HENDERS VERK: Elisabeth Fougner

Skal holde hånd om DIAKONIFELLESSKAPET

Faren hennes hadde store og virksomme hender. Som holdt og velsignet henne. Moren sa stadig til henne at den som baker, har gode hender. I livet har Elisabeth Fougner Rø vært opptatt av å bruke hendene. Tekst og foto Solveig Jølstad

Hun har et sterkt engasjement for Diakonissehuset og for betydningen av et Diakonifelleskap. Det er lenge siden hun fikk det praktiske ansvaret for de aktiviteter som Diakonissehuset er ansvarlig for og som for en stor del er rettet inn mot Diakonifellesskapets medlemmer. Hovedstyret for Diakonissehuset Lovisenberg har vedtatt nye regler for Diakonifellesskapet i tråd med anbefalinger fra medlemmene. En del av anbefalingen og beslutningen er at en i administrerende direktørs stab skal ha et særlig ansvar for Diakonifellesskapet i et nært samarbeid med det valgte arbeidsutvalget.

Elisabeth på Diakonissehuset er nå formelt tillagt ansvaret knyttet til Diakonifelleskapet. – Hva er Diakonifellesskapet? – Diakonifellesskapet er en videreføring av det søsterfellesskapet som diakonissene ved Lovisenberg hadde fra begynnelsen i 1868. Diakonifellesskapets medlemmer i dag er diakonisser, diakoner og de som har fått sin utdannelse på Diakonissehusets skoler eller på annen måte har en tilknytning til Lovisenberg, forteller hun.

Diakonifellesskapet er et kristent, faglig, kulturelt og åndelig fellesskap, som nå har cirka 200 medlemmer.

HENDER SOM HANDLER

Mye av det Diakonifellesskapet gjør handler om å bruke sine hender, ikke minst for å ivareta det gamle Diakonissehusets historie og verdier på ulike måter, både på Lovisenberg og på feriestedet Furuly i Asker. – Medlemmene bidrar mye i forbindelse med aktiviteter som skjer på Diakonissehuset gjennom året. Mange deltar også som frivillige i våre institusjoner. Det er daglige tidebønner i vårt lille kapell, der noen kommer sammen og ber for enkeltmennesker, grupper, diakonale institusjoner, den verdensvide kirke, ja – hele verden. Juletradisjonene med liljer og duer ivaretas og læres videre til studenter. Andre gjennomgår og arkiverer historien vår i tekst og bilder. Vi har en gullrekke av folk som vil bidra, sier Elisabeth begeistret.

Hun forteller videre at den ukentlige onsdagsandakten i Diakonissehusets kapell er et viktig element i Diakonifellesskapets årskalender. Etterpå er det møte med informasjon, fellesskap og noe ferskt å bite i. Hver uke baker hun noe godt. De som ikke kan komme på grunn av sykdom, får også smake, de ansatte på Diakonissehuset likeså.

Lovisenberghelgen sent på høsten er et høydpunkt for Diakonifellesskapets medlemmer. Det er en lang tradisjon rundt måltidsfellesskap på Diakonissehuset. Noe skapes når man er samlet rundt et bord. Koronaviruset gjør det vanskelig med aktiviteter og fellesskap nå, og telefonen brukes mer aktivt. – Det er veldig vanskelig, og flere føler seg alene. Mange av medlemmene i Diakonifellesskapet er i risikogrupper. Nå om dagen er forbønn kanskje det viktigste medlemmene bidrar med, mener Elisabeth.

Henders verk har alltid inspirert henne. Hun bruker dem gjerne selv. Som når hun baker 22 olivenbrød på morgenkvisten og lager mat til så mange som 250. Det skjer når Diakonissehuset inviterer til Fristedet med måltidsfellesskap og kulturelt arrangement hver første onsdag i måneden. – Det er fint å kunne sy, bake og plukke blomster. Jeg har også plukket poteter på en åker gratis etter at bonden har høstet. Det ble god hverdagskost i nøysomhetens ånd til Fristedet, forteller hun. «Hender har alltid inspirert meg.

Jeg tror på det vi gjør.»

Elisabeth Fougner Rø