Når politikken skjer på Twitter

Rundt en kvart million mennesker følger Erna Solberg på Facebook. Da Sylvi Listhaug startet blogg fikk hun flere lesere enn Sophie Elise. Audun Lysbakken har 14 tusen tweets. I 2018 foregår mye av den politiske kommunikasjonen på sosiale medier. Hvordan påvirker dette ordskiftet?

Kaja Hauge TEKST Malin Nordby Kvamme FOTO

Eirik Vatnøy underviser i retorikk og medievitenskap på Universitetet i Bergen, og for tiden forsker han på hvordan medievirkeligheten påvirker politikken og det politiske ordskiftet. — Alt med Facebook og Twitter legger til rette for at vi som følgere kobler innholdet veldig til person. Sosiale medier fører på et vis til en individualisering av de politiske uttrykkene. Tidligere har politikere helt tydelig ytret seg på vegne av et parti, og kun representert meninger som har vært igjennom hele kvernen. Kanskje kan de nye kommunikasjonskanalene føre til mer ytterliggående ytringer, og kanskje flytter det grenser for hva som er akseptert og ikke akseptert å si. Når Trump er på Twitter, gjør det noe med den retoriske stilen? spør han. Vil de nye plattformene endre den politiske debatten? — Jeg tror at i det den store sammenhengen så kan det ha mye å si for hele politikkens vesen og form. Til en viss grad kan en si at politikkens uttrykk, dens mål og dens ideologiske rasjonalitet, henger sammen med den medievirkeligheten den står i. Historisk sett har det vært slik. Arbeiderbevegelsen førte ikke til noe varig mobilisering før introduksjonen av avisbransjen. Først når lesekyndigheten gikk opp og trykkeriene ble mangedoblet ble disse idéene veletablert i arbeiderklassen og organisert i blant annet Arbeiderpartiet. På samme måte kan en nok snakke om at den moderne høyrepopulismen slik vi har sett den i Norge, er TV-alderens politikk. Det retoriske uttrykket som Carl I. Hagen fikk, for eksempel, henger nok sammen med massemedienes tidsalder, forteller Vatnøy.

«Kort taletid og høy temperatur er nok ikke egnet til å engasjere. Resultatet blir at mange føler en matthet ovenfor politikk, og føler seg dumme i møte med den. »

ETSVEKKETLEIRBÅL Siden forrige valg har Vatnøy blant annet forsket på hvordan vi som publikum responderer på de politiske debattene på TV. Han forteller at rundt halvparten sier at de ikke orker å se dem, fordi de opplever det som kranglete og masete. — Det er litt nedslående. Kort taletid og høy temperatur er nok ikke egnet til å engasjere. Resultatet blir at mange føler en matthet ovenfor politikk, og føler seg dumme i møte med den, forteller han. Rundt 750 000 nordmenn så NRKs partilederdebatt ved valget i 2017. I følge Vatnøy er oppslutningen fortsatt stor, men gjennomsnittsalderen til publikum høy. Han forteller at det er en bekymring for at den felles arenaen vil forsvinne med den eldre generasjonen. — I Norge har vi hatt en veldig egalitær offentlighet, blant annet fordi folk stort sett har forholdt seg til de samme mediene. Selv om noen holder Klassekampen og andre holder Dagens Næringsliv, har alle sett på NRK, for eksempel. Det er kanskje noe der som er i ferd med å endres. Tidligere har det vært slik at politikken har skjedd på like arenaer hvor alle partier er inkludert, og det er nok kanskje slik at vi ser en framtid der det leirbålet ikke er like sentralt.

DAILYME En av dystopiene som den nye medievirkeligheten åpner for er at de felles arenaene vil forsvinne, og at offentligheten vil fragmenteres til en rekke ekkokamre. I ekkokamrene møter vi kun nyheter og meninger som bekrefter vårt verdenssyn, og eksponeres ikke for meningsmotstand. Allerede i 1995 lanserte Nicholas Negroponte fra MIT’s Media Lab begrepet «Daily me» for å beskrive individualiserte medietilbud, og siden har en rekke medieforskere lansert teorier om hvordan dette er med på å true demokratiet. — Enn så lenge viser forskning på norske medier at vi møter meningsmotstand på nettet, men uten å nødvendigvis lære noe av hverandre. Folk er i steile fronter, og ikke nødvendigvis villig til å gå i dialog, forteller Vatnøy.

HARDTORDSKIFTE PÅINTERNETT Er du bekymret for en mer polarisert politisk debatt i Norge? —Det er mange ting som taler mot en voldsom politisk polarisering. Høyre og Arbeiderpartiet trekker fremdeles de største velgermassene, og i politikk har de ikke sklidd så mye fra hverandre. Det vi kanskje ser tendenser til er sterkere følelsesmessig polarisering. Det gjelder både blant politikerne, men særlig kanskje blant samfunnsdebattanter som bruker nettet som kanal. Her er ordene hardere og karakteristikken av den andre sterkere. Så på den måten ser vi absolutt en form for polarisering, forteller Vatnøy. Hva er faren med polarisering? — At vi slutter å gå i dialog. At vi styrker opp under en følelse av at det er dem mot oss.

INGEN APOKALYPSE En ny medievirkelighet fører til nye betingelser for det politiske ordskiftet, men Eirik Vatnøy understreker at det ikke er grunn til å tenke at det fører til den politiske debattens undergang. —Vi må huske på at det har vært mye tøys og tull i politikken tidligere også. På 1800-tallet kunne debattene føre til slåsskamper i gatene, og gjennom 1900-tallet har politikken vært preget av store uenigheter. Den politiske debatten i 2018 har noen nye dimensjoner, og konsekvensene av dette er fortsatt ikke sikkert,forteller han.

Sigrid Gausen TEKST Ida Woldsund ILLUSTRASJON

ET KORTHUS I KULING?

Etter avsløringene fra #Metoo kan man ta valget om å forbruke medier på en annen måte enn før. Verktøyene for å forbruke media med etiske kriterier er allerede kommet på banen, men er det noe vi trenger?

NETFLIX OG CHILL MED BISMAK

Etterdønningene etter #Metoo-bevegelsen slår stadig inn over oss. Selv om bevegelsen nå ser ut til å ha flyttet seg inn på møterom, personalsamtaler og i varslingssystem, er hverdagen en litt annen. Avsløringene som begynte å rulle synes å være uten stans, selv om det har fått ulik grad av konsekvenser for folk. I politikken kan vi se at folk blir kastet på hodet ut av varmen, for så å snike seg inn igjen gjennom bakdøren noen uker etterpå. Men hvordan påvirkes mannen i gata av #Metoo bevegelsens omrokkeringer? Selv ble jeg bevisst på hvordan mine seer-vaner ble påvirket av Hollywoods mange avsløringer.

”House of Cards” var en serie jeg lenge ble anbefalt av venner og kjente. Den var spennende og sikkert midt i blinken for meg som hadde studert politikk. Jeg hadde enda ikke begynt å se serien før det som virket som en endeløs rekke av personer i filmbransjen begynte å bli beskyldt for ekle og uhyggelige ting. Etter avsløringene rundt Kevin Spacey, som var hovedrolleinnhaver i produksjonen, orket jeg ikke tanken på å se serien. #Metoo-bølgen hadde skylt helt fra California og inn på et pikerom i Bergen by. De mange filmene og seriene som vi har sett opp gjennom årene ses nå i et nytt lys. Har det vært folk involvert i disse som er beskyldt for seksuell trakassering og overgrep? Utvilsomt. Hvordan skal vi forholde oss til produktene nå? Som i alle andre bransjer har vi også forbrukermakt i film og TV-industrien. Vi zapper, streamer og binger som aldri før. På en gjennomsnittsdag i 2016 så 37 prosent av nordmenn på en serie, film eller video. Med de nye strømmetjenestene har vi stor frihet; vi kan velge hva vi skal se på, når vi skal se på det og hvor lenge. Vi har også valget om vi skal velge bort de seriene som i lyset av #Metoo gir en bismak.

RÅTNE EPLER

Kevin Spacey har blitt beskyldt for grov seksuell trakassering og overgrep. Noen av hendelsene blir undersøkt av politiet. Ved å ikke se på de produksjonene Spacey er involvert i kan man gi et tydelig signal. Et signal om at man som forbruker ikke vil se på filmer og serier hvor personer som er involvert er av tvilsom og regelrett ekkel karakter. Det vil være en måte å presse filmindustrien til å så en grobunn for bedre arbeidsmiljøer. Som i de fleste andre bransjer må man trykke der det gjør vondt - i lommeboka. Om forbrukerne klikker seg bort fra medieinnhold på bakgrunn av hvem som er involvert kan det få store konsekvenser. I første omgang er det omdømme til filmen eller serien som går nedover, men etter hvert vil det også gå ut over økonomien. Netflix ante nok uro for denne typen tankegang da de i November i fjor kuttet alle forbindelser med Spacey, og ikke lenge etter bekreftet at ”House of Cards” ville fortsette uten han. Therottenappl.es er en internettside som gir oss et verktøy for å selv velge hva vi vil støtte med våre seer-klikk. Siden lar deg søke på en film eller serie, for så å få oversikt om noen i produksjonen har vært beskyldt for seksuell trakassering eller overgrep, med linker til artikler som forteller om disse beskyldningene. Her kan vi som konsumenter renvaske våre egne seervaner og utrette sofagrisvanene våre uten å støtte en annen type gris.

Grunnleggerne skriver selv at de med dette ikke

ønsker å fordømme hele prosjekt, men at det kan bli brukt som en måte for å øke bevissthet rundt seksuell trakassering i film-og tv bransjen.

INTET NYTT UNDER SOLEN

Om vi ser på seriene og filmene som kunst og de involverte som kunstnere, dukker en gammel problemstilling opp. Kan vi skille kunstnerens handlinger fra kunsten? Historisk sett har svaret vært et rungende ja. Fra Caravaggio til Saville har vi gjennom historien sett at kriminelle handlinger og beskyldninger om seksuell trakassering og overgrep ikke har stukket kjepper i hjulene for suksessen til kunstnere. Problemet er ofte at bevis for handlingene ikke kommer før det er ”for sent”. Kunsten har havnet i rekken av produkter som har eksistert for lenge til at avsløringer rundt kunstnerens moralske grums er interessant lenger. Det kan være flere grunner til dette, men et sentralt element er at det har vært manglende fokus på problematikken. De sosiale strukturene og institusjonene vi samhandler med i hverdagen har også i flere tilfeller snudd ryggen til problemet.

I etterkant av #Metoo kan det nå se ut til at man i større grad er oppfordret til å forkaste datostemplinger på ulike hendelser og opplevelser. Selv den gamle legenden Alfred Hitchcock har blitt beskyldt for å ha vært seksuelt trakasserende. Uavhengig av hvor lenge det er siden en hendelse kan man argumentere for at den trakasserte fortjener å bli hørt. Vil det derimot si at beskyldingen og benektelsene trenger å overskygge hele mediedekningen i flere dager? Usikkert. Mediedekning kan få flere til å komme frem med sine historier, men kan i noen tilfeller være svært belastende for de som er blitt beskyldt. Likevel er det tydelig at det er nettopp de store overskriftene og mange historiene som gjør at folk endelig begynner å lytte. Når kjente fjes og personligheter som de i filmbransjen blir avslørt overrasker det oss som kjente til verkene deres. Vi blir nødt til å omstille virkelighetsforståelsen vår. Det er også en slik omstilling man ønsker å se i hverdagen. Ettersom Therottenappl.es viser til artikler om beskyldninger er det opp til brukeren selv å bedømme denne informasjonen. Noe som ofte blir diskutert i forbindelse med #Metoo er faren for gapestokkmentalitet og en justis som får egne ben å gå på utenfor rettsalen. Nå står seeren ovenfor det samme dilemmaet; skal man tro beskyldningene eller ignorere dem? Mange vil fortsette i det samme mønsteret de hadde før #Metoo. Endringen ligger i at de prosaiske tastetrykkene du gjør for å få litt hjernedød underholdning ikke lenger er unntatt de moralske dra-kampene som utspiller seg i et hav av seksuell trakassering. Du må ikke gjøre disse valgene, der du sitter i sofaen, men det er svært mye som tilsier at du nå har en bedre mulighet for å gjøre det. Og bør vi ikke også bruke den makten vi har, for å påvirke til en endring der vi kan? trakassert noen falt sammen somja, du gjettet riktig- et korthus. Kilder: https://therottenappl.es/ https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/statistikker/medie https://www.vox.com/culture/2017/11/3/16602628/kevin-spacey-sexual-assault-allegations-house-of-cards https://www.refinery29.com/2017/11/182877/after-me-too-punishment-accountability-what-to-do-next?bucketed=true