Koievinduet TEKST: SVEIN MOEN MALERI: SOLVÅR RAMSBERG
K
oievinduet var delt i to. Det var gammelt og ramma rundt hadde den gode gamle fargen der årene hadde mørknet treverket. Den rødrutete gardina dekket halvparten. Den høyre delen ble som et maleri med nattemørkets dybde som grunnfarge. Der ute, i den innrammede firkanten, viste Finnskognatta seg. Kunne et maleri ha lyd? Det var lyder der ute, fjerne skrik, lokkende eller var de kanskje truende? Kanskje det var to sider av samme sak? Så så jeg dem plutselig, èn dominerende ble til mange. De holdt seg disiplinert innenfor ramma. Jeg telte dem, fant ut at de måtte være seksten. Var det et magisk tall? Jeg tenkte at det måtte det være, for Finnskognatta var magisk. Lyset var trolsk, det blå, nei, det svarte, nei, nei, det fiolette som blandet seg med det gule månelyset. Jeg var alene, hun hadde nettopp gått. Hun hadde gitt meg varme, nå frøs jeg. Hun hadde gitt meg kjærtegn, nå var armen min kald og øde. Hun hadde kommet akkurat da jeg hadde lagt meg. Krøpet under lappeteppet som jeg hadde over meg, det var før fuglene dukket opp, det var bare oss, det var før det mørke, før det blå, før det fiolette hadde overtatt, det var før… Nå var det etterpå. Nå var det de truende, nei, lokkende fugleskrikene som hadde overtatt. Ja, for det var lokkende de var. Ville de ha meg ut? Men det ville ikke jeg. Jeg ville være her, for varmen fra den som gikk, kjente jeg ennå da jeg strøk handa forsiktig på teppet ved siden av meg. Hvorfor hadde hun kommet? Ville hun bare fortelle at det var sant det som ble sagt, at her inne i den dype skogen bodde det ikke bare dyr og noen få mennesker. Her bodde også hun. Ved siden av meg lå beviset. Hun hadde vært her. På nattbordet lå vannliljen, fortsatt duggfrisk, som hun hadde hatt i håret. Hun hadde tatt den ut da hun la seg ved siden av meg. Hadde hun glemt den da hun gikk, eller var den etterlatt som et minne om henne? Jeg så mot vinduet. Fuglene var fortsatt der ute. De fløy ut og inn av månelyset, men aldri ut av maleriet. Da plutselig så jeg noe, helt nederst i vinduskarmen, plassert forsiktig, men godt synlig der det nærmest lyste mot meg – et hjerte, et rødt hjerte. Jeg ville ikke at det skulle ligge der, jeg ville ikke at hun skulle legge igjen hjertet sitt hos meg. Det ville ikke gjøre meg noe godt, for jeg visste at hun aldri ville komme tilbake. Jeg håpet søvnen ville fjerne det som var igjen av sommernatta, men før øynene sakte gled igjen, hadde jeg sett at nå var det sytten fugler der ute. Nå hadde den siste kommet på plass. Da stilnet også skrikene.
FINNSKOGMAGASINET 2022
41
