Issuu

Nr. 1

2021

SAMVITEN

SAMVITEN Det samfunnsvitenskapelige fakultet Universitetet i Bergen Fosswinckelsgate 6 5007 Bergen

info@samviten.no www.samviten.no Utgitt med støtte fra SV-fakultetet

Trykk Molvik Layout Kine Mentzoni Omslag Thale Meisfjord www.digithale.com

ANSVARLIG REDAKTØR Ingrid Borvik SAMFUNNSREDAKTØR Emilie Flønes KULTURREDAKTØR Paula Jee Ullaland WEBREDAKTØR Ingrid Herud ØKONOMIANSVARLIG Kjartan Kaatee Gjerde SOME-ANSVARLIG Nora Mjølhus

SKRIBENTER Paula Jee Ullaland Jens Philip Magnus Charlotte Jensen Vilde Jørgensen Ragnhild Leganger Emilie Flønes Nora Mjølhus Kjartan Kaatee Gjerde Nora Julia Katalin Røed Ingrid Borvik

ILLUSTRASJON/FOTO Julie Larsen Kari Borg Hommerstad Hogne Grad Elvestad Ingvild Hauglid Kine Mentzoni Thale Meisfjord Tim Hereid Ingrid Herud

NO - 1553

INNHOLD 03

Leder: En menende tekst om det å mene

SAMFUNN 04

Gi oss solen, Erna!

Likhet, likhet ikke

Når ble livet synonymt med mobiltelefon?

Pølser, politikk og bensinstasjoner

Kunnskapens forbannelse en sampol-students bekjennelse

SPALTE 18

Novelle: 2094

KULTUR 22

Kulturanmelder meg til teneste

Cancel Culture blir cancelled?

Norsk nok?

Råning i Tesla er fortsatt råning

TinderBingo

LEDER

EN MENENDE TEKST OM DET Å MENE I 2010 lagde Kristin Clemet det hun mente var oppskriften på den tids lederartikler. Først må du ha klart for deg hvordan snarveiene på tastaturet vil være din følgesvenn. CTRL + C vil være basen for oppskriften. CTRL + V vil være minst like viktig. Dette er kakeformen du trykker inn i ovnen for å mane frem din leder. Sist, men ikke minst, krones verket med en vag, nyansert og hensynsfull konklusjon som ikke svarer på problemstillingen det innledes med. Clemet kritiserte nasjonale avisers ledere som stadig har blitt mer nøytrale og meningsløse. Kunsten å mene noe Enkelte av oss kan fyre seg opp over uregulerte raste plasser, mangler i en bestilling eller menneskelige feiltagelser. Hva får blodet hos noen til å boble og bruse, mens andre trekker på skuldrene og går videre med livet sitt? Vi er h eldigvis skrudd sammen forskjellig, og det er ikke alle saker man har et standpunkt å vise til. Likevel har det blitt et onde at vi stadig stiller oss nøytrale til store saker. Stortingsvalg, studentpolitikk, økonomi og bompenger er eksempler som unge har en lei tendens til å trekke på skuldrene over. Brannfakler og bålforbud Problemet dukker opp når jeg leser analysen til Clemet. Tekst og ytringer er sjeldent helt uten mening, og det virker nærmest umulig å skulle skrive uten å tilegne ordene en sjel de er forankret i. I år håper jeg at vi har valgt ut tekster som provoserer, får deg til å tenke og som er fylt med mening. Vi håper du klør i fingrene etter å skrive motkronikker i kommentarfeltet vårt på Facebook og bruker sidene til opptenningsved når bålforbudet oppheves igjen til høsten. Det er viktig å stille seg kritisk og vise motstand der vi blir presentert med en versjon av virkeligheten. Heldigvis så finnes det flere. Bon appetit!

Ingrid Borvik Ansvarlig Redaktør

SAMFUNN

GI OSS SOLEN, ERNA!

SAMFUNN

Regjeringen gikk ned på ett kne og fridde til private utbyggere da kravene om innslipp av dagslys i nye leiligheter ble fjernet. Selv om mantraet “Gi oss solen, Erna!” førte til en radig gjeninnføring av paragrafen, snakker denne hendelsen om det økte behovet vi ser for en strengere boligpolitikk i Norge.

TEKST Nora Mjølhus FOTO Tim Hereid, Mørkerommet

UTBYGGERNES ENEVELDE OVER BOLIGMARKEDET SSB anslår en økning i boligprisene for 2021 på ni prosent i en tid hvor andelen mennesker med mulighet til å kjøpe egen bolig minsker. I møte med spørsmål om hvordan man skal sikre et rettferdig boligmarked for alle, peker borgerlig regjering på utbyggerbransjen. Skylappene er derimot på når opposisjonen nevner den drøye neo- liberalistiske markedspolitikken som ble innført av Høyre på 80-tallet. Sakte men sikkert har norsk boligpolitikk ikke bare blitt svakere, men forsvunnet. INGEN SOL NÅR BOLIGPOLITIKKEN FORDUFTER Jo flere boliger man bygger, jo billigere vil boligene bli. Kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup bommer ikke når han peker på at denne strategien gir godt spillerom for oss unge i etableringsfasen. Det vi derimot har sett, er at krampetrekningene for nye boliger skaper nye problemer. Så sent som i mars 2021 ble sjef i OBOS, Daniel Siraj, sitert på hvordan regjeringen bør lette på kravene for størrelse på leiligheter for å oppfylle markedet i Oslo. Borgerlig regjering åpnet også for å fjerne kravene om innslipp av dagslys i nye leiligheter. Denne forskriften ble ført tilbake igjen, gjennom mantraet “Gi oss solen, Erna!”. Å sikre at nye utbyggerboliger holder en levelig standard er ikke nok - vi må tenke forbi bare det å bygge nye bygg i de største byene i Norge.

FLERE EIER SEKUNDÆRBOLIG Nordmenn er ganske gode på å eie egen bolig - nær 80 prosent av befolkningen gjør det allerede. I etterkrigstiden betydde det å eie egen bolig både sikkerhet og mulighet for generasjonen som kom etter. Daværende finans minister Trygve Bratteli ble til og med sitert på at “det er en menneskerett å eie egen bolig”. I dag eier noen langt mer enn en bolig hver. Antall mennesker som eier to eller flere boliger i de store byene øker. Dersom alle de som eide en bolig utover behov hadde solgt den, hadde man sett en langt jevnere utflating av prisene enn det utbyggerbransjen kan gi. Borgerlig regjering gir ikke et helhetlig bilde på hva manko på bolig i de store byene i Norge betyr. Vi mangler ikke boliger, men en liten gruppe folk eier langt flere enn de behøver.. BOLIGEN ER MER ENN EN VARE Vi trenger ikke flere storstilte utbygger prosjekter som forsømmer krav om kvalitet til lys og størrelse. Det vi trenger er en helomvending i måten vi tenker på verdien av et hjem. Gjennom det frie markedet har reguleringer uteblitt som har ført til kommodifisering av en viktig del av vår hverdag. Statlige reguleringer må komme tilbake i norsk boligpolitikk.

SAMFUNN

LIKHET, LIKHET IKKE

SAMFUNN

For noen år siden jobbet jeg med å skaffe faste givere til Røde Kors. Da fortalte jeg historien om lille Ole som levde som fattig i Norge. Han hadde det egentlig ganske greit, men han gruet seg alltid til sommeren.

TEKST Kjartan Gjerde FOTO ? Ingrid Borvik ILLUST.

Å LEVE SOM FATTIG Ole gruet seg ikke fordi han hadde det så ille da, men på grunn av tiden etter ferien. Når alle kameratene til lille Ole kom hjem om sommeren hadde de masse historier om alt de hadde gjort. Noen hadde vært i Spania og badet i basseng, mens andre hadde vært på Sørlandet og kjørt båt. Lille Ole hadde vært hjemme i byen hele sommeren, og følte seg mindre og mindre. KONSEKVENSER AV ULIKHET Lille Ole vet godt hvordan det var å føle at han har mindre enn de rundt seg. Han lever på ingen måte i absolutt fattigdom. Likevel var ulikhetene rundt Ole vanskelig å leve med. Stor ulikhet har mange negative konsekvenser. Dette gjelder individene det rammer, men også for samfunnet som helhet. Stor ulikhet kan skade demokratiet ved at opphopning av rikdom kan konsentrere makt på få hender. Det kan skade økonomisk vekst, og føre til sosial uro, protester, og polarisering i et samfunn. Vi må ikke se langt ut i Europa for å finne flere gode eksempler på dette. Lav ulikhet er noe av det som gjør Norge til Norge. Vi har lavere ulikhet enn de fleste andre land, og har med det unngått de fleste av konsekvensene over. Likevel er inntekts ulikheten ventet å øke kraftig som følge av koronapandemien.

SAMFUNN

DE RIKE BLIR RIKERE, OG DET BLIR FLERE FATTIGE Høy ulikhet har negative konsekvenser for et samfunn, men høy ulikhet rammer først og fremst individer. Ulikheten har økt stabilt siden 1980-tallet ifølge SSB. Norge har fortsatt lav ulikhet i forhold til med mange andre land vi liker å sammenligne oss med, samtidig som vi har høyere ulikhet enn eksempelvis Island og Belgia. Det står best til med de aller rikeste. 20 prosent av alle markedsinntekter tilfaller den rikeste prosenten. Ifølge SSB-forsker Rolf Aaberge må vi til USA for å finne noe lignende. Parallelt med den økende utviklingen i ulikhet har vi også opplevd en økning i antall fattige. I 2005 vokste 5,7 prosent av barn under 18 år opp i lavinntektsfamilier. Tilsvarende tall for 2018 var 11,3 prosent . DYRT Å VÆRE FATTIG I arbeidet med regjeringens strategi for å bekjempe barnefattigdom, intervjuet Redd Barna barn og unge mellom 12 og 18 år. Emma forteller at man ikke kan være med på morsomme ting, og føler seg derfor ofte deprimert. Tarjei sa at man merker at man er mindre verdt enn andre fordi man ikke har råd til alt, og Håkon fortalte at man slutter å bli invitert med på ting når man aldri har råd til å være med. Sommeren 2016 fortalte jeg historien om lille Ole, men jeg kunne like gjerne ha fortalt historiene til Emma, Tarjei, eller Håkon - eller en av de andre 110 000 barna i Norge som lever med vedvarende lavinntekt. Til tross for at vi lever i et av landene i verden med lavest ulikhet er det et stort problem for dem det rammer.

KILDER: SSB, 2019 OECD, 2021 Regjeringen, 2015 NHO, 2018

SAMVITEN

SAMFUNN

NÅR BLE LIVET S YNONYMT MED MOBILTELEFON?

SAMFUNN

Det startet da jeg i søken etter et enklere liv bestemte meg for å ta turen opp på loftet og finne fram en gammel kjenning; en Nokia-mobil av typen 3710. Kort tid etter at iPhonen var lagt på hylla, ble jeg minnet på frykten for å være til bry for andre.

TEKST Nora Julia Katalin Røed ILLUST. Julie Larsen

ET DESTRUKTIVT FORHOLD Jeg hadde lenge irritert meg over smarttelefonens høye krav om oppmerksomhet. Den holdt aldri kjeft, og jeg merket at forholdet vårt etter hvert ble mindre bærekraftig. Det var derfor liten tvil da jeg skaffet meg nytt SIM-kort. Fyren i Telia-butikken lurte på om jeg hadde fått nok av livet, og jeg ble sikrere i mitt valg. Når ble livet synonymt med mobiltelefonen? Tiden var inne for å teste om det fantes en verden utenfor skjermens rammer. På utsiden av Telia-butikken sto jeg klar for å kjøpe bussbillett hjem, uten reiseapp og billettautomat i siktet. STOR PLASS TIL LITEN Å VÆRE Med sin klappfunksjon er mobilen kompakt og sitter som et skudd i neven. Med andre ord er det visuelt lite som tilsier at den skal gjøre mye ut av seg. Det har derimot vist seg å være en naiv tanke. Det som var ment som et stille steg vekk fra den digitale hverdagen, har blitt et logistikkhelvete uten sidestykke. Hendelser som vanligvis ville vært løst gjennom Bank-ID og Vipps, er erstattet med regnskapsføring og angst for å skylde folk penger. I situasjoner med behov for et googlesøk eller å finne reiseruter, står jeg der handlingslammet. Dette har jeg ikke funnet en løsning på enda, men kanskje finnes det et kart over Bergen med gatenavn og bussruter og busstider? I møte med familiens ønsker om oppdateringer, stiller jeg svakt på Facetime- og fotofronten. Da hjelper det lite at responstiden har blitt lengre.

Jeg hadde tatt lite hensyn til at vi f aktisk befant oss midt i en pandemi, der for maliteter som smittevernsregistrering og digital bordbestilling var den nye greien. Etter et par runder opp i baren for å bestille og samtidig unnskylde mine manglende skanne-muligheter, har venner tatt over rollen som forsørgere med forbehold om at de får tilsendt faktura innen kort tid. Alternativet er kontanter, men koronaskammen stanser meg. FRA AVVENNING TIL AVHENGIG Det er ikke overraskende at en nokia mobil ikke passer inn i dagens digitale samfunn. Jeg hadde bare ikke tenkt stort over bryet en slik livsstilsendring ville påføre mine nærmeste. Det slo meg ikke engang tanken at det kom til å ha betydning for bartenderen eller øvrige mennesker i kafélokalet. Disse har ufrivillig måttet tilpasse seg fordi jeg har et ønske om å slippe smarttelefonens oppmerksomhetsjag. Valget som var ment å være personlig, har slik involvert samfunnet. Jeg har blitt mer avhengig av dem rundt meg, som mest av alt har vekket flauheten i meg. KUNSTEN Å VÆRE TIL BRY På bordoverflaten hviler det som i de siste ukene har vist seg å være syndebukken i flere trivielle hverdags situasjoner. Slik burde det ikke være.Å være mindre tilgjengelig har også sine positive sider, som mer tid og bedre digital helse. Det kan det være verdt å tenke på i en tid der den psykiske helsen til unge møter motgang. Jeg fortsetter prosjektet om å stå imot kravet om å alltid være pålogget, og får heller lære meg å være mer til bry.

SAMFUNN

PØLSER, POLITIKK OG

BENSINSTASJONER

SAMFUNN

“Har du hørt om bensinstasjonslokaliseringsprinsippet? Neppe. Det er i alle fall det prinsippet som forklarer hvorfor du kan kjøre i milevis uten å se en bensinstasjon, og så plutselig finner to som ligger kloss ved hverandre”. Jo Nesbø, 2000 ULV ULV Norsk politikk har vært en kjedelig smørje bestående av det vi har stående bakerst i tørrskapet til enhver tid: konsensus, kompromisser og forlik. Frem til nå vel og merke. “Norske velgere har blitt mer radikale enn noen gang” lyder overskriften i Aftenposten etter siste valgmåling. Et representa tivt utvalg nordmenn har uttrykt at de i større grad ønsker å støtte Rødt, SV, MDG og ikke minst Senterpartiet. Der Arbeiderpartiet og Høyre messer om prosentvis økning av BNP, flere arbeidsplasser og elektrifisering av norsk sokkel, har MDG tatt til orde for å parkere bilen utenfor de store norske byene. Senterpartiet skal skyte ulv, Rødt forkaster kapitalismen og SV ønsker å si takk og farvel til NATO-avtalen.

KILDER: Dagbladet, 2000 Aftenposten, 2021

TEKST Ingrid Borvik FOTO Ingrid Herud

LUKTEN AV WUNDERBAUM OG POLITISK TEORI I våres hørte jeg en podcast som fikk hjernen min til å slå salto. Like rett frem som det er skrevet, er bensinstasjons lokaliseringsprinsippet en teori som forklarer hvorfor bensinstasjoner langs norske landeveier har en tendens til å kumulere seg opp på helt øde plasser. Den smarte bensinstasjonseier er nemlig strategisk i plasseringen av sin neste rasteplass. Lengst sør som mulig, og ikke minst, nord for en eksisterende stasjon. På denne måten åpnes det et veistrekke som entreprenøren har monopol over. Denne teksten kunne strengt tatt kun handlet om bensinstasjoner og Wunder baum, men det føles ikke riktig. Derfor børster jeg støv av sampol-hatten min og spør om det er mulig å bruke samme teori på politiske fenomener anno 2021. Hva har så bensinstasjoner og politikk til felles? Det er selvsagt det strategiske valget å legge seg på en litt mer radikal

linje enn de etablerte, som gjør at de får enerett over en veldig stor del av velgermassen. Jeg betviler ikke Bjørnar Moxnes sin overbevisning om den onde kapitalismen, eller at Slagsvold Vedum brenner for småkommuners egenrådig het. Det var da bare veldig betimelig at rett politisk agenda også agerer større velgermasser. Ingen burde vite hvordan pølser og politikk lages, men vi kunne kanskje trengt en innføring i hvorfor det frister så innmari å strekke på beina og trekke frisk luft etter å ha sittet stille i timevis? Som en bilfører på vei over Hardangervidda, blir vi fristet av nye r etoriske virkemidler og en markedsføring som provoserer og overrasker. KJENT SKIKKELSE I NY DRAKT Politisk retorikk, velgeratferd, pølser og bensin handler om å finne den rette balansen mellom det å strekke seg lenger enn motstanderen uten at det går på bekostning av gevinsten. Senter partiet og SV gjør nemlig lurt i dette. Norsk politikk har vært intetsigende i en årrekke. Dette er partier som lengter etter regjeringsmakt, og har derfor funnet sakene som treffer. Nå, etter åtte år ved roret, strømmer velgerne fra regjeringspartier og ut til flankene. Likevel vet vi at politikk handler om samarbeid, i hvert fall i norsk forstand. En ny regjering har intet annet valg enn å dele ut kompromisser over en lav sko. Mulig vi får et fokus på klima og sosial rettferdighet, men både ulven og kapitalismen spås å overleve et regjeringsskifte. Dette skal vi likevel prise oss lykkelige over, norsk politikk handler mer om ansvarliggjøring og kanskje ikke så mye om bensinstasjons lokalisering likevel.

SAMFUNN

KUNNSKAPENS FORBANNELSE EN SAMPOL-STUDENTS BEKJENNELSER

SAMFUNN

Som SV-student virker det som om vi alle ønsker den villeste turen på fremste rad i berg-og-dal-banen vi kaller utdanning. For min del merkes det dog at veien mot panorama-utsikt gir meg tunnelsyn.

TEKST Lea Andrea Igland Røys ILLUST. Ingvild Hauglid

Selv med min begrensede student erfaring fra et førsteår under lockdown har jeg skjønt én ting: det er ikke bare bare å være student. Bak svarte skjermer og utydelig mikrofonsnakk uten sosialt samvær og med uanstendig lite studentøl i forhold til lovnadene - gjør vi så godt vi kan og kommer oss gjennom hverdagen. Vi pugger og leser og diskuterer i break-out-rooms, og styres av en tanke om at våre år på universitetet, fagkompetansen vi tilegner oss, engasjementet vi utvikler og folkene vi forhåpentligvis en dag møter, skal hjelpe oss å legge grunn laget for å nå opp og frem. Universitetet er gullbilletten, og hvor bra turen blir kommer an på innsatsen vi legger ned for å lykkes. Samtidig er det trangt om de beste plassene og den villeste turen på fremste rad. Og når alle vil på samme tur mot den største spenningstoppen, blir konkurransen tilsvarende stor. GOLDEN TICKET – I’M OUT For selv med kun to semestre på baken, der jeg attpåtil har vært hindret fra å møte og bli kjent med dere SV-ere, har jeg innsett at det terskelen for å

prestere er høy her. Karakterer og et sterkt resonnement på en oblig er kun en del av kompetansen. Folk her jobber på. Folk er engasjerte. Det går nærmest sport i det å ha verv og bidra til frivillighet, og folk har for lengst erstattet Spotify og generell fritid med Forklart, The Daily og Politisk kvarter. Vennlig hverdagsprat balanseres med de siste tiårs o ljeinvesteringer i Afrika eller partisammensetningen i Mexico, og folk trekker linjer og sammenhenger raskere enn man kommer seg fra zoomrom til zoom-rom for å delta på alle sine verv-møter. Det er som å tre inn i et univers der jeg ikke helt henger med der jeg aldri helt skjønner hva som skjer eller hvor jeg skal. Der gullbilletten og plassen på fremste rad først og fremst gir følelsen av utrygghet og usikkerhet heller enn den gode spenningsfølelsen. Misforstå meg rett: året jeg legger bak meg er det kuleste og mest interessante jeg har opplevd på lenge. Likevel er det også lenge siden jeg har følt meg så redd, og følt et like stort behov for å sammenligne meg så mye med andre, for å komme meg fremover.

SAMFUNN

GIRL MEETS WORLD Samtidig vet jeg at bekymringen min ikke nødvendigvis stemmer overens med virkeligheten. Verden er forhåpentligvis ikke så konkurransedrevet, og hvertfall ikke så enveisrettet, som jeg kynisk ser for meg. Her applauderes forskjeller, og tverrfaglig kompetanse fremmes. Vi tilhører et fakultet som tar for seg hele samfunnet, med alle dets aspekter og perspektiver en kan analysere det fra. Når alt kommer til alt har vi god plass i SV-vognen vår, og vi har ulike muligheter på ulike områder som vi kanskje ikke tenker over. Og kynismen kjenner sine grenser. Motivet for innsatsen vi legger ned er ikke utelukkende å stille sterkere i konkurranse mot andre. Det handler vel så mye om å la interessen flomme over, søke kunnskap, berike seg selv for sin egen nysgjerrighets skyld, og anse andres kunnskap og perspektiver som den ressursen det faktisk er. Selv om det kanskje føles sånn, er ikke andre til hinder. Snarere tvert imot er kanskje andre en hjelp på veien vi søker mot.

OGSÅ VAR DET Å TRO PÅ DET DA... Jeg håper at jeg med studieårene klarer å leve etter den tanken også. At jeg skjønner at kompetanse ikke er et nullsumspill, men en gjensidig berikelse. At jeg ikke pisser på meg av tanken på at alle andre har alt av verv, og at jeg ikke føler på motløshet når andre er bedre enn meg eller har mer erfaring. Jeg håper at jeg kan fokusere på læringen og innsikten, ikke k onkurransen og vinningen eller andres plass på vognen. For jeg vil nyte turen, og få bukt med den følelsen av utrygghet og utilstrekkelighet som styrer meg nå. Og jeg håper at jeg kan beholde Spotify-appen uten dårlig samvittighet for at fremtiden går i vasken. Jeg er gira på et liv også utenom Politisk kvarter.

SAMFUNN

2094

NOVELLE

2094

SPALTE

NOVELLE

TEKST Vilde Jørgensen ILLUST. Ingvild Hauglid

SPALTE

Maja lå halvt våken i sin harde nitti-seng. Til tross for at hun nå var blitt 79 år gammel og ikke hadde noe valg om å flytte på hybel i en ny høyblokk, var hun ikke misfornøyd. Tilfredsstillelsen i smilerynkene hennes var derimot ekstra tydelig denne morgenen. Hun hadde selv kjempet for en slik bebyggelse av resirkulert, komprimert hardplast da hun var ung. Tiltakene for miljøet hadde blitt utformet allerede den gang, men blokkene så ikke dagens lys før nå. Maja smilte av tanken og viftet samtidig vekk den irriterende fluen som hadde satt seg på ansiktet hennes hele morgenen. Hvorfor denne fluen var like rød som solen kunne hun ikke forstå. Hun reiste seg fra sengen og gikk direkte til vinduet for å få et glimt av soloppgangen. Umiddelbart fikk hun et sterkt ønske om en kopp kaffe. Det var det lenge siden hun hadde drømt om. Importert kaffe hadde blitt forbudt sammen med en rekke andre eksportvarer for en liten evighet siden. Maja kunne ikke legge skjul på at det var det tyngste hun hadde ofret for jordkloden som ung aktivist. Skulle man ha noe varmt i koppen nå for tiden var det brenneslete som gjaldt, den eneste teen med litt futt i - det var en syltynn trøst. Gleden kom likevel fort tilbake da hun tittet ned de 14 etasjene fra vinduet sitt og utover horisonten. Mellom naboblokkene fikk hun et glimt av Fløyfjellet og en enorm skogsvekst. Ikke et eneste hus var igjen, som om byen Bergen aldri hadde eksistert.

SPALTE

NOVELLE

Verden Maja hadde vokst opp med var det lite spor igjen av, heldigvis. Det å jobbe for penger var blitt et fremmedord for de unge i samfunnet, noe som med tiden hadde gjort det mulig for alle å leve selvforsynt. Man kunne ikke egentlig kalle tilværelsen rolig da dagen gikk med til å jobbe for overlevelse, men tempoet kunne ikke måle seg med det de hadde tilbake i 2020-årene. Maja mimret ekstra mye i dag.

2094

Klart det hadde vært mange tiår med alvorlig kamp for å omstille hele jordkloden og alt som var bygget opp over tusener av år, men etter hvert snakket de ukentlige naturkatastrofene for seg selv. Såpass mange hjem og så mye bebyggelse var ødelagt at selv de største klimafornekterne hadde begynt å gi seg hen til myndighetene og deres siste plan for menneskets overlevelse. At man var ansatt et sted var heller ikke viktig lenger, fordi de fleste heller ønsket å bidra i den samlede dugnaden for å bygge de nye blokkene. Alt som fantes av ikke-resirkulerbart materiale skulle brukes til ny bebyggelse, og det var ingen som eide noe lenger. Det var selvfølgelig i denne overgangen det nesten hadde blitt borgerkrig i landet en gang på 50-tallet.

2094

NOVELLE

SPALTE

De fleste miljøforkjemperne fra ungdomstiden til Maja ville nok beskrevet verden som utopia i dag. Selvfølgelig fantes det fortsatt en motstandsminoritet som mente at det var hysteriet som ville ta knekken på mennesket. Likevel, all natur var strippet for asfalt og fylt opp igjen med dyr og planter, dermed kunne ikke Maja la vær å tenke at hun var kommet til himmelen. Hun forlot hybelen barfot. På vei ut funderte Maja videre, blant annet over hvorfor det hadde vært store diskusjoner i fellesarealene i blokkene om ikke det kom til å bli for mange dyr etter hvert, eller for stor ubalanse i økosystemet. Bekymringer rundt disse detaljene fikk ikke mer plass i Maja sitt hode enn akkurat det. Utenfor blokken hilste Maja på noen nye naboer og hun ble stående en stund for å slå av en prat. Maja avbrøt seg selv i en setning da det plutselig kjentes ut som bakken ristet. Hun rakk ikke engang å bli redd før hun skjønte at lyset også hadde forsvunnet. Maja og naboene så opp mot himmelen som spørsmålstegn i noen sekunder før de skjønte hvilken utilgivelig, rød sverm som hadde tatt over oksygenet i luft rommet, og som straks skulle begynne å fråtse i menneskekjøtt…

KULTUR

KULTURANMELDER

MEG TIL

TENESTE

KULTUR

Kulturelle hendingar blir stadig vurdert, kritisert og anmeldt av alle slags ekspertar. Objektivt vil kunst bli rangert i stjerner og terningar, men er ikkje kunst subjektivt? Korleis kan ein eigentleg trille terning på kvalitet?

TEKST Paula Jee Ullaland ILLUST. Hogne Gran Elvestad

EIT GODT STEIKT PANNEBAND Etter at siste rest av konfettien er kosta av scena på H3 Arena Fornebu etter MGP og spotlighten er skrudd av, har kommentarfelta på alle slags sosiale medium tatt fyr. Ei (engle)fjør har blitt til fem millionar høns. Før vi veit ordet av det har vi ufrivillig bilete av middel aldrande menn som et panneband til kvelds brent inn på netthinna. Alt på grunn av ein MGP-finale. Det er ikkje det einaste som gløder. Som eit fyrtårn ute i det fjerne lyser spørsmålet om det eigentleg er mogleg eller relevant å anmelde kunst som god eller dårleg. SPELLEMANNSKROPPEN Trass i tydelege misfornøgde andlet blant publikum då Mads Hansen vann Spellemannspris for årets låt, spesielt blant “seriøse” artistar, var det eigentleg ikkje så ille etter mi meining. Den var jo ein av dei aller mest popu lære songane i Noreg på den tida, folk flest elska den ironiske og lettbeinte låta om plastiske operasjonar. Det var kanskje det som var problemet for den kulturelle eliten i Noreg - at dette var noko folk flest satt pris på. Historisk sett har god kunst vore sett på som noko for overklassen. Medan dei rikaste reiste på ballettar i Russland og symfoniar i Austerrike for å bli underhaldt, måtte bonden ordne sin eigen underhaldning. Tidligare folkedans og allsong, no med Allsang på Grensen.

DEN KULTURELLE TVANGSTRØYA I internettets tidsalder kan man kanskje seie at situasjonen er litt annleis. Desse eksklusive kunstopplevingane blitt meir tilgjengeleg for alle slags folk. Den kulturelle skulesekken har blitt plassert saman med svolt og søvn i Maslows behovspyramide. Det blir forsøkt å fôre born allereie frå tidlig av med abstrakte opplevingar som dokketeater til dubstep-musikk eller andre psykedeliske-simulasjonar. For all del, kunst er viktig, og ytringsfridom og mangfald er essensielt for eit velfungerande demokrati, men har det gått for langt? PIZZA ELLER PROGJAZZFUSION? Vi er fanga i ei felle der kultureliten sit behind the scenes og trekk i trådane. Med ei slags “Lufta er for alle”-haldning blir folket latterleggjort av elitistiske kulturmelderar for å stemme fram TIX til Eurovision. At ein er meir gjerrig påstjerner når ein skal vurdere populærkultur er interessant, fordi det gir uttrykk for at ein objektivt kan måle kunst. Ein ikkje kan forvente at ein skal kunne velje mellom kva som er best av hundekvalp eller pizza, fordi dei er heilt forskjellige frå kvarandre. På same måte gir det ikkje meining å vurdere karaoke-vennlege hits med eksperimentell avantgarde progjazz fusion, fordi desse har to heilt ulike formål å oppfylle. Eg lurer berre på om eg kan få lov til setje pris på begge.

KULTUR

CANCEL CULTURE BLIR

CANCELLED

KULTUR

“Cancel Culture” er et fenomen som vokste fram med sosiale medier, og har på godt og vondt hatt stor innflytelse på den vestlige verdenen. Det er en praksis der man trekker støtte fra offentlige figurer og selskaper etter at de har gjort, eller sagt, noe som kan bli sett på som støtende. I nyere tid har man sett en økende motkultur som presser tilbake på fenomenet - trolig med høyrepopulistiske røtter.

TEKST Jens Philip Magnus ILLUST. Hogne Gran Elvestad CANCEL CULTURE’S INNFLYTELSE Under både #metoo og Black Lives Matter-bevegelsen har man ved jevne mellomrom sett emneknagger på Twitter, Insta gram og Facebook der personer blir «cancelled». Bevegelsene har blitt kritisert for å dømme folk uten bevis, men på den andre siden har den fremhevet deler av kulturen vår som er uakseptable, som kvinnehat og rasisme. I januar 2021 så vi enda et eksempel av dette da Gina Carano mistet rollen sin som Cara Dune i ‘The Mandalorian’. Dette var et resultat av en rekke tweets fra skuespillerinnen der hun sammenlignet det å være konservativ i dagens USA med å være jøde under 2. verdenskrig. Med dette mente hun at myndighetene aktivt skapte et miljø av hat mot den konservative befolkningen. I tillegg var hun kritisk mot forskjellige corona-tiltak som førte til at Disney sparket henne. Den populære countryartisten Morgan Wallen ble også “cancelled” da han ble tatt for å bruke N-ordet etter en kveld på byen. Dette førte til at han mistet kontrakten sin med plateselskapet sitt, ble fjernet fra mange store plattformer som Spotify og unnskyldte seg på Instagram en uke etterpå.

KULTUR

EN NY MOTKULTUR? Tidligere har det å bli “cancelled” resultert i å miste følgere på sosiale medier, jobben og sponsorene sine. Det som er unikt med både Gina Carano og Morgan Wallen er at de opplevde en økning i støtte da de ble “cancelled”. Gina Carano fikk hashtaggen #weloveGinaCarano på Twitter. I tillegg ble hun tilbudt å lage sin egen TV-serie av Ben Shapiros “The Daily Wire”. Morgan Wallen på sin side har aldri solgt så mye som han gjorde i ukene etter han tilsynelatende ble kansellert.

EN HØYREPOPULISTISK MOTBØLGE Dette er trolig en reaksjon fra den mer konservative og høyrepopulistiske delen av befolkningen som er kritisk til blant annet multikulturalisme. Disse har blitt kreditert for skapelsen av motbølgen, fordi man hører mange av meningene som blir ytret, fra typiske høyrepopulister. Eksempler på dette vil være xenofobiske meninger og kritikk mot «mainstream media» og sosiale medier som ofte fronter mer liberale verdier. Dette blir enda mer tilspisset på grunn av anonymiteten man kan velge å ha på slike nettsider.

HVA ER LØSNINGEN? Trolig er nettopp det å la folk få ytre seg mer fritt, det som vil skape mindre polarisering og hat. Et åpent debattklima der man ikke føler at ytringer som er kontroversielle kan føre til at man mister levebrødet sitt eller at man må være anonym for å ha dem. Dette vil skape en arena der en i større grad føler seg hørt. Til tross for alt det gode «Cancel Culture» har fått til, virker det mot sin hensikt, ved å fiendtliggjøre i stedet for å in kludere. Løsningen er dermed at begge sider må bli mer åpne for hverandres meninger. Mulig dette gjør at jeg blir cancelled, noe som egentlig kan komme godt med i en dyr studietid.

KULTUR

NORSK NOK?

KULTUR

En kommentar fra en litt «unorsk» kvinne som vil dele sine tanker om det å føle at man hører til i Norge. Tilsynelatende bør jeg kanskje være tilfreds med at jeg ser norsk ut, men det er ikke alltid like lett.

Internett florerer av ulike miljøer og blant dem har det oppstått instagram-kontoer som bruker humor på å belyse forskjellene de med utenlandsk bakgrunn opplever i holdningene sine, i motsetning til «norske». Det er fint at unge kan diskutere stereotypier, men samtidig rart at noen som har bodd hele livet i Norge skal måtte definere seg selv som «utlending»? Jeg skal innrømme at jeg har hatt en identitetskrise angående temaet, og derfor har gjort meg et par refleksjoner om hvor «norsk» jeg føler meg. TEKST Charlotte Jensen ILLUST. Ingrid Borvik

VILKÅR FOR Å VÆRE «NORSK» Det å definere seg som noe er i prin sippet en personlig opplevelse. I denne teksten legger jeg derfor til grunn et par krav jeg anser som passende å bruke her. Til å begynne med er det vel bred enighet om at en «norsk» person i det minste er noen som har oppholdt seg i Norge over lengre tid, gjerne også født her. Jeg ble født i Kirkenes, hvor jeg har bodd mesteparten av livet. Jeg fyller dermed begge kravene og er så langt «norsk». SPRÅKKRAV ELLER KRAV OM DIALEKT Kan jeg norsk? Norsklærerne som ga meg firere vil kanskje si seg uenig, men jeg tenker at kommunikasjonsevnene mine er tilstrekkelig for at jeg selv skal føle meg som «nordmann». Dialekt derimot, er i en helt egen klasse. For å føle seg norsk, må man ha en

dialekt som gir deg tilhørighet til et sted. Hvordan skal vi ellers kunne peke deg ut på kartet? Dette kravet sliter jeg med ettersom språkøret mitt plukker opp alt jeg hører, som har resultert i at jeg har en heftig blanding av dialekter. Siden ingen fremmede klarer å forstå hvor jeg kommer fra i landet, er det en faktor som gjør at jeg føler meg ganske «unorsk». SE UT SOM OLA/KARI NORDMANN Spørsmålet videre er om genene spiller en rolle, om det å være andregenerasjonsinnvandrer hol der. Etter ordlyden virker det ikke slik, med tanke på at det finnes en egent betegnelse for «avkom av utlendinger». Her er jeg ganske«heldig» da pappa er norsk og mamma er førstegenerasjonsinnvandrer. Når folk flest ikke vet at jeg er halvt- andregenerasjonsinnvandrer, så anses jeg vel som «norsk», men føler selv at det blir feil når jeg har blandede gener.

Det siste temaet er om utseende spiller inn på følelsen av å være «norsk». Her er jeg i prinsippet heldig, med mine blå øyne og lyse hud er jeg nesten den rene stereotypien av en nordmann. Imidlertid bremses jeg til å fylle vilkåret når medelever spør hvorfor nesa mi er stor, eller når fremmede på byen kun på grunnlag av utseende spør om jeg har øst-europeiske røtter. Enda en gang «unorsk». Samlet sett vil jeg si at å bruke definisjonen «norsk» alene ikke vil passe meg. Likevel har jeg lært at det er rom for å føle tilhørighet, og at man kan føle seg «norsk» selv om man ikke kan krys se av hver boks på sjekklista. Konklusjonen er at jeg heiser flagget på 17.mai, selv uten bunad og «norsk» nese. KILDER: Dagbladet, 2000 Aftenposten, 2021

KULTUR

RÅNING I TESLA ER FORTSATT RÅNING

KULTUR

TEKST Ragnhild Leganger ILLUST. Julie Larsen

Den én gang sovende skillelinjen mellom sentrum og periferi er vekket til live. Konflikten har tatt seg en joggetur gjen nom hele Europa og stoppet for en liten pustepause i Norge. Kort oppsummert går konflikten ut på følgende: bygda er sur på byen som ser ned på bygda, men byen sier at bygda bare er sjalu på byen og de bør derfor vurdere å flytte. Finnmark, Nordfjordeid og Stord har én ting til felles: De tenker at Oslo suger. Det er ihvertfall min oppfatning der jeg sitter på vorspiel småberuset og forfjamset over å plutselig stå ansvarlig for kommunesammenslåing bare fordi jeg er fra Oslo. Alle disse menneskene med nasjonalromantisk dialekt som ville gitt Ivar Aasen stå, rister på hodet som om faren min er en karakter fra Exit og moren min er trophy wife. Det finnes mye penger i Oslo, men gudene vet at de resterende 67 kronene skal gå til maccern og ikke aksjer. De som sitter ovenfor meg bor «mellom bakkar og berg ut med havet», mens jeg er et mentalt distansert romvesen av en østlending som aldri har opplevd at det finnes noe større der ute. En østlending som har godt av å være omringet av fjell og se noe høyere enn boligprisen på Grünerløkka. Vi oslofolk burde nok innse hvor små vi er, og hvor ubetydelig chai latte, Frognerparken og street food-haller er, sammenlignet med landbruket som forer hver en nordmann. Det er kanskje ikke så lett å huske på når man sitter i familiesofaen på Nordstrand og ler av bygdefolk på ferie, camping eller handle tur i Sverige. På lik linje er ikke den enkle tilværelsen på Norge Rundt lett under holdning, men folk sitt liv og virke. I Oslo finnes ikke blå himmel slik som i “Jakten på kjærligheten”. Eksosskyene seiler over den gudsforlatte slagmarka der de rike vinner over de fattige hver bidige dag. I helgen kommer Preben kjørende

ut av byen i den dyre elektriske bilen sin, på vei til å klatre fjelltopp og slappe av i badstu. På mandag tar han atter en gang jobbheisen til skyskraper kontoret sitt. Det samme bygget som er episenteret for bestemmelser om sentraliseringsreformer som river opp lokalsamfunn. Der sitter vi, Oslofolka, -og gnir hendene våre sammen og humrer mens vi flekker opp 35 m illiarder kroner til regjeringskvartalet. Noen vil kalle det «kanskje litt dyrt», andre vil kalle det et statskupp. Medstudenter med tykk «L» skuer på meg som om jeg har tatt sosial demokratiet i Mulberryvesken min og løpt. Disse innbyggerne av Der ingen skulle tru at nokon kunne bu: er de noe bedre selv? Bygdefolka som mener vindmøller er for «stygge» for landskapet i Utkant-Norge. Likevel er hjemmet deres dekorert med blå juletrelys, blondeduk og hagenisse. Med andre ord, det virker ikke som at anti-vindmølle-folka er tilsynelatende opptatt av estetikk. Man kan se det for seg: pappa Geir Remi som sitter med kaffekoppen på blondeduken og skylder på Oslo for klimakrise, homofili, feminisme og innvandrere. Skulle ønske de kunne ta av seg den skylappen av en felleskjøpscaps og se at Oslo er som Oslo alltid har vært - en storby. The land of covid, heroin, russebuss og frekke blazere. De fattige og de rikes by, de ukjente og berømte. Du finner alt i Oslo. Bydelene er like forskjellige som landegrenser. Alle på vorset drikker likevel Tuborg og studerer ved samme Universitet. Jeg tar meg selv i at fordommer går begge veier, vi er nok likere enn vi tror. Den populistiske konflikten mellom bygd og by bør serveres en varm kopp med melk, pakkes inn i en sovepose og vugges tilbake i søvn slik at ungdommen får drikke i fred.

KULTUR

TINDER BINGO

at sagt or r a mh er f Hve o kun er ved r bing e dam m like l o gam Bjørg s ? n h iris nav

Samle dine single venner og flekk opp Tinderen: Her skal det sveipes!

Holder en død fisk

”Mamma sier jeg er kjempesnill”

Går på BI

Midtskill

Uforståelig dårlig selfie

Uanstendig mengde emojis i bio

Fyllebilde

Selfie i senga

”Ikke mitt barn”

Bilde fra milla

Norgesflagg

Bilde med person hvis fjes er dekket med emoji

Omtaler hunden sin som ”jenta si”

Traktor

”Snap?”

Tre selfies der han myser av ingen grunn

Høyde i bio

”Høyere enn deg”

Gammelt ligg du stakk av fra under fadderuka

”Svigermors drøm”

Bare tulle bilder fordi han er edgy og morsom <3

”Østlending i regnbyen”

Eldgammelt bilde

Tommel opp!

Soleklar soft boi

TEKST Emilie Flønes ILLUST. Kine Mentzoni

GUTTER PÅ TINDER DEL 1

PS: M vil s ange s o p bing ille? Pr m in osam maler in t ut viten ne p å . egne no og la g bret t!

JENTER PÅ TINDER DEL 1

GUTTER PÅ TINDER DEL 2

KULTUR

”Original” power point

Selfie på gymmen

”Ser etter noen å slette tinder med”

Eksen din

Har ikke fått med seg at rating i bio var for fem år siden

Flasken er rosecco men p imaget er veuve clicquot

”Sveip høyre hvis du...”

Bar overkropp

”Ananas på pizza”

Jusstudent som åpenbart har sett for mye på Suits

Dypt sitat som ikke gir noe mening

Bøttehatthipster

Motorcross

”HardANGER”

Bio er som en jobbsøknad

Bilde på Fløyen

Eksen til vennen din

Ekkel fyr med tilsynelatende endeløs liste krav til drømmedama

”Ute etter noe seriøst”

Bilde av rygg

Bunad

Videobilde

Selfie i senga med tilhørende snapchat melding

Høyde i bio

Holder våpen

Poserer i speil

Faktisk morsom bio

Bilde med jentegjeng

Selfie med bare halve ansiktet

Baderomsselfie

Alle bildene ser ut som en runway

Basic bitch bursdags ballonger

Friluftsliv

Åpenbart bilde fra venne photoshoot i hagen

Bilder av naturen

10 bilder

Hund

Ingenting i bio

”If you can’t andle me at my h worst, then you don’t deserve me at my best”

Snapchat-filter

Har barn

Rekker tunge

Selfie på gymmen

Bøttehatthipster

Elsker katter

Bunad

Plantetante

Stjernetegn i bio

Påtatt stygge bilder

Sykepleier student

PS: Mange som vil spille? Print ut bingo-maler inne på samviten.no og lag egne brett!

REGNBUERUNDE

JENTER PÅ TINDER DEL 2

KULTUR

Eksen til kompisen din

Vinglass

Bilde med kjekk ”kompis”

Går på jussen

Eksen din

”Lavere enn deg”

Ute etter vennskap

Driver med håndball

Bikinibilde

”1,64 lav”

Åpenbart farget hår

Bilde med et eller annet neddopet søtt dyr på ”safari”

”Finn Wilhelmina” - for mange jenter på hvert bilde til at man ser hvem det er

Backpacket i Sørøst-Asia

Bilde med drink som ser ut som den er 99% sukkerlake

Skiløper

Vært i militæret og det vises

Ingenting i bio

”Ønsker MANN ikke gutt”

Går på BI

Baderomsselfie

Tar seg casually mye i håret

Tydelig glad i golden hour

”Wanderlust”

Basic bitch hengekøye

Stjernetegn i bio

Hår i alle mulige farger

Butch

”Par søker etter en å leke med”

Bio på engelsk selv om navnet er typ Jofrid

Hund

Flanellskjorte

IG i bio

Åpenbar baby gay

Katt

Bilde fra Pride

Eksen din

Personlighets type i bio

Femme

Bilde med kjente skeive

Vært i militæret

Memes

Ny hårfarge på hvert bilde

Snekkerbukse

Bøttehatt

Shavet hode

Fyr du klinte med på Fincken

Eksepsjonelt god på sminke

Alle bilder er tatt med engangskamera

Eksen til eksen din

Idé og konsept: @kortreiste.memes på Instagram

Har du et hjerte for å skrive? SAMVITEN søker nye medlemmer!

info@samviten.no

For mer info om

SAMVITEN Sjekk ut: