Samviten 2018 (vår)

Nr. 1 2018

SAMVITEN Studentmagasin for Det samfunnsvitenskapelige fakultet

HØYKULTUR MØTER LAVKULTUR

Teater; forbigått eller rett og slett bare misforstått?

– EG ER FORNØGD NO

Alfred Hagelien er 100 år og krigsveteran, no gler han seg til å døy.

INTERIØRFØRSTEHJELP 8 steg mot et bedre liv.

SAMVITEN Det samfunnsvitenskapelige fakultet Universitetet i Bergen Fosswinckelsgate 6 5007 Bergen

Innhold 01

Leder: Håpet på høyden

Samfunn

Utgitt med støtte fra SV-fakultetet

02

Vår tids epidemi

Forsideillustrasjon: Emmelie Salomonsson

04

Når politikken skjer på Twitter

06

Et korthus i kuling?

08

Portrettintervju - Eg er fornøgd no

12

Redaksjonen anbefaler: podcast

555 82 440 info@samviten.no www.samviten.no

Trykk: Bodoni

ANSVARLIG REDAKTØR Sigrid Gausen

KULTURREDAKTØR Håkon Dalsbø

SOSIAL-ANSVARLIG Kaja Hauge

SAMFUNNSREDAKTØR Valentina Baisotti

SOME-ANSVARLIG Malin Nordby Kvamme

ILLUSTRASJONSREDAKTØR Lone Aadnekvam

ØKONOMIANSVARLIG Ada Neby

FOTOGRAF Malin Nordby Kvamme

WEBREDAKTØR Eva Nedregaard

GRAFISK UTFORMING Yiren Fang Maren Rørvik

SKRIBENTER Anna Olivia Sundsli Eva Nedregaard Håkon Dalsbø Ingvild Sørnes Kaja Hauge Malin Nordby Kvamme Sigrid Gausen Taran J. Neckelmann Torstein Bøe Valentina Baisotti

ILLUSTRATØRER Andreas Y. Pilskog Emmelie Salomonsson Frida A. H. Strømme Ida Woldsund Juni R. Bunkholdt Lone Aadnekvam Marianne Nydal Thomas Kaikonen Tuva Hold Nymo Tuva Røisli

Kultur

14

Høykultur møter lavkultur

16

Interiør-førstehjelp

18

Løst og fast om boblejakker og bermudashorts

20

Det endelige punktumet for pelsindustrien?

22

Oppskrift på grovbrød

Mening

24

Isbens ripsbusker og andre buksevesker

26

Kronikkkonkurranse: Politiker, rull ned gardinene!

28

Møteulykker i norsk offentlighet

30

Ode til svømming

LEDER

HÅPET PÅ HØYDEN

Det er vår i byen mellom fjellene. Kirsebærtrærne på festplassen gjør seg Instagram-verdige og eksamensdatoene sniker seg inn på den ganske student.

Heldigvis ser det ut til at du nå har gjort et godt valg ved å ta en velfortjent pause med dette magasinet.

Samviten kommer i vår i ny drakt. I en redaksjon med mange nye skribenter og illustratører er det lite å si på motivasjonen som har drevet oss fremover i arbeidet med blekka du nå står med. Nytt design, nye stemmer og ny form er noe av det vi kan vise frem. Selv om dette nummeret kommer uten tema kan vi se at våre skribenter har noe sammenfallende blikk på samfunnets trender og utvikling. Gjennom dette magasinet ønsker vi å sette ord på disse observasjonene, og dele tankene med deg som leser. Og i Bergen er det heldigvis enkelt å dele tanker.

Som ny ansvarlig redaktør vil jeg rette en takk til de mange studentene på høyden. Det er i et levende og nysgjerrig miljø at vi kan utvikle oss selv og samfunnet vi lever i. Heldigvis er det nok av undrende sjeler som kretser rundt Nygårds-høyden. De snakker kanskje ikke alltid om fag, men jeg har erfart at det alltid er en spennende debatt i kjømda. Samtalen kan omhandle alt fra Paradise Hotel til Polens rettssystem, men engasjementet er ofte stort og temperaturen høy. Selv om fremtiden for oss studenter ser ganske mørk ut, med klimakrise, inflasjon av samfunnsvitere i arbeidslivet og verdensmakter i handelskrig, kan jeg ikke noe for å bli håpefull av studentene på høyden.

En takk må også gå til det rike nettet av studentorganisasjoner i byen. Det er disse som gjør det mulig at du i Grøndahls kan dele en pils med noen som ser verden fra et helt annet politisk ståsted enn deg selv.

For vi står stadig ovenfor en kløft mellom meninger.

Mange peker på et polariserende debattklima i våre folkevalgte organer. Heldigvis aner jeg en mulighet for at vi som studenter ennå kan bekjempe dette blant oss

selv. At de mange organisasjonene og seminarrommene kan bygge opp et debattklima hvor vi snakker med hverandre i stedet for forbi hverandre. Som magasin ønsker vi å være noen som starter debatten, som slenger frem et tema som kan undres over, kritiseres og utvikle refleksjon. I ”Vår tids epedemi” blir vi mer kjent med følelsen skam. Vi kan lese om hvordan denne følelsen gjør at vi blir fanget i oss selv, og redselen for å være kjedelige blir stadig mer reell. Det er kanskje denne følelsen som blir uttrykt gjennom ”normcore”?

I essayet ”Løst og fast om boblejakker og bermudashorts” kan du lese om motetrenden hvor man skal være så vanlig som mulig og unngå å skille seg ut, samtidig som du innen i fra skal utstråle særegenhet. Det skal som kjent ikke være lett å være menneske. Heldigvis kommer Samvitens design-ekspert oss til unnsetning, og redder oss i alle fall i fra å ha det kjedelig hjemme.

Med hennes 8 interiørtips kan du gjøre studentbula til et bedre sted å være.

Om du bor i et shabby chic- helvete eller ikke, så er det sannsynlig at Netflixen ruller og går sin gang. I ”Høykultur møter lavkultur” kan du lese om hvordan stadig færre bruker teateret som underholdningsplattform og heller blir hjemme i pysjen foran pc-en. I tillegg til alt dette kan du også kose deg med et portrettintervju av noen som sitter inne med mer livserfaring enn de fleste, podcast-anbefalinger, en oppskrift på grovbrød, om pels i moteindustrien og sleivspark til politikere.

God lesning! Og lykke til på eksamen!

Sigrid Gausen Ansvarlig redaktør

3

SAMFUNN ARTIKKEL

VÅR TIDS EPIDEMI – Skam er en epidemi i vår kultur, sier Dr. Brené Brown.

Jeg visste ikke at det hadde rammet meg. Når vår alles kjente og kjære Grandiosa fikk meg til å reagere slik, skjønte jeg at epidemien også var blitt min.

FRYSEDISKEN

Grandiosaen lå i frysedisken. Jeg skulle handle for en venn som var blitt syk. I det jeg strakk meg for å gripe pizzaen kom ubehaget. Deretter begynte svettingen. Framoverlent over flere titalls kalde gule og røde pappesker begynte nakken min å bli fuktig. Det er sjeldent at to sekunder kan få meg til å reagere slik.

Uten å være klar over det hadde jeg analysert alle menneskene rundt meg for å se om det var noen av dem som kom til å dømme meg. Tankene mine var fulle av panikk, redsel og skam. Jeg prøvde å få en oversikt over hvem som hadde sett meg, tenke ut hvem som kunne se meg og håpe inderlig på at jeg ikke møtte kjentfolk på butikken.

Skammen satte seg så dypt og på vei mot kassen kom det tanker susende fra alle kanter. Tanker om at jeg ikke var god nok, at folk kom til å dømme meg da de var sikre på at jeg var en slapp og lat student som ikke kunne lage mat. Standarden jeg hadde satt for livet mitt var at jeg skulle være supermann. Jeg skulle alltid ha overskudd, klare alt, spise sunt, trene mye og alltid være glad. For meg fikk fasaden en sprekk i møte med Grandiosa Pepperoni.

SUNN OG USUNN SKAM

Skam kan romme så enormt mye. Følelsen inneholder opplevelser, minner og dypt mørke. I psykologien snakker man om den sunne og usunne skammen. Vi mennesker er sosiale vesener og tilhørighet til et fellesskap er viktig for oss. Det er dette den sunne skammen hjelper til med. Den gir 4

oss tydelig signal når vi krysser grenser eller bryter sosiale regler.

Den usunne skammen er i følge spesialpsykolog Gry Stålsett: – Den snikende, ugne uvelheten og den dype smerten som ligner på kjærlighetssorg. ... Skammen blir en definisjon på egen identitet. – [Den usunne] skammen fører til tilbaketrekning, isolasjon og ensomhet.

Stålsett nevner også at en av vår tids store utfordringer er at vi ikke har et språk for skam. Den blir liggende dypt i oss, urørt og usnakket.

SKAM ER IKKE DET SAMME SOM SKYLD

Det er mange som har forsket på skam de siste årene. En av dem er Dr. Brené Brown. Hun presiserer også viktigheten av å skille mellom skam og skyld. I følge Brown handler skyld om oppførsel, mens skam handler om ens selvfølelse. Hun illustrerer det ved å si at vi kjenner på skyld når vi gjør en feil, mens ved skam føler vi oss som en feil.

Det er lettere å uttrykke skyldfølelse fordi den er mer kjent for oss og som regel kan knyttes til en konkret hendelse. Selv om man kan få sterke fysiske reaksjoner når en skammer seg, er det ikke alltid enkelt å vite hvorfor de kommer eller hvordan man skal håndtere dem.

I et prestasjonssamfunn som vårt hvor det perfekte løftes opp og vellykkethet er et ideal, vil det være vanskelig å sette ord på opplevelsen av slike følelser.

Det bryter med tanken om at man skal takle alle livets

Håkon Dalsbø TEKST Tuva Røisli ILLUSTRASJON

SAMFUNN

«

»

ARTIKKEL

utfordringer uten å bli berørt av dem. Det perfekte rakner i det man innrømmer at man skammer seg over seg selv.

LIVET SKAL ISCENESETTES

Stålsett sier til Psykisk Helse: – Alt skal være så vellykket i dag, og det avler skam. ... Før var skam knyttet mer til religion og normer. I dag er den knyttet til selvopplevelsen. ... Vi blir fanget i oss selv på en negativ måte. Vi blir redde for å være kjedelige. Livet og identiteten skal iscenesettes. Etter hvert blir man fremmed for seg selv og veldig sårbar for avvisning.

I et samfunn hvor vi i stor grad iscenesetter livene våre gjennom sosiale medier er fremmedgjøringen av oss selv svært relevant. Det man viser er det perfekte, det gode og alt man får til. Frykten for å ikke være god nok hindrer oss i å omfavne alle aspekt ved livet, både det gode og det vonde.

De negative følelsene, svakhetene og usikkerheten alle mennesker kjenner på blir stuet bort. Slik som Stålsett nevner blir vi fremmede for vår egen identitet.

Vi lager oss et ingenmannsland på innsiden hvor vi selv ikke kjenner oss igjen. I dette ingenmannslandet blir skammen liggende urørt og utstyrt med megafon og en lang liste med tanker som ropes mot oss. Men hvordan skal man takle skammen når man ikke kjenner stedet hvor følelsen bor.

PERFEKSJON OG SKAM

Helga Fjærvoll, høyskolelektor på Bjørknes Høyskole skriver om skam i dagens kultur. Søken etter å være perfekt, vise det beste og utstråle vellykkethet preger oss mer enn vi tror. Samfunnet vi lever i blir ofte presentert som et prestasjonssamfunn. – Dessverre er det slik at perfeksjon og skam gjerne går hånd i hånd.

Perfeksjon er nemlig en smal knivsegg å balansere på. Fallhøyden er stor, og på bunnen venter ofte en

opplevelse av å være mislykket og lite verdt. Det er dermed nærliggende å tro at vi i dag med vårt store fokus på prestasjon også sliter mer med følelsen av skam enn vi tidligere har gjort.

I psykologien vet man at dyp skam i mange tilfeller kan avle fram stressreaksjoner, angst, depresjon og andre psykiske utfordringer. Hvis skam er noe som blir foret i stillhet på grunn av hvordan vi har laget samfunnet vårt, er vi nødt til å avsløre skammen og snakke om den.

Det menneskelige i oss er det som gjør oss unike og hele. Skam trenger ikke å fortsette og være vår tids epidemi hvis vi finner en vaksine mot det. Vi må snakke, utvikle et språk og etablere et ideal hvor det menneskelige er løftet fram. Hvor en kan være ydmyk, stolt, svak, sterk og hvor vi blir utfordret til å være modige til å vise alt dette. Vi er ikke superhelter ikledd menneskelig drakt, vi er mennesker som er helter når vi er sårbare.

Jeg valgte å se kassamannen i øynene og pent takke nei når han spurte om pose. Dette var ikke for å redde miljøet, men for å redde meg selv. Jeg tok et godt tak i Grandiosaen og bestemte meg for å gå i Bergen sentrum for å vise hele verden min mislykkethet.

Til min store skuffelse var det ikke et eneste menneske som så på meg eller pizzaen min. Jeg ble mer pinlig berørt av meg selv og flau over at min egen trangsynte standard. Det er faktisk bare en pizza.

Kilder: http://www.modum-bad.no/jakten-paa-det-perfekte/ https://www.psykiskhelse.no/bladet/2015/tristhet-er-det-nye-tabuet https:// forskning.no/psykologi/2016/12/hva-er-egentlig-skamfolelse-skam-isak-eva-sana-psykologi https://www.ted.com/talks/brene_ brown_listening_to_shame/up-next https://www.bufdir.no/Statistikk_og_analyse/Oppvekst/Helse/Psykisk_helse/

Alt skal være så vellykket i dag, og det avler skam.

5

SAMFUNN INTERVJU

NÅR POLITIKKEN SKJER PÅ TWITTER Rundt en kvart million mennesker følger Erna Solberg på Facebook.

Da Sylvi Listhaug startet blogg fikk hun flere lesere enn Sophie Elise. Audun Lysbakken har 14 tusen tweets. I 2018 foregår mye av den politiske kommunikasjonen på sosiale medier. Hvordan påvirker dette ordskiftet?

Eirik Vatnøy underviser i retorikk og medievitenskap på Universitetet i Bergen, og for tiden forsker han på hvordan medievirkeligheten påvirker politikken og det politiske ordskiftet.

— Alt med Facebook og Twitter legger til rette for at vi som følgere kobler innholdet veldig til person.

Sosiale medier fører på et vis til en individualisering av de politiske uttrykkene. Tidligere har politikere helt tydelig ytret seg på vegne av et parti, og kun representert meninger som har vært igjennom hele kvernen. Kanskje kan de nye kommunikasjonskanalene føre til mer ytterliggående ytringer, og kanskje flytter det grenser for hva som er akseptert og ikke akseptert å si. Når Trump er på Twitter, gjør det noe med den retoriske stilen? spør han.

Vil de nye plattformene endre den politiske debatten?

— Jeg tror at i det den store sammenhengen så kan det ha mye å si for hele politikkens vesen og form. Til en viss grad kan en si at politikkens uttrykk, dens mål og dens ideologiske rasjonalitet, henger sammen med den medievirkeligheten den står i.

Historisk sett har det vært slik. Arbeiderbevegelsen førte ikke til noe varig mobilisering før introduksjonen av avisbransjen. Først når lesekyndigheten gikk opp og trykkeriene ble mangedoblet ble disse idéene veletablert i arbeiderklassen og organisert i blant annet Arbeiderpartiet. På samme måte kan en nok snakke om at den moderne høyrepopulismen slik vi har sett den i Norge, er TV-alderens politikk. Det retoriske uttrykket som Carl I. Hagen fikk, for eksempel, henger nok sammen med massemedienes tidsalder, forteller Vatnøy.

6

Kaja Hauge TEKST Malin Nordby Kvamme FOTO

SAMFUNN INTERVJU

«

Kort taletid og høy temperatur er nok ikke egnet til å engasjere. Resultatet blir at mange føler en matthet ovenfor politikk, og føler seg dumme i møte med den.

ET SVEKKET LEIRBÅL

Siden forrige valg har Vatnøy blant annet forsket på hvordan vi som publikum responderer på de politiske debattene på TV. Han forteller at rundt halvparten sier at de ikke orker å se dem, fordi de opplever det som kranglete og masete.

— Det er litt nedslående. Kort taletid og høy temperatur er nok ikke egnet til å engasjere. Resultatet blir at mange føler en matthet ovenfor politikk, og føler seg dumme i møte med den, forteller han.

Rundt 750 000 nordmenn så NRKs partilederdebatt ved valget i 2017. I følge Vatnøy er oppslutningen fortsatt stor, men gjennomsnittsalderen til publikum høy. Han forteller at det er en bekymring for at den felles arenaen vil forsvinne med den eldre generasjonen.

— I Norge har vi hatt en veldig egalitær offentlighet, blant annet fordi folk stort sett har forholdt seg til de samme mediene. Selv om noen holder Klassekampen og andre holder Dagens Næringsliv, har alle sett på NRK, for eksempel. Det er kanskje noe der som er i ferd med å endres. Tidligere har det vært slik at politikken har skjedd på like arenaer hvor alle partier er inkludert, og det er nok kanskje slik at vi ser en framtid der det leirbålet ikke er like sentralt.

DAILY ME

En av dystopiene som den nye medievirkeligheten åpner for er at de felles arenaene vil forsvinne, og at offentligheten vil fragmenteres til en rekke ekkokamre.

I ekkokamrene møter vi kun nyheter og meninger som bekrefter vårt verdenssyn, og eksponeres ikke for meningsmotstand. Allerede i 1995 lanserte Nicholas Negroponte fra MIT’s Media Lab begrepet «Daily me» for å beskrive individualiserte medietilbud, og siden har en rekke medieforskere lansert teorier om hvordan dette er med på å true demokratiet.

»

— Enn så lenge viser forskning på norske medier at vi møter meningsmotstand på nettet, men uten å nødvendigvis lære noe av hverandre. Folk er i steile fronter, og ikke nødvendigvis villig til å gå i dialog, forteller Vatnøy.

HARDT ORDSKIFTE PÅ INTERNETT

Er du bekymret for en mer polarisert politisk debatt i Norge?

—Det er mange ting som taler mot en voldsom politisk polarisering. Høyre og Arbeiderpartiet trekker fremdeles de største velgermassene, og i politikk har de ikke sklidd så mye fra hverandre. Det vi kanskje ser tendenser til er sterkere følelsesmessig polarisering.

Det gjelder både blant politikerne, men særlig kanskje blant samfunnsdebattanter som bruker nettet som kanal. Her er ordene hardere og karakteristikken av den andre sterkere. Så på den måten ser vi absolutt en form for polarisering, forteller Vatnøy.

Hva er faren med polarisering?

— At vi slutter å gå i dialog. At vi styrker opp under en følelse av at det er dem mot oss.

INGEN APOKALYPSE

En ny medievirkelighet fører til nye betingelser for det politiske ordskiftet, men Eirik Vatnøy understreker at det ikke er grunn til å tenke at det fører til den politiske debattens undergang.

—Vi må huske på at det har vært mye tøys og tull i politikken tidligere også. På 1800-tallet kunne debattene føre til slåsskamper i gatene, og gjennom 1900-tallet har politikken vært preget av store uenigheter. Den politiske debatten i 2018 har noen nye dimensjoner, og konsekvensene av dette er fortsatt ikke sikkert, forteller han.

7

SAMFUNN ESSAY

Sigrid Gausen TEKST Ida Woldsund ILLUSTRASJON

ET KORTHUS I KULING? Etter avsløringene fra #Metoo kan man ta valget om å forbruke medier på en annen måte enn før. Verktøyene for å forbruke media med etiske kriterier er allerede kommet på banen, men er det noe vi trenger?

NETFLIX OG CHILL MED BISMAK

Etterdønningene etter #Metoo-bevegelsen slår stadig inn over oss. Selv om bevegelsen nå ser ut til å ha flyttet seg inn på møterom, personalsamtaler og i varslingssystem, er hverdagen en litt annen.

Avsløringene som begynte å rulle synes å være uten stans, selv om det har fått ulik grad av konsekvenser for folk. I politikken kan vi se at folk blir kastet på hodet ut av varmen, for så å snike seg inn igjen gjennom bakdøren noen uker etterpå. Men hvordan påvirkes mannen i gata av #Metoo bevegelsens omrokkeringer?

Selv ble jeg bevisst på hvordan mine seer-vaner ble påvirket av Hollywoods mange avsløringer. ”House of Cards” var en serie jeg lenge ble anbefalt av venner og kjente. Den var spennende og sikkert midt i blinken for meg som hadde studert politikk.

Jeg hadde enda ikke begynt å se serien før det som virket som en endeløs rekke av personer i filmbransjen begynte å bli beskyldt for ekle og uhyggelige ting.

Etter avsløringene rundt Kevin Spacey, som var hovedrolleinnhaver i produksjonen, orket jeg ikke tanken på å se serien. #Metoo-bølgen hadde skylt helt fra California og inn på et pikerom i Bergen by.

De mange filmene og seriene som vi har sett opp gjennom årene ses nå i et nytt lys. Har det vært folk involvert i disse som er beskyldt for seksuell trakassering og overgrep? Utvilsomt. Hvordan skal vi forholde oss til produktene nå? Som i alle andre bransjer har vi også forbrukermakt i film og TV-industrien. Vi zapper, streamer og binger som aldri før. På en gjennomsnittsdag i 2016 så 37 prosent av nordmenn på en serie, film eller video. Med de nye strømmetjenestene har vi stor frihet; vi kan velge hva 8

vi skal se på, når vi skal se på det og hvor lenge. Vi har også valget om vi skal velge bort de seriene som i lyset av #Metoo gir en bismak.

RÅTNE EPLER

Kevin Spacey har blitt beskyldt for grov seksuell trakassering og overgrep. Noen av hendelsene blir undersøkt av politiet. Ved å ikke se på de produksjonene Spacey er involvert i kan man gi et tydelig signal. Et signal om at man som forbruker ikke vil se på filmer og serier hvor personer som er involvert er av tvilsom og regelrett ekkel karakter. Det vil være en måte å presse filmindustrien til å så en grobunn for bedre arbeidsmiljøer. Som i de fleste andre bransjer må man trykke der det gjør vondt - i lommeboka. Om forbrukerne klikker seg bort fra medieinnhold på bakgrunn av hvem som er involvert kan det få store konsekvenser. I første omgang er det omdømme til filmen eller serien som går nedover, men etter hvert vil det også gå ut over økonomien. Netflix ante nok uro for denne typen tankegang da de i November i fjor kuttet alle forbindelser med Spacey, og ikke lenge etter bekreftet at ”House of Cards” ville fortsette uten han.

Therottenappl.es er en internettside som gir oss et verktøy for å selv velge hva vi vil støtte med våre seer-klikk. Siden lar deg søke på en film eller serie, for så å få oversikt om noen i produksjonen har vært beskyldt for seksuell trakassering eller overgrep, med linker til artikler som forteller om disse beskyldningene.

Her kan vi som konsumenter renvaske våre egne seervaner og utrette sofagrisvanene våre uten å støtte en annen type gris.

Grunnleggerne skriver selv at de med dette ikke

SAMFUNN

ønsker å fordømme hele prosjekt, men at det kan bli brukt som en måte for å øke bevissthet rundt seksuell trakassering i film-og tv bransjen.

Om vi ser på seriene og filmene som kunst og de involverte som kunstnere, dukker en gammel problemstilling opp. Kan vi skille kunstnerens handlinger fra kunsten? Historisk sett har svaret vært et rungende ja. Fra Caravaggio til Saville har vi gjennom historien sett at kriminelle handlinger og beskyldninger om seksuell trakassering og overgrep ikke har stukket kjepper i hjulene for suksessen til kunstnere. Problemet er ofte at bevis for handlingene ikke kommer før det er ”for sent”. Kunsten har havnet i rekken av produkter som har eksistert for lenge til at avsløringer rundt kunstnerens moralske grums er interessant lenger. Det kan være flere grunner til dette, men et sentralt element er at det har vært manglende fokus på problematikken.

De sosiale strukturene og institusjonene vi samhandler med i hverdagen har også i flere tilfeller snudd ryggen til problemet.

I etterkant av #Metoo kan det nå se ut til at man i større grad er oppfordret til å forkaste datostemplinger på ulike hendelser og opplevelser. Selv den gamle legenden Alfred Hitchcock har blitt beskyldt for å ha vært seksuelt trakasserende. Uavhengig av hvor lenge det er siden en hendelse kan man argumentere for at den trakasserte fortjener å bli hørt. Vil det derimot si at beskyldingen og benektelsene trenger å overskygge hele mediedekningen i flere dager? Usikkert.

Mediedekning kan få flere til å komme frem med sine historier, men kan i noen tilfeller være svært belastende

for de som er blitt beskyldt. Likevel er det tydelig at det er nettopp de store overskriftene og mange historiene som gjør at folk endelig begynner å lytte. Når kjente fjes og personligheter som de i filmbransjen blir avslørt overrasker det oss som kjente til verkene deres. Vi blir nødt til å omstille virkelighetsforståelsen vår. Det er også en slik omstilling man ønsker å se i hverdagen.

Ettersom Therottenappl.es viser til artikler om beskyldninger er det opp til brukeren selv å bedømme denne informasjonen. Noe som ofte blir diskutert i forbindelse med #Metoo er faren for gapestokkmentalitet og en justis som får egne ben å gå på utenfor rettsalen. Nå står seeren ovenfor det samme dilemmaet; skal man tro beskyldningene eller ignorere dem? Mange vil fortsette i det samme mønsteret de hadde før #Metoo. Endringen ligger i at de prosaiske tastetrykkene du gjør for å få litt hjernedød underholdning ikke lenger er unntatt de moralske dra-kampene som utspiller seg i et hav av seksuell trakassering. Du må ikke gjøre disse valgene, der du sitter i sofaen, men det er svært mye som tilsier at du nå har en bedre mulighet for å gjøre det. Og bør vi ikke også bruke den makten vi har, for å påvirke til en endring der vi kan? trakassert noen falt sammen somja, du gjettet riktig- et korthus.

Kilder: https://therottenappl.es/

INTET NYTT UNDER SOLEN

https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/statistikker/medie https://www.vox.com/culture/2017/11/3/16602628/kevin-spacey-sexual-assault-allegations-house-of-cards https://www.refinery29.com/2017/11/182877/after-me-too-punishment-accountability-what-to-do-next?bucketed=true

ESSAY

9

SAMFUNN PORTRETT

10

SAMFUNN PORTRETT

Malin Nordby Kvamme TEKST & FOTO

– EG ER FORNØGD NO Med livet som innsats har han rømt frå Gestapo og kjempa for norsk fridom. No gler Alfred Hagelien (100) seg til å døy.

– Eg har ingen vennar igjen. Absolutt ingen.

– Korleis følast det?

Han trekk pusten.

– Det er trasig, ein blir litt einsam.

Det er ferie og mykje liv i den lange sjukeheimskorridoren. Ei lita jente vinkar i det ho ropar på oldemor i rullestolen lenger borte i gangen. Dør på dør møter meg i det eg går innover.

Krigsveteran, økonom, handverkar, lærar, handballspelar. Mange levde liv samla på ein siste stoppestad.

Innanfor ei av dørene sit ein gammal mann i ein grå lenestol. På TV-skjermen rullar verdscupavslutninga i skiskyting. Det vesle rommet ber preg av familie og kjærleik gjennom eit langt livsløp. Alfred Hagelien (100) kan skilte med ein tresifra alder og meir livserfaring enn dei fleste av oss.

Det er ein flott mann som sit framfor meg. Han snakkar karakteristisk penbergensk og er velformulert.

Alfred Hagelien har budd på Engensenteret sjukeheim i Bergen sidan juli i fjor. Då begynte han å slite såpass mykje fysisk at han fekk behov for å flytte på sjukeheim.

– Eit typisk moment er viss du treng hjelp til toalettbesøk, for det klarer ein som regel ikkje å styre sjølv. Ein blir ustø og redd for å gå over golvet åleine.

Her kan eg berre trykke på ein knapp og då kjem det

ein sjukepleiar og hjelper meg. Det er kjempeflott, fortel han.

Han smiler.

– Her har eg det så godt som nokon han ha det.

Alle er snille med meg, men eg er nok ein enkel pasient også. Eg er realist og heilt klar i hovudet, og det er det jo ikkje så mange av dei andre som er.

Mange av bebuarane på same avdeling som Hagelien er gjerne demente eller lir av andre krevjande sjukdommar.

– Eg har hukommelse som ein elefant og kan hugse det meste. Eg er vel ein av dei få som verkeleg kan skryte av sjukeheim, for det fortener dei. Dei gjer ein utruleg god jobb! Det er ofte det negative som kjem i avisene, gjerne formidla av familie i staden for dei sjølve. Det er synd.

KJÆRLEIK VED FØRSTE BLIKK

Før Alfred Hagelien sjølv flytta inn på Egensenteret, var han godt kjend her. Kona Grete, budde på akkurat same avdeling dei to siste åra før ho døde i mars 2014. Han besøkte henne to gongar dagleg. Dei var gift i 65 år.

– Der er Grete. Ho står der borte på nattbordet mitt. Det var slik ho såg ut då vi møttest.

11

SAMFUNN PORTRETT Han peikar på det gamle biletet ved sidan av senga.

– Kvar morgon ser eg på biletet og seier «Hallo Grete», fortel han og ler.

Det var på ei dansetilstelning ved nyttårstider i 1945 det oppstod søt musikk. Det var kjærleik ved første blikk.

– Eg falt for henne som ei moda frukt. Det var heilt tilfeldig på ein dans, men det var inga dårleg tilfeldigheit. For meg var ho den beste i verda, og det er veldig godt å kunne seie.

Han kikar litt vemodig bort på biletet av Grete.

– Det var tungt å miste henne, eg saknar henne veldig. Men det gjer vel alle som har hatt eit godt liv saman.

VANSKELEG SKULEGONG

Alfred Hagelien vart fødd den 11. september 1917 og vaks opp på Møhlenpris i Bergen sentrum.

Størsteparten av livet har han budd i vestlandshovudstaden. Han fortel om ein god oppvekst, men at skulen var utfordrande.

– Då eg var ferdig med «første gym» fekk eg konsentrasjonsvanskar. Eg kunne sitte og lese i fleire timar, men når eg tenkte meg om hadde eg inga aning om kva eg hadde lese. Då vart det ikkje så mykje igjen inne i hovudet, seier han og ler.

Han ler stadig. Det er utvilsamt ein humørfylt kar.

– Eg har jo klart meg likevel da, skyt han inn.

FEM MINUTT FORSPRANG PÅ GESTAPO

Alfred Hagelien vart lei av skulen og begynte å jobbe hos handelshuset Wallendahl, i Strandgaten. Der jobba han til hausten 1943. Då kom Gestapo for å ta han.

– Eg måtte stikke av. Tyskarane var etter meg. Då hadde eg nemleg slutta meg til etterretningstenesta XU, den største allierte etterretningstenesta i det okkuperte Noreg. Vi var veldig påakta av tyskarane og derfor fekk dei tak i namnet mitt, men eg var heldig. Eg hadde fem minutt forsprang på Gestapo den gongen dei kom og skulle ta meg, så eg kom meg akkurat unna. Heldigvis.

Det var ikkje mykje, men det var nok.

– Var du redd?

– Ja, det må eg innrømme, svarar han kontant.

Hagelien er i dag ein høgt dekorert krigsveteran, med mange medaljar og utmerkingar for sin heltemodige innsats under krigen. Han er ein av dei siste tidsvitna frå andre verdskrig. Han likar ikkje å glorifisere seg sjølv og vil helst ikkje at vi snakkar om utmerkingane han har fått.

– Det er ikkje så ofte eg tenker på det eg har oppnådd. Det er ikkje det viktigaste her i livet. Eg er ikkje så sjølvgod at det gjer noko, seier han og ler.

Etter å ha rømt frå tyskarane flykta Alfred Hagelien 12

til Sverige, der tok han befalutdanning.

– Eg var på befalkurs og skal innrømme at det var ganske tøft. Det var svenske offiserar og dei var både dyktige og strikse. Seinare vart eg fenrik og troppsjef på vår avdeling.

Bataljonen til Hagelien flytta mykje rundt, men stasjonerte seg til slutt litt sør for Kautokeino på Finnmarksvidda og låg der til freden i 1945. Han fortel ivrig om alt han opplevde under krigen. Det har brent seg fast i minnet.

MYKJE Å TENKE PÅ

På Engensenteret går livet sin vante gang. Dagane går for det meste med til å sjå på TV og å tenke tilbake på livet som har vore. 100 år er mange år å tenke tilbake på. Fjellturane til Jotunheimen, idrettskarrieren som orienteringsløpar, verdsreisene. Når han legg seg om kvelden kjem ofte tankane strøymande.

– Eg har levd så lenge og opplevd så mykje at når eg legg meg om kvelden dukkar det ofte opp tankar

SAMFUNN PORTRETT

«

om ting eg har opplevd, som gjer at eg ikkje sovnar så fort. Det er rart med det.

Han tenker tilbake på det lange livet og seier han ikkje føler seg gammal til sinns. Det er berre kroppen som er fysisk utsliten. Blikket glir over familiebiletet på veggen.

»

Eg måtte stikke av.

Tyskarane var etter meg.

– Eg har hatt eit interessant liv, i tillegg har eg ein flott familie. Dei er veldig snille med meg og kjem innom for å helse på. Det er fint å ha familie når det ikkje er så mange andre å snakke med.

EINSAMT

Dei færraste får oppleve ein tresifra alder, gamle vennar finst ikkje lenger. Alfred Hagelien seier at det har lett for å bli einsamt når ein ikkje har nokon å snakke med.

Han blir med eitt litt meir alvorleg.

– Det er trasig, for å seie det på den måten. Difor er det veldig viktig at familie følgjer opp! Eg ser det på andre som bur her at nokre får veldig sjeldan besøk, og vi har behov for å snakke med litt oppegåande folk iblant.

Han gir meg eit vennleg smil.

– Men eg er eigentleg fornøgd med mitt eige selskap, så eg sit for det meste her inne. Det er ikkje noko hjelp i å sitte der ute med dei andre. Mange på avdelinga er demente, så det er ikkje så enkelt å halde ein samtale med dei andre bebuarane. Eg snakkar mest med sjukesøstrene, og det er hyggelig det, men familien er også viktig, slår han fast.

– Kva er hemmelegheita til eit langt liv?

Han humrar litt.

– Nei, det veit eg ikkje. Eg kallar det for ei tilfeldigheit, men har levd eit aktivt liv, viss det har noko å seie. Eg røykte som ungdom, men elles levd sunt.

Saman med Grete gjekk eg mykje fjellturar, og sjølv var eg orienteringsløpar til godt oppe i 50-åra. Det er forskjellig korleis livet behandlar oss, men også korleis vi tek vare på det.

enn det han sjølv gjorde.

– Viss eg skal gje eit tips til dei som veks opp i dag, vil eg seie at sjølv om det er tungt å gå på skule og studere, så lønner det seg likevel å konsentrere seg så godt ein berre kan for å få ei best mogleg utdanning.

Sjølv hadde eg ein dårleg artium, og viss eg hadde gjort den litt betre kkunne eg ha studert fleire fag.

Lærdom er aldri tungt å bere! Få så mykje lærdom som mogleg er mitt beste tips.

PÅ LAG MED DØDEN

– Har du noko du ser fram til?

Han ser meg i auga.

– Kva eg ser fram til? Jo, det skal eg seie deg.

Det er å døy.

Det blir stille ein augneblink. Han smiler.

–Kort og greitt. Eg har hatt eit godt og innhaldsrikt liv, eg har levd lenge nok. Ein gammal venn av meg som eg hadde kjent i over 90 år, døde for eit år sidan.

Vi hadde som regel ein telefonsamtale i veka, og på slutten sa han «Kan du begripe kvifor vi ikkje får lov til å døy?», så eg trur det er ei innstilling ein får når ein blir gammal nok. Det er nok ikkje så mange gamle som er redde for å døy. Ungdommar klarer ikkje å innsjå det. Det er ein lang livssyklus som gjer at ein får ei litt anna innstilling døden.

– Du er ikkje redd for døden altså?

– Nei, det blir nokså alminneleg at ein ser det som ein naturleg overgang. Eg veit like lite som andre kva som skjer «efterpå», men vi får ta det som det kjem.

Eg er fornøgd no.

– LÆRDOM ER ALDRI TUNGT Å BERE

Hagelien er realist på sin hals og konsentrerer seg mest om det som skjer her og no, det som var tidlegare får han ikkje gjort noko med uansett. Han angrar ikkje på nokon ting i livet, men vil likevel råde ungdommar til å konsentrere seg meir om utdanninga 13

HVERDAG

REDAKSJONEN ANBEFALER:

PODCAST THE SPLENDID TABLE

REKOMMANDERT TANKESMIE

Kristoffer Schau: «Postbetjenten forsøker å bli hakket mindre dum, ved å snakke litt for lenge om utvalgte tema. Den siste mandagen i måneden på Postkontoret.

Tøyen. Oslo.»

Schau sitter i et studio og spør ut eksperter på emner han ikke kan noen ting om.

Temaer er alt fra henrettelser, vibratorer og ekstremisme til løping og sopp.

Tar for seg alt som handler om mat - kultur, mennesker, råvarer, teknikker og politikk. Hver episode er en reise i forskjellige matretter, oppskrifter og folk som driver med mat på ulike områder - kokker, leverandører, produsenter, handelsfolk og matnytere.

NO SUCH THING AS A FISH

Fire researchere fra QI (BBC) diskuterer livlig de beste tingene de har funnet ut denne uken. Vert Dan Schreiber har med seg James Harkin, Andrew Hunter Murray og Anna Ptaszynski.

14

Her undrer Kenneth og Tommy fra NerdAlert seg både grønne og blå over livets store og ikke fullt så store spørsmål: «Finnes det liv etter døden?» og «Er vi alene i universet?» til spørsmål som «Hvordan har siamesiske tvillinger sex?» og «Hvorfor elsker vi en god skandale?» diskuteres over en lav sko. Står du i en time Soladialekt kanalisert direkte inn i ørekanalene dine, vil du få dagevis med «latterkrampestølhet» i mageregionen til gjengjeld.

HVERDAG

KONSPIRASJONSPODDEN

SODAJERKER

THE DEAD AUTHORS PODCAST

De er et låtskriverteam fra Liverpool som intervjuer andre låtskrivere, der i blant «vår egen» Sondre Lerche. Interessant og inspirerende! Gjennom mange episoder har de klart å snakke med en rekke låtskrivere som deler fra sine liv og karrierer.

RÄTTEGÅNGSPODDEN

Fredrik Sjaastad Næss og Bjørn-Henning Ødegaard tar hver uke for seg en kjent eller ukjent konspirasjon med tilhørende bevis, før de drodler seg fram til en konklusjon. Høydepunktepisoder: ble Shakespeares verk skrevet av flere personer, og var prinsesse Dianas død noe mer enn en tragisk ulykke?

MYSTERY SHOW

H. G. Wells har reist gjennom tiden for å plukke klassiske forfattere fra deres samtid slik at de kan diskutere deres liv og bidrag til litteraturen. Av bemerkelsesverdige individer kan blant andre nevnes; Albert Camus, Hans Christian Andersen, Sun Tzu, Anne Frank og Ayn Rand. For nye lyttere anbefales Wells gripende samtale med forfatter og religiøs leder L. Ron Hubbard der blant annet sannhetens natur diskuteres.

En fantastisk sjarmerende podcast der programleder Starlee Kine løser mysterier som har plaget noen i årevis. Finnes dessverre kun en sesong, men den ene sesongen er verdt å lytte til.

Denne er et must for alle true crime-fans.

Podcasten har lydopptak fra ekte svenske rettssaker, og man går gjennom forbrytelsene steg for steg. Relativt morbid underholdning, spesielt parteringsmordene, men det er også interessant å få innblikk i hvordan en rettsak fungerer.

15

KULTUR ARTIKKEL

HØYKULTUR MØTER LAVKULTUR FRA OLDTIDENS TEATER TIL NÅTIDENS NETFLIX

I en anmeldelse i kåseriform av forestillingen “Kristin Lavransdatter” på Samvitens nettsider, tar tidligere leder for Immaturus og teatervitenskap-student Maja Bergebakken et oppgjør med forestillingens målgruppe og gjennomsnittsalder: «Bevar det som alltid har vært, ikke forny noe, og hold publikumsalderen oppe!» skriver Bergebakken, og henviser til at de «er de eneste under 60 i salen» . I et kultursamfunn med så mange valgmuligheter; hvorfor er det slik at mange opplever at teateret hører de eldre til?

TEATERET SOM INSTITUSJON

Eva Nedergaard TEKST Frida A. H. Strømme ILLUSTRASJON

Det vestlige teater har sin opprinnelse i Athen, hvor framføringer av ulik kulturell og religiøs art var en viktig del av datidens kultur. Deltagelse i bystatens mange festivaler, både som tilskuer og deltaker var en viktig del av borgerretten. Nåtidens teaterscene forbinder vi ofte mer med det mer realistiske dramaet som ble fremtredende i Norge på slutten av 1800-tallet.

Det såkalte «dagligstuedramaet» som vokste fram ved Henrik Ibsen og August Strindberg ble - og er fortsatt en svært populær form for drama som ofte gjenspeiler virkeligheten til ulike samfunnsklasser. Teaterstykker som «Et dukkehjem» og «Peer Gynt» blir gang på gang satt opp på teaterscener landet rundt, og er ved bruk av skoleforestillinger også kanskje stykker som unge forbinder med selve teateret. En problematisk tilnærming til dette er at slike stykker ofte krever en form for bakgrunnskunnskap - både om tiden det ble skrevet på, og de tilsvarende samfunnsmessige problemstillingene. Om slike stykker legger grunnlaget for forventningene til det unge publikummet er det kanskje ikke rart at det ofte kan bli litt for tørt i forhold til de mer tilgjengelige mediene som film, YouTube og Netflix.

EN UTVIKLING MOT DET DIGITALE

Charles Bukowski sa det enkelt: «People see so many movies that when they finally see one not so bad as the others, they think it’s great.», og han kan sies å ha et poeng. Vi ser veldig mye film. Ifølge tall fra Statistisk Sentralbyrås Kulturbarometer var det i 2016 16

totalt 1,9 millioner tilskuere ved teater og opera, mens tallet på kinobesøkende lå på 13,1 millioner. Likevel er dette lave tall for kinoene, da de digitale tilbudene i stadig større grad tar over for de tradisjonelle. Fra 1991 til 2016 har gjennomsnittsalderen for dem som har benyttet kulturtilbud økt fra 39,1 år til 41,7 år, ifølge tall fra SSB. Høyest gjennomsnittsalder har besøkende på operaforestillinger, der gjennomsnittsalderen lå på hele 50,0 år i 2016. Lavest gjennomsnittsalder har kinoforestillinger med et gjennomsnitt på 37,3.

Felles for begge er at alderen har økt betraktelig de siste årene, og det er rimelig å anta at den økende digitaliseringen har skylden for dette.

Netflix finnes nå i over én million norske hjem, og andre strømmetjenester som TV2 Sumo og HBO gjør det enklere for seerne å se hva de vil, når de vil, og kanskje aller viktigst - hvor de vil og i hva de vil. I dagens såkalte “generasjon prestasjon” er det kanskje ikke mye som slår det å endelig komme hjem til leiligheten eller hybelen etter en lang studie- og arbeidsdag for og så smette inn i kosebuksa og skru på en tilfeldig serie på Netflix.

Kultur og medier trenger ikke alltid være en form for informasjonskilde eller sosial aktivitet, de fungerer også som en form for avkobling. I motsetning til å velge en film eller et teaterstykke på Bergen kino eller DNS har man innenfor stuens fire vegger all valgfrihet. Vi kan bytte film om den ikke engasjerer, spole tilbake om det går for fort, eller pause filmen midt i en spennende scene for å tømme blæren. Frykten for kjedsomhet er mindre reell, og kostnadene betydelig mindre. Og

KULTUR ARTIKKEL så var det pysjbuksa, da. Det ligger kanskje mellom linjene; jo høyere pris, jo høyere dresskode.

KULTURELL KAPITAL «Hasj og høykultur Alle her e tøs Alle blir nervøs Stikkar på teater» - Yoguttene Vi sier at en gammel vane er vond å vende.

En mann som ofte blir nevnt når det er snakk om samfunnsforskjeller er sosiologen Pierre Bourdieu.

Bourdieu brukte uttrykket «kulturell kapital» for å bedre forstå de kulturelle forskjellene i samfunnet, og viste til at kulturell kunnskap og kulturelle verdier kunne variere fra samfunnsgruppe til samfunnsgruppe. “Det som snakkes om” og det som er populært kan være ulikt innenfor ulike grupper, nettopp på grunn av at de har ulike utgangspunkt å måle denne verdien ut i fra.

Her kan man også dra paralleller til det underliggende skillet mellom en såkalt «høykultur» og «lavkultur». Fra tidlig av har høykultur ofte blitt knyttet til sjangre som opera, tyngre bøker og romaner, klassisk musikk, ballett og teater - og assosiert med den såkalte «overklassen».

Tilsvarende inkluderer lavkulturen mer folkelige sjangre som pop-musikk, kioskromaner, danseband, tv-serier og kinofilmer. Denne kategoriseringen er både firkantet og ekskluderende, men byr på reelle skiller og problemstillinger som både politikere og kulturansatte har prøvd å bryte ned i mange år. Før var det påkrevd med mørk dress eller kjole til et besøk i teateret, men selv om noen fortsatt følger disse reglene er de i dag ikke-eksisterende. På Nationaltheatrets hjemmeside spesifiseres dette under fanen «Om ditt teaterbesøk»: “Det er ingen kleskode på teatret. Det er hyggelig om du pynter deg, men gjør det da for din egen eller ditt selskaps skyld” .

fulle hus med publikum fra alle samfunnslag og -klasser.

Det trenger ikke alltid være enten eller.

Kulturelle verdier skapes og bygges opp. Du gir ikke en barneskoleelev Tolstojs “Krig og fred” og forventer at det skal bane en videre vei til litteraturforståelsen - så hvorfor skal det være noe annerledes med teater? Ungdomsskoleelevene trenger et nytt teatralsk materiale. Et modernisert dukkehjem med gjenkjennelsesverdi for å trigge nysgjerrigheten til teateret som kultur - ikke en tre timers lang tirade om nasjonalfølelsen i 1800-tallets Christiania.

NOTIS : FYSEN PÅ TEATER?

Husk at du finner programmet til Immaturus, DNS, Cornerteatret, BIT, Hordaland Teater, Fyllingsdalen teater og andre teatergrupper på nett.

Kilder: SNL.no, Nationaltheatret.no, NSB.no

MODERNISER!

Det vil nok være trygt å påstå at teateret fortsatt er litt misforstått blant dagens unge. For teater kan være så mangt. Bergen byr på en variasjon av stykker rettet mot ulike publikum, samt flere ulike scener og teatergrupper som DNS, Cornerteateret, BIT Teatergarasjen, og studentteateret Immaturus. Det er derfor desto viktigere for teatrene å fokusere på å bryte ned dette skillet, og da må fremgangsmåten moderniseres.

I april 2014 kom blant annet Torshovteatret med forestillingen «En får væra som en er - En Ole Ivarsmusikal» basert på låter fra dansebandet. Med kun terningkast fem til seks i alle landets aviser dro den 17

KULTUR KÅSERI

INTERIØR-FØRSTEHJELP 8 STEG MOT DET BEDRE LIV

1 2

LA DET BLI (BEDRE) LYS

Hvis kollektivet eller leiligheten din er utrustet med lysstoffrør foreslår jeg at du tar frem mors brekkjern, river armaturet ned, og legger det i postkassen til utleier med et notis om lysets psykologiske påvirkningskraft. Lyskilder i ulike høyder og nivåer gir rommet et mindre flatt uttrykk, og gir mulighet for mer variasjon.

“HOME” ≠ HJEM

Det eneste stedet der det er sosialt akseptabelt å ha store bokstaver i vinduskarmen som staver HOME er på et aldershjem for senile. Det samme gjelder forøvrig LOVE og skilt der det står “Home is where the heart is.” Fyll heller veggene og vinduskarmene med ting og bilder som faktisk har personlig betydning, heller enn ting av generisk verdi.

Taran J. Neckelmann TEKST Juni R. Bunkholdt ILLUSTRASJON

3 4 5

18

PYNTEGJENSTANDER

Hvorfor har vi dem? De utfyller absolutt ingen vesentlige behov, men allikevel fyller de de fleste norske hjem til randen. De bare står der, ser for det meste ikke fine ut engang. Det eneste de egentlig oppnår er å unngå Fretex-donasjonen gang på gang, uten at noen helt vet hvordan. Hvis du ikke har glede av dem fra dag til dag, og du egentlig ikke hadde lagt merke til om de var borte, gi dem til Fretex, så kan noen andre konkludere med det samme et par år senere.

JEG VIL AT DU SKAL ØNSKE MEG VELKOMMEN, IKKE DØRMATTEN DIN.

Dessuten tråkker jeg jo på “velkommen”- hilsningen, og gnir inn skiten fra under skoene mine. Dermed blir ordet mer og mer skittent og ekkelt, velkomsten mer og mer slitt. Velkomsten blir oppbrukt. La en dørmatte være simpelthen en dørmatte, og fokuser heller på å gjøre atmosfæren åpen og innbydende.

EN ODE TIL IKEA. BARE IKEA.

Ja, IKEA gjør mye bra. IKAE er (idealistisk sett) tipp topp. Godt design til folket! KEIAs kronjuveler fortjener en plass i designhistorien BILLY, KARMSTOL, flatpakkede møbler generelt! Men når IEAK prøver å være noe annet enn IKEA ville jeg styrt unna. Når de kaster seg på trendene og etterligner akkurat nok til at de ikke kan bli tatt for plagiat, da er det ikke særlig mye IEKA igjen. Ærlig design varer lengst!

KULTUR

6 7

JOTUNHEIMEN

Hvis du først skal ha en sånn derre kontrastvegg kan du i det minst være litt mer kreativ enn å velge sesongens fargeepidemi fra Jotun-katalogen, som hvert år sprer seg som pesten blant de norske hjem. Selv om du har “Oslo” på veggen er du fortsatt i lille Bergen. Gå for farger som vekker en bestemt følelse eller assosiasjon, og som man ikke vil kvitte seg med så fort den forsvinner fra nabohusene.

SHABBY ER IKKE CHIC. RENT FAKTISK.

“Shabby” og “chic” motsetninger. Det at shabby skal være chic er paradoksalt. Dessuten er det appropriasjon av fattigdom, og i disse politisk korrekte tider bør man ikke kødde med sånt. Slitte arvestykker er dog helt OK.

8

KÅSERI

SLUTT Å LESE DETTE

Brenn alle interiørmagasiner som prøver å få deg til å kjøpe ny innredning hver sesong, og som sier at livet din blir mye bedre bare du har akkurat den fargepalletten. Hvis du liker lysstoffrør så skal du visst ha lysstoffrør, og hvis det å ha store bokstaver som staver HOME i vinduskarmen din er nødvendig for at du skal huske hvor du er så skal du jammen meg ha dem og. Ikke hør på artikler som denne, og tenk heller på hva du skal fylle dine omgivelser med for at de skal utfylle dine behov. Den eneste som må trives i din bolig er deg selv. Du har herved min tillatelse til å rive ut denne artikkelen, og bruke den som dopapir.

19

KULTUR ESSAY

LØST OG FAST OM BOBLEJAKKER OG BERMUDASHORTS

Boblejakkene beveger seg stødig og tilbakelent mellom mangefargede hus, de kretser med joggeskodde føtter blant bekkalokk og brostein og svinger de produktløse fjonene sine i vinden. Du finner dem på samtlige fakulteter, de blir flere og flere og oser ut av retail-forretninger. Greit nok, det er kaldt. Vi befinner oss nord-vest på kloden. Det er fristende å spankulere rundt i soveposer (som faktisk ble sett på siste Paris Fashionweek, i gatene etter et show). Jeg husker fremdeles hvordan jeg fnøs av mammas Moncler-jakke fra 80-tallet, da jeg var 17 og hun spurte om jeg ville arve den.

”Normcore” beskriver en klesstil som siden 2014 har utviklet seg til en faktisk stilmessig norm for store deler av Europas og USAs yngre garde. Stilen blir beskrevet som en respons på fast-fashion og en ironisk tolkning av individualisme-samfunnets applaus til uavhengighet og selvdiggeri. Ergo: Man skal la være å skille seg ut. Med en klype ironisk distanse og en teskje nonchalanse, har ”typene” glidd over i en forholdsvis rammeløs tilstand: Juss-studenter og

20

Anna Olivia Sundsli TEKST Tuva Holm Nymo ILLUSTRASJON

HF-studenter alike; vi ser sykt like ut.

Normcore er på mange måter fint; man trenger ikke bevise at man er annerledes og mangfoldig ved å stadfeste dette med måten man kler seg på. Snarere tvert i mot. Det å fremstille selvet som unikt gjennom klær er en regelrett faux pas, rett og slett strebersk, i følge normcore-koret. Selvsikkerhet er uavhengig av klærne man bruker. Betyr normcore-bølgen at vi har blitt kjerne-normale?

På tross av vår endeløse trang til å kommunisere uavhengighet fra andre, så kommuniserer vi ikke lenger bevisst vår identitet gjennom valg av klær. Heller tvert i mot. Er det bare meg, eller er det vanskeligere enn noen gang å skille forskjellige typer av folk fra hverandre i Bergen? Generasjonene før oss har bevisst lagt mye av identiteten sin i klærne de gikk med. Frigjøring og bedre økonomi, uavhengighet fra samfunnets beslutninger; politikk, identitet og sosial subkultur ble manifestert gjennom klær og kommuniserte sosiale standpunkt. Hippietiden, frigjøringstiden, jappetiden, Blitzerne. Den nye Vestens

KULTUR ESSAY

innbyggere delte seg inn i kategorier og viste det mer eller mindre gjennom klesstil. Vi går etter komfort og et au naturel- image som reflekterer vår holdning til livet. Det å se kul ut har paradoksalt nok blitt synonymt med å prøve så lite som mulig.

Det å kunne slappe av når det kommer til stil er en lettelse med strings attached. Samtidig som individualismen kjører full speed gjennom samfunnet og dytter oss over ende med stadig nye krav om å være henholdsvis perfekte versjoner av oss selv, har trendsettere og moteskapere en underliggende kollektivistisk holdning til stil. Identiteten vår skal ikke manes frem ved å velge klær som symboliserer noe. Normcore muliggjør at særegenhet kommer innenfra uten å måtte males på. Klærne som dominerer i mote- og gatebildet er basert på plagg man ville ledd av noen år tilbake: videre bukser, større gensere; alt i anti-estetikkens navn. Det indre i mennesket skal ikke fremtre for kraftig gjennom ytre illusjoner.

Normcore-trenden ble tatt i mot med åpne armer av folkemassene, særlig da hos tenåringer og unge voksne. Kanskje vi trengte en liten pust i bakken fra alt mas og kav om å skulle kommunisere annerledeshet så ofte som mulig? Særlig de siste par årene har motebildet i Bergen gjort oss nærmest homogene.

Boblejakke-uniformen er jo komfortabel og man skal ikke kimse av komfort. Men, I couldn´t help but wonder, er det mer eller mindre tungvint å se ut som alle andre? Vi drar på oss den utslitte dongerien og den store ullgenseren og vi holder oss nonchalante til ekstravaganse. Jeg liker å tenke at jeg ikke er en del av denne tendensen, men et raskt blikk mot føttene mine forteller en annen historie. Etter flere kvelder med snitt* i Bergens bermudatriangel* er jeg integrert i trenden og bruker tid foran speilet for å se ut som alle andre. Boblejakke, videre bukser, formløse gensere og joggesko.

Jeg svever inn på barer med røde lamper og bekjente bak baren. Paradoksalt nok prøver jeg å legge identiteten min i klærne mine, skjønt trenden jeg følger forteller verden at jeg er ironisk til kommu-

nikasjon av identitet gjennom klær. Helgen tilbringes på normcore-safari i bermudatrianglet og uten å vite det har det medført at noen har hostet opp ”Ja, det er digg å kle seg som en pappa fra nittitallet”-viruset og smittet meg. Og er det ikke slik trender overføres?

Ved kontinuerlig tilstedeværelse i en trends demografi, blir man vel mer eller mindre påvirket. Men hvorfor gidder jeg å bruke tid på å se ut som alle andre? Jeg er ikke ironisk til mote, jeg føler meg ikke mer unik og spennende ved å late som om jeg ikke bryr meg. Hate to break it to you, men alle bryr seg.

For min egen del gleder jeg meg til å se hva som skjuler seg under boblene. Kanskje stigende grader og hyppigere besøk av solen kan blåse frisk pust inn i garderobene våre? Jeg spår at sommerens viktigste plagg blir bermudashorts akkompagnert av sokker i sandalene. Som en viktig person i livet mitt sa en gang for ikke så lenge siden: Jeg har flere sider enn det jeg kan vise på Legal.

Damn right.

*Snitt: 0,3l volum øl, populært i bermudatriangelet. *Bergens bermdatriangel: representerer tre barer på denne siden av Lille Lungegårdsvann der store deler av demografien går kledd i nevnte plagg: (Muskedunder, Ujevnt, Legal) 21

KULTUR ARTIKKEL

DET ENDELIGE PUNKTUMET FOR PELSINDUSTRIEN? Valentina Baisotti TEKST Marianne Nydal ILLUSTRASJON

Dyrepels har i mange tiår preget moteverden. Nå viskes den bort fra flere av de største designernes skisser, og ut av motebildet.

- Jeg tror det vil ha en veldig stor effekt på motebransjen at de store merkene slutter å bruke pels i sine kolleksjoner, sier motestudent Ingelin Ueland Hope.

Hun studerer motedesign på ESMOD Oslo, som til sammen tilbyr tre år fagskoleutdanning i mote- og designfag.

Hope er overbevist om at flere og flere designere vil ta avstand fra pelsbruk i sine kolleksjoner.

- Jeg tror det vil bli en trend. Takket være disse motehusene har noe blitt satt i bevegelse.

- FUR? I’M OUT OF THAT

For ikke lenge siden annonserte Donatella Versace at hun ikke lenger ønsket å drepe dyr for mote. Hun er siste til å slutte seg til det som kan bli en lang rekke med store designere som tar avstand fra pels. Før henne har både Gucci, Michael Kors, Armani, Stella McCartney, Vivienne Westwood, Calvin Klein og Ralph Lauren sagt nei. Om trenden fortsetter, risikerer dyrepels å forsvinne fra catwalken og inn i historiebøkene.

I lang tid har flere land tatt avstand fra materialet.

Storbritannia og Østerrike valgte å forby pelsfarmer allerede på begynnelsen av 2000-tallet. I 2012 valgte Nederland, en av Europas største minkpels-produsenter, å gjøre det samme. Deretter har Kroatia, Slovenia, Tjekkia og Norge også valgt å avvikle pelsindustrien.

22

Andre samfunn følger sakte men sikkert etter, og nylig ble det kjent at staten San Francisco i USA forbyr salg av pels.

På tross av endringer i flere land, er deler av motebransjen fortsatt positiv til bruken av pels. Store motehus og kleskjeder har i årevis godtatt pelsindustriens mørke sider, og mange fortsetter å godta dem. Dyrene som avles for pels lever korte liv i trange bur. Andre fanges med ulovlige feller som resulterer i ekstrem smerte for dyret, og noen flås levende. Dette er prisen pelsdyrene betaler, og dette er det motebransjen i mange år har tjent på. Den økonomiske gevinsten er enorm. Materialet er blant de dyreste som brukes i klesproduksjon, og øker verdien til et plagg eller et tilbehør betraktelig.

MINK = RIKDOM

- Pels har i bunn og grunn vært viktig for moteindustrien av praktiske årsaker. Det var et materiale man ikke trengte å lage selv, og ble etterhvert et symbol på status og rikdom, forteller Hope.

I etterkrigstiden var bruken av minkpels et tegn på at man hadde mer enn nok å rutte med. Og for mange var det også et bevis på at man tilhørte en høyere sosial klasse. Et dødt dyr rundt halsen var noe mange kvinner drømte om.

Pels ble opprinnelig brukt for å beskytte mennesket mot kulden. I dag er det ikke lenger et behov for pels.

- Etter at det kom materialer som kunne erstatte

»

ARTIKKEL

Vi er ikke lenger i en posisjon der det er nødvendig å bruke pels.

pels, ble den i moteindustrien brukt for som tilbehør og for å løfte uttrykket til et plagg, forteller Hope.

I de aller fleste samfunn har man tilgang til andre materialer for å holde varmen gjennom kalde vintre. Ull, som innhentes på en mer human måte, er et varmt alternativ.

PRESSET TIL Å SI NEI TIL PELS

Siden 1980-tallet har det etiske aspektet ved pelsindustrien blitt diskutert. Ønsket om å bruke dyrenes pels og fjær til å skape plagg, hadde i flere tilfeller nesten ført til utryddelsen av enkelte arter. Egretthegren, en fugl kjent for sine hvite fjær, var en av dem. Fuglen var nær ved å bli utryddet på verdensbasis da fjærene dens ble brukt til å produsere hatter som etterhvert ble svært populære blant kvinner.

Hope mener debatter og demonstrasjoner i løpet av de siste årene har tvunget frem en endring. En positiv endring. Hun tror de store designerne endelig gir etter. Ikke bare grunnet presset, men også grunnet de mangfoldige mulighetene.

- De kan ta i bruk spennende og nyskapende

materialer – uten å bli nødt til å drepe dyr for mote.

På hvorfor det har tatt så lang tid, svarer Hope at motehusene har så stor makt over forbrukerne sine at det er dem, med designerne i spissen, som setter standarden.

For mange motehus har tradisjoner også spilt en rolle. Dem som har brukt pels siden starten, og som kanskje er kjent for akkurat det, vil naturligvis stritte imot denne endringen. Forandring er vanskelig, og noen ganger trenger man å bli presset – akkurat slik motebransjen har blitt.

Etter fokusskiftet og presset fra både forbrukere og politikere har de store motehusene vært nødt til å ta avstand. De fleste i-land ønsker å gå i en bærekraftig retning, og der er det ikke plass til pelsindustrien.

Hope tror ikke mindre bruk av dyrepels vil endre motebildet, men hun er sikker på at forbrukerne vil bli mer opptatt av hvilke materialer de kjøper.

- Vi er i 2018 og har kunnskap som gir oss mulighet til å bruke andre materialer. Vi er ikke lenger i en posisjon der det er nødvendig å bruke pels.

Kilder: http://www.saturdayeveningpost.com/2016/06/09/archives/historical-retrospectives/looks-kill-fashion-extinction.html https://www.furfreealliance.com/fur-bans/

«

KULTUR

23

HVERDAG OPPSKRIFT

GROVBRØD

DU TRENGER:

Etter min mening er det lite som slår en god og

saftig brødskive til lunsj. Når du har sittet noen timer ved pulten med synkende motivasjon og klagende sult, kan en godt komponert matpakke redde dagen. Et av de viktigste elementene i en slik produksjon vil være et deilig grovbrød.

Med fiber, nøtter og tørket frukt vil selv den strengeste sunnhetstyrann nikke anerkjennende til denne oppskriften.

Fortvil ikke, du trenger hverken vekt, brødform eller store bakekunnskaper. Bare brett opp ermene og skaff deg et forkle; her skal det bakes!

SLIK GJØR DU:

1

Lag fordeigen kvelden før dagen du skal bake.

Bland de tørre ingrediensene i en boks med lokk.

I 1dl lunkent vann blander du ut gjæret, og rører dette sammen med de tørre ingrediensene. Legg lokket på og hopp i loppekassa. Denne fordeigen kan stå i opp til 20 timer.

2

Nå begynner bakingen! Vask hendene godt, ikke ha på plagg med lange ermer, ta på deg et forkle (mel er bare irriterende å få på klærne) og sett på favorittpodcasten.

3 4

Legg linfrøene i en skål, med 1dl vann. La dette stå i en halvtime.

I en stor bakebolle blander du de tørre ingrediensene. Del aprikosene i fire, og hakk valnøttene grovt.

24

FORDEIG:

5ss rugmel 2ss sammalt hvete 5ss byggmel 10 gram gjær (på størrelse med en kikert) 1dl vann

RESTEN:

200 gram hvetemel 500 gram sammalt hvete 30 gram gjær 5ss sesamfrø 5ss linfrø + 1dl vann 4 dl vann 2 ss honning 18 aprikoser En stor neve valnøtter

5

I et litermål blander du lunkent vann med 2ss honning, samt 30g gjær. Dette tilsier litt over halve pakken med ferskgjær. Rør i vannet slik at gjæren løser seg opp. Hell vann/honning og gjær -blandingen over i bakebollen og rør det hele sammen med fingrene.

6 7

Strø litt hvetemel på en ren flate (kjøkkenbenk eller spisebord) og hell ut deigen.

Hvis deigen er bløt, strør du litt mer hvetemel over den og elter det inn. Ikke ta for mye mel i deigen, da den kan bli for hard og tørr. Deigen kan være litt klissete, det er ikke farlig.

8

Elt deigen i 20-25 minutter. Den skal til slutt være smidig og holde sammen, men ikke for hard.

Om du synes det blir kjedelig med eltingen kan jeg anbefale å sette på en episode med din favorittserie.

9

Legg deigen tilbake i bakebollen, med litt mel i bunnen slik at den lettere kommer ut etter hevingen.

HVERDAG OPPSKRIFT

Sigrid Gausen TEKST & FOTO

10

Nå skal deigen heve. Deigen må stå på et rom hvor det ikke er så mye trekk. Oppå kjøkkenskapet, på baderommet eller i stua ved panelovnen er alle gode steder. Pass på at den får stå i fred. La den heve i 2-3 timer. Nok tid til lese noen kapitler med pensum, ta en rusletur på fjellet eller en kopp kaffe med en venn.

11

gene. Brødet holder seg godt om du oppbevarer

Etter at deigen har hevet ferdig kan du lage ett stort eller to små brød. Form brødet/brødene så de blir avlange og legg de på en stekeplate med bakepapir.

12

Stek på 200 grader i 45-60 min, til skorpen er gyllen-brun. Hvis du banker på brødet og det høres hult ut, er det ferdig.

Det er viktig at du lar brødet hvile litt før du

begynner å skjære i det. Vent minst en halv time.

Server brødet med smør og rørte bringebær eller nyt det til en suppe du har laget i mellom bakesladet i et kjøkkenhåndkle eller en i en pose av lin om du føler deg fancy.

GOD FORNØYELSE! 25

MENING DEBATT

ISBENS RISPBUSKER OG ANDRE BUKSEVESKER

Ingvild Sørnes TEKST Thomas Kaikonen ILLUSTRASJON

26

Et av de mest kjente Henrik Ibsen sitatene lyder som følger: «Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det med det samme.»

Jeg har herved tatt meg friheten til å forsøke å frata norske politikere livsløgnen. Valgkampen frem mot stortingsvalget 2017 var i stor grad preget av et uttrykk som, etter min mening, ikke hører hjemme i politikken i det hele tatt. Nemlig: norske verdier. Uttrykket har blitt et verktøy politikerne trekker opp fra verktøykassen og benytter for å fremme partipolitikken sin. Politikere lever i en livsløgn om at de kan ta eierskap til dette begrepet, og på vegne av alle har rett til å bestemme

hva det skal innebære. Men problemet oppstår når ulike partier med totalt ulike verdier deler verktøykasse, og står der med hver sin ferdigsnekrede fasit på hva norske verdier er.

Istedenfor å omfavne mangfoldet, gjelder det tydeligvis heller å undergrave hverandre så fort som bare mulig, og sette de ulike verdiene opp mot hverandre som konkurrenter. Akkurat som om det ikke finnes rom for flere tolkninger. Når det så kommer påstander om at norske verdier er truet, kjenner jeg at jeg ser alle mulige nyanser av både orange, rødt og rosa. Truet av hva? Andres oppfatning av norske verdier? Norske verdier fremstilles som en standardisert tilleggspakke

«

»

MENING DEBATT

Norske verdier omtales som en fastsatt seks retters meny på en stiv restaurant, hvor forslag om endring vil være fornærmelse mot kokken.

som følger med de skiene man blir født med på bena.

Og det finnes åpenbart behov for å presisere at dette ikke er tilfellet. Så fort en politiker uttaler at norske verdier er truet, kommuniserer de også et budskap om at denne standardiserte tilleggspakken norske verdier er, samsvarer med egen partipolitikk, og at det her verken finnes rom for begrepsutvidelse eller forandring.

Jeg skal ikke ta fra deg, som gjennomsnittsmenneske, retten til å mene at dine verdier er de som best representerer det norske folket og dermed også burde gjøre seg gjeldende i politikken. Men på jobb, som politiker, teller du ikke lenger som gjennomsnittsmenneske. Det er én ting vi kan slå fast med sikkerhet - vi har ikke ett eneste parti i Norge med så stor oppslutning at de legitimt kan påstå at deres partipolitikk dekker hele befolkningens verdier. Samme hvor mye man vrir og vender på det. Så når noen lider av oppfatningen om at deres verdier kommer først og alle andre sine i andre rekke, må vi ta en oppfriskning i hvordan setefordelingen på Stortinget ser ut igjen. Det finnes ingen med monopol på seter i Stortinget – og godt er det. Ei heller har man monopol på norske verdier.

Det er heller ikke tilfellet at meninger som utfordrer hverandre er et nytt og skremmende fenomen som har kommet brasende inn Norge de siste årene.

I debattens hete må vi ikke glemme at vi bor i et land som er typografisk konstruert for motsetninger – her har bodd folk mellom bakkar og berg i alle Herrens år. Du sier ball, og jeg sier komle. Han tredje sier raspeball, og hun fjerde brekker seg bare med tanken samme hvilket ord man bruker. Et land av kyst, fjell, fjorder og daler – med bønder og embetsmenn, sentrum og periferi, ulv og sau. Chartertur til Granca og fottur på Finnmarksvidda. Vi har Åge Aleksandersen og vi har Aune Sand. Vi har harde nordlendinger og blaute sørlendinger. Ketsjup på skjorta og sennep i rævva. Avholdsbevegelse og hjemmebrent. Vi har medvind og motvind – gjerne på en og samme tid. Vi har barkespikkere og bachelorstudenter. Grünerløkka og Galdhøpiggen. Det sier seg selv at omfanget i norske verdier går fra Nordkapp til Lindesnes fyr, og alt på sidene. Jeg mener at politikerne mildt sagt har tatt seg vann over hodet når de skal prøve å definere noe så komplekst som norske verdier.

Are Kalvø uthever én ting vi liker med samfunnet vårt: politikere som skjeller hverandre ut i en debatt på

tv for deretter å dele drosje hjem etterpå. Jeg sier meg enig, respekt og aksept for ulike meninger er en fin ting med samfunnet vårt. Ussel retorikk kan sette disse fremtidige drosjeturene i fare. Når politikerne velger å gå i ytterkantene av norske verdier og stille den ene oppfatningen opp mot den andre, tør jeg å påstå at det er nettopp det de driver med – ussel retorikk. Det indikeres at det ikke finnes rom for andre som ytrer sine oppfatninger av hva norske verdier er, ettersom det vil true dine egne. Gjennomsnittsmennesket gjennomskuer denne bruken av norske verdier i politikken som et billig forsøk på å skape fiender ut av ingenting.

Resultatet er, trist nok, at vi mister fokus på et begrep som egentlig er skapt for å romme mange meninger.

Med tanke på hvordan retorikkens spilleregler har utartet seg eksempelvis i USA de siste årene, vil jeg påstå at dette ikke er tiden for å endre den retoriske standarden norsk politikk har en tradisjon for å ha.

Måten vi betrakter norske verdier på må endres.

Hvorfor har det blitt slik at norske verdier omtales som en fastsatt seks retters meny på en stiv restaurant hvor forslag om endring vil være fornærmelse mot kokken, og ikke mer som en à la carte meny hvor folk kan plukke ut det de vil?

Så kjære politikere, jeg ber dere skifte fokus: enten må vi slutte å blande begrepet norske verdier inn i politikken i det hele tatt, eller så må det anerkjennes som den mangfoldsparaplyen det egentlig er. Vi har det mest forenende utgangspunktet – en nasjon med markante ulikheter i både dialekt og natur og på atskillige andre områder. Vi har lang tradisjon med å elske våre forskjeller og være stolte over mangfoldet vårt.

Hvorfor skal dette plutselig slutte nå?

Det å påstå at norske verdier er truet – er å frata gjennomsnittsmennesket retten til å definere norske verdier for seg selv. Å ta de norske verdiene fra gjennomsnittsmennesket - det er det som er den reelle trusselen mot de norske verdiene. Slutt å fremstill norske verdier som en ferdigbestemt pakke alle er enige om.

Med en gang man gir uttrykk for at en oppfatning av norske verdier truer en annen, truer man også det jeg mener er den viktigste norske verdien vi har. For selv om jeg har sterke oppfatninger om hva som er norske verdier, skal ikke det ta fra deg retten til å ha dine. Er ikke nettopp det den fineste norske verdien av de alle?

27

MENING KRONIKK

Dette er vinneren av kronikkkonkurransen

POLITIKER,

RULL NED GARDINENE!

Line Hatleskog TEKST Marianne Nydal ILLUSTRASJON

28

Når pressen legger frem statsministerens Pokémon Go-spilling som en viktig del av samfunnsdebatten er det noe riv ruskende galt. Plutselig er det ikke lengre like verdifullt å være en del av verdens mest avislesende land.

Det handler ikke lengre om å selge et budskap, men å selge en person. De som kommer seg opp og frem i politikken er de som stadig gir pressen drypp fra sine privatliv. Det florerer av «hjemme hos»- reportasjer hvor politikerne labber rundt barbeint og forteller om sine frossenpizzavaner og ferieplaner.

Pressen behandler politikerne som kjendiser. Er virkelig detaljene fra privatlivet noe offentligheten har interesse av å vite om?

Skillet mellom det private og offentlige som en gang i historien var svært tydelig viskes nå mer og mer ut. Man kan på mange måter si at tidens massemedier i stor grad åpner for intimitet. Av den grunn blir personlige egenskaper noe vi snarere vektlegger fremfor å fokusere på den rasjonelle kritiske debatten. Massemediene har altså gjort politikken til et storslagent medie-show. Den massekonsumerende kulturen har ført til at vi har gått fra å være et resonnerende publikum til et konsumerende. Vi er altså ikke lengre debattanter, men tilskuere av offentligheten. Disse faktorene har ført til at offentligheten har blitt en arena for markedsføring og salg i stedet for et forum for kritisk debatt. Resultatet blir da at politikerne inntar en rolle som en slags salgsagent for partiene sine. Mediene preges videre av eierskap og marked og mister dermed sin kritiske funksjon, noe som setter den demokratiske funksjonen i fare.

Av den grunn ender medieinnholdet opp med å bli en vare hvor sensasjoner blir det viktigste innholdet.

Politikken handler stadig mer og mer om underholdning. Hvis vi skal gidde å følge med, må vi føle med samtidig. Man kan på mange måter si at politikerne ligner på deltakerne i Norske Talenter, de må komme med noe storslått og imponerende og ikke minst overbevise oss på det emosjonelle planet for

å sanke inn stemmer.

Dersom politikerne ikke stikker seg ut og bemerker seg i offentligheten forsvinner de bakerst i Stortingssalen og nederst på valglistene.

Politikken står derfor i fare for å handle mer om person enn politikk, hvem man er spiller derfor større rolle enn hva man står for.

Følelsene og begeistringen som kommer snikende innpå oss er farlige, det har vi sett mange eksempler på tidligere i historien – se bare på Stalin og Hitler. Talekunsten er et virkemiddel politikerne ofte bruker som er tett knyttet til følelser. Problemet med følelsene er at de er umiddelbare og dermed lett manipulerbare. Når vi skal ta et ståsted og gjøre oss opp om politiske meninger krever det resonnementer, noe som tar tid og arbeid.

Like før Erna Solberg gikk av med seieren som statsminister inviterte hun Dagbladet hjem til seg for å lage reportasje. Hun fikk skryt for å slippe pressen lengre innpå enn Jens Stoltenberg hadde gjort og det ble sagt at hun hadde en fin balanse mellom å være folkelig uten å virke for påtrengende og tilgjort.

Erna mente selv at det var av velgernes interesse å se hvordan hun hadde det på hjemmebane. Man tar gjerne seg selv i å tenke at det er hyggelig å se bilder av Erna i sving på kjøkkenet, kanskje kjenner man seg til og med litt igjen. Det er hverdagslige scenarioer hvor strykebrett og rot stikker seg frem i stua, og det blir tydelig at hun er som alle oss andre.

Det som fort går oss hus forbi er det faktumet at Erna ved å ta oss med hjem er med på å viske ut skillet mellom det private og offentlige – hun gjør altså privatlivet til en politisk målestokk. Dette skillet har helt siden fremveksten av det moderne samfunnet vært en viktig faktor i offentligheten. Ved å ta bort

MENING KRONIKK

dette skillet tar man også bort objektiviteten. I en politisk verden basert på rasjonelle avgjørelser er det nemlig viktig at det finnes masker å skjule seg bak.

Politikerne er nettopp mennesker som alle oss andre, hadde Erna jobba på Kiwi hadde hun tvilsomt invitert oss med hjem. Den hun er på jobb er ikke den samme som den hun er hjemme, vi spiller alle ulike roller alt ettersom hvor vi befinner oss og hvem vi forholder oss til. Det å viske bort noe så elementært når man faktisk skal styre det ganske land, det er skummelt det!

Dessverre strekker det seg lengre enn «hjemme hos»- reportasjer – tro meg det blir faktisk verre! Ved et aldri så lite google-søk på Erna og Siv popper det nemlig opp artikler med overskrifter som: «Nå er statsministeren blitt pokémon-jeger» og «Du vil ikke tro hva Siv Jensen skal gjøre i sommer». Til og med Aftenposten mener at slike artikler er nyttige bidrag i samfunnsdebatten. Å vite at Siv Jensen kjenner lykkerusen når hun trekker opp den første makrellen virker ikke særlig relevant for den norske politikken i mine øyne – så hvorfor eksponeres vi stadig for slike

artikler? Det kan tenkes at det er en måte å nå ut til alle på, til og med de som ikke bryr seg om politikk – se bare hvordan Trump nådde frem i Amerika.

Plutselig har man stemt på noen på bakgrunn av personlige preferanser uten å egentlig ane hva de står for politisk.

Ganske sikkert er det at deltakelsen i programmer som MasterChef, Hjemme hos Kloppen og Fire stjerners middag fører til at vi får et helt annet bildet av politikerne som mennesker – jeg har selv tatt meg i å endre mening om noen jeg er uenig med på det politiske planet. En ting som er sikkert er at det er lettere å være uenig med noen dersom man misliker dem. Å tukle med grensen mellom det private og offentlige er med andre ord skumle greier. Pressen bør tenke seg ekstra godt om før de fremstiller politikerne som kjendiser og skriver om unyttige ting som Pokémon Go-spillingen deres og gjør dem til kjendiser. Tenk deg om en ekstra gang før du stemmer frem politikere – og for guds skyld ikke la følelsene trumfe fornuften!

29

SAMFUNN KOMMENTAR

MØTEULYKKER I NORSK OFFENTLIGHET Torstein Bøe TEKST Andreas Y. Pilskog ILLUSTRASJON

30

En kronikk fra en fyr som tydeligvis ikke helt har skjønt dette med sosial angst.

(Red anm. Dette gir ikke mening, det er ikke til hjelp for de det gjelder og det gir et lite hjelpsomt bilde for alle andre men skribenten har en onkel som er styremedlem hos eierne våre, Cambridge Analytica, så vi er pent nødt til å trykke.)

SAMFUNN KOMMENTAR

Da jeg var på utveksling ble jeg av mine venner beskyldt for å være usympatisk da de forklarte sine om problemer med å integrere seg i situasjonen de befant seg i. De følte at å bo på campus på sine respektive universiteter var langt bedre enn situasjonen i Wien. De meldte at de generelt sett følte seg mer ensomme på utveksling. Mitt svar på denne problemstillingen var: “Hvis du er ensom på studentbrakka di så kom deg ut av den. Snakk med noen mennesker på en bar, bli med i en organisasjon eller bare spør oss om vi har lyst til å gjøre ting når du føler for det.”

Jeg ble ansett som lite empatisk av mine venner.

De påpekte at bare fordi jeg ikke anså det som like vanskelig å snakke til og bli bekjent med fremmede så betyr ikke det at det er like enkelt for alle. Jeg tenkte at, ja det er en rimelig observasjon, jeg mangler kanskje sentrale empatiske trekk. På en annen side føler jeg ikke at poenget mitt er ugyldig av den grunn. Om du som ung student føler deg fremmed i byen du har endt opp i, burde du ikke i det minste foreta deg noe for å forandre den situasjonen?

Jeg fikk lite medhold i dette og ble igjen påminnet min sosiopatiske mangel på empati, men jeg holdt ved mitt standpunkt. Hvis livet generelt kan beskrives som noe, må det vel være en lang rekke misforståelser. Her trengs det derfor noen heuristiske hjelpemidler, og intet kan vel sies å være like effektivt som metaforer.

Her er min metafor for alle sosiale sammenhenger: Samtlige forsøk på å prøve og knytte seg til mennesker er i alle situasjoner det samme som å knyte bind for øynene og løpe naken inn i en murvegg. Det er ukomfortabelt, du aner ikke hva du driver med og det er i alle tilfeller smertefullt men hvis du har jævlig flaks klarer du å bryte gjennom. Med den nakne kroppen din.

Det her virker kjipt og jeg høres ut som en melodramatisk tenåring, men jeg føler allikevel jeg burde påpeke det uendelige vakuumet som omringer hver og en av oss og hindrer oss i å forstå hverandre. Jeg forstår at jeg, tilfeldig idiot i Samviten, ikke har veldig mye etos i bevisstheten din, så for å bryte murveggen mellom oss er jeg fristet til å bruke et sitat fra en forfatter du har lest. Det blir imidlertid innmari vanskelig, om vi ser stort på det er det sinnsykt mye som er skrevet om ensomhet og fremmedgjørelse. Du kan ta Jane Austen, Jack Kerouac, Erlend Loe eller E.L. James, de skriver alle om en lang rekke misforståelser,

mengden potensielle sitater er astronomisk. Knausgård hadde vel ikke skrevet seks bøker om seg selv om han hadde en rosenrød barndom og lange sunne forhold.

Jeg kunne sikkert sitert Hegel, Marx, Freud eller Lacan, poenget er at mennesker har vanskelig for å forstå hverandre. Dessuten hadde jeg sikkert feilsitert dem.

Og virket jævlig pretensiøs men det toget har vel gått for lenge siden.

Så da siterer jeg bare Halldis Moren Vesaas istedenfor.

Du går fram til mi inste grind og eg går òg fram til di.

Innanfor den er kvar av oss einsam, og det skal vi alltid bli.

Mitt argument er at alle forsøk på å forlate dette vakuumet krever mye kinetisk energi. Vakuumet mister du aldri men du kan i det minste prøve å dele det med andre. Bind for øynene er den uendelige uvitenheten vi alle lever i, eller i alle fall den jeg lever i, jeg er jo sosiopat. Nakne er vi alle født og effekten av mur mot naken hud, er like elegant som våre møter med hverandre. Den emosjonelle ekvivalenten til skrubbsår, blåmerker, kuttskader og brukne ben.

Det er jævlig kjipt, men det er i det minste en slags fin nyhet ved dette også. For hvert jævlig vonde møte med veggen sitter du i det minste igjen med vissheten om at du gjennom dine mange møter med murvegger har herdet kroppen din for neste møteulykke.

Skrubbsår var ganske rått på barneskolen, blåmerker går jo alltid vekk, et arr er sterkere enn huden det erstattet, et ben vil aldri brekke det samme stedet to ganger og nå vet du plutselig overraskende mye om det å løpe naken med bind for øynene inn i murvegger. Erfaringen kan du bruke for å bryte gjennom neste murvegg lettere enn det du gjorde ved forrige havari.

Sånn hypotetisk sett i det minste.

31

HVERDAG KORT-PROSA

ODE TIL SVØMMING Sigrid Gausen TEKST Lone Aadnekvam ILLUSTRASJON Eg held på stigen når eg trør ned i vatnet. Senkar kroppen min ned i kulda. Omringa av klor og plaskande føter. Eg ser meg om i rommet som rommar så mykje vatn. Alt dette vatnet og ikkje noko vin.

Eg har ei obligatorisk oppgåve som venter heime og ikkje noko tinder-match på mobilen. Det kalde vatnet omkransar kroppen min heilt i det eg skyt fart ut frå kanten, strekker armane framover og fingertuppane mine skjærer gjennom den blå massen. Eit tak, to tak, vatn i nasen. Alle dei andre kroppane synes å berre flyge forbi meg. Dei veit ikkje kven eg er, men treig er eg i alle fall. Eg ristar tankane frå meg. Symjar fortare no. Meir bestemt. Armane og beina har endeleg fått beskjeden, og arbeidar i takt. Eit tak, to tak, eg kom før han kjekke i liten badetruse. Snur meg fort og gale når kanten kjem, sparkar med all mi kraft. Tankane svevar bort frå meg, legg seg ein stad der oppe med lydisolasjonen. Med symjebrillene mine ser eg på verda under meg. Flisene ligg langt der nede på botn. Trufaste og stille. Dei tek i mot plaster som folk symja av seg og virvlar saman hårstrå til små vesen som luffar rundt på botn. Eit tak, to tak, 1000 meter. Eg symjar forbi ho pene i knallraud badedrakt, symjar forbi sekundvisarane i klokka, symjar forbi stupebretta, symjar forbi stresset, symjar forbi kanten, symjar langt, langt ut på havet. Alt i kring meg er tåkete blått. Eg kan ikkje høyre på musikk. Kan ikkje multi-taska meg gjennom desse

32

taka. Eg må berre fortsette. Symja lenger, symja jamnare. Vatnet dansar rundt meg. Blir trekt i alle retningar av dei symjande. Me berre fortsett. Ingen i same takt, ingen i same drakt, ingen som swiper til høgre sjølvsagt. Likevel er me ei forsamling. Solidarisk smett me unna dei sparkande føtene til kvarandre. Smiler matt ut i lufta, tek ein slurk frå ei vassflaske med avriven etikett. Me er berre symjande her. Utan namn, utan studie, utan tankar. Vesen som kjempar mot moder jord, prøver å få ho på same lag. Å symje med ho, ikkje mot. Eg går i garderoben, står under vatnet. Kjenner magen rumlar etter kveldsmat. Skal gå heim i skumringa, til eit kjøleskåp, men ingen armkrok. Eg kan væra min eigen armkrok. Eg daskar til dusjen så vatnet kjem på igjen. Alt dette vatnet, og ein sport som gjev meg pause i livet.

HVERDAG KORT-PROSA

33

For mer info om

SAMVITEN Sjekk ut:

W W W. S A M V I T E N . N O