FRA SAMLING I BÅNN TIL TOPPEN AV SEIERSPALLEN

^ Skiskyting er en sport som inneholder alt som er spennende, Åge Dalby har blant annet vært direktør ved OL-museet på Lillehammer. Foto: Andreas Bache-Wiig

‹ Elverum, 1962, NM i skiskyting, Henry Hermansen gjør seg klar til liggende. Foto: Dagbladet

Skiskyting er kanskje den ultimate publikumsvinteridretten. Hver november er det startskudd for sesongen på Sjusjøen.

Tekst: Tom Stalsberg

Presisjon. Konsentrasjon. Akselerasjon. Kondisjon. Det er fire av mange greie stikkord som kan brukes om skiskyting. Velkommen til en vinteridrett som fortsatt får folk til å rope, bite negler, banne og juble, vinter etter vinter – dette både liggende og stående. Norske skiskyttere er fortsatt helt i verdenstoppen både innenfor klassen herrer og damer, stafett og individuelt. Vi kan bare virvle opp navn som Ole Einar den store Bjørndalen, Liv Grete Skjelbreid, Emil Hegle Svendsen, Tiril Eckhoff, Tora Berger, Lars Berger, Marte Olsbu Røisland og ikke minst de sprudlende brødrene Bø, Johannes Thingnes og Tarjei. Noen vi da har glemt? Ja, vi visker hans navn lavt, veldig lavt, den franske mester, Martin Fourcade.

ÅGE DALBY

Hva er det med skiskyting som gjør at vi liker dette så godt? Vi lar dette spørsmålet bli et stående anliggende til Åge Dalby (75), mannen som siden tidlig på 60-tallet har arbeidet som sportsjournalist, forfatter, styreleder, kunnskapsbank om idrett, foredragsholder og tidligere direktør ved OL-museet på Lillehammer. Vi kan for de som ikke er helt skuddsikre fortelle enkelt at skiskyting er langrenn med et gevær på ryggen der utøverne går så fort de makter, før de kommer inn til standplass der det er enten liggende eller stående skyting. Avstanden fra utøver til blink er 50 meter. Dalby forklarer oss videre:

SVINTUNGE GEVÆR

– Denne idretten har alt vi som liker sport kan ønske oss. Vi som har vært ute alt for mange vinternetter tidligere, husker at skiskyting som idrett på fjernsyn ikke var all verden. Det ble gått veldig sakte i sporet, og med et gevær på ryggen som var svintungt. Utviklingen fra de første rennene og framover til det ble vei i vellinga på slutten av 70-tallet er imponerende. Det reddet kanskje sporten som nå er stor i mange land verden, sier Dalby og legger til:

FRA GROV TIL FIN I 1978

Overgangen fra grovkalibret gevær, der våpenet veide ca. 3,5 kilo, til finkalibret gevær, ble virkelig viktig for oss som skulle se på. I tillegg ble avstanden fra skytter til blink redusert ned fra 150 til 50 meter, så vi fikk alt inn på én arena – alt sammen som vi kunne følge med på. Og utviklingen de siste årene har jo vært fenomenal. Nå er det jo helt vilt spennende når det kommer inn ti løpere omtrent samtidig på standplass der alt kan skje, sier Dalby.

Vi leser i Store Norske Leksikon at konkurranse-formen i skiskyting består av enten to eller fire standplassopphold. Her gjelder det jo å treffe, helst hver gang, få alle blinkene ned. Før i tida var det folk som var anvisere nede i ei «skyttergrav» bak blinkene, tenk på hva slags jobb det var i minus 15. Nå er det TV-vennlig med selvanvisende metallskiver, sier Dalby.

STRAFFERUNDER

Vi legger til at skivene har en diameter 115 mm i stående skyting og 45 mm i liggende skyting. Individuelle øvelser er normaldistanse, sprint, jaktstart og fellesstart, i tillegg stafett. Dalby iler til med to strafferunder av glede: Tenk at en utøver leder ganske stort, og han eller hun kommer inn til siste skyting og så blir det to bom, og ett minutt til sammen i strafferunde. Skiskyting er nesten den ultimate TV-idretten, men den er også utsøkt å oppsøke som tilskuer. I tillegg gjør det jo ingen ting at vi har nordmenn som virkelig har preget sporten, sier Dalby over en liggende kopp svart kaffe.

DEN FØRSTE SNØEN

Vi sitter på en liten kafe og nyter synet av masse snø. De første stavtakene. Det første bom. Det siste treff. Den første sekundstriden. De første nervepirrende sekundene inne på standplass. Skiskytingen vi opplever på Sjusjøen, har mye å takke de gamle sodatene for. Dalby forteller at skiskyting ikke ble funnet opp i går. Her må vi virkelig langt tilbake i tid og snakke om skisoldater som mange land hadde på 1700-tallet, også i Norge. Det var i sin tid en egen tropp i Garden også. Dagens skiskyting er tuftet på, og har utviklet seg fra militær idrett. Innenfor de olympiske grener, som jeg kjenner godt etter å ha jobbet med OL-museet i mange år, var patruljeløp olympisk demonstrasjonsidrett i OL 1924, sier Dalby.

Vi kan legge til at her i olje-Norge ble skiskyting organisert i Det frivillige Skyttervesen i 1961 og dette vedvarte fram til 1978 med bruk av grovkalibrede våpen og større skyteavstand. Norges Skiskytterforbund ble stiftet i 1983 og ble opptatt som særforbund i Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité (NIF) i 1984. Mer om skiskytingens morsomme historie kan leses på Store Norske Leksikon for den som måtte ønske det, før de første løperne får fullt hus, og stormende jubel på Sjusjøen.

Krag Jørgensen er en rifle er av typen som ble benyttet fram til 1978, da den ble erstattet av et mer finkalibret våpen. Begge våpnene er å finne på Skimuseet Holmenkollen.

Foto: Andreas Bache-Wiig

SAMLING I BÅNN?

Du snakket kjapt om uttrykket «samling i bånn» som har gått inn i det norske språket og som fortsatt brukes, er dette ordtaket, som du sier, fra skiskyting? Fortell! – Dette skriver jeg om i boka, «Olympiske vinterleker 1924 – 2006», som jeg ga ut sammen med nestor Per Jorsett og fotograf Jan Greve. Uttrykket stammer fra St. Moritz 1928 der patruljeløp var en prøvegren. Det norske laget besto av flaggbærer Ole Reistad, som var premierløytnant, i spissen, en legende var han. Med på laget var også sersjant Leif Skagnæs (Ringerike, representerte Oslo Politi IL), mening Ole Stenen (Øyer) og mening Reidar Ødegaard (Lillehammer). Pakningen de hadde på ryggen veide sju kilo og løperne gikk i full feltuniform, og på ryggen hadde de karabin uten bajonett. Løpet startet i 2108 meters høyde med en stigning opp til 2480 meter og deretter en ny stigning opp til svimlende 2850 meter. Det blåste snøstorm og dette var en kraftanstrengelse uten like, og særlig da de skulle ned til mål som lå på 1850 meter. Det var da den norske patruljene skulle sette utfor at Ole Reistad sa de berømte ordene, «Samling i bånn, gutter!». Det gikk så i full fart med knall og fall, men det norske laget var klart best og vant fire minutter foran Finland. Skihistorie den dag i dag etter min mening, sier Dalby.

Vi er enige og håper det ikke blir samling i bånn, men rødt, hvitt og blått på seierspallen. Midt i. Fullt hus. På standplass og i løypa.

SKISKYTING

Kombinasjonen av ski og skyting har vært vanlig til jakt og forsvar. Organisert sammen med moderne femkamp fra 1956. Første VM arrangert i 1958 i Østerrike. Skiskyting kom på det offisielle OL-programmet i Squaw Valley, 1960. I 1978 ble grovkalibret våpen erstattet med finkalibret. Det internasjonale skiskytterforbundet (IBU) ble dannet i 1993.

Koser du deg i våre skiløyper på Sjusjøen?

Det koster å vedlikeholde og drifte våre gode opplevelser.

Vi håper derfor at du kan bidra slik at vi kan opprettholde gode sti- og løypenett her på Sjusjøen.

587919

Meld deg inn i Sjusjøen og Omegn Skiforening på www.sjusjoen.com

FRI TID HET OG TIL Å LEVE UT TID DRØMMEN

Utenfor vinduene venter snødekte vidder og topper med og uten spor.

Men først skal vi stoppe tiden sammen på hytta, legge vedkubber på bålpanna ute og nyte et langsomt måltid rundt langbordet inne. Så kan vi se skumringen senke seg over fjelltoppene og snakke om hvilken del av eventyrriket vi skal utforske etter morgendagens første kaffekopp.

Det ligger mange gode opplevelser og store muligheter i en hyttedrøm.

Se alle våre hytter og bestill katalog på boligpartner.no

Svein Atle Staum Hyttekonsulent svein.staum@boligpartner.no Tlf: 918 45 892

Kai Stinterud Hyttekonsulent kai.stinterud@boligpartner.no Tlf: 488 44 088

IMANOL ROJO

FRA SPANIA TIL SJUSJØEN OG VERDENSTOPPEN

Tekst og foto: Petter Skinstad og Kristin Agersborg

Hvis noen sier Spania, hva tenker du på da? Det er ikke mange som vil svare langrenn på det spørsmålet. De fleste forbinder Spania med sol, varme, strender, fotball, vin og tapas. En rekke ting som ikke akkurat likner på langrenn, med andre ord, og det er kanskje ikke så rart. Derfor er det heller ikke så rart at ikke så mange har hørt om Imanol Rojo, spanjolen som i vinter tok verdenscuppoeng ved en rekke anledninger. Faktisk går Rojo fortere på ski enn de aller, aller fleste nordmenn. Deler av grunnlaget - det er lagt på Sjusjøen.

Før vi tar turen til Sjusjøen, må vi imidlertid tilbake til Spania og nærmere bestemt byen Tolosa nord-øst i landet. Ikke langt unna San Sebastian, hjembyen til Martin Ødegaard og fotballaget Real Sociedad, finner du fødestedet til Sjusjøens spanske venn. Der startet også skikarrieren, takket være Gjøvik-bedriften Mustad. I 1907 etablerte nemlig Mustad en fabrikk i Tolosa. Med nærheten til fjellkjeden Pyreneene gikk det ikke lang tid før de norske ansatte ved fabrikken opprettet Ski Club Tolosano, og med nyinnkjøpt utstyr startet opplæringen av den spanske befolkningen. Skrur du tiden frem til 1990 fødes Imanol Rojo i samme område, og takket være norske Mustad og Ski Club Tolosano er det altså langrenn som blir Rojos favoritt.

Fra Sci Club Tolosano gikk ferden etter hvert videre til det spanske landslaget, der junior-VM i franske Le Praz de Lys var Imanols første møte med verdenseliten. Der møtte han også det som både da og nå er Sjusjøens ambassadør, Petter Soleng Skinstad. Senere skulle gutta også møtes på Stelvio-passet i Italia, og det var etter dette møtet gutta fant ut at de skulle møtes til en treningssamling. Første samling ble nettopp i Spania, men det tok ikke lang tid før Imanol spurte om det var mulig å besøke Sjusjøen og Ringsakerfjellet. Det er ikke mange langrennsløpere en skal snakke med før en forstår at Ringsakerfjellet har en helt spesiell posisjon i skimiljøet. Sjusjøen er for langrennsløperne det byen Mekka er for muslimene, og da er det ikke så rart at også spanjolene kunne tenke seg å besøke langrennssportens Mekka.

Etter å ha besøkt Ringsakerfjellet på sommerstid 2018, med et nytt besøk senere samme høst var Imanol Rojo og samboeren Marta Cester overbevist. Sjusjøen var like bra som de hadde håpet på, om ikke bedre. Den påfølgende sesongen presterte Imanol godt, men det endelige gjennombruddet lot vente på seg. Ett år frem i tid har Imanol Rojo fortsatt til gode å være blant de 30 løperne som tar verdenscuppoeng. Han ledet OL-femmila i 2014, var sekunder unna WC-poeng i Toblach i 2017/2018- sesongen og var kun et stavbrekk unna en plass blant de 20-25 beste på femmila i Seefeld-VM. De etterlengtede verdenscuppoengene har uteblitt - enn så lenge.

7. desember 2019 er det tid for 30 kilometer fellesstart med skibytte på Lillehammer, i løyper som passer den kapasitetssterke spanjolen perfekt. De siste øktene er gjennomført på Sjusjøen, og for første gang på nesten

Imanol Rojo sammen med Ireneu Esteve Altimiras (til venstre) fra Andorra, som ble nummer 24 i samme renn.

50 starter i verdenscupen har han med seg samboeren Marta Cester på tilskuerplass. I likhet med Imanol måtte også Marta tilbake til Sjusjøen, langrennsløper som hun er, og verdenscupen på Lillehammer var en perfekt anledning til å ta turen. Lite visste paret om at dette ble en dag de aldri skulle glemme, og heldigvis var Visit Sjusjøen til stede da øyeblikket Imanol hadde drømt om ble virkelighet.

Etter en tøff start på rennet, kom Imanol etter hvert seg opp i en gruppe som så ut til å slåss om en plass blant de 30 beste. Bak horden av norske stjerneløpere kjempet spanjolen sitt livs kamp for endelig å kunne krige seg inn blant de aller beste løperne i verden. På sidelinjen fulgte samboeren spent med. Imanols vei mot toppen har på ingen måte vært ensom, men som spanske langrennsløpere føler de ofte at de kjemper mot overmakta. Ut på de siste rundene bet spanjolen seg fast i ryggen på langt mer profilerte løpere, som russiske Evgeniy Belov og finske Perttu Hyvarinen. Denne sjansen fikk han kanskje aldri igjen. Gruppa ble mindre og mindre og det ble etter hvert klart at det går mot spurt. I potten ligger det en plass blant de 30 beste, mens sistemann i gruppa må ta til takke med den sure 31. plassen. Spurten har aldri vært Imanols sterkeste side, men da skulle han spurte for livet som langrennsløper. Forskjellen på 30. og 31. plass er enorm i et land som utelukkende satser på løpere som hevder seg i verdenstoppen, og det vet Imanol bedre enn noen andre. Opp den siste bakken gikk han fortere enn han noensinne har gjort og fikk ryggen til russiske Belov, som vant et verdenscuprenn så sent som i 2018. Inn mot mål var det fire løpere side om side. Finske Hyvarinen, russiske Belov, sveitsiske Baumann og spanjolen Imanol. Sistemann i mål endte på 31. plass.

Imanol Rojo lukket øynene i det han krysset målstreken. Gang etter gang har han havnet rett utenfor det gode selskap, og noen ganger har det handlet om noen ørsmå sekunder. Denne gangen handlet det om centimeter og tideler. På skjermen lyste det «PHOTOFINISH». I målgården ventet Imanol spent. Blant pressefotografene noen meter unna stod Visit Sjusjøens utsendte med en samboer som ikke visste hvor hun skulle gjøre av seg.

Resultatene kommer til slutt opp, én etter én. Nr. 28, Perttu Hyvarinen. Nr. 29, Evgeniy Belov. Nr. 30, Imanol Rojo! Gjennombruddet er et faktum. Imanol kastet seg rundt halsen på samboeren. Aldri har det blitt jublet sånn for en 30. plass. Det gikk ikke mange sekundene før også Visit Sjusjøens utsendte fikk en stor god klem. «Thank you. Thank you for everything», sa Sjusjøens spanske venn, vel vitende om at turen til verdenstoppen hadde gått om Ringsakerfjellet. Kanskje var det heiaropene langs løypa fra samboer Marta og Visit Sjusjøen som gav Imanol Rojo det ekstra giret denne dagen? Det gjorde inntrykk på spanjolen å høre sitt eget navn rungende over stadion runde for runde. Det er ikke alle forunt å ha støttespillere og store støtteapparat rundt seg til enhver tid. Tårene trillet på både Imanol, Marta og Visit Sjusjøen denne dagen. Vi tror dette bare er begynnelsen for spanjolen og ønsker han velkommen tilbake til Sjusjøen!!