HOVEDSAKEN. Å leve lenge er ingen

Hundreåringer på rekke og rad

Det begynner å bli mange av dem nå. Som har trosset livets vær og vind, forsert bakker og tålt svinger. Med livsmot, rullator og sviktende helse har de rundet 100-årsbøyen.

På Cathinka Guldberg-senteret

Lovisenberg sitter de på rekke og rad. Tidligere i år ble alle som er 100 år eller mer i 2020 feiret. Ti beboere ble gjort stas på med Oslos ordfører til stede. Åtte av dem ble med på et gruppebilde i særklasse.

Samtidig ble det tatt portrettbilder av fire damer og én mann. I ettertid har vi banket på dørene der de bor. Det skjedde like før koronaviruset kom til Norge og sykehjemmene måtte stenges for besøkende. Resultatet er fem samtaler om viktige hendelser i deres liv, hva de ikke kan glemme – og hva de tenker om egen hverdag nå. Alle har fått hvert sitt store

Et gruppebilde i særklasse med hundreåringer: Fra venstre: Eva Wiksén (101), Anne Marie Meyer-Myklestad (107), Marvel Kristine Dahl (snart 100), Ingulf Sletten (101), Augusta Bernhardine Kvalheim (107), Helen Gerner Holager (101), Gretha Hermansen (snart 100) og Gro Haugen (102). Eva Wiksén døde dessverre i februar og Augusta Bernhardine Kvalheim i april. Vi gjengir bildet med tillatelse fra deres pårørende.

Hundreåringer på rekke og rad

innrammede portrettbilde og er blitt spurt om hva de tenker og føler når de ser seg selv slik.

På de neste sidene kan du lese om Helen Gerner Holager, som stadig drømmer om å komme hjem. Om Marvel Kristine Dahl, som ikke synes det er noe vanskelig å bli gammel. Om Anne Marie Meyer-Myklestad, som er opptatt av sin uavhengighet og ikke vil ligge noen til byrde. Om Ingulf Sletten, som synes det er trist at det er så få som vet hvem han egentlig er. Eller om Augusta Bernhardine Kvalheim på 107 år, som bodde hjemme til hun var 101 og har fulgt alle kostholdsrådene hele livet. Dessverre døde hun i april.

De ble født før eller mens spanskesyken herjet i verden og har vært unge under en verdenskrig. I deres levetid har barn og barnebarn kunnet ta utdannelse. Flytrafikken fikk sitt gjennombrudd, og biler ble allemanns eie. De husker hvordan det var før strøm, komfyrer, vaskemaskiner og TV var vanlig. For ikke å snakke om livet før og etter den digitale revolusjonen.

«Å være hjemme er jo det beste. Det er en ovenpå-følelse å bo i sitt eget hus.»

Drømmer om å komme hjem

Helen Gerner Holager bodde i eget hus på Ris i Oslo i 58 år. Da er det ikke rart at hun stadig lengter hjem. Til den lune villaen, til bokhyllene som bugnet av bøker, til blomster og planter. Til bekken som sildret forbi.

HELEN GERNER

HOLAGER (101 ) • Født 18.02.1919 • i Namdalen, • vokste opp i Moss • Hjemmeværende, • student som 60-åring • Tre barn, ti barnebarn • og seks oldebarn

un trives godt der hun bor, men tanken på å komme hjem er aldri langt borte. For eksempel når det nå er vår. For det er jo en fin tid på verandaen. – Hva er kriteriene for å komme hjem? Spør hun stadig sin datter, Ellen Holager Andenæs. – At du er 20 år yngre, svarer datteren. Så ler de litt.

Helen kom til Cathinka Guldbergsenteret Lovisenberg med et utvalg av sitt rikholdige liv. Mindre av alt, slik det må være når bopelen teller snaue 20 kvm. Med på lasset var et appelsintre. Det er to av dem nå, og i tillegg et sitrontre. De har fått plass i et stuehjørne på sykehjemmet. Helen liker lukten av bladene, spenningen når fruktene dukker opp og vokser sakte. Når hun endelig kan spise appelsinene, er hun stolt som bare det.

H

KULTIVERT OG BELEST

Helen har alltid jaktet på kunnskap og er belest etter et liv med bøker. Hun visste å bruke stundene. Når hun rullet tøy, for eksempel, leste hun høyverdig litteratur oppstilt på et stativ bak rullen. Hun delte også gjerne det hun kunne. Da datteren var barn, tok hun ofte med seg venner hjem. Der fikk vennene hennes te, og Helen hjalp til med stiler og svarte på spørsmål. På en måte førte hun salong for den oppvoksende slekt. – Jeg har alltid likt å lære bort ting og kunne nok likt å være lærer, tenker hun høyt.

Helen er 101 år nå. Hun er en kultivert dame som har vært opptatt av klassisk dannelse. Hennes etterkommere har derfor fått utlegninger om litt av hvert, for eksempel doriske, joniske og korintiske søylehoder fra antikken. For slikt må man vite forskjellene på. Hvis datteren ville oppleve litt ukultur som Barbie-dukker og ukeblader, fikk hun det ikke hjemme. Da måtte hun gå til andre.

Som eneste jente i søskenflokken var det ikke Helen som fikk høyere utdannelse. Det var brødrene først. Men hun ga ikke opp, og i en alder av 60, tok hun noe av den utdannelsen hun hadde ønsket seg hele livet. Hun ble student i kunsthistorie og litteratur. Det førte blant annet til at hun holdt foredrag på Nasjonalgalleriet og skrev artikler til leksikon innenfor fagområdene. – Det var en glede å studere, ja – det var og er en skatt for meg, sier hun med overbevisning.

LENGE SIDEN ALT

Det er lenge siden. Det meste er i grunnen lenge siden. Kanskje hun sitter og tenker over livet sitt nå? – Jeg sitter ikke og tenker. Men tankene kommer, og da blir jeg sittende, parerer hun.

Likevel, noen barndomsminner er sterkere enn andre. Far var veterinær, og jeg likte veldig godt å være med ham rundt for å hjelpe syke dyr. Vi hadde ofte dårlig råd, men et godt og lykkelig liv, det var det.

Om moren har hun mye å fortelle. Ikke minst om hennes vennskap med tidligere kong Haakon fra 1895. – Mor var fortryllende. Hun var bare 16 år da hun møtte ham, og de fikk et vennskap som varte livet ut. Han skrev brev til henne og sendte en stor krans til mors begravelse, forteller Helen.

Hun gir uttrykk for at hun er godt fornøyd med de foreldrene hun fikk. Og med de barna hun selv ble mor til: – Jeg har vært heldig med barn. De har alltid gitt meg glede. Det var aldri noe leit med noen av dem. Og hadde det vært det, hadde jeg ikke husket det, sier Helen lurt.

Men hun blir alvorlig når hun forteller om krigen på landet. Da det hamret på døren og nazistene var ute etter medlemmer i Hjemmefronten. Hun var mange ganger engstelig for mannen Jens. Det var en farlig tid.

GODT Å IKKE MÅTTE GJØRE NOE

Selv om Helen stadig har lyst til å dra hjem, er hun fornøyd med rommet som er hennes. – Å være hjemme er jo det beste. Det er en ovenpå-følelse å bo i sitt eget hus, sier hun tydelig.

Men hun synes det er greit å være gammel her hun bor nå også: – Jeg er litt doven av natur, og det er deilig å våkne om morgenen og ikke måtte gjøre noe, humrer hun.

Har hun mye besøk, tro? Hun vurderer litt før hun svarer at hun ikke kjenner så mange lenger. Men at hun får besøk når hun har bruk for det. Datteren tar en titt i gjesteboken og ser at seks personer har vært på besøk denne uken. Og det er tross alt bare tirsdag formiddag. Dessuten er det stadig pleiere innom henne for å se at hun har det bra. – Det er mange unge mennesker som jobber her jeg er. De ser ut til akseptere meg, og de er så søte. Men det beste er jo å være hjemme. Det er en ovenpå-følelse å bo i sitt eget hus, sier hun.

Helen Holager ser nøye på portrettbildet av seg selv. – Jeg liker dette bildet av meg. Det ser ut som om jeg håper det beste. Og det er ikke overdrevent jålete på noen måte, konstaterer hun.

Hun vet ikke at hun er en vakker gammel dame der hun sitter og smiler med både munnen og øynene. Så betyr da også navnet Helen strålende eller lysende.

Her er jeg uavhengig

Anne Marie Meyer-Myklestad har rundet 101. Hun har levd et langt liv, men synes dagene nå er altfor korte. Du vet, når man skal lese Aftenposten fra første til siste side og hele A-magasinet med bare ett øye. Da tar det sin tid.

n slik finlesning av Aftenposten gjør at Anne Marie er godt orientert og gjerne gir uttrykk for sitt syn på det som skjer i vår egen tid: – Jeg er opprørt over politikernes tull med reiseregninger og etterlønn, sier den tidligere læreren.

Hun har også med stor interesse lest Aftenpostens reportasjer om vold og utfordringer på sykehjem og synes det er forferdelig.

E

BARNDOMSHJEMMET I BRANN

Ett minne står sterkere enn alle de andre fra Anne Maries barndom. Familien hennes bodde i et langt trehus i Søndre Slagen utenfor Tønsberg. Noen tjenestefolk i båt på vei hjem over fjorden ved Husøy så at huset stod i lys lue. De fossrodde til land og fikk varslet og vekket. Det gjorde at hele familien kom seg ut. Moren kledde på alle barna i en fei, og der på gårdsplassen er minnet som har brent seg fast: – Moren min telte de fem barna sine; én, to, tre, fire, fem. Igjen og igjen. Én, to, tre, fire, fem! Det var nære på at liv gikk tapt, sier hun ettertenksomt.

Hun sitter rank i stolen på sitt rom og forteller rolig og tydelig, men det er lett å se at hun ennå er sterkt berørt av det som hendte den gangen hun var barn.

BEVEGET AV FØRSTEKLASSINGENE

Som ung voksen var hun fast bestemt på å få seg en utdannelse. Hun luktet på filosofi, fonetikk og psykologi, men valgte lærerskolen. – Det var under krigen, og jeg valgte den utdannelsen som raskest ville gjøre meg uavhengig av pengebidrag fra familien til livets opphold, sier hun.

Anne Marie forteller om valget hun måtte gjøre da hun var ferdig utdannet i krigsårene. Skulle hun få fast jobb i Oslo kommune, måtte hun melde seg inn i Nasjonal Samling. Derfor begynte hun sin lærergjerning på private skoler. Etter hvert og etter krigen kom hun til Vinderen skole, som var begynnelsen på hennes 40-årige arbeidsliv. – Som lærer har jeg møtt utallige mennesker som små, forteller hun.

Én av dem var avdøde forfatter og prest Karsten Isachsen, som husket på sin gamle lærerinne med blomster på hennes 80-årsdag. Hva som gjorde sterkest inntrykk fra tiden som lærer, er hun ikke i tvil om: – Førsteklassingene! De satt nesten og gapte for å få med seg alt jeg sa. Det var som et under, og jeg gledet meg over å kunne følge deres utvikling. Å være lærer var et flott yrke, mener Anne Marie.

Hun blir ivrig nå og utdyper gjerne: – Man måtte være fast og bestemt og stille krav til elevene, slik at de kunne lære hva som var riktig og galt både i oppførsel og uttalelser. De hadde oppdragelse. Ute i skolegården kalte de meg tante, mamma og bestemor. Det var helt herlig, sier hun og smiler ved tanken før hun legger til: – I dag har jeg inntrykk av at det er litt annerledes. At lærerne krever for lite, og at det er elevene som stiller krav.

Anne Marie har vært med på mange jubileumsfester; 50-, 60- og jammen også 70-årsjubileum. Den gamle læreren ble hentet og kjørt hjem i bil. – Jeg hadde alle fag unntatt engelsk, deriblant forming, som skiftet navn til kunst og håndverk. Da lærte jeg guttene å sy i knapper. Noen mente at «det kan kona mi gjøre for meg», men da svarte jeg: «Hvis ingen vil gifte seg med deg, hva skal du gjøre da?» Knappene ble sydd i. For å lære det ordentlig, laget man knappeleringer, et ord som mange ikke forstår i dag. En knappelering er en figur sydd av knapper, forteller Anne Marie.

Den tidligere læreren liker ord. Ett av de fineste fra vår egen tid er «kul» eller «cool». Det er liksom noe friskt og sporty over det, synes hun.

INVESTERTE I BARNEBARN

De siste årene som yrkesaktiv gledet hun seg til å bli pensjonist. En stor vevstol ble kjøpt inn. Men hverdagene ble ikke helt slik. Da hun gikk ut av full jobb i skolen, begynte hun i deltidsjobb med barnebarn. I flere år dro hun til barnebarnas hjem om morgenen og tok hånd om dem. Det var til god hjelp særlig for sønnen Lars MeyerMyklestad, som er lege, og hans kone, som er veterinær. – En del av pensjonistårene ble mer aktive enn jeg hadde tenkt, og jeg fikk ikke brukt vevstolen så mye. Men det var veldig koselig, og jeg angrer ikke på den investeringen. Barnebarna, og også oldebarna, er flittige gjester. Det ble litt av en hundreårsfeiring med alle sammen, sier hun fornøyd og smiler over opplevelsen.

Anne Marie synes at alderdommen på mange måter er en fin periode. Det kreves ikke så mye av en. Hun er blitt så gammel at hun tar én dag av gangen. Det er tid for å tenke. Hun er takknemlig for livet som ble henne til del. Fine foreldre, en øm mor i særdeleshet, en snill mann. Hun har to sønner, er bestemor til fem og har en liten flokk med fire oldebarn. – Det er veldig flott å ha så mange etterkommere. Jeg liker tanken på at det ikke er slutt med meg, reflekterer hun.

VIL VÆRE UAVHENGIG

Og helsen? Hun henviser til sin mor og svarer som henne: – Det napper litt her og der, og da vet jeg at jeg er til.

Men det var dette ene øyet, da. Grå stær og grønn stær. Hørselen er ikke lenger så god. Heller ikke balansen, så rullatoren er

ANNE MARIE MEYER

MYKLESTAD (101 ) • Født 28.09.1918 på • Eidsvold, vokste opp i • Tønsberg • Lærer • To barn, fem barne- • barn og fire oldebarn•

en god venn. Gode hjelpere er også de ansatte på Cathinka Guldberg-senteret Lovisenberg. Hun utdyper: – De er ikke mennesker de som jobber her, vet du. De er engler. Stadig minner de meg om at de er her for å hjelpe. Kan jeg få det bedre? Spør hun.

Anne Marie bor på et rom med utsikt. Herfra kan hun følge godt med på alle årstidene og skiftningene. En brennende soloppgang. Blomster som spirer. Trær som blir grønne og glir over i det røde og gule. Snøen som legger seg og blir borte igjen. – Det må være en kraft bak alt dette, men jeg får ikke helt tak i den, reflekterer hun.

Hun har alltid vært opptatt av å ikke ligge noen til byrde. Det gjelder også nå. Om egen situasjon velger hun å si dette: – Her er jeg uavhengig. Til mine sønner sier jeg som vi pleide å si i vår familie: «Dra på ferie! Slap off!» Jeg klarer meg bra her jeg er nå og får den hjelpen jeg måtte trenge.

MILD, MEN BESTEMT

Anne Marie vet ikke helt hva hun skal si når hun blir bedt om å karakterisere portrettet som er tatt av henne nå. Hun prøver allikevel: – Jeg ser veldig streng ut på det bildet, men det er jeg jo ikke, sier hun.

Etter noen vurderinger kan hun gå med på at hun fremstår som «mild, men bestemt».

Anne Marie følger til døren og ut i korridoren. Med rullatoren som støtte går det fint. – Denne korridoren er liksom min Karl Johan, proklamerer hun og ler. Hun skal gå noen runder her før hun igjen vil fortsette med lesningen av Aftenposten der hun slapp.

«De er ikke mennesker de som jobber her, vet du, sier Anne Marie. De er engler.»

INGULF SLETTEN (101 ) • Født 30.10.1918 i Øvre • Rendal, Østerdalen • Statsautorisert revisor • med eget firma • To barn, fire barn • barn og fire oldebarn

Å møte Astrid var det viktigste i livet

Det er tre datoer Ingulf Sletten aldri kan glemme. Alle er fra et halvår da det viktigste i livet hans hendte. Det var da han møtte Astrid, forlovet seg og giftet seg med henne. Livet har vært en dans, og han danser ennå. Han svingte seg mellom bordene med sin datter Tone da han og andre 100-åringer ble feiret.

ngulf møtte Astrid på skøyteløp på Bislett i januar, og etter åtte dager fant de ut at de passet sammen. De forlovet seg i mars og giftet seg i juli. Alt sammen i løpet av noen måneder i 1949. – Jeg er ikke i tvil om at jeg gjorde rett da jeg i løpet av få måneder slo til på det meste. Astrid hadde dessuten åtte søstre, så jeg kom inn i en svogerklubb det var mye moro og glede med, forteller Ingulf.

Men om han selv var rask med å velge kone, hadde han klare råd til sine to døtre om å tenke seg om i valg av kjærester og livsledsagere. – Det at jeg møtte Astrid, har vært det viktigste i livet mitt. Hun jobbet med meg i firmaet mitt og tok ansvar for hus og hjem. Først bodde vi i Prinsdal, men senere skaffet vi hus på Røa og hytte på Norefjell og i Stavern i løpet av en femårsperiode. Vi var et godt team, minnes han.

I

GLAD I TALL

Ingulf tok utdannelse under og etter krigen og ble både økonom og statsautorisert revisor. Han begynte som regnskapssjef, men i 1953 etablerte han eget revisjonsfirma med mange ansatte bak gamle Deichmanske bibliotek. Han var en anerkjent revisor i Oslo. – Yrkesvalget var lett, for jeg var så veldig glad i tall. I tillegg underviste jeg på Treider handelsskole ved siden av jobben da omsetningsavgiften ble erstattet av merverdiavgift. Jeg holdt også kurs for faren til Stein Erik Hagen og de store gutta bak det som i dag er NorgesGruppen, forteller Ingulf litt stolt.

MINNER OG SAVN

Livet har gått sin gang med barn, barnebarn og oldebarn. Det begynner å bli mange. Siden Ingulf er så glad i tall, synes han det er fint å si at han har to døtre, fire barnebarn og fire oldebarn.

Det var trist å miste kona. Da det hendte, hadde han og Astrid hatt 62 år sammen siden pangåpningen på forholdet i 1949. Han savner henne, men er glad for å ha døtrene å holde seg til. Tone og Bente bor begge i nærheten og er ofte på besøk. I tillegg har han lillebroren, da, som er 95.

«Jeg får det jeg trenger av omsorg, mat og stell. Men ingen her, hverken pleiere eller beboere, vet hvem jeg egentlig er.»

Brødrene har stadig glede av å være sammen. – Jeg synes livet har gått så voldsomt fort, og nå er jeg gammel. Men jeg har en fin familie og føler meg trygg. Dessuten er det fantastisk å bo nettopp her, mener han.

Det hender at han tenker på det han savner. Familien, vennene og naboene på Røa bor jo ikke der han er. Til sine døtre har han mange ganger sagt: «Her kjenner ingen fullt ut min historie, mine røtter og hva som har vært viktig for meg gjennom et langt liv. Jeg får det jeg trenger av omsorg, mat og stell. Men ingen, hverken pleiere eller beboere, vet hvem jeg egentlig er.»

Ingulf arbeidet som revisor til han var 75. Han var en arbeidshest og har flust av gode minner fra det travle arbeidslivet. Nå liker han å sitte i fellesstuen på Cathinka Guldberg-senteret Lovisenberg. Da kan han være sammen med andre og få med seg det som skjer. – Jeg skulle jo ønske at noen kom inn her og sa: «Se, der er revisoren!» At de kunne ha bruk for et råd, sier 101-åringen med et forsiktig smil.

FORNØYD OG TAKKNEMLIG

– Hva tenker du om å være slektens eldste? – Jeg håper at hele familien, i alle ledd, kan si at de er godt fornøyd med meg, sier han.

Ingulf har fått portrettbildet av seg selv i hendene. Han ser på sitt ansikt i glass og ramme: – Det er et merkelig rart bilde av meg, fortsetter han, som på østerdalsdialekten hans betyr at han synes det er et usedvanlig flott bilde.

Han sitter stille en stund og studerer bildet av seg selv. Så kommer han med en hel øse innenfra: – Denne gubben har hatt det godt. Han var så heldig at han fikk en utmerket familie, som han bare har hatt gleder av. Tenk å være opphavet til en hel flokk! Han har all grunn til å være veldig takknemlig. Jeg kan si at han bare har positive minner og har hatt et lykkelig liv så langt, oppsummerer han begeistret. – Ja, jeg føler at jeg har gjort det ålreit som familieforsørger og familiemann, legger han til.

Og skulle noen ha lyst til å ta en dans, er han mer enn klar: – Jeg er så glad i å danse. Ågot, som jobber her i nærheten, har danset mye med meg, sier Ingulf fornøyd.

Dronning på 107

Augusta Bernhardine Kvalheim var én av Oslos aller eldste damer. Hun likte oppmerksomhet og var litt dronning. Derfor skulle hun være cover girl for denne utgaven av Magasin fra Lovisenberg. Mandag 20. april døde hun.

tter avtale med familien velger vi allikevel å publisere dette intervjuet og la henne trone på forsiden med sitt flotte portrett. Som en heder til vår eldste beboer på Cathinka Guldberg-senteret Lovisenberg de siste årene.

Augusta ble født i 1913. Det er samme år som kvinner fikk stemmerett i Norge og rett før første verdenskrig begynte. – De turte ikke annet da jeg ble født, sier Augusta, og deler en innøvd replikk gjennom et langt liv.

Da hun var fire år, ble faren hennes påkjørt av toget og døde. Moren satt alene igjen med fire små barn under skolealder. – Det var veldig vanskelig for henne, og vi måtte klare oss på en liten pensjon etter far. Vi sultet ikke, men det var stas da vi fikk matkasser med appelsiner og annet fra to jomfrutanter i Oslo, forteller Augusta.

E

MOR TIL NORGES RASKESTE GUTTER

Augusta er mor til to gutter som en gang var Norges raskeste løpere på til sammen 29 distanser, Arne og Knut Kvalheim. Ja, de satte mange norske rekorder og noen nordiske. Sønnene sopte inn priser, pokaler og medaljer gjennom en årrekke. Og hadde hele Norges befolkning som publikum. – Jeg var nøye med hva de spiste. De fikk mye fisk og lite godteri, forteller hun. – Det måtte bli mye klesvask? – Ja, de trente ustanselig, og jeg tok meg av tøyet. Vi hadde bare tilgang til vaskekjelleren hver 14. dag, så det luktet ikke godt. Klærne måtte luftes på snoren ute så ofte vi kunne, husker Augusta.

Det var Augustas mann, overkonduktøren Caspar, som primært fulgte opp guttenes idrettslige aktiviteter. Hun var mest opptatt av at sønnene skulle gjøre det godt på skolen og ta utdannelse. – Men du var stolt av dem? – Ja, jeg var det, sier hun nøkternt og fortsetter: – Men alle bør ha en utdannelse. Jeg ønsket selv å studere jus, litteratur eller engelsk, men det gikk ikke. Mor var en fattig enke med fire barn.

Augusta gikk middelskolen og handelsskolen på Hamar og hadde derfor en kort

«Jeg har fulgt alle kostholdsrådene, i tillegg til at jeg har prøvd å være sporty og holde meg i form.»

utdannelse innenfor bokholderi og regnskap. I mange år jobbet hun i Lutherstiftelsens forlag. – Det var stor arbeidsløshet på den tiden, men jeg hadde så gode karakterer at jeg fikk jobb med én gang.

Da hun var langt opp i 60-årene, gjorde hun alvor av sitt ønske om å lære mer. 70 år gammel tok hun eksamen i Cambridge Proficiency i engelsk, et språk hun alltid har likt spesielt godt. – Har du fått bruk for engelsk etterpå? – May be, sier Augusta og smiler kledelig. Hun var 106 år i 2019. Da ble hennes pårørende kontaktet av Oslo kommune fordi Augusta ikke var innskrevet i skolen. Sønnen bekreftet med munterhet at Augusta riktignok var født i år 13, men at hun var hans mor født i 1913. Hun slapp en ny skolestart.

OPPSKRIFTEN PÅ ET LANGT LIV

107-åringen har hele livet hatt god helse. Hva er oppskriften hennes? – Jeg har fulgt alle kostholdsrådene, blant annet har jeg ikke røyket og bare nytt alkohol i svært små mengder. I tillegg har jeg prøvd å være sporty og vært opptatt av å holde meg i form, oppsummerer hun.

Augusta fikk hjemmehjelp da hun var 98 og bodde hjemme i de kjente stjerneblokkene i Groruddalen til hun var 101. – Da var hundreogett ute, sier hun og vrir litt humoristisk på et uttrykk fra kortspill.

Først flyttet hun til Hovseter-hjemmet, så videre til Cathinka Guldberg-senteret Lovisenberg.

Det er ikke de store tingene hun ser frem til nå. Augusta ser dårlig og savner å kunne lese. Hørselen er ikke bra. Men hun er glad for at sønnene stadig kommer på besøk – og for at det er sport på TV. Dagene har sin egen rytme. – Jeg har det godt, og de som er rundt meg er både hyggelige og snille, sier hun.

AUGUSTAS ANSIKT

Augusta ser med undring på portrettet som er tatt av henne nå. Hun hadde pyntet seg før bildet skulle tas. Håret er frisert og dandert, som på en diva. Hun er svært fotogen, selv i en alder av 107 år.

I ansiktet går rynkene som stier og veier. De speiler alder, kanskje også erfaringer og hendelser. – Jeg ser jo veldig gammel ut. Men det er et flott bilde av meg, fastslår hun.

AUGUSTA BERNHARDINE

KVALHEIM (107 ) • Født 16.01.1913 på • Hamar, oppvokst • samme sted • Kontoransatt i forlag • To barn, fire barne- • barn og ni oldebarn • • Døde 20.04.2020

«Jeg føler meg frisk og har knapt vært syk noen gang.»

Ikke vanskelig å være gammel

Marvel Kristine Dahl har et ansikt det er lett å huske, for hun smiler fra øre til øre. Ikke minst når hun studerer sitt portrett. Er hun så rynkete? Har hun slike tenner? Joda, hun kjenner seg igjen. Men synes også at hun ligner på Jahn Teigen.

MARVEL KRISTINE

DAHL (snart 100 ) • Født 23.06.1920, • oppvokst i Oslo • Kontormedarbeider • • på et arkitektkontor • Ett barn, ett barne- • barn og to oldebarn

aren var både baker og konditor. Marvel selv var ikke så glad i det søte. Men hun kapret sin mann med en kake. Hun skulle feire 18-årsdagen sin og fikk ha med venner til sommerstedet på Nesodden. Da hun satt på båten, kom faren hennes løpende med en diger bløtkake, som han plasserte i fanget hennes. – Jeg kom i snakk med en mann på båten mens jeg satt der med bløtkaken. Kanskje han ville være med i bursdagen min? Svaret var ja, og vi ble gift og holdt sammen til Bjørn døde da han var 98, forteller Marvel.

F

BADET I SJOKOLADE

Når hun skal fiske frem gode historier fra livet sitt, er det enda en med søtt tilsnitt som må fortelles. Marvel hadde jobb på en liten sjokoladefabrikk lenge før næringsmiddelkontrollens strenge krav var funnet på. I fabrikken var det noen beholdere på størrelse med spisebord, og oppi dem var det flytende sjokolade. På én eller annen måte gled hun og ramlet oppi all sjokoladen. Til stor munterhet for sine kolleger. – Jeg reiste meg opp mens det dryppet sjokolade fra hele meg. Så ble jeg redd for at den strenge formannen skulle skjelle meg ut, men det skjedde ikke. De andre skrapte av meg sjokoladen, sier hun med latter i stemmen.

Og hun som ikke har likt sjokolade engang, hverken før eller siden.

SÅ KRIGSFLYENE KOMME

Den som er 100 år, fikk sitt unge voksenliv preget av andre verdenskrig. Marvel husker godt begynnelsen. – Vi bodde i en leilighet i tredje etasje og hadde god utsikt over byen. Far stod ved vinduene og ropte at vi måtte komme. Da så vi alle flyene som fløy over hovedstaden, forteller hun.

Flyene som kom var et sterkt bilde. – Vi klarte oss greit, men måtte finne på ting. Selv begynte jeg å sy lampeskjermer, som vi solgte overalt for å tjene litt penger, husker Marvel.

Det var også under krigen at hun fikk jobb på et arkitektkontor. Der likte hun seg så godt at hun ble i 25 år. En arbeidsgiver med sans for litt moro tok stadig med de ansatte på rare steder rundt i Oslo. Marvel og mannen, han hun kapret med en bløtkake, var også flittige brukere av hovedstaden. De tok bussen til Huk for å bade. De gikk på skogsturer. De spiste på caféer og restauranter så ofte de kunne. Livet var fint. Marvel var dessuten overmester i en losje. – Det som foregikk der, skulle liksom være litt hemmelig, men det var ikke det. Jeg har uansett glemt det, ler hun.

LIVET BLE SNUDD PÅ HODET

Andre minner i livet har kraftigere glød. Ikke minst det om den seks år gamle gutten som kom til Marvel og mannen etter å ha vært på syv barnehjem. Etter hvert adopterte de ham. Tom Erland var så aktiv og sporty. Gikk på ski og skøyter. Han var raus og spandabel, snill mot alle. Så skjedde det noe som snudde livet på hodet, både for gutten og foreldrene. Marvel nøler litt, men velger å snakke om sønnen: – Under en håndballkamp pådro han seg en ryggskade. Den gjorde at hanble lam og havnet i rullestol. Tom Erland fikk et krevende liv, forteller hun og blir litt vemodig.

Sønnen døde like før jul, bare 55 år gammel. Heldigvis har han en datter. Som også har barn. Marvel er både bestemor og oldemor.

FØLER SEG FRISK

Om dagene på sykehjem sier Marvel at de går så fort. Kanskje fordi hun tenker på det rike livet med sommersted på Nesodden og hytteliv i Kragerø. På alt det morsomme hun opplevde på arkitektkontoret. På reisene til Amerika, Frankrike og Spania. På mannen, som hun kapret med en bløtkake på fanget. På sønnen, som klarte seg ganske bra, selv om han fikk et vanskelig liv og døde så altfor tidlig. På sitt barnebarn og sine oldebarn. Og på nevøen, Ulf Bjørn Dahl, som jevnlig har besøkt henne opp gjennom årene og gjerne tar henne med ut. Hun liker seg når noe skjer: – Jeg sier ja til nesten alt jeg får tilbud om å være med på, enten det er konserter eller andakter. Dessuten liker jeg å prate med de andre her, forteller hun.

På spørsmålet om hva som er vanskelig ved å være gammel, svarer hun klart: – Ingenting! Det er bare å være hyggelig og snill, så går det bra, kunngjør hun.

Marvel er straks 100 år og føler seg ganske frisk. Hun kan ikke huske at hun har vært syk, bortsett fra den gangen hun var på sykehus og fikk pacemaker. Hun hører litt dårlig, men hvem gjør ikke det når man er så høyt opp på alderstrinnene?

Hvis hun skal oppsummere hva livet har gitt og vært, har hun gått i pluss. Minneboken er innholdsrik. Nå gleder hun seg til sol og sommer. Og til sin egen 100-årsfest, som er rett rundt hjørnet.

Hun studerer sitt portrett igjen og konkluderer: – Det er sånn jeg er. På håret minner jeg om min bestemor. Men jeg ligner virkelig på Jahn Teigen. Gjør jeg ikke? Spør hun og legger hodet litt på skakke.

Nevøen Ulf Bjørn henter en rullestol og sier at drosjen er klar. Marvel går gjerne selv, men sier ja takk til å bli kjørt når hun er sliten. Hun er tross alt straks 100 år. •