AFRIKA. Barnehageansatte dro til

Barnehageansatte på hospitering i Tanga – Mye å lære i Afrika

Sunniva Høyning og Hanne Vestli Andersen fra Lovisenberg Diakonale Barnehage reiste til Tanga i Tanzania for å hospitere på to familiehjem. Deres oppgave var å bidra med faglig pedagogisk veiledning og lek. Utbyttet andre veien var også stort. Tekst Solveig Jølstad Foto Hanne Vestli Andersen og Sunniva Høyning

– Vi tenker ofte at problemer løses med mer penger eller en ekstra ansatt. Under vårt opphold i Tanzania innså vi at det er viktigere å legge opp arbeidet og dagen ut fra de ressursene man har, forteller Hanne Vestli Andersen og Sunniva Høyning.

De to barnehageansatte var tidligere i år på Tanga International Conference Centre (TICC) nordøst i Tanzania. Ettersom Diakonissehuset Lovisenberg er deleier og har et stort engasjement nettopp her, er intensjonen at to av barnehagens ansatte reiser til Tanga inntil to ganger i løpet av ett år. Her skal de bidra med sin kompetanse på familiehjem for barn, som er bygget opp av TICC.

VERDIFULL ERFARING

Hanne Vestli Andersen og Sunniva Høyning er ikke i tvil om at de også fikk med viktige erkjennelser hjem til egen arbeidshverdag fra sitt opphold i Tanzania. – Vi fikk hospitere på Harriet’s Children Home og Fatoma. Der ble vi kjent med barn i alderen 2-14 år, som vokser opp i en annen kultur og med helt andre forutsetninger enn barn i Norge. Det har vært inspirerende og verdifullt å se og oppleve dette, sier de to ansatte i Lovisenberg Diakonale Barnehage.

Begge syntes det var litt utfordrende å komme inn i en annen kultur, arbeidsplass og hverdag. Men det tok ikke så langt tid før dialogen var på plass og vi kunne dele erfaringer om ulike situasjoner. – De ansatte var veldig interessert i å høre hvordan vi tenker og løser problemer, sier de.

Hanne Vestli Andersen trekker frem at det var mentalt slitsomt å være i et miljø der det ble snakket swahili hele dagen: – Det fikk meg blant annet til å tenke på hvordan barn og foreldre som ikke kan norsk opplever det å komme til barnehagen vår. Det må vi være mer oppmerksomme på, mener hun.

1. Tegneglede på Fatoma. 2. Hanne Vestli Andersen og en av jentene på Harriet’s Children Home synger «Ro, ro, ro din båt». 3. Ballsparking i bakhagen på Fatoma.

BARNS TRANG TIL Å LÆRE

Forskjellene mellom det å være barn i Tanzania og i Norge er enorme. – Men det var godt å oppleve at barns lek er uavhengig av hvor i verden de bor. Deres trang til å utforske, oppdage og lære er en iboende egenskap, sier Sunniva Høyning.

Hun minner om at barns behov for en voksenperson som ser dem, gir dem trygghet, omsorg og kos er universelt. – Jeg tenkte da jeg var der at barna i Tanga kanskje ikke får dekket disse behovene fullt ut. Det er ikke alltid noen der som kan gi dem den nærheten eller være den lekekameraten de trenger. Samtidig er det viktig å huske på at vår forståelse av rett og galt, eller hva vi tenker er barnas beste, varierer med hvor vi kommer fra og hvor vi bor, fortsetter Sunniva Høyning.

Etter oppholdet i Tanga er de to overbevist om at barnehagens engasjement på Harriet’s Children Home og Fatoma er viktig og gir utbytte begge veier. De synes også det er flott å få brukt sin kompetanse på nye måter.

1

2

FRA HANNE&SUNNIVA til barnehagebarna på Lovisenberg

Barna i Lovisenberg Diakonale Barnehage fikk interessante og artige reisebrev fra Hanne Vestli Andersen og Sunniva Høyning da de hospiterte på familiehjem i Tanzania. Her gjengir vi ett av dem.

«På godteridagen (lørdag) var vi på jungelsafari. Vi kjempet oss gjennom banantrær og pepperbusker, samtidig som vi måtte passe oss for slanger og edderkopper. Mens vi gikk, møtte vi mange barn og voksne som hadde bygd hus inne i jungelen. De hadde både høner og hunder.

Pepper er et viktig krydder for menneskene i Afrika. Når pepperen henger på buskene, er den først grønn, så må man samle inn alle de små pepperkulene og legge dem på et stort teppe på bakken, slik at de kan tørke i sola. Da blir pepperen til slutt svart, og vi kan putte den i maten vår. Nam.

Banantrærne var kjempehøye, de gikk nesten helt opp til himmelen. Mange barn må klatre helt i toppen på trærne for å plukke ned bananene, og det er nok litt skummelt. Men barna her er veldig gode til å klatre i trær. Inne i jungelen fikk vi også øye på en ganske stor og slimete hvit snegle, men vi så mange fine sommerfugler i alle regnbuens farger.

I dag har vi hatt eventyrstund sammen med barna på Harriet’s Children Home. Siden dere er så glade i eventyret om bukkene Bruse, tenkte vi at kanskje barna her i Tanzania også ville like det. Så vi lagde en ny fortelling om bukkene Bruse som skulle til stranda for å bygge sandslott. Og heldigvis likte de det kjempegodt. Håper dere også vil like eventyret vårt, som er en afrikansk versjon av de tre bukkene Bruse.

De tre bukkene Bruse som skulle til stranda for å bygge sandslott Hanne og Sunniva forteller eventyr:

Det var en gang tre geitebukker som skulle til stranda for å bygge sandslott. Med seg i sekken hadde de pakket bøtter, spader og selvfølgelig ananas og kokosnøtter, for det var det beste bukkene visste. De smurte seg med solkrem og fant frem solbriller og solhatt. Solen var brennhet, så bukkene ville ikke ta sjansen på å bli solbrent.

Men for å komme til stranda, måtte de gå gjennom den dype og mørke jungelen. Og inne i jungelen bodde en stor og sulten løve. Hans poter var så store som palmeblader, og tennene så skarpe som kniver.

«Jeg tør ikke gå gjennom jungelen», sa den minste geitebukken, «tenk om jeg vekker løven». Den minste bukken var så redd at han hadde gjemt seg bak den store palmen. «Kom igjen, lillebror», sa den mellomste bukken. Han var litt redd, han også, men det turte han ikke å vise brødrene sine. Så la de tre geitebukkene i vei, den minste først, den mellomste i midten og den største til slutt.

Da de kom til jungelen, sa den største bukken: «Du først, lillebror.» Den minste bukken tok mot til seg og listet seg så forsiktig han kunne inn i jungelen.

Tripp, trapp, tripp, trapp, sa det. Brått våknet den store og sultne løven. «Hvem er det som våger seg gjennom jungelen min!» brølte løven. «Det er bare den minste geitebukken som skal til stranda for å bygge sandslott.» «Når kommer jeg og tar deg», sa løven. «Å nei, ta ikke meg. Ta heller broren min, som kommer etter, han er mye større», sa den minste bukken.

Løven tenkte seg om mens han slikket seg rundt munnen. «Så gå da», sa han, og den minste bukken løp det forteste han kunne ut av jungelen.

Så var det den mellomste bukkens tur. Tripp, trapp, tripp, trapp, sa det når han gikk. «Hvem er det som våger seg gjennom jungelen min!» brølte løven. «Det er bare den mellomste geitebukken som skal til stranda for å bygge sandslott.» «Nå kommer jeg og tar deg», sa løven. «Å nei, ta ikke meg. Ta heller broren min, han er mye større enn meg», sa bukken. «Så gå da», sa løven, og den mellomste bukken løp så fort han kunne ut av jungelen.

Nå var det den største bukken som skulle gjennom jungelen. Han var så stor og tung at det knaket og braket i bakken under ham. Tramp, tramp. Tramp, tramp. Nå var den store løven blitt både sulten og sint.

«Hvem er det så tramper gjennom jungelen min!» brølte løven. «Det er den største geitebukken som skal til stranda for å bygge sandslott.» «Nå kommer jeg og tar deg.» Den største bukken så på løven, var han litt lei seg? «Hvorfor er du så lei deg, løven?» spurte bukken. Da svarte løven: «Det er fordi jeg ikke har noen venner å bygge sandslott med.» «Men da må du ikke prøve å ta alle som vil gå gjennom jungelen din», sa bukken, «du må bare spørre om du kan få være med». «Kan jeg få være med å bygge sandslott?» spurte løven. «Ja, selvfølgelig kan du det!» sa den store bukken glad. Og så gikk de to sammen, løven og den største bukken, ned til stranda for å bygge sandslott. Og snipp, snapp, snute, så var eventyret ute. •