1913 på • Hamar, oppvokst • samme sted • Kontoransatt i forlag • To barn, fire barne• barn og ni oldebarn • • Døde 20.04.2020

MAGASIN FRA LOVISENBERG

: NUMMER 1 2020

«Jeg føler meg frisk og har knapt vært syk noen gang.»

HOVEDSAK

Ikke vanskelig å være gammel Marvel Kristine Dahl har et ansikt det er lett å huske, for hun smiler fra øre til øre. Ikke minst når hun studerer sitt portrett. Er hun så rynkete? Har hun slike tenner? Joda, hun kjenner seg igjen. Men synes også at hun ligner på Jahn Teigen.

aren var både baker og konditor. Marvel selv var ikke så glad i det søte. Men hun kapret sin mann med en kake. Hun skulle feire 18-årsdagen sin og fikk ha med venner til sommerstedet på Nesodden. Da hun satt på båten, kom faren hennes løpende med en diger bløtkake, som han plasserte i fanget hennes. – Jeg kom i snakk med en mann på båten mens jeg satt der med bløtkaken. Kanskje han ville være med i bursdagen min? Svaret var ja, og vi ble gift og holdt sammen til Bjørn døde da han var 98, forteller Marvel. BADET I SJOKOLADE Når hun skal fiske frem gode historier fra livet sitt, er det enda en med søtt tilsnitt som må fortelles. Marvel hadde jobb på en liten sjokoladefabrikk lenge før næringsmiddelkontrollens strenge krav var funnet på. I fabrikken var det noen beholdere på størrelse med spisebord, og oppi dem var det flytende sjokolade. På én eller annen måte gled hun og ramlet oppi all sjokoladen. Til stor munterhet for sine kolleger. – Jeg reiste meg opp mens det dryppet sjokolade fra hele meg. Så ble jeg redd for at den strenge formannen skulle skjelle meg ut, men det skjedde ikke. De andre skrapte av meg sjokoladen, sier hun med latter i stemmen. Og hun som ikke har likt sjokolade engang, hverken før eller siden. SÅ KRIGSFLYENE KOMME Den som er 100 år, fikk sitt unge voksenliv preget av andre verdenskrig. Marvel husker godt begynnelsen. – Vi bodde i en leilighet i tredje etasje og hadde god utsikt over byen. Far stod ved

vinduene og ropte at vi måtte komme. Da så vi alle flyene som fløy over hovedstaden, forteller hun. Flyene som kom var et sterkt bilde. – Vi klarte oss greit, men måtte finne på ting. Selv begynte jeg å sy lampeskjermer, som vi solgte overalt for å tjene litt penger, husker Marvel. Det var også under krigen at hun fikk jobb på et arkitektkontor. Der likte hun seg så godt at hun ble i 25 år. En arbeidsgiver med sans for litt moro tok stadig med de ansatte på rare steder rundt i Oslo. Marvel og mannen, han hun kapret med en bløtkake, var også flittige brukere av hovedstaden. De tok bussen til Huk for å bade. De gikk på skogsturer. De spiste på caféer og restauranter så ofte de kunne. Livet var fint. Marvel var dessuten overmester i en losje. – Det som foregikk der, skulle liksom være litt hemmelig, men det var ikke det. Jeg har uansett glemt det, ler hun. LIVET BLE SNUDD PÅ HODET Andre minner i livet har kraftigere glød. Ikke minst det om den seks år gamle gutten som kom til Marvel og mannen etter å ha vært på syv barnehjem. Etter hvert adopterte de ham. Tom Erland var så aktiv og sporty. Gikk på ski og skøyter. Han var raus og spandabel, snill mot alle. Så skjedde det noe som snudde livet på hodet, både for gutten og foreldrene. Marvel nøler litt, men velger å snakke om sønnen: – Under en håndballkamp pådro han seg en ryggskade. Den gjorde at hanble lam og havnet i rullestol. Tom Erland fikk et krevende liv, forteller hun og blir litt vemodig. Sønnen døde like før jul, bare 55 år gammel. Heldigvis har han en datter. Som også har barn. Marvel er både bestemor og oldemor.

: HUNDREÅRINGENE PÅ LOVISENBERG MARVEL KRISTINE DAHL (snart 100) • Født 23.06.1920, • oppvokst i Oslo • Kontormedarbeider • • på et arkitektkontor • Ett barn, ett barne• barn og to oldebarn

FØLER SEG FRISK Om dagene på sykehjem sier Marvel at de går så fort. Kanskje fordi hun tenker på det rike livet med sommersted på Nesodden og hytteliv i Kragerø. På alt det morsomme hun opplevde på arkitektkontoret. På reisene til Amerika, Frankrike og Spania. På mannen, som hun kapret med en bløtkake på fanget. På sønnen, som klarte seg ganske bra, selv om han fikk et vanskelig liv og døde så altfor tidlig. På sitt barnebarn og sine oldebarn. Og på nevøen, Ulf Bjørn Dahl, som jevnlig har besøkt henne opp gjennom årene og gjerne tar henne med ut. Hun liker seg når noe skjer: – Jeg sier ja til nesten alt jeg får tilbud om å være med på, enten det er konserter eller andakter. Dessuten liker jeg å prate med de andre her, forteller hun. På spørsmålet om hva som er vanskelig ved å være gammel, svarer hun klart: – Ingenting! Det er bare å være hyggelig og snill, så går det bra, kunngjør hun. Marvel er straks 100 år og føler seg ganske frisk. Hun kan ikke huske at hun har vært syk, bortsett fra den gangen hun var på sykehus og fikk pacemaker. Hun hører litt dårlig, men hvem gjør ikke det når man er så høyt opp på alderstrinnene? Hvis hun skal oppsummere hva livet har gitt og vært, har hun gått i pluss. Minneboken er innholdsrik. Nå gleder hun seg til sol og sommer. Og til sin egen 100-årsfest, som er rett rundt hjørnet. Hun studerer sitt portrett igjen og konkluderer: – Det er sånn jeg er. På håret minner jeg om min bestemor. Men jeg ligner virkelig på Jahn Teigen. Gjør jeg ikke? Spør hun og legger hodet litt på skakke. Nevøen Ulf Bjørn henter en rullestol og sier at drosjen er klar. Marvel går gjerne selv, men sier ja takk til å bli kjørt når hun er sliten. Hun er tross alt straks 100 år. • 21

MAGASIN FRA LOVISENBERG

: NUMMER 1 2020

SOS TIL KIRKENS SOS Vanligvis lyser det i toppetasjen på Diakonissehuset hver eneste natt. Kirkens SOS tar telefonen og svarer på meldinger hele døgnet. Chatten er åpen alle kvelder i uken. Nå er tjenesten for mennesker i krise flyttet til hjemmekontor. Tekst Solveig Jølstad

Nyhetsbildet påvirker hva folk tenker og trenger. Hendelsene den siste tiden har utløst et stort behov for noen å snakke eller chatte med. Det er SOS til Kirkens SOS nå. – Det siste halvåret har vært helt spesielt. Ari Behns selvmord i romjulen og den offentlige oppmerksomheten rundt det berørte oss alle. Mange trengte noen å snakke med veldig fort. Så ble vi rammet av koronakrisen, forteller Unni Letnes Nergård, leder for Kirkens SOS i Oslo, som i to år har hatt sitt tilholdssted på Lovisenberg. TØFFE SAMTALER HJEMMEFRA Kirkens SOS stengte sine lokaler 12. mars, for vanligvis sitter folk ganske tett nettopp her. Men tjenesten er åpen i den grad det er mulig. I Oslo er det drøyt 50 som jobber fra hjemmekontor. – Med stengte kontorer ble en del tøffe samtaler flyttet hjem. Det går overraskende fint å støtte hverandre og samarbeide på vakt via digitale møterom i Teams, men vi har jo ikke den kapasiteten vi gjerne skulle hatt i denne vanskelige situasjonen, beklager Unni Letnes Nergård. Nyhetsbildet rundt koronapandemien og de som trenger å snakke om det har satt spor i statistikken. På seks uker, fra 12. mars til 27. april, var det 21 090 henvendelser som ble besvart på landsbasis. Litt over halvparten av alle som tok kontakt kom igjennom. De andre ble oppfordret til å ringe igjen til Kirkens SOS, som primært er en diakonal selvmordsforebyggende tjeneste for mennesker i emosjonell eller eksistensiell krise. – Hvis man strever med selvmordstanker fra før, har dødsangsten for koronaviruset ført til akutte selvmordstanker for noen denne tiden. Alvorlighetsgraden og følelsestrykket i samtalene er langt høyere enn til vanlig. Fremtidsutsiktene er usikre, noen har mistet jobben, panikk og redsel dominerer. Da trenger man hjelp til 22

• ANSATTE I OSLO/LANDET:

5,5 stillinger i Oslo, cirka 40 i Norge

• FRIVILLIGE I OSLO/LANDET: 250 i Oslo, 1000 i Norge

• ANTALL KIRKENS SOS-SENTRE I NORGE: 11, fra Tromsø i nord til Kristiansand i sør.

• SAMTALER:

184 000 (160 000 på telefon og 14 500 på chat). I tillegg var det 8 000 krypterte meldinger. Kirkens SOS i Oslo besvarte 18 prosent av alle disse henvendelsene.

– Det er mørkt i livet til mange av dem som ringer oss, sier Unni Letnes Nergård. Foto: Thomas Floyd

å sortere sammen med et annet menneske, utdyper Unni Letnes Nergård. Hun sier også at det i vår er flere med psykiske lidelser som har ringt. De fikk brått et dårligere tilbud midt i mars. – Noen har så lite nettverk at da støttekontakten ble borte, ble de helt alene. Det er skjørt. Isolasjonen og ensomheten er blitt voldsom denne våren. MANGE VIL BIDRA På landsbasis er det ca 1 000 frivillige som jobber i Kirkens SOS, 250 av dem i Oslo. I romjulen, med den store nyhetsdekningen rundt selvmord, var det en voldsom respons fra folk som ville være frivillige. – Det var så utrolig mange som tenkte: Nå må jeg bidra. Vi intervjuet over 100, som meldte seg og ville bli frivillige, og 60 av dem ble med på innføringskurs som startet i slutten av januar, sier lederen på Oslo-senteret. Behovet for frivillige er stort, og to ganger i året er det innføringskurs over 40 timer for nye frivillige. Mange behøves for å tilby

en tjeneste døgnet rundt. På Lovisenberg er det opptil seks på vakt samtidig. – Det er helt naturlig at det er en viss gjennomtrekk. Som frivillig må man ha overskudd både tidsmessig og følelsesmessig. Samtidig opplever de fleste av våre frivillige at de får mye tilbake. Gleden over å vite at man utgjør en forskjell for så mange, betyr mye, erkjenner Unni Letnes Nergård. Hun forteller videre at veldig mange voksne menn tok kontakt i romjulen og månedene etterpå, som følge av det omtalte selvmordet som rystet alle. – Hendelsen ble en inngang til dialog om egne liv. I slike samtaler går vi inn i det mørke landskapet sammen med den som sliter. Så forsøker vi å bidra til at hun eller han får kontakt med håpet i livet sitt. Vi leter etter en lysbryter sammen, utdyper Unni Letnes Nergård. REDDER LIV De fleste som ringer er over 30 år. På chatten er åtte av ti unge mennesker under 25 år – flest jenter. Det er den kanalen de

LEIETAKER

: KIRKENS SOS

Mange klarer ikke å holde dødsangsten unna i møte med den unntakssituasjonen vi er i nå. Foto: Kirkens SOS/Torstein Ihle

unge foretrekker. Når man lever så tett sammen i familiene som nå, kan det dessuten være vanskelig å ringe. Å tekste er en diskrét måte å henvende seg på. I 2019 hadde Kirkens SOS 184 000 samtaler på landsbasis, 34 000 av dem fra loftetasjen i Diakonissehuset. På direkte spørsmål til dem som kontaktet Kirkens SOS i Oslo, svarte 13 prosent på telefon og hele 52 prosent på chat at de hadde selvmordstanker. Etter 12. mars oppga 20 prosent av dem som ringte at de har selvmordstanker. Det viser at alvorlighetsgraden har økt. – Vi tror at vi redder liv, og mange i krise sier også at de kommer på andre tanker etter å ha snakket med oss. Intensjonen er at alle som ringer eller tar kontakt skal få disse to spørsmålene: Er dette så vanskelig for deg at du vurderer å ta ditt eget liv? Har du selvmordstanker? Det er mørkt i livet til mange av dem som ringer oss, sier Unni Letnes Nergård. Behovet for noen å snakke med er jevnt stort hele døgnet.

«Det siste halvåret har vært helt spesielt. Det er mange som trenger oss nå.» – Etter høytider er pågangen betydelig større. Det er mange grunner til at det er slik. Trenger man akutt-time hos legen, får man det dagen etter. Oss kan du kontakte med én gang, og alle henvendelser er anonyme. Unni Letnes Nergård minner om at det for noen er slik at krisen er situasjonsbestemt eller går i bølger. – For andre er det vanskelig hele livet. De ringer oss igjen og Igjen og trenger å få kontakt med små håp for å klare hverdagen, legger hun til ettertenksomt.

POTENSIAL I NYE ERFARINGER Kirkens SOS har gjort interessante erfaringer denne våren. Digitale flater er i bruk til intervjuer, refleksjonsgrupper og møter. Nylig deltok 72 frivillige fra Oslo på et digitalt Teams-møte. Det er unntakssituasjon nå. Men det planlegges for at det kan bli slik en stund, både når det gjelder folks behov for noen å snakke med, og hvordan de skal organisere tjenesten når arbeidsstedet er stengt. – I dag er det mange eldre som gjerne vil være frivillige, men som vegrer seg for å dra ut på kvelden. Vi har oppdaget et potensial i kapasitet ved at flere kan jobbe hjemmefra, forteller Unni Letnes Nergård, og legger til: – Kirkens Bymisjon har et motto som sier mye: «Alle er mer enn det du ser». Vi vet egentlig veldig lite om dem som kontakter oss, men livet og alle livsutfordringene kommer under lupen i disse tider. På mange måter er vi nærmere dem som trenger oss nå, for vi er alle påvirket av denne situasjonen. • 23

MAGASIN FRA LOVISENBERG

: NUMMER 1 2020

Barnehageansatte på hospitering i Tanga

– Mye å lære i Afrika Sunniva Høyning og Hanne Vestli Andersen fra Lovisenberg Diakonale Barnehage reiste til Tanga i Tanzania for å hospitere på to familiehjem. Deres oppgave var å bidra med faglig pedagogisk veiledning og lek. Utbyttet andre veien var også stort. Tekst Solveig Jølstad Foto Hanne Vestli Andersen og Sunniva Høyning

– Vi tenker ofte at problemer løses med mer penger eller en ekstra ansatt. Under vårt opphold i Tanzania innså vi at det er viktigere å legge opp arbeidet og dagen ut fra de ressursene man har, forteller Hanne Vestli Andersen og Sunniva Høyning. De to barnehageansatte var tidligere i år på Tanga International Conference Centre (TICC) nordøst i Tanzania. Ettersom Diakonissehuset Lovisenberg er deleier og har et stort engasjement nettopp her, er intensjonen at to av barnehagens ansatte reiser til Tanga inntil to ganger i løpet av ett år. Her skal de bidra med sin kompetanse på familiehjem for barn, som er bygget opp av TICC. VERDIFULL ERFARING Hanne Vestli Andersen og Sunniva Høyning er ikke i tvil om at de også fikk med viktige erkjennelser hjem til egen arbeidshverdag fra sitt opphold i Tanzania. – Vi fikk hospitere på Harriet’s Children Home og Fatoma. Der ble vi kjent med barn i alderen 2-14 år, som vokser opp i en annen kultur og med helt andre forutsetninger

enn barn i Norge. Det har vært inspirerende og verdifullt å se og oppleve dette, sier de to ansatte i Lovisenberg Diakonale Barnehage. Begge syntes det var litt utfordrende å komme inn i en annen kultur, arbeidsplass og hverdag. Men det tok ikke så langt tid før dialogen var på plass og vi kunne dele erfaringer om ulike situasjoner. – De ansatte var veldig interessert i å høre hvordan vi tenker og løser problemer, sier de. Hanne Vestli Andersen trekker frem at det var mentalt slitsomt å være i et miljø der det ble snakket swahili hele dagen: – Det fikk meg blant annet til å tenke på hvordan barn og foreldre som ikke kan norsk opplever det å komme til barnehagen vår. Det må vi være mer oppmerksomme på, mener hun.

1. Tegneglede på Fatoma. 2. Hanne Vestli Andersen og en av jentene på Harriet’s Children Home synger «Ro, ro, ro din båt». 3. Ballsparking i bakhagen på Fatoma.

BARNS TRANG TIL Å LÆRE Forskjellene mellom det å være barn i Tanzania og i Norge er enorme. – Men det var godt å oppleve at barns lek er uavhengig av hvor i verden de bor. Deres trang til å utforske, oppdage og lære er en iboende egenskap, sier Sunniva Høyning. Hun minner om at barns behov for en voksenperson som ser dem, gir dem trygghet, omsorg og kos er universelt. – Jeg tenkte da jeg var der at barna i Tanga kanskje ikke får dekket disse behovene fullt ut. Det er ikke alltid noen der som kan gi dem den nærheten eller være den lekekameraten de trenger. Samtidig er det viktig å huske på at vår forståelse av rett og galt, eller hva vi tenker er barnas beste, varierer med hvor vi kommer fra og hvor vi bor, fortsetter Sunniva Høyning. Etter oppholdet i Tanga er de to overbevist om at barnehagens engasjement på Harriet’s Children Home og Fatoma er viktig og gir utbytte begge veier. De synes også det er flott å få brukt sin kompetanse på nye måter.

Reisebrev FRA HANNE & SUNNIVA til barnehagebarna på Lovisenberg

REISEBREV

: AFRIKA

Hanne og Sunniva forteller eventyr:

De tre bukkene Bruse som skulle til stranda for å bygge sandslott Det var en gang tre geitebukker som skulle til stranda for å bygge sandslott. Med seg i sekken hadde de pakket bøtter, spader og selvfølgelig ananas og kokosnøtter, for det var det beste bukkene visste. De smurte seg med solkrem og fant frem solbriller og solhatt. Solen var brennhet, så bukkene ville ikke ta sjansen på å bli solbrent.

Barna i Lovisenberg Diakonale Barnehage fikk interessante og artige reisebrev fra Hanne Vestli Andersen og Sunniva Høyning da de hospiterte på familiehjem i Tanzania. Her gjengir vi ett av dem. «På godteridagen (lørdag) var vi på jungelsafari. Vi kjempet oss gjennom banantrær og pepperbusker, samtidig som vi måtte passe oss for slanger og edderkopper. Mens vi gikk, møtte vi mange barn og voksne som hadde bygd hus inne i jungelen. De hadde både høner og hunder. Pepper er et viktig krydder for menneskene i Afrika. Når pepperen henger på buskene, er den først grønn, så må man samle inn alle de små pepperkulene og legge dem på et stort teppe på bakken, slik at de kan tørke i sola. Da blir pepperen til slutt svart, og vi kan putte den i maten vår. Nam. Banantrærne var kjempehøye, de gikk nesten helt opp til himmelen. Mange barn må klatre helt i toppen på trærne for å plukke ned bananene, og det er nok litt skummelt. Men barna her er veldig gode til å klatre i trær. Inne i jungelen fikk vi også øye på en ganske stor og slimete hvit snegle, men vi så mange fine sommerfugler i alle regnbuens farger. I dag har vi hatt eventyrstund sammen med barna på Harriet’s Children Home. Siden dere er så glade i eventyret om bukkene Bruse, tenkte vi at kanskje barna her i Tanzania også ville like det. Så vi lagde en ny fortelling om bukkene Bruse som skulle til stranda for å bygge sandslott. Og heldigvis likte de det kjempegodt. Håper dere også vil like eventyret vårt, som er en afrikansk versjon av de tre bukkene Bruse.

Men for å komme til stranda, måtte de gå gjennom den dype og mørke jungelen. Og inne i jungelen bodde en stor og sulten løve. Hans poter var så store som palmeblader, og tennene så skarpe som kniver. «Jeg tør ikke gå gjennom jungelen», sa den minste geitebukken, «tenk om jeg vekker løven». Den minste bukken var så redd at han hadde gjemt seg bak den store palmen. «Kom igjen, lillebror», sa den mellomste bukken. Han var litt redd, han også, men det turte han ikke å vise brødrene sine. Så la de tre geitebukkene i vei, den minste først, den mellomste i midten og den største til slutt. Da de kom til jungelen, sa den største bukken: «Du først, lillebror.» Den minste bukken tok mot til seg og listet seg så forsiktig han kunne inn i jungelen. Tripp, trapp, tripp, trapp, sa det. Brått våknet den store og sultne løven. «Hvem er det som våger seg gjennom jungelen min!» brølte løven. «Det er bare den minste geitebukken som skal til stranda for å bygge sandslott.» «Når kommer jeg og tar deg», sa løven. «Å nei, ta ikke meg. Ta heller broren min, som kommer etter, han er mye større», sa den minste bukken. Løven tenkte seg om mens han slikket seg rundt munnen. «Så gå da», sa han, og den minste bukken løp det forteste han kunne ut av jungelen. Så var det den mellomste bukkens tur. Tripp, trapp, tripp, trapp, sa det når han gikk. «Hvem er det som våger seg gjennom jungelen min!» brølte løven. «Det er bare den mellomste geitebukken som skal til stranda for å bygge sandslott.» «Nå kommer jeg og tar deg», sa løven. «Å nei, ta ikke meg. Ta heller broren min, han er mye større enn meg», sa bukken. «Så gå da», sa løven, og den mellomste bukken løp så fort han kunne ut av jungelen. Nå var det den største bukken som skulle gjennom jungelen. Han var så stor og tung at det knaket og braket i bakken under ham. Tramp, tramp. Tramp, tramp. Nå var den store løven blitt både sulten og sint. «Hvem er det så tramper gjennom jungelen min!» brølte løven. «Det er den største geitebukken som skal til stranda for å bygge sandslott.» «Nå kommer jeg og tar deg.» Den største bukken så på løven, var han litt lei seg? «Hvorfor er du så lei deg, løven?» spurte bukken. Da svarte løven: «Det er fordi jeg ikke har noen venner å bygge sandslott med.» «Men da må du ikke prøve å ta alle som vil gå gjennom jungelen din», sa bukken, «du må bare spørre om du kan få være med». «Kan jeg få være med å bygge sandslott?» spurte løven. «Ja, selvfølgelig kan du det!» sa den store bukken glad. Og så gikk de to sammen, løven og den største bukken, ned til stranda for å bygge sandslott. Og snipp, snapp, snute, så var eventyret ute. • 25

MAGASIN FRA LOVISENBERG

: NUMMER 1 2020

Skal holde hånd om

DIAKONIFELLESSKAPET Faren hennes hadde store og virksomme hender. Som holdt og velsignet henne. Moren sa stadig til henne at den som baker, har gode hender. I livet har Elisabeth Fougner Rø vært opptatt av å bruke hendene. Tekst og foto Solveig Jølstad

Hun har et sterkt engasjement for Diakonissehuset og for betydningen av et Diakonifelleskap. Det er lenge siden hun fikk det praktiske ansvaret for de aktiviteter som Diakonissehuset er ansvarlig for og som for en stor del er rettet inn mot Diakonifellesskapets medlemmer. Hovedstyret for Diakonissehuset Lovisenberg har vedtatt nye regler for Diakonifellesskapet i tråd med anbefalinger fra medlemmene. En del av anbefalingen og beslutningen er at en i administrerende direktørs stab skal ha et særlig ansvar for Diakonifellesskapet i et nært samarbeid med det valgte arbeidsutvalget. Elisabeth på Diakonissehuset er nå formelt tillagt ansvaret knyttet til Diakonifelleskapet. – Hva er Diakonifellesskapet? – Diakonifellesskapet er en videreføring av det søsterfellesskapet som diakonissene ved Lovisenberg hadde fra begynnelsen i 1868. Diakonifellesskapets medlemmer i dag er diakonisser, diakoner og de som har fått sin utdannelse på Diakonissehusets skoler eller på annen måte har en tilknytning til Lovisenberg, forteller hun. Diakonifellesskapet er et kristent, faglig, kulturelt og åndelig fellesskap, som nå har cirka 200 medlemmer.

kapell er et viktig element i Diakonifellesskapets årskalender. Etterpå er det møte med informasjon, fellesskap og noe ferskt å bite i. Hver uke baker hun noe godt. De som ikke kan komme på grunn av sykdom, får også smake, de ansatte på Diakonissehuset likeså. Lovisenberghelgen sent på høsten er et høydpunkt for Diakonifellesskapets medlemmer. Det er en lang tradisjon rundt måltidsfellesskap på Diakonissehuset. Noe skapes når man er samlet rundt et bord. Koronaviruset gjør det vanskelig med aktiviteter og fellesskap nå, og telefonen brukes mer aktivt. – Det er veldig vanskelig, og flere føler seg alene. Mange av medlemmene i Diakonifellesskapet er i risikogrupper. Nå om dagen er forbønn kanskje det viktigste medlemmene bidrar med, mener Elisabeth. Henders verk har alltid inspirert henne. Hun bruker dem gjerne selv. Som når hun baker 22 olivenbrød på morgenkvisten og lager mat til så mange som 250. Det skjer når Diakonissehuset inviterer til Fristedet med måltidsfellesskap og kulturelt arrangement hver første onsdag i måneden. – Det er fint å kunne sy, bake og plukke blomster. Jeg har også plukket poteter på en åker gratis etter at bonden har høstet. Det ble god hverdagskost i nøysomhetens ånd til Fristedet, forteller hun.

«Hender har alltid inspirert meg. Jeg tror på det vi gjør.»

HENDER SOM HANDLER Mye av det Diakonifellesskapet gjør handler om å bruke sine hender, ikke minst for å ivareta det gamle Diakonissehusets historie 26

Elisabeth Fougner Rø

og verdier på ulike måter, både på Lovisenberg og på feriestedet Furuly i Asker. – Medlemmene bidrar mye i forbindelse med aktiviteter som skjer på Diakonissehuset gjennom året. Mange deltar også som frivillige i våre institusjoner. Det er daglige tidebønner i vårt lille kapell, der noen kommer sammen og ber for enkeltmennesker, grupper, diakonale institusjoner, den verdensvide kirke, ja – hele verden. Juletradisjonene med liljer og duer ivaretas og læres videre til studenter. Andre gjennomgår og arkiverer historien vår i tekst og bilder. Vi har en gullrekke av folk som vil bidra, sier Elisabeth begeistret. Hun forteller videre at den ukentlige onsdagsandakten i Diakonissehusets

MED TRO PÅ LIVET

AV LIV ARNHILD ROMSAAS, studentprest ved Lovisenberg diakonale høgskole Elisabeth Fougner Rø baker gjerne og er opptatt av måltidsfellesskap.

MØTE MED TRADISJONENE Elisabeth er opptatt av estetikk, noe som kommer Diakonissehuset til gode. På kontoret hennes er det mye. Et brett med svibler, plantet i fine glass. Alterlys til kirken. Mel og rosiner. Blomster til arrangementer, godt blandet sammen med Arbeidsmiljøloven og tariffavtaler, som personalsjefen bruker hyppig. Det var Elisabeths mann, John Egil Rø, som åpnet dørene til Diakonissehuset for henne. Han var styreleder i stiftelsen, og hun fikk være med på Lovisenberghelgen: – Stuene på Diakonissehuset skinte. Dukene var hvite og stivede, pyntet med vakre blomsteroppsatser. Sølvet var blankt og kobberkjelene pusset. Her møtte jeg diakonissene og et fellesskap, som var større og kanskje sterkere enn det jeg var vant til fra norske menigheter, minnes Elisabeth. Da hun i 2011 fikk tilbud om jobb som personalsjef i stiftelsen, takket hun raskt ja. Nå gleder hun seg til rollen der også det formelle ansvaret for Diakonifellesskapet ligger. Hun er i det hele tatt opptatt av å samle på gleder: – Hver eneste morgen stiller mannen min dette spørsmålet til oss begge: Hva har vi å glede oss til i dag? Det er så mange gleder i hverdagen og livet, og enda flere om man setter ord på dem, understreker Elisabeth og smiler. Adm. direktør Vidar Haukeland på Diakonissehuset er glad for at nettopp Elisabeth holder hånd om Diakonifellesskapet. – Det er ingen andre som kunne ivaretatt dette ansvaret bedre. Hennes sans for estetikk, lukt, smak og hvordan vi alle har det utgjør en stor forskjell. Med Elisabeth blir Diakonissehuset et varmere sted, mener han. •

Gleden over en feiebil DIAKONIFELLESSKAPET Organisering og nye retningslinjer: Et arbeidsutvalg med tre medlemmer og to varamedlemmer velges på den årlige samlingen. Arbeidsutvalget forholder seg til Elisabeth Fougner Rø. Diakonifellesskapet skal være et kristent, faglig, kulturelt og åndelig fellesskap. Det skal bidra i stiftelsen gjennom deltagelse i Diakonissehusets aktiviteter og i frivillig arbeid i stiftelsens ulike virksomheter. Slik kan Diakonifellesskapet bidra til å opprettholde stiftelsen diakonale profil.

Jeg var så vidt innom Lovisenberg en formiddag helt i begynnelsen av april. På en tilsvarende solskinnsdag i fjor var Cathinka Guldbergs plass full av liv. Med mennesker som tok en pause i studier, jobb og hvedagsliv for å kjenne solstrålene varme og oppleve at livet starter igjen etter vinter og mørke. Nå var det tomt. Livet er annerledes denne våren. Likevel er det noe som er likt: Plassen var i ferd med å bli kostet og vasket for grus. Det var folk ute med løvblåsere for å rydde bort det som hadde samlet seg på plassen i løpet av vinteren. Feiebilen er et av de vakreste vårtegnene jeg vet om. Jeg kan kjenne på en barnslig glede over å gå på gater uten å tråkke på grus, av å se fortau som er vasket og kostet rene for søppel og småstein.

«Gater og fortau blir vasket i år, som alle andre år.» For det er mye som er annerledes denne våren. Vi vet ikke helt hvordan det blir. Situasjonen rundt koronapandemien får ulike konsekvenser for oss og påvirker oss forskjellig. Alle har vi fått en annerledes hverdag disse i vårmånedene. Det krever noe av oss, og det utfordrer oss. Det å ha tro på livet kan være krevende nok i normalsituasjoner. Det gjør det ikke nødvendigvis enklere når vi må holde avstand. Kanskje er det viktigere enn noen gang å være rause med oss selv og med andre. Vise raushet for at vi påvirkes forskjellig, og at vi er på ulike steder med ulike tanker. Samtidig som vi holder fast i at vi trenger hveandre. Vi trenger å bli sett og få tilbakemelding på at vi finnes, at vi er viktige, uansett hvordan livet er akkurat nå. At vi gjør så godt vi kan – innenfor de rammene vi til enhver tid har. Og at vi anerkjenner og tar på alvor at rammene har gjort livet utrygt for mange av oss denne våren. Derfor kjenner jeg på en ekstra glede over feiebilen i år. Den ga meg et håp om at våren er her i år også. Det er noen ting som går som det pleier. Noen rammer finnes fremdeles. Gater og fortau blir vasket, i år som alle andre år. • 27

LOVISENBERG DIAKONALE SYKEHUS

: SMÅTT OM STORT

NY POLIKLINIKK ÅPNET

Kreft, blodsykdommer og lindring Tre dager før Norge «stengte ned» var det høytidelig åpning av Lovisenberg Diakonale Sykhus’ nye poliklinikk. Celebre gjester og ansatte feiret at flere pasienter får et mer helhetlig tilbud når flere behandlinger gis ved lokalsykehuset.

på ulike måter har deltatt i prosjektet var også til stede sammen med dem som jobber i poliklinikken og på Livshjelpsenteret.

Ordfører Marianne Borgen ble tatt imot av adm.direktør Tone Ikdahl og styreleder Ingar Pettersen. Poliklinikken ligger i flotte rehabiliterte lokaler i sykehusets eldste fløy fra 1890-tallet. Foto: Johan Stenseth

Mandag 9. mars var den offisielle åpningen av den nye poliklinikken Kreft, blodsykdommer og lindring. Blant gjestene var ordfører Marianne Borgen, representanter fra Helse

Sør-Øst, OUS, Diakonhjemmet, Kreftforeningen, bydelene, Aktiv mot kreft og representanter fra sykehusstyret, brukerutvalg og ungdomsråd. De aller fleste som

BEHANDLINGSTILBUDET UTVIDES Lovisenberg Diakonale Sykehus (LDS) behandler allerede pasienter med lungekreft og hematologisk kreft og har et velfungerende tilbud innen lindrende behandling ved Lovisenberg Lindring og Livshjelp (tidligere Hospice Lovisenberg). Nå utvides behandlingstilbudet til kreftpasienter til å omfatte medikamentell behandling av brystkreft, tykk- og endetarmskreft, kreft i bukspyttkjertelen, lymfom, føflekkreft og urologisk kreft. Et eget mottaksprosjektet har arbeidet frem en modell for det nye tilbudet. I det legges det vekt på helhet og kontinuitet i pasientbehandlingen, integrasjon mellom kreft og lindrende behandling, tverrfaglig samarbeid og et tett samarbeid med bydelene og Oslo Universitetssykehus. Ordfører Marianne Borgen gratulerte

Europas flotteste CT CT-maskinen «Revolution Apex CT» er nå installert på sykehuset som den første i Europa. Avanserte funksjoner gjør at den tar bilder av meget høy kvalitet med lavest mulig stråledose.

Adm. direktør Tone Ikdahl, LDS, i samtale med Imaging manager Anders Gunby fra GE Healtcare. Personene ses gjennom den 80 cm store gantryåpningen på CT-maskinen. Foto: Marcel Booms 28

Ny CT har stått på ønskelisten til Radiologisk avdeling ved Lovisenberg Diakonale Sykehus (LDS) i flere år, og det var stor glede da beslutningen om å gå for toppmodellen ble tatt. Den nye maskinen fra GE Healthcare er teknologiselskapets «flaggskip», og maskinen er så ny på markedet at LDS får den første installasjonen i Europa. Den gjør sykehuset i stand til å utføre flere typer undersøkelser enn tidligere og har mange avanserte funksjoner. Blant annet introduseres kunstig intelligens for å rekonstruere best mulig bilder med lavest mulig stråledose.

ARVEN FRA DIAKONISSENE

spesielt og fremhevet sykehusets gode omdømme: – Her får man både omsorg og god behandling, sa hun – og lovet også at kommunen vil stille opp i samarbeidet for å skape gode, nære tilbud til innbyggerne. GJØR MER FOR BYDELENE Lovisenberg Diakonale Sykehus har det indremedisinske lokalsykehusansvaret for bydelene Gamle Oslo, Grünerløkka, St. Hanshaugen og Sagene. I Oslo er mange behandlingstyper såkalt funksjonsfordelte. Dette er en arv fra da Oslo hadde ansvaret for spesialisthelsetjenesten i byen. Konkret betyr det blant annet at Oslo Universitetssykehus har hatt ansvar for mye av kreftbehandlingen for pasienter i hele Oslo. Helse SørØst ønsker mindre funksjonsfordeling, og at LDS skal bli et mer fullverdig lokalsykehus som gjør flere oppgaver for befolkningen i sine bydeler. Utvidelsen av sykehuset virksomheten innen medikamentell kreftbehandling er en del av dette, og målsettingen er mer helhetlige pasientforløp. •

I tillegg til økt kvalitet er også den økte kapasiteten viktig med tanke på de nye oppgavene sykehuset har innen medikamentell kreftbehandling for pasienter i Lovisenberg sektor. Adm. direktør Tone Ikdahl har ivret for ny CT siden hun kom til sykehuset høsten 2017: – Dette har betydning for pasientsikkerheten. Derfor vil jeg takke alle for den store innsatsen som er nedlagt for å få dette på plass, sa hun under markeringen da den nye CT-en var på plass tidligere i år. Hun minnet også om det historiske perspektivet ved å gi Radiologisk avdeling et flott bilde av Norges første røntgenapparat. Det ble kjøpt inn av overlege Johan Karl Unger Vetlesen til Diakonisseanstaltens sygehus allerede i 1897. • Av Tone Hærem

Da epidemier var vanlig Koronaviruset minner oss om at smittsomme sykdommer og epidemier er en del av vår historie. I våre arkiver er det derimot forbausende lite som er skrevet om dette. En forklaring kan være at det var mange smittsomme sykdommer i samfunnet tidligere. Det var rett og slett vanlig med difteri, tyfus, kopper, skarlagensfeber, tuberkulose og meslinger. Å stelle pasienter med smittsomme sykdommer ble ikke regnet som noe spesielt. Det var søstrene vant til. De var mer bekymret for økonomien. Spanskesyken hadde en rask utvikling og smittet bredt i årene 1918–1920. Mellom 50 og 100 millioner døde på verdensbasis. I Norge tok spanskesyken 13 000–15 000 liv. At det var en tung tid også på Lovisenberg, kommer frem i Cathinka Guldbergs julebrev til søstrene i 1918: «Mine kjære Søstre. Vi står foran Julefesten og det gamle året tar avskjed. Et underlig år vi har vel alle følt den tunge tiden vi lever i ...» Læresøster Rikke Nissen har i sin «Lærebog i Sygepleie» fra 1877 et lite kapittel om forholdsregler når det gjelder smittsomme sykdommer. «Når en diakonisse overtar pleien av de smittsomme sykdommer, vet hun at hennes liv står i Guds hånd og hun trøster seg til at hun går i Guds kall», står det. Rådene til søstrene var klare: «Hun bør ikke spise i sykeværelset, skylle munnen med vann eller eddik og uten at den syke merker det bør hun når hun løfter eller snur pasienten vende sitt ansigt bort slik at hun ikke innånder den sykes ånde.» Tidens svar på antibac og desinfeksjonsmidler var for øvrig varierte. Natron, karbolsyre, saltsyre til bekken og nattpotter ble foreslått for å ta knekken på bakterier og virus. •

AV BERIT HOVLAND Berit Hovland er diakonisse. Hun var rektor på Lovisenberg diakonale høgskole i en årrekke. I dag bruker hun tid på å gjennomgå og arkivere diakonissenes og Lovisenbergs historie.

NYTT OM NAVN

: TORD HAUGSTVEDT

NY ØKONOMIDIREKTØR

Alltid jobbet ideelt

Tord Haugstvedt (46) tiltrådte som økonomidirektør i Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg i begynnelsen av mars. To uker senere forsvant de fleste av kollegene på hjemmekontor. Tekst Solveig Jølstad Foto Monica Hovland

Selv veksler han litt, men er mest på kontoret og prøver å bli litt kjent med dem som er der. – Det ble jo en litt annerledes oppstart. Jeg skulle ha møtt mange her og blitt kjent med virksomhetene. Men med koronaviruset er store deler av organisasjonen i en unntakssituasjon, sier Tord Haugstvedt. Han forteller at det nå jobbes med en del nye problemstillinger, som å finne ut hvordan man skal håndtere ulike pålegg og ordninger fra alle hold. ORGANISASJON MED MERVERDI Den nye økonomidirektøren har gjennom nesten hele sitt arbeidsliv vært tilknyttet Kirkens Bymisjon, men i mange ulike roller, sist som konserncontroller. – Etter 23 år i Bymisjonen, ønsket jeg forandring og nye utfordringer. Da er det fint å komme til en annen organisasjon med merverdi på så mange måter. Diakonissehuset er en profesjonell aktør innenfor sine områder, mener han. Tord går fra én ideell virksomhet til en annen. – Hva tenker du om verdiene kvalitet og nestekjærlighet på Lovisenberg? – Kvalitet handler om å gjøre ting ordentlig med profesjonell og faglig forankring. Det behøves når man driver helseinstitusjoner og med undervisning, slik man har gjort her i over 150 år. Nestekjærlighet og diakoni dreier seg om å vise omsorg og bry seg om andre mennesker gjennom handlinger, reflekterer han.

gjerne være en god samtalepartner og hjelper for beslutningstakerne her.

«Kvalitet handler om å gjøre ting ordentlig med profesjonell og faglig forankring.» TORD HAUGSTVEDT

Tord legger til at diakoni og nestekjærlighet står sentralt i både den virksomheten han kommer fra og den han er kommet til. Men måten å utføre det på er litt forskjellig. Organisasjonene har sin egenart. På spørsmål om hva han ønsker å bidra til som økonomidirektør, svarer han tydelig: – Jeg ønsker sammen med økonomiavdelingen å få være til god hjelp og støtte for organisasjonen. Ikke minst vil jeg

MOR OG SØNN – ELLER OMVENDT Tord Haugstvedts etternavn er kjent på Lovisenberg fra før. Moren, Kari Haugstvedt, var viseadministrerende direktør i Diakonissehuset Lovisenberg i elleve år og frem til i fjor sommer. – Går du i hennes fotspor? – Nei, det var hun som gikk i mine, parerer han med en latter og fortsetter: – Jeg begynte å jobbe i en diakonal institusjon lenge før henne. Man kan jo si at vi deler interesse for samme type organisasjon, men vi har egentlig ikke snakket så mye om de roller vi har hatt i våre arbeidsliv. For øvrig er vi både like og veldig forskjellige, mener han. – Hva får din oppmerksomhet når du ikke er på jobb? – Mine tre barn på 10, 13 og 15 år, familie og bonusfamilie! Ellers liker jeg veldig godt å være kreativ; hus og hage krever sitt. Det er fint å stå ute i solen og pusse et spisebord, sier han, og høres som om han lengter ut. Det bekreftes når han får spørsmål om hva han ikke kan være foruten: – Havet! Det var en stor overgang å flytte fra Vestlandet til Asker og Østlandet. Her er havet litt mindre tilgjengelig, men ikke langt unna. For meg handler det om frihet, lukter og smaker. Det er mye mer saltsmak i luften fra havet på Vestlandet, konstaterer han, som er født og oppvokst i Bergen. •

Selskapslokaler, gjesterom og konferanserom Gjestehuset på Lovisenberg tilbyr hyggelige selskapslokaler og romslige konferanserom for inntil 50 personer. Lokalene ligger i et hus med atmosfære. Gode fasiliteter. Matservering tilbys etter avtale. På våre gjesterom kan du få opplevelsen av stillhet midt i byen. Ta kontakt på telefon 22 35 83 00 eller på e-post til gjestehuset@lovisenberg.no for priser og bestilling. • 30

LOVISENBERG DIAKONALE SYKEHUS

: INFORMASJON PÅ NETT

Behandlingsinformasjon på nett Da han ble helseminister, sa Bent Høie at vi i Norge skal ha pasientens helsevesen. En del av det er å sørge for at pasienter og pårørende finner nyttig informasjon om sykehusbehandling på nett. Tekst Johan Stenseth

I fremtiden skal det være like enkelt, sikkert og naturlig å ha kontakt med helsetjenesten på nett, som det i dag er å bruke nettbank, mener helseministeren. Høies initiativ har ført til at alle landets sykehus har fått en felles løsning for internett-publisering. I 2019 tok Lovisenberg Diakonale Sykehus og Diakonhjemmet Sykehus denne i bruk. Først og fremst betyr det at det er mye mer informasjon om behandlingen som utføres ved sykehuset på nettsidene (www.LDS.no). De nye nettsidene er en del av sykehuset, en del av pasientreisen og en del av behandlingen. Nettstedet er blitt mye mer pasientorientert og følger nå i større grad samme mal som andre norske sykehus. Brukerne finner lettere frem og får mer strukturert informasjon om de avdelingene og enhetene som utfører behandling, kontaktinformasjon og fysisk plassering. FELLES INNHOLD Det viktigste i dette er en felles nasjonal database for de fleste behandlingsbeskrivelsene. Sykehusene har bidratt med tekster. De blir korrelert nasjonalt, men godkjent lokalt av fagansvarlige ved de sykehusene som har ansvar for tekstene. Alle sykehus kan foreslå endringer og bidrar slik til kvalitetsheving av innholdet. Mange sykehus bruker de samme tekstene. En felles innholdsstrategi er utarbeidet for spesialisthelsetjenestens nettløsninger. Det er et nyttig hjelpemiddel når innhold skal lages, og det bidrar til bedre kvalitet på tekster, bilder, videoer og vedlegg.

FØR, UNDER OG ETTER Beskrivelsene er bygget opp slik at man får forklart hva som skjer før, under og etter behandlingen. I tillegg er det lenket til tekster som forklarer om sykdom og diagnoser på helsenorge.no og til informasjon om relevante kliniske studier. Tekstene blir skrevet og godkjent av fagfolk i ordinært arbeid på sykehusene. Disse blir fulgt opp sentralt og får vite når det kommer nye versjoner som må godkjennes, eller når det må lages nye tekster. Lovisenberg Diakonale Sykehus ligger på tredjeplass i Helse Sør-Øst når det gjelder å produsere innhold og har et høyt aktivitetsnivå i forhold til sykehusets størrelse. KURS OG OPPLÆRING Informasjon om kurs og opplæring for pasienter og pårørende er også styrket. Alle kurstilbud er samlet i én oversikt, uavhengig av hvilken klinikk som arrangerer det. Det arbeides også for at tilbudene beskrives så likt som mulig på sykehusenes nettsider, og for at det skal være lett å finne tilbud andre steder enn der du får behandling for tiden. FAG OG FORSKNING Pasienter og pårørende er den høyest prioriterte målgruppen for behandlingsinformasjon på nett. Mange fagfolk bruker også nettsidene, og en del av innholdet er tilrettelagt for dem på en måte som gjør at det skal være tilgjengelig for alle. Ett eksempel er den nasjonale katalogen over kliniske studier, hvor interesserte

også kan søke om å delta. Sykehuset arbeider systematisk med kvalitet og pasientsikkerhet. Først og fremst handler det om å unngå skader som kan forebygges. Derfor er det publisert informasjon om kvalitetsindikatorer, Pasientsikkerhetsprogrammet, varsler til Helsetilsynet (§ 3–3 meldinger) og den faste interne undersøkelsen ForBedring. Den er et viktig verktøy for å sikre både godt arbeidsmiljø og bedre pasientsikkerhet. NYE TIDER, NYE KANALER Det skal brukes såkalt klarspråk i tekstene, som betyr at lesbarhet er vektlagt i alt innhold. En egen veileder er laget for dem som lager tekster. Det blir også gjennomført løpende vurdering av lesbarhet i allerede publiserte tekster. Felles publiseringsløsning har oppmerksomheten på pasienter og behandling, mindre på nyheter og sykehuset som institusjon. Derfor er det aktuelt å styrke kommunikasjonen i andre kanaler også, som Facebook, Twitter, Instagram og lignende (SoMe) samt å bistå ansatte som blir publisert i fagtidsskrifter og –nettsteder. Fag og forskning er prioritert, blant annet gjennom den nasjonale katalogen for kliniske studier og oversikt over forskningsprosjekter som gjennomføres på sykehuset. Det er også etablert et nasjonalt prosjekt som jobber med å utvikle digitale pasientbrev. Disse skal blant annet inneholde behandlingsinformasjon som er publisert på nettsidene. •

Sentralt i innholdsstrategien står: • Nytten for brukerne av innholdet. • Et kortfattet og lett forståelig språk. • Regelmessig oppdatert innhold gir trygghet for brukere. • Innholdet blir utformet basert på brukerbehov. • Brukerne får det de trenger, der de trenger det. • Bedre brukeropplevelse. • Brukerne både finner og forstår innholdet.

Behandlingsinformasjon på sykehusenes nettsider består av både nasjonal og lokal informasjon. (Foto: FNSP) 31

Returadresse: Diakonissehuset Lovisenberg Lovisenberggata 15 A, 0456 Oslo

Møtesteder på Lovisenberg Følg oss gjerne på Facebook

FRISTEDET

ONSDAGSANDAKT

Kulturkvelder i Lovisenberg kirke

Kristent fellesskap i hverdagen

Første onsdag i måneden.

Onsdager kl. 11.00–11.30 i kapellet, andre etasje på Diakonissehuset.

Måltidsfellesskap og et sted å ta tilbake den sakte tiden. Fellesmåltid kl. 17.00 i Mor Guldberg-stuen på Diakonissehuset. I kirken kl. 18.00.

En rolig stund med andakt, bønn og sang. (Ikke i juni, juli og august)

TANKESTEDET

TORSDAGSANDAKT

Måltidsfellesskap, refleksjon og den gode samtalen

Næring til livet

Siste onsdag i måneden kl. 16.00–17.30 i Mor Guldberg-stuen på Diakonissehuset.

Torsdager kl. 11.30–12.15 i kirkerommet på Cathinka Guldberg-senteret Lovisenberg.

(Ikke i juni og juli)

For mer informasjon: Telefon 22 35 83 00 (Diakonissehusets sentralbord)

Magasin fra Lovisenberg 2020

Articles inside

HOVEDSAKEN. Å leve lenge er ingen

KIRKENS SOS. Økt pågang og større

LOVISENBERG DIAKONALE SYKEHUS. Europas flotteste CT er

HENDERS VERK: Elisabeth Fougner

BEDRE FOR PASIENTER

AVGANGSSTUDENTER. Amanda

AFRIKA. Barnehageansatte dro til

PROFILINTERVJU. Direktør Janne

ØKONOMIDIREKTØR. Tord

ARVEN FRA DIAKONISSENE

MED TRO PÅ LIVET. Liv Arnhild