PROFILINTERVJU. Direktør Janne

«På Lovisenberg er jeg en del av en lang historie.

Det oppleves meningsfylt.»

UTÅLMODIG SJEF for tusen omsorgsarbeidere

Alarmen gikk da den første beboeren testet positivt på koronasmitte. Janne Sonerud skjønte der og da at hverdagen ville bli helt forandret. De ansatte ringte umiddelbart til alle de pårørende ved det aktuelle sykehjemmet. Tekst og foto Solveig Jølstad

Det vil være et før og etter koronaviruset i hele verden. Pandemien har tatt mange liv, og de fleste av dem som rammes bor på sykehjem. – De eldre er ikke så engstelige. Noe av det vanskeligste har vært at de pårørende ikke har fått besøkt sine nærmeste. Nå har vi paviljonger og kan ønske velkommen utendørs, sier direktør Janne Sonerud i Lovisenberg Omsorg.

Samtidig minner hun om at eldre på sykehjem også dør av andre årsaker enn korona. Besøksforbudet og restriksjonene gjør at man kanskje ikke får vært sammen som man skulle ønske i denne situasjonen. Dette er sårt for både beboere og pårørende.

Over tusen ansatte fikk ny eier i februar da Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg overtok aksjene i Unicare Omsorg og endret navn til Lovisenberg Omsorg. Samtidig ble de formelle grep tatt for å gjøre virksomheten ideell. I mars ble sykehjemsdørene stengt for besøkende. Siden den gang har læringskurven vært bratt. – Vi fikk konstatert koronasmitte på ett av våre sykehjem tidlig. Raskt så vi hvordan dette ville påvirke oss og hva det ville innebære av tiltak. Siden da har vi testet mange, både beboere og ansatte. Hundrevis av ansatte har vært i karantene, og flere beboere er blitt isolert, forteller Janne Sonerud.

Hun medgir at en del av de ansatte er urolige for egen del, men kanskje mest fordi de kan komme til å smitte beboere. – De ansatte lever jo med sine familier utenfor sykehjemmene. Derfor jobber vi intenst for å hindre at smitten kommer innenfor dørene og kan få fatale følger. Når samfunnet åpner mer opp, er det avgjørende at vi ikke senker skuldrene, men følger retningslinjene fra myndighetene, sier direktøren.

STAS Å VÆRE TILBAKE

Direktøren og hennes ledere skulle ha jobbet mest med praktiske forhold dette halvåret. Ny IT-plattform, nytt lønnssystem, nytt verktøy for arbeidstidsplanlegging, nye uniformer – ja, alt

JANNE SONERUD

(52) Direktør for Lovisenberg Omsorg Bor på Rasta i Lørenskog

LOVISENBERG OMSORG:

Antall ansatte: I overkant av 1000 Sykehjem: Hovseterhjemmet, Fagerborghjemmet, Smestadhjemmet og Manglerudhjemmet. Sistnevnte skal overtas av Oslo kommune før sommeren. Antall langtidsplasser: 387 heldøgnsplasser Dagsenterplasser: 58

som følger med og må læres når man bytter eier og systemer. Koronaviruset gjør at de henger litt etter. – Vi er blitt tatt så godt imot og er imponert over alle som hjulpet oss på plass, sier hun fornøyd.

Janne Sonerud har vært på Lovisenberg før, blant annet som viseadm. direktør på Lovisenberg Diakonale Sykehus. – Det er stas å være tilbake. På Lovisenberg er jeg en del av en lang historie. Det oppleves meningsfylt. Å jobbe i en større sammenheng med mulighetsrom og synergieffekter er fint. Jeg håper at vi sammen med Lovisenberg diakonale høgskole, sykehuset og Cathinka Guldbergsenteret Lovisenberg kan finne frem til samarbeidsprosjekter som gir kompetanseutvikling og forbedring av tjenestene, understreker hun.

MANGE VALG

Janne Soneruds arbeidsliv er innholdsrikt. Bortimot fem år som direktør i Unicare Omsorg, én av de største private leverandørene av omsorgstjenester i Norge. Divisjonsdirektør for sykepleie, prosjektleder og flere andre roller på Akershus universitetssykehus, der hun for 28 år siden begynte som sykepleier. Siden den gang har det vært mange valg, som har hatt betydning for hvor hvem hun er og hvor hun er i dag. Ja, også tidligere hendelser kan ha virket inn.

I 1984 var den unge Janne utvekslingsstudent i Iowa. Hun havnet på en gård litt utenfor allfarvei, og det var ingen idyll hun kom til. I familien med fem barn viste det seg at faren var barnemishandler, og moren gikk ut og inn av psykiatriske institusjoner. De ville kanskje ha litt hjelp på gården. Så Janne, som aldri hadde vært nær en ku, måtte opp for å melke kl. 05.00 om morgenen. – Jeg tenkte grundig over hva jeg skulle gjøre med det jeg hadde oppdaget. Så bestemte jeg meg for å fortelle det til presten i menigheten der familien gikk. Etter at det var gjort, gikk det ikke lang tid før jeg en dag kom hjem og fant kofferten og alle klærne på gårdstunet. Jeg ble rett og

«Våre beboere har ikke tid til å vente. De trenger gode tilbud nå. Hver dag teller.»

slett kastet ut. Prisen for å ha handlet var høy. Jeg var bare 16 år, og det var før alle hadde mobiltelefon. Da tok jeg kofferten og begynte å gå langs highwayen på landsbygda midt i USA, forteller hun.

Historien ender ikke her. Hun fikk ringt en skolevenninne, som hun bodde hos resten av tiden som utvekslingsstudent.

UFORTJENT RYKTE

– Hva gjorde at du havnet innenfor eldreomsorg? – Det var litt tilfeldig. Jeg hadde vært 20 år i spesialisthelsetjenesten og ville prøve noe annet. Å jobbe hos en kommersiell aktør var derfor spennende, sier Janne Sonerud.

Diakonissehuset Lovisenbergs oppkjøp av Unicare Omsorg gikk temmelig raskt. Janne Sonerud har mange tanker rundt overgangen fra en kommersiell aktør til en ideell: – Å si at man jobber hos en kommersiell aktør var veldig krevende, både profesjonelt og sosialt. Man blir tillagt motiver og sett på som en «velferdsprofitør». Jeg fikk mange spørsmål som aldri kom da jeg jobbet i en ideell virksomhet som Lovisenberg Diakonale Sykehus eller på offentlig sykehus. Det var interessant, for jeg var jo fortsatt Janne. Å få ny ideell eier gjør forhåpentligvis at jeg kan konsentrere meg om det som er viktig, ikke om driftsform.

Janne Sonerud synes det er leit at kommersielle aktører innenfor eldreomsorgen rammes av forutinntatte holdninger. Hun mener det er ufortjent. – Mangfold og konkurranse er bra og kommer de eldste til gode. For meg handler jobben, uansett eier, om å drive med forbedring og utvikling for å sikre best mulig tjenester for våre beboere.

UTÅLMODIG OG ENGASJERT

Janne Sonerud har hatt mange roller og kan skilte med bred ledererfaring; administrativt, operativt, strategisk og det å lede prosjekter.

Som leder har hun tatt mange personlighetstester. Hun scorer høyt på det å sette seg mål og å være tydelig og direkte. Dessuten utmerker hun seg på utålmodighet. – Min filosofi er at det meste kan løses. Jeg hopper raskt på ideer og har mange baller i lufta. Detaljer liker jeg ikke, og heller ikke at noe tar lang tid. Det gjør at jeg ikke alltid ser konsekvenser. Jeg verdsetter at jeg har folk rundt meg som har den kompetansen, sier Janne Sonerud.

Hun anerkjenner også idéer og forbedringsforslag som kommer fra de ansatte: – På Hovseterhjemmet var det en ansatt som lurte på om vi kunne lage kino i et tomt rom i kjelleren. Vi snudde oss rundt, kjøpte ordentlige kinostoler fra gamle Frogner kino, fikk opp lyd- og bildeanlegg og selvfølgelig en pop-cornmaskin, forteller hun stolt.

Brukerutvalget på sykehjemmet bestemmer hvilke filmer som skal vises. I tillegg lånes kinorommet gjerne bort til skoler og barnehager. – Vi har mange engasjerte ansatte som er opptatt av å utvikle og forbedre tjenestene, ja – vi har en fremoverlent organisasjonskultur. Å samles om prosjekter skaper også samhold, og vi ser

at det påvirker sykefraværet i positiv retning, sier Janne Sonerud.

DEN NORSKE ELDREOMSORGEN

– Hva er spesielt bra ved den norske eldreomsorgen? – Individuelle ønsker og behov står sentralt, i tillegg til et godt og variert aktivitetstilbud. Vi prøver å bidra til at de som kommer til oss får leve livet mest mulig som de ønsker i forhold til de forutsetningene de har. At vi i dag har høy fagkompetanse, gjør at våre beboere får bedre helsefaglig kvalitet i tjenestene de trenger.

Janne Sonerud synes det har skjedd veldig mye positivt de siste årene. Da hun var pleieassistent som helt ung, var det rigide rutiner og tidspunkter for det som er viktig i et liv. Aktivitetstilbudet bestod stort sett av bingo og andakt. – Hva skulle du ønske var annerledes? – Forskjellene i tjenestetilbudet er for store. Det skulle ha vært flere standarder for hva beboere i sykehjem kan forvente. Vi burde hatt nasjonale kvalitetsindikatorer for sykehjemsdrift, mener hun.

Janne Sonerud skulle også gjerne sett at det var flere sykepleiere som vil

«Noe av det vanskeligste har vært at de pårørende ikke fikk besøke sine nærmeste. Nå kan vi ta imot dem utendørs.»

jobbe i eldreomsorgen. Mange søker seg til sykehusene når de er ferdige med utdannelsen. – Det er viktig at sykepleiere i eldreomsorgen får jobbet og utviklet seg innenfor det de er utdannet til. Mange oppgaver kunne ha vært løst langt bedre av andre, for eksempel tilberedning av mat. Opplevelsen av pent tilberedt mat er viktig for matlysten. Dette er en egen kompetanse, ikke nødvendigvis noe en sykepleier er best til. Det gjelder også andre oppgaver.

Når hun blir spurt om hva som blir viktig i eldreomsorgen hvis vi ser 20 år frem, svarer hun raskt: – Enda mer av det vi prøver å holde høyt i dag: Et meningsfylt liv med god pleie. De som er på sykehjem i dag tilhører en generasjon som det er lett å tilfredsstille. Om tyve år vil det være andre krav og forventninger rundt det å leve et godt liv. Teknologien vil også ta oss et annet sted.

Janne Sonerud reflekterer også over organiseringen av de ulike behovene som følger med det å bli gammel. – I dag er det brukerne som reiser hit og dit. Fremover vil helsepersonell kanskje i større grad være mobile og følge brukerne.

ET MENINGSFYLT LIV

Det er mange utfordringer ved det å flytte til et sykehjem. – Hva er de eldre minst forberedt på? – Kanskje det å få så mange rundt seg. For noen er det helt fantastisk. For andre kan det oppleves som tap av uavhengighet. Man har heller ikke eget kjøkken og egen stue, og rommet er gjerne mindre enn det man har hatt.

For å gjøre overgangen best mulig, er samtaler med de det gjelder og de pårørende viktig. «Det levde livet» kartlegges i innkomstsamtaler, og den enkeltes behov, ønsker, vaner og døgnrytme blir hensyntatt så langt som mulig. Dettes favnes i en omsorgsavtale, som stadig justeres. – Hvor viktig er måltidene i hverdagen? – For mange er måltidene dagens høydepunkt. Det handler ikke bare om det man spiser, men om opplevelsen av måltidet. Hvordan det er dekket på, hvem man sitter sammen med – og ikke minst om det er noen gode samtaler. – «Den gode dagen» er varemerket til Lovisenberg Omsorg. Hva er en god dag for dem som det står dårligst til med? – Trygghet, at de føler seg hjemme – og at de har en meningsfylt tilværelse, tross alt.

Beboerne våre har et variert spekter av komplekse utfordringer. De har ikke tid til å vente på at vi utvikler tilbud for å gi dem det de trenger. De trenger løsninger som gir dem best mulig livskvalitet NÅ. Hver dag teller!

Janne Sonerud er opptatt av potensialet som ligger i det å være noe for noen. Gjennom generasjonsmøter som besøk av barnehagebarn, for eksempel. – Mange av våre beboere har kompetanse og erfaring som gjør at de kunne ha vært nyttige for andre. Vi må jobbe enda mer med å skape møteplasser der de eldres ressurser kan brukes bedre. En tidligere lærer i musikk eller matematikk kan ha mye å by på hvis noen sliter med tall eller har lyst til å lære å spille et instrument, tenker hun.

LESEHEST OG SERIESLUKER

Janne Sonerud jobber mye, men er opptatt av å hente seg inn. – Jeg er veldig familiekjær og liker å samle flokken med tre barn og mann så ofte jeg kan. Dessuten kan jeg nok kalles en seriesluker. Jeg leser også mye, helst krim, når jeg har ferie. Da velger jeg meg én forfatter og leser alt. – Du slapper av med mord, altså? – Det kan du si, men jeg liker mest spenningen ved mange tråder som skal nøstes opp.

Jeg må ta meg sammen for ikke å lese de siste sidene før jeg er der, innrømmer hun.

Janne Sonerud avslører enda en ting på tampen: – Jeg eier ikke praktisk sans. Å skifte en lyspære kan være en utfordring. Og jeg er en kløne til å strikke og sy. Moren min designet og sydde klær, men jeg har aldri hatt interessen. Jeg har strikket én genser til meg selv og en halv en til mannen. Det ble med det, forteller Janne. – Er det et spørsmål du alltid har ønsket å svare på? – Nei. Vi er vel ferdige nå, sier hun og ler, lett utålmodig. •