MENING KRONIKK
Dette er vinneren av kronikkkonkurransen
POLITIKER,
RULL NED GARDINENE!
Line Hatleskog TEKST Marianne Nydal ILLUSTRASJON
28
Når pressen legger frem statsministerens Pokémon Go-spilling som en viktig del av samfunnsdebatten er det noe riv ruskende galt. Plutselig er det ikke lengre like verdifullt å være en del av verdens mest avislesende land. Det handler ikke lengre om å selge et budskap, men å selge en person. De som kommer seg opp og frem i politikken er de som stadig gir pressen drypp fra sine privatliv. Det florerer av «hjemme hos»- reportasjer hvor politikerne labber rundt barbeint og forteller om sine frossenpizzavaner og ferieplaner. Pressen behandler politikerne som kjendiser. Er virkelig detaljene fra privatlivet noe offentligheten har interesse av å vite om? Skillet mellom det private og offentlige som en gang i historien var svært tydelig viskes nå mer og mer ut. Man kan på mange måter si at tidens massemedier i stor grad åpner for intimitet. Av den grunn blir personlige egenskaper noe vi snarere vektlegger fremfor å fokusere på den rasjonelle kritiske debatten. Massemediene har altså gjort politikken til et storslagent medie-show. Den massekonsumerende kulturen har ført til at vi har gått fra å være et resonnerende publikum til et konsumerende. Vi er altså ikke lengre debattanter, men tilskuere av offentligheten. Disse faktorene har ført til at offentligheten har blitt en arena for markedsføring og salg i stedet for et forum for kritisk debatt. Resultatet blir da at politikerne inntar en rolle som en slags salgsagent for partiene sine. Mediene preges videre av eierskap og marked og mister dermed sin kritiske funksjon, noe som setter den demokratiske funksjonen i fare. Av den grunn ender medieinnholdet opp med å bli en vare hvor sensasjoner blir det viktigste innholdet. Politikken handler stadig mer og mer om underholdning. Hvis vi skal gidde å følge med, må vi føle med samtidig. Man kan på mange måter si at politikerne ligner på deltakerne i Norske Talenter, de må komme med noe storslått og imponerende og ikke minst overbevise oss på det emosjonelle planet for
å sanke inn stemmer. Dersom politikerne ikke stikker seg ut og bemerker seg i offentligheten forsvinner de bakerst i Stortingssalen og nederst på valglistene. Politikken står derfor i fare for å handle mer om person enn politikk, hvem man er spiller derfor større rolle enn hva man står for. Følelsene og begeistringen som kommer snikende innpå oss er farlige, det har vi sett mange eksempler på tidligere i historien – se bare på Stalin og Hitler. Talekunsten er et virkemiddel politikerne ofte bruker som er tett knyttet til følelser. Problemet med følelsene er at de er umiddelbare og dermed lett manipulerbare. Når vi skal ta et ståsted og gjøre oss opp om politiske meninger krever det resonnementer, noe som tar tid og arbeid. Like før Erna Solberg gikk av med seieren som statsminister inviterte hun Dagbladet hjem til seg for å lage reportasje. Hun fikk skryt for å slippe pressen lengre innpå enn Jens Stoltenberg hadde gjort og det ble sagt at hun hadde en fin balanse mellom å være folkelig uten å virke for påtrengende og tilgjort. Erna mente selv at det var av velgernes interesse å se hvordan hun hadde det på hjemmebane. Man tar gjerne seg selv i å tenke at det er hyggelig å se bilder av Erna i sving på kjøkkenet, kanskje kjenner man seg til og med litt igjen. Det er hverdagslige scenarioer hvor strykebrett og rot stikker seg frem i stua, og det blir tydelig at hun er som alle oss andre. Det som fort går oss hus forbi er det faktumet at Erna ved å ta oss med hjem er med på å viske ut skillet mellom det private og offentlige – hun gjør altså privatlivet til en politisk målestokk. Dette skillet har helt siden fremveksten av det moderne samfunnet vært en viktig faktor i offentligheten. Ved å ta bort
