SAMFUNN ARTIKKEL
SAMMENSLÅINGEN AV
GRANVIN OG VOSS
Fra 1. januar 2020 blir kommunene Granvin og Voss slått sammen til nye Voss herad som følge av den store kommunereformen. Årets valg er gjennomført for den nye kommunen og resultatet ble 33 prosent for Senterpartiet som posisjonerte seg som en tydelig motstander av kommunesammenslåing. Muligens dreier det seg om en kamp mellom følelser og tilhørighet opp mot rasjonelle, økonomiske og administrative hensyn. For å forstå har Samviten dratt dit det flyter over av sveler, sider, epler og cruiseskip. Vi reiste vekk fra by og ut til de gamle kulturkommunene med ett spørsmål på blokken. Vil den nye administrative fusjonen forene eller splitte?
TEKST Welat Akman Westrheim FOTO Ingrid Herud
4
Bilen ligger stødig på E16 mellom Bergen og Voss. Vi er på vei mot en region i endring. Om 68 dager skal Hordaland, sammen med Sogn og Fjordane bli til Vestland fylke, mens Granvin skal gå fra kommune til bygd. Veien til Voss er langt fra trygg. Fjellene kaster stein ned på den kommunegrå asfalten der EU-skiltede campingvogner provoserer fram spektakulære forbikjøringer. Selv er jeg forholdsvis selvsikker før det går opp for meg at vi faktisk ikke har gjort en eneste konkret avtale i Granvin. I starten var dette et spennende og uforutsigbart prosjekt. Nå kjenner jeg tvilen krype inn i meg. Det bor rundt 926 mennesker i den lille hardangerkommunen, og denne formiddagen pøser regnet ned. Kommer vi til å møte noen i det hele tatt? Jeg rister vekk pessimismen og drømmer meg bort. For det kunne jo tenkes at noe ligger og ulmer i den lille bygden. Et folkeopprør i Granvin, der bunadskledde gravensere marsjerer side om side mellom epletrærne mens de veiver det grønngule
heradsflagget og roper «Lenge leve Granvin». Gitt motstandsviljen vi har sett i andre tilfeller av kommunesammenslåing, er det ingenting som tilsier at det ikke skulle kunne bli katalanske tilstander i Hardanger. Det hadde vært en saftig sak det. Et skilt som røper at det er 900 meter igjen til Granvin drar meg tilbake til virkeligheten. Et øyeblikk lokker det vakre fjordlandskapet blikket vekk fra ratt og vei, og i stedet for å ta avkjørselen til høyre er bilen nå på vei full fart inn i Vallaviktunnelen. Denne fjelltarmen som knytter sammen hardangerkommunene Ulvik og Granvin er en åtte km lang infrastruktur med azurblått lys i taket. Etter 16 km gjennom fjellets indre ser vi lyset, og jeg bestemmer meg for at det er best å la tankene om hardangerseparatismen bli igjen i tunneldypet. Jeg blinker til venstre, tar avkjørselen. Vi er endelig fremme. Regnet har økt i styrke. Selv om vindusviskerne går for full maskin, makter de ikke å skape fri sikt. Vi stopper bilen på en parkeringsplass, og oppdager
