Samviten 2023 | nr. 2

Samviten - Studentmagasin ved

Det samfunnsvitenskapelige fakultet

Utgitt med støtte fra SV-fakultetet

info@samviten.no samviten.no

Det samfunnsvitenskapelige fakultet

Universitetet i Bergen

Fosswinckelsgate 6

5007 Bergen

TRYKK

Aksell

LAYOUT

Nahid Daneshvar

Huiwen Zang

OMSLAG

Anette Olianna Walback

Maiken Larsen Solholmvik

Mina Kristine Aarseth

ANSVARLIG REDAKTØR

Ingeborg Gloppen Johnsen

SAMFUNNSREDAKTØR

Gabriel Innocent

KULTURREDAKTØR

Rein Watt Haugen

ØKONOMIANSVARLIG

Eydna Joensen

IT-ANSVARLIG

Sander Tverråen

NETTREDAKTØR

Ingeborg Gloppen Johnsen

SKRIBENTER

Pernille Austgulen

Mia Lanesskog Oen

Sigurd Magnussen

Trym Reinsnes Lind

Sigbjørn Løland Torpe

Henrik Andersen

Sander Tverråen

Rein Watt Haugen

Ingeborg Gloppen Johnsen

ILLUSTRASJON

Elise Gaeremynck

Nahid Daneshvar

Marie R. Fossdal

Rein Watt Haugen

Alvilde Tønnesen

Eydna Joensen

Isak Røssevold Christensen

VI SOM UTGJØR VALGENE

Det kan være utfordrende å ta beslutninger i vårt eget liv. Noen ganger er det fordi vi har så mange gode alternativer å velge mellom. Andre ganger føler man at man bare må eliminere de alternativene som er dårligst. Bevisst og ubevisst gjør de fleste av oss slike vurderinger nokså ofte. Noen valg går på automatikk, andre er mer gjennomtenkte, og så er det noen ganger vi bare ikke klarer å bestemme oss i det hele tatt. Små valg i hverdagen kan være så viktige at de blir til vaner. Andre hverdagslige valg, som om man skal ha pasta eller poteter til middag, er ikke nødvendigvis det som utgjør den store forskjellen. Men vi går også gjennom livet hvor vi står i vanskelige valg, der vi opplever at vi tar livet i en ny retning. Kanskje tar man valget selv, men ofte forhører vi oss også med andre vi kjenner. Familie og venner kan ha en formening om valgene du tar. Det har ofte samfunnet også.

Forhåpentligvis velger du å bruke stemmeretten din. Å bry seg om politikk er på mange måter en måte å vise at man bryr seg om sine omgivelser. Vi som velgere, og politikerne som våre representanter, står akkurat nå foran noen viktige valg for framtiden. Én dimensjon gjelder kunstig intelligens, der vi snart kan komme i fare for at KI fratar oss våre muligheter til å velge. En annen dimensjon er hvordan vi som storsamfunn og enkeltmennesker velger å møte minoriteter. Valgene vi tar utenriks og i internasjonalt samarbeid er svært krevende, men også fundamentalt viktig

for fred og sikkerhet. En annen veldig aktuell utfordring er hvordan vi håndterer klima- og naturkrisa. FNs klimapanel har nylig sendt en siste advarsel, med klart budskap om at beslutninger som blir tatt i årene fram mot 2030, vil ha store konsekvenser for planeten de neste tusen årene. Det er ubehagelig å ta innover seg, men klimapolitikk innebærer nok noen av de viktigste valgene vi tar i vår tid.

Det kan kjennes skummelt å føle at man ikke har kontroll på framtiden. Kanskje du ønsker å gjøre hverdagen din litt enklere, og velger å investere i en riskoker eller en solid allværsjakke. Kanskje du føler deg sterk og uavhengig, men kjenner også på viktigheten av kollektivet og verdsetter de nære relasjonene. Kanskje du velger å la små irritasjoner gå forbi, eller så lar du dem være avgjørende. Kanskje du i perioder mottar mer enn du føler du gir, men på et senere tidspunkt er det kanskje du som velger å gi mer enn du får selv. Som student kan man kjenne på at valgene man tar nå har mye å si for sin egen framtid. Vi har et ansvar, men det er mye vi ikke har kontroll på også. Så kanskje vi bør senke skuldrene over potensielle problemer som vi kanskje kan møte på senere. Livet består av mange valg, men det går som oftest bra uansett.

Du har nå valgt å plukke opp dette magasinet. Eller var det ditt eget valg? Uansett håper jeg at magasinet vil både underholde og engasjere.

God lesing!

Ingeborg Gloppen Johnsen, Ansvarlig redaktør

SELVREALISERINGENS ONDE

Gjør vi oss selv en bjørnetjeneste?

TEKST: Pernille Austgulen

ILLUSTRASJON: Rein Watt Haugen

Selvrealisering handler om å få utnyttet våre evner og potensiale fullt ut, og å jobbe mot å oppnå ambisjonene våre. Maslow kategoriserte dette som et hierarki, hvor selvrealisering fikk fokus i menneskets liv når vi hadde fått dekket våre mest grunnleggende menneskelige behov. Behovet beskrives av han som helt umettelig, og dette er derfor noe vi jobber mot gjennom hele livet. Hvilke mål vi setter oss i livet, og hva som gir oss opplevelsen av å realisere oss selv er helt individuelt. Likevel har disse målene tendenser til å etablere seg i form av utdanning, karriere og dyrking av vårt eget “jeg” via interessene våre og opplevelser.

I det privilegerte Norge er det derfor ikke så rart at fokuset vårt er rettet innover og på hva vi ønsker å oppnå i livet. Dette er heller ikke et urimelig fokus, og absolutt et helt nødvendig driv for å skape glede og mening i et vestlig menneskeliv. At disse tingene opptar et stort fokus i livene våre er også veldig naturlig med tanke på at dette vil være rammene for livet vårt og identiteten vår resten av livet.

I boblen vi lever i av mål i de forskjellige aspekter av livet, vier vi vesentlig av tiden og energien vi har tilgjengelig på ting som skal gagne oss selv som individer. Nære relasjoner som er helt essensielle for oss utsettes til et senere tidspunkt, og vi har lett for å glemme at tiden sammen med disse menneskene kommer til å renne ut. Det ender ofte med et anger på alt man ikke fikk sagt, og å ha tilbragt for lite tid sammen. Kjernen i det vestlige samfunnet er å ha frihet til å leve et selvstendig liv, gjennomgå en løsrivningsprosess fra det man kjenner til fra før. Men når vi tenker oss om, så har vi vel egentlig hatt tiden tilgjengelig. For vi har en tendens til å prioritere bort det vi tar for gitt, selv om det er av stor betydning for oss.

Når vi vier stadig flere leveår til dyrkingen av vår egen identitet, bør vi være bevisst på at vi dermed - uten å tenke over detprioriterer bort elementer som gjerne vil være av stor betydning senere i livsløpet. At det nå er historisk mange single i landet og at vi etablerer oss langt senere i livet enn for bare en generasjon siden gjør at det medfølger en større risiko for at for eksempel stifting av familie (hovedsakelig for kvinner som ønsker det) kan by på utfordringer. Poenget er dermed at når unge voksne i dag utsetter blant annet intime relasjoner i tjueårene, kan dette også medføre at alt ikke klaffer når vi først er klare og at muligheter for familieidyllen faller bort, eller trenger nye løsninger for å fungere.

Ufrivillig barnløshet, eller vår manglende evne til å leve i nuet og prioritere menneskene som er viktig for oss her og nå, er bare to eksempler som kan være en direkte konsekvens av individualiseringssamfunnet. Det er ikke dermed sagt at vårt fokus på jeg-et og vår egen selvrealisering er negativ, eller at det burde gjøres en endring i det individualistiske samfunnet. Tanken er riktig nok at mye kan tyde på at vi glemmer at vi via valgene vi tar i dag, gjerne velger bort noe som vil være ønskelig og betydningsfullt for oss i fremtiden.

AUTOMATISERT UT AV SAMFUNNET

Det siste tiåret har innovasjon og fremskrittene innenfor digitalisering vært vanvittige. Vi har gått fra å så vidt kunne gjøre annet enn å ringe med mobilene til nå måtte være tvunget til å ha alt mellom bussbilletter, bank-id og bøker på dem. Dette viser bare til hvor nært knyttet vi har blitt til å forenkle hverdagen vår med super-computeren låst fast lett tilgjengelig i arm-rekkevidde. Det er jo slik at med nyvinninger som dette har ført til en omveltning av digitalisering, overvåkning og kanskje det farligste: effektivisering.

TEKST:

Sander Tverråen

ILLUSTRASJON:

Alvilde Tønnesen

MENNESKELIV OVER MENNESKETS LIV

Jeg tror vi befinner oss i et kappløp med å finne, definere og å forstå hva som er et liv uten jobber og roller. Dette haster, før maskinlæring og AI fratar oss denne muligheten ved å velge og forme vår egen fremtid. Faren ved dette ligger for øyeblikket ikke i en ondsinnet computer som direkte angriper oss, men heller hvor maktesløse vi kan bli mot noe som gjør alt bedre enn oss. For hvordan skal vi konkurrere mot noe som kan lære av alle våre feil. For er det et fenomen som burde unngås, så er det menneskelige feil. Det er få uhell i trafikken, i industrien eller til og med innad i krigføring som er så ødeleggende som de feilene et menneske stod til ansvar for. Det er derfor det eksempelvis i disse industriene er så lønnsomt å bli kvitt de menneskelige feilene. Alt fra selvkjørende biler, avanserte droner eller digitaliserte kloner av oljeplattformer er nye store fremskritt for dette. Det uheldige som følger med å spare menneskeliv er at den samtidig koster arbeidsplassene deres. Og selv om alle blir omplassert eller omskolert vil disse bli byttet ut med en mer pålitelig arbeider i form av en maskin.

UVITENHET ER LYKKE

En dystopisk fremtid der vi ikke lenger gjør jobbene våre lønnsomt nok mot en maskin fører også til en ny balanse, der det å være menneske vil få en ny definisjon. Mennesket går tilbake til vår naturtilstand også blir som et dyr innesperret i terrariet som er spesielt tilpasset til oss. For det var jo vi som lagde det ideelle fengsel uten lidelse. Før den tid utfordres vi på identiteten vår i et samfunn uten jobber og de tilhørende sosiale relasjonene. Den bølgen som treffer oss med fokus innen psykisk helse tror jeg er det første steget for å bygge en komfortabel boble. Den er ikke fjernt forårsaket av effektiviseringen vi gjennomgår. Det er en reaksjon på hva som skjer med samfunnet etter hvert som de fysiologiske behovene våre blir dekket. Den økende graden av psykiske problemer vi sliter med etter hvert som vi mister tilhørigheten i samfunnet mener jeg understreker dette.

STAKKARS STØRE

Regjeringen Støre er i krise.

TEKST:

Henrik Andersen

ILLUSTRASJON:

Marie R. Fossdal

På meningsmålingene til Opinion lander Arbeiderpartiet på 15,5 prosent i oppslutning. På samme tid har Erna og Høyre 36,9 prosent, et historisk politisk tall i Norge. 36,9 var kravet daværende statsminister Torbjørn Jagland ga den norske befolkning ved stortingsvalget i 1997. Det gikk ikke etter planen og Jaglands regjering måtte gå av. I dag er dette en oppslutning Arbeiderpartiet bare kan drømme om. Om noen måneder er det kommune- og fylkestingsvalg. Det kan bli stygt.

Meningsmålingene er bedrøvelig tall for Arbeiderpartiet. Historisk har de for vane å ligge over 30 prosent oppslutning. Fra 1945 til 2013, var Arbeiderpartiet under 30 prosent bare i 2001 valget, da Stoltenberg 1 måtte gå av. Helt siden 2017 og Trond Giskes MeToo-skandale har de slitt med å nå gamle høyder. Siden dette har fragmenteringen på venstresiden, kombinert med kraftkrise, strømkrise og ikke minst krigen i Ukraina preget regjeringens arbeid og oppslutning. Og ikke minst reversering av regionreformen til forrige regjering.

Støre er ikke alene når det gjelder fall i oppslutningen. Sosialdemokratiske partier i Europa har det siste tiåret møtt motgang, spesielt i møte med høyrepopulistiske partier. Men det er et paradoks: mens de sosialdemokratiske styringspartiene i Danmark og Sverige i 2022 fikk rundt 30 prosent, sliter Arbeiderpartiet med under 20 prosent.

Stadig flere i partiet har pekt på regjeringssamarbeidet med Senterpartiet som en årsak til regjeringens oppsiktsvekkende upopularitet. Det er ikke til å stikke under en stol at Senterpartiet kom svært godt ut av Hurdalsplatformen. SV ble ikke med, og reverseringen av regionreformen vil koste vanvittig med skattepenger. Reverseringen av kommunesammenslåinger frustrerer mange lokalpolitikere i Arbeiderpartiet. Mens mange her i landet sliter med å få endene til å møtes, skal altså skattepenger brukes på reverseringer. I Kristiansand vedtok kommunestyret å ikke holde en folkeavstemning, man skulle komme seg videre. Dette var også noe Støre godtok og man trodde saken var død. Da hadde man ikke regnet med at kommunalminister Gjelsvik heller skulle høre på en lokal Facebook-gruppe i Søgne i stedet for kommunestyret. Det er en oppsiktsvekkende undergraving av lokaldemokratiet. Ordfører Jan Oddvar Skisland i Kristiansand vurderer å saksøke staten, og får bred støtte fra Arbeiderpartiordførere i andre kommuner.

Kanskje det er her problemet ligger. Jonas Gahr Støre virker å være mer en diplomat enn politiker. Ville en maktpolitiker som Stoltenberg, gitt like mye til Senterpartiet? Han har ikke den tradisjonelle AUF-bakgrunnen og han fikk partilederstillingen på sølvfat. Uten å ha vært gjennom maktkamper som Brundtland og Stoltenberg måtte kjempe, kanskje han ikke er den rå maktpolitikeren til å slåss gjennom mot et seiglivet Senterparti.

Det blir spennende å se om Støre besitter egenskapen med å gjenreise partiet, seg selv som politisk leder og en historisk upopulær regjering. Denne egenskapen er blant de mest inspirerende evner hos de virkelig store politikerne i Norge. Gro Harlem Brundtland tapte sine tre første stortingsvalg, men kom tilbake gang etter gang. Kåre Willoch reiste seg etter valget i 1977 og tok regjeringsmakten i 1981 og Jens Stoltenberg gikk fra tidenes dårligste stortingsvalg for AP i 2001, og kom tilbake med en flertallsregjering i 2005.

Det er absolutt ikke umulig at Støre kan nå tilbake til gamle høyder, men det ser mørkt ut. Han vil nok ikke klare å mobilisere til kommunevalget i år, da er ambisjonen for stor. Men Stortingsvalget i 2025, blir nok det store klimakset i hans politiske karriere. Om det går hans vei, vil bare tiden vise.

EN LØNNSOM FRAMTID MÅ GI PLASS TIL NATUREN

Det internasjonale samfunnet har blitt enige om en global naturavtale. Det var på tide, for vi står ikke «bare» foran en kaotisk klimakrise, men også en alvorlig naturkrise.

NATURENS SVAR PÅ KLIMAAVTALEN

TEKST:

Ingeborg Gloppen Johnsen

ILLUSTRASJON:

Marie R. Fossdal

Endelig har naturen fått sin spotlight. Det internasjonale naturpanelet har slått tydelig fast at menneskelig aktivitet har ført til omfattende endringer i naturen over hele verden, med et enormt tap av naturmangfold som konsekvens. I desember 2022 var FNs medlemsland samlet under naturtoppmøtet i Montréal i Canada. Møtet endte med en global naturavtale på nivå med Parisavtalen, hvor 195 land skrev under på å senke den globale oppvarmingen til mellom 1,5 og 2 grader. Den nye naturavtalen har som mål å stanse og reversere tap av natur, og

gi oss mer natur. Omstillingen fra fossil til fornybar energi er helt sentralt for å nå klimamålene, men å ta vare på natur er også en vesentlig del av løsningen for å hindre global oppvarming. Derfor er det på høy tid at vi iverksetter en snuoperasjon for naturtap. Selv om politikere og andre makthavere har fått kritikk for deres manglende vilje til å prioritere klima og miljø, har det vært bred enighet om at Parisavtalen har vært utrolig viktig. Men kan den nye naturavtalen være enda viktigere enn klimaavtalen?

DET KAPITALISTISKE

MARKEDET KAN TRENGE LITT DRAHJELP

Noe av det viktigste ved Parisavtalen er det overordnede målet om å fase ut fossil energi, og i dag kan vi faktisk begynne å se virkningen av dette. Selv om det er vanskelig å bli overbevist om at politikerne prioriterer klima- og miljøpolitikk idet vi får en strømkrise, kan man generelt se en endring i energimarkedet de siste årene. Det blir dyrere å forurense og billigere å investere i fornybar energi. Siden vi lever i et profittstyrt samfunn, er man nødt til å ha med næringslivet på det grønne skiftet. Likevel tror jeg ikke vi kan overlate alt til det kapitalistiske markedet, og nettopp derfor er slike globale avtaler viktige. Det er nemlig ikke alt som har et “naturlig marked”. Eksempelvis er det ikke akkurat

“naturlig” å kunne kjøpe CO2-kvoter - det er en lovpålagt pris som skal gi insentiver til å gjøre det dyrt å forurense, samt bidra til å få flere til å investere i fornybar energi. Noen vil påstå at markedet burde styre seg selv, men jeg tror at nettopp disse avtalene og slike tiltak er viktig fordi det gir et “push” til markedet i riktig retning. Det vi nå ser er begynnelsen på at grønn energi fører til økonomisk lønnsomhet. Men kan naturvern også gi økonomisk gevinst? At vern av natur vil gi profitt, er nok mer diffust enn å tenke seg at solenergi og hydrogen vil være lønnsomt i fremtiden. Likevel er det nødvendig å prioritere!

VI KAN IKKE VERNE OSS SELV FRA EN NATURVERN-AVTALE

De siste tiårene har naturarealer blitt kraftig redusert. Skog hugges, ferskvann minker, og dyremangfold svekkes. Men nå loves det endring fra politikerne. Norge har forpliktet seg til å verne om store deler av naturen. Det må vi gjøre selv om det på kort sikt kan virke som at det hindrer økonomisk profitt. I den anledning kan man lure på om klimaavtalen og naturavtalen motvirker hverandre. Ja, vi ønsker fornybar energi, men nei vi kan ikke fortsette å ødelegge mer natur. Ja vi ønsker å gå tur i fjellet, men nei vi bør ikke fortsette å bygge 6-7000 nye hytter i året, når vi har om lag 445.000 allerede. Jeg tror at klimaavtalen og naturavtalen er forenlige med hverandre, men vi er nødt til å spille på lag med naturen. Den internasjonale naturavtalen gir et godt rammeverk, men det er vi som må være handlekraftige. Vi har faktisk hverken tid eller råd til å verne oss selv fra ansvaret og forpliktelsene til å verne naturen. Parisavtalen var og er fremdeles viktig, men jeg tror at den nye naturavtalen er enda viktigere. For når aksjeeiere og bedrifter etter hvert vil hive penger etter grønne energiløsninger, må det kanskje rett og slett bare være ulovlig å ødelegge enkelte naturområder.

KVENAR I NOREG

Kva er kven og kvifor høyrer vi så lite om dei?

TEKST:

Sigbjørn Løland Torpe

ILLUSTRASJON:

Eydna Joensen

Kvenar og norskfinnar i Noreg er ei minoritetsgruppe. Kvenar er den nemninga som er mest brukt, og kvensk er eit austersjøfinsk språk som er nær i slekt med meänkieli i Sverige og med nord-finske dialektar. Språket blir snakka i hovudsak av kvenar i Troms og Finnmark. Opphavleg var dei utvandra frå Nord-Finland og Nord-Sverige til den nordlege delen av Noreg. Dei har status i Noreg som nasjonal minoritet på linje med skogfinnane, jødar, romanifolket og rom. Kvifor er det få som veit om kvenar?

KVIFOR ER DET FÅ SOM VEIT OM KVENAR?

Kjerneområdet til kvenane var tradisjonelt i Troms og Finnmark, og dei levde side om side med nordmenn og samar. Tidligare var det ikkje uvanleg at folk var fleirspråklege. Med tanke på synlegheit, er det slåande at generell kunnskap om folk i Nord-Noreg er mangelfull, og årsakene til det er fleire. Den eine er nedprioritering av dette emnet i undervisninga i skulen. Den nasjonale mediedekkinga av denne landsdelen er ikkje imponerande. Hos ein

del nordmenn eksisterer det framleis: “vi er én nasjon” og ein motvilje som påverkar eigen negative stereotypiske oppfatning om samar og andre minoritetar som f.eks. kvenar. Slike haldningar er etterverknadar av tidlegare norske styresmakter si systematiske diskriminering og usynleggjering av minoritetar.

USYNLEG PÅ GRUNN AV SPRÅKLEG OG KULTURELL UNDERTRYKKING

Det var ei massiv språkleg og kulturell undertrykking, gjennom aktiv einsretta fornorskingspolitikk retta mot minoritetar som ikkje passar inn i det norske samfunnet. Skulane var sentrale aktørar i denne undertrykking som fungerte slik at om du snakka kvensk i timane, ute i friminutt og blant medelevar, kunne du risikere å bli stra a av læraren. Svært mange blei mobba og utestengde av medelevar i skulen. Det var også internt press blant kvenar som kjende seg tvungne til å snakke norsk. I tillegg blei språket i periodar sett på som «utanlandsk».

KVENSK BLEI TIDLEGARE FORVEKSLA MED FINSK

Sjølv om kvenar har budd lenge i Noreg, fekk dei eit innvandrar-stempel, då forveksla med finsk eller ein finsk dialekt. Noko av motivet for fornorsking var også bygd på konspiratoriske førestillingar blant norske politikarar, særleg i mellomkrigstida, der kvenar blei sett på som finske framand-agentar for Finland, med skumle planar om utviding av grensa nordover. Samla sett førte denne misoppfatninga, diskrimineringa og nedvurderinga av kvensk kultur og språk til at den stod i fare for å døy ut. Men heldigvis eksisterte det eldsjeler som tok kulturkampen, og kampen for språket sin eksistens. I 1998 blei kvensk o akseptert som eige språk, og i 2005 fekk kvenane status som ein av dei 5 nasjonale minoritetane i Noreg. Dei siste ti-åra har kvensk utvikla seg og blitt formalisert som eit eige skriftspråk.

VERDIEN AV FLEIRKULTUR

At Noreg lenge har hatt fleire minoritetsgrupper og fleirkultur er ein realitet som fleire bør ta inn over seg. Kunnskap om folk, samfunn og historie har stor verdi og kan ikkje veljast vekk. For det finst i dag kvenar over heile landet og etablering av kvenforeiningar er i vekst. Det nyaste tilskotet i år er Kväänit Länsi-Norjassa (Kvener i Vestland). Fleire byar og tettstader rundt om i Noreg heiser kvenflagget på Kvenfolkets dag den 16. mars. Det er ei feiring som sannsynlegvis etter kvart kjem til å bli ei nasjonal hending.

SAMVITEN ANBEFALER

CINE LATINO

SORCERY

SORCERY er en god og mørk, antikolonial fabel med et godt stykke svart magi.

SORCERY tar oss med til en avsidesliggende øya Chiloé utenfor kysten av Chile, på slutten av 1800-tallet. Filmen er regissert av Christopher Murray som også er medforfatter på manuset sammen med Pablo Paredes. Murray og Parades har tatt inspirasjon fra en sann historie om en av de siste hekseprosessene i Chile og chilensk folklore. Ifølge lokal folklore har Chiloé vært hjemmet til en gruppe mektige hekser og trollmenn som i hemmelighet styrer øya. I 1880 ble en gruppe hekser og trollmenn kalt La Recta Provincia stilt for retten for hekseri.

TEKST: Rein Watt Haugen

Filmen handler om den 13 år gamle Rosa som jobber som tjenestepike for en religiøs familie av tyske nybyggere. En dag ligger alle sauene til den tyske familien døde på et jorde som følge av det som ser ut

som svart magi. Den tyske Herr Stefan, familiens overhode, peker ut faren til Rosa som gjerningsmannen på grunn av at han er «indianer» og dreper han i kaldt blod. Rosa prøver å få rettferdighet for det som skjedde med faren hennes. Hun prøver først gjennom myndighetene, men de er ikke villige til å hjelpe henne. Deretter går hun til kirken, men de kan heller ikke hjelpe. Hennes siste utvei er trollmannen Mateo, mannen som tar henne inn etter hennes far sin død. Mateo er lederen av en gruppe urfolks opprørere kalt La Recta Provincia, som bruker svart magi til å bekjempe inntrengerne som har invadert landet deres. Det som startet som jakten på rettferdighet blir til en utilgivelig hevnhandling der selv de uskyldige ikke blir spart. Filmen kan lett ses på som antikolonial. Hovedkonflikten i filmen er

Orginaltittel: Brujería

Regi: Christopher Murray

Utgiver: The Match Factory

Sjanger: Fantasy, Thriller

Språk: Spansk, Mapudungun, Tysk

sentrert rundt hvordan urbefolkningen på øya kjemper mot den chilenske stat og europeiske kolonister. Vår hovedperson Rosa, i begynnelsen av filmen, identifiserer seg ikke med urfolket på øya som hun også egentlig er en del av. Hun er kristen og hun snakker faktisk tysk, men etter konflikten med de tyske kolonistene og farens død innser hun at i deres øyne, vil hun alltid være en “indianer”. Dette fører til hun omfavner arven og identitet sin, og blir da det hun alltid var ment å være, nemlig en heks.

Hevneplottet kan for noen virke litt klisjé og er litt tamt i utførelsen. Hevnehandlingene kunne gjort litt mer ut av seg og kanskje vært litt mer sjokkerende. Jeg skulle også ønsket at filmen gikk mer inn i det spirituelle og esoteriske enn det den gjør. Selv om en del av tematikken i filmen omhandler magi, vises ikke dette gjennom spektakulære data-e ekter, men er rota i våres naturlige verden og er vist gjennom samhandlinger med naturen. Det er i seg selv bra, men kan noen ganger bli litt abstrakt og verdsligt. Det som er i filmen er greit og

gir seerne et forståelig bilde. Likevel, gjør det visuelle og det performative at disse problemer kan lett overses.

Valentina Véliz Caileo briljerer som den 13 år gamle Rosa og gjennom en god blanding av sårbarhet og handlekraft, gir en troverdig overgang fra tjenestepike til heks med en vendetta, men likevel beholder henne som en karakter vi kan sympatisere med. Øya Chiloé er like mye en karakter i filmen som resten av rollebesetningen. Bilder av regnvåte, tåkete og fuktig skog- og kystlandskap, skaper en tung og mystisk atmosfære som gir filmen et eventyraktig preg. Det er ikke rart at folk på øya tror på magi.

SORCERY er en eventyraktig fabel om hevn som trekker deg inn i sin verden. Selv om plottet kan virke en smule klisjé, oser filmen av atmosfære. Man blir lett trukket inn og man er trollbundet til siste sekund.

SAMVITEN ANBEFALER CINE LATINO

ALMAMULA

ALMAMULA er en dramatisk og poetisk fortelling om en ung gutts vanskelige vei mot å akseptere egen identitet.

14 år gamle Nino blir brutalt banket opp av en homofob guttegjeng på sin egen alder. Da nabolaget mener Nino har dårlig innflytelse, flytter Nino og hans familie til landsbygden nord i Argentina. Det lille samfunnet er gjennomgående påvirket av streng, kristen konservatisme, der Nino må undertrykke sin egen seksualitet. I tillegg er byen preget av historien om en gutt som har forsvunnet i skogen. Ryktene sier at det er et monster som har tatt gutten, den såkalte ‘La Almamula’.

Den mytiske historien sier at ‘La Almamula’ er en kvinne som selv har begått ulovlige seksuelle handlinger, og at hun nå er et monster i skogen som vil kidnappe dem som begår liknende synder. Ninos omverdenen er fylt med undertrykkelse, forbud og vold. Han deltar i den konservative konfirmasjonsundervisningen, men føler heller en dragning mot den forbudte skogen. Han drar ofte til skogen alene, og opplevelsen av de sanselige og skjulte mysteriene blir Ninos virkelighetsflukt. Den unge gutten ønsker

seg vekk fra egen tilværelse og ønsker at monsteret skal komme og ta ham.

ALMAMULA er en dramatisk film, og viser et univers som er rikt på tradisjoner. Filmen har nære og følsomme karakterer. Nicolaz Díaz gjør en imponerende rolle som hovedpersonen Nino, en gutt i puberteten med personlige konflikter i utfordrende sosiale omstendigheter. Metaforen om monsteret i skogen er et sentralt virkemiddel. Gjennom filmen oppstår scener med skummel musikk og brå filming som viser monsteret som Nino kjenner kontakt med. Filmen er også svært poetisk, og filmer landskap og nære portretter som bringer vakre bilder til storskjermen. ALMAMULA evner å kombinere vakker scenografi med elementer som kjennetegner en skummel skrekkfilm.

ALMAMULA er en oppvekstfilm om religiøs og seksuell undertrykking og veien til Ninos egne befrielse. Filmen følger Nino og hans indre og ytre kamp for å være

Regi: Juan Sebastián Torales

Utgiver: Tu Vas Voir

Sjanger: Drama, Fantasy

Språk: Spansk

seg selv. Puberteten kan ofte oppleves som vanskelig og skummel, men den konservative kulturen Nino befinner seg i er kanskje enda mer utfordrende for ham. Samfunnets strenge regler og påføring av skam kan virke som et mye større monster for Nino enn skogens mystiske skikkelse. Til tross for at Nino har foreldre som er glade i ham og har et ønske om å beskytte ham, velger de ikke å akseptere ham for den han virkelig er. ALMAMULA viser dermed hvor sterkt et samfunn kan være preget av en overbevisning om at noe, som homofili, er galt, og hvor vanskelig en slik sosial nullaksept kan være for enkeltindivider som kjemper for å finne seg selv. Selv om veien til monsteret i skogen virker som en skummel vei, ønsker Nino heller å befri seg selv enn å leve i et sosialt kontrollerende samfunn.

Filmens hovedtema er religiøs og seksuell undertrykking og sosial kontroll, samt individuell frigjøring. Et annet sentralt tema er diskriminering, der det mest sentrale er Nino som blir diskriminert for sin seksuelle legning. I filmen er det

også eksempler på at urbefolkningen blir behandlet på en nedverdigende måte. I tillegg inkluderer filmen elementer av temaet rasisme.

I en verden med mange homofobiske samfunn og hvor flere land nå nekter eller innskrenker LHBT+-personers rettigheter, er filmen også svært aktuell. ALMAMULA filmatiserer og konkretiserer én gutts indre kamp for å akseptere og utfolde seg selv. Det er en vanskelig kamp å kjempe mot sosiale normer og lover. Likevel viser filmen hvordan en gutts ønske og behov for å uttrykke sin egen identitet blir viktigere enn å etterstrebe samfunnets forventninger. Den argentinske regissøren, Juan Sebastián Torales, har hentet inspirasjon fra sin egen oppvekst for å lage filmen. Mye av innspillingen har også blitt spilt inn i hans hjemby, Santiago del Estero, nord i Argentina.

ALMAMULA er en poetisk vakker og viktig film som det anbefales å se – helst på storskjerm.

TEKST: Ingeborg Gloppen Johnsen

ALLVÆRSJAKKA

Egentlig er alle jakker allværsjakker hvis du bare gir faen. Hvis du er sensitiv for kjappe væromslag, er en mer værbeskyttende jakke en passende løsning. Det er likevel ikke helt uproblematisk å beskytte seg mot alt av vær. Kanskje sier allværsjakka noe om konformiteten vår i dagens samfunn. Det kan virke som vi stadig er på jakt etter substitutter for å fortrenge det ubehagelige - som regnbyger, snø og storm. Først når det er oppholdsvær forsvinner jakka. Kanskje er den altså ikke for alt slags vær?

Enkelte guttegjenger blir som et vandrende trafikklys. En ikledd rød, en i gul, og en i grønn. De fleste kjenner sikker også til en fyr som utelukkende kun bruker en og samme jakke, uavhengig om det er kuldegrader eller varmegrader. Kanskje ikke den grelle jakka fra OL-dagene i 1994, men en ultramoderne skalljakke fra reklamen, som omfavner friluft i kombinasjon med friske farger. Der modeller går uredd gjennom bekker. Sannheten ligger riktignok nærmere fritidsbruk og cityshorts enn mosjon. Kanskje er det også litt av poenget; å gi andre et friskt inntrykk av seg selv; en sporty person som gjerne tar en utfordring på strak arm. For under skallet kan selv den verste morgentretthet kamufleres. Skinnet bedrar, eller skallet om du vil.

For en student derimot er allværsjakka den perfekte løsning. Den er både vindtett og vanntett, men også luftig og lett. Nøkler kan oppbevares forseglet, og du slipper å ende opp på samme stand som han som skal til Voss - alt i alt en stressfri kveld på byen. Å kunne slippe å tenke på værmeldingen over overskuelig framtid må være en befrielse fra hverdagens stress. En praktisk funksjon mange kan sette pris på. Samtidig, kan en tenke seg at allværsjakka kan symbolisere noe større. Når dørstokkmila skal bestiges, står valget overfor å møte omverdenen med hele seg eller innestengt bak et skall og et bortgjemt ansikt. Det blir en slags rømningsvei fra alt det ubehagelige som mulig venter på andre siden av inngangsdøren.

Egentlig er det bare en jakke for all slags vær. Det er en allværsjakke. Du slipper å prate om været med andre medmennesker. Kanskje vår tids mest ubehagelige samtale for stille stunder? Men, kanskje du heller skulle kjøpt en stor paraply? Med en innbydende og åpen form har den kanskje også plass til to. Kulden kan du slett ikke kunne gjøre noe med, men det er ikke bare allværsjakka som kan holde kulden ute og varmen inne.

TEKST: Trym Reinsnes Lind

ILLUSTRASJON: Eydna Joensen

DEN SMITTSOMME (S)ICKEN

“The ick”: Den vage følelsen av avsky mot en partner som kan komme av alt og ingenting. Det er vanskelig å sette fingeren på nøyaktig hva som forårsaker dette. Kanskje er partneren din litt for glad i makrell i tomat? Bruker skinny jeans? Majones rundt munnen? Det som er sikkert er når icken kommer, er det ingen vei tilbake fra denne ick-sykdommen. Eller er det mulig å overkomme disse bakteriene i forholdet?

TEKST: Mia Lanesskog Oen

ILLUSTRASJON:

Nahid Daneshvar

ICKS ER SOM EN «DEATH PENALTY» I ET FORHOLD

Urban Dictionary definerer ick som en ubehagelig følelse du får ovenfor personen du trodde du var interessert i. Fra da falmer interessen du hadde for dem. Ordet kommer fra en kombinasjon av sick og ickle (som betyr liten). De som er ukjent med begrepet er gjerne ikke ukjent med følelsen, og har på et tidspunkt følt på et ick til en viss grad.

I løpet av den siste tiden har samtaler om icks dominert diskursen innen dating og nesten spredd seg som en sykdom. Det er Reddit-tråder dedikert til å avsløre de ulike icksene folk har opplevd, og uendelige TikTok-videoer som har blitt sett over mer enn 124 millioner ganger. På Twitter er det sjeldent man går en uke uten å se tweets som har gått viralt som beskriver en ick. Etter hvert som icks har gått viralt på nettet, har de stadig blitt mer absurde: “Jeg kjente på et ick da jeg så kjærestens kropp flakset rundt da vi var i en bilulykke,” skrev en twitterbruker. Twitterbrukeren spøkte sannsynligvis (og forhåpentligvis), men det faktumet at tweeten har nesten 300 000 likes, illustrerer det nivået absurditet icks har nådd. Når fenomenet icks blir tatt opp i vennegjengen, kan man lett begynne å ramse opp en god del særegne icks.

VAKSINEN MOT ICKS

Psykolog Juliette Clancy skriver at i første fase av et forhold har vi en tendens til å glemme at hver og en av oss har negative egenskaper. Denne fasen kan også kalles «honeymoon phase». De ferske følelsene våre ovenfor personen overskygger deres kritiske egenskaper. I den andre fasen av forholdet innser du plutselig at personen du liker faktisk kan være litt irriterende, smatter under måltid, kan av og til finne på å gjøre en «air guitar» eller er en Soundcloud rapper. Clancy forteller videre at vi i utgangspunktet bør gi personen en sjanse og at det kan potensielt være verdt det i det lange løp.

Clancy har noen gode poeng, men når ick-basillen har inntatt kroppen, er det lettere sagt enn gjort. Klarer du å slå deg til ro med at partneren din rett og slett har noen mindre flatterende egenskaper? Finnes det en vaksine mot icks? Ser du det fra et annet perspektiv, kan du faktisk begynne å sette pris på partnerens icks. Soundcloud-rappingen kan bety at man har en hobby man trives med, er kreativ og er engasjert i prosjekter. Den sterke kjærligheten for makrell i tomat kan vise til at man er sunn og tar vare på kroppen sin.

Er du villig til å overkomme denne ick-sykdommen? Jeg er villig til å godta noen icks, men går personen med skinny jeans? Der må jeg dessverre sette strek.

RISKOKEREN ER ET TEKNOLOGISK VIDUNDER OG

VESTEN LEVER SOM

STEINALDERMENNESKER SOM FORTSATT BRUKER GRYTER

En ting som man kan trygt si er en av fellestrekkene av alle asiatiske husholdninger, uansett etnisk bakgrunn, er tilstedeværelsen av riskokeren som en sentral del av kjøkkenet og hjemmet. Milliarder av mennesker bruker den daglig i Østen, men den har egentlig aldri fått noe godt fotfeste i Vesten.

RISKOKEREN - HJEMMETS STOLTHET

TEKST:

Rein Watt Haugen

ILLUSTRASJON:

Isak Røssevold Christensen

Riskokeren er et teknologisk vidunder som milliarder av mennesker verden over bruker hver eneste dag. Ingen måltider er uten ris, derfor har riskokeren en sentral plass i hjemmet. Riskokeren er et magisk apparat som ingen egentlig vet hvordan funker. Den koker bokstavelig talt bare ris. Den elektriske riskokeren som vi kjenner til i dag, ble oppfunnet på 1950-tallet i Japan og har spredt seg til store deler av verden. Dessverre så lever mesteparten av Vesten

fortsatt i steinalderen. Hvordan kan man kalle seg teknologisk utviklet, men likevel koke ris i kjeler? Det er så sku ende å spise middag hos noen som har laget den mest fantastiske hovedretten, men risen er ekkel og vassen. Som min mor hadde sagt: “Disgusting!”

I mine yngre og mer sårbare dager, levde jeg i ignoranse over at ikke alle var like heldige som meg. Jeg vokste nemlig opp i et flerkulturelt hjem med ikke bare én riskoker, men to. Jeg var en gang hos en venn og hans foreldre spurte om jeg ønsket å være med å spise middag. Jeg var vel

rundt 6-7 år gammel og hadde aldri spist middag hos noen før. Det er uhøflig å si nei, så jeg sa ja. Lite visste jeg at dette kom til å være et av de mest traumatiske øyeblikkene i mitt liv. De serverte TORO

THAI GRYTE I POSE, sammen med UNCLE BEN KOKEPOSE RIS! Mitt lille sinn kunne ikke forstå at noen frivillig kunne spise det der. Det så ut som om de spiste spy sammen med asbesto lignende gugge. En liten del av meg døde, uskylden min døde og jeg var aldri den samme igjen.

Uansett. Når jeg flyttet for meg selv fikk jeg en av de to riskokerne som foreldrene mine hadde. Dette bekreftet noe jeg hadde mistenkt lenge, nemlig at jeg var foreldrene mines favorittbarn. Da jeg

flyttet inn med noen folk, og vi ble kjent og greier, så skulle vi lage felles middag i kollektivet. Vi tenkte å lage noe asiatiske fusion greier, så jeg tok frem riskokeren. Tjommiene som jeg bodde med hadde aldri sett en riskoker før og var temmelig avvisende overfor den. Maskinen var fremmed, de forsto ikke hvordan den funket og var ikke villige til å lære hvordan man bruker den. Jeg prøvde å overbevise dem, men de sa: “Nei Rein, vi koker det i kjelen, føkk deg og føkk riskokeren din.” Dessverre så døde de to jeg bodde med av røykforgiftning når de brant og overkokte risen i kjelen. Så jeg måtte flytte og få meg nye roommates. Heldigvis overlevde riskokeren min.

HVORFOR BURDE DU FÅ DEG EN RISKOKER?

Fordi det kan redde livet ditt.

HVORDAN FÅR MAN TAK I EN RISKOKER?

Noen utenlandske matbutikker selger også diverse utenlandske kjøkkenredskaper de ikke selger på ‘normale’ kjøkkenbutikker - som oftest inkluderer dette riskokere. Hvis de ikke selger riskokere på din lokale utlendings-eide virksomhet; kjøp på nett. Aldri kjøp riskokere fra norske el-giganter (jeg nevner ingen navn, men det rimer på elg-kjøp). Det er en scam.

HVA SLAGS RISKOKER BURDE JEG KJØPE?

Et lite tips: IKKE KJØP FANCY GREIER! Når du går på nettet, etter at du har lest denne artikkelen, så går du og finner den mest ‘basic’ riskokeren fra et eller annet asiatisk merke du aldri har hørt om. Jo enklere, jo bedre. Du trenger ikke en maskin som også kan lage ‘congee’ (grøt) eller spiller en liten ‘jingle’ når den er ferdig med å koke risen. Hvis du bare skal ha ris til meal prepping - keep it simple.

Så… Få deg en riskoker.

-Rein (kultred)

EN ÅTSELETERS TAKK TIL DERE SOM FYLLER TELEFONKIOSKENE

Om et kamerateam hadde fulgt meg, kunne jeg sikkert nevnt i fleng, men foruten altfor ofte å snakke altfor høyt, kommer jeg kun på to sider som trer frem fra skyggene når jeg drikker.

Jeg danser. Jeg nasker. I begge sammenhenger er jeg prinsippfast på grensen til diskriminerende. Jeg danser kun med dem som vil danse med meg, og nasker kun sjokolader.

Sola er aldri til stede, men når den kaster lys på meg neste dag hender det at jeg angrer. Noen ganger på en piruett, oftere på en melkerull. Ville angeren fordelt seg jevnere uten hullene i hukommelsen? Uten det gule innpakningspapiret på gulvet? Var det derfor jeg innledningsvis lengtet etter mitt personlige kamerateam? Noe nytt om det gamle crewet til Anthony Bourdain? Apropos, noe nytt om når jeg kan hente Kitchen Confidential, NORLI STRANDGATEN? Ja, det var tonedøvt av meg å heve stemmen, beklager det, men oddsen jevner seg ut for hver dag som går. Vil bokhandelen eller telefonkiosken gå av med seieren? Følg med i neste nummer! Eller enda bedre, legg igjen et eksemplar av Kitchen Confidential i telefonkiosken

nede ved brygga, så kommer en bande på én og henter boka på neste solskinnsdag.

For når jeg svinger innom den røde boden, saumfarer hyllene og grabber til meg alt av interesse, svinger jeg støtt. Samvittigheten lar seg heller ikke vente. Å rappe en og annen sjokolade fra Reitangruppen? Når nettene blir lange og rusen setter inn, føles det svært så ‘Robin Hoodsk’ å stjele fra sheri en av Trondheim. Da skyldes ikke angeren selve handlingen, men snarere en flik av tvil. Hva om de lar meg hamstre i fred og ro, og samtidig bygger et tårn av beviser på bakrommet? Tanken skylles enkelt ned med morgenka en, men følelsen av å snylte på telefonkioskdugnaden krever noe sterkere. Handling! Iallfall på sikt, men umiddelbart noen ord:

En stor takk til alle som fyller sekker med gamle skatter, og vandrer bort til Bergens tidligere telefonkiosker. Er de fremdeles telefonkiosker nå som de ikke lenger brukes til telefonering? Uansett, Aristoteles ringte …

Takk for at dere gidder! Jeg skal gidde litt oftere og gribbe litt sjeldnere!

TEKST: Sigurd Magnussen

ILLUSTRASJON:

Rein Watt Haugen

skribenter illustratører grafiske designere