Samviten 2022 (vår)

DEN KJEDELIGE FRIHETEN

I dag sto jeg opp klokken 07:30 og irriterte meg litt over at jeg måtte opp så tidlig for å kapre en biblioteksplass. Det er litt ekstra strevsomt når vi er i begynnelsen av uka og jeg egentlig er tidenes B-menneske. At jeg for under 24 timer siden levde mitt beste liv på silent disco med dundrende bass og stigende promille gjør det ikke lettere. Hodepinen er intens, og det er regnet som treffer meg i alle retninger på vei til biblioteket også. Akkurat nå suger det litt å være meg, men i det minste blomstrer kirsebærtrærne, og resten av uken er det meldt sol og 17 grader.

Når klokken bikker 12 er det lunsjtid, og koffeinavhengigheten min fører meg inn til Diskuterbar. Der blir jeg sittende i en halvtime, selv om jeg egentlig bare skulle innom i fem minutter, fordi de som hadde vakt der utfordret meg til to runder kinasjakk. Så drar jeg ned på biblioteket igjen, og blir sittende å sture i fire timer til. Hodepinen gir seg ikke.

Omsider kommer jeg meg hjem igjen, søkkvåt i nakken fordi regnjakka mi mangler hette, og en smule irritabel fordi jeg glemte å dra innom butikken på vei hjem. Jaja, tenker jeg, da blir det pasta for fjerde dagen på rad. Hun ene jeg bor med ser på hele ansiktsuttrykket mitt at jeg slett ikke er i godt humør. Og for å være helt ærlig, så blir det enda litt verre når hun spør hvordan dagen har vært. Å fortelle om hodepinen, regnet, mine to tap i kinasjakk og drittmiddagen min gjør liksom ikke dagen stort bedre.

Nå er det jo litt begrenset hvor interessant en vanlig hverdag kan være, så jeg tenker jeg stopper nå.

Det eneste som muligens er interessant er vel at min hverdag kanskje er litt annerledes enn din? Og selv det er jo ikke interessant, for det er jo en selvfølge at forskjellig folk har forskjellige liv, og forskjellige liv gir forskjellige hverdager. Friheten til å forme våre egne liv er jo en sånn frihet som alle er født med. Det tenker i hvert fall jeg.

Krig, konflikt og andre årsaker til at man mister kontrollen over eget liv samt friheten til å forme det, har alltid vært så langt unna. Jeg har jo aldri hatt noen grunn til å bekymre meg for å miste den friheten. Og når man har gått hele livet uten grunn til bekymring, så er det lett å ta biblioteksplassen, den valgfrie middagen og silent disco med vennene sine for gitt. Det tror jeg gjelder de fleste europeere. Derfor kom det som en overraskelse da klokken tikket 04:00 den 24. februar, og artilleriild og eksplosjoner begynte å regne over Ukraina.

Denne hverdagen som for oss er så uinteressant, kjempes for litt lenger øst i Europa. Brått var ikke årsaken til at man mister kontrollen over livet så langt unna lenger. Nå er denne teksten verken ment som en leksjon om å sette pris på de små tingene her i livet, eller som en forsvarsreklame om “fantastiske ingenting”. Likevel synes jeg det er så synd at det som skal til for at vi verdsetter frihet, er at den er truet eller at vi mister den. Så se heller på det som en påminnelse. For en påminnelse om hvor godt vi har det tror jeg vi trenger, og en påminnelse om at noen har kjempet for at vi skal ha det så godt, tror jeg i hvert fall vi trenger. For når historie blir glemt, er sannsynligheten stor for at den gjentas.

Mitt inntrykk er at vi har begynt å glemme. Har du? Eller er du kanskje en av de få som husker minnesmerket foran hovedinngangen til Ricks?

Harpreet Kaur Nijjer, Ansvarlig Redaktør

UENIGHET YTRINGSFRIHET RESPEKT

Hvordan forene disse prinsippene?

Det finnes mye uenighet blant mennesker om ulike tematikker. Ofte foregår uenighet med fruktbare diskusjoner, andre ganger fører uenighet til voldsomme konsekvenser. Hvordan kan vi forholde oss til uenighet med respekt for andres meninger, og samtidig verne om ytringsfriheten?

Ingeborg Gloppen Johnsen

Hvordan møte kontroversielle ytringer Noen ganger kan det virke som at samfunnet blir mer polarisert. Grunnene til dette kan være flere, men et viktig verktøy for å gjøre avstand mindre er gjensidig dialog.

For hvordan vet vi egentlig om noe er sant eller usant, dersom det ikke blir utfordret? Diskusjon forutsetter at andres ytringer ikke møtes med taushet, men med spørsmål og interesse. Det er også i denne sammenhengen at man kan tre inn i en ‘metaposisjon’, selv om man diskuterer med noen som har helt andre synspunkter enn en selv. I dagligtalen kan vi betrakte dette som «å være enige om å være uenige».

Å anerkjenne uenighet

Det går an å mene at noe er fullstendig rett eller galt, og påstå at andre tar fullstendig feil, men dette er gitt ut fra egen overbevisning. Vanligvis diskuterer vi ut fra vårt eget perspektiv. For å forstå andres synspunkter, bør vi derfor sette oss inn i denne ‘metaposisjonen’. For i en metaposisjon kan vi stå utenfor selve diskusjonen og spørre: Hvordan kan vi forstå at folk er uenige med hverandre?

Nøkkelen til å vise genuin respekt overfor den man er uenig med, er å anerkjenne at andre kan ha gode grunner til å tro det de tror. Vi mennesker har mange evner. Vi kan både tenke fornuftig og ha et rikt følelsesliv. Samtidig har vi mange begrensninger og store kunnskapshull. Vi er til og med ofte svært irrasjonelle. Til tross for at vi i blant kan tro det, har vi ikke tilgang til den fulle og hele sannheten. Vi har ikke fasiten på alt, selv om man ut fra egne posisjoner kan mene at noe er riktig og noe annet er galt.

Ytringsfriheten må stå sterkt Mange vil påstå at det å brenne en religiøs bok er en unødvendig provokasjon som ikke bidrar med noe konstruktivt. Noen vil hevde at det bør straffes, men er løsningen å innsnevre selve ytringsfriheten? Dersom man åpner for å straffe ytringer som noen oppfatter som krenkende, blir terskelen for å straffe andre ytringer automatisk lavere. Hva vil da bli det neste? Å skulle begrense ytringsfriheten er dermed en farlig vei å gå. Vi ser stadig flere eksempler på regimer der ytringsfriheten blir innskrenket. Ofte er det heller ikke handlingen som provoserer mest, men selve opplevelsen av å bli krenket. Kan vi da heller stille oss i en metaposisjon og tillate lovligheten av handlingen, men samtidig stille oss i motposisjon til selve handlingen?

Gjensidig respekt

Vi bør anerkjenne at vi kan ha forskjellige synspunkter og kan være sterke motstandere av andres meninger. Samtidig kan vi forenes i en felles, ydmyk meta-erkjennelse; nemlig at det er mulig å tenke seg at en selv tar feil. Ydmykhet og respekt må ikke stå i motsetning til engasjert og offensiv forpliktelse til sin egen overbevisning. Tvert imot, er det to prinsipper som både kan og bør forenes på et metanivå. Alle individer konstruerer verden på forskjellige måter. Det er ikke alltid at disse måtene å se verden på lar seg forene til én, altomfattende sannhet. Forhåpentligvis vil det til og med bidra til å utvide sin egen, lille horisont av kunnskapsnivåer og kulturell forståelse.

WHY BEING YOUNG CAN FEEL SO DAUNTING

It can get pretty hectic wanting to travel, party, hang out with friends, fall in love, work hard and relax at the same time. If you don’t stop to look around occasionally, you might lose track of where or who you are. There is a sense of urgency to being young - in the best and in the worst ways.

FOTO

CHASING MEMORIES

“Enjoy your twenties, they’re the best time of your life!”

– Every student has heard this sentence at least once. They’re right, right? Being young is fun, you get to do what you want with minimal responsibilities. But sometimes, just sometimes, being young stresses me out. You only get to live this life once, so you need to make sure to get the best out of it. When you’re in your twenties, you’re finally old enough to do whatever you want while still being young enough to not have serious responsibilities yet. This is your only shot at being young and stupid, so you want to do everything and ideally do it all at once.

FEAR OF MISSING OUT

I don’t want to sit alone on a Saturday night when you know other people are out having the time of their life. FOMO, the fear of missing out, describes the feeling of panic at the thought of not being part of an event. Every experience could be the experience of a lifetime. Social media makes this so much worse, because it shows a highlight reel of everyone’s favorite moments.

For every vacation picture, there’s an even better one around the corner. FOMO gets in the way of just doing what I want to do, because I just can’t bear the thought of missing out. There always seems to be something more exciting around the corner.

TEKST Julie Larsen 7

FINDING BEAUTY IN BEING RESTLESS

I don’t want to make it seem as if I don’t enjoy being young. I love being able to go wherever I want, whenever I want. This is the time to be egotistic, everything you do revolves around you and your friends. You get to collect so many memories and experiences with your favorite people. Everything is a bit less serious and it's probably not worth wasting this time on thinking about the future yet, but sometimes I just can’t help it.

JUST ENJOY THE RIDE

If these are the best times of my life, as parents, teachers and popular culture try to convince me of, then what happens next? Probably real life accompanied by responsibilities and taxes. It also means more financial freedom, stability, and choosing your path outside of the education system. Maybe there is beauty to be found in being young, careless, and irresponsible as well as in the first job, the first paycheck and actually growing up. It’s hard to find a balance between taking care of your future and living in the moment, but it’s definitely not worth it to waste any life stage on being worried about the next one. For now, shouldn’t we try to be less fearful of the future and just enjoy the ride?

Vi leser om dem hele tiden; de beryktede du ikke vil møte på i en mørk bakgate.

av fremmedfrykt og redsel for hva de kan gjøre mot oss. Hvordan blir folk sånn?

jør og frykter en gruppe vi selv er med på å danne.

jeg jobber som vikarlærer, og da jeg skulle undervise 5. klasse fikk jeg beskjed om å holde ekstra øye med en av guttene. Han var “ekstra utfordrende”. Midt i timen utagerte han og løp ut av klasserommet, og da jeg fulgte etter forventet jeg å bli møtt med aggresjon og likegyldighet. Isteden ble jeg møtt med åpenhet, og han virket overrasket over at noen spurte om hvordan det gikk. Jeg skjønte raskt at grunnen til at han er “ekstra utfordrende”, blant annet stammer fra en dyp og tidlig følelse av utenforskap.

Som en av av få på trinnet med annen etnisk bakgrunn, reagerer han naturligvis kraftig på å bli kalt n-ordet i skolegården. Han vet om den tunge historien som skjellsordet bærer med seg og opplever det som en bekreftelse på at han er annerledes, og et angrep på følelsen av å ikke passe inn.

Ansvarsfraskrivelsene

Min umiddelbare tanke var at skolen ikke var informert om rasismen i skolegården, men lite hjalp det da jeg pratet med kontaktlæreren hans:

“Ikke tenk så mye på det, han er alt for politi rundt det n-ordet”

Det minnet meg om øyeblikket vi fant ut at barndomsvenninnen min ble mishandlet hjemme, og skyldfølelsen av å ha trodd på ungdomsskolelæreren min i tre år si at “hun er bare oppmerksomhetssyk”. Hadde vi tatt henne på alvor, hadde hun kanskje ikke vært en del av rusmiljøet i Oslo. Og hun er ikke den eneste som havnet i et ødeleggende miljø fordi hun ikke ble tatt på alvor. Det gjelder minst tre elever til, bare i min egen klasse på ungdomsskolen.

Kontaktlæreren til gutten sjokkerte meg ikke. Det er ikke første gang jeg ser at man ikke skal stole blindt på barnas nærmeste ansvarspersoner. For overraskende ofte fraskriver de seg ansvaret.

Fallgruvene

Når man snakker om vanskeligstilte i samfunnet, som for eksempel rusavhengige og til og med enkelte med ekstreme holdninger, er fellestrekket gjerne utenforskap. Et annet fellestrekk er at ansvarspersoner som har sett utviklingen til individene, har valgt å ikke gjøre noe. Det tror jeg er oppskriften på et vanskeligstilt individ, og da er veien til fallgruvene kort. Destruktive miljøer har alltid, og kommer alltid til å eksistere.For når du som ansvarsperson ikke er klar for å hjelpe barn og unge som trenger det, er de destruktive miljøene der alltid til å ta dem imot når ikke du gjør det. Miljøene vil man aldri kunne fjerne, men det man derimot kan er å sørge for at færrest mulig havner i de.

Hva skal man gjøre, da?

Anerkjenn oppførselen og følelsene til barn og unge istedenfor å unnskylde de, og still spørsmål. For de kan sette ord på mer enn man tror. Ikke stemple dem som “problembarn” eller “utfordrende”. De er ikke utfordringer. De har utfordringer. For barn forstår hva du ser på dem som og oppfører seg deretter.

For hvis ingen bryr seg, er det plutselig niesen din, eleven din, lillebroren til bestekompisen eller ditt eget barn som om 10 år havner i en fallgruve. Og hvis du spør hva det er og lytter, slipper du kanskje skyldfølelsen jeg har av at jeg er redd for å møte barndomsvenninnen min og miljøet hennes i en mørk bakgate.

Fordommene våre er preget

Dette er hvordan vi farligg-

TEKST 11

FOTO Kari Borg Hommerstad

MENN MÅ TRO FOR AT KVINNER SKAL LYKKES

Tror du at kvinner fikk stemmerett og rett til eiendom fordi de ropte, demonstrerte og kjempet for det? Eller var det kanskje til syvende og sist fordi menn valgte å lytte til dem? Menn er 50% av befolkningen, og for at kvinners syn og meninger skal komme frem, må menn ha interesse for at det er til alles beste.

Ifølge en undersøkelse gjort av NRK (NRK) mener to av tre menn at vi er likestilt her i Norge, mens en av fire kvinner mener det samme. Det er mulig vi har ulike syn på hva det vil si å være likestilt. Kommer dette resultatet av at menn ikke vet hva kvinner går gjennom?

Samtalen om likestilling kan ofte føles som et ekkokammer. Det blir mye snakk om hvordan menn er, hvordan de burde være, og om at kvinner klager for mye. Det kan føles som en kamp om hvem som har rett. Det er jo kanskje naturlig at kvinner er mer opptatt av dette temaet siden det tross alt er kvinners kamp. Men er det egentlig det, og er kampen verdt å kjempe om vi ikke står sammen?

Samfunnsproblem, ikke et kvinneproblem

Mye medisinsk forskning er basert på den biologisk mannlige kroppen, og dette er dermed blitt standarden for diagnostikk og behandling. Vi snakker om kvinnehelse som om det er et avvik fra normalen. Kardiovaskulære sykdommer som hjerteinfarkt er en vanlig diagnose, men symptomene er ofte ikke de samme for kvinner og menn. Dette fører til at kvinner oftere blir underdiagnostisert og at det tar lengre tid før de får behandling.

Samtidig har kvinner nesten dobbelt så stor sannsynlighet for å utvikle psykiske lidelser enn menn. Dette igjen fører til at helsepersonell legger større vekt på mental helse når de diagnostiserer smertesymptomer. Det er altså større sannsynlighet for kvinner å få en psykisk diagnose for smertene enn en somatisk diagnose, i motsetning til menn.

Nylig snakket Frankrikes president Emmanuel Macron om tilstanden endometriose, og påpekte at dette ikke er et kvinneproblem, men et samfunnsproblem . Det gir et sterkt signal til befolkningen om hvor viktig det er at menn også engasjerer seg. Likevel viser eksemplene ovenfor en kjønnsbias innenfor medisin, og tyder kanskje på at det finnes en strukturell ulikhet når det gjelder forskning på biologiske kjønn?

Felles kamp

Vi får ikke likestilling hvis vi kun fokuserer på kvinner. Vi må også fokusere på menn, hva de kan gjøre, men også hva de får ut av det. Jeg er av den oppfatningen av at menn ofte hører mer på menn, trolig på grunn av langvarige patriarkalske samfunn. Ved å opplyse om ulikheter, samt viktigheten av menns bidrag kan vi kanskje kjempe en kamp sammen.

Menn vet ikke hva kvinner går gjennom «Man skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv», skrev Øverland i et dikt fra 1937. Dette er relevant den dag i dag dersom man ser på abortloven, og da spesielt debatten som foregår i USA. Hva skjer dersom kvinner mister retten til å bestemme over egen kropp? En abort er en traumatisk opplevelse, både for kropp og psyke, og dersom man ikke har opplevd det selv er det vanskelig å sette seg inn i hva man må gjennom.

Dette er også relevant når det kommer til følelsen av å være trygg. Å gå alene hjem fra byen er noe mange kvinner syns er skummelt. Vi går med nøklene mellom fingrene, tar risikovurderinger av forbipasserende, og tar håret ut fra hestehalen slik at det ikke er et enkelt gripepunkt, og kanskje til og med skifter klær før vi går hjem. Jeg opplever ofte at menn blir overrasket over at konstante risikovurderinger er en del av mange kvinners tankesett, ettersom de ikke nødvendigvis trenger å føle på denne frykten selv.

Marita Haugsdal

TEKST

FOTO Julie Larsen

Hva om... Prinsessa var skeiv?

Hva om... Prinsessa var skeiv?

Vår fremtidige dronning Like søt som honning I hennes oppvekst var hun snill og blid Men det var en ting hun ikke kunne si

Folket har åpnet seg for mer fargerike personligheter Spørsmålet er om det om det gjelder for kongeligheter Med tanke på at hennes interesse

Ikke passer for en kongelig prinsesse

Når det blir hennes tur til å finne en mann Vil hun fort finne ut at det ikke går an

For kjærlighet er brygget på mer enn tradisjon Og for det ønsker hun ingen sanksjon

Om det så skulle ha seg at at din familie går imot Kan monarkiet motta min fot Så kan du heller stille som vår president Og monarkiet vil bli brent

FOTO Kari Borg Hommerstad

TEKST 15

WHERE HAS THE IN ADULLTS GONE MAGIC

How science killed the magic of fairy tales and childlike imagination

Dragons, witches, speaking animals and singing trees….

They appear in the telling of dozens of stories. We love to hear about them, feel the thrill of fear and excitement in books and movies. However, the current scientific paradigm has taught us something that breaks the magic: what can’t be explained can’t be real.

The adult mind is rational and not to be fooled.

Let’s talk about fairy tales.

FAITH AND THE OLD DAYS

Tess Zondervan

TEKST Elise Gaeremynck FOTO

Fairy tales are generally associated with children. It makes us think that they are the only humans that can put their minds to wonders and miracles, while adults no longer allow themselves space for the supernatural or the “impossible”.

In the eyes of society, fairy tales are not for the rational and logical adult mind. The stories we’ve been told as a child teach us lessons, scare us off, trigger our creativity and feed our imagination. They form a base for our understanding of things, even if it can’t be scientifically explained. They show that there is much more to the world than we could ever discover.

AT THE ROOTS OF CHILDLIKE IMAGINATION

Our adult minds are trained to explain what happens in our lifeworlds, through the context of the current scientific paradigm and social discourses. Children’s minds, however, are considered to be “in the making” and still lacking some of the rational thinking that they will reach at an older age. Until then, their minds allow them to wonder, believe and imagine a world that scientifically can’t exist.

In many Western societies, fairytales are embedded in cultural traditions around raising children. Our socialization establishes us as social beings, especially during childhood. We’ve all been socialized into commonly accepted ways of thinking, interpreting and defining reality. Believing that frogs can turn into princes, buildings can speak and witches can suddenly turn up from the woods are not a part of this. Social expectations generally aim to “keep us on track” and prevent us from losing our minds. They are supposed to keep us rational and hold us away from the irrationality of a child.

Believing in fairy tales might sound odd nowadays, but for ages people believed in saga, legends and folktales that bear the roots of most of the fairy tales we know. For many generations both adults and children were convinced of the existence of supernatural creatures or spirits holding a grip on communities and towns. Many rituals were invented to protect the people from harm and danger. Even though there are still many traditional communities in the world that design their life according to the power of these spirits, knowledge acquired through science and media have changed our ideas and perceptions of reality and magic.

Nowadays, spirituality and religion still finds a way to explain the inexplicable. It describes the happenings of scientifically impossible phenomena and argues for the supernatural powers of upper creatures: the Gods. However, the question of proof might never be answered. Is religion stuck in convictions of old times, or are we bypassing the discourse of science?

All of this makes me wonder: why are we always desperately seeking for proof? Why does society judge us for believing in something that can’t be explained, if the story actually gives us tools and a grip on life? The lessons that fairytales teach us as children should reach past any border of age and culture. We should take them by the hand and let them guide us through life, to keep the magic alive and forever maintain a piece of our childish fascination.

We have probably all heard of manifestation in different contexts. But how many of us actually know what it means? How is manifestation actually practiced? My text will focus on how different types manifestation actually is, from the way it is depicted on social media. And also how disregarding the history of manifestation has led to it’s malpractice.

We all wish to wake up one day, drive our dream car and live in our dream house. What would we not give to have our dream life, am I right? Until only recently, lockdowns compromised people’s free will. When everything seemed to go wrong, many turned to spirituality to find answers. BBC cites how interest in birth charts and astrology reached its five year peak in 2020. Manifestation is another concept that has gained popularity on platforms including social media. This has introduced a deep problem that lies with the way manifestation is practiced now, where the true purpose of manifestation and the traditional roots no longer is a factor in it.

The concept of manifestation has been found in various religions like Christianity and Hinduism. In Hinduism, manifestation is based on the idea of visualising your goal and actively working towards it. “Whatever destinations and objects of pleasures, the man, whose mind is free from impurities, he obtains those destinations and those objects of pleasures.” This is one of the oldest mentions of manifestation which dates back to the 2nd century BC in the Hindu Vedas. ‘Free from impurities’ describes someone who has good Karma. In simplified terms, someone who is a relatively decent human being and works hard towards their goals, will have their wishes come true.

Normalising a concept without understanding its history does not only lead to misinformation, but also erases important parts of a culture or religion. It disregards the experiences of people who have been practicing the tradition for centuries, trivializing somebody’s culture and turning it into an aesthetic. Manifestation is more than just wanting something. It is to strive to be a good person, and to work hard to make your dreams come true. Because if my dreams were a mere Tiktok away, I would definitely not be sitting here writing this text; I would be in Leonardo DiCaprio’s penthouse enjoying my 5th Mimosa.

However, manifestation is depicted differently on social media platforms. By typing #manifestation in your Tiktok search bar, you will see Tiktok sounds that apparently have manifestational powers in them. So if you make a video with the sound, all your dreams will then come true. This is unlike the original practice which focused on a person’s good deeds. To paint a picture, according to social media I could be a murderer but because I made a Tiktok using a manifestational sound wishing to never end up in jail, I most probably never will and should continue murdering without a care in the world.

The main issue here is not that a concept derived from a different culture is being normalised in the European and North American cultures, the problem is the lack of acknowledgement for the phenomenon’s roots. The same counts for Box-braiding, a hairstyle black women used to do to protect their natural curls, especially women who were slaves in America. This association of box braids with slaves has caused many black people with the look in the US to be subjected to harassment. This, however, changed when ethnically white women (European to be more precise) like the Kardashians started getting box-braids and paying loads of money to get it done. This eventually led to box-braids becoming more accepted in a predominantly white society.

TEKST

En utfordrende middag

Hvordan

påvirker studenthverdagen vårt syn på distriktsopprøret

Etter to og et halvt år i Bergen kjenner jeg mer og mer på en tilhørighet til Norges nest største by. Etter en lang periode her, så stiller jeg meg spørsmålet: Hva har skjedd? Jeg reflekterer over livet annerledes enn før og ønsker hele tiden å utvikle meg. Ikke ulikt det som skjer i Norge. Etter flere reformer har den etablerte identiteten vi kjenner blitt endret. Kulturendringer blir ofte møtt med motreaksjoner, og her er en smak av min egen.

La meg ta deg med til kjøkkenet vårt hjemme. Hjemme spiser vi laks med kokte poteter, agurk og Sandefjordsmør. Ikke kjent med sistnevnte? Sistnevnte er en delikatesse fra mitt hjemfylke, Vestfold. I hvert fall ikke Vestfold og Telemark, men nok om det. Sandefjordsmør er en saus jeg er svært glad i, men jeg har aldri laget den i Bergen. Ei heller har jeg kokt en eneste potet siden jeg kom hit.

På et eller annet punkt ble poteten bytt ut med et kulere alternativ; ris, med moderne tilbehør som soyasaus, i motsetning til potetens følgesvenn, Sandefjordsmør. Det etablerte har blitt utfordret og er ikke lenger like kult. Det er kanskje ikke overraskende at jeg som så mange andre studenter utvikler meg vekk fra det foreldregenerasjonen etablerte, men kan det være et tankekors om vi går i riktig retning? For når var sist du så noen legge ut bilder av poteter og saus på feeden sin? Trolig aldri, men sushi, sesamfrø, soyasaus, avokado, eller en form inspirerende kaffe er nok en gjenganger. Slike fenomen er med på å skape en retning for hva man bør ønske å spise.

Hva gjør disse kulturendringene med oss?

Disse små endringene som kommer med en god søndagsåpen sjappe i sentrum, versus et sentrum bygget rundt lokalbutikken med yrkesutdannet kjøttskjærer. Min teori er at forskjellen danner et skille som utfordrer identiteten vår. Du dveler kanskje selv med en mer revolusjonerende venstreside fra partier som Rødt og SV, eller kanskje liberaliserende gjennom partiet Venstre: Tre bastioner blant studentvelgermassen. Er dette en retning du kanskje vil gå politisk? Her jeg vil utfordre deg litt. Tillatt deg å smake på de gamle smakene igjen.

TEKST 22

FOTO Ingeborg Gloppen Johnsen

De overnevnte partiene er ofte de man kan kalle progressive. Et fint ord for fremtidsrettet med unike syn på saker som sosiale forskjeller, grønn utvikling og lokal identitet. I dette tilfellet representerer de soyaen og avokadoen i politikken, men det er kanskje derfor vi glemmer det vi kommer fra og derav de partiene som har fått en oppsving hjemme. Det er her saus og kokte poteter kommer inn, fordi de representerer det etablerte. Det som allerede er etablert og kanskje tabu blant studentene som bondesubsidier, bil til jobb og lensmannskontor. Kanskje man selv ville følt det samme i en motsatt utfordring. Noe som kan resultere i et kulturtap gjennom endring. Jeg vil derfor utfordre deg til å koke opp noen poteter, overkoke grønnsakene, stek en laks og kok opp noe Sandefjordsmør. En smak av Norge gjennom komforten av å kanskje ikke utfordre smakssansen din, men kanskje det utfordrer andre følelser?

RICK’S

Skrekkens Hus

TEKST

FOTO Du står i timelang kø utanfor Rick’s, kor det står ein streng Securitasvakt som sjekkar legitimasjon til dei som vil inn. «Herregud kor nazi’ går det ann å vere på denne staden», tenkjer du om vakta som skal vere så nøye, medan du tittar inn på vennene dine som allereie er inne i lokalet som har ei mørk fortid.

Uvitande og tankelaust om dette nazi-ordet, er du nærare sanninga enn du trur. Utan å legge merke til det står det eit minnesmerke utenfor inngangen som fortel om at denne utestaden har ei mørk historie frå 2. verdskrig. Då tyskarane overtok bygget gjorde dei det om til hovudkvarter for Gestapo på Vestlandet. På den staden blei dei som blei arrestert sett i celler, før dei måtte gjennom valdeleg, timelange og grufulle avhøyr som føregjekk både på kontor og i kjellar. I verste fall kunne det skje i fleire rundar dersom gestapistane ikkje var fornøgd med svara dei fekk. Fangane kunne bli utsett for slag med neve, pisk, batong og sparka til blods.

Sigbjørn Loland Torpe

Marcus UiB

FORTIDA?

Oscar Magnusson var ein av fleire fangar som var innom denne staden og som opplevde tortur før han blei deportert til Tyskland. I boka Jeg vil leve, skreiv han detaljert om sine opplevingar frå dette huset. Ved eit tilfelle der han etter å ha blitt kraftig banka opp av torturistene, opplevde han at dei gjekk endå lengre med å svi kroppen hans med glødande kokplate til han blei kraftig forbrent. Eit anna tilfelle bandt dei armane hans saman bak ryggen, festa med tau og heiste han opp så føtene ikkje nådde bakken. Der blei han hengande til han svima av, for så å bli vekt opp att med vatn, for deretter å bli utsett for dette om att, i timesvis.

Magnusson og fleire som opplevde torturen blei skada for livet. Ikkje alle overlevde torturen som føregjekk i dette bygget, som den eldre generasjon på folkemunne kalla «Skrekkens hus».

TIDSVITNER SOM OPPLEVDE TORTUR

Det står i sterk kontrast til dagens Rick’s der ein drar for eit avbrekk og for å feste i lag med venner, medan det tidlegare var ein stad der folk blei torturert. Nokre blei drept eller tok sitt eige liv, fordi dei ikkje heldt ut eller frykta for å avsløre andre medlemmer i same motstandsgruppe. For ingen kunne vite kven som kunne halde tett om gruppas hemmelegheit under tortur. Dei som ikkje klarte det, og som tysta om andre, slapp ikkje nødvendigvis fri. Dei kunne risikere å bli drept eller sendt til konsentrasjonsleir eller tukthus i Tyskland eller okkupert områder.

Det er jo litt spesielt at vi drikker oss «dritings» og festar i same bygg, heilt uvitande om kva slags grusomheiter som har føregått der. Det seier kanskje litt om vår generasjons interesse for denne historia? For det er ganske tragisk at ein ikkje veit. Kva skal til for å skape medvit om gløymt kunnskap om kva som skjedde i dette bygget? Vil det nyetablerte Gestapomuseet i 4.etasje vere nok?

DISCOVERING A DIFFERENT WAY OF LIFE Salut

les Norvégiens

TEKST Ena Rathgeb FOTO

Zoe De Metz

Last year, I arrived in Bergen as an exchange student. Since then, I experienced a different pace of life from what I was used to in France. When I get in contact with my friends and family back home I often get asked about the cultural shocks I could have experienced living in Norway. I find it hard talking about this broad topic. Instead of speaking about the institutions or the history, I like to share with them the little things that make daily life pretty different.

THE RHYTHM

One aspect I like to talk about that can seem oblivious to most of the locals is the general rhythm of the day to day life.

I come from the second biggest city in France and we have close to two million inhabitants. A typical day in Lyon is all about walking fast, constantly catching subways, saving as much time as you can. You never really get to enjoy the little things when you’re in a rush most of the time. Something I experienced in Bergen is, more often than not, the bus driver waiting at the bus stop for people that might be late. They take their time, and I rarely feel the rush. Also, while walking in the streets, I learn to slow down. The pace of life in Bergen feels healthier.

AFTERWORKS SOCIAL LIFE

In Bergen, the courses are until 4pm whereas in my hometown, it’s possible to attend a class until 8 or 9pm. Also, being a law student and having a lot of reading, I tend to stay a little longer in general. That’s why after leaving late from university, afterworks is all about having a drink with some friends to get our head off work, after a long day. You usually don’t go back home before late in the evening. We have restaurants, bars and fast food all around the university, so everything is planned for afterworks.

In Bergen, I am getting used to having more time during the day for extra curricular activities. Students generally practice a lot of different sports, which I feel isn’t as important in France. Wine culture is embedded in the French way of life. Therefore, when I have a workday, I’m used to going for a drink with some friends or classmates. I don’t prefer one way the other but France does have a tendency to neglect the beneficial aspects of sports.

Social life in Bergen is by far the biggest adjustment I had to make when moving.

The way we interact here is more distant and polite. On the contrary, I would consider French people a little more straightforward. For example, there was a booth promoting a political party serving free coffee. My Norwegian friends talked for ten minutes before asking for a coffee whereas I asked one or two questions before serving myself a cup of coffee. In fact, the French are perceived as rude people so I guess our reputation precedes us.

As my journey is coming to an end, I have to say that I very much enjoyed living in this wonderful city.

Bonjour!