› BOMMEN PÅ STORÅSEN
SERVICE
BOMMEN PÅ STORÅSEN Fra treplanke til aksjeselskap Tekst og foto: Åse Kari Gravråk
Da Grethe Sønsteby (85) begynte som bomvokter på Storåsen i 1969 dro hun en planke frem og tilbake for hver bil som skulle passere. Hun stod ute i all slags vær med pengeveska og solgte billetter. I tillegg var Grethe både telefonsentral og budbringer, og bomstasjonen var et sosialt møtepunkt. 40 år senere trykker vi på en knapp, setter inn visakortet og taster inn en kode. Bommen åpnes og vi kjører videre. I dag er det Ellen Tømte Hagen (30 år) som er «bomvokter» på Storåsen. Men selv med dagens automatikk sitter hun ikke stille og tvinner tommeltotter. Ellen administrerer Storåsen AS sammen med mannen sin Trond Sverre, og de har 16 ansatte i staben. STORE FORANDRINGER
– Det er alt for mye automatikk i dag, sier Grethe. Det er strøm og internett overalt. Jeg tror hyttekosen som var før i tida har blitt litt borte, nå er det mer som hjemme. Når ungene gjør det samme på hytta som hjemme da blir det jo ingen forskjell. På hyttene skal familien sam52
S J U S J Ø E N – H E LT N AT U R L I G
les, ikke sitte med mobilen! – I dag tar mange med seg jobben på hytta også, legger Ellen til. Hjemmekontoret er delvis på hytta. Praten går lystig når Ellen og Grethe møtes. Grethe forteller den ene historien etter den andre fra de 42 årene hun var fastboende på Sjusjøen. Latteren sitter løst og replikkene er kjappe. At folk har det mye travlere og er mindre sosiale enn før legger hun godt merke til. – Når jeg bodde her og skulle på butikken en lørdag, da måtte jeg regne med å bruke hele dagen der nede for jeg traff kjente overalt. I dag har folk mer enn nok med seg sjøl. De prater mindre sammen. På min tid var også bommen en sosial møteplass for hytteeierne. Og når folk kom på hytta si og hadde vært der et døgn så kom de til meg. Da hadde de nemlig oppdaga hva de hadde glemt igjen hjemme! Ja jeg vet ikke hva jeg ikke har lånt bort, sier Grethe. Hun blir stille et par sekund før hun smiler og fortsetter –Jeg synes jeg kjente alle mer eller mindre, for de måtte jo innom meg.
