Samviten 2021 (høst)

Nr.2 | 2021

SAMVITEN Det samfunnsvitenskapelige fakultet Universitetet i Bergen Fosswinckelsgate 6 5007 Bergen

info@samviten.no www.samviten.no

INNHOLD 03 Leder: Å bagatellisere alvor

Utgitt med støtte fra SV-fakultetet Trykk Molvik Omslag Ingvild Hauglid ANSVARLIG REDAKTØR Harpreet Kaur Nijjer SAMFUNNSREDAKTØR Lea Andrea Igland Røys KULTURREDAKTØR Marie Jacobsen WEBREDAKTØR Ingeborg Gloppen Johnsen ØKONOMIANSVARLIG Jens Philip Magnus

SAMFUNN 04

Yoghurtskjeproblemet

06

En forberedende forutsigelse av fremtiden

10

Håper vi har plass

12

I et fremtidig arbeidsmarked må vi kreve «arbeid og brød»

16

Med friheit til å skape trist arkitektur

20

The Far Right in the Country of Human Rights

SOME-ANSVARLIG Marie Jacobsen

SKRIBENTER Kathrine Grytten Sigbjørn Løland Torpe Elias Hansen Gaassand Hector Perrotto Jens Philip Magnus Ingeborg Gloppen Johnsen Siri Zhang Kjelstadli Zoé de Metz Marie Jacobsen

ILLUSTRASJON/FOTO Julie Larsen Kari Borg Hommerstad Ingrid Bårdsdotter Eikevik Hogne Gran Elvestad Ingvild Hauglid Ena Rathgeb Charlotte Lucia Kristiansen

NO - 1553

SAMVITEN ANBEFALER: BIFF 22

Anmeldelse – Titane

KULTUR 24

How fashion can be used as a political statement

26

Kryptokunst – en lærdom om kunstens natur

30

Er identiteten din trendy?

LEDER

Å BAGATELLISERE ALVOR GRATULERER TIL DEG! Med nebb og klør har vi kavet oss i gjennom en pandemi. Etter x antall timer på Zoom med forelesere som aldri lærte h ­ vordan man deler skjerm, og forelesninger hvor mikrofonen pep og tavla var usynlig, kom omsider gjenåpningsdagen. Gud, så velfortjent! Med vaksinepass i lomma er vi klare for å ta tilbake livene våre, mens FHI vurderer å gi en tredje vaksinedose. ­Gjenåpningsdagen var historisk, og de fleste av oss vil huske hva vi gjorde og hvordan vi feiret. Så viktig var det for oss å ta tilbake privilegiene våre.

Som du helt sikkert vet, er mange steder i verden preget av indre konflikt, sosial uro og krig. Det skyldes ofte korrupsjon, menneskerettighetsbrudd og ikke minst stor mangel på tillit i befolkningen. Man skulle trodd at hvor mye tillit en befolkning har, er en refleksjon av hvor fredelig det er. Slik er det ikke.

Både i rike, velstående land som Norge, og i land som er preget av krig og konflikt finnes det hat. Det som skiller land med høy grad av tillit fra land med lav grad av tillit, er hvor skjult hatet er.

Du har hørt det før, men jeg sier det igjen: Verden er urettferdig.

Mens du feiret at du endelig kunne slutte å bruke munnbind på bybanen og flørte på byen som før, var realiteten en helt annen i store deler av verden. Tidligere i år kalte WHO ulikheten i vaksinefordelingen mellom fattige og rike land for et «moralsk overgrep». Vi valgte å beholde vaksiner på lager, fremfor å eksportere de til land som trengte de mer enn oss. Vi synes synd på oss selv fordi vi satt på hjemmekontor og ikke kunne sende barna i barnehagen, mens antall barnebruder og andelen mennesker i ekstrem fattigdom økte. Familier har måttet velge mellom å være hjemme og sulte, eller kjempe mot sykdom og død for å fø familien. Så popp champagnen og rop hurra, men vær bevisst over privilegiene dine. Ignoranse er ingenting å feire.

Holdningen om at ‘dette angår ikke meg’ er veldig vanlig i ­ orge. De gangene noen på bussen har spurt meg om hvor N ­hijaben min er, eller de gangene noen har snakket til funksjons­ hemmede som små barn, kommer holdningen tydelig frem.

Ingen av de som ser det sier ifra, og det legger et ­aksepterende grunnlag for hatytringer og hatkriminalitet. Ved å ikke ­involvere seg, tillater man det. Men det er vel ikke intensjonen? ­Intensjonen er vel heller å late som at det ikke skjedde, slik at du kan fortsette å ha ditt hatfrie og trygge bilde av Norge? Ved å gjøre det skyver man problematikken under teppet og er med på å skjule den. Det synes jeg vi skal endre på, for vi løser ingen problemer hvis vi alltid tenker at ‘dette angår ikke meg’. Så her er en start: Her har du 28 sider om temaer som kanskje ikke angår deg, men som jeg håper du velger å bry deg om likevel.

TILLIT OG HAT Noe som kom særlig frem under pandemien og som skiller nordmenn fra andre befolkninger, er graden av tillit. Vi ­stoler på myndighetene og vi stoler på hverandre. Da jeg badet på T ­ juvholmen i sommer, slo det meg at det er ganske få ­hovedsteder i verden hvor du kan legge alle verdisaker i et bærenett på håndkleet, og stupe med full tillit til alle rundt deg med hodet først ut i fjorden. Tillit er vi ganske gode på. Det er veldig fint, og ikke minst er det nyttig. Nordmenn kommer i ulike farger, fasonger, etnisiteter, seksuelle legninger, trosretninger, funksjonsfriske og funksjonshemmede. Å leve så fredelig side om side med et så stort mangfold, hadde ikke gått uten en priviligert grad av tillit.

Harpreet Kaur Nijjer, Ansvarlig Redaktør

3

SAMFUNN

YOGHURTSKJE­ PROBLEMET

4

SAMFUNN

HVOR VILLIGE ER VI EGENTLIG TIL Å OMSTILLE OSS?

Samtidig som en skilpadde tukler seg inn i et fiskegarn, en hval skjærer seg på store plastbiter og fiskene i havet får i seg ­«næringsrik» mikroplast i kostholdet sitt, sitter vi her i Norge med et mye større problem. Hvordan er det i det hele tatt mulig å spise og nyte en yoghurt med en skje som smaker tre, og er så liten at vi lett søler?

ØDELEGGER IDYLLEN Det at 15 tonn plast havner i havet hvert eneste minutt er langt fra så viktig som at yoghurtopplevelsen blir rammet.

For hallo, den skjea er faktisk veldig viktig! En yoghurtskje kan jo spille inn på de viktigste områdene i livet. Tenk deg en flott solskinnsdag hvor du skal på en lang topptur sammen med vennene dine. Du tar fram lunsjen og skal nyte en fredelig stund, men den ikke-fungerende skjea gjør stunden strevsom og fjerner fokuset fra den gode turopplevelsen. Det er da nokså ergerlig?

TEKST Ingeborg Gloppen Johnsen ILLUST. Ingvild Hauglid

Turopplevelsen kan imidlertid bli enda mer ergerlig om 50 år nåf fjellturen blir kortere fordi naturen er delvis ødelagt.

KREVER ENERGIOMSTILLING Mange vil kanskje mene at det virker meningsløst å bli tvunget til å spise med en altfor kort skje som gir tresmak i munnen, når resten av begeret ­likevel er laget av plast. Joda, man kan ­absolutt påstå at bestikkets design har et ­forbedringspotensial. Men tenk over det: Hadde mennesket lagt ned samme energi for klimakrisen som det har for ­treskjea til yoghurten eller ­pappsugerøret fra Mækkern, så ville vi kanskje ha ­forsterket kampen for klimaet på en meningsfull måte. Kanskje det er nettopp energien fra yoghurtskje- og ­pappsugerørfrustrasjonen vi må hente for å klare å redde jorda?

Ingenting er hugget i tre, tross alt.

KILDER Svanemerket, 2021

ET PARADOKS Uansett hvordan man vrir og vender på det, er det noe fascinerende med ­menneskets fornuft. Tenk at vi er i stand til å bruke så mye engasjement på å ­irritere oss over å måtte sutte på et pappsugerør fra Mækkern, imens regnskogen brenner og havnivået stiger. Mennesker blir drevet på flukt av klimaendringer, og dyr blir viklet inn i skarpe plastrester som sakte men sikkert tar livet av dem. Selv om et pappsugerør hverken skaper eller løser disse ­problemene, er det fascinerende hvordan mennesket er i stand til å føle så stort om noe så smått, når selve grunn­ laget for vår eksistens er under press.

Ulempene ved å måtte hive i seg en milkshake med et pappsugerør er i grunn nokså små i forhold til jordas ­utfordringer. Eller?

YOGHURT MED BISMAK Men hva er egentlig greia med denne tresmaken? Er det verst at selve yoghurt­ opplevelsen blir påvirket eller er det kanskje det at smaken av tre minner oss på hvor kjipt det er at vi har en alt­oppslukende miljøkatastrofe å deale med?

Så leit at et mellommåltid følger med en bismak av miljøvern.

Vel. Vi kan ergre oss over at yoghurt­ skjea smaker litt tre, og at vi søler litt yoghurt på fingeren idet vi trøkker den inn i munnen. I det store og hele så er det kanskje et større problem vi bør fokuse­ re mer på, men er vi villige til å omstille tankemønsteret vårt?

5

SAMFUNN

EN FORBEREDENDE FORUTSIGELSE AV FREMTIDEN

6

SAMFUNN

TEKST Jens Philip Magnus ILLUST. Ena Rathgeb

I min tidlige ungdomstid var jeg på besøk hos farmor til ­søndagsmiddag. Her fikk jeg høre om h ­ ennes ­tidligere ­erfaringer med røyking. Hun forklarte at i sine yngre dager ble ikke de illeluktende ­kreftpinnene sett på som noe ­spesielt farlig, og om det var prat om de negative effektene av røyking ble det i ­hovedsak ignorert. ­Naturligvis var dette et svært sjokkerende funn for meg, og med en god dose etterpåklokskap slengte jeg rundt med ­veldokumentert forskning om farene rundt røyking. Denne samtalen fikk meg derimot til å undre over hva ­ungdommen om 50 år kommer til å tenke om noen av nåtidens selvfølgeligheter. Dermed har jeg sett for meg fire endringer jeg er overbevist om at vi må stålsette oss for i møte med bedreviterne, når de ser tilbake på vår generasjon med et dømmende blikk:

1. GRENSESPRENGENDE REISEMULIGHETER Helt siden den industrielle revolusjonen har vår mulighet for reise utviklet seg eksponentielt, både med tanke på ­distanse og hastighet. Med lyntog og flyvende el-biler er det ikke sikkert at en dagstur til USA eller Madagascar vil være veldig utenkelig. Den yngre generasjonen vil ­naturlig utvikle ­sterkere bånd utenfor egne landegrenser, og utbredelsen av et felles språk vil nok være langt på vei. Om dette blir engelsk, kinesisk eller noe helt annet blir spennende å se, men en ting er sikkert; vi kommer til å bli grundig konfrontert med våre xenofobiske og intolerante holdninger.

2. BEYOND KJØTT I kampen mot miljøkrisen må en rekke endringer bli ­iverksatt for at vi skal få et grønnere samfunn. En endring vi trolig må gjøre for å bli mer bærekraftige er å tenke mer på hva vi spiser. Personlig tviler jeg sterkt på at vi kommer til å merke noen forskjell i henhold til smak. Allerede i dag smaker Beyond-burgere som den ekte varen, og det vil være ­vanlig kost å spise g ­ ulrotpølse og rødbettribbe til jul. Den nye ­generasjonen vil nok se på våre tidligere vaner om å drepe dyr som idioti når ­alternativet var rett foran nesa vår.

7

SAMFUNN

3. VIRTUELL NORMALITET I dag definerer touchtelefonen vår generasjon. Det er en ­revolusjonerende duppeditt som har utviklet seg i et ­enestående tempo. Om 50 år vil denne trenden fortsette.

Ungdommen vil vokse opp med mikrochips i hodet som vil integrere telefonen med virkeligheten. Alt fra videoer med tips for steking av jule(rødbett)ribba og møter med jobben vil kunne bli opplevd hvor som helst, når som helst. Unge ­lovende vil kunne se film, mens de samtidig har mattetime og er på kjøretur til Madagascar. De vil se tilbake og tweete hånlig om blikkboksene vi bærer rundt på i disse dager.

4. PANDEMISK HVERDAG Nå som vi endelig er ute av pandemien, kan folk ­omsider klemme på hverandre så mye de vil. Wohoo! Men om ­spekulasjoner fra forskere om flere pandemier er riktige, skal man ikke se bort ifra at tiltakene som nå blir sett på som inngripende, blir den nye normalen. Vår allerede kalde og konfliktskye kultur vil definitivt ikke bli noe mer inkluderende.

Tvert imot, det er ikke sikkert den unge generasjonen vil tørre å konfrontere oss med noe som helst, hvis sosial distansering og begrensede nærkontaker er vedvarende fenomener. Så selv om lengre distanser tilsynelatende vil bli kortere, virker det som de korte distansene vil bli lengre.

EN ALTOMFATTENDE LØSNING Til tross for at stahet kommer med årene, tror jeg vårt beste forsvar i møte med bedreviterne vil være å ha et åpent sinn.

Min farmor sluttet å røyke etter hvert som hun lærte mer om effekten av det, akkurat som vi bør klare å endre vaner og holdninger etterhvert som vi lærer mer om våre egne ­selvfølgeligheter. Så jeg håper du er forberedt for fremtiden, om jeg har klart å forutsi den eller ei.

8

TOPPTEKST

9

SAMFUNN

10

HÅPER VI HAR PLASS

SAMFUNN

Første gang jeg så Titanic var det særlig én scene som gjorde inntrykk på meg.

Idet skipet starter å ta inn vann beslutter mannskapet å uanmeldt stenge ­utgangene fra tredje klasse, hvor sovende passasjerer og arbeidere befinner seg, samtidig som ­vannet fosser inn. Det som satt en støkk i meg med scenen, er ­parallellen til ­barrierene som daglig bygges opp overfor flyktninger verden over.

TEKST Kathrine Grytten FOTO Ingrid Bårdsdotter Eikevik

I løpet av vår levetid vil vi stå overfor en ny storskala flyktningkrise. Det er ikke lenger spørsmål om det vil skje, men når. Har FNs flyktningkonvensjon plass til fremtidens klimaflyktninger, og har vi plass? FN anslår i en ny rapport at ­halvparten av verdens barn bor i land hvor de i fremtiden vil være i «ekstrem fare ovenfor klima og miljøtrusler», ­uansett hvor gode klimakutt vi som ­verdenssamfunn gjør de neste årene.

Ifølge FN vil havnivået stige, noe som vil drive store folkemengder på flukt fra alt de kjenner og har kjært.

Innenfor klimaproblematikken blir et ­globalt klasseskille mellom nord og sør tegnet opp, både når det kommer til hvem som overforbruker, og ­paradoksalt nok; hvor klimaendringene først vil ­ramme. Jordens «overshoot day», den dagen i året vi har brukt opp ressursene vi maksimalt kan forbruke med hensyn til bærekraftighet, kommer tidligere år for år. For de aller fleste vestlige land kommer denne datoen allerede tidlig på våren. For et typisk industriland i Asia og Afrika kommer datoen i løpet av ­senhøsten. Overforbruk er en tydelig feilkurs når det er klart at et redusert forbruk må til for å minske klimagass­ utslippene. Norge, som forbruksnasjon og oljenasjon, driver verden nærmere et isfjell som vi per dags dato kun ser toppen av: Et irreversibelt klimatisk vippepunkt.

­ ontroll. På samme måte blir klodens k kurs styrt av Vestens overforbruk. ­Arbeidskraft i det globale sør ­utnyttes kraftig og strukturelt, til fordel for ­teknologiutvikling og overflod i det ­globale nord. Samtidig sitter ­arbeiderne i det globale sør paradoksalt nok igjen med det korteste strået. 99 av de 100 byene som i fremtiden vil rammes ­hardest av klimaendringene ligger i Asia.

Oslo derimot, er en av byene som i minst grad vil rammes. Når vi i ­Vesten fortsetter med «normale» utslipp og et ­«normalt» forbruk, driver vi en ­klimautvikling som vil herje geografisk urettferdig.

SKJULT PRISLAPP Norge har på mange måter trukket det lengste strået og står støtt i møte med klimakrisen. Det er samtidig klart at den norske veksten følger med en skjult moralsk prislapp. Om vi i ­fremtiden velger å se på klimakatastrofene som uheldige hendelser, eller om vi tar ansvar i skyldspørsmålet gjenstår å se.

Dette vil i stor grad avgjøre om vi har rom for ­klimaflyktningene i livbåten som ­framtidige medborgere.

Jeg håper vi har plass.

FEIL KURS Den fatale feilen som skulle drive Titanic til å synke ble ikke begått av arbeider­ ne i maskinrommet, men arbeiderne var ­likevel de første som måtte bøte med livet. Skipets kurs var ute av deres

11

TOPPTEKST

I ET FREMTIDIG ARBEIDSMARKED MÅ VI KREVE «ARBEID OG BRØD»

12

SAMFUNN

Den teknologiske revolusjonen vi er i fører til at arbeids­oppgaver effektiviseres og mange jobber vil forsvinne i årene fremover. Den norske velferdsstaten er bygget på arbeidslinjen som går ut på at så mange som mulig skal forsørge seg selv ved lønnet arbeid. Hva vil skje når ikke alle får jobb? Hvordan skal vi som samfunn møte dette bruddet på løftet i velferdsstaten?

TEKST Elias Hansen Gaassand ILLUST. Hogne Gran Elvestad

KOMMER LISBET OG FRODE TIL Å MISTE JOBBENE SINE? Som vi alle vet vil jobber som enten kan erstattes av roboter eller intrikate datasystemer etter hvert forsvinne. Dette vil være repetitive jobber i industrien eller jobber som følger enkle mønstre, som enkelte kontorjobber. Lars Hultmann, forfatter av rapporten «Vartannat jobb automatiseras inom 20 år» mener at det ikke vil oppstå masseoppsigelse. ­Overgangen vil være dynamisk ved at arbeidstakeren sier opp eller ­pensjonerer seg. Deretter vil arbeidsgiver vurdere om jobben kan overtas av en robot eller et intrikat datasystem, om så er, vil ikke en ny dyr lønnstaker ta jobben igjen.

Verken Lisbet i fylkeskommunen eller Frode på Jernia trenger å være redd for å miste jobbene sine.

Likevel kan vi unge ha en liten klump i magen fordi vi kan stå i en situasjon hvor det ikke er nok jobber til alle. Hvis det blir tilfellet må vi se på alternative løsninger på dagens ­arbeidssituasjon, som for eksempel borgerlønn eller kortere arbeidsdager, slik at flere kan dele på de jobbene som er. ­Dette er l­øsninger som er dyre, samtidig som mindre arbeid fører til mindre ­penger i statskassen. Hvordan skal vi da ­finansiere (den nye og dyrere) velferdsstaten?

HEI STATEN, JEG TRENGER «ARBEID ELLER BRØD» Jeg ser en løsning i hvordan vi gjorde det før. Historien til arbeidslinjen i Norge starter etter andre verdenskrig, hvor man måtte bygge opp landet etter flere år med krig. Norge gikk fra å være en relativt underutviklet og fattig stat til å bli en industrialisert og rik velferdsstat. Einar Gerhardsen sin andre regjering fører en industrialiseringspolitikk hvor målet er å skape arbeidsplasser slik at flest mulig kan jobbe og forsørge seg selv. Man kan si at det å ha en jobb var en rettighet ­– ­kunne du arbeide så hadde du krav på jobb. Staten måtte møte ­arbeiderklassekravet: «Arbeid eller brød». Altså enten arbeid eller sosialhjelp.

13

SAMFUNN

14

SAMFUNN

På 90-tallet gir Arbeiderpartiet arbeidslinjen et helt nytt ­innhold. Tanken om at arbeidsløshet skyldes manglende ­motivasjon hos individer vokser i regjeringen, men tidligere eksisterte tanken kun hos overklassen. For å bøte på denne latskapsmentaliteten følger en rekke sosiale kutt, og behovet for arbeid melder seg igjen. Innholdet i arbeidslinjen går fra at arbeid er en rett, til at det blir en plikt.

HVOR SKAL PENGENE KOMME FRA? I dag må vi igjen revitalisere innholdet i arbeidslinjen. Der det før var en mentalitet om «arbeid – eller brød» trenger vi nå noe nytt: « Arbeid og brød”. «Arbeid og brød» mener jeg bør ­innebære at man i større grad deler på jobbene som er, og bruker grunnlønn eller borgerlønn som et tiltak for å holde lønnsnivået slik det er i dag.

Hvordan skal dette være mulig? Jo, bedriftene vil gå med ­større overskudd fordi de kutter store deler av lønnsutgiftene sine. Dermed vil bedriftene få større marginer på produksjon av sine produkter og tjenester. I andre enden vil det gi større profitt, og da kan det å øke bedriftsskatten være en måte å finansiere velferdsstaten.

Jeg gleder meg til en fremtid med «arbeid og brød» til alle!

KILDER NRK – Halvparten av dagens jobber kan bli borte om 20 år Samfunnsviteren – Nyte uten å yte?

Civita – Fra rettighet til privat ansvar

15

SAMFUNN

16

SAMFUNN

MED FRIHEIT TIL Å SKAPE TRIST ARKITEKTUR 17

SAMFUNN

Moderne, frisk, og fargerik arkitektur med folkeliv er ­idealet for mange byar. Men det kan sjå ut som at dagens ­samtidsarkitektur overser slike kvalitetar.

TEKST Sigbjørn Løland Torpe ILLUST. Ena Rathgeb FOTO Ingrid Bårdsdotter Eikevik

Tendensen er at dagens samtids­ arkitektur ofte blir sett på som ei vare styrt av tilbod, etterspurnad og ­innsparingar i fleire ledd. S ­ amstundes rår ein lei tendens til å gløyme ­korleis ­arkitektur tek seg ut overfor ­omgjevnaden og korleis menneska bli påverka av arkitektur. Barcode i Bjørvika er kroneksempelet på ein marknadsstyrt byutvikling som prøver å framstille seg som hipt og særeige for Oslo, men som i realiteten er ein uinteressant kopi som ikkje tilfører det han skulle til byen og menneska i den. Arkitekturen er prega overdimensjonert tettbygd byggverk i svart, kvit eller grå, glas, stål og betong.

Eit standardisert og ­marknadsvennleg alternativ, men ikkje nemneverdig ­berikande for oss.

Med få unntak av Deichmanske, Operaen og Munchmuseet er det få stadar i denne bydelen i byhjartet som er tilrette­ lagt for ulike typar sosiale aktivitetar.

Bydelen står fram sterilt og uattraktiv, og trekk i realiteten ikkje til seg anna enn rikfolk. Samstundes har andre delar av sentrum som Karl Johan, Grønland eller ­Grünerløkka varierte hus med ulike fargar, lågare bygghøgde og meir folkeliv.

Der kryr det av kafear, restaurant, barar og andre sosiale møtestadar med eit stort og variert kulturtilbod. Det trekk til seg ulike menneske frå ulike sosiale lag i samfunnet og oppmoder til gode liv.

Det verker som at om marknaden får ­styre byutviklinga, får ein fort ville ­tilstandar av overprisa leiligheiter, ­eksklusive butikkar og dyre utestadar for dei få. Når bydelen blir sett på som ­uinteressant og eksluderande, gjev det ikkje bydelen noko pass for sosialt liv. Då er det ikkje likegyldig korleis ­arkitektur blir utforma. Arkitektur har ­eininnverknad for folk sin oppfatning av det miljøet dei oppheld seg i, og kva liv dei lever i det.

18

Ein snakkar gjerne om kapitalistisk fridom til å skape, men det skjer ikkje i praksis her. Om marknaden får styre byutvikling åleine, ser me at me ­risikerer å få bymiljø som sikkert kan verke eksklusiv og forlokkande for dei få, men som ekskluderer for fleire. Kan denne tankegangen endrast politisk?

Diverre er det for få stortings­politikarar som er villeg til å utfordre denne ­seigliva økonomiske marknadstenkinga i arkitekturen sin and. Uheldigvis støtter mange politikarar på fleire nivå den same kjipe økonomiske politikken. For ikkje å snakke om i utbyggingssaker, er det for få lokalpolitikarar som grip ordet og stiller kritiske spørsmål ved arkitekturen som blir bygd ut. Dei stiller óg i skuffande liten grad spørsmål ved kva i­nnverknad ein kjip, grå og marknadsstyrt ­arkitektur har på folk og trivsel. Er dei uvillige til å vurdere om det kapitalistiske systemet i praksis ikkje er så fleksibelt og ­bærekraftig som dei trur? Resultatet av det er at arkitektur speglar dei sosiale skilnadane i samfunnet og miljøet, og skapar dårlegare liv enn naudsynt.

Det må ein ta på alvor.

SAMFUNN

19

SAMFUNN

THE FAR RIGHT IN THE ­COUNTRY OF HUMAN RIGHTS

20

SAMFUNN

What’s going on?

TEKST Hector Perrotto ILLUST. Julie Larsen

I don’t know if my Norwegian readers are aware of this, but the far right is close to taking power in my country, ­France. According to recent polls, the two ­far-right candidates would reach ­respectively as much as 15% and 17% of the vote, in the first round of the next French presidential election. Eric ­Zemmour, who I think has the best chance of winning, is a nationalist and reactionary. To give you some ideas, he reproaches ‘‘the feminisation of men’’ and wishes a return to the traditional roles of men and women. He refuses homosexual marriage which ‘‘kills the marriage and destroys the family’’, and wants ‘‘power to remain in the hands of men’’. He also thinks that Islam is ‘‘not compatible with France’’, and wishes that first names from Muslim origin (e.g.

Muhamad) are replaced by first names of a ”Christian origin (e.g. Peter)”. However, the people who plan to vote for him and other hard-right voters are often not racist or misogynistic. I think that the problem is deeper and more complex.

THE FRENCH DISARRAY For me, the explanation can be ­summarised in one word: disarray.

Firstly, the disarray is socio-economic.

The working classes, which form a ­significant part of the electoral base of the far right, have been hard hit by ­deindustrialisation, relocations and therefore by unemployment. Between 1974 and 2020, France lost 2.5 million industrial jobs. The historically industrial and mining regions of Northern France, where unemployment affects 10% of the labour force, have the highest suicide and alcoholism rates in the country.

When I went there, I felt this unease, as shopkeepers put on music to liven up the streets in the hope of reducing the risk of suicide.

The disarray is also cultural and ­meaning-based. The massive migrations that have been arriving in France since the mid-1970s are undoubtedly too brutal and too culturally insecure. The mixing of the population, the ­cultural, social and religious upheavals are perceived as a loss of identity and an

attack on French traditions. Who could blame the identity reflexes expressed in return? Who could accept to see their country change so deeply? Maybe you, but certainly not me. Especially since individualism has made things worse. The individualism promoted by c ­ ontemporary democracies has reduced patriotic feeling and weakened the social bond.

From now on, the governing parties are no longer able to produce meaning and a collective horizon likely to mobilise voters. The average Frenchman is in the grip of a profound crisis of meaning, ­summed up in the following sentence from the last book I read, Sérotonine from French author Michel ­Houellebecq: ”for the Western civilisation, once described as Judeo-Christian, the third millennium is one millennium too many”.

The disarray is finally democratic. The inability of governing parties to respond to socio-economic and identity-related distress, has made many French people defiant of the institutions in place. They are more likely to turn to those ”who ­really listen to them” (or at least they think they do), which often means the far right. I live in Paris and I watched the resigned and violent protest of the Gilets Jaunes (‘‘Yellow Vests’’) movement every weekend for many months.

It was very symbolic, the struggling people ­converging to Paris to show the ­politicians and other wealthy classes that they exist. Unfortunately, they felt that the only way to be heard was to ransack Parisian shops or burn cars.

WHAT SHOULD BE DONE? We must not despise disillusioned voters but understand them in order to better respond to their ­expectations.

Calling them nationalists or ­populists will not make their difficulties ­disappear or ­change their vote. In my opinion, a few solutions are essential: ­structural ­reforms of the labour market, ­particularly in terms of education, an end to the reception of immigrants and a real integration of non-European immigrants, and greater involvement of citizens in the decision-making process by developing direct democracy at local level.

21

BIFF: ANMELDELSE – TITANE

BIFF: ANMELDELSE

TITANE REGI Julia Ducournau

22

UTGIVER Another World Entertainment

SPRÅK Fransk

ALDERSGRENSE 15

SJANGER Drama, Horror, Thriller.

BIFF: ANMELDELSE – TITANE

Sex og vold til siden, Titane er en overraskende fin kjærlighetshistorie.

–

Alexia har ett problem. Hun er g ­ ravid.

Barnets far er en Cadillac med ­hydraulisk fjæring og flammer i lak­ ken, det er ikke klart om hun bærer et barn eller en grill. Når Cadillacen er kåt ­tenner den frontlyktene, knurrer og v ­ enter på at Alexia skal ta på seg ­bilbeltet. Det mest minneverdige bilde er når Alexia begynner å laktere motorolje fra flere åpninger.

Hun har også en noe uvanlig hobby – tvang, kink, hva enn du måtte kalle det – nemlig å drepe. Når kroppene begynner å hope seg opp, og lovens lange arm begynner å innhente henne, forlater hun barndomshjemmet med foreldrene.

La oss stoppe her et øyeblikk. Titane er Julia Ducournaus andre film. Den første, «Raw», var en grotesk, vittig, ­gjennomtenkt kvasi-horror om sex, ­kannibalisme og sult. Titane vant den gjeveste prisen under filmfestivalen i ­Cannes tidligere i år, og er en solid film som baserer seg på å sjokkere med grotesk absurdisme og høy tematisk ­ambisjon. Voldsscenene er h ­ umoristiske, det groteske kolliderer med ø ­ mhet, ­erotikk og avsky går hånd i hånd. ­Ducournaus film tar opp ideer om kjønn, begjær og intimitet, mens hun forbinder mennesker og maskiner sammen.

«Hvor mange av dere bor her?» spør hun rolig når et drap er i ferd med å bli en massakre. «Jeg er utslitt,» klager hun til ett av sine ofre, han synes synd på henne og tilbyr henne å låne sengen sin.

Når Alexia blir Adrien, flytter hun inn hos Vincent og blir en del av ­brannmannskapet hans. Hun forvandles da fra et rovdyr til ett sårbart og isolert individ. Vincent ser først ut som en sliten machomann, men viser seg å ha egne kinks og problemer. Brannstasjonen er hans sted for ukontrollert virilitet og noe undertrykt homoerotisme.

TEKST Marie Jacobsen

Vincent insisterer på at Alexia skal være en av gutta, som automatisk gir noen privilegier. «For dere er jeg Gud,» sier han til mennene, og legger til at sønnen hans derfor er Jesus – men for publikum, også en slags Maria-figur som bærer et mirakuløst unnfanget barn.

Alexia er en blanding av begge deler.

Som barn ble hun skadet i en bilulykke som etterlot henne med en titanplate over høyre øre. Titanisk forlokkende forfører hun menn og kvinner før hun angriper dem med et metallskaft. Etter å ha kjørt den gjennom et øre, tørker hun den ren som om hun nettopp har sjekket oljen i bilens motor.

Ducournau skildrer en triumf av ­ingeniørkunst til det punktet hvor det ubekvemme og sofistikerte noen ganger truer med å bli overveldende. Likevel er det vanskelig å ikke la seg beundre av hvordan hun til slutt sveiser alt sammen.

Titane er en strøm av blod og olje, om kjønnets forandring og lystens smidighet.

Det er en hellig salme til alkymiene av ild og metall. Filmen skildrer ­menneskenes tiltrekning til mørke krefter som kan ­ødelegge dem uansett hvor hardt de prøver å bøye dem for sin vilje. Til slutt kollapser verden i en uhellig treenighet av flammer, metall og kjøtt. Det aller ­vakreste er når Ducournau drar en usannsynlig og enestående kjærlighets­ historie fra vraket, og dette gjør Titane til en film du aldri vil glemme!

Duocurnau iscenesetter Alexias ­forbrytelser med en dose slapstick.

TERNINGKAST: 6!

23

KULTUR

HOW FASHION CAN BE USED AS A ­POLITICAL ­STATEMENT

24

KULTUR

How can fashion be used as a political statement? In recent events, this year’s Met Gala has particularly caught my attention because of the different ways celebrities used their gowns to make a statement. The one I have in mind is Alexandria Occasio-Cortez’s dress.

TEKST Zoé de Metz ILLUST. Julie Larsen

The congresswoman has ­expressed her mixed feelings towards the ­American ­policies. As we are aware of, ­Donald Trump, as former president, was ­favoring the rich in his political ­speeches ­promising them less taxes. On the ­contrary, AOC, as a loyal democrat, is advocating for several rights like medical care for all, tuition-free public college, green new deal, abolishing the ­Immigration and Customs Enforcement.

While on the red carpet, Alexandria ­Ocasio-Cortez wore a dress from a ­famous designer named Aurora ­James and they worked alongside to ­accentuate the message. The white dress was ­covered by a flashing red sentence stating «Tax the rich», emphasizing her opposition to the republican values. We can definitely say that it’s an unusual situation since she is participating to the Met Gala which reunites the ­wealthiest ­people in the world. Ironically, she is ­stating something that concerns ­everyone in the room and herself included. It brought up a controversial subject on whether it was the right place and time to do such a thing. Although, I think we should focus on the main purpose behind her action, that was to convey a message she believed needed to be heard.The paradox between the place and the message in itself made it more impactful.

As I previously stated, AOC used her influence to convey an essential message on American politics. We may all have in mind the «American dream» but let’s remember that the inequalities between the rich and the poor are consequently abnormal. The rich are deepening the gap as years go by. Thus she did make her point, we can definitely question her legitimacy. The NewYork Post exposed her on that subject since she refused to pay some of her taxes. That is definitely something to wonder about.

Fashion is also used in everyday life as a means of expression. It says a lot about us but it’s also an open door for stereo­ types. Let’s take a concrete example that works in my country, in France, and from what I’ve observed so far, as well as in Norway. Being a law student for nearly four years, I can see that we dress in a certain formal manner, with blazers for example. I know that we are perceived as right wing voters and that we would stand for upper classes rights. Students studying business are also a whole other thing. We often picture them with fancy clothes.

On the other hand, if we talk about students from the Humanity Faculty, we can say they are more expressive in their clothing. We often categorize them in the left-wing parties.

What i’m saying is obviously a generality and very stereotypical, but they do come from somewhere and I personally think they can be true.

25

KULTUR

KRYPTOKUNST — EN LÆRDOM OM KUNSTENS NATUR 26

KULTUR

Vi må snakke om kryptokunst! Kunsten alle snakker om. Kunsten som har laget nye spilleregler for kunstmarkedet. Kunsten som sikrer kjøperen eksklusivitet i en tid hvor det er økt deling på digitale flater. Og lærdommen vi bør ta med oss fra det nye fenomenet, er spørsmålene den tvinger fram om kunstens ­natur.

TEKST Marie Jacobsen ILLUST. Hogne Gran Elvestad

DET VAKRE MED KRYPTOKUNST I hovedsak er kryptokunst et unikt digitalt ­eierskapssertifikat, som er kjøpt og solgt ved bruk av kryptovaluta. Lagt til ­sertifikatet finner man digitale filer som bilder, videoklipp, ­musikkalbum, 3D-modeller og sjeldne gjenstander i dataspill.

Med et enkelt Google-søk kan hvem som helst finne og laste ned filen knyttet til sertifikatet helt gratis, men bare eier har rett til å selge den.

Kryptokunst kan kjøpes og selges av hvem som helst, og ­prisene er offentlige dokumenter. Jack Dorsey, ­administrerende direktør for Twitter, solgte et bilde av den første tweeten noensinne for 2.9 millioner dollar. I det ­tradisjonelle markedet er prisene fastsatt av hvor etablert du er som kunstner, håndtverk og teknikk. Det aller vakreste med kryptokunst er at hvis et verk blir solgt videre, skal kunstneren få en slump av salgssummen, noe som er umulig på det fysiske kunstmarkedet.

Kryptokunst teknologien tilbyr en revolusjonerende måte å selge kunst på. Hvis man argumenterer for noe annet vil det framstå som like firkantet som forakten etablerte kunstnere hadde for Munch i hans samtid.

En modell for handel og deling av kunst, bygget på ­prinsippene om finansiell åpenhet, royalties og tilgang for alle, høres ­egalitært ut. Virkeligheten er ganske annerledes. Så snart det ble klart at alt digitalt kunne merkes som kunst, og dermed ­selges, har både kjendiser og andre velstående mennesker kastet seg på bølgen. Mens de fleste av oss fortsatt ­prøver å ­forstå hva kryptokunst er, omsettes den nye digitale ­kunstarenaen for millioner.

27

KULTUR

28

KULTUR

PENGER TILTREKKER OPPMERKSOMHET I mars ble et fysisk kunstverk av Banksy solgt for 95 000 dollar.

Verket skildrer en auksjonarius som selger et innrammet bilde med teksten: «I can’t believe you morons actually buy this shit». Rett etter kjøpet, brente de bildet og solgte det videre som kryptokunst for 380 000 dollar. Dette kan anses som et markedsføringsstunt designet for å vekke avsky, publisitet og profitt. Stuntet viser fingeren til det tradisjonelle kunstmarkedet til fordel for det digitale, og stiller spørsmål om kunstens natur.

Til tross for løftet om «kunst for alle» har plattformen ­tiltrukket seg dem som allerede er rik og velstående. Logan Paul, et ­internett fenomen, har solgt kryptokunst av seg selv for ­millioner av dollar. Paris Hilton selger «egne» produserte ­digitale kunstverk, og en filmregissør fra Brooklyn har solgt en lydfil av sine egne promper.

Det kan derfor se ut som om den endelige destinasjonen for kryptokunst er en mulighet for å annonsere noe nytt – ikke en radikal ny modell for kunsthandel, men en plattform for ­markedsføring. Er kryptokunst da et viktig kulturprodukt, eller bare en ny platform for eliten å tjene absurde mengder penger på?

EN LÆRDOM OM KUNSTENS NATUR. Kunsthandel har alltid vært et tidsfordriv for de velstående, og kunsthistorien er fullspekket av fremstillinger av rike og mektige. Kunstneres oppgave har alltid vært å tiltrekke seg interessen fra velstående og konservative institusjoner, ved å presentere seg selv som bohemer. Kryptokunst har fjernet skillet mellom kunst og eiendel ved at man får eierskap til noe man ikke kan holde i hendene, men ser i dag ut som en platform hvor eliten dominerer og verdsetter pris fremfor ideer.

Den viktigste lærdommen vi derfor bør ta med oss fra ­kryptokunstens angrep på det tradisjonelle kunstmarkedet, er spørsmålene den tvinger fram om kunstens natur og hva det er vi ønsker av den. Hvordan skal kunst kjøpes og betraktes?

Forventes det at kunstnere har en moralsk eller etisk kode? Og om så, hvem definerer den? Det største spørsmålet vil være om det er en meningsfull forskjell mellom et kunstverk og en eiendel. Svaret er nok «ikke alltid». Men hvis vi vil at kunst skal være mer enn et verktøy for økonomisk vinning, er skillet et ideal verdt å holde fast ved.

29

KULTUR

ER IDENTITETEN DIN TRENDY?

30

KULTUR

TikTok er den mest populære appen for unge og har så stor ­påvirkningskraft at til og med mennesker som ikke bruker appen blir berørt. Hvordan skjer dette? Vi ­påvirkes til å endre stilen vår, musikksmaken vår og meningene våre. TikTok påvirker altså deler av oss som er ­viktige for identiteten vår. Vet du ­hvordan TikTok påvirker din?

TEKST Siri Zhang Kjelstadli ILLUST. Ingvild Hauglid

EGET VALG AV MUSIKK < TIKTOK-MUSIKK En viktig del av identiteten til mange er musikksmak, og med 1 milliard brukere påvirker TikTok musikktrendene. Sanger som trender på TikTok ender ofte opp på topplista, og mange artister har som mål å trende på TikTok. Har du gått viralt der har du ­l­ykkes, noe man så med Conan Gray og Olivia Rodrigo.

Gray la ut klipp av sangene han lagde og gikk viralt, og noen glimt senere hadde han mange millioner månedlige lyttere på Spotify. Slik vil favorittsangene og favorittartistene dine ofte være ­påvirket av TikTok. Selv om man ikke har appen, er det sannsynlig at topp-lista er full av musikk som stammer derfra.

Ca. 70% av brukere på TikTok adder sanger på spotify etter å ha hørt dem der. Uansett hva du gjør vil du ikke klare å rømme fra TikTok-musikken.

HAR DU ORIGINAL KLESSTIL? I THINK NOT Mote er en viktig uttrykksform som også påvirkes. Motetrender påvirker klesvalgene våre, og mennesket idealiserer gjerne det som blir populært og godt likt av mange. Uten å merke det vil klesstilen vår påvirkes av dette, og vi vil kopiere det vi ser. Har du lagt merke til at det er veldig «in» med brune klær i butikker? Plutselig er det idealisert overalt, og hva tror du det kommer av? Påvirkningen fra TikTok går så langt fra å endre individets klesstil til å endre på sortimentet i store klesbutikker.

Vi blir ­påvirket både direkte og indirekte av TikTok, enten fra selve appen eller via klesbutikker som kopierer trendene. Det er i vår natur at «flokkinstinktet» gjør at vi vil finne tilhørighet til en gruppe mennesker, og TikTok er en stor flokk. Original klesstil er derfor vanskelig å finne.

31

KULTUR

DIN MENING ER KANSKJE IKKE HELT DIN EGEN TikTok påvirker også meningene våre. Syn på preferanser og samfunnsproblemer vil naturlignok endres, ettersom man eksponeres for andre perspektiver ofte på sosiale ­medier. ­Algoritmer er en viktig del av hvordan TikTok er med på å ­styrke enkelte synspunkter. Me-too bevegelsen er et ­eksempel på dette, hvor millioner hev seg på bevegelsen og mange ­endret meninger rundt problematikken når de ble eksponert for den. Cancel-kulturen er også et eksempel på hvordan ­TikTok har påvirket synspunktene våre. Det har blitt normalisert å «cancel» enkeltpersoner når de strider mot hva fellesskapet på sosiale medier mener. Slik oppstår det frykt for å dumme seg ut eller si noe feil. På den positive siden har ­seksuell trakasse­ ring blitt mer åpent å snakke om. På den ­negative siden er det et grovt tema som er vanskelig å sette ord på uten å såre noen.

Derfor er det vanskelig å mene noe annet enn det fellesskapet på TikTok sier seg rett i. Meningene dine vil automatisk foran­ dre seg for å bli akseptert.

ER IDENTITETEN DIN TRENDY? Det du har på deg, det du hører på og hva du mener er ikke nødvendigvis kopiert fra trendene som oppstår på TikTok. Men på en eller annen måte vil det ofte være i tilknytning til hva som blir vist der. TikTok klarer å spesialtilpasse innholdet så det får størst mulig påvirkningskraft på flest mulig. Mange vil mene at de ikke er påvirket av TikTok, men de tar grundig feil. Viktige deler av identiteten vår som musikken vi hører på, motetrende­ ne og synspunkter blir påvirket. Det som er skremmende er at vi ofte påvirkes uten å merke det. For hvor mange andre sider av oss er det appen påvirker, som vi ikke vet om enda?

32

Samviten søker nye medlemmer! send mail til info@samviten.no

SAMVITEN.NO INSTAGRAM @samviten

FACEBOOK @samviten