Samviten 2023 | Nr. 1

Det samfunnsvitenskapelige fakultet Universitetet i Bergen Fosswinckelsgate 6 5007 Bergen

info@samviten.no samviten.no

Utgitt med støtte fra SV-fakultetet

TRYKK: Molvik

LAYOUT: Nahid Daneshvar

OMSLAG: AMMU Design

ANSVARLIG REDAKTØR

Ingeborg Gloppen Johnsen

SAMFUNNSREDAKTØR

Gabriel Innocent

KULTURREDAKTØR

Thora Selsøvold

ØKONOMIANSVARLIG

Eydna Joensen

IT-ANSVARLIG

Sander Tverråen

NETTREDAKTØR

Ingeborg Gloppen Johnsen

SKRIBENTER

Pernille Austgulen

Sigurd Magnussen

Marianne Lescarbeau

Trym Reinsnes Lind Sissel Hauge

Lars Øderud Vatne

Sigbjørn Løland Torpe

Eydna Joensen

Thora Selsøvold

Gabriel Innocent Ingeborg Gloppen Johnsen

ILLUSTRASJON/FOTO

AMMU Design

Elise Gaeremynck

Mari Harju Skeie

Isak Røssevold Christensen

Alvilde Tønnesen

Eydna Joensen

Lars Øderud Vatne

Gabriel Innocent Sigurd Magnussen

INNHOLD

LEDER

01 Er vi inne i en ny tid?

SAMFUNN 03 År 3000 05 Velferdsstaten - årsaken bak vår ensomhet? 07 Bybanemonsteret 11 Rike foreldre for alle! 14 Vi skal nok dele mer fremover

SAMVITEN ANBEFALER: BIFF 17 Argentina, 1985 19 Fire of Love

KULTUR 21 My favorite artist is Taylor Swift, is there really something wrong with that? 23 Kan kunstig kunst være ekte? 26 Hvorfor visste jeg ikke at Forrest Gump har autisme? 29 Tittelrollen 31 NASA får nesa til å peke oppover 33 Skaff deg en bonsai!

ER VI INNE I EN NY TID?

De siste årene har samfunnet på mange måter endret seg radikalt. Digitalisering, krig og miljø er bare noen få stikkord som kan karakterisere tiden vi lever i. Det er mye uro. Hvordan skal vi tilnærme oss usikkerheten og utfordringene, rasjonelt og følelsesmessig?

Ny teknologi blir stadig utviklet og former våre liv. Kunstig intelligens og algoritmer kan styrke og forbedre våre systemer, men de utfordrer også tillit og demokrati. Samfunnsansvaret ligger hos store kommersielle aktører så vel som politikere, men også vi som individer bør reflektere over hvordan ulike sider av den teknologiske revolusjonen påvirker oss. Da er det viktig med digital kompetanse hvor vi er bevisste og kritiske til hva vi gir samtykke til. Storsamfunnet må kontinuerlig jobbe for et mangfoldig, offentlig ordskifte. Men også uformelle samtaler med våre medmennesker er viktig når vi skal navigere i en tid med frykt og store forandringer.

Vi er vitner til utrolige hendelser. Pandemien har satt verden på prøve og krigen i Ukraina utfordrer både EU og NATO, og har ført til en rekke konsekvenser som ingen kunne forutse. Demonstranter som kjenner urettferdigheten på kroppen i autoritære

regimer blir møtt med sjokkerende former for motstand. Samtidig forsøker klimaaktivister å rette oppmerksomheten vår mot jordas miljøkatastrofe. Alt dette foregår parallelt med utallige neglisjerte kriser på alle kontinenter. Verden er preget av konflikter, opptøyer, krig, klimaforandringer og økonomisk usikkerhet. Og vi som studenter vet ikke hvor vi ender opp etter studiebobla.

Midt i denne kaotiske tiden vil Samviten bidra med tenkning som utforsker morgendagen og her vi er nå. Vi tar opp spørsmål og saker som angår oss alle på makronivå, og gir innblikk i personlige betraktninger. I dette magasinet får du en rik samling av tanker fra engasjerte SV-studenter, med spennende og engasjerende resonnementer.

Samviten er på vei inn i en ny tid og har igjen gleden av å presentere et nytt magasin – denne gangen med ny logo og hjemmeside. Jeg håper du vil gå inn på portalen vår! Bla deg gjennom sidene i magasinet, og ta gjerne med deg papirutgaven videre på din vei. Forhåpentligvis får du noen nye perspektiver som kan gi en gnist av inspirasjon til den neste samtalen du går inn i. God lesing!

Ingeborg Gloppen Johnsen, Ansvarlig redaktør

ÅR 3000

Vi lever i en tidsalder hvor nasjonale identiteter i økende grad utfordres. Det ellers kjedelige og dagligdagse norske kostholdet bestående av potet og fisk, må nå konkurrere med retter fra hele verden. Edvard Grieg sine nasjonalromantiske toner har blitt byttet ut med multikulturelle poplister fulle av internasjonale artister. Vår tidligere protestantiske stat både anerkjenner og respekterer et individs frihet til åutøve alle livssyn. Viktige nasjonale identitetselementer som religion faller for hver dag bort fra staten, og over i hendene til individet. Er vi på vei mot år 3000?

TEKST: Gabriel Innocent

ILLUSTRASJON: Elise Gaeremynck

DEN GLOBALE IDENTITET

Året er 3000. Kategoriseringen av mennesket har mistet en del, hvis ikke alle, dimensjoner av nasjonal identitet. Partiet for Kunstig Intelligens og Cybernisering har nylige vunnet majoriteten av stemmene i FN-valget og forblir regjerende parti for verden. Det globale parlament består av 130 forskjellige partier, og 5000 representanter fra alle 6 provinser i verden; Europa, Nord-Amerika, Sør-Amerika, Asia, Oceania og Afrika. Det er 500 år siden stiftelsen av det globale parlament, som samtidig har klart å holde verden fri for konflikt siden stifting.

GLOBAL ASSIMILERING ... ELLER GLOBAL INTEGRERING?

En skulle trodd en global identitet ville gitt svar på de mange konfliktene som har bakgrunn i nasjonale identiteter. Det er ikke nødvendigvis slik. Det har vært forsøk på assimilering flere ganger gjennom historien, spesielt med religionsspredning. Spredningen av kristendommen fra kristne vestlige stater til kontinenter som Afrika, Sør-/Mellom-Amerika og deler av Asia (som ikke var så vellykket). En kan videre spørre seg hvorvidt denne assimileringen er det som skal til for å oppnå en global identitet. Kanskje har det vist seg å føre til mer konflikt, heller enn mindre.

Det er klart at det fortsatt eksisterer store kulturforskjeller blant verdens nasjoner. Vi ser utfordringer som økt polarisering innad i nasjoner, radikalisering av isolerte individer og en del terrorisme i lys av innvandringsbølgene som har blomstret i Europa de siste 20 årene. Polariseringen har også sørget for et drevet ytre-høyre i flere europeiske land. Et ytre-høyre som aktivt går mot samfunnsverdier som ligger i en global identitet. Hvordan flytter disse samfunnsverdiene seg fra nåværende identiteter, inn i den globale identitet?

DEN FEMTE STATSMAKT

Internettet fungerer som en sterk driver av denne assimileringsnyansen. Man kan som analogi bruke eksempelet med rappens utvikling i musikken etter internettet. Den gikk fra å være nisjemusikk i ghettoens Amerika, til å dominere poplistene på alle kontinenter. Det er ingen andre verktøy enn internett som kan utgjøre en så stor kulturforskjell i nasjoner. Er det internettet som har makten til å gjøre år 3000 mulig?

Jeg mener dette er snakk om tid. Uavhengig av hvorvidt dette er et ønskelig scenario eller ikke. Svekkingen av parlamentarisk suverenitet etter fremveksten av internasjonale institusjoner, svekkingen av den kulturelle verdien i identiteter og utviklingen av internettet, er alle frø til planten som er den globale identitet.

– ÅRSAKEN BAK VÅR ENSOMHET? VELFERDSSTATEN

Utformingen av velferdsstaten slik vi kjenner den i dag har vært helt avgjørende for mange dimensjoner av samfunnet. Den skaper større grad av likhet, trygghet og gir oss en hel del rettigheter som det er lett å ta for gitt. Alle støtteordninger og rettigheter gir oss et hav av muligheter. Bekymringene våre er i stor grad knyttet til å navigere oss blant alternativene og hvordan vi skal klare å realisere oss selv. Velferdspolitikken har gjort oss mindre avhengig av familien vår, noe som har resultert i et individualistisk samfunn.

TEKST: Pernille Austgulen ILLUSTRASJON: Gabriel Innocent

HAR VELFERDSSTATENS FOKUS PÅ INDIVIDET

FØRT

TIL TAP AV GENUIN MEDMENNESKELIGHET?

Velferd betyr å ha det godt. Velferdsstaten sitt mål er å beskytte oss mot risikoene som alle utsettes for gjennom livet. Staten har ansvaret for den sosiale omsorgen i samfunnet, og tillater oss å være mer økonomisk selvstendige. Da spør jeg, åpner denne økonomiske selvstendigheten og individualiseringen til tap av medmenneskelighet og solidaritet for hverandre?

Velferdsstatens trygghetsskapende effekt kan også bidra til en holdning om at systemet tar hånd om de sårbare gruppene i samfunnet. Å leve i et svært individualistisk preget samfunn med en funksjonsnedsettelse eller som uføretrygdet, kan skape en vesentlig fare for å oppleve utenforskap. Dersom staten alene har ansvar for disse gruppene vil mennesker i sårbare livssituasjoner være overlatt til et upersonlig system, og mister dermed også grunnleggende, ekte og genuin medmenneskelighet fra omgivelsene. Mennesker som ikke har mulighet til å delta på de daglige aktivitetene som jobb eller skole kan oppleve en mangel på fellesskap og gjemmes bort i samfunnet.

Disse problemene kan også komme av velferdsstaten, samt våre verdier knyttet til arbeid. Arbeid og skattebetalinger ble en viktig del av oppbyggingen av velferdsstaten under arbeiderpartiets regime etter andre verdenskrig. Nordmenns sterke verdi knyttet til arbeid

ble tydeliggjort rundt debatten om psykisk helse og sykemelding. Individer som er sykemeldt eller under trygd på grunnlag av psykisk uhelse opplever en forventning om å holde seg hjemme. Om de er sosiale under en periode med sykemelding kan dette medføre stigma og en forventning fra folk rundt om at vedkommende også er i stand til å være i arbeid. Isolasjon gjør imidlertid vondt verre.

ER VI MINDRE ROBUSTE I LIVSKRISER?

Like viktig er det aspektet om at livet byr på utfordringer for alle. Livskriser inntrer på ulike plan i de aller fleste liv, og vi er avhengige av ikke bare et statlig støtteapparat - men også et sosialt. Vi er sosiale dyr, og å oppleve solide relasjoner som kan trå til når livets utfordrende sider inntrer er viktig for å kunne være robust og komme styrket ut av vanskelige perioder. Spørsmålet rundt dagens manglende solidaritet og medmenneskelighet for hverandre får meg også til å lure på; kan økningen i ensomhet, psykiske vansker og selvmord være prisen vi betaler for velferdsstatens fokus på individet?

Frihet og selvbestemmelse er en svært viktig verdi i det norske samfunnet. Vi skal ikke slutte å fokusere på oss selv, og våre egne mål. Likevel kan det være verdifullt å spørre oss selv om vi har glemt bort samfunnssolidaritet på veien mot det individualistiske samfunnet. Helt essensielt er det også å rette oppmerksomheten mot menneskene vi overlater til systemet.

Menneskene som vi så lett glemmer bort.

BYBANE MONSTERET

Skal ein forstå monsteret bybanen, har den samanheng med den pågåande striden om bybanen får lov til å erstatte dagens trafikkerte fylkesveg over Bryggen, eller ikkje, ettersom den vil påverke og forstyrre det kjente ikoniske Bryggen sitt visuelle landskap med UNESCO-verdsarvstatus. Medan tilhengjarane meiner dagløysinga ikkje gjer det, meiner motstandarane av bybanen langs Bryggen at den kjem til å bli ein katastrofe som vil rasere heile Bryggen og Bergen.

STRIDEN OM BRYGGEN

Denne debatten er ganske særeigen for Bergen. Den er svært emosjonell og prega av personkonflikt, der skjellsord og hets (med eit par drapstruslar) haglar mot meiningsmotstandarar, i tillegg til at det blir servert “fake news” og desinformasjon om prosjektet. Det har blitt posta “photoshopbilete”, lagt ut påstandar utan rot i verkelegheita om bygging av voll mot havstigning og at Bryggen kjem til å rase saman. Bybanen blir framstilt som noko større enn den er som vil ta opp plassen og rasere heile Bryggen.

Bybane langs Bryggen-debatten er prega av å vere polarisert. Den blir sett på som ein av dei mest kontroversielle politiske sakene i Bergen på fleire tiår. Der både FrP og Folkets Parti (FNB) har stått steilt i å vere prinsipielle motstandarar av bybanen, har denne saka delt parti i to som tilfella med Høgre, Raudt, Senterpartiet og Arbeidarpartiet. Det viser seg at bybane-motstandarane finn saman på tvers av partipolitiske skiljelinjer og som går saman med Bryggens Venner for å kjempe ei felles sak for å forhindre bybanen og få vekk “udyret” frå Bryggen.

POLITISKE DRAGKAMPAR

Berre tanken om at bybanen kjem til å erstatte dagens biltrafikk som går på den knappe 100 år gamle utvida kaia framfor sjøhusa på Bryggen, blir sett på med skrekk og gru blant bybane-motstandarane i allianse med motstandarane av bybane-dagløysinga. Begge går vidare for å bygge tunnel for å skjerme Bryggen mot bybanen som om den skulle vere eit truande monster.

Utbygging av bybanen er eit kompleks prosjekt der fleire faginstansar er involvert for tilsyn og godkjenning, og har i fleire omgangar gått i dei ulike politiske vedtaksorgana. For utanforståande kan dette stå fram som uoversiktleg om ein ikkje har kunnskap om korleis ting fungerer. Kan det hende Bergen kommune ikkje har vore flink nok til å kommunisere ut til folk? Sett i samanheng med det politiske landskapet i Bergen har dei tradisjonelt vore

EISAK PREGA AV UVISSE OG ALTERNATIVE FAKTA

konservative til nye saker, så det kan vere forståeleg at det finst ei sterk motvilje til det som er nytt. Bypatriotisme spelar og ei stor rolle, men det blir fort drama når dei ikkje får viljen sin. Bryggen blir sett på som heilag over alt anna på jord og som noko ein ikkje får lov til å røre. For ein del bybane-motstandarar ser på seg sjølv som ekte bergensarar framfor andre, og påstår at det er dei som veit best. Noko forsøk på korrigering av fakta kan ein berre gløyme. Blant dei rår det ein mistillit til systemet. Ei uvisse om kva som er fakta har ført til at bybane-motstandarane har utnytta det til sin fordel med å gjennomføre “alternativ” utgreiing av bybanetunnel under eldre mellomalderbygrunn, eit prosjekt som fort vil koste milliardar.

KAMPEN OM VELJARANE

OG MOT MONSTERET

Trym Aafløy, tidlegare bystyrerepresentant for Folkeaksjonen nei til meir bompengar (FNB), no uavhengig representant, argumenterte for at ingen kjenner den endelege prisen for å verne Bryggen mot det «snikande jernmonsteret». Om ikkje Aafløy trur at bybanen er eit fysisk monster, er denne monstermetaforen blitt brukt som ei slags forteljing for å stoppe heile bybane-prosjektet til Åsane. Og sidan har monster-karakteristikken om bybanen eskalert og blitt brukt heftig i kommentarfelta på Facebook til både Bergens Tidende, Bergensavisen (BA), Bryggens Venner, Folkeaksjonen: Nei til bil og bybane over Bryggen, og Bergenslisten, også kalla Tunnelpartiet.

For det kan ikkje vere enkelt å imøtegå dei som hardnakka ser på Bryggen som noko unikt og heilagt, og som grøssar berre av tanken på at bybanen ein dag kjem til å erstatte dagens trafikk som går på vegen langs Bryggen. Sjølv har eg vore i bybane-diskusjonen med bybane-motstandarar som helst vil at bybanemonsteret skal forsvinne rett gjennom ein tunnel, som dei påstår er billegare enn dagløysinga, utan å ha dekning for det. Kanskje er bruken av bybanemonsteret eit siste desperat forsøk på å forhindre at bybanen nokon gong blir realisert?

RIKE FORELDRE FOR ALLE!

Alle burde ha like muligheter, men noen er rikere enn andre.

TEKST: Thora Selsøvold ILLUSTRASJON: AMMU Design

Det mest problematiske med å kreve at mennesket tar ansvar for eget liv, ligger i det grunnleggende spørsmål om folk har de nødvendige ressursene for å gjøre det. Fattigdom handler om å mangle økonomiske ressurser og materielle goder, og knyttes videre til ensomhet, utenforskap og skam.

100´000 BARN

I Norge i dag vokser over 100´000 barn opp i fattigdom. Dette er et av de mest alvorlige sosiale problemene vi står overfor. Barndommen har dyptgående virkning på barnas muligheter her og nå, samt de fremtidige mulighetene. Konsekvensene er både helsemessige og sosiale: barna som vokser opp i fattigdom bor trangere, deltar i mindre grad i fritidsaktiviteter og er i større grad utsatt for både fysiske og psykiske helseproblemer enn andre barn. Å senere stille disse barna til ansvar for egen fremtid som om deres økonomiske situasjon ikke har påvirker deres muligheter, er absurd. Et samfunnsproblem kan ikke gjøres om til et spørsmål om den enkeltes kompetanse. Dette er slik ikke et opprop for resultatlikhet, men en uenighet om hva som definerer sjanselikhet.

OM Å VÆRE STERKERE ENN TILFELDIGHETENE

Selvsagt, det er ikke alt som behøver å være sant for å ha en funksjon. Vi har en forventning om at skjebnen burde harmonere med det vi gjør ut av livet. Noe som i sin tur kan påvirke både vår følelse av autonomi og lykke, og hvor hardt en arbeider. Noen ganger kan hardt arbeid snu vanskelige utgangspunkt. Denne forventningen om kontroll over livets tilfeldigheter kan på individnivå slik forsvares som en nyttig usannhet. Men hardt arbeid er ikke i seg selv nok for å lykkes. Og at noen lykkes selv om oddsene var imot dem, er ikke et bevis for at også andre mennesker kunne kommet seg like langt, bare de ville det nok. Å utforme velferdsstaten som om det var slik er både urettferdig, og forsømmer problemet.

DE UMULIGES OPPGAVE

SV var tidlig på 2000-tallet hardt ute med mål om å utrydde fattigdom i Norge. De måtte senere innrømme nederlaget. Men fattigdom ble erklært utryddet allerede på slutten av 70-tallet av statsminister Nordli. Levekårene i Norge har åpenbart bedret seg gjennom hele etterkrigstiden og det fremste som skiller Nordlis «seier» og SVs nederlag, er slik forståelsen av fattigdom. Måten fattigdom kommer til uttrykk på, endrer seg når samfunnet endrer seg. I Norge opererer vi i dag med en relativ forståelse av fattigdom. Det vil si en begrenset mulighet til å leve et liv i tråd med de standardene som gjør seg gjeldende i det samfunn en tilhører. Dette er rimelig all den tid opplevelsen av fattigdom er tett knyttet til forskjellen mellom en selv, og de en ser rundt seg.

Lærdommen å trekke fra begrepshistorien til fattigdom, er at søkelys på problemstillinger kan endre både hva vi aksepterer, og videre hva vi prioriterer. I Norge burde vi ikke akseptere at barn vokser opp i fattigdom, og vi burde prioritere å bekjempe den.

VI SKAL NOK DELE MER FREMOVER

Før bilens inntog ble det sagt at om trafikkbildet utvikler seg som nå, kommer London til å være dekket av hestemøkk. Da pioneren Henry Ford ble spurt om hva folk ville ha, svarte han raskere hester. Lærdommen er at en evig utvidelse av nåværende konsepter til slutt vil nå et metningspunkt. Endringsfaktoren med stor X er innovasjon, og er det noe som for alvor har vært fornyende er det nettopp elsparkesykler.

TEKST: Trym Reinsnes Lind

ILLUSTRASJON: Isak Røssevold Christensen

ELSPARKESYKKELEN ER ET FLOKKDYR

Mens bysykler har eksistert i en god stund, har elsparkesykler raskt blitt et naturlig accessory til storbyenes smale fortau. Sjeldent står den oppreist, og sjeldent ligger den alene. Elsparkesykkelen er altså et typisk flokkdyr, som er fritt flytende og tilgjengelig for oss med enten dårlig tid eller egentenkende ben. Disse tohjulingene er eid av forskjellige private aktører. Riktignok oppleves det som et slags felleseie, der alle kunder behandles likt, og eneste krav er lommebokens vilje. Selv om hvert gatehjørne i Bergen nå er prydet med fem til tolv elsparkesykler, var nok ikke elsparkesykkelen et like intuitivt valg av fremkomstmiddel i tankene til folk flest for under ti år siden.

NYE IDEER

Det har oppstått et nytt mulighetsrom etter at elsparkesykkelen for alvor slo gjennom og ble stadig mer dominerende i bybildet. Er dette et frampek på en ny måte å organisere samfunnet på? Allerede har konseptet om bildeling kommet. For mange står bilen i ro store deler av dagen, med årlige avgifter og en bil som kun synker i verdi. Å leie bilen kun når man trenger den sparer penger, og som bonus er det kanskje en bil som ville vært utenfor din prisklasse om du skulle eid. Nå, forestill deg samme konsept bare som husdeling. Pandemien viste oss en ny verdi av ordet «hjemmekontor», noe som kan åpne opp for mer fleksibel korttidsleie med ferdig møblerte leiligheter. Jobb fire dager i Oslo, etterfulgt av en langhelg i hjemkommunen. I løpet av helgen brukes leiligheten til de som skulle trenge å oppholde seg i hovedstaden. Allerede finnes en slik løsning, Airbnb, men det kan tenkes seg at dette kun er startskuddet. Som med elsparkesyklene hvor flere aktører har hevet seg på.

ELSPARKESYKKEL-RÅNING LANGS BRYGGEN

Elsparkesykkelen har nok kommet for å bli. Promillekontroll og nattlås er vedtatte forslag som skal få organisert det nyoppståtte markedet. Kanskje skulle man brukt andre virkemidler i hvordan man håndterer disse utfordringene som heller gir insentiver til å enten la være eller bruke tjenestene. For eksempel gitt ekstra fart etter klokken tolv i helgene? Da ville nok mange vegret seg for å gi seg ut på hjemturen med en elsparkesykkel. Eller hva med en innebygd høyttaler som spiller av «jeg er en idiot» når man kjører forsiktig? Kanskje får vi også se en egen drive-in for elsparkesykler i jakten på nye kunder. En ting er hvert fall sikkert, det vil nok neppe oppstå en egen råner-kultur i de mest urbane områdene. Det vil likevel være interessant å se hvordan utviklingen utvider til andre ideer.

ARGENTINA, 1985 BIFF: ANMELDELSE

Året er 1983, og Argentina har nylig blitt et demokrati etter mange år med det mest brutale militærdiktaturet i landets historie. I Buenos Aires følger vi advokaten Julio Cesar Strassera, en intelligent og humoristisk mann med kone og to barn. Argentinas ferske demokrati er preget av mange spørsmål, og i 1984 blir det bestemt at militærjuntaen som styrte Argentina fra 1976 skal stilles for retten og gjøres juridisk ansvarlige for sine forbrytelser. Den vanskelige og potensielt risikable oppgaven det er å føre saken, er noe landets jurister kvier seg for. Strassera blir pekt ut som aktor, og etter noe betenkingstid velger han å ta på seg oppgaven.

Filmen viser oss at Julio Strassera hadde et stort arbeid foran seg med å forberede rettsaken mot militærjuntaen. Denne historisk viktige milepælen blir fortalt fra et godt perspektiv gjennom Strassera, da han hadde en sentral rolle i rettsprosessen.

TEKST:

Ingeborg Gloppen Johnsen

Militærregimet i Argentina utførte statlig terrorisme fra 1976 til 1983. Tusenvis av aktivister fra venstrefløyen ble drept av makthaverne, og mange andre motstandere av regimet, gravide kvinner og barn hadde «forsvunnet» uten spor. Senere skulle det vise seg at over 30 000 argentinere hadde blitt kidnappet, og de fleste av disse torturert og drept. «ARGENTINA, 1985» er en sterk filmatisering av den historiske rettssaken mot militærlederne i Buenos Aires, to år etter diktaturets fall.

Hans ønske om rettferdighet er gjennomgående i filmen, og han blir etter hvert omtalt som en «nasjonal helt». Sammen med sin assisterende aktor, Luis Moreno Ocampo, samler de et team av unge, nyutdannede jurister. I tiden fram mot rettsaken leter de etter vitnesbyrd, kilder og bevis slik at offiserene som fengslet, bortførte, torturerte og drepte flere titalls tusen mennesker, skulle få sin straff. Ellers i filmen blir vi godt kjent med Strassera som person, samt hans familie og juridiske team.

De filmatiserte vitneforklaringene skildrer spesielt grusomhetene og urettferdigheten som fant sted under militærjuntaens tid. Pårørende og overlevende som vitnet i rettsalen til tross for egen frykt og eksterne trusler, muliggjorde domfellelsene og overbeviste flere fra sivilbefolkningen om at sentrale militære ledere fra diktaturet burde fengsles. Gjennom filmen skildres også innbyggernes mot i møte med statsmakten og søken etter rettssikkerhet.

EN GRIPENDE, MORSOM OG RØRENDE FILM SOM SKILDRER OVERGANGEN FRA EPOKEN MED MILITÆRDIKTATUR TIL DAGENS ARGENTINA.

I filmen blir det lagt vekt på bevisinnsamlingen som Strassera og det unge advokatteamet gjorde. Strasseras hovedoppgave var å velge ut materiale som i retten kunne bevise den systematiske undertrykkelsen fra militærdiktaturet, og overbevise ofrene til å vitne i retten. Dokumentbevis og vitnesbyrds forklaringer i retten var avgjørende, både for siktelsens styrke og for å overbevise befolkningen om den sanne urett som hadde blitt begått. Selv om filmen er fiksjon, og ikke en dokumentar, er den i stor grad basert på historiske hendelser. Argentinske kritikere har likevel påpekt at filmen utelater andre viktige arbeider om bevisinnsamling som menneskerettighetsorganisasjoner og journalister i Argentina utførte under diktaturet. Likevel er det forståelig at filmens tema måtte avgrenses.

Mens vi ser filmen, blir vi minnet om Argentinas svært mørke historie. I dag er politisk vold og trusler mot demokratiets grunnleggende premisser noe vi ser i mange land. Filmen kaster nytt lys på svært alvorlige forbrytelser mot menneskeheten, og er et viktig bidrag som aktualiserer viktigheten av rettsstaten. Filmen er ikke bare viktig for argentinere som levde under diktaturet og landets yngre generasjoner, den burde også

vekke nysgjerrighet hos unge og eldre seere i Norge og andre land. Som advokat Strassera uttaler på slutten i rettsalen: «Nunca más» (Aldri mer). Uttalelsen forble et symbol i Argentina, som både tittel på en sentral rapport og et slagord i senere demonstrasjoner og taler, og på plakater og flagg. Da jeg selv bodde i Buenos Aires i et drøyt halvår, la jeg merke til gatekunsten i Buenos Aires som referer til diktaturets tid. «Nunca más» har blitt skrevet langs gatene, og når man vet hva som ligger bak de to ordene, blir det en påminnelse om at man kontinuerlig må arbeide for å bevare demokratiet og rettstaten.

Til tross for alvoret som ligger bak, har Santiago Mitre regissert en morsom og spennende fiksjonsfilm med mange rørende øyeblikk. Rettssaken mot militærjuntaene i 1985 markerer et skille i Argentinas samtidshistorie. På grunn av tidligere amnestilover har mange saker ikke blitt gjennomført, og det pågår dermed fremdeles rettsaker. «ARGENTINA, 1985» har dyktige skuespillere og er en gripende, underholdende og nyansert filmatisering av rettsprosessen som markerte overgangen til dagens Argentina. Jeg vil på det sterkeste anbefale å se filmen.

REGI: Santiago Mitre

UTGIVER: Amazon Studios

SJANGER: Drama SPRÅK: Spansk

BIFF: ANMELDELSE

FIRE OF LOVE

To dedikerte liv hvis fryktløshet kostet dem livet. Det er ikke ofte du finner dokumentarer som gjør seg så spenningsfylte og poetiske, samtidig som de holder alvoret i historien. Fire of Love handler om ektepar og vulkanologer Katia og Maurice Krafft som ble berømte for deres lidenskap for aktive vulkaner. Dokumentarfilmen skildrer livet til forskerne fra da de møttes som studenter til de møtte sin skjebne flere år senere.

Filmen er satt sammen av opptak gjennomført av paret og deres venner ifra felt, og intervjuer i medier. Limet i denne filmen er alle de spektakulære klippene utført gjennom parets øyne som forskere.

Fire of Love hadde en fantastisk kronologi som holdt deg nysgjerrig på hvert kommende øyeblikk. Du kjenner at du ble ordentlig kjent med alt du trenger å vite om vulkanologene. Vi begynner med å se en bit av det siste kjente klippet av paret før deres død, og deretter begynner et dypdykk i deres liv. Med det følger vi utviklingen til deres motivasjoner gjennom å se hverandres personlige forskjeller og reaksjoner på konsekvensene rundt vulkanske utbrudd. For det skulle vise seg at det ikke kun var deres vågale holdninger som styrte forskningen. Derfor var det veldig passende at filmen også skildrer livet til Katia og Maurice som individer.

TEKST: Eydna Joensen

Selv om de filmet i felt var de nøysomme med å ta kunstneriske komposisjoner, enda komiske. Dokumentaren gjør en fantastisk jobb med å vise at vitenskapelig datainnsamling også kan ha en kunstnerisk verdi.

Maurice ønsker heller å leve et kort og spenningsfylt liv enn et langt og monotont et. Det fører ham også til å ha en konstant trang til å vandre og finne på nye stunts til filming – så langt som at han på et intervju sa: “Hvis jeg kunne spise stein så hadde

jeg vært på vulkanen for alltid”. Katia nærmer seg rollen som tenkeren. På et tidspunkt reflekterer hun skamfullt at de bruker ord som “kreative krefter” og “jordens hjerte” om vulkaner etter et fatalt vulkanutbrudd for en lokalbefolkning. Det er også hun som hjelper seeren med å reflektere videre rundt det å være en våghals, der hennes mest minneverdige sitat er “Jeg flørter med døden. Har jeg en fascinasjon med fare? kanskje.”

Filmen skaper mange øyeblikk som på en bra måte skiller deres personligheter og motivasjoner, men sammen har de også uforglemmelige momenter. Sammen har de så bra humor, og det ble hørt høy latter i kinosalen.

Mektige bilder av magmatiske teksturer, risikofylte landskap og sterke lydbilder drar deg med inn i forskernes omgivelser. Og med en fortellerstemme med trollbindende ordvalg av Miranda July blir historien utvidet som et kjærlighetsbrev til alt ild betyr som symbolikk i kjærlighet. Derimot må det falle en liten kritikk på

fortellerens til tiders intense tonefall gjennom filmen som ikke falt i smak hos alle oss. Allikevel må dokumentaren få stor ros for elementene, for de skapte en identitet til filmen som man i filmhistorien må lete langt etter for å finne. Men det var ikke bare følelser av lidenskap og brennende farger i kinematografien som ga oss et forbløffende inntrykk.

Til slutt kjenner man at historien til Katia og Maurice ikke bare handler om om to dumdristige forskere, men om hvordan du som en fryktløs person kan bidra i samfunnet, så lenge du respekterer hvilke krefter du står imot.

Vi i Samviten sa oss enige i at dette er en lett fordøyelig kunstnerisk film som anbefales alle til å se. Som anmelder anbefaler jeg filmen spesielt til deg som liker temaer som ekstreme personligheter, ekstremsport, kjærlighet og samliv. Uansett hva, dette mesterverket er for å se på storskjerm!

REGI: Sara Dosa

UTGIVER: National Geographic SJANGER: Dokumentar

SPRÅK: Engelsk, Fransk

FAVORITE ARTIST TAYLOR

SWIFT

“MY IS

Taylor Swift is one of my favorite artists.

As a teenager, I loved the variety of stories and settings that her songs portrayed. The recent political implications of her work are also a reason why I have kept looking up to her. But I somehow never felt comfortable sharing my admiration for her. Simply bringing up the fact that I listen to her music repeatedly made me face reactions expressing the disappointment of my interlocutors.

This disapproval in their reaction to my apparently “basic” musical tastes was often aroused by what most of Swift’s tracks are about: emotions experienced in relationships. This disapprobation felt as if I was told “how could a dedicated student like you find interest in such common, unworthy of intellectual reflection (and so traditionally feminine) topics”? The almost systematic discredit of Swift’s work that I experienced tacitly deems such topics unworthy of valuable discussion. But what if it is the opposite? What if exploring our emotions, as well as those of others in relationships is important to achieve an egalitarian society?

THE REHABILITATION OF

“THE WRITERS’ VIRILE STROLL”

TEKST: Marianne Lescarbeau ILLUSTRASJON: Elise Gaeremynck

EMOTIONS

IN A PERSPECTIVE OF GENDER EQUALITY

For centuries, women had to fight for the recognition of their intellectual abilities. The dichotomy between reason and emotions that came along with patriarchy confined women to the emotional sphere. Women were depicted as emotional beings in opposition to the rationality that would inherently characterize masculinity. These divisions depicted as natural; women’s judgment was considered unreliable if not nonexistent. Even nowadays, remains of this dichotomy characterize gendered social and cultural norms.

The cultural representations contributing to women’s socialization expect them to overanalyze their feelings, to reflect on the impacts of their behavior on others and to change it if necessary. The expression of their emotional perceptions and the conclusions that can be drawn from them are discredited, simultaneously as the same behavior isn’t expected from men. Considering the consequences of this difference of socialization, including inequalitarian relationships, rehabilitating the importance of one’s feelings when it comes to relationships seems far from irrelevant.

By revalorizing a traditionally feminine and discredited trait, exploring feelings experienced in interactions, Swift challenges the traditional archetype of the artist. The French author Alice Zeniter illustrates this praised model of art creator with the expression la balade virile des écrivains (the writers’ virile stroll). Marked by characteristics traditionally associated with masculinity, the artist whose work qualifies as art embodies rationality, adventure, and detachment from everyday life worries. These features were for a long time unattainable to women, who would create art inspired by domestic concerns, rich but in a denied way.

Swift’s work defies this ideal of what the artist should embody by reassessing the relevance of “common” concerns. She is showing us that people can be both rational and emotional; successful and politically active as well as able to grow and change from relationships. Culture and tastes aren’t neutral or apolitical. By choosing what we value or not, we can re-enact social constructions that prevent us from valuing and benefiting from one another’s perspectives. The realization of equality can require broader changes and a requestioning of little things; like diminishing someone’s value because their musical tastes imply reflections about breakups and feelings.

KAN KUNSTIG KUNST VÆRE EKTE?

Bildegenererende kunstig intelligens har utviklet en heftig diskusjon om verdien i kunst, og hvordan vi som mennesker verdsetter menneskelig kreativitet.

“Har jeg laget disse kunstverkene?”

TEKST/ILLUSTRASJON:

Eydna Joensen

Alle kan prøve seg med bildegenerering på internett. Det er skikkelig gøy å leke rundt med de forskjellige intelligente generatorene. Med én ledetekst kan du lage et mesterverk av et bilde, og det så detaljerikt som du vil ha det. Men hvis jeg kan fremkalle Hardangerfjorden i stil av Claude Monet, kan ikke hvem som helst sette opp en hel utstilling uten å ha kunstnerisk bakgrunn?

Færøysk kunstmuseum hadde i oktober 2022 en utstilling om færøysk kultur og natur forestilt av internasjonale historiske kunstnere gjennom bruk av den kunstige intelligensen Midjourney. I åpningstalen fortalte museumsdirektøren at hensikten med utstillingen er å spørre hva som gjør et bilde til kunst. Til og med spør hun: “Ville vi synes at det var kunst, hvis vi ikke visste at det stod et stykke software bak verkene her?” I dag kjemper kunstmuseer for å opprettholde deres besøkstall ved å gjøre utstillingene mer interaktive, og kanskje mindre pretensiøse ved å stille ut noe som er fordøyelig for folket. Her fikk også publikum lov til å prøve seg med Midjourney. Færøysk kunstmuseum får stor respekt for en suksessrik utstilling, men den stiller oss også for en problemstilling: Hva skjer hvis vi ikke kan skille mellom kunst skapt av mennesket og kunst skapt av kunstig intelligens? Hvis alle kan skape enestående kunstverk så lett, hva er meningen med å ansette kunstnere og kunstneriske fagfolk?

I et intervju med instituttleder for kunstig intelligens, Marija Slavkovik, spurte jeg henne om kunstig intelligens juridisk burde ha eierskap til verkene de skaper. Hun svarte: “Does the toaster own the bread it toasts?” - så der ble jeg kanskje satt litt på plass. Jeg svevde høyt oppe i luften med fantasifulle spørsmål. Hvis kunstig intelligens utvikler en sentimental verdi, blir vi kanskje i fremtiden et hybridsamfunn bestående av mennesker

og roboter. Teknologien gir jo fantastiske muligheter for enhver til å ta kunstneriske oppdrag. Da jeg lekte med programmet DALL-E, for eksempel, kjente jeg at kreativitet min utviklet seg for hver gang jeg spesifiserte min ledetekst. Slavkovik kommenterer at fremtiden for kunstig intelligens er under vår fulle kontroll. Jeg kan eie kunsten jeg skaper med kunstig intelligens, men betyr det at jeg er like flink som anerkjente kunstnere? Spørsmålet om hva vi tolker som kunst må diskuteres videre.

Selv om vi har digitale kameraer som gjør det enkelt å redigere frem “film-looken” har filmkamera gjort et comeback. Man kan ikke med sikkerhet vite om et bilde er tatt digitalt eller analogt med det blotte øye, og heller ikke skille menneskeskapte bilder fra bildegenererte. Til tross for comebacken er digitalkamera fortsatt et anerkjent verktøy. Jeg tror dette symboliserer at fremveksten av nye verktøy ikke må bety at andre kunstneriske ferdigheter blir foreldet. På Twitter kan du lese om flere kunstnere som ser på kunst av kunstig intelligens som en økonomisk trussel. Men bildegenererende kunstig intelligens må heller bli et anerkjent verktøy og ferdighet.

Jo mer jeg dykker ned i denne diskusjonen, innser jeg at dette handler om den allerede lange diskusjonen om hva kunst er og betyr. Jeg mener kunst eksisterer for alle oss som ser etter intensjon i en skapelse. Noe som betyr noe mer. Som vekker noe i oss. Og hvis kunst av kunstig intelligens gjør det, la oss bruke det som et verktøy. Gjør denne teknologien til ferdighet. Kanskje blir du den som setter opp en utstilling uten å ha kunstnerisk bakgrunn?

“Art made by artificial intelligence.”

HVORFOR VISSTE JEG IKKE AT FORREST GUMP HAR AUTISME?

To fakta om meg: jeg har sett Forrest Gump mange ganger, og jeg ble diagnostisert med autisme i voksen alder.

TEKST: Sissel Hauge ILLUSTRASJON:

Mari Harju Skeie

Autisme er en underdiagnostisert tilstand. Det blir stadig mer vanlig at spesielt kvinner, finner ut at de har autisme i voksen alder. Som en av disse kvinnene, lurer jeg ofte på om livet mitt hadde vært annerledes dersom autisme hadde vært mer omtalt i mainstream media. En film som slår meg som et godt utgangspunkt for å forstå autisme, er Forrest Gump.

Forrest Gump er et overraskende godt eksempel på en karakter med autisme, all den tid det aldri eksplisitt blir uttalt at han har autisme. Vi kan ikke diagnostisere en fiktiv filmkarakter, men Forrest krysser av på mange av diagnosekriteriene: Han elsker rutiner, har spesielle interesser og stor evne til å lære på egen hånd. Han har også et særegent kroppsspråk og sliter med å forstå sosiale forventninger og usagte regler.

Noe jeg liker med Forrest som autist-representasjon, er at han ikke faller i Sheldon- og Sherlock Holmes-rollen. De fleste autistiske karakterer i media i dag, er først og fremst geniale og asosiale. I virkeligheten er bare en liten andel av autister genialt begavet, mange har helt gjennomsnittlig intellekt og evner. Mange autister er heller ikke så kalde og uhøflige som både Sheldon fra Big Bang Theory, og Sherlock fra BBCs TV-serie Sherlock framstilles. Det er ikke et diagnosekriterium å være nedlatende og briljant.

Forrest Gump er på mange måter begavet, men filmen viser også mange andre sider av ham. Den viser at han forvirres av mennesker rundt ham, at han ønsker sosial kontakt og at han finner et liv på sine egne premisser. Han får til og med barn, noe vi nesten aldri ser i autistisk representasjon. Han er en uvanlig nyansert autistisk karakter, og han er en allmenn kjent og elsket karakter.

Derfor skulle jeg ønske vi snakket mer om Forrest som autist. Jeg skulle ønske læreren min hadde forklart, da jeg så Forrest Gump i engelsktimen på ungdomsskolen, at Forrest blir forvirret fordi han ikke klarer å lese gjennom linjene, og at det er vanlig for autister. Jeg skulle ønske at læreren min kunne forklart at denne filmen handler om en autist som prøver å navigere i samfunnet. Jeg skulle ønske at noen hadde sett at Forrest er litt som meg. Jeg skulle ønske at jeg hadde fått en sjanse til å skjønne at hjernen min er utenfor normen, men ikke så uvanlig likevel.

Men jeg klandrer dem ikke for at det ikke skjedde. Det er så få som vet hvordan autisme ser ut og oppleves, at det ikke er overraskende at mange ser Forrest Gump og tenker han bare er en litt spesiell kar. Hvordan skal de vite at autisme er så mye mer enn Sheldon, når de aldri får se hva det kan være?

Kanskje er ikke det viktigste for meg at vi setter diagnose på Forrest Gump. Det som er viktig for meg er at vi setter ord på hvordan autisme ser ut, og at vi får representasjon i media. Det er fortsatt mange personer i verden som ikke vet at de har autisme. For meg var det befriende og betryggende å få satt riktig ord på alt jeg føler og opplever. Derfor håper jeg at vi ved å kalle en spade for en spade, og en autist for en autist, kan skape enda mer rom for autisme i populære filmer og TV-serier. Jeg håper at ved å snakke mer om autisme, kan vi som samfunn forstå enda bedre hva autisme faktisk er.

TITTELROLLEN

Hvilken rolle spiller det om tittelen er god? Ingen jeg kjenner bryr seg om hverken logoen eller navnet Meny, det er ferskvaredisken som lokker folk tilbake dit.

Pinocchio, kjære venn, vær vennlig og rekk meg speilet ditt.

TEKST/ILLUSTRASJON:

Sigurd Magnussen

Ja, ta min venn Pinocchio. Han lider en skjebne verre enn min egen. For der nesa mi er blitt kalt markant, har hans egen født det mest treffende av klengenavn. Da vår felles bestekompis Marius omdøpte Jonas, som på det tidspunktet fremdeles, helt og fullstendig, var Jonas, forstod ingen av oss alvoret. Ingen benyttet sjansen til å ta farvel. Isteden lot vi passivt femten år passere, og med de det klare minnet om Jonas. Så kom ikke her, Pinocchio, og undervurder assosiasjonens kraft.

Navn kan klinge som mynt. De kan også glemmes mellom sofaputene. Og, som i tilfellet Jonas, glippe mellom fingrene. Både myntens og navnets betydning kan lett undervurderes i øyeblikket, for så å med tiden bykse i verdi. Men i motsetning til å plukke opp en femmer og legge den i lomma, kan det være svært vanskelig å plukke ut et navn som babyen eller boka di skal bære. La oss her konsentrere oss om den siste. Tittelen.

Mens jeg skriver dette, er blikket mitt ufokusert og hodet småsvimmelt. Jeg ventet for lenge med å åpne vinduet. Ventet for lenge med å åpne Word-dokumentet. For lenge med å legge fra meg Bukowski-boka Ham on Rye. Sikkert fordi jeg ventet for lenge med å åpne den. Pinocchio lånte meg den for flere måneder siden uten å legge ved leveringsfrist. Først i går kveld begynte jakten. Ville jeg finne landskapet malt i mitt indre da jeg leste tittelen første gang?

Strengt tatt er landskap en overdrivelse. Skinke på rug lover ikke all verden.

Fuktig matpapir teipet rundt tre skiver. For lite smør. Skalk på en av skivene. Sterk skinkelukt. Egentlig ikke så glad i skinke. Ikke uten ost, og osten blir alltid svett før spisefri. Hun ved siden av lyser opp. Hun hadde helt glemt at hun fikk med middagsrester på skolen i dag, forklarer hun. Familien hennes hadde pizza til middag i går. Pizza på en mandag. Jeg hadde glemt matteprøven i dag. Husk å fjerne mellomleggspapiret.

Omtrent slik lyder Ham on Rye i mine ører. Barneskolens endeløse rekke av tirsdager med våte sokker, og en prøve truende etter friminuttet. Med tre ord spør Bukowski om jeg vil se tirsdagene gjennom hans øyne.

Så hvorfor ikke kalle boka «Barndom»? Eller «Skoledagene»? Kanskje fant han det for lettvint. Barndommen er felleseie, forhåpentligvis også barneskolen, men lidelsene Bukowski skriver om, nei de virker langt på vei fjerne for meg og klassekameratene mine. Tittelen er en kode. En nøkkel til et klubbhus for folk som uroet seg over dårlige prøveresultater fordi far svarte med å rive ut en av fingerneglene deres. Skinke på rug er det eksklusives motpol, og slik ekskluderer tittelen enhver som har fått smake det eksklusive, eller i det minste fått slippe å smake spanskrøret. Med tittelen forsikrer Bukowski meg om at dette er hans barndom, ikke min. Som Pinocchio er også Ham on Rye treffende, men etter å ha lest boka bak tittelen, føler jeg meg ikke lenger truffet.

NASA FÅR NESA TIL Å PEKE OPPOVER

Det er ofte jeg undrer over min egen tilværelse. Finnes det egentlig en mening for meg på denne jordkloden?

TEKST:

Ingeborg Gloppen Johnsen

ILLUSTRASJON:

Elise Gaeremynck

LYDEN AV NOE

Det er en mørk novemberkveld, og jeg går meg en tur i Bergens gater. Rundt meg yrer det av liv i bygningene. Jeg hører høy musikk fra naboen over veien, og en sterk bass fra etasjen ved siden av. En mann roper, en glassflaske knuses og en hund bjeffer. Likevel er det ikke disse lydene som tiltrekker min oppmerksomhet. Det er tankene mine som bråker, som er fulle av eksistensielle spørsmål. “Hva er et godt menneskeliv?” spurte stoikerne for over 2000 år siden. Jeg spør meg om det samme, for her jeg går langs veien kjenner jeg at jeg har mistet min egen bakkekontakt.

ET TELESKOP UTENFOR MITT EGET UNIVERS

For en stund tilbake ble jeg introdusert for NASA’s James Webb Space Telescope. Det optiske teleskopet er det største i vår verden, lokalisert omtrent 1,5 millioner km fra Jorda. De kraftfulle fotografiene fra verdensrommet har vekket noe i meg. Universet er så enormt, både i tid og rom, som jeg aldri vil makte å forstå. Jeg har tilgang til en bit fra verdensrommets fantastiske fascinasjoner rett fra skjermen på mobilen min. Så nærme, men likevel så langt unna. Men med et nytt perspektiv, kommer det kanskje en ny driv. Eller er jeg naiv?

LYSFORURENSNING

Jeg har kommet meg et godt stykke unna Bergen sentrum, og forsøker å få øye på stjernehimmelen. Lufta av forurenset, men ikke av eksos og søppel. Jeg er omfavnet av forurensing og støy fra noe helt annet: det kunstige lyset. Jeg får ikke grepet stjernebildene, som så lenge har vært en kilde til grunnleggende eksistensielle fortellinger om mennesket. Hvis jeg hadde gått ut av hulen min på natta for ti tusen år siden, ville det bare vært månen og

stjernene som lyste mot meg. Men i dag er det så mange steder som er komplett opplyst av kunstig lys, også her i Bergen. Hva gjør det med oss mennesker? Det er ikke bare planter, dyr og insekter som blir forvirret, for mange også livstruende. Vi mennesker blir også påvirket negativt. Vi kan se mer enn noen gang tidligere, og likevel er vi kortsiktige og plager hjernen med lysets støy mer enn aldri før.

EN TRANG TIL Å UNDRE

Før navigerte skip etter stjerner, men selv ser jeg omtrent ikke forskjell på hverken stjerner og Venus, fly og droner. Gjennom hele menneskets historie har vi sett opp. Det har vært mørkt, og det har blitt fortalt fantastiske historier: om stjernene, stjernebilder og menneskets eksistens. Men ikke nå lenger. Samtidig gjør teknologi meg i stand til å «se» lengre ut i verdensrommet enn de som tittet på himmelen for mange tusen år siden. For med bilder fra NASAs teleskop får jeg faktisk tilgang til noe helt ekstraordinært fra universet, selv om jeg observerer verden fra min egosentriske tolkning. På samme tid gjør de nyeste bildene fra verdensrommet at jeg føler meg liten, her jeg lever mitt liv som en ung student i det 21. århundre. Menneskeheten har jo levd i tusener av år før meg. Livet på jorda enda lenger. Og hva med livet der utenfor? Mitt eget liv er bare en partikkel i forhold.

Min moderne hverdag er preget av mange distraksjoner. Jeg lever i en overstimulert verden, men disse stimuliene er ikke nødvendigvis de vesentlige. Jeg søker ro, tilfredshet, kjærlighet og lykke, men lysforurensing, forventninger, sosiale medier og skjermtid gjør meg trøtt, stresset og utmattet. Finnes det en løsning? Jeg vet ikke. Foreløpig får jeg la meg fascinere av James Webb og fundere over de samme spørsmålene som stoikerne, mens nesa mi peker opp mot himmelen.

TEKST/FOTO:

Lars Øderud Vatne

SKAFF DEG EN BONSAI!

Som student har de færreste mulighet til å ha kjæledyr på hybelen. Likevel kjente jeg på et ønske om å ta vare på noe. Derfor tar jeg til ordet for det nest beste: Skaff deg en bonsai!

HVA ER EN BONSAI?

Et bonsai-tre er et tre som gjennom klipping av røtter og grener, fremstår miniatyrisk. Det er en japansk tradisjon som har gått gjennom generasjoner i hundrevis av år. Ordet bonsai er japansk for tre i potte. Mange har kjennskap til bonsai gjennom popkulturen: det umulig perfekte treet i Karate Kid, eller som pretensiøs bordbynt hos en rik finanstopp. Bonsai blir ofte fremstilt som et umulig prosjekt som krever mer oppmerksomhet og energi enn et gjennomsnittlig barn. Dette er ikke nødvendigvis sant. Alle kan gro en bonsai!

HVORFOR BØR DU SKAFFE DEG ET BONSAITRE?

Den siste tiden har interessen for grønne hus og planter gjort at flere hobbygartnere leter etter måter å bringe et lite stykke natur hjem. Hva passer bedre enn et par små trær? Det er flere gode grunner til å ha en bonsai hjemme.

Som mange har erfart, er Bergen en fuktig by. En bonsai regulerer fuktigheten i lufta og fungerer som en naturlig luftrenser. Slik vil rommet ditt lukte mindre gymgarderobe.

En bonsai kan også dyrke disiplin og tålmodighet. I de originale Karate Kid-filmene, ble bonsaitrær brukt som verktøy for meditasjon og disiplin. De små dvergtrærne er ofte ganske følsomme for vanning, sollys, gjødsel og miljøet rundt dem. For at bonsaien skal holde formen må den klippes og tas vare på. Dette tar tid, og det vil ta noen år før du får det treet du så for deg da du startet. I Japan finnes det bonsaitrær som er over tusen år!

Å style bonsaier kan være det perfekte utløp for kreativitet. For meg er det mye mer givende å forme et bonsaitre, enn å tegne eller fotografere. Ingen bonsaier er like, og alle har forskjellige kvaliteter som kan utnyttes. I tillegg er det et levende prosjekt som alltid vokser. Treet vil alltid endre seg og avsløre nye egenskaper.

HVORDAN KOMME I GANG?

Du kommer langt i ditt bonsai-prosjekt med vanlig husholdningsverktøy: En saks, litt aluminiumstråd, og et egnet sted med nok sollys. Det er et begrenset antall selgere i Norge, men det å bestille på nett fungerer veldig bra og skader ikke treet. Ulike bonsaier varierer stort i pris, fra 300 kr til 50 000 kr. Treets alder og art bestemmer prisen. Du får likevel et fint tre i prisklassen 300-600 kr. Våren er den beste tiden på året for å kjøpe en bonsai. Da er det best utvalg i butikkene og treet har størst sjanse for å takle de nye omgivelsene.

Ved å bytte ut kaktusen fra Ikea med en bonsai, vil rommet ditt bli mer levende. En vinduskarm med velstelte bonsaier gir et frisk pust og kan binde hele rommet sammen. Jeg anbefaler alle å se noen YouTube-videoer av bonsai-kunstnere som bruker unike teknikker for å style trær som er enhvers Instagram-feed verdig. Les deg opp på treets behov og kvaliteter. Det vil ta tid. Det første treet kommer kanskje til å dø. Men etter min mening er det verdt å prøve ut. Sleng deg på trenden, ta med en bonsai hjem!

SAMVITEN.NO

INSTAGRAM @samviten FACEBOOK @samviten