Dypt fascinert av polarhundene Ralf Campbell har dømt polarhunder i over 50 år. Gjennom alle disse årene har han fått en dyp respekt for disse rasene, og et brennende ønske om at de rasetypiske trekkene må bevares. Tekst & foto John Petter Nordbo
Det opprinnelige preget er viktig, og ikke noe man tukler med. Han peker på at hundene til inuittene og de andre urfolkene var et resultat av naturlig seleksjon. Dagens polarhunder er spiss hunder, som ligger nærmere naturen enn de andre rasene.
Campbell tar imot Polarposten hjemme i Ski. 78åringen åpner døra, og viser vei til kontoret i andre etasje. I de mange bokhyllene er det ikke vanskelig å se hva som er én av hans store interesser. Her finnes hyllemeter på hyllemeter med bøker om eventyrere, hunder og polar ekspedisjoner. Nansen, Amundsen, Scott, Johansen, Rasmussen, Sverdrup, Astrup og alle de andre kjente navnene står å lese bak på bokryggene.
allerede fra femseksårsalderen. Faren var også en ivrig hundedommer, og unge Ralf startet som skriver på utstillinger allerede tidlig i tenårene. I 1959 fikk han status som elev, og i 1963 ble han autorisert for polarhunder og elghunder. Siden har det blitt hele spisshund gruppen (gr. 5), i tillegg til gruppe 1, 2 og 4. Gjennom alle disse årene har han vært en ivrig dommer, med stor interesse for faget.
Mannen er et oppkomme av kunnskap om polarhistorien, og trekker frem den ene boka etter den andre. Det er nettopp denne store fascinasjonen for polferdene som har vært med på å gjøre ham så interessert i polarhundene at den skulle ta ham Europa rundt som dommer, og litt som hundekjører. En interesse som fortsatt er like sterk, selv om Campbell på papiret har nådd pensjonsalder for lenge siden.
Som dommer vurderer Campbell om hunden er av det han kaller «korrekt type», det vil si at hunden har et eksteriør og en psyke som gjør den egnet til sine arbeidsoppgaver.
– Jeg har bestandig syntes at bruks egenskapene hos hunder er det mest interessante. Hunden ble jo domestisert til å brukes, og de som ikke maktet arbeidsoppgavene, bukket under, akkurat som i naturen. Resultatet ble tøffe, hardføre hunder skapt til hardt arbeid, og med en utrolig effektiv metabolisme, forklarer han.
– Bedømmingen handler om å evaluere anatomi, gemytt, pels og bevegelser opp mot en rasestandard. Polarhunder skal ha stri dekkpels, med tett og myk underull for å kunne overleve i snø og kulde, og skal ikke kjennes bløt ut når vi stryker dem over ryggen. Det er noe vi slår ned på i ringen, eksemplifiserer dommeren.
Han husker godt grønlandshundens storhetstid på 1970, 80 og 90tallet, da Norsk Trekkhundklubb hadde faste stasjoner i Nordmarka med ambulanse spann vinterstid i helgene både på Kikut, Gåslungen, Ullevålseter, og Trehørningen, mens Oslomarkas Trekkhundklubb holdt til på Tryvannstua og i Østmarka på Vangen og Skjelbreia.
Han er svært opptatt av å bevare de polare kvalitetene hos disse rasene.
På den tiden var det lite maskin preparerte skispor i Marka og
Han vokste opp på Ringsaker, der han ble født helt på tampen av 1930tallet. Faren var pelsdyroppdretter og elgjeger, født i Skottland. Hjemme drev familien med oppdrett av grå elghund. Ralf gikk på «jakt» i skogen med elghund og pil og bue 54 | Polarposten | Nr. 3-2017
