BIRKEBEINERSPELET

VELKOMMEN INN I NORGESHISTORIEN BIRKEBEINERSPELET

Tekst: Ingerid Helsing Almaas. Foto: Ian Brodie

Historien om birkebeinernes tur over fjellet med kongsbarnet Håkon Håkonsson er velkjent, men det actionfylte Birkebeinerspelet er nytt hvert år. Norgeshistorien gjenskapes ute under stjernehimmelen ved Mesnavannet, med mer enn 60 skuespillere i aksjon: unge og gamle, profesjonelle og amatører og 30 hester er med i full galopp over scenen.

Den historiske bakgrunnen er velkjent. Året er 1205, Norge er herjet av borgerkrig, og kong Håkon Sverresons uekte sønn holdes gjemt i all hemmelighet: En liten gutt som halve kongeriket er ute for å drepe, og som to krigere, birkebeinerne Skjervald Skrukka og Torstein Skevla, beskytter med sine liv. Birkebeinerspelet er fortellingen om flukten som endret Norgeshistorien for alltid. Islandshest Senter. De bidro i produksjonen av filmen Birkebeinerne, som ble spilt inn blant annet på Mesna, og hestene deres var en viktig del av filmen. Nå er manuset til filmen videreutviklet av regissør Evy Kasseth Røsten.

HJERTE FOR SPEL

Kasseth Røsten er skuespiller med et hjerte som banker for spel. I 2019 ble hun tildelt amatørteater-Norges gjeveste heder, Bøhrreprisen, for sitt engasjement og entusiasme for spel og friluftsteater. – Spel er så mye mer

enn teater, sier Evy Kasseth Røsten. – Det at folk ønsker å formidle sin historie med teateret som redskap styrker den kulturelle selvtilliten og holder liv i et stadig sterkere presset bygde-Norge. Det er kulturarbeid på høyt nivå!

Det er tydelig at Birkebeinerspelet er blitt et viktig kulturarrangement lokalt: på Ringsakergallaen i januar ble Birkebeinerspelet tildelt Ringsaker kommunes kulturpris for 2019!

ACTION BLIR KUNST

En annen Birkebeinerspel-veteran er den profesjonelle stuntmannen og action-designeren Robban Follin, som har ansvar for de mange actionscenene. Folk og hester skal komme seg uskadet gjennom de heftige actionsekvensene som gjør dette til Norges råeste vinterspel.

– Actionscenene, den fysiske fortellingen, er en viktig drivkraft i spelet, sier Follin. – Hvordan kan action, som ofte forbindes med vold, formidle noe mer?

Slåsskampene skal være troverdige og overbevisende, og Birkebeinerspelets ensemble og ikke minst de fantastiske hestene skaper nettopp de forutsetningene som gjør at action kan bli kunst!

«LIKE BRA SOM PEER GYNT»

Publikum og presse er enig. «Like imponerende som Peer Gynt,» skrev Gudbrandsdølen Dagningen etter premieren 2020. «Når vi har satt oss på den store snøtribunen, der setene er av høy, og 24 baglere kommer ridende bak på vollen og siden som tordenskrall i mørket, bare opplyst av fakler, settes vi i riktig stemning.

Herfra og inn er spelet godt og engasjerende. Dramatikken og spenningen er til stede. Men viktigst av alt er den fantastiske og imponerende jobben arrangør og vertskapet har gjort for å omskape islandhestsenteret og omgivelsene til birkebeinerlandskapet. Når hestene kommer løpende, med rytterne ropende og bærende på fakler, er det like skremmende og skummelt som når det brygger opp til kamp i «Ringenes Herre».

MUSIKK UNDER EKSTREME FORHOLD

En viktig del av Birkebeinerspelet er musikken. Jazztrommeslager Amund Kleppan fra Lillehammer har vært med siden starten, og i 2020 hadde han med seg operasanger Cleo Lee-McGowan fra Australia. I tillegg var Bendik Smedåsgjelten Qvam fra Tynset med på lur og bukkehorn.

grupper og kjente jazzband, og turnerer både nasjonalt og internasjonalt. – Teknikken blir litt annerledes når man spiller ute. Musklene i armer og hender blir fort kalde, og spillet blir ikke så detaljert, man får bare brukt de store musklene. Det blir litt grovere musikk! Under et noen av forestillingene var det horisontalt snøvær. – Men, som det heter, «the show must go on», ler produsent Kristoffer Hauger. – Det fantastiske med spel er jo at man deler opplevelsen med publikum, sier Amund Kleppan. – Man er med på dette sammen. Været er det samme både for skuespillere og de som ser på, det er ganske spesielt.

Heftige scener i Norges råeste vinterspel

FORNØYD PUBLIKUM

Og publikum setter pris på opplevelsen! Mesna Islandshestsenter legger opp til en helfaten, med middelaldermarked, fakkeltog til spelplassen og birkebeinerfester på lørdagskveldene. «Fra vi rulla inn på parkeringsplassen, i forrykende uvær og ble tatt imot av blide verter, til vi ble møtt i porten og så rusla gjennom markedsplassen: Overalt var det blide folk som bød på seg sjøl og solgte varer som varma. Til vi satt tett på halmballer og 30 islandshester i vilt sprang kom dundrende i mørke og ild så vi glemte å puste. Vel over, den samme spesielle stemningen, og verten sjøl sto i porten og ønska oss vel hjem – fremdeles kraftig uvær. Makan!» Skriver AB Sandvik i Gudbrandsdølen Dagningen. Birkebeinerspelet er blitt en årviss tradisjon på Sjusjøen. – Velkommen tilbake i 2022, smiler Camilla Li og Kristoffer Hauger.

Birkebeinerspelet hadde urpremiere i 2017 og spilles hvert år i februar på gården Mesna ved Sjusjøen.

FØRST UTE MED VINTERTURISME

I år er det 85 år siden Borghild og Johan Rustad åpnet Sjusjøen Turisthytte. De var de første som startet med vinterturisme på Sjusjøen, og i dag er familiebedriften det eneste gjenværende hotellet i området. Her ser vi tilbake på oppstarten og de første årene på det som i dag er Rustad Hotell & Fjellstue.

Tekst: Åse Kari Gravråk. Foto: Privat

KJØPTE LANDSTEDET FOR 9000 KRONER

Det var en vårdag i 1934 at Borghild Rustad (48) var på formiddagskaffe på Lysgård i Lillehammer. Når hun et par timer senere gikk hjem hadde hun kjøpt et landsted på Sjusjøen til 9000 kroner. Usett! Dagen etter dro mannen Johan og sønnen Helge opp på Sjusjøen for å se hva Borghild hadde kjøpt. Det ble godkjent av herrene, og planleggingen med å bygge ny turistbedrift ble umiddelbart satt i gang. Arkitekt og byggmester ble engasjert, venner og familie bidro med diverse materialer. Alt til byggingen måtte kjøres opp om høsten før snøen kom, og arbeidet gikk som planlagt tross vanskelige arbeidsforhold. Ikke var det strøm og ikke var det telefon. Vertskapet jobbet sent og tidlig. Filleryer ble vevd, gardiner og sengetepper ble sydd, senger og møbler ble snekret på stedet. 17. mars 1935 ble en historisk dag. Da kunne Borghild og Johan Rustad ta i mot 25 gjester til den nye turistbedriften som fikk navnet Sjusjøen Turisthytte. Selv om det hadde vært drevet turisme på Sjusjøen i mange år, var denne nye turisthytta den aller første som tok i mot gjester på vinteren.

ALT FOR GJESTENE - KREVENDE OPPSTART

Personalet måtte tidlig opp for å rekke alle gjøremålene før frokost. Det måtte fyres opp i alle ovner, potter skulle tømmes, det skulle helles varmt vann i vaskevannsfatene, parafinlampene skulle ettersees og lampeglassene pusses for sot. Hadde det vært klesvask dagen før så måtte klesvasken som var hengt opp i spisesalen til tørk tas ned innen frokostbordet skulle dekkes.

Skisko som var satt utenfor soveroms-dørene skulle smøres og gjøres klare. Det var en krevende oppstart, men gjestene storkoste seg, De trivdes så godt at flere ble stamgjester fra første stund.

MED HESTER OG REINSDYR FRA MESNALI

Gjestene kom med buss til Mesnali, og deretter ble de kjørt med hest og slede frem til turisthytta. Mens den andre vinteren ble reinsdyr brukt til transport av gjester, bagasje og ikke minst varer.

Seinere klarte Johannes Graaten å holde oppe veien nesten til Sjusjøen med en gammel lastebil og snøplog. Det gjorde hverdagen enklere og de andre bedriftene på Sjusjøen kom også i gang med vintertrafikk. Gjestene strømmet til, det var dansker om vinteren, men om sommeren var det nordmenn, engelskmenn og svensker som ferierte på turisthytta. Og med vertskapets naturlige gjestfrihet og hjertevarme ble det raskt mange stamgjester. Det var til og med ventelister for å få plass, og i 1938 ble annekset Midtstua bygget.

Turisthytta gikk så det suste. Et år senere var sønnen Helge ferdig med hotellfagskolen, og klar for å delta i den daglige driften. Så langt var alt vel. Helt frem til 9. april 1940.

FRYKT OG ENGSTELSE

I aprildagene 1940 kom krigen med all sin gru. Hvordan ville de tyske myndighetene opptre ovenfor hotellene? Og ville matforsyningene holde? Dagene ble preget av usikkerhet, frykt og engstelse. Spesielt utover høsten begynte problemene for alvor å melde seg. Matrasjonering ble innført, mørklegging over hele landet ble påbudt, og radioer og geværer ble beslaglagt. For å kunne opprettholde et brukbart mattilbud, ble det etter hvert anskaffet diverse husdyr som ku og geit, høner og griser. Samtlige dyr fikk prima stell, og grisene var rene «lokomotiver» da de ble slaktet før jul. I disse tider var det godt å ha venner og bekjente på landsbygda som en kunne få matvarer fra uten at det ble tatt svartebørspenger.

VEKK FRA KOMMANDO OG STØVELTRAMP

Det skulle vise seg at det ble populært for den vanlige norske borger å reise til fjells under okkupasjonstida. Frisk luft i fred og ro. Vekk fra kommando og støveltramp. Turisthytta ble en frisone der de kunne føle seg trygge og godt ivaretatt. Vertskapet måtte også ta imot evakuerte i tillegg til vanlige gjester. Senere kom det også gjester som hadde sittet i konsentrasjonsleir. Vertinnen Borghild Rustad fikk de til å føle seg som i et paradis, utslitte og utmagrede som de var.

Men selv om krigen herjet blomstret kjærligheten på turisthytta. I 1941 giftet Helge Rustad seg meg Ruth Spieler fra Arendal, og med sitt pågangsmot og dyktighet ble hun en særdeles god ressurs i familiebedriften. Og et par år senere i 1943 ble førstesønnen Erik født.

BASE FOR MOTSTANDSBEVEGELSEN

Krigen fortsatte, og vinteren 1944 ble tyskerne oppmerksomme på en flyktningerute fra Sjusjøen til Sverige. De hadde lagt merke til mye folk og trafikk på Rustad og ante ugler i mosen. Men de var ikke klar over at turisthytta var selve baasen, og at Helge var mellomledd og koordinerte turene. I annekset hadde han en av flyktningelosene innlosjert, og da denne karen fikk nyss om at tyskerne var mistenksomme og var på vei til Rustad, fant han en flaske brennevin, drakk en del og tømte resten over hodet.

Da tyskerne kommer trampende inn i annekset og ser denne sørpe fulle karen som det stinker sprit av, rister de oppgitt på hodet og tror ikke de har noe å hente der. Men de fortsetter inn til Helge, skriker ut at de vil vite hva som foregår. Helge får hjertebank, han svetter, men beholder roen. Han sier med rolig stemme at her skjer det ingenting. I samme rom ligger hans ett år gamle sønn Erik og putler i en barneseng. Den ene tyskeren retter en bajonett mot ettåringens mage. Helge sier ikke et ord. Tyskerne venter. Det skjer ingen ting. De snur og går.

Flyktningefarten fortsatte til Sverige under hele krigen med turisthytta som base og Helge Rustad som koordinator. Han tok i mot flyktninger og fikk de videre. Det var flere ruter og flere førere. Det ble aldri oppdaga.

HOTELLDIREKTØRENE DREV SJUSJØEN FREMOVER

Helt frem til 1960-tallet var det ikke uvanlig at hotelldirektørene selv gikk opp skiløypene, det var de som startet skiskole og som drev Sjusjøen fremover. Var det fint vær ble det løype inn til Pellestova, og var det dårlig vær holdt de seg i skogsløypene og nede i Mesnali. Etter at de fikk snøscooter til Sjusjøen ble det en stor avlastning, men skiløperne var ikke bare begeistret. Flere syntes at både stillheten og naturen ble ødelagt, men nypreppa skiløyper tidlig på formiddagen ville de gjerne ha.

I dag er det Karianne Rustad t.v. som driver familiebedriften. Her sammen med sønnen Martin og moren Annie.

Senere på 70-tallet ble Sjusjøen Sport- og Aktivitetssenter etablert for å skulle ta seg av felles aktiviteter på Sjusjøen, hovedsakelig skiskole og skiutleie. Dermed ble det slutt på epoken der verten lå på alle fire i resepsjonen lørdag ettermiddag og tilpasset ski.

I turisthytta som Borghild Rustad kjøpte i 1934 har det vært oppturer og nedturer, utvikling og nedgangstider gjennom 85 år. Men et solid fundament som hele tiden har vært til stede er de lojale stamgjestene som kommer igjen og igjen, generasjon etter generasjon. I dag har de bla. danske gjester som har feriert på fjellstua 50 år på rad. På det meste var det seks hoteller på Sjusjøen, fem av disse har for lengst stengt dørene. På Rustad fortsetter driften i fjerde generasjon, Karianne Rustad (49) tok over vertskapsrollen i 2007 etter foreldrene Annie og Erik, og tradisjonene lever videre.

I de gamle stuene på Rustad sitter ikke historien bare i veggene, men også i gardinene og i de broderte dukene. Lytter du godt kan du nesten høre et ekko av latter og stemmer fra en svunnen tid.

10 minutter fra Sjusjøen og Lillehammer

Perfekt for større grupper!

Hytter Leiligheter Camping

150 sengeplasser

Spisesal med plass til 120 personer

Fellesrom med plass til 140 personer