PÅ SYKKEL FRA SETER TIL SETER

Tekst og bilder: Åse Kari Gravråk

Hva er vel bedre enn å sette seg på sykkelen og tråkke innover i et frodig og fredelig fjelllandskap, på grusveier, seterveier og stier? Forbi små tjern, saueflokker og over gamle broer? Og når du etter noen kilometer setter deg på en slitt steintrapp med en tømra setervegg i ryggen og ser utover prestekrager og rødkløver, da smaker kaffen og matpakka himmelsk godt.

I Ringsakerfjellet er det ca. 240 setre på 36 små og store setervanger. Setervangene er viktige kulturlandskap som ligger der det var egna jordsmonn forbeiting og slått. I dag er det ingen seterdrift, men sauer og kyr nyter fortsatt godt av saftig beite.

Hver eneste seter har sin egen historie, her har budeier bodd sommer etter sommer i generasjoner, helt siden til 15-1600 tallet skal det ha vært seterdrift i Ringsakerfjellet. Mange historier og sagn har blitt dokumentert av lokalhistorikere, og det blir gjerne ekstra morsomt å sykle der du vet at noe historisk eller spesielt har skjedd. Som når du leser om historien om TjuvOla som bodde i en hule i nærheten av Moste Seter og som var til skrekk og gru for budeier og folk som oppholdt seg i fjellet. Kanskje det blir mer fristende for den yngste å sykle til Moste seter hvis du legger inn jakten på hula til TjuvOla på turen?

Storstilen, Stenstilen og Nøkkelåsen

LENGDE PÅ TUREN:

Tur-retur Storstilen: Ca. 18 km.

PASSER FOR:

Flott familietur. Passer for alle. Historien om Sjuguttsteinen ved Stenstilen og Berthe Putta på Nøkkelåsen gjør turen ekstra spennende for de yngste.

Denne sykkelruta inkluderer tre autentiske setervoller som ligger med ca. tre kilometers avstand. Lett terreng hele veien. Storstilen, som er en av de største setervangene i Ringsakerfjellet, er et perfekt utgangspunkt. Ikke nok med at fjellandskapet og setervollene i seg selv er nok grunn til å ta denne ruta, men når du får historien om «Berthe Putta» og sagnet om Sjuguttsteinen med på turen blir det en god bonus. Ikke minst for barn kan det være spennende å høre disse historiene. Men først av alt, når du har parkert på Storstilen vil du bli møtt av en velkomstkomité bestående av en flokk brekende sauer. Tar du deg tid til å prate med dem og klø de bak øret har du umiddelbart fått nære venner, bokstavelig talt.

STORSTILEN

På Storstilen er det gårder både fra Nes og Ringsaker som har seter. Storstilen fikk veg allerede i 1881 fordi Thorevegen, i dag Birkebeinervegen, ble lagt over vangen. Ti år seinere ble setervegen fra Bergundhaugen bygd hit og knyttet sammen med Thorevegen. Det gjorde avstanden 4-5 km kortere fra bygda så setervegen tok over trafikken.

Fra 1900 gikk for øvrig bruken av setrene ned og de første seterhusene ble solgt som fritidsboliger. Men noen holdt ut til etter krigen og helt til 1960-tallet. Kjossetra, som ligger på Storstilen, er ca. 100 år gammelt og ble bygget i felleskap av gardene Kjos og Sæter på Ring. Den gamle Thorevegen gikk opprinnelig mellom Kjossetra og Nord-Vea. Nede i bakken mot bekken var det bygd et felles vasshus. Hit ble melka kjørt for avkjøling og her hentet melkebilen melka i etterkrigstida.

FRA STORSTILEN TIL STENSTILEN OG VIDERE TIL NØKKELÅSEN

Du sykler til krysset ved Storstilen og tar til høyre mot Ljøsheim. Her ruller det lett og fint på grus, og etter ca. tre kilometer er du vips! allerede ved Stenstilen. Sving noen meter opp til høyre, og du kommer opp på en åpen og flott setervoll. Ta gjerne en nærmere kikk på det gamle fjøset, her er markante spor etter flere generasjoner med setring. Tenk hvor mange dyr som har gått ut og inn denne fjøsdøra og hvor mye melk som har blitt melka.

VIDERE TIL NØKKELÅSEN OG HISTORIEN OM «BERTHE PUTTA»

Fra Stenstilen er det ca. tre kilometer å sykle før du ser skiltet til Nøkkelåsen. Her får du en liten kneik, men ikke tyngre enn at det er akkurat passe. Det er kanskje 1-2 kilometer oppover før du triller inn på Nøkkelåsen – et nydelig landskap. Her er det verdt å bruke god tid, vandre rundt og la tankene svirre rundt den tida som ikke lenger er her, den tida det krydde av liv og røre, folk og fe her på setervollen. Øverst oppe ved skogkanten ligger en seter som kanskje er den eldste på Nøkkelåsen, her er det helt perfekt å sette seg ned på trappa, ta opp termosen og spise matpakka. Utsikten er et fargerikt og vakkert landskap som må nytes, lenge.

HISTORIEN OM «BERTHE PUTTA» – KVINNE, MANN OG HULDER

Her på Nøkkelåsen hadde gardbruker Berthe Puttenberg (1854-1928) dyra sine i mange somre. Hun ble kalt Berthe Putta, og var bla. kjent for å være en drivende dyktig gårdbruker. I tillegg ble hun viden kjent for den gode pultosten og det fine smøret som hun produserte. Men Berthe skilte seg markant ut fra andre kvinner på flere områder.

UBESTEMMELIG KJØNN

Hun foretrakk det som ble kalt mannfolkarbeid, hun var grov i målet og var sterkere enn mang enn kar. Berthe gjorde alltid den tyngste jobben, og hun hadde da også en kropp som var bygd for tunge tak. Hun var stor og kraftig og hadde grove, sterke armer og bein. Stemmen var mørk og munnpartiet var kraftig. Det ble også sagt at da hun som nyfødt skulle få et navn, så var foreldrene i tvil om de skulle velge jentenavn eller guttenavn. Navnet Berthe ble valgt fordi det da ikke ville bli spørsmål om militærtjeneste. Å bli født med ubestemmelig kjønn ble på mange måter en personlig tragedie som hun måtte leve med hele livet.

VISTE SEG ALDRI UTEN SKAUT

Berthe viste seg aldri uten skaut på hodet. Og dette skautet var hun veldig nøye med. Knuten hadde hun alltid helt oppe på hakespissen. Gled den ned, var hun rask til å få den på plass igjen. En av de få som kanskje så henne uten skaut, var Anders Nordhagen, og han kunne fortelle at han en gang fikk øye på Berthe som stod utom veggen og vasket seg. Hun hadde da tatt av seg skautet, og da la han merke til at hun hadde en mørk hårkrans

BLE TATT FOR Å VÆRE HULDER

En gang ble hun tatt for å være hulder her på Nøkkelåsen. Hesten hennes hadde blitt borte og hun måtte ut på leiting. Det var gråvær og skodde, et riktig ufyselig vær. To karer som hadde vært på fisking i nærheten fikk brått se et kvinnfolk med sid stakk og skaut og ei grime på nakken dukke fram fra skoddehavet. De bråstoppet – og like plutselig ble dette kvinnemenneske borte igjen i skodda. De trodde fullt og fast at de hadde sett huldra… Og dette ble selvsagt en historie som spredte seg i bygd og fjell.

FIKK KONGENS FORTJENESTEMEDALJE

Berthe leide denne setra, men da Berthe kom til Nøkkelåsen stod det dårlig til, ikke var det gjerder, og dårlig var det med hus også. Men Berthe allierte seg med «Langsvestugukara», og snart var det nytt fjøs, skåle og størhus (hus for koking, baking og storvask). Fjøset og størhuset som Berthe fikk satt opp, står fortsatt. I tillegg til egne kyr hadde hun med dyr fra andre gårder på setra. Da Berthe var 70 år gammel fikk hun Kongens fortjenestemedalje i sølv for jordbruket sitt. I samme forbindelse fikk hun besøk av en journalist fra Aftenposten, han ville gjerne at Berthe skulle feste på seg medaljen så han kunne få tatt et bilde henne, men det! ville ikke Berthe Puttenberg! I følge sagnet var dette åstedet for en beitekrangel mellom sju gjetergutter i juli måned år 1600. For å komme til enighet bestemte de seg for å duellere. Våpenet var einerkvister, som de spikket til og la i sola til de ble harde som bein. På kampdagen møttes de på myra hvor de pekte ut en kampleder. Han het Zacharias og var eldst av guttene. De kjempet mot hverandre, tre mot tre, og det gikk så hardt for seg at alle unntatt en mistet livet. Han anklaget Zacharias for å ha kommandert galt, og snart sloss også de på liv og død. Zacharias ble drept, og den gjenlevende gjetergutten kom krypende fram til Steinstilen, hvor han døde av skadene.

Denne historien har blitt fortalt i snart 400 år. Hva tror du, kan det virkelig ha skjedd? Sjuguttsteinen ligger på høyre side ved det åpne myrterrenget når du kommer fra Nøkkelåsen. Det står et skilt ved veien, og det er lagt klopper innover så du kommer tørrskodd frem.

Sjuguttsteinen. Foto: Åse Kari Gravråk

Berte Puttenberg. Foto: Aftenposten

SISTE INNSPURT

Etter at du har vært innom Sjuguttsteinen er det ikke lange biten igjen før du er tilbake på Storstilen der bilen venter. Og her på setervollen vil du se at bilen har blitt godt passet på mens du har vært borte. 5-10 sauer ligger sannsynligvis godt fornøyd rundt bilen og enser deg knapt selv om du veiver med armer og roper høyt. Og for sikkerhets skyld, etter at du har festet syklene på taket og før du starter bilen – kikk under bilen, sånn i tilfelle.

MELLOM STENSTILEN OG STORSTILEN – SAGNET OM SJUGUTTSTEINEN

Når du har spist matpakka, drukket kaffen og triller ned igjen fra Nøkkelåsen og har fordøyd historien om «Berthe Putta», kan du glede deg til tilbaketuren til Storstilen. For når du har syklet en stund og har igjen ca. 2-300 meter til Storstilenkrysset, kan du svippe bortom den sagnomsuste Sjuguttsteinen.

Kilder: «På gamle stier imilla Mjøsen og Messen». Brøttum Historielag, 1984

Olshølen, Nysætra og Øyungen

LENGDE PÅ TUREN:

Utgangspunkt Kvarstadsaga ca. 20 km

PASSER FOR:

Denne runden passer for de som liker mer variert terreng. Et par gamle setermeierier ligger langs ruta, det er kanskje spesielt interessant for de som er interessert i seterhistorie.

Denne sykkelrunden er variert og fin gjennom skogsområder, åpent landskap og setervoller. Her får du kombinasjonen grusvei, hengebru og litt sti som underlag. Men ikke mer sti enn at en «vanlig» grussyklist evt. kan trille de meterne det er snakk om. En del av ruta går i Birkentraseen.

Utgangspunktet er Kvarstadsaga og Olshølen er første mål. I dag er den gamle Olshølen seter TINEs bedriftshytte, men i mange år var Olshølen et setermeieri som tok imot melk fra setrene i nærområdet. Setra ligger ved veien, i åpne flotte omgivelser ovenfor elva. Denne svarven ned til Olshølen tar deg bare noen minutter ekstra på sykkelen før du tråkker tilbake mot Åkersætra og i retning Nysætra.

TINEs bedriftshytte. Foto: Åse Kari Gravråk

Hengebrua ved Åkersætra gir litt ekstra krydder i form av hjertebank da du kommer halvveis utpå. Da gynger det godt mens du ser den brusende elva rett under. Du balanserer sykkelen med den ene hånda og holder deg i «gelenderet» med den andre. (PS! Det er godt sikret) Selv om ikke hengebrua er lang er det godt å få den faste grunnen under beina igjen på andre sida av Åsta.

Etter hengebrua kommer du rett på en sti som fører opp mot grusveien. Her tar du til høyre nedover ca. et par kilometer (du sykler bla. gjennom et grustak), før veien svinger oppover til venstre mot Nysætra. Nærmere fire kilometer sykler du på fin grusvei i lett stigning. Når du kommer oppover mot Nysætra ligger setrene på rekke langs veien som går igjennom vangen. Her har det også vært et setermeieri en gang i tida, det var i drift fra 1908 til etter krigen.

Veien fortsetter for det meste i skogsterreng oppover mot Øyungen, men ingen lange tunge bakker. Her er det behagelig å sykle, stille og fredelig. Når du kommer opp til vegkrysset ved Øyungen fortsetter du veien som er skiltet mot Øyungshytta. Du ser den gamle setervollen bare noen meter etter krysset, her er det bare å trille inn på setervollen, gå av sykkelen og vandre rundt. Den gamle låven som fortsatt har litt flasset rødmaling på veggen er verdt å betrakte, den lille utedoen som står for seg selv ved gjerdet, sauene som ligger klemt opp mot den gamle fjøsveggen for å få mest mulig skygge. På setervollen har tida stått stille, og det er kanskje nettopp derfor det føles godt å ta seg god tid og la stemningen synke inn.

På veien ned fra Øyungen går det unna. Du passerer Kattugltjernet på venstre side, og nå er det strake veien frem til utgangspunktet. Nå har du vært innom gamle setermeierier, balansert på hengebru og syklet en del av Birkenløypa. Kort oppsummert har du fått en dose nye opplevelser av Ringsakerfjellets natur og kulturlandskap – fra sykkelsetet.og da la han merke til at hun hadde en mørk hårkrans