Sammenslåingen av Granvin og Voss

Fra 1. januar 2020 blir kommunene Granvin og Voss slått sammen til nye Voss herad som følge av den store kommunereformen. Årets valg er gjennomført for den nye kommunen og resultatet ble 33 prosent for Senterpartiet som posisjonerte seg som en tydelig motstander av kommunesammenslåing. Muligens dreier det seg om en kamp mellom følelser og tilhørighet opp mot rasjonelle, økonomiske og administrative hensyn. For å forstå har Samviten dratt dit det flyter over av sveler, sider, epler og cruiseskip. Vi reiste vekk fra by og ut til de gamle kulturkommunene med ett spørsmål på blokken. Vil den nye administrative fusjonen forene eller splitte?

TEKST Welat Akman Westrheim FOTO Ingrid Herud

Bilen ligger stødig på E16 mellom Bergen og Voss. Vi er på vei mot en region i endring. Om 68 dager skal Hordaland, sammen med Sogn og Fjordane bli til Vestland fylke, mens Granvin skal gå fra kommune til bygd. Veien til Voss er langt fra trygg. Fjellene kaster stein ned på den kommunegrå asfalten der EU-skiltede campingvogner provoserer fram spektakulære forbikjøringer. Selv er jeg forholdsvis selvsikker før det går opp for meg at vi faktisk ikke har gjort en eneste konkret avtale i Granvin. I starten var dette et spennende og uforutsigbart prosjekt. Nå kjenner jeg tvilen krype inn i meg. Det bor rundt 926 mennesker i den lille hardangerkommunen, og denne formiddagen pøser regnet ned. Kommer vi til å møte noen i det hele tatt?

Jeg rister vekk pessimismen og drømmer meg bort. For det kunne jo tenkes at noe ligger og ulmer i den lille bygden. Et folkeopprør i Granvin, der bunadskledde gravensere marsjerer side om side mellom epletrærne mens de veiver det grønngule heradsflagget og roper «Lenge leve Granvin». Gitt motstandsviljen vi har sett i andre tilfeller av kommunesammenslåing, er det ingenting som tilsier at det ikke skulle kunne bli katalanske tilstander i Hardanger. Det hadde vært en saftig sak det.

Et skilt som røper at det er 900 meter igjen til Granvin drar meg tilbake til virkeligheten. Et øyeblikk lokker det vakre fjordlandskapet blikket vekk fra ratt og vei, og i stedet for å ta avkjørselen til høyre er bilen nå på vei full fart inn i Vallaviktunnelen. Denne fjelltarmen som knytter sammen hardangerkommunene Ulvik og Granvin er en åtte km lang infrastruktur med azurblått lys i taket. Etter 16 km gjennom fjellets indre ser vi lyset, og jeg bestemmer meg for at det er best å la tankene om hardangerseparatismen bli igjen i tunneldypet. Jeg blinker til venstre, tar avkjørselen. Vi er endelig fremme.

Regnet har økt i styrke. Selv om vindusviskerne går for full maskin, makter de ikke å skape fri sikt. Vi stopper bilen på en parkeringsplass, og oppdager

et folkebibliotek, en Coop Extra, og et pensjonat. Jo, dette må være Granvin sentrum. Vi går ut av bilen, og blir umiddelbart spylt av syrlig vestlandsregn. Jeg går over til biblioteket og kikker inn gjennom ett av vinduene. Lyset er av på innsiden, men jeg får øye på noen bord og stoler ved siden av scenen. Kom vi for sent til et foreningsmøte for kommunesammenslåingsmotstandere? Det er en guffen dag og jeg kjenner at regnet har funnet veien gjennom regnjakken.

Over veien fra biblioteket ligger Jaunsen Gjestgjevarstad. Dørene er låst og nå begynner vi å føle oss som ubudne gjester i bygden. Likevel kikker jeg gjennom vinduet til restauranten. Tunge mørkebrune trebord dekket med hvite duker, gamle minner på vegger og i tak, minner om en svunnen tid. Borti hjørnet står pianoet klart til å underholde fraværende gjester. Ikke en sjel å se, bare to små ubevegelige dukker kledd i hver sin bunad stirrer med tomme blikk tilbake.

Vi innser nederlaget og løper til bilen for å klekke ut en ny plan, men regnet teppebomber biltaket så kraftig at det overdøver tankene. Jeg kommer på et skilt vi så på veien inn til sentrum som annonserte at Kjerlands Gardsbutikk var åpen. Det er vårt siste håp. Jeg får fart på motoren, kjører vekk fra sentrum og svinger inn på en grusete, humpete sidevei, kjører forbi et felt med epleranker og ender til slutt på tunet til Kjerland Gard og parkerer ved siden av en rød traktor. Dette er vår siste sjanse til å snakke med Granvin-folket, tenker jeg idet vi går ut av bilen og beveger oss håpefullt mot gardsbutikken. Dørhåndtaket knirker litt i det døren går opp. En intens duft av eple slår mot oss. Det rødmalte lune rommet er fylt til randen av Hardangers herligste skatter. Gravensteinepler, haringepler, uvaskede poteter og potetkaker, helnorske bær, plommesyltetøy, hardangerlefser, rabarbrakaker, hardangersider, rosésider, lokalt kjøtt og deilig bakst, alt hva ganen begjærer. Jeg snur meg mot kvinnen bak kassen. ”Hei, vi er her for å skrive om kommunesammenslåingen mellom Granvin og Voss og lurte på om du hadde noen tanker om den saken?” Kvinnen i 40-årene, med lyst kort hår og firkantede briller smiler på en måte som kunne bety alt på en gang. «Jo, jeg har jo for så vidt det, men dere må heller snakke med Severin», svarer hun og peker på et gårdshus lenger borte på plassen. Vi takker for hjelpen og går forventningsfulle mot huset til Severin. Døren går opp og en mann godt oppe i årene tar smilende imot oss. Vi takker pent for at han vil snakke med oss, og følger ham inn i en koselig stue.

Har du bodd her hele livet Severin? Ja, her har eg budd i 91 år som bonde. Eg vaks opp under krigen, så eg har sett mykje forskjellig. No e det sonen min so drive Kjerland Gardsbutikk også e det ein soneson som drive garden. Hardanger e jo eit turistmål og veldig mykje som e frå Hardanger ser folk og turistar på som ekte norsk.

Hva betyr det for deg å være fra Granvin?Me e hardingar då, so dei seie. Tilhøyrsla til Hardanger, den e spesiell. Eg tenkte at det heller kunne vore eit Hardanger herad då, som Indre Hardanger. Men opplevinga av tilhøyrsle til Hardanger kjem ofte med alderen. Det gjer da.

Var avgjørelsen om sammenslåingen noe som folk ønsket? Nei, det var jo ikkje da. Det var ei avstemming og då håpte folk på at det skulle vere Ulvik og Eidfjord saman med Granvin. Men så stoppa jo Eidfjord dette. Dei ville ikkje ve i lag med oss, for dei var jo rike og me va for fattige. Heradstyre gjorde et katastrofevedtak for at Granvin ikkje skulle vere aleine SAMFUNN

“ “ og so hamna Granvin på eit forunderlig vis i lag med Voss. Det har vore nokon som har arbeida veldig hardt for dette, men for min del e da ein katastrofe for Granvin. Eg har enda ikkje funnet en einaste positiv ting med samanslåinga. Dette e ei lita bygd kor vi arbeide saman. Menneske her har levd godt og hjelpt kvarandre med mykje. Vi har hatt eit lokalsamfunn. Det forsvinne når du kjem saman med Voss. Indre Hardanger vert jo reven sunder då, men det e jo styresmaktane so bestemme. Dei styrande har ikkje kalla det for sentralisering, men det e jo da det ha vå. Hvordan har du merket sentraliseringen? Det vart større avstand. Me veit ikkje enno korleis det går med verken legekontor, barnehage, eller aldersheim i framtida. Det har vore ei elektrofagskule her i Granvin, men den ble lagt til Voss. Det har vore ei fruktdyrkingskule borti Ulvik i ein mannsalder, no ska ho til Voss og. Så dei har plukka og flytta heile vegen. Det e vanskeleg å reversera kommunesamanslåinga, e ikkje det da? Ville du stoppet kommunesammenslåingen hvis du kunne? Ja, det e ikkje nokon diskusjon om det. Om vi hadde hatt avstemming no så hadde nok frontane vore skarpare. No e det veldig mange so mislike å bli slått saman med Voss. Som herad har Granvin slitt ein del, og regjeringa sitt opplegg e jo slik at dei ska pine ut dei svake og få dei til å slå seg saman. Det Granvin vert til slutt berre ein soveplass om alt ska til Voss

har jo vore sagt at om dei slår seg i saman så ska dei få meir. Men det e jo dei styrande si plikt etter min forståing å hjelpe dei so slite, og ikkje berre dei rikaste. Statsministeren har sagt ka det kosta å behalde alle kommunane, men ho har ikkje sagt eit pip om ka det kosta å slå dei i saman. Det ser jo slik ut i verda no at du må på gato for å verte høyrd. Men det e jo ikkje så bra da heller.

Etter at vi har snakket med deg skal vi videre til Voss. Hva tror du de tenker om saken der? Voss, dei har jo bare sote i ro og venta på at det her skulle skje. ”Å, me har so lyst til å kome til fjorden. Me skal setje opp eit hus der me kan sjao utover fjorden og gå ned å bada, og so kan me ha baot”.

Tenker vossingene virkelig sånn? Ja, dei gjere jo da, det e sånn dei e. Vossingar e veldig egosentriske. Granvin vert til slutt berre ein soveplass om alt ska til Voss. Det blir stor forandring, men det e jo store forandringar ute i verda og. Du veit, når du kome litt opp i årene som eg så blir du meir tilskodar enn deltakar. Eg ser på utviklinga, og vert pessimist.

Det har vært en sann opplevelse å snakke med Severin, en helstøpt gravenser. Traust og lojal mot Granvin, hver gard og grend. Vi takker hjertelig for oss, kjøper med oss to flasker rosésider fra Hardanger på gardsbutikken, setter oss i bilen og kjører fra, i Severins terminologi, den tvangssammenslåtte bygden Granvin. Vi er på vei for å ta tempen på vossingenes meninger om kommunesammenslåingen. Været har snudd i det vi ankommer Vossevangen. Solen har brutt skyene og grått har blitt til lyseblått. Kontrasten til Granvin er stor.

For oppdateringer på hvordan dette gikk, følg med på samviten.no